Spillet
mot meg
Artikkel 1
Jeg har i tidligere artikler fortalt
hvordan arbeiderbevegelsen i
virkeligheten ble styrt etter krigen.
At Einar Gerhardsen bare var en
stråmann for Jens Christian Hauge. Som
igjen var en stråmann for
Sovjetunionen. Som snedig
dobbeltkrysset seg inn til maktens
innerste korridorer i hovedstaden, og
i det stille kuppet Norge i maidagene
1945. Men kamuflerte denne
virkeligheten mesterlig i alle år
etterpå. Ikke minst ved utad å
plassere Norge innenfor det vestlige
forsvarssamarbeidet. Som trojansk
hest. I den globale maktkampen mot USA.
”Alle innfører sitt system så langt
hans armé rekker, ” slo Josef Stalin
fast. Han gjorde neppe noe unntak for
Norge. Styrkene hans erobret en del av
Finnmark tidlig i 1945. Mer
okkupasjon skulle det ikke til for å
innføre, om ikke systemet til Stalin,
men et lignende system som passet ham
her til lands. I det skjulte. I flere
land var nettopp dette fremgangsmåten
til den sovjetiske diktatoren. I
begynnelsen.
Fortrinnsvis ble det skapt en såkalt
samlingsregjering først. Noe som også
skjedde her i landet. Deretter overtok
Arbeiderpartiet alene. At russerne
stod for kjernen i dette partiet var
det ingen som trodde. Mange
tilsynelatende sanne sirkler skulle
etter hvert bli lagt over den innerste
usanne. Dette ga spillet en stadig mer
autentisk og troverdig kamuflasje.
Norge var også den gang en naiv
nasjon. Like naiv som fem år før. Like
naiv som også i dag.
Oppskriften fra sovjetrusserne var i
grunntrekkene den samme som var
benyttet i "The Trust" etter
revolusjonen i 1917. Hvor opposisjonen
til bolsjevikene i utlandet ble narret
til å slutte seg til en organisasjon
som kommunistene kontrollerte i det
skjulte.
Først da det snedige kuppet var
gjennomført i hovedstaden og makten
sikret gjennom Arbeiderpartiet, trakk
Josef Stalin soldatene ut av den
nordlige landsdelen høsten 1945.
Maktsikringen i Norge var bare ett av
mange mesterlige strategiske trekk som
Stalin foretok mot slutten av den
andre verdenskrigen. Han spilte sine
allierte ut over sidelinjen. Overalt.
Et overordnet strategisk hensyn var å
skaffe en sikkerhetssone rundt
Sovjetunionen. Nye tiders
historieforskning har ikke minst
bekreftet hvor besatt Josef Stalin var
av å sikre Sovjetunionens ytre
sikkerhet ved å kontrollere
nabolandene. Direkte og indirekte.
Her hjemme hadde på forhånd sovjetiske
hemmelige agenter mot slutten av
krigen trolig likvidert alle som kunne
avsløre Jens Christian Hauges overgang
fra nazistene til sovjeterne. Hvor han
på tyskernes vegne hadde kontrollert
Hjemmefronten. Disse hundretalls
likvidasjonene ble utad fremstilt som
nødvendige for å frigjøre landet, men
innad var sannheten en helt annen. De
sikret at en overløper ikke skulle bli
avslørt.
Arbeiderpartiet ble etter dette en
slagkraftig utbygget frontorganisasjon
for KGB. Uten at andre enn Hauge & Co
visste hvem som var de virkelige
herrene i det norske huset. Norge ble
deretter benyttet som Sovjetunionens
trojanske hest innenfor USAs opptrukne
grenser i et snedig strategitrekk i
stormaktsspillet. Det skjedde da Norge
ble medlem av NATO i 1949. Hele Vesten
slukte rått kroken fra Stalin med
Norge som et lurt agn. Dette er
konklusjonene mine etter å ha
identifisert handlingsmønsteret som er
benyttet i den omfattende politiske
manipulasjonen her i landet etter
krigen.
Alt dette kunne skje fordi norske
politikere ikke var modigere i 1945
enn i 1940. Ikke var de gløggere
heller. Det var heller ikke norske
redaktører, jurister eller andre
samfunnstopper. At samfunnstoppene er
noe bedre nå, må du bare ikke tro. De
kan skjule grunnhet gjennom
seriøsitet. Men de blir ikke mindre
grunne for det.
Norge er i det hele tatt kommet dit
landet er fordi det mangler mot og
integritet. Dette er en ung og tafatt
nasjon. Hvor altså stormakter for 60
år siden nærmest kunne leie seg en
advokat til å styre i virkeligheten. I
de forholdene som virkelig hadde
betydning. En liten kjerne mennesker
med grep om maktmidlene i landet
sørget for at den virkelige
tilhørigheten i den store konflikten
mellom øst og vest ble kamuflert. De
lot det offisielle Norge føre en stikk
motsatt politikk på overflaten enn hva
de selv førte under overflaten. Den
trojanske hesten i nord var usedvanlig
veldisiplinert. Dessuten så den så
uskyldig og tilforlatelig ut.
Da muren falt i 1989, og Sovjetunionen
også var kollapset i 1992, stod
selvsagt dette skjulte sovjetsystemet
i Norge i fare for å bli avslørt. Men
dette systemet med Jens Christian
Hauge i spissen hadde så godt tak på
styre og stell i Norge, ikke minst ved
hjelp av trofaste tjenere i det
juridiske embetsverket, at de kunne
snu virkeligheten på hodet nok en
gang. Noe de også gjorde. Ved hjelp av
blant andre Høyesterett. Som i
kritiske øyeblikk lett stiller opp og
medvirker til å bedra det norske folk.
Ved å handle uaktsomt med en slik
følge. Det samme skjedde i 1940 og
1945. Ingen begår så lett svik mot
eget folk som Høyesterett, ser det ut
til. Noe som ikke bare skyldes at
dommerne vet at de ikke kan bli tatt
og dømt. Naivitet er trolig en langt
viktigere forklaring. De roter seg inn
i politikken når noen er tjent med å
skaffe seg autoritet for å føre folket
bak lyset.
De nærmeste til å begå like store svik
må være Stortinget. Hvor
presidentskapet ivret for å avsette
Kong Haakon sommeren 1945.
Nasjonalforsamlingen har alltid vært
pompøs, naiv og i tillegg både lett å
lure og tvinge. Nå skulle Stortinget
bli grundig lurt igjen. Ja, så grundig
ble det lurt at det lurte seg selv.
Noe det ennå ikke har innsett.
