|
Dette er første artikkel
av flere som grundig
viser hvilke
mafiateknikker som i
virkeligheten har vært
benyttet til å styre
arbeiderbevegelsen.
Dette har vært en
bevegelse hvor
dobbeltkryssing i det
skjulte og spill i den
negative sektor har
vært fremgangsmåten i
hele etterkrigstiden.
Narrespillene har
utformet norsk
topp-politikk. Hvor
effektiv denne
manipulasjonen er, blir
grundig dokumentert i
hva som skjedde meg.
Disse konspirasjons-
teknikkene er
umiskjennelig fra
Russland. De har vært
benyttet kontinuerlig i
hele etterkrigstiden i
norsk politikk på
høyeste nivå.
Moderne norsk politisk
historie er følgelig
falsk: Et vrengebilde av
virkeligheten.
av flere som grundig
viser hvilke
mafiateknikker som i
virkeligheten har vært
benyttet til å styre
arbeiderbevegelsen.
Dette har vært en
bevegelse hvor
dobbeltkryssing i det
skjulte og spill i den
negative sektor har
vært fremgangsmåten i
hele etterkrigstiden.
Narrespillene har
utformet norsk
topp-politikk. Hvor
effektiv denne
manipulasjonen er, blir
grundig dokumentert i
hva som skjedde meg.
Disse konspirasjons-
teknikkene er
umiskjennelig fra
Russland. De har vært
benyttet kontinuerlig i
hele etterkrigstiden i
norsk politikk på
høyeste nivå.
Moderne norsk politisk
historie er følgelig
falsk: Et vrengebilde av
virkeligheten.
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
"How we define
a problem
usually
determines how
we analyze it.
And how we
analyze a
problem
absolutely
determines
whether we
find a solution
and what
quality of that
solution is"
Morgan D.
Jones
tidligere
analytiker i CIA
a problem
usually
determines how
we analyze it.
And how we
analyze a
problem
absolutely
determines
whether we
find a solution
and what
quality of that
solution is"
Morgan D.
Jones
tidligere
analytiker i CIA
| "There are always many different opinions and conventions concerning any one problem or subject matter... This shows that they are not all true. For if they conflict, then at best only one of them can be true" Karl Popper |
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
| "We often perceive cause and effect where no such relationship exists" "A man awoke one morning to find a puddle of water in the middle of his king-size water bed. To fix the puncture, he rolled the mattress outdoors and filled it with more water so he could locate the leak more easily. But the enormous mattress, bloated with water and impossible to control on his steeply inclined lawn, rolled downhill, smashing into a clump of thorny bushes that poked holes in the mattress's robbery fabric. Disgusted, he disposed of the mattress and its frame and moved a standard bed into his room. The next morning he awoke to find a puddle of water in the middle of the new bed. The upstairs bathroom had a leaky drain. Mistaken cause and effect. It happens all the time. It is the false perception of cause-and-effect relationship that enables magicians to trick us - or more correctly to trick our minds - so easily with illusions. False perceptions also enable con artists to fleece people out of huge sums of money on pretexts that, in the clear light of retrospect, are flatly implausible and make the victim wonder how they were so easily fooled." Morgan D. Jones analytiker tidligere instruktør i CIA |
| "Viss jeg har lært noe på mine 90 år, er det følgende: Å slå et slag for friheten, gjør at en mann kan gå litt mer høyreist og løfte hodet litt høyere. Mens han kan, må han. While he can, he must." William J. Brennan Jr. Etter 34 år som amerikansk høyesterettsdommer i New York Times, 1996 |
| HAUGES HØYRE HÅND: Advokat Johan Fredrik. Remmen var Jens Christian Hauges høyre hånd i politiske operasjoner her i landet etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Remmen var opplært i bruken av de mest avanserte kommunistiske manipulasjonsmetodene. Jeg kartla etter hvert disse teknikkene i detalj. Gjennom systematisk og forsettlig bedrag, maskert som jus, var advokat Johan Fredrik Remmen i stand til å lure andre jurister trill rundt til å handle og beslutte på falskt grunnlag. Mange av de lettlurte juristene trodde til og med at bedraget hans var særskilt skarpskodd og god jus. Noe som også forteller atskillig om kvaliteten på den norske juriststand. I virkeligheten er det utelukkende rent bedrag. Jusen er bare maskerada. Indirekte bedrag var karakteristisk for Hauge & Co. Å benytte tredjemann til å ramme andremann, er den foretrukne arbeidsmetoden. Å lure statens maktapparat, politi og domstoler, til å handle og beslutte på falskt grunnlag, var en kommunistisk spesialitet. At uskyldige skulle bli sittende i fengsel for drap om så er, betyr ingenting. Dette styrker bare maskeradaen, og en slik følge kan være et mål i seg selv. Det virkelige saksforholdet blir stadig grundigere skjult desto flere som handler på de falske premissene. Kjernen i advokat Remmens saksbehandling er at han gjør absolutt alle entydige forhold tvetydige. Ethvert positivt forhold som han legger til grunn, gir han en samtidig negasjon. Så instruerer og narrer han mennesker i omgivelsene til det mennesket som er målet for den politiske operasjonen, til å handle og beslutte på forutsetninger av den underliggende negasjonen. Dette innebærer ganske enkelt at skal Remmen saksbehandle en stol, sier han som sant er at dette er en stol. Men han narrer samtidig andre til å handle på forutsetningen om at stolen ikke finnes. Han skaper villfarelse hele tiden ved å krysse mellom usant og sant i dobbeltforholdet. Som han har skapt av et forhold som i virkeligheten er positivt og entydig. Dette entydige forholdet har Remmen imidlertid fragmentert i saksbehandlingen til en tvetydighet. Som han legger til grunn. Stolen er blitt til både en ikke-stol og en stol til samme tid. For til slutt å bare være ikke til. Som stol. Han har gradvis hevdet en falsk konklusjon for å bevise en like falsk forutsetning. For den kumulative virkningen av at stadig flere etter hvert på tidslinjen narres til å handle på forutsetninger av forholdets negasjon, er at stolen stadig blir mer borte i sinnene deres. Særlig viss Remmen etter en stund finner fram en annen stol som han ber dem sitte på. Da er den første stolen bedratt for godt. Tryllet bort. Abrakadabra. Johan Fredrik Remmen er en gjennomført spiller i det som Gestapo kalte "Spillet i den negative sektor". Denne teknikken kopierte nazistene i Tyskland fra kommunistene i Sovjetunionen. Som hadde særlig stor suksess i 1920-årene for første gang med denne fremgangsmåten. Så gode til å videreutvikle dette spillet som kommunistene ble nazistene aldri. De hadde ikke så lang tid på seg. I mitt tilfelle lurte Johan Fredrik Remmen og Jens