Stortingsvalg,
selvrespekt og
sunn fornuft
Snart er det stortingsvalg, og vi lever i
en tid der politikerne er mer opptatt av å
være likt enn respektert. Så langt har
valgkampen bekreftet en utvikling som har
vært på gang lenge. Jeg forundrer meg ofte
over når dagens fremste politikere setter
seg inn i sakene og styrer landet. For de
benytter nesten all tid på mediene. For å
bli best mulig likt.
Et demokrati, et folkestyre, er blant annet
kjennetegnet av at du og jeg har en stemme
hver. Uavhengig av hva vi eier av gods og
gull skal vi ha samme innvirkning på
hvordan fellesskapets interesser skal bli
forvaltet. Dette er grunntanken. Likevel
snakker stadig flere fremtredende
politikere om at Staten, fylkeskommunene og
kommunene skal styres som følge av
eiendomsretten. Enten det er snakk om
skoler, sykehjem eller hva det nå skulle
være av tidligere offentlige institusjoner.
Før styrt av organ i forvaltningen.
Både Høyre og Arbeiderpartiet snakker nå
som om eiendomsretten til
produksjonsmidlene er blitt selve nøkkelen
til effektiv styring. Til og med sykehusene
skal styres som følge av at Staten visstnok
skal eie sykehusene. Der skjer det nå
"produksjon” i stedet for behandling. Slik
det gjorde før. ”Staten har overtatt.
Staten er nå sykehuseier”, seier topp-
politikerne. Som er stolte over garantien
for soliditet som ligger i denne politiske
proklamasjonen. Om å ha laget revolusjon og
tatt kontroll over produksjonsmidlene.
De som arbeider på sykehusene er likevel
ikke blitt statsansatte, og i grunnboka
står et foretak oppført som eier. Har da
Staten overtatt? Begge deler kan ikke være
sant. I så fall har Norge opphevet alle
lovers mor, kontradiksjonsprinsippet. Som
seier at ikke noe både kan være sant og
usant til samme tid. All fornuft for øvrig
i verden er grunnlagt på denne loven. Men i
Norge har altså Staten overtatt sykehus,
men ingen som jobber der er statsansatt.
Denne typen tankegang om styring av
forvaltningen - som i dag gjennomsyrer det
politiske miljøet - har aldri vært
karakteristisk for demokrati, men helt
andre styreformer. Selv Einar Gerhardsen sa
at eiendomsretten bare hadde en sosial
funksjon. Eiendomsrett gir under ingen
omstendighet deg og meg lik innvirkning på
forvaltningen av felles interesser. Slik
stemmeseddelen gjør.
Det er bedrifter og privat virksomhet
ellers som blir styrt som følge av
eiendomsretten i et markedsbasert
demokrati. Ikke forvaltningen. Men i denne
vår nye tids uorden er det meste snudd på
hodet. Så nå styrer politikerne
forvaltningen som følge av eiendomsretten
når velgerne har gitt dem rett til å styre
som følge av stemmeretten. Men bedrifter
som Staten eier helt eller delvis styrer de
ikke lenger som følge av eiendomsretten.
Slik andre som eier bedrifter gjør. Hvorfor
skal da Staten eie bedrifter?
Innenfor en annen viktig følge av
folkestyret, nemlig lov og rett, medfører
den fragmenterte staten at Staten kan
stille deg og meg ansvarlig for alt, men du
og jeg kan snart ikke stille Staten
ansvarlig for noe. Bare prøv. Du møter bare
et foretak. Dette gjorde du ikke på
Gulatinget eller andre ting i gamle dager
da konflikter ble løst fredelig på
tingvollen. Så vi tar ofte et skritt fram
og to tilbake på en gang i utviklingen.
Politimesteren kan gi deg bot hvis du gjør
noe galt, men gjør hun eller han noe galt,
er det kommet noe som heter foretaksstraff.
Som kan gjøre hun eller ham personlig
ansvarsfri. Selv om lønnen er doblet på
grunn av mer ansvar. Asymmetrisk
statsstyring kan du godt kalle den aktuelle
tilstanden overalt her i landet i dag. Du
er som statsborger svakere enn noensinne i
forhold til Staten.