I 1994 nedsatte nemlig Stortinget en
granskingskommisjon som utad ble
fremstilt som det store oppgjøret med
den mørke og hemmelige fortiden her
til lands, men som innad i selve
mandatet i virkeligheten ikke hadde
fått annet oppdrag enn å granske om
overvåkningspolitiet hadde overvåket
noen. Noe det selvsagt hadde. Dette
gikk faktisk direkte fram av navnet
til dette sikkerhetspolitiet. Noe
måtte det da ha gjort på i alle disse
årene.
At det hadde overvåket helt feil
mennesker, er i en slik sammenheng
ikke relevant. Heller ikke at
overvåkningspolitiet hadde avfunnet
seg med å ta de såkalte spionene som
Sovjetunionen ofret for å holde
spillet autentisk. Med jevne
mellomrom. Slike som Arne Treholt. Han
betaler ennå en høy pris for hva han
viklet seg inn i som ung mann. Først
forsvinner dommen. Deretter forsvinner
den dømte. Norsk presse stiller ingen
viktige og relevante spørsmål. Året er
2006.
Stortinget fikk i 1996 en rapport på
over 600 sider som bekreftet at
overvåkningspolitiet hadde gjort det
som det skulle ha gjort. Nemlig å
overvåke. Mer skulle det ikke til for
å sjokkere en gjennomsnitts
stortingsrepresentant. Som vanligvis
er mer opptatt av dem i forvaltningen
som ikke gjør det som de skal. Her
hadde noen gjort det som de skulle
gjøre. Men fikk likevel ris hvor all
fornuft tilsa ros.
Overvåkningspolitiet var ikke alene om
å medvirke til å kamuflere
virkeligheten. Fordi det var fanget i
et narrespill. De fleste av oss var
det.
Overvåkningspolitiet var i
virkeligheten blant vinnerne av den
kalde krigen. Det hadde gjort sitt
beste for å forsvare den vestlige
forankringen som Norge formelt hadde.
Men det skulle nå lide samme skjebne
som alle oss andre hadde bidratt til å
vinne den lange dragkampen mot
kommunismen. Her hjemme tapte nemlig
vi som hadde vunnet for dem som hadde
tapt. Etter hvert som spillet gradvis
ble snudd fullstendig på hodet. Utover
90-tallet.
Dette paradokset går igjen som et
karakteristisk trekk. Da Jens Chr.
Hauge & Co hadde ryddet bort Gro
Harlem Brundtland og satt inn
Thorbjørn Jagland i 1996, var det
Jagland som ble benyttet til å knekke
ryggen på Overvåkningspolitiet for
godt. Noe som selvsagt hadde vært
planen hele tiden. Ingen truet lenger
makten. Den virkelige makten. Ingen
skulle få true den heller. De som
hadde tapt, hadde vunnet, og de som
hadde vunnet, de hadde tapt.
Virkeligheten var med hell snudd på
hodet. Ingen så at dette ikke logisk
kunne henge sammen. At et slikt utfall
var absurd. Men jo større endringer
som skjer, desto mer er alt det samme.
Denne motsatte følgen av den naturlige
og logiske etter den kalde krigens
slutt skjedde ikke bare ved hjelp av
bedrag og lureri. En statsminister ble
i 1992 brakt ut av balanse etter at
sønnen hennes begikk selvmord, hun
måtte gå av som partileder straks
Sovjetunionen kollapset, for senere å
bli tvunget ut av statsministerstolen.
En utenriksminister som forstod mer
enn norske utenriksministere bør og
vanligvis gjør, fikk plutselig en
rekke hjerneblødninger og døde, og
flere av sekretærene hans ble senere
drept eller forsøkt drept. En ingeniør
som interesserte seg for mye for
Gardermoen ble skjøvet ut av et
hotellvindu og det skjedde selvsagt av
egen fri vilje. Hva Gardermoen
flyplass skulle skjule der den ble
bygget på Forsvarts område, vet ikke
jeg. Noen annen virkelig grunn til
plasseringen var det neppe. Den ble
ikke kalt et nasjonalt bedrag uten
grunn.
Brutaliteten i politikken var så stor
at ingen så at det var politikk. Det
var bare i østeuropeiske land hvor det
fløt blod og mennesker ble ødelagt på
ulikt vis. Her hjemme var det ingen
revolusjon etter kommunismens fallitt.
Bare en kontrarevolusjon. Hvor makten
ble sikret av dem som hadde makt fra
før ved å føre en granskingsprosess
mot dem som hadde kjempet i fremste
rekke mot kommunistisk infiltrasjon.
Norge er et spesielt land. Dette var i
sannhet en surrealistisk politisk
øvelse.
Orderud-saken kan ha vært en like
vellykket bedragerioperasjon som
Lundkommisjonen. Fremgangsmåten var
trolig i hvert fall mye av den samme.
Intrige og renkespillet kan ha lurt
politi, domstoler og presse trill
rundt. Et politisk drap kunne bli
kamuflert som noe helt annet. Ingen
pressefolk fikk med seg hva som i
virkeligheten skjedde. Ingen så at
oppgjøret etter kommunismens fall fikk
alvorlige følger også her, slik det
skjedde i mange andre land, og at
disse følgene var stikk motsatt av hva
de skulle ha vært hvis landet hadde
hatt et sant og virkelig grunnlag i
det transatlantiske samarbeidet. Noe
det altså ikke hadde. Men som alle
trodde det hadde. Derfor ble også
hendelser tolket inn i en feil
sammenheng. Ingen hadde grepet på den
virkelige konteksten som de mest
merkelige hendelsene skulle ha vært
satt inn i. Derfor så ingen lyset
heller. Ingen riktige brikker falt på
plass.
Neppe noe folk er lurt mer trill rundt
enn det norske. Enten det nå har dreid
seg om oppgjør etter kalde eller varme
kriger. Det har vært et intelligent
gjennomført dukketeater. At hele
høyresiden i norsk politikk gikk på de
politiske fintene som Jens Christian
Hauge regisserte ved hjelp av de
juridiske konstruksjonene som
tillitsvalgte ble bedt om å handle på
grunnlag av, hvor altså lureriet med
Lundkommisjonen stod helt sentralt og
var den største finten, hadde til
følge at venstresiden og det sittende
embetsverket kunne fortsette å styre i
Norge. I motsetning til hva som ville
ha skjedd hvis sannheten var kommet
for dagen.
Et dundrende historisk nederlag for
kommunisme og sosialisme
internasjonalt ble snudd til en
dundrende suksess for kommunister og
sosialister her til lands. Alle ser i
ettertid ved grundigere analyse at
dette var en kontradiksjon, en
motsigelse. Det var krysset fra et
saksforhold internasjonalt til et
beslektet saksforhold her hjemme - med
stikk motsatt utfall. Stortinget var
ikke bare narret til å begå svik mot
overvåkningspolitiet, men også svik
mot de verdier som
nasjonalforsamlingen og det norske
folk stod for utad.