Christian Hauge absolutt alle mennesker og myndigheter trill rundt med disse konspirasjonsteknikkene. I år etter år. Særlig andre jurister var lette å lure. Ethvert sant forhold skjuler en underliggende usannhet hos advokat Johan Fredrik Remmen. Enhver venn skjuler en fiende. Som følge av fremgangsmåten. Han kan slik skape en rettstat om til et vrengebilde. Snu den på hodet. Negative kontakter (eller nyttige idioter) kalles dem som blir narret til å begå svik mot en tredjepart. Disse negative kontaktene blir imidlertid stadig mer positive kontakter for negative spillere som Remmen. Etter hvert som de senere handler for å skjule følgene av svik og andre feil som de er narret til å gjøre før. Den konspiratoriske teknikken har til følge at mennesker som blir narret til å medvirke i operasjonene, går fra å handle uaktsomt til å handle forsettlig. For å skjule hva de har gjort før. Ingen medvirkende har til slutt noe å vinne på å fortelle hva de er lurt til å gjøre. Bare noe å tape. De er fortapt i edderkoppens nett. Organisasjonen i seg selv er blitt forbryterens beste forsvar. Dette fenomenet går for øvrig igjen i alle byer og land som mafiaen har kontroll over. Det er slik Norge har vært styrt. I virkeligheten. Norsk politisk historie på toppnivå er stort sett en følge av dette kommunistiske narrespillet i en eller annen form. Organisasjonen Norge er derfor også den politiske forbrytelsens beste forsvar. Det negative spillets jernlov gjelder på alle plan i menneskers liv. Fra mikro til makro. Når det først spilles. Hva jeg forteller om i disse ariklene er klassisk mafiaopplegg. Av det mest avanserte slaget. Om hvordan Hauge & Co bygget solidaritet. I realiteten. Med grunnlag i at mennesker ble narret til å medvirke til forbytelser. Med denne teknikken kan de mest hederlige mennesker bli transformert til skurker. Når Hauge og Remmen har narret andre til å handle på falskt grunnlag med skadefølge for tredjepart, går disse hederlige menneskene fra uaktsom adferd til forsettlig adferd. For å dekke over hva de har gjort før. De solidariserer seg til slutt med Remmen og handler og beslutter forsettlig for å skjule egne feil tidligere. Det er denne type solidaritet som har bygget Arbeiderpartiet sterkt og solid. Gjort partiet til en ørn i politikken. Opp gjennom årene. Solidaritet er ikke bare skapt med grunnlag i sosialt engasjement og frivillighet, Selv om dette har vært til stede, særlig blant vanlige medlemmer. Som engasjerte seg for sosial rettferdighet. Solidariteten på topplan er derimot bygget på grunnlag av bedrag, svik og tvang. Dette usanne grunnlaget skapte den sanne disiplinen. Skapte maktmaskinen. Følgene av denne avanserte måten å benytte makt på, er likevel en slags Solidaritet. Med stor S. Mye sterkere enn frivillighet kan gi. Rekkene blir ikke sluttet eller bundet sammen som følge av oligarkiets jernlov heller, slik mange har hevdet, men som følge av mafiaens jernlov. Som følge av mafiaspillet i negativ sektor. For på denne måten blir hele organisasjonen til slutt et forsvar for forbyteren. Slik følgen er overalt hvor mafiaen har festet jerngrepet på folk. Enten disse befinner seg i amerikanske gangsterbyer, på Sicilia eller i Norge. I disse artiklene om "Spillet mot meg", som jeg skrev i 2006, forteller jeg hvordan advokat Remmen bygget opp den juridiske konstruksjonen. Som ble benyttet i det negative spillet. Som han narret alle andre til å handle og beslutte ut fra. Falsk i ett, falsk i alt. Remmen bedro og tvang alle mennesker i omgivelsene mine med dette opplegget. I årevis. Det er et frekt og smart opplegg. Alle myndigheter som kom i befatning med meg, handlet på komplett falskt grunnlag. Uten unntak. De ansvarlige myndighetspersoner endte opp med å gå fra uaktsomhet til forsett. De også. Som medvirkende til de mange forbrytelsene som Hauge & Co begikk mot meg fra 1996 og utover de kommende årene. Få steder har lov og rett hatt så dårlige kår som i Norge etter den andre verdenskrigen. I virkeligheten. Altfor ofte har Norge fremstått som karikatur og vrengebilde av en rettstat. Som følge av disse kommunistiske manipulasjonsmetodene. Noe som jeg også fikk oppleve. I mange år. Hvis du bryter rasjonalitetens grunnlov, kontradiksjonsprinsippet, kontinuerlig, konsistent og konsekvent, kan du gjøre hva du vil i dette samfunnet. Du kan komme deg rundt enhver regel, enhver lov, enhver mur og ethvert hinder i Norge. Ved hjelp av å lage illusjoner og narre andre til å medvirke til å runde enhver hindring for deg. Du kan gå tvers gjennom Berlin-muren uten å rive den. Slik vi gjorde her i Norge etter den kalde krigen. Ved hjelp av bedrag og illusjoner. Du er da uovervinnelig. Hvis du ikke blir stanset med makt. Å håndtere slike mafiadvokater som Jens Christian Hauge og Johan Fredrik Remmen, er som å fange havål. Eller å håndtere orm. "Politikk er å skape illusjoner" sa den tidligere franske presidenten, Francois Mitterrand. " Du skifter skinn. Akkurat som ormen". Jeg opplevde det også som å være oksen i tyrefekterens arena fra 1996 av. Som etter hvert forsøkte å ta tyrefekteren bak den røde kluten. I dette tilfellet svart kappe. Som skiftet side hele tiden for å skape maksimal forvirring og narre meg og andre til å handle på illusjoner. "Est-ce que ce monde est serieux?" heter det i refrenget. I en nydelig ballade som franske Francis Cabrel synger om oksens kamp mot tyrefekteren. Hvor hele forestillingen er sett gjennom øynene til oksen. Som er dømt til døden på forhånd. Uten å vite det selv. Slik sett hevder tyrefekteren en konklusjon for å bevise forutsetningen. Slik som advokat Remmen gjorde overfor meg. Med sort kappe. Hele tiden. Melodien heter "La Corrida" Du kan høre den her. "Jeg forfulgte spøkelser. Traff nesten danserinnene deres. De stakk meg hardt i huden. Så jeg tok til å lute, måtte bøye meg. Hvor kommer de fra disse akrobatene, med sine papirkostymer? Jeg har aldri lært meg å slåss mot dukker. Kjenner sverdet i hodet. Det er vanvittig hvor godt det kan gjøre. Jeg ba om at alt skulle slutte. Andalusia, jeg husker deg. Jeg hører dem le mens jeg raller. Jeg ser dem danse mens jeg styrter. Jeg tenkte aldri at folk kunne ha det så hyggelig og morsomt. På en grav. Er denne verden seriøs? Er denne verden seriøs? Nå er ikke jeg en okse. Heller ikke en ku. Men et menneske. Av kjøtt og blod. Med tanker og følelser. Med grunnleggende menneskerettigheter. Når jeg nå - etter så mange år og lidelser- har identifisert alle de mange dansetrinnene til matadoren, Johan Fredrik Remmen, og i tillegg offentliggjort de hemmelige trinnene for all verden, er det meningen at han skal bli stilt til ansvar. Sammen med dem som medvirket til forbrytelsen mot meg. Som skjedde den gang verden ble snudd på hodet. For meg. Fordi utfallet av den kalde krigen her hjemme ble gitt stikk motsatte følger av hva som var tilfelle i resten av verden. Det var en nådeløs krig. For noen av oss. (Dette tillegget er publisert 30. november 2009) |
