Blant dem som reagerte på Hauges håndtering av saker, var også folk som var hans venner og som stod ham politisk nær i utenrikspolitikken: Erik Brofoss, O.C. Gundersen, Nils Langhelle. Ja, senere fant også folk som Oscar Torp og Halvard Lange innvendinger mot arbeidsmetodene. Halvard Lange likte ikke at Hauge i regjeringen hadde en tendens til å legge seg opp i de andre statsrådenes saker. Hauge mente det var ethvert regjeringsmedlems plikt å interessere seg for noe mer enn sitt strengt avgrensede fagområde. Det irriterte  Lange at forsvarsministeren gikk inn på også hans område. Hauge ble imidlertid på dette punkt støttet av statsministeren. Irritasjonsmomentene var store nok til at en rekke statsråder forlangte at Hauge skulle gå da Torp rekonstruerte regjeringen i 1951. Hauge kunne jeg ikke fordra, sa en av hans kolleger. Noen av dem mente han var kommet for nær sjefen, statsministeren. Han ble kalt visestatsminister når irritasjonen var som størst. ”Hauge tilbrakte halve tiden på sitt eget statsrådkontor og halve tiden hos Einar Gerhardsen.”   Under landsvikoppgjøret fikk Hauge stablet på beina en komite som skulle ha som oppgave å mentalundersøke en rekke landssvikere. Det overrasker neppe at professor Gabriel Langfeldt skulle være ett av medlemmene. Det hevdes at justisministeren, O.C. Gundersen, ble rasende og fikk avviklet hele komiteen. Da Hauge senere ville skrive en bok om forhandlingene om en nordisk forsvarsunion, og vårt medlemskap i NATO, reagerte både Erik Brofoss, O.C. Gundersen og Nils Langhelle. De stolte ikke helt på Hauges evne til objektive fremstilling. De snakket sammen om dette, og Nils Langhelle  bestemte seg for å skrive en bok. Han var i gang med dette da han døde. Den ble altså aldri ferdig, dessverre. Det hadde vært en vinning om historikerne hadde fått fremstillinger både av Hauge og av Langhelle. Det er å håpe at Jens Chr. Hauge får tid til å gi ut sitt syn på det som skjedde. Når Hauge ble sittende så lenge som han ble, henger dette sammen med to forhold: hans dyktighet og den støtte han fikk av statsministeren selv. Og bak denne støtten stod Werna Gerhardsen som ”tviholdt på Hauge”. Det kaster også et lys over hennes rolle i norsk politikk. Utdrag fra boka ”Einar Gerhardsen og hans menn” av Per Øyvind Heradstveit (J.W. Cappelens Forlag 1981), side 128 og 129 (Mine uthevinger)