I det store spillet viste det seg at
hele overvåkningspolitiet også hørte
til den kategorien spioner som kunne
ofres. Hvor Arne Treholt også befant
seg ti år før. Begge var de
"throwaways" i spillet hvor viktigere
spioner skulle beholdes. Da må altså
noen bli kastet. Etter bruk. Slik er
dette spillet.
De som hadde tapt den kalde krigen,
hvor Jens Christian Hauge trolig var
den største taperen, narret oss andre
slik at de fremstod som vinnerne. Kun
ved å lure andre til å foreta en
analogisk feilslutning, kunne det være
mulig å snu virkeligheten på hodet og
sette i gang en gransking av
overvåkningspolitiet etter
sosialismens kollaps i øst. I de
frigjorte østeuropeiske landene ville
en slik granskning ha vært relevant,
men her hjemme var den ikke bare
irrelevant. Den var absurd. Noe som
alltid er tilfelle når Jens Christian
Hauge er strategen bak hendelsene. Da
benyttes nemlig kontradiksjoner. For å
lure andre. Ikke minst narre dem til å
handle på en måte som har stikk
motsatte følger enn hva de egentlig
hadde tenkt seg.
Nå skulle Det Norske Hus virkelig
bygges. I 1996. Byggingen hadde til
følge at jeg gikk fra et
sjefredaktørkontor til et psykiatrisk
sykehus før prosessen var slutt i 1996
som følge av de effektive sovjetiske
manipulasjonsmetodene. De som hadde
tapt, men som nå likevel vant over de
som hadde vunnet, fjernet raskt sine
farligste fiender, ofte på nedrigste
vis. Deretter overtok de kapitalismen
som ideologi og styringsform. Som om
de aldri skulle hatt noen innvendinger
mot den. De som stod til høyre i
sikkerhetspolitikken ble utspilt.
Til disse hørte de skarpeste og mest
profilerte politikerne som stod på
USAs side i alle de kalde årene. Enten
disse befant seg i Høyre eller
Arbeiderpartiet. Eller andre steder. I
beste fall fikk de lov til å oppholde
seg i skyggenes dal. Uten å forstå hva
som var skjedd. Alle godtok følgene av
at virkeligheten var snudd på hodet
etter den kalde krigen. Til og med de
skarpeste ble narret til å trekke
konklusjoner på denne usanne
premissen. Med den følge at de handlet
til skade både for seg selv og landet.
Alle var etter en stund tjent med å ha
en konturløs statsminister fra det
politiske sentrum. Som alle kunne
være trygge på ikke handlet, men bare
snakket. I sensitive forhold. Derfor
fikk han også sitte lenge. En
statsminister må landet ha. Selv under
et hamskifte av det motsatte slaget.
Arkitekten var Jens Christian Hauge.
Mannen som hadde vært med på å tape
både en varm og en kald verdenskrig,
men som gjennom hensynsløse
transformasjoner ved hjelp av
kontradiksjoner kunne teknikken som
måtte benyttes for å komme ut på den
vinnende siden. Selv om han fra først
av befant seg på den tapende. Han
behersket det profesjonelle
renkespillet. Som bare få stormakter
ellers gjør.
Hvordan den juridiske kappen kan bli
snudd etter vinden så mesterlig, har
jeg i detalj identifisert og allerede
fortalt mye om. Dette er politisk
manipulasjon av høyeste klasse. Jeg
har til samme tid avslørt de snedigste
manipuleringsmetodene til den store
naboen vår i øst, nemlig Russland. I
Norge har Russland hatt for lett
spill. Trolig har landet det ennå.
Hvis Voltaire har rett i at fordommer
er noe tosker bruker som fornuft, er
det mye fornuft i Norge. Kanskje i mer
enn noe annet land. Nordmenn har til
og med fordommer mot seg selv. Hele
forutsetningen for hvordan vi tenker
om vår egen historie i nyere tid er
nemlig usann. Det er jeg ikke mye i
tvil om lenger. Fordommer dreier seg
jo ikke om annet enn forutsetninger
for tenkningen vår. Fordommer kan også
være historiske. Vi legger til grunn
de forutsetninger som vi er lært opp
til.
Jeg benyttet altså åtte år på å
granske hva som var skjedd i mitt eget
tilfelle. Da jeg ble rensket ut av
sjefredaktørstolen i Rogalands Avis i
1996. Da hadde jeg også identifisert
Jens Christian Hauges modus operandi.
Data er alltid teoriavhengige, og med
fasiten klar for hvordan han har
benyttet juridiske konstruksjoner
etter krigen, kunne jeg lese norsk
historie med nye øyne. Det var bare å
parallellflytte teknikkene fra egne
forhold til dramatiske hendelser
tidligere i arbeiderbevegelsen. Da
fant jeg rikelig med data som
korresponderte med de teoriene som jeg
hadde funnet ut at han benyttet i
prosessen mot meg. Noe av disse
funnene har jeg gjort grundig rede for
i artikkelserien om ”Gode og dårlige
nordmenn”. Som du finner andre steder
her på denne siden.
Norsk etterkrigshistorie er i stor
grad følger av fiksjoner i politikken.
Disse følgene er virkelige nok. Men
det er først når du har forstått
hvordan disse følgene er oppstått, at
du forstår sammenhengene i denne delen
av norsk politisk historie.
Å forstå for mye, kan være farligere
enn å vite for mye.
Jens Chr. Hauge & Co var spesialister
på oppsett for dobbeltkrysninger.
Disse ble bygget inn i selve
fundamentet og strukturen til
oppleggene. Lundkommisjonen var intet
unntak. Kontradiksjonen lå implisitt i
mandatet. Det skjulte dette mesterlige
strategemet. Stortinget var lurt til å
lure seg selv.
Jens Chr. Hauge kalte konstruksjonene
sine for juridiske. Men i
virkeligheten var de bedragerske. Kun
kamuflert som legale utad.
Følgen av fremgangsmåten var at ærlige
mennesker i omgivelsene til det
mennesket eller organisasjonen som var
målet hans, ble narret og tvunget til
å handle uærlig. Stikk mot egen
hensikt. Dette handlingsmønsteret har
vært en gjenganger på toppen av norsk
etterkrigspolitikk.
Noe årsaks- og virkningsforhold fantes
selvsagt ikke i virkeligheten mellom
sosialismens fallitt i Sovjetunionen
og Øst Europa på 90-tallet og
Stortingets gransking noen år senere
av myndighetene som overvåket disse
kommunistiske landenes virksomhet i
Norge, og nordmenn som hadde kontakt
med disse kommunistlandene. Likevel
ble Stortinget og det norske folk
narret til å tro at det fantes et
slikt årsaks- og virkningsforhold. Det
ble derfor handlet og besluttet på
grunnlag av illusjonen om en slik
forbindelse. Noe som hadde til følge
at hele forholdet fra den kalde krigen
ble snudd på hodet. Her hjemme.