| Spilleren i negativ sektor Johan Fredrik Remmen snur alt på hodet i forhold til normale advokater. Når vanlige advokater sier hva de har lagt til grunn, sier Remmen hva han ikke har lagt til grunn. Han gjør ethvert positivt forhold om til to motstridende. Som han holder for sanne til samme tid. Helt til han har lurt deg og andre til å handle på negasjonen som han samtidig skapte av det opprinnelige positive forholdet. Da har Remmen lykkes med å hevde en falsk konklusjon for å bevise en like falsk forutsetning. Bare følgene er virkelige. Mennesker er lurt til å handle på en illusjon. Johan Fredrik Remmen skaper et vrengebilde av en rettstat som følge av teknikken. Slik holder gamle kommunistiske spillere i negativ sektor på hele tiden. De har alltid vunnet spillet ved å speilvende virkeligheten. Noen jurister tror til og med at dette er glitrende jus. Så bedratt kan vi bli. Slik er Norge blitt styrt" |
| Meg selv som "Case study" Ut fra etterforskingen av hva som spesifikt hendte meg selv, var jeg som en følge også i stand til å definere det generelle modus operandi. For makten bak makten i Norge. Nå visste jeg hvordan katten jaget musen. Også at det skjedde på samme måte. I alle etasjer. Til enhver tid. Eureka! Men å snu spillet er vanskelig for en mus. Veldig vanskelig. Når du fortsatt er på feil side av en mur, og samme katten er på begge sider av samme muren til samme tid. Ennå. I illusjonenes Norge. Mer om "Case study" som vitenskaplig metode kan du lese her |
| Om å forstå og hjelpe En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien av Søren Kierkegaard, dansk filosof "At man, naar det i Sandhed, skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der hvor han er og begynde der." "Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, må jeg forstaae mere end han - men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min Mere-Forstaaen gjeldende, saa er det, fordi jeg er forfængelig eller stolt, saa jeg i Grunden istedetfor at gavne ham egentligen vil beundres af ham. Men al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjælperen maa først ydmyge sig under Den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at hærske, men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde sig i at have Uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaaer." (Søren Kierkegaard, Synspunktet for min Forfatter_Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien. E. A. Reitzels Forlag, Kjøbenhavn 1859) |
| "We must be clear-sighted in beginnings, for as in their budding we discern not the danger, so in their full growth we perceive not the remedy" "Vi må være klarsynte i begynnelsen. For i det som er i den spede vekst oppdager vi ikke faren. Så når den er i full kraft, er vi ikke i stand til å finne fram til botemiddel" Michel de Montaigne (1553-1592) Fra "Krigen mot krigen - følgene av en absurditet" (juli 2005) |
| I FOKUS FOR NARRESPILL ANNO 1996: Slik så jeg ut som sjefredaktør for Rogalands Avis i 1996. Da jeg ble rensket ut av arbeiderbevegelsen ved hjelp av det kommunistiske spillet i negativ sektor fra advokatene Johan Fredrik Remmen og Jens Christian Hauge. Jeg ble 41 år dette året. Bildene ble tatt i forbindelse med at Dreyer Bok ga ut boken "Sett frå Vest". Dette var en bok som forlagsmannen Jacob Dreyer tok initiativ til i 1995. Dreyer var som de fleste andre i Stavanger og Rogaland, begeistret for de faste lørdagskommentarene som jeg skrev i Rogalands Avis ved ukeslutt. Som ikke var så populære i LO og Arbeiderpartiet. Som eide og kontrollerte avisen. LO-leder Yngve Hågensen bannet visstnok hver gang han hørte navnet mitt. Ble det sagt. Jeg overså folk som Hågensen. Han var en undermåler, ifølge Haakon Lie. Fullt så stygg vil ikke jeg være. Men jeg kastet ikke bort tid på ham. Mer avgjørende var det at også Jens Christian Hauge var fast leser av hva jeg skrev. Det samme var hans høyre hånd, Johan Fredrik Remmen. Som likte kommentarene. De ville nettopp derfor ha meg ut av veien for norsk samfunnsliv og debatt. I god tid før Lundkommisjonen la fram innstillingen noen måneder senere. Jeg forstod for mye. Remmen hadde et veldig hastverk i spillet i negativ sektor mot meg. "Spiel im negativen Raum". Som nazistene kalte det. En metode som faktisk er like gammel som den menneskelige ondskap. Hastverket gjorde at Johan Fredrik Remmen tok store sjanser. Altfor store. Noe som gjør det mulig å bevise handlingene hans i ettertid. Remmen sitter klistret i egen dokumentasjon. Mitt problem er det veldige omfanget av denne dokumentasjonen. Han holdt på i så mange år. Denne profesjonelle bedrageren brukte jus som kamuflasje for kriminell virksomhet. Remmen kunne innbille mennesker i omgivelsene mine det mest utrolige. Skape inntrykk av at både han og andre trakk fortere enn sin egen skygge. Slik Lucky Luke gjør. Når fenomenet blir gransket nøyere i ettertid, kommer sannheten for dagen: At selv skyggen kommer etter trekket. Ikke omvendt. Selv hos Remmen. Naturen og rasjonalitetens lover styrer virkeligheten. Selv blant politiske gangstere. Men med denne teknikken, hvor B alltid kommer foran A, hvor konklusjoner blir hevdet for å bevise forutsetninger eller premisser, om du vil, utnytter de også at mennesker bytter om på rekkefølgen. I ettertid. Når de skal huske og gjenfortelle hendelsene. Noe som maskerer virkeligheten enda bedre for dem som står bak spillet. Menneskehjernen er nemlig slik innrettet at den krever en rasjonell forklaring på saker og ting. Mennesket er grunnleggende rasjonelt. Tross svakheten som sinnet har med å oppfatte årsak først, deretter virkning. Som bedragere og magikere utnytter så grovt. Så folk bytter om på hendelser i ettertid på tidslinjen. Selv på hendelser som de har medvirket til å skje i motsatt rekkefølge av det normale tidligere. Min historie er full av slike bevis. "Han lyver som et øyenvitne", sier et russisk ordtak. Ikke uten en viss berettigelse. Selv om det kan finnes mange forklaringer på at øyenvitner ikke snakker sant. Særlig når sannheten vil skade dem selv. Slik historien min også er full av beviser for. Johan Fredrik Remmen benyttet samme opplegget som han senest brukte med hell mot LO-leder Gerd-Liv Valla i 2006. Som maskerte det virkelige forholdet at Russland så seg tjent med å ha Jens Stoltenberg som fortsatt statsminister i Norge. Stoltenberg var jo som alle andre statsministre