Torp: Jeg føler ingen bitterhet Olav Larsen var med på det avgjørende møtet på partikontoret midt i julehelga 1954 der Torp måtte gå med på å trekke seg tilbake. Han opplyser at Torp i et innlegg sa at han ”ikke ville føle noen bitterhet hvis en slik løsning var til partiets beste”. Men det var nettopp bitterhet Torp følte. Han var sviktet av sine egne. Og han kom til dette møtet uten å ha tatt et definitivt standpunkt til sin egen stilling. Det virkelige forhold var at Torp også på dette møtet kjempet for en fortsatt eksistens for regjeringen. Han tapte. Etter det Olav Larsen skriver i sin bok, var ikke alle innstilt på å slippe Torp. Det var ikke samstemmighet om dette. I et sentralstyremøte der saken var oppe noen dager ut i januar 1954, reiste Rakel Sewerin innvendinger og fant ikke uten videre at det var grunnlag for å kaste Torp. Hun ble støttet av Olav Larsen som i alle fall ikke vill ha skiftet på dette tidspunktet. De vant ikke fram med sine synspunkter. ”Dødsdommen” over regjeringen kom i et innlegg av Einar Gerhardsen på møtet i julehelga da han sa: Skulle jeg gi deg et råd, Oscar Torp, ville det være at du snart som mulig går ut av regjeringen! Gerhardsen la til, ifølge Olav Larsens bok, at         ”dette kunne jeg ha sagt så mye lettere, hvis jeg ikke visste at jeg selv er nevnt som ny statsminister”. Dermed var to sider av saken løst og avgjort. Torp skulle bort, Gerhardsen skulle overta. Det var Torp selv som hadde kalt til seg den indre kjernen av arbeiderbevegelsen til dette møtet. Der satt Konrad Nordahl, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Halvard Lange, Olav Larsen og Trygve Bratteli. Nils Langhelle skulle også ha vært tilstede, men han var ved en misforståelse ikke informert om tidspunktet. Torp åpnet møtet med å komme inn på de ryktene som gikk hjemme og ute om at regjeringen var på vei ut. Selv har jeg ikke merket noen mistillit mot meg verken i gruppa eller i fagbevegelsen, sa han. Men situasjonen slik den nå er, kan ikke fortsette. Halvard Lange kom inn på skadevirkningene i forhold til andre makter og hevdet at tillitsforholdet begynte å bli skadelidende da stortingsgruppa behandlet tjenestetiden. Han var mest opptatt av om norsk utenrikspolitikk lå fast eller om tilliten til den var rokket. Gerhardsen understreket at det ikke var tale om å legge om sikkerhetspolitikken. Den ligger fast. Lange: Stortingsgruppa må se på oss som sin regjering. Det er på det rene at Halvard Lange på dette tidspunkt hadde bestemt seg til å nekte å gå inn i en regjering under Einar Gerhardsens ledelse. Han hadde allerede opplevd nok av frustrasjoner, mente han. Han ombestemte seg siden. Gjennom store deler av møtet kjempet Torp for sitt politiske liv på dette nivået. Det går fram av Olav Larsens bok og andre kilder. I realiteten måtte han gi seg for press, men han ønsket ikke gå av. Møtedeltakerne diskuterte etter at hovedsaken var avgjort, hvem som skulle bli den nye statsministeren. Her ble Brattelis navn brakt inn ved siden av Gerhardsens. ”Bratteli peker seg også nesten ut”, sa Torp. Han omtalte en samtale med kong Haakon som også hadde hørt ryktene om at Torp var på vei ut. Kongen hadde sagt at han håpet det ikke ville skje, men i tilfelle: hvem ville Torp tilrå som sin etterfølger? Spurte Hans Majestet. Torp ga to navn: Gerhardsen og Bratteli. Olav Larsen forteller i sin bok at Nordahl på dette møtet kommenterte dette slik: Gerhardsen må jo også gå en gang. Da kan Bratteli overta.  I 1963 hadde LO- formannen skiftet syn. Bratteli hadde det ikke lett på dette møtet, kan man gå ut fra. Mistillit og illojalitet er ikke egenskaper Bratteli setter særlig høyt. Måten dette regjeringsskiftet skjedde på, lå nokså fjernt fra de metoder som Bratteli finner akseptable i politikken. ”Møtet var et par ganger meget beveget, ” forteller Larssen i ”Den langsomme revolusjonen”. ”Da vi hadde reist oss for å gå, nærmet Gerhardsen seg Torp, snudde og gikk ut av døra til forværelset. Noen av oss ble stående der i en følelse av utrivelighet… Gerhardsen kom ut, tok Torp i armen og bad ham bli med inn i møterommet igjen. Etter noen minutter kom Torp tilbake.” Hva sa Gerhardsen til Torp i løpet av disse minuttene? Vi vet det ikke. Vi vet bare at her slutter ”dramaet Torp”. Da møtet var over, kunne ikke Konrad Nordahl la være å komme med en bemerkning i retning Einar Gerhardsen: Gerhardsen måtte være den som hengte bjølla på katten, men jammen holdt han på å gråte gutt! Den 7. januar 1955 hadde Einar Gerhardsen en samtale med Oscar Torp. De diskuterte sammensetningen av den nye regjeringen. Til slutt foreslo Gerhardsen at Torp skulle bli stortingspresident. ”Ja, når du spør, må jeg si ja. Det er godt å ha et kontor og en administrasjon. Jeg har vært vant til de i mange år”, svarte Torp. Ofte hadde Torp nevnt for familien at det måtte være en fæl skjebne å bli redusert – uten selv å være klar over det. At andre skulle komme og fortelle ham om slike fenomener, så han o på som ytterst tragiske utsikter. Det var nettopp det som skjedde i hans siste år som statsminister. Det gikk hardt inn på ham. At han ble stortingspresident så han som en oppreisning – i noen grad. Den 1. mai 1958 døde Oscar Torp. Utdrag fra boken ”Einar Gerhardsen og hans menn” (J.W. Cappelens Forlag, 1981) side 179-181. (Mine uthevinger)