De overvåkede ble benyttet til å
dobbeltkrysse overvåkerne. Forholdet
fra før mellom dem ble brått snudd på
hodet som følge av Lundkommisjonens
mandat, og alle narret til å trekke
konklusjoner på grunnlag av denne
usanne premissen i bunn.
Med den videre følge at
Overvåkningspolitiet til slutt ble
knust i prosessen, det ble mer eller
mindre funksjonshemmet i flere år, og
i realiteten ikke i stand til å gjøre
noe med det virkelige relevante
forholdet. Nemlig å finne ut hva som
hadde vært det sanne omfanget av den
kommunistiske penetreringen av Norge.
Nå var denne problemstillingen i
stedet gjort irrelevant. Gjennom
mandatet som Lundkommisjonen hadde
fått. Hele saksbehandlingen deretter
ble i stedet en kontinuerlig
dekkoperasjon. Som maskerte en dyster
fortid på en særlig effektiv måte.
De politikerne som så ivrig ville
grave i fortiden, var i løpet av
prosessen narret til å begrave den
selv. Mer enn noen andre. Ved hjelp av
en politisk kontradiksjon. De var lurt
til å handle stikk imot sin egen
hensikt. Denne følgen karakteriserer
Hauges fremgangsmåte.
Igjen var politikerne og alle andre
narret som følge av en smart,
strategisk kontradiksjon fra Jens Chr.
Hauge, spilleren i dypet. Noe som
hadde hendt så mange ganger før, og
som jeg også ble utsatt for i 1996.
Hauge behersket magikernes teknikker.
Dette gjorde ham til politikkens
skjulte ener og mester. I Norge.
Følgene av også denne fiksjonen var
virkelige nok. Slik følgene av
fiksjonene hans hadde vært i hele
etterkrigstiden. (Flere detaljer i
artikkelen: "I villniset av speil")
Jeg innså etter hvert altså at det
ikke bare var overfor meg at mennesker
i omgivelsene ble instruert i samsvar
med disse konstruksjonene som
advokatene Hauge og Remmen laget på
forhånd og bygget ut etter hvert langs
tidslinjen etter samme
handlingsmønsteret.
Norsk politikk generelt og
Arbeiderpartiet spesielt hadde grovt
sagt vært et eneste stor dukketeater.
Hvor Hauge hadde trukket i trådene fra
det skjulte. Slik hadde han skiftet
statsråder, statsministere,
sjefredaktører og andre viktige
politiske aktører ettersom det passet
ham. Det var Hauge som var den
virkelige sjefen. Som behersket de
såkalte animerte trådene nasjonalt. At
han benyttet sovjetiske metoder, kan
jeg dokumentere.
Ingen kjenner herskeren, men herskeren
kjenner alle. Topp-politikere i
Arbeiderpartiet har hatt
selvstendighet så langt det har
behaget Hauge. Han ble dyrket som en
gud i sine velmaktsdager på
Youngstorget. Alle var redd ham. Alle
fryktet ham. Han var maktens ansikt,
og ingen torde legge seg ut med han.
Det er få som det er smisket så mye
for som Hauge. De som hadde noe
ufordelaktig å si om ham, opptrådte
anonymt. De var redde for livet. Ikke
uten grunn.
Hauge var intelligent, velskolert og
hensynsløs. Han var i sannhet Stalins
stedfortreder i Norge. Da Tyskland
tapte og rikskommissær Josef Terboven
sprengte seg selv i lufta våren 1945,
hadde den vinnende stormakten,
Sovjetunionen, en ny rikskommissær
klar for å styre dette lille, men
viktige strategiske landet i nord. Han
het Jens Chr. Hauge. Den omvendte
skyggen som ble benyttet het Einar
Gerhardsen. Hauge ble bare kalt
visestatsministeren. Ikke rart Einar
Gerhardsens sønn Rune omtaler Hauge
som den mest fascinerende
personligheten i norsk
etterkrigspolitikk. Hauge var en del
av familien Gerhardsen.
Jens Christian Hauge var maktens
janusansikt. Da Stalin kom på den slue
ideen å plassere Norge som en trojansk
hest hos Amerika, og dermed få et
strategisk viktig land innenfor det
atlantiske samarbeidet i den kalde
krigen som hadde avløst den gamle
varme, var det Hauge som koordinerte
de to motstridende bevegelsene som
arbeiderbevegelsen var blitt
fragmentert til å være. En fløy mot
vest og en fløy mot øst og en fløy
over gjøkens rede, som det heter i
barnereglen som har gitt tittelen til
romanen ”Gjøkeredet”. Den vestvennlige
politikken som Jens Christian Hauge og
Einar Gerhardsen førte, maskerte
mesterlige den østvennlige politikken
som Jens Christian Hauge i
virkeligheten stod for. NATO hadde
fått en gjøkunge i redet. Alliansen
ble bygget på noen store usanne
forutsetninger. Demningen mot
verdenskommunismen hadde hull allerede
under konstruksjonen.
At Hauge utad fremstod som mest
vestligorientert enn alle andre,
kamuflerte selvsagt de virkelige
forholdene enda bedre. Å jakte små
kommunister maskerer best at du er
stor kommunist selv. På samme måte som
å jakte små nazister kamuflerer at du
er stor nazist selv. Teknikken er den
samme. Som edderkoppen i dette nettet
var det bare Hauge som visste hvordan
arbeiderbevegelsen i virkeligheten ble
styrt. Ingen partileder forstod
hvordan Arbeiderpartiet fungerte fullt
ut.
Heller ikke andre sentrale og kjente
politikere fra Arbeiderpartiet eller
de andre organene i arbeiderbevegelsen
opp gjennom årene forstod hvordan
maktmaskinen virket. De forstod bare
at den hadde sterke krefter. At
organisasjonen var hensynsløs. Mytene
florerte derfor både om den ene og den
andre. Men de tillitsvalgte drømte
selvsagt ikke om at de var en del av
en meget vellykket frontorganisasjon
for KGB. At de var Sovjetunionens
sverd og skjold i Norge.
Winston Churchill omtalte en gang
Russland som ” A riddle wrapped in a
mystery inside an enigma”.
Karakteristikken kan også benyttes om
Det Norske Arbeiderparti. Det var også
en gåte pakket inn i et mysterium inne
i nok en gåte. Med en slik forankring
som det i virkeligheten hadde, var det
ikke rart at partiet ble stort og
sterkt. At det ble en ørn i
politikken. De andre partiene hadde i
grunnen ikke annen funksjon enn å
tjene til kakepynt i lag med Kongen.
Om de utad kom til makten på
sekstitallet, endret ikke dette på de
virkelige maktforholdene i Norge. Til
det var Staten for mye integrert med
Arbeiderpartiet. Norge gikk fra
embetsstat til ettpartistat på denne
tiden, hevdet professor Jens Arup Seip.