både før og etter murens fall, satt inn i jobben av bakspillere. Indirekte ved Moskvas snedige spill. Ingen blir statsminister i Norge uten at Moskva godkjenner det på forhånd. Eller forhindrer det. Heller ingen i Høyre. Dette er sannheten. Når en regjering uansett farge dessuten definerer et forhold til å være juridisk, kommer Regjeringsadvokatembetet inn i bildet. I Norge er også regjeringsadvokaten en spiller i negativ sektor. Noe jeg identifiserte i 2002. Han heter Sven Ole Fagernæs. Han er venn og tidligere kollega av Johan Fredrik Remmen. Ingen skal si at ikke Moskva festet grepet om det meste i løpet av den lange kalde krigen. Direkte eller indirekte. Gerd-Liv Valla ble kåret til "Årets politiker" i Norge i 2005. Hun var i ferd med å gjøre arbeidet til Jens Stoltenberg umulig. Hun drev ham til fortvilelse. Så også Valla ble fjernet ved hjelp av spill i negativ sektor. Remmen fant en intern uenighet i LO. Som han snudde på hodet og begynte spillet med. En illusjon av en virkelighet ble dermed skapt. En ekstern årsak blir så illudert til å være intern. Stikk motsatt av den virkelige. Villfarelsen blir skapt, befestet og utnyttet. Et reelt forhold må alltid ligge til grunn i en bedragoperasjon. Viss den skal lykkes. Dette står i lærebøkene til både CIA og KGB. I Russland heter slike narrespill for øvrig politiske operasjoner. Betegnelsen maskerer litt mer hva det hele går ut på. VG og politisk redaktør Olav Versto er alltid med på slike spill. De tror det er journalistikk. Så de blir brukt rått. I Rogalands Avis fant Remmen også et internt motsetningsforhold. Som han snudde på hodet og begynte spillet fra. Adm. dir. Brit Kyllingstad ble benyttet på samme måte som internasjonal sekretær Ingunn Yssen i LO mange år senere. En kurant uenighet om strategivalg var forholdet som Remmen begynte med. Han snudde selvsagt saken på hodet. Fra dette utgangspunktet begynte han å spinne. Det klassiske edderkoppnettet. Negativt spill har alltid til følge konflikter mellom dem som blir benyttet i spillet. Riksadvokat Tor-Aksel Busch og statsadvokat Lasse Quigstad, radarparet fra påtalemakten i saken mot sovjetspionen Arne Treholt på åtti-tallet, var for eksempel gode venner og kolleger. Før også de ble splittet høsten 1996. Av dette spillet. Som alltid fragmenterer personlige forhold. Spillet går jo ikke minst ut på å narre andre til å begå svik mot hverandre. Det er faktisk essensen. Det skal to til for å danse tango. Det skal to til for å føre krig, er den vanlige oppfatningen. I den normale verden. Ikke slik innen arbeiderbevegelsen og kommunismen. Der skal det tre til for i hvert fall å føre krig. Den politiske manipulatoren har som regel stått bak de fleste kriger innen denne bevegelsen. For solidaritet og sosialisme. Mennesker blir satt opp mot hverandre og narret til å begå svik. Mot hverandre. Bare spør Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen. Mulig de også nå forstår spillet som de ble utsatt for. I Busch og Quigstads tilfelle kom bruddet da statsminister Thorbjørn Jagland presset riksadvokat Busch til å stanse etterforskningen av SV'eren Berge Furre for samarbeid med den øst-tyske spionorganisasjonen Stasi. Slik tilfellet var i 1996. Mulig mine avsløringer kan lappe sammen det personlige og faglige forholdet til Busch og Quigstad. Det ville ha gledet meg. Når du kan forstå alt, kan du også tilgi alt. Dette er i hvert fall min erfaring. Jeg kan nevne mange slike eksempler opp gjennom norsk historie. Noe nytt er altså ikke dette fenomenet. Det har vært en del av sovjetisk etterretnings faste modus operandi. De personlige følgene er slik. For alle. Som har medvirket til å skape norsk politikk på denne måten. Noe som betyr alle på topplan. Uansett parti. Og på samme måte som i 2006 mot Valla, var bedraget og spillet så godt utført at Johan Fredrik Remmen narret selv sin nærmeste kollega, advokat Håkon Bleken til å medvirke. Bleken ble infiltrert som advokat for LO og leder Gerd-Liv Valla i begynnelsen. Men plustelig ut i løpet var han bare Gerd Liv Vallas advokat. Ingen korrelasjon lenger mellom LO og dets leder. Forholdet mellom leder og organisasjon ble fragmentert. Mellom LO-leder og LO i dette tilfellet. Det ble splittet. Etter en stund. Når det er skapt nok forvirring. Det rasjonelt umulige blir gjort selv om det er rasjonelt umulig. Å vedta et forslag om full tillit til lederen samtidig som du vedtar å nedsette en granskingskommisjon mot den samme lederen, er også en kontradiksjon av det kjente slaget. I dette negative spillet. Du er for og mot noen til samme tid. Til samme sted. I en overgangsfase. Slik det også skjedde i LO i 1996. Det siste er negasjonen til det første forholdet. I denne juridiske konstruksjonen. Som er en kontradiksjon. At du er for noe, er bare maskerada for noe du er mot. En sak følger alltid av et forhold. Her har du en sak som er en følge av et forhold som er en motsigelse. Et dobbeltspill oppstår dermed i saken med grunnlag i et dobbeltforhold. Men legg merke til at handlingene videre skjer utelukkende på grunnlag av forholdets negasjon. Tilliten som ble gitt Valla fra de andre i LO-ledelsen var bare verbal. Handlingene var derimot svært så konkrete. Mot henne. De var en følge av saken og det underliggende forholdets negasjon. Disse handlingene var mot Valla. Et nytt opplegg for å spinne flere kontradiksjoner innen spillet i negativ sektor. Med målet om å fjerne Gerd-Liv Valla som det styrende prinsipp. Maskert altså med en prinsipputtalelse som var for henne. Mafiaspill i LO? Javisst. Slik har det alltid vært. De ulike tillitsvalgte er bare brikker i et politisk spill så snart det passer Moskva. Slik er vel situasjonen ennå. Jeg gjør ikke annet enn å påpeke eksplisitt selve DNA-beviset. I hele KGB-koden. Som alltid har vært benyttet på toppen i Norge. Nemlig konsistente og konsekvente brudd på rasjonalitetens grunnlov: Motsigelsesloven. Selve tankeloven under alle andre tankelover. Som alle til sammen utgjør et rasjonelt byggverk for hva vi oppfatter som vestlig sivilisasjon siden antikken. Grunnlaget for fornuft. Å benytte et menneske fra Fellesforbundet med mindre bagasje enn hva vi andre er utstyrt med, er også typisk. Til å sette fram slike dobbeltforslag. I dette mafiaspillet. Hver svakhet i forsvaret til målet blir utnyttet. Hver eneste en. Med kattevennlighet. Katten er også på feil side av døren. Alltid. Men en katt klarer likevel ikke å innbille oss at han er på begge steder samtidig. Selv om det føles slik. Men folk som Johan Fredrik Remmen og Jens Christian Hauge klarer derimot å innbille andre mennesker slike forhold. Få dem til å tro på slike illusjoner. De var mesterhjerner