Det er blitt veldig komplisert å styre
Norge som du skjønner. Problemet blir ikke
mindre av at politikerne er blitt mindre
kompliserte. I alle parti. Det er en
naturlig følge av at stadig færre mennesker
vil engasjere seg i politikk, og i alle
fall ikke de flinkeste vil det. Darwins lov
gjelder andre veien også. Nå følger det
snart et stigma ved å være
stortingsrepresentant. Som kan gjøre deg
uskikket til andre yrker for resten av
livet.
”Å organisere”, sa Ole Brumm, ”er det vi
gjør før vi gjør det, så det ikke blir et
eneste rot når vi gjør det”. Nemlig. Et
problem er dessuten per definisjon
avstanden mellom det som du har og det som
du ønsker deg. Norge er nå i ferd med å
organisere den offentlige forvaltningen på
en måte som er rasjonelt umulig å styre som
følge av stemmeseddelen. Indirekte styring
krever under alle omstendigheter ekstremt
mye mer av lederegenskapene hos de styrende
enn direkte styring. Bare de absolutt beste
manipulatorer kan klare dette godt nok. Og
da ved å dobbeltkrysse flittig.
Så når du har et slikt system og ønsker å
styre ærlig og på en forutsigbar måte, er
avstanden mellom det som du har og det som
du ønsker deg blitt veldig stor. Et stort
demokratisk problem er skapt. Dette blir
stadig større. Stadig større avstand
oppstår mellom det som vi har og det som vi
ønsker oss. For så å mestre kompleksiteten
i styringsvanskene som oppstår, blir det
stadig ansatt flere folk. Noe som ikke kan
ha annen følge enn å gjøre tilstanden verre
og lage systemet enda mer komplisert og
uhåndterlig. For alle som har med systemet
å gjøre.
Som vanlig statsborger skal du også være
ung, sterk og smart, og ikke minst frisk,
for å kunne klare deg i et slikt system.
Men det er vi ikke. I hvert fall ikke hele
livet. Så stadig flere blir knust og
eliminert i dagens Norge. Blant annet går
dette fram av den eksplosive veksten i
tallet på uførepensjonister. De fleste som
følge av psykiske lidelser. Ikke så rart
egentlig at psykiske skader blir
resultatet. For mennesket tilhører faktisk
naturen. Den er alltid rasjonelt organisert
med ditto følger.
Når vi så i motsetning til naturen
organiserer fellesskapet på en måte som er
i strid med grunnleggende rasjonelle og
fysiske lover, skader selvsagt følgene av
dette sinnet. I alle fall hos de som kan
tenke. Folk kommer fort i skvis mellom
forskjellige systemer. Som også lett kan
motvirke hverandre. Ikke minst fordi
samvirket mellom dem er blitt for vanskelig
å orkestrere. Staten og det offentlige for
øvrig har ikke ledere på noe nivå med høy
nok funksjonsevne til å klare en så
vanskelig oppgave. Å lede er å få ting
gjort, men i en kropp der bena ikke er
paret en gang på forhånd, er det uråd å få
dem med seg når du skal gå og gjøre noe.
Funksjonsevne er alltid relativ til hvor
vanskelig en oppgave er og hvor omfattende
denne oppgaven er. Årsaken til at
funksjonsevnen hos et menneske eller en
annen organisasjon ikke er høy nok i
forhold til oppgaven, er i en slik
sammenheng irrelevant. Enten det nå skulle
ha som årsak sykdom eller manglende faglig
dyktighet. I alle fall sier det seg selv at
funksjonsevnen skal være veldig høy både
hos de styrende og de styrte for å klare å
håndtere et system som er rasjonelt umulig
å håndtere i utgangspunktet.
Disse høye kravene blir ikke bedre å
oppfylle når vi som blir styrt som regel
møter dette systemet først for alvor når
funksjonsevnen er nedsatt som følge av
sykdom. Følgen er at sikkerhetssystemene
våre kan bli relevante for den enkelte
borger mer som trusler mot sikkerheten enn
som forsvar for sikkerheten. Før vi
personlig møter systemet på denne måten,
vet vi ikke hvor galt det er. Mennesket er
så viselig laget at det ikke besværer seg
om ting som det ikke forstår. Før det må.