Da jeg hadde løst hvordan Jens
Christian Hauge og hans følgesvenn
Johan Fredrik Remmen hadde gått fram
mot meg, satt jeg igjen med en
fremgangsmåte som var lett å
identifisere til Sovjetunionen. Når
jus bringes inn i politikken, får de
fleste politikere, for ikke å snakke
om journalister, ærefrykt i ansiktet.
Da bøyer de seg i støvet for de
skriftlærde og kan finne på å handle
på premisser som ville ha vært
utenkelig uten at en jurist hadde bedt
dem om det. De kan lettere bli viklet
inn i narrespill. De kan lett bli lurt
til å handle på en måte som har følger
som er i direkte i strid med det
formål som de er satt til å arbeide
for. Ingenting er umulig når jurister
som Hauge og Remmen er rådgivere. Da
kan virkeligheten bli snudd på hodet.
Mange ganger. Mange av de juridiske
teknikkene er hentet fra mørke
mellomalderen. Fra inkvisisjonen.
Bedre kjent som hekseprosessene her
hjemme.
Ikke tilfeldig at det var advokaten
Andrej Vysjinskij som stod for mye av
Stalins omfattende terror. Hans
speilvending av jus er beryktet fra
Moskva-prosessene på 30-tallet. Hvor
opposisjonelle ble fremstilt i såkalte
”show-trials”, og hvor lureriet var så
dyktig utført at ikke bare dommere,
men også vestlige journalister som var
tilskuere til disse eiendommelige
rettssakene, mente at de var helt i
orden. At alt hadde gått ærlig og
redelig for seg. I virkeligheten ble
disse menneskene utsatt for den mest
grusomme terror som brøt dem psykisk
sammen. Før de tilsto forhold som de
aldri kunne ha gjort en gang. Da ble
det til slutt skutt. Jeg har kjent på
kroppen hvilke følger nettopp denne
torturteknikken har på et menneske.
Jeg kan gi detaljene.
Som historikeren Robert Conquest
påpeker i boken ”Den store terroren”,
var vestlige journalister altfor lette
å lure. Og det senket seg en viss
yrkesfaglig forfengelighet over dem.
For de ville ikke innrømme at de var
lurt heller. Fenomenet skulle jeg selv
oppleve på nært hold også i Norge på
90-tallet. Femti år etter at det samme
fenomenet var en gjenganger i Moskva,
og bare noen år siden kommunismen var
kastet på skraphaugen alle andre
steder i Europa. Jeg må faktisk klype
meg selv i armen for å sjekke hva jeg
i virkeligheten har opplevd. I et land
som priser menneskeretter høyere enn
alle andre. I et land som tror det er
demokratisk. På alle vis. ”Av alle de
skatter en stat kan eie, er borgernes
menneskeverdige liv den mest dyrebare
for oss.” Sa Josef Stalin.
Måten det blir gått fram på, ødelegger
ethvert menneske. Samme hvor sterkt
det er. Virkeligheten som det må
forholde seg til blir i stadig økende
grad fragmentert. Offeret har ingen
mulighet til å få grep om
virkeligheten. Det blir et speilbilde
av den fragmenterende prosessen som
det gjennomgår. Mennesket blir
fragmentert. Det går i oppløsning.
Både fysisk og psykisk. Følgen blir
mørke midt på dagen. Du går med på hva
som helst for å slippe ut av
vanviddet. Du tar på deg all skyld.
Skylden kan bli så stor at du straffer
deg selv med den strengeste straff og
begår selvmord. Noe som flere ganger
har vært følgen av slike prosesser.
Teknikken har til følge at virkning
blir snudd til årsak. Du blir til
slutt utad en levende bekreftelse på
at prosessen mot deg var riktig og
nødvendig fra begynnelsen. Selv om den
ikke hadde noe sant grunnlag. Andre
mennesker i omgivelsene dine blir
narret til å snu virkeligheten på
hodet. I disse sovjetiske prosessene,
som altså advokaten Hauge og Remmen
behersker til fulle, kombineres
yrkesutøvelsene til både magiker,
røver og bøddel. Det blir bedratt,
tvunget og røvet i en sammenhengende
stor og kombinert juridisk operasjon.
De opererer utenfor det som et vanlig
menneske kan fatte moralsk og fysisk.
Noe som ifølge Robert Conquest nettopp
var mye av hemmeligheten bak suksessen
til Stalin, hans mafiaadvokat Andrej
Vysjinskij og de andre skruppelløse
utøverne av terroren. Oppskriften er
djevelsk genial.
Jeg hadde ikke mye å frykte på nyåret
1996. I hvert fall trodde jeg det. Jeg
var A-pressens best betalte
sjefredaktør. Jeg hadde seks år
tidligere kommet til Stavanger, mot
min vilje, og reddet en viktig avis
for arbeiderbevegelsen fra å gå
konkurs. Resultatene mine var
strålende. Avisen ble profilert med
skarpe meninger. Det lokale styret
stod last og brast bak meg. Det samme
gjorde A-pressen.
Jeg var sliten etter alle de harde
årene i Stavanger, jeg trengte en pust
i bakken, og i januar fikk jeg en
kraftig influensa under et opphold i
Paris. Det var den uken Frankrikes
president Francois Mitterrand døde.
Han som sa at å skape politikk er å
lage illusjoner. Da jeg kom hjem igjen
fikk jeg bronkitt. Så jeg var svak. Og
det er nettopp slike øyeblikk som
Hauge og Remmen venter på. Mye bedre å
angripe en motstander som er syk og
svak enn en som er frisk og sterk. Her
finnes ingen redelighet. Bare det
motsatte.
Da den omfattende manipuleringen med
sovjetiske metoder begynte, var det
først og fremst mennesker i de
nærmeste omgivelsene mine som var
målet. Et viktig karakteristisk trekk
er å ramme offeret indirekte. Det
gjøres først og fremst ved å narre
viktige personer rundt offeret til å
handle på usanne premisser. Mennesker
rundt målet blir forledet til å begå
svik.
En advokat har langt større myndighet
til å narre andre til skadelige
handlinger mot en annen. For han
besitter i utgangspunktet autoritet,
faglig innsikt og tillit. Noe som har
vært en viktig nøkkel til Hauges
maktutøvelse opp gjennom årene. Da det
hele begynte, visste jeg ikke at det
var Johan Fredrik Remmen og Jens
Christian Hauge som trakk i trådene og
som med vilje skapte forviring og kaos
i styre og ledelse i Rogalands Avis.
Det skulle gå halvannen måned før
advokat Johan Fredrik Remmen ble
tvunget ut av kulissene. Slik at Norsk
Redaktørforening og jeg kunne
identifisere trusselen nærmere. Han
hadde da skapt en situasjon i en
veldrevet organisasjon som han kunne
bruke mot meg. Noe han også gjorde.