i kriminalitet lenge før David Toska var født. For ikke å snakke om da han besøkte Stavanger. Hvor jeg en gang var, og ble illudert borte. Dette er i grunnen ikke annet enn klassisk kriminell atferd. Som ellers er kjent fra strafferetten. Nemlig å skape villfarelse, befeste denne villfarelsen, for så til slutt å utnytte den samme villfarelsen. Om du i forvirringen stikker av med en lommebok eller en rettsstilling eller annet gode av noe slag fra noen - i skjul av kaoset du selv skaper, - er ikke relevant i denne forbindelse. Bedrag er det uansett. Klassisk sådant. Selv om det er meget avansert. Særlig fordi det blir gjennomført konsistent og konsekvent. Over lang tid. Dette er et kjent mønster. Gjennom kollega Håkon Bleken hos advokatfirmaet Haavind, satt Remmen på all informasjon om Vallas innerste tanker og følelser gjennom hele narrespillet. Gjennom hele "Prosessen". Dette er Kafka. I virkeligheten. Alle "enten eller" i livet ditt blir gjort om til et "både og". Bleken betegnet en gang Remmen som "en jævla god jurist". Helt feil. Remmen er en jævla dyktig bedrager. Han bedrar til og med sine nærmeste medarbeidere. Som Bleken. Systematisk og forsettlig. Ved spill i negativ sektor. Jeg har arbeidet sammen med både Bleken og Remmen i tvistesaker. Som sjefredaktør. Bleken er i utgangspunktet et hederlig menneske. Det er ikke Remmen. I Hauge & Co ble kompartmentalisering gjennomført konsekvent. Akkurat som i etterretningsorganisasjoner. Noe som advokatfirmaet også var i virkeligheten. Bleken var under Remmens nivå på kontoret. Så han visste ikke hvem han arbeidet for. Eller hvordan de over ham arbeidet. De negative teknikkene kjente ikke Bleken til. I KGB kalles kompartmentalisering for fragmentering. Prinsippet "need to know" er likevel det samme. Du skal ikke vite mer enn du trenger om bakgrunn og teknikker. For å gjøre jobben din. På ethvert nivå. Advokatkontoret på Drammensveien 10 i Oslo var selve senteret. For den største av de sovjetiske illegalister i Norge. Det vil si agenter som lever i skjul uten diplomatisk immunitet og dekning. Slik KGBs residentura ellers har i den sovjetiske, nå russiske, ambassaden. Hva er bedre til å maskere slik illegalitet med enn legalitet? Nettopp dette var det geniale i hele organiseringen. Her satt Sovjet under den kalde krigen med den daglige kontrollen over juridiske problemer i alt som var sensitivt for Norge. Olje, Statoil ikke minst, våpenindustri som på Raufoss og Kongsberg, handelsavtaler og forsvarsspørsmål. For å nevne noe. Skilsmisser og andre private problemer hos mange sentrale mennesker i både parti og fagbevegelse hørte også med. Ifølge Haakon Lie fikset Hauge de fleste skilsmisser i Arbeiderpartiet. Han var alltid snill og stilte opp når folk hadde slike vansker. Fortale Haakon meg. Dette var et sted hvor edderkoppen visste alt. Som var verdt å vite. Om det meste. Det var spunnet et stort nett. Med årene. Å være snill har til følge at du kan identifisere svake punkt hos andre mennesker. Som kan benyttes senere. I negative spill. Om nødvendig. Herskeren kjenner alle, men ingen kjenner herskeren. Når senteret hos KGB i Moskva trakk i de såkalte animerte tråder, kunne det gjøre hva det ville i land som Norge. Bare Moskva kjente alle de ulike trådene. Som alltid er en spionorganisasjons mest dyrbare hemmelighet. Å kombinere bedrag fra Hauge & Co med såkalte våte operasjoner, det vil si drap, enten det var med rottegift eller mer sofistikerte måter, antar jeg var en vanlig fremgangsmåte. Den strenge kompartmentaliseringen har til følge at advokaten som benyttes til bedrag ikke har noen forbindelse med de menneskene som dreper. Jeg ville bli overrasket om morderen eller morderne på Orderud gård, hadde noen forbindelse med Remmen. Selv om de som gjennomførte denne operasjonen sannsynligvis også i hovedsak var nordmenn. Jeg er temmelig sikker på at KGB opererte etter samme modus operandi i andre vestlige land som i Norge. Nemlig innen jus på høyeste nivå. Særlig Frankrike antar jeg var styrt fra bakrommet på samme måte. Som et hvilket som helst bordell. Hvor politikerne var horene. En rolle som de tydeligvis har likt godt på det meste av det mørke kontinent. Som Europa er blitt kalt. I Frankrike het ikke advokaten Jens Christian Hauge. Men André Rousselet. Han skrev til og med testamente for vennen, president Francois Mitterrand. Da han døde i januar 1996. Mitterrand hadde krysset over fra det tyskvennlige Vichy-regimet i Frankrike under krigen. Til sosialistene etter krigen. En liknende reise som Hauge gjennomførte fra nazistene til sosialistene med andre ord. Du skifter skinn akkkurat som ormen. Politikk er å lage illusjoner, sa Mitterrand selv. Du sitter likevel temmelig trangt i det da. For resten av livet. De har godt tak på deg. Som en Trond Johansen i Norge. Rousselet styrte Mitterrand på samme måte som Hauge styrte Gerhardsen. André Rousselet var særlig sentral i kontrollen over fransk tv og andre medier. At Mitterrand spionerte på alle politiske motstandere, er kommet fram i ettertid og har vakt bestyrtelse i Frankrike. Hvordan dette skjedde, forstår du bedre nå. Jeg antar at KGB hadde full kontroll over alle de utallige franske hemmelige tjenester og ulike politi. Slik som i Norge. Her skulle 1996 bli et skjebneår også. Jeg hadde knapt kommet meg hjem fra Paris og Frankrike i januar, hvor jeg fulgte Mitterrands død på nært hold, før det braket løs rundt meg. Jeg var en frosk som Remmen hadde begynt å koke på. Poenget med å koke frosker er at du lirker temperaturen opp litt etter litt. Så ikke frosken merker noe før det er for sent. Før den blir kokt. Dette er ifølge kinesere hemmeligheten ved bedrag. Det var viktig å sette meg ut av spill på nyåret i 1996. I hvert fall for en tid. Jeg viste i kommentarene i Rogalands Avis at jeg hadde dyp innsikt i norsk politikk. De sensitive oppdragene som jeg hadde hatt innen Forsvaret opp gjennom årene, hadde også gitt meg dypere innsikt i mange forhold. Enn andre pressefolk hadde. Jeg hadde solid bakgrunn for egne meninger. Ikke minst om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg hadde vært en elev av da avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst. Jeg var dessuten troende til å skrive hva som helst. Sett fra Hauge & Co. Uten å frykte følgene. Selv om jeg våren 1995 begynte å få plagsomme drapstrusler. Jeg var redaktør, men ingen redd aktør. Bevisst holdt jeg stor avstand til eliten i Oslo. For å være uavhengig og fri. Noe leserne satte stor pris på. Jeg benyttet talerstolen min i Rogaland stadig mer effektivt. Til å være i opposisjon til det etablerte politiske miljøet i Oslo. Mot "The establishment". Hele