Du skal være veldig frisk og gløgg for å
klare deg i et slikt system som nettopp er
skapt først og fremst for å hjelpe syke og
mindre gløgge - enten dette er en følge av
varige eller midlertidige skader, ungdom
eller alderdom. Norge er i ferd med å gjøre
Kafka til virkelighet for vanlige folk. Så
snart taket i livet glipper aldri så lite.
Det kan de selvsagt ikke tåle. I en slik
situasjon. Noe de heller ikke gjør. All
statistikk underbygger dette. Stresset blir
for stort. For lenge. Folk kan falle mellom
stadig flere stoler og miste taket på
virkeligheten. Det som ikke kan gripes er
ubegripelig, og det som er ubegripelig kan
ikke gripes.
”Alt som er skapt med det gode som formål,
kan benyttes til det motsatte”, sa
Aristoteles. Han var filosofen som fikk
attesten ”den personifiserte intelligens”.
Av læremesteren Platon. Få har tenkt bedre
enn de greske klassikerne.
Å snu et system som er skapt med det gode
som formål til det motsatte, altså til det
vonde som formål, kan skje bevisst og
forsettlig. Slik Sovjetunionen så genialt
gjorde mot dissenter og andre
opposisjonelle for at systemet selv skulle
bli lurt til å knuse dem. (For deretter å
kunne bruke psykiatrien mot dem også og
begrave dem som zombier. Levende lik. Uten
at legene forstod hva de var med på.)
Det ondes imperium, som tidligere president
Ronald Reagan karakteriserte Sovjetunionen,
var en realitet for altfor mange. Reagan så
dette klarere enn noen andre, sa sannheten,
og handlet med kraft. Viktigst var kanskje
å overtale Saudi-Arabia i hemmelighet til å
øke oljeproduksjonen sterkt, med kraftig
prisfall på olje til følge i 1985. Noe som
var en spydspiss i hjertet til den sårbare
sovjetiske økonomien. Som hvilte på
eksportinntekter fra olje. Slik også Norge
gjorde. Den kalde krigen ble vunnet. Selv
om den kalde krigens slutt hadde
paradoksale følger enkelte steder, idet de
som i første rekke hadde vært med på å
vinne, etter hvert tapte for dem som hadde
tapt. Dette var jo helt logisk. Om en
kjente premissene.
Når du snur et gode som passasjerfly og
benytter det som bombe mot forsvarsløse
sivile, skjer samme type transformasjon av
formål som Sovjetunionen var slik en
ekspert på. Fra det gode til det vonde.
Denne bruken av det gode til det motsatte
kan også skje ubevisst, slik det nå skjer
her i landet. Der hele velferdsstaten kan
bli snudd mot det enkelte mennesket.
Statoil hadde for en del år siden en kjent
filosof fra California knyttet til seg som
rådgiver. Peter Kostenbaum fremhevet særlig
hvor lumsk høyteknologi kan være for å
fremme interessene til byråkratiet:
"Byråkrati er egentlig ikke mulig uten
sakkyndig bruk av høyt utviklet
informasjonsteknologi. Og byråkratiet er
hammeren som blir spikeren i tyranniets
kors. Raffinert undertrykkelse kan oppstå
under en tilsynelatende velmenende
regjering med upersonlige og ødeleggende
regler. Det kan også være fysisk
ødeleggelse, tortur og død”, skrev
Kostenbaum i boken ”Filosofi i
næringslivet” i 1986. Dette er tjue år
siden snart. I dag kan høyteknologien gjøre
byråkratiet som tyranni enda mer effektivt.
Særlig i et ineffektivt system.
Det byråkratiske dyret har, som den høyt
respekterte amerikanske strategen Edward N.