Jeg hadde 17. februar 1996 havnet hos
legen fordi jeg hadde feber, bronkitt
og var utrolig sliten som følge av at
jeg i flere dager hadde måttet
håndtere en rekke ubegripelige og sprø
hendelser i avishuset. Jeg ble
sykmeldt for en måned. Diagnosen var
utbrenthet. Den skulle senere på året
blir til en alvorlig depresjon. Men
den tilstanden har oppstått hos alle
mennesker som har gjennomgått
fremgangsmåten fra Moskvaprosessene.
Jeg er ikke alene om en slik skjebne.
Det ble mørke midt på dagen. Det ble
mørke midt på natten.
Åtte år senere hadde jeg identifisert
fremgangsmåten fullt ut. Det hadde
vært et omfattende og komplisert
arbeid. Gjennombruddet i
etterforskningen kom endelig da jeg
fant ut at Hauge og Remmen brøt
konsistent og konsekvent alle de
viktigste tankelovene som ligger til
grunn for rasjonaliteten som
sivilisasjonen vår er tuftet på. De
brøt først og fremst
kontradiksjonsprinsippet, ofte kalt
motsigelsesloven. Som sier at ikke noe
kan være både sant og usant til samme
tid. Men jeg måtte formulere denne
loven omvendt for å forstå teorien som
de arbeidet etter. Men ikke noe kan
være både usant og sant til samme tid
heller. Likevel var det slike forhold
som gikk igjen hele tiden.
Det var slike forhold som de la til
grunn i saksbehandlingen. Jeg måtte
forholde meg til en virkelighet hvor
Norulv Øvrebotten var både ikke-
sjefredaktør og sjefredaktør til samme
tid. Jeg skulle ikke bare bli
fragmentert av denne fremgangsmåten.
Jeg skulle bokstavelig talt bli
tryllet bort som sjefredaktør. Noe jeg
også ble. Flere ganger. Jeg var i
virkeligheten sjefredaktør, men ble
tilsynelatende så mange ganger borte
fra stillingen etter hvert at absolutt
alle til slutt handlet som at jeg ikke
lenger var det. Alle på fiktivt
grunnlag.
I tillegg brøt de to andre viktige
tankelover, nemlig identitetsloven og
loven om det utelukkende tredje. Men
bruddene på Aristoteles
kontradiksjonsprinsipp var det mest
skadelige. Dette prinsippet er kalt
alle lovers mor, og ifølge Aristoteles
selv er dette prinsippet grunnlaget
for at noe er til, for at noe
overhodet eksisterer. Så når jeg ble
tvunget til å håndtere utallige brudd
på denne loven, fra stadig flere
mennesker i omgivelsene mine, dag
etter dag, måned etter måned, var det
vanskelig å forbli hel, å være til, å
unngå å bli fragmentert.
Jeg stod overfor advokater som
benyttet kjente og kjære mennesker i
omgivelsene mine som dukker i en
teateroppsetning, og som iskaldt
narret dem til å handle i strid med
grunnleggende rasjonelle prinsipper.
Noe som skapte kaos. Men det er slik
sentrale lederskifter i
arbeiderbevegelsen har funnet sted. I
alle år. I disse merkelige muppet-
showene. Som ingen har forstått
innholdet av. Jeg er bare den eneste
som har avslørt fremgangsmåten i
ettertid. Jeg er vel kanskje den som
har gjort mest innbitt motstand også.
Jeg har måtte betale en høy pris. Det
samme har mange andre også gjort.
Når et menneske blir psykisk ødelagt,
spiller forutinntattheten oss et puss.
Fordommer er nemlig den største
sannhetsdreperen som finnes. Jeg ble
psykisk ødelagt i 1996 som følge av
den prosessen som jeg gikk gjennom.
Noe annet utfall ville ikke ha vært
mulig. Dette ser enhver når
fremgangsmåten er identifisert. Derfor
har overgriperne også hatt lett spill
etterpå ved å spille nettopp på
fordommer. De har vist til
helseskadene som jeg ble påført som en
begrunnelse for berettigelsen av hva
de har gjort.
Ved psykiske skader er slikt mulig,
men ved fysiske skader er det langt
verre. Ingen vil tro på en sjåfør som
peker på den nedkjørte og sier at
atferden hans gjorde det nødvendig å
kjøre hun eller ham ned. Men når et
menneske blir psykisk ødelagt, kan
overgriperen komme unna nettopp ved
hjelp av slike ulogiske forklaringer.
Hvor virkeligheten blir snudd på hodet
og andre narres til å handle på denne
usanne premissen. Dessuten blir
midlertidige virkninger snudd til
permanente årsaker. Noe som gjør alt
så mye lettere for overgripere.
Nettopp som følge av dette fenomenet
har det vært så lett å gjennomføre
hekseprosesser enten det var i
middelalderen eller i nyere tid. Det
være seg enten i Moskva eller Balkan.
Menneskene skifter med tiden, men
selve mennesket er det samme. Til alle
tider. Jeg har i disse årene fått en
innsikt i menneskesinnet som jeg godt
kunne ha vært foruten.
Så når jeg nå skal fortelle hva
advokat Johan Fredrik Remmen, med Jens
Christian Hauge som sufflør, gjorde
mot meg, ber jeg deg abstrahere deg
helt bort fra skadevirkningene som jeg
ble påført etter hvert som tiden gikk.
Fordommer er og blir største
fallgruven i enhver analyse av
hendelser. Så ved å abstrahere deg
bort fra de store psykiske skadene som
jeg ble påført, unngår du at fordommer
påvirker oppfattelsen av hva jeg
forteller.
Jeg skal skjære fortellingen inn til
beinet og bare fortelle om hendelser
som angår strukturen i den prosessen
som jeg ble tvunget til å gå gjennom.
Når du har fått denne historien, vil
du blant annet også forstå hvordan
Norsk Redaktørforening til slutt kunne
ende opp med å undertrykke de friheter
som foreningen hadde som formål å
ivareta. Alle involverte med et godt
formål, ble i tur og orden narret til
å handle i strid med formålet sitt.
Det gjaldt enhver myndighet også.
Følgen av fremgangsmåten er slik.
Det geniale ved det sovjetiske
hemmelige spillet har ikke minst vært
evnen til å snu alt som har det gode
som formål til det stikk motsatte. At
dette er mulig innså allerede
Aristoteles. Han slo fast at alt som
er skapt med det gode som formål, kan
benyttes til det stikk motsatte.
Sovjetunionen rendyrket de teknikkene
som har et slikt formål. Nettopp dette
skjedde meg. Det er slik du skaper den
store konspirasjonen mot et menneske.
Du narrer alle i omgivelsene til dette
mennesket til å handle og beslutte på
usant grunnlag. Magikeres makt er
stor. For når du blir narret til å
handle på grunnlag av illusjoner, skal
du vite at følgene av hva du gjør er
virkelige. Ikke minst for den som blir
rammet av handlingene som du er lurt
til å gjøre.
Jeg snakker ikke løst om
konspirasjonsteorier i politikken. Jeg
snakker om håndfast praksis. Og jeg er
i stand til å dokumentere akkurat
hvordan det kan skje. Jeg vet også at
alle som er narret til å delta i en
slik sammensvergelse, har vondt for å
innrømme det etterpå. Derfor
fortsetter sammensvergelsen. Det er
ikke uten grunn at konspirasjon også
blir oversatt som fortielse. Jeg har
også opplevd denne definisjonen av
konspirasjon. Mer enn jeg har godt av.
En sykmelding har det gode som formål.
Den gir deg en lovlig rett til å være
borte fra arbeid, den gir deg dessuten
et sterkere stillingsvern i
arbeidslivet. Dypest sett skal den
formelt styrke livet ditt. Nettopp
fordi dette livet er blitt svakere.
Vanligvis omtaler vi livet i en slik
sammenheng som helsetilstanden.
Hva gjorde advokat Johan Fredrik
Remmen da legen sykmeldte meg for en
måned 17. februar 1996? Han kapret
denne sykmeldingen fra legen og
instruerte styrelederen, som var
partisekretær i Rogaland
Arbeiderparti, til å legge til grunn
den stikk motsatte formelle følge enn
hva lege og myndigheter forutsetter
for å skrive ut sykmeldinger om
funksjon. Det ble lagt til grunn at
jeg var borte fra stillingen som
sjefredaktør.
Nå kan du ta fram et rutepapir, du
skriver ned et tidspunkt, nemlig 17.
februar 1996, du skal nemlig tenke
langs en tidslinje. For hvis ikke du
gjør det, kommer du til å feile i
tenkningen. Når hendelse B kommer
foran A, slik advokat Remmen
konsekvent la til grunn i mine
forhold, vil du i ettertid stokke om
på hendelsene for å finne en rasjonell
mening i hva som har skjedd. Noe
absolutt alle i omgivelsene mine
gjorde også. I større eller mindre
grad.
Her hevdes konklusjoner for å bevise
premisser. Konsistent og konsekvent.
Da skjer slike ombyttinger av
hendelser på tidslinjen. Etterpå.
Dette er en følge av at menneskesinnet
er rasjonelt. Det søker alltid en
logisk forklaring på hva som skjer.
Alltid. Med den følge at det lurer seg
selv. Når slike avanserte teknikker
som dette blir benyttet.
Fra tidspunktet 17. februar 1996 går
du loddrett ned fire ruter. Fra dette
punktet strekker du deretter en linje
så langt papiret rekker, på ubestemt
tid. Denne linjen forklarer varigheten
av sykmeldingen. Ikke det at legen
sykmeldte meg for resten av livet. Han
gjorde det først en måned, så en måned
til og så videre etter som utviklingen
hadde denne følgen. Legen forstod ikke
at beslutningene hans ble kapret av en
jurist og benyttet som grunnsteinen i
en juridisk konstruksjon. Hvor
absolutt alle formelle forhold var
usanne i virkeligheten.
Enhver forstår at ingen kan bli borte
fra stillingen som følge av en
sykmelding. Du kan selvsagt ikke bli
borte mange ganger fra en stilling
uten å ha vært tilbake til den i
mellomtiden, og absolutt ikke første
gang som følge av sykmelding. Du kan
bli borte fra stillingen som følge av
avskjed, oppsigelse, varig uførhet,
pensjonsalder og død,
arbeidsmiljøloven bygger bare på disse
forutsetningene. Aldri som følge av en
sykmelding. Som selvsagt har til følge
at du fortsatt er i stillingen. Du har
til og med en styrket tilstedeværelse
i denne stillingen som følge av norsk
lov. Likevel la advokat Johan Fredrik
Remmen til grunn dette motsatte
fiktive formelle forholdet og
instruerte styreleder og andre i
omgivelsene til å handle på grunnlag
av denne usanne formelle
forutsetningen i bunnen av
konstruksjonen. Jeg hadde fått et
usant formelt opphør på feil side av
livet. Det stikk motsatte av hva jeg
skulle ha hatt som følge av sykmelding.
En ny forestilling i dukketeateret som
arbeidebevegelsen har vært, var i
gang. Fra da av var virkeligheten som
jeg måtte forholde meg til, blitt
sprø. Jeg hadde ikke lenger mulighet
til å få tak på virkeligheten. Det
hadde heller ikke de andre menneskene
rundt meg som ble benyttet i et rått
spill og lurt til å handle på Remmens
usanne premisser. Alle ble forvirret
som følge av den følgen som
sykmeldingen ble gitt. Alle ble i tur
og orden lurt til å bli Judas.
Advokat Remmen la nå til grunn et
dobbelt motstridig formelt forhold i
saksbehandlingen som følge av den
konstruksjonen som han laget. Han la
til grunn at jeg både var i stilling
som sjefredaktør for Rogalands Avis
som følge av arbeidsavtale og at jeg
var borte fra den samme stillingen som
følge av sykmelding. Jeg var med andre
ord både borte fra stilling og i
stilling til samme tid.
Dette var et grundig brudd på
kontradiksjonsprinsippet. Men her
gjøres hele tiden det som er rasjonelt
umulig. Selv om det er rasjonelt
umulig. Dette er nemlig en
konstruksjon hvor alt er falskt. Og
som etter hvert skulle lure alle andre
til å legge til grunn at jeg både var
borte fra stilling og i stilling
samtidig. For til slutt å legge til
grunn at jeg ikke var i stillingen
overhodet. Jeg måtte forholde meg til
at alle i omgivelsene etter hvert
gjennomgikk denne kontradiksjonen i
sinnet. Ikke minst skulle andre
jurister bli lurt trill rundt ved
hjelp av denne fremgangsmåten.
Over den linjen som du har tegnet på
rutepapiret, kan du også legge en
annen linje. Mens du samtidig husker
at to og flere parallelle linjer aldri
kan møtes. Advokat Remmen la nemlig
også til grunn at jeg ikke bare var
borte fra stilling som følge av
sykmelding, men at jeg i tillegg også
var borte fra arbeid som følge av den
samme sykmeldingen. Fravær både fra
form og funksjon med andre ord. Dermed
hadde han to doble forhold å krysse
mellom. Her dobbeltkrysses det,
trippelkrysses og flerkrysses for
øvrig i et omfang som kan ta pusten
fra enhver. Det gikk i hvert fall
trill rundt for alle som hadde med
forholdene mine å gjøre. Noe som jeg
nå kan forklare grunnen til. Ti år
etter.