tiden. Jeg kritiserte forhold både til høyre og venstre i samfunnet. Sosialdemokrati i Rogalands Avis var hva jeg mente til enhver tid. Punktum. Som jeg brukte å si. Jeg like rollen som opposisjonell. Dessuten var det meget lønnsomt for avisen. Pengene strømmet inn. "Den som er blind, døv og taus, vil leve i fred i hundre år", heter det i et ordtak fra Sicilia. Mafiaens hjemsted. Frykt er all morals mor. Beste våpen mot mafiaen er for øvrig offentlighet, ifølge italiensk politi og påtalemyndighet. Noe som er vanskelig i en del land. Hvor mafiaen direkte eller indirekte kontrollerer også mediene. Slik tilfellet er i Norge. Det er åpenbart at jeg som sjefredaktør i organet som tradisjonelt var betraktet som den nest viktigste avisen politisk i arbeiderbevegelsen, også kunne ha stukket kjepper i hjulene for de hemmlige planene i Oslo. For det kontinuerlige narrespillet som senere hadde til følge at Thorbjørn Jagland ble benyttet til å dobbeltkrysse Gro Harlem Brundtland som statsminister om høsten 1996. Hun ble rensket ut. Jeg kunne ha revet av noen masker i dette karnevalet i Nordens svar på Venezia. I det politiske maskeradeballet som norsk politikk utviklet seg til gjennom hele 1996. Ingen tvil om det. Jeg ville ikke ha holdt kjeft om skadefølgene for landets sikkerhet. Som en følge av ødeleggelsen av førstelinjeforsvaret. Som Jagland gjennomførte. Da han knakk ryggen på overvåkingspolitiet. I nok et lynangrep. I nok et negativt spill. Risikoen øker gjerne et annet sted enn der vi har blikket festet. Noe politi og påtalemyndighet fikk erfare. De forsøkte så godt de kunne å demme opp for utenlandsk innblanding og spionasje i norsk politikk. Å stanse fremmed etterretningsvirksomhet i vid forstand. Men ble så overfalt bakfra. Hvor fokus ikke var i samme grad. Fienden var innenfor porten. Den hadde vært det hele tiden. Så nå rensket fienden også ut den eneste profesjonelle motstandsslommen som kunne utgjøre noen fare. Etter Berlin-murens fall. Nåværende mennskerettsforkjemper for hele Europa, Thorbjørn Jagland, var blitt statsminister i Norge. På umiddelbar oppryddingsaksjon. På vegne av et i realiteten utenlandsk hemmelig politisk politi, rensket han ut ledelsen i landets eget hemmelige politiske politi. Profesjonelle bedragere får alltid andre til å gjøre skade for seg selv. Jagland var en fjernstyrt bulldoser i sentrum av egen hovedstad. Det var ikke mange hus igjen etter ham. Selv om han kamuflerte skadeverket som å angivelig bygge det berømte Norske Hus. Jeg skrev kritisk om Jagland i flere år. Jeg betraktet ham faktisk å høre til i samme klasse som Haakon Lie plasserte Hågensen. Men nettopp derfor kunne Jagland brukes til møkkajobben som ventet ham. Nemlig nettopp å knekke ryggen på sikkerhetspolitiet. Noe Thorbjørn Jagland gjorde straks han ble statsminister. Dette var den eneste virkelige grunnen til at Jagland ble statsminister. For en tid. Jeg tror neppe Jens Stoltenberg hadde vært dum nok til å gjennomføre så betydelig skade på rikets sikkerhet. Uten at alarmklokkene hadde ringt hos ham. Det gjorde de ikke hos Jagland. Tvert om. Han begikk i virkeligheten landssvik. Uten å nøle. Med jubel fra en samlet venstreside. Jagland var en politisk vannbøffel. En stor en. Slik tidligere redaktør i Arbeiderbladet, Reidar Hirsti, betegnet partisekretærene i boken "Partipisken" fra 1992. Han skildret sekretærer i Arbeiderpartiet som gikk på blindt. Med skylapper på. Som gjorde hva de ble bedt om. Uten spørsmål. Uten tanke på følger. Hirsti ble selv rensket ut som følge av spill i den negative sektor. En mer klassisk norsk vannbøffel enn Jagland er det vanskelig å tenke seg. Han var bare større enn de fleste andre. Jens Stoltenberg ligger tynt an under enhver omstendighet. Han var jo statsråd i Jaglands regjering i 1996 og 1997, og bare unnlatelsene hans fra den gang er nok til å havne i samme uføret som Jagland. Viss straffelovens paragrafer om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet skal ha noen mening overhodet, må de selvsagt anvendes mot de mest sentrale politikerne som hadde ansvaret for utviklingen i Norge etter Berlin-murens fall. For all den politiske svindelen. For sviket. Mot både folket og andre land som vi tilsynelatende har vært allierte med. De kan ikke bare si at de ikke hadde peiling på noe. Når de angivelig styrte Norge. Vidkun Quisling forstod heller ikke hva galt som han hadde gjort. Da et oppgjør ventet ham. Etter krigen. Han var en liten tyv som ble hengt av de store, men allikevel. Klart at alle disse menneskene må bli politietterforsket. Det burde bli et folkekrav. Norge er mer enn den esoteriske eliten i Oslo. Norge kan ikke sammenliknes med Polen og andre øst-europeiske land. Hvor maktskiftene etter Berlin-murens fall skjedde uten rettslige oppgjør av betydning. De var tross alt åpne kommuniststater. Norge var en skjult en. Formelt et land i NATO. Likevel tror jeg at mange på venstresiden intuitivt begår en slik tankefeil. De bør før jo heller innstille seg på å slutte selskap med Arne Treholt. Viss likhet for loven skal gjelde. Treholt var dessuten liten i spillet til sammenlikning. Ingen av disse menneskene bør få anledning til nok en gang til å snu det som er skapt med det gode som formål til stikk motsatt hensikt og bruk. For å redde seg selv. På bekostning av oss andre. Ingen bør la dem få lov til å bruke hensynet til rikets sikkerhet, hemmelighold og taushetsplikt mot at sannheten kommer for dagen. Til å skjule sannheten. Virkeligheten. Slik den har vært og er i Norge. Usannhet har lenge nok utelukket sannhet i dette landet. Lover skal ikke brukes mot folket. Men for folket. Jeg var sliten da nyttår kom i 1996. Det var mange grunner til det. Men jeg hadde vært ute i en krevende jobb veldig lenge. Så da jeg fikk sesongens influensa under et opphold i Paris i januar, begynte jeg å få problemer. Hjemme igjen i Norge fikk jeg bronkitt og måtte til legen for å bli behandlet med antibiotika. Noen dagers sykmelding ble resultatet. Jeg hadde en jernhelse. Både psykisk og fysisk. Men det er grenser for hvor tung bør et menneske kan bære i lengden. Som røker var jeg utsatt for luftveisinfeksjoner. Samtidig begynte den massive manipulasjonen av omgivelsene mine. Slike folk som Hauge og Remmen angriper deg når du er svak. Det er naturlig. De fører jo krig. Ingen angriper noen når de er som sterkest. Her begynte en usynlig hånd å gjøre selv de mest opplagte og dagligdagse ting vanskelige. Jeg skulle få stadig større vansker med å få tak på virkeligheten. For nå var magikerne i aksjon. Med det politiske narrespillet som ellers gikk for seg på mange plan i Norge på den tiden. Det endte med at legen sykmeldte meg 17. februar 1996. For en måned. Diagnosen var utbrenthet. Jeg fikk med en legerklæring som sa jeg hadde alvorlig sykdom. Dette kunne gå helt galt, mente legen. Det gjorde det. For det første som advokat Johan Fredrik Remmen gjorde var å kapre sykmeldingen fra legen og snu den mot meg. En rutinehandling fra hans side. For han ga jo absolutt alle positive forhold en samtidig negasjon. Remmen narret via mellommenn andre i bedriften til å handle og beslutte på grunnlaget av sykmeldingens negasjon. Gi meg den stikk motsatte rettsstilling enn hva jeg skulle hatt som følge av sykmeldingen. Jeg skulle jo hatt en styrket rettsstilling. Ikke stikk motsatt. Bli borte fra denne rettsstillingen som sjefredaktør. Men det var denne falske formelle konklusjonen som advokat Remmen nå begynte å hevde for å bevise en like falsk formell forutsetning. Han utnyttet grovt andre menneskers uvitenhet og mangel på kunnskap om de juridiske følgene av en sykmelding. Han skapte en illusjon. Som andre ble forledet til å handle på grunnlag av. Remmen og Hauge hadde laget en juridisk konstruksjon som i virkeligheten hadde en følge som en kiste. Jeg ble begravd av følgene av andres handlinger og beslutninger. Stadig mer. Etter hvert som stadig flere ble narret til å handle på falskt grunnlag. 22. april var Remmen redd for at jeg skulle klare å komme tilbake på arbeid. Til tross for alt narrespillet. Med de ødeleggende følger som dette hadde hatt så langt. Jeg hadde bare vel en uke igjen av en sykmelding. Så da fikk Remmen det travelt. Han ga samme rettigheter og plikter som jeg hadde som sjefredaktør til en selger i Stavanger. Som var dum nok til å stille opp for å dobbeltkrysse meg. Mot en klekkelig betaling. Sølvpengene satt løst. For alle som ville være Judas. De samme sølvpengene sitter like løst den dag i dag. Slik det ser ut til. Da selgeren tok seg inn på kontoret mitt i Rogalands Avis og hevdet sine tildelte rettigheter, utelukket det effektivt mine og min stedfortreders. Som var nyhetsredaktøren. En usann redaktør utelukket den sanne. Teknikken skulle bli velkjent. Dette var en følge av kontradiksjonen som Hauge & Co benyttet. I narrespillet. Det første kistelokket på den konstruerte kisten for meg ble nå smekket over meg. For å bli spikret fast overfor alle og enhver. Jeg ble tvunget ned i kisten. Jo sterkere jeg motsatte meg tvangen, desto sterkere ble jeg presset ned. Som følge av at stadig flere ble narret til å handle og beslutte på stadig flere usanne forutsetninger. Her gjelder krigens paradoksale logikk. Jo mer motstand fra meg, desto mer motstand fra båremannen. Som skal skape ro. Da begynte jeg å skrive forordet til boken som forlaget Dreyer Bok hadde tatt initiativet til tidligere på året. Nemlig "Sett frå Vest". Den ble skrevet på noen uker i begynelsen av mai 1996, og Haakon Lie sa senere på året at jeg skrev jo han og de andre "ned i støvla". Jeg forsøkte egentlig å komme ut av klemma. Å finne veier ut av den klandestine hjernevaskingen som metodene til Hauge og Remmen hadde til følge. Komme meg ut av kista. Sideveis om ikke annet. Slå ut et bord. Gjøre hva som helst. I desperasjon. Til ingen nytte. Dette var tyrefekterens arena. Han benyttet ukjente regler. Som jeg ikke kjente fra før. Det negative spillet. Med svart narrekappe som skjulte den røde. Det fantes ingen veier ut. Ingen utgang. Noe jeg etter hvert begynte å forstå. For alvor. Jeg var en okse som var dømt på forhånd. "L'horreur de la Corrida" ventet. Jeg var dømt til terror, redsler og død. Som en gladiator i romernes lek. Da legen nektet å avslutte å sykmelde meg på grunn av de ekstreme omstendighetene 15. mai 1996, var jeg ferdig. Ikke bare med boken. Jeg var blitt akutt livstruende syk. Jeg gikk inn i en reaktiv psykose. Det eneste alternativet som fantes var fysisk død. Som følge av kumulativt økende stress. Ekstremt stress. Stadig støre doser. I en situasjon det var umulig å komme ut av. Et slikt resultat i slike tilfeller er en like sikker medisinsk og logisk følge som selve døden er i alle tilfeller. Intet er som kjent så logisk sikkert for mennesker. Som døden. Det endelige teppefall. Et menneske i psykose er per definisjon et oppløst menneske. Jeg var i tillegg revet i filler. Av et hav av motsigelser og handlinger fra mennesker som var blitt narret trill rundt til å begå svik. Med stadig sterkere tvang til følge. Legen forstod ikke før ut i juli at en advokat kapret sykmeldingene hans hele tiden. At han var blitt et av de mest effektive redskapene til Remmen. Som snudde alle sammen mot meg. Da var det for sent. En medisinsk katastrofe var skjedd. En stor psykisk skade som en jurist som Remmen visste kunne bringe ham i fengsel for mange år. Viss han ble tatt. "Point of no return" var passert i mai 1996. Nå handlet Remmen og Hauge enda mer på samme måte. De narret stadig mer advokat Håkon Bleken til å medvirke. Kontradiksjonene i såvel eksistensielle spørsmål som alle andre, haglet utover sommeren og høsten. For å kamuflere forbrytelsen enda bedre. Med nye brotsverk. Noe Remmen klarte. Jeg var et offer for psykisk terror. I ordets mest brutale form. Klassisk sovjetisk terror. Kontinuerlig tortur. Utpå høsten klarte Remmen å kamuflere det hele som et psykiatrisk tilfelle. Da Jaglands Norske Hus ble innleggelse på psykiatrisk sykehus for meg. Det Norske Hus var blitt et gjøkerede. Remmen hadde skapt mange mennesker rundt meg om til gjøkunger. Venner ble snudd til fiender. I narrespillet. Jeg var som i Nordahl Griegs berømte krigsdikt "Kringsatt av fiender" ("Til ungdommen"fra 1936.) Men så var det jo krig som ble ført mot meg også. "En fløy mot øst og en fløy mot vest. og en fløy over gjøkens rede" er barnereglen som ligger til grunn for romanen og filmen "Gjøkeredet". Slik er følgen av kontradiksjoner. Jeg ble tvunget til å fly både mot øst og vest til samme tid. Jeg fløy som en følge også over gjøkens rede. I en flukt fra den uvirkelige virkeligheten. Det var en rasjonell følge. Faktisk. Av omstendighetene. Alle "enten eller" forhold i livet var gjort om til "både og." Selv det eksistensielle rettsforholdet mitt som menneske var gjort om til en kontradiksjon. Som jeg ble tvunget til å forholde meg til. Til å handle ut fra. Fordi alle andre mennesker rundt meg etter hvert tvang meg til det. De var narret til å handle og beslutte på dette sprø grunnlaget. "Sett frå Vest" var gått rett vest og øst. Til samme tid. Det var som å bli revet i filler mellom to hester. Slik blir et menneske mentalt korsfestet. Jeg kunne også snart forutsi hvem som ville bli den neste judas. Av menneskene rundt meg. Hvem som ville svike og fornekte meg neste dag. Det slo aldri feil. Jeg oppførte meg ikke som noen Jesus på denne tiden. Da jeg begynte å slåss mot det speilvendte systemet. Så akkurat denne glorien mangler. Ikke et snev av den hadde jeg. Men ellers var det en kjent historie om mennesket. Pluss andre mennesker. Enkelte har kalt hva som skjedde meg for den mest dramatiske redaktøravgangen i norsk pressehistorie. Helt feil. Jeg gikk nemlig aldri av. I virkeligheten. Det ble bare laget mange illusjoner om en slik avgang. Noe som skapte absolutt all dramatikken. Følgene av magien var nettopp dramatiske og virkelige nok. Dette var den mest dramatisk illuderte redaktøravgang i norsk historie. Det er sant. Helt sant. Forlagsmannen Jacob Dreyer ville altså i utgangspunktet samle et utvalg av lørdagskommentarene mine og gi dem ut i bokform. Omstendighetene etter at jeg ble overfalt på nyåret i 1996, gjorde boken "Sett frå Vest" annerledes enn hva vi begge hadde tenkt. Plutselig stod også Jacob Dreyer midt oppe i et drama. Med en fortettet stemning. Da alt spisset seg veldig til i april og mai 1996. "Jeg foretrekker thrillere i bokform", utbrøt bedriftspsykologen som Rogalands Avis benyttet til å bygge teamarbeid. Hun het Tove Kanestrøm Marberger og fulgte meg tett på denne tiden. "Ikke thrillere i virkeligheten. Dette er sprøtt! Helt vilt! " sa hun mange ganger. Javisst var det sprøtt. Å bryte kontradiksjonsprinsippet til Aristoteles er nemlig sprøtt. Helsprøtt. Men det var akkurat dette som Johan Fredrik Remmen gjorde uavlatelig. I alle forhold som han håndterte. Dette var selve nøkkelen i fremgangsmåten. I prosedyren. Kall det DNA-koden. Inne i KGB-koden. Om du vil. Det Norske Arbeiderparti var styrt slik. I hele etterkrigstiden. Det var en gåte som var pakket inn i et mysterium. Som igjen var pakket inn i en ny gåte. På russisk vis. Remmen kalte det jus. Men det var bare bedrag. Han var alltid tredjemann som danset tango. Og som førte krig. Han lurte hele tiden tredjemann og tredjekvinne til å begå svik mot andremann. Som var meg. I akkurat dette tilfellet. Jeg skrev i begynnelsen av mai et personlig forord til boken. Som gir et samtidig bilde av opplevelsene som jeg hadde hatt. Så langt. Denne innledningen gir et godt bilde av et menneske i eksistensiell krise. Som blir tvunget til å se seg tilbake i livet. Fremgangsmåten hadde nemlig også denne psykologiske følgen. Jeg opplevde altså det samme som oksen i den franske sangen "La Corrida." Som med tyrefekterens spyd i seg blir presset til å drømme seg tilbake til tilstanden som uskyldig kalv i Andalusia. Mens han raller og dør, og publikum klapper og ler. På hans grav. "Er denne verden seriøs?" Spør han før hjertet stanser. Mens blodet renner ut av munnen på ham. Jeg ble også presset bakover i tid og til fjerne steder fra en ung tid. Bakover i livet . Tilbake til en glad barndom og oppvekst. Tilbake til en veiløs bygd i Sunnfjord. Tilbake til mor og far. Boken er et godt bevis på at denne typen esktremt avansert mishandling har slike dype psykologiske følger. På mennesker. Når du står overfor at selve intetheten om deg blir hevdet som ubønnhørlig konklusjon for å bevise at du skal bli slik som forutsetning også. At premiss skal tvinges i samsvar med konklusjonen. Som blir hevdet på forhånd. Da blir du tvunget til å vise at du er til. Som oksen i ringen. Skrike til slutt at "Jeg er!" Og angripe kappen og spydene. Utfordre døden. Selv om du vet at du ikke lenger er noe snart. For ingen utgang finnes. Ut fra arenaen og bort fra matadorens kommunistiske kappe og spyd. Samtidig ble jeg paradoksalt nok tvunget til å se fremover. For å komme ut av fellen som jeg var gått i. Også dette en følge av å måtte forholde meg til en kontradiksjon som ga motstridende følger. På alle nivåer. Handlingene mine ble motstridende som en følge. De også. Denne kontradiksjonen som sinnet mitt ble tvunget til å forholde seg til som følge av kontradiksjonen som jeg var fanget i, sprengte snart både funksjonsdyktighet og kapasitet. Jeg ble et speilbilde av den motsigelsen som andre tvang meg til å håndtere. Snart var jeg i knestående på arenaen. Jeg var blitt både ikke sjefredaktør og sjefredaktør til samme tid. I forhold til andre rundt meg. Straks jeg ble sykmeldt. Som følge av at advokaten kapret sykmeldingen fra legen og snudde den mot meg. Han tilla meg en stikk motsatt rettsstilling enn jeg skulle ha hatt. Nå ble jeg stadig mer ikke sjefredaktør og stadig mindre sjefredaktør. Kontradiksjonen var satt i stadig større bevegelse rundt. To motstridende parallelle bevegelser. I tillegg var det lagt en annen sjefredaktør over meg som okkupasjonsmakt. For å undertrykke. Slik okkupanter gjør. Krigens logikk var overalt. Noe som forsterket dreiningene i kontradiksjonen kraftig. Veldig fort. Snart skulle jeg bli helt speilvend som resultat. I forhold til alle andre mennesker. Både som sjefredaktør, norsk statsborger og menneske. Slik det er definert i norsk lov. Den kumulative tyngden av konklusjonen som ble hevdet for å bevise forutsetningen, var ikke menneskelig mulig å motstå. Jeg ble revet i filler. Korsfestet. Av en kontradiksjon. Som hadde til følge at selv nære venner ble judaser. Fordi de ble narret til det. Av KGB. Som benyttet mørkeste DNA-koden. Eller egentlig KGB-koden. Mot meg. Advokatene Remmen og Hauge snudde altså rettsstillingen min på hodet, med den følge at det ble hevdet en falsk konklusjon om et formelt opphør av meg både som sjefredaktør, statsborger og menneske. Dette skjedde i denne rekkefølgen. Etter hvert. For å bevise like falske premisser om rettsstillingene mine. Etter hvert ble stadig flere i omgivelsene mine narret til å handle på grunnlag av en negasjon av meg selv. Jeg ble tvunget til å forholde meg til og handle i forhold til transformasjonen. Som jeg gjennomgikk hos andre. I denne prosessen. Transformasjonen gjenspeilte seg i hvordan jeg tenkte og handlet. I hvert intense minutt i livet. Jeg skal fortelle mer senere om disse følgene. Som ble verre og verre, mer og mer motstridende. Overalt. Stadig mer komprimerte. Ettersom spillet bare ble høyere og høyere. I dette klassiske nazistiske og kommunistiske spillet i negativ sektor. Som til slutt sprengte meg i filler med ufattelige lidelser til følge. Noe som skjedde i det herrens år 1996. Da Norge ble forvandlet til en virkelig stor politisk spillebule. Det rene politiske bordellet. Med følger helt fram til i dag. Både for meg og Norge. Pluss Amerika og flere andre nasjoner og folk. (Dette tillegget er publisert 3. desember 2009) |
| "Jeg foretrekker thrillere i bokform, ikke i virkeligheten. Dette er helt vilt. Dette er sprøtt!" Tove Kanestrøm Marberger bedriftspsykolog for Rogalands Avis mai 1996 |