Luttwak påpeker, visse karakteristiske
trekk i atferden. I den naturlige
tilstanden. Det vokser i størrelse og
utvider aktivitetssfæren inntil det blir
stanset av krefter utenfra. Denne rollen er
vanligvis spilt av det finansielle
byråkratiet (for eksempel
Finansdepartementet her), som oppfyller
instinktet og motsetter seg vekst i andre
byråkratiske organisasjoner. Like viktig
som avgrensende faktor er det samstemte
presset av individuelle byråkratier. Som
hver for seg kjemper for å bevare og utvide
territoriet. Den kumulative følgen av dette
samlede presset er å begrense veksten i
byråkratiet totalt. Uten disse kreftene
ville alle innbyggerne i utviklede land
snart ha vært ansatt i det statlige
byråkratiet. Sier Luttwak.
Som følge av de enorme oljeinntektene, har
Norge stadig færre slike krefter som
begrenser veksten i antall offentlig
ansatte. Byråkratiet eksploderer, og vi kan
sprenge grenser som ingen rik nasjon før
har klart. For vi gir smør på skiva til
mange byråkrater i FN også. I tillegg. Vi
har dessuten som uttalt politisk mål hos
begge regjeringsalternativer om at det skal
bli ført en utenrikspolitikk som vil føre
til at enda flere blir ansatt i dette
byråkratiet. Pluss i andre lignende
byråkratier rundt om i verden.
Dette fenomenet blir forsterket av at topp-
politikerne våre ikke vil bli fylkesmenn
lenger, men vil ha toppstillinger i
internasjonale byråkratier når de går av.
Slike pensjonsinnskudd er dessuten veldig
dyre. For innskuddene skjer indirekte
gjennom bevilgninger til formål som
fremstår som langt mer ideelle enn de
kanskje er. I realiteten. Så vi kan med
oljepengene om noen år mer enn oppfylle
Luttwaks dystre profetier om hva som
matematisk nødvendigvis må skje med et land
som mister alle sperrer på dette området.
Stadig flere nordmenn er altså ansatt i det
offentlige, direkte eller indirekte, stadig
flere indirekte som pensjonister, og mange
andre er også indirekte knyttet til Staten.
Ikke minst har finansielle aktører selvsagt
et våkent blikk for å kunne hente biter av
statsrikdommen straks den ikke blir
bevoktet godt nok. I Nord-Norge ble
tilskudd fra det som het Distriktenes
Utbyggingsfond kalt ”egenkapitalen” før. Nå
er jeg stygt redd for at denne
egenkapitalen er mest å finne i Oslo. Dit
det meste av kapitalen nå strømmer, og hvor
spekkhoggerne er flest.
Alle samfunn opp gjennom tidene med håp om
å overleve, har vært grunnlagt på
erkjennelsen av at sjansen til å klare seg
best og overleve er større når de kloke
styrer de mindre kloke. Også dette
forholdet er vi i ferd med å snu på hodet
her i landet som følge av alle pengene fra
oljen. Penger er nå alle tings målestokk,
og de beste lederne med erfaring fra livets
harde realiteter går til næringslivet. I
stadig større grad.
Spørsmålet er da om de mindre kloke kan
styre de som er mer kloke. Særlig hvis de
siste vil ha mest mulig av rikdommen som de
med mindre håndbagasje skal ta vare på og
forvalte som følge av at de så stolt styrer
som følge av eiendomsretten. Som de
visstnok skal ha fått til å styre med som
følge av stemmeretten din og min. Svaret
er: Neppe. Det blir for komplisert og
uoversiktlig. Pluss ubegripelig.
Godt lover det i hvert fall ikke når til og
med samene kan klare å kare til seg 96 % av
jorda i Finnmark. Som de nå skal styre som
følge av eiendomsretten til det som før var
Statens grunn. Riktignok skal de styre
sammen med noen andre ikke-samer som gjør
det også som følge av stemmeretten, men det
er selvsagt bare midlertidig. Det
midlertidige er ikke i slike sammenhenger
noe som ennå ikke er blitt varig. Slik det
ofte for øvrig er. Det vokser også hele
tiden fram nye åpne og skjulte strukturer
mellom statlig virksomhet og næringslivet
som er uoversiktlige. Disse kan føre til
uheldige tilstander.