De som aksepterte den overliggende
premissen, at jeg var borte fra
arbeid, noe jeg var, men som selvsagt
ikke fratok meg ansvaret for avisen,
ble lett narret til å akseptere den
underliggende premissen. Nemlig at jeg
også var borte fra stillingen. Som
følge av sykmeldingen. Dette var den
helt grunnleggende usanne premissen
som andre ble narret til å handle på
grunnlag av.
En arbeidsavtale er sammensatt av et
utall av rettigheter. Det som nå
skulle skje fremover, var at andre i
omgivelsene mine ble narret og tvunget
til å plukke fra meg den ene
rettigheten etter den andre. Advokat
Remmen fragmenterer arbeidsavtalen.
Med den følge at han kan frata meg
rettigheter bit for bit. Rettighet
etter rettighet. Denne prosessen
begynte første dag med sykmelding 17.
februar 1996 og skulle holde på til ut
i juli 1997. Da Stavanger trygdekontor
også ble endelig narret til å legge
til grunn i saksbehandlingen at jeg
var borte fra stillingen som
sjefredaktør for Rogalands Avis, og at
jeg hadde vært det siden første dag
med sykmelding. Alle slukte til slutt
den underliggende forutsetningen i
konstruksjonen. Dette er grundig
juridisk mafiaarbeid.
Når en magiker avleder publikum til å
forholde seg til illusjoner, kan hun
eller han samtidig marsjere en elefant
over scenen uten at noen merker det.
Hvis vedkommende er dyktig nok.
Nettopp dette fenomenet skjer her. For
mens advokat Remmen lurer alle i
omgivelsene mine til å forholde seg
til fiktive formelle forhold etter
hvert langs tidslinjen, og ikke minst
handle på grunnlag av disse
illusjonene, plukker han ubemerket
bort den ene rettigheten etter den
andre. Slik at jeg ikke har en eneste
rettighet igjen til slutt. Det er på
denne måten at arbeidsforholdet
opphører. I virkeligheten. Alt det
andre er fiksjoner. Uten noen
forbindelse med bortfall av
rettigheter. Dette var i sannhet et
politisk røvertokt.
Den underliggende usanne konklusjonen
om at jeg er borte fra stillingen som
følge av sykmelding hevdes på
bekostning av den sanne premissen om
at jeg er i stillingen som følge av
arbeidsavtale. Det legges til grunn at
jeg både er borte fra stilling og i
stilling til samme tid. For hver
rettighet som blir borte, til mer
borte fra stillingen blir jeg som
følge av sykmelding, og til mindre
blir jeg i stillingen som følge av
arbeidsavtale. Når den siste
rettigheten er fjernet, er også
stillingen tom for innhold.
Abrakadabra! Den usanne formelle
konklusjonen om et formelt opphør som
følge av sykmelding fra første dag er
transformert til virkelighet. Gjennom
en kontradiksjon.
(De grunnleggende teknikkene fra
magiens verden kan du lese om her.)
Men denne brutale virkeligheten skulle
bli kamuflert grundig etter hvert. Og
alle som ble narret til handle på
grunnlag av alle de formelle
fiksjonene som fulgte, medvirket til å
maskere virkeligheten også. At jeg ble
utsatt for et indirekte røveri av
rettigheter. At jeg ble borte som
sjefredaktør bit for bit. Jeg ble
begravd av følgene av at andre i
stadig økende grad og antall ble lurt
til å handle på grunnlag av de
fiksjonene som advokaten Remmen og
Hauge laget. Eller på grunnlag av
følgene hos andre av de samme
fiksjonene. Både den intellektuelle og
fysiske kapasiteten min ble sprengt i
filler.
Kravene til funksjonsdyktighet ble
umulig å håndtere. Noe som hadde
direkte følge for funksjonsdyktigheten
min. Den sank tilsvarende som kravene
økte langs tidslinjen. Men
skadefølgene skal vi her glemme. De er
vi blitt enige om å abstrahere oss
bort fra. I første omgang.
Fundamentet for den juridiske
konstruksjonen har du nå tegnet ned på
rutepapir. Nemlig en linje som viser
fravær fra stillingen som følge av
sykmelding med virkning fra 17.
februar 1996. Over denne linjen ligger
et fravær fra arbeid (funksjon) som
følge av den samme sykmeldingen. Nå
kan du gå – la oss si – åtte ruter
bortover disse to linjene. Der skriver
du 3. juli 1996. Der legger du en ny
linje over disse to andre. Også denne
kan du strekke på ubestemt tid
fremover langs tidslinjen. Hele arket
ut. For i den juridiske konstruksjonen
skal jeg nå bli borte fra en stilling
som jeg samtidig er borte fra.
Hvordan kan det skje? Jo, for en
magiker er alt mulig. For da blir jeg
borte fra stillingen som sjefredaktør
som følge av suspensjon også. Ikke
bare kaprer advokat Remmen
sykmeldingen fra legen og gir den
motsatt formell følge enn hva
forutsetningen for å skrive ut en slik
legeerklæring om funksjon skal ha. Han
bygger ut konstruksjonen på en slik
måte at hvis legen slutter å sykmelde
meg, så blir også denne beslutningen
kapret og tillagt stikk motsatt følge
enn den skulle hatt. Følgen er at jeg
uansett er borte fra stillingen. I
konstruksjonen. Samme hvilket utfall
som legens beslutninger har. Jeg var
satt sjakk matt. Ved at legen var
tillagt beslutninger som han aldri i
sitt liv ville ha drømt om å gjøre.
Fordi de ville ha vært stikk imot
formålet hans. Mot hele
eksistensgrunnlaget både til han selv
og hans stand.
Hver formell beslutning som legen i
denne historien tok med det formål å
styrke livet mitt, ble av advokatene
Remmen og Hauge kapret og snudd til
det stikk motsatte formål overfor
omgivelsene mine. Denne kontinuerlige
bruken av kontradiksjoner om hvordan
andre mennesker skulle forholde seg
til meg i et eksistensielt anliggende
som nettopp menneske, var ekstremt
skadelig. Et livsviktig
sikkerhetssystem var snudd mot sin
egen hensikt. Med katastrofale følger.
Alt som er skapt med det gode kan
benyttes til det motsatte, slik
Aristoteles så korrekt påpekte. Her
var det et umistelige gode i en slik
situasjon, nemlig retten til å leve,
som ble kapret og snudd til en plikt
til å gjøre det motsatte. Noe større
overgrep overfor et menneske kan
vanskelig tenkes. Hva som skjer med et
menneske når en slik uhyrlighet av en
gjerning i eksistensielle formelle
forhold blir gjort overfor det,
forteller ikke minst opplevelsene mine.
Les her fortsettelsen av denne historien om
"Spillet mot meg"
|
|