Når et morselskap i Røkke-systemet og det
viktigste selskapet i landet, pengemaskinen
Statoil, skifter toppsjef med hverandre i
en rokade på sjakkbrettet, blinker ingen
røde lys hos dagens politikere. Heller ikke
hos pressen. Slike tilstander er selvsagt
uheldige prinsipielt og skulle ha vært
unngått i praksis. Tross alt er det også
her en tidligere biltjuv som vi har med å
gjøre. Til overmål. Jamfør opplysninger om
fortiden i en ennå ikke rettskraftig dom i
Oslo byrett for korrupsjon. Likevel ingen
varsellys.
Den praktiske forskjellen i følgene av de
politiske alternativene ved dette
stortingsvalget, er kanskje bare hvor stort
tempo som byråkratiet skal vokse i. For nå
skal det offentlige bruke mer penger enn
noen gang. Alle flokker seg i sentrum, det
ekstreme sentrum. For å være med på å bruke
all denne rikdommen. Jo mer penger å
håndtere, desto mer makt, er tanken. Ingen
tenker på avmakten som er innebygd i
systemet. Avmakten kommer selvsagt til å
vokse i direkte korrelasjon med veksten i
systemet. Med veksten i byråkratiet. For
folkestyret er ikke akkurat dette lovende.
Sett nedenfra vil trolig folk oppleve at
alle de gale tingene kommer til å fortsette
med å bli gjort galt i stadig større grad.
Ingen av regjeringsalternativene vil nå
fortelle deg hvilken politikk som de skal
føre som følge av eiendomsretten. Ikke før
etter at et av partiene har fått stemmen
din. Kanskje ikke da en gang. Redselen for
å havne utenfor det ekstreme sentrum, er
større enn ved noe valg før. I alle
partier. Følgen er at vi som velgere bare
har å forholde oss til hva motpartene i
konkurransen om regjeringsmakten påstår om
hverandre. Om hvilken politikk som kommer
til å bli ført hvis den andre kommer til
makten. Slik motparten altså fremstiller
den andre. Noe sikkert og pålitelig
grunnlag er ikke akkurat dette for
rasjonelle og pålitelige valg hos deg og
meg. Da er det mer rasjonelt å slå krone og
mynt faktisk. Før du går inn i
stemmelokalet 12. september.
Ikke rart at politikerforakten øker hos
velgerne når velgerforakten er blitt så
stor hos politikerne. I et samfunn som er i
ferd med å snu på hodet forholdet mellom
hvem som styrer hvem, er det farlig for de
styrende i dag å undervurdere intelligensen
til de som skal bli styrt. Folk flest
forstår veldig mye. Ofte mye mer enn dagens
politikere har forutsetninger til å forstå.
Vanlige menneske trenger bare av og til
hjelp til å sette ord på det som de
skjønner. Dessuten er mennesker flest mer
opptatt av å bli respektert. Enn likt.
I dette ligger håpet. Om å berge
selvrespekten til slutt. For de fleste av
oss.
Godt valg! Bare slå krone og mynt i valget
mellom de to regjeringsalternativene. Hvis
du er i villrede. I alle fall er en slik
handling mest rasjonell i dagens system.
Når du har gjort valget ditt på denne
måten, kommer du til å oppdage at du om
morgenen dagen etter kan se deg selv i
speilet og spørre: Er jeg ærbar og ren? Og
svaret vil være: Ja! Jeg har gjort det som
var mest fornuftig. Mest rasjonelt. I en
slik ubegripelig situasjon. I et land der
valgfriheten er en illusjon når alle
politiske partier er en integrert del av et
ofte opplevd irrasjonelt politisk system,
og der disse strukturelle defektene er
maskert ved hjelp av ubegripelig mye
penger. At ingen regjeringsalternativer vil
fortelle deg stort annet enn påstander om
den andre, gjør det ikke mindre rasjonelt å
kaste mynt og krone.
Husk at det finnes førti forskjellige
former for galskap, men bare én sunn
fornuft, som et afrikansk ordtak sier. Men
det stammer fra tiden før Norge begynte å
hjelpe Afrika med å bygge byråkrati.
Hammeren som altfor ofte blir spikeren i
tyranniets kors. Overalt.
Nynorskversjonen av denne kommentaren finner du her
Les også forrige kommentar om terror, publisert 12, juli
2005:
"Krigen mot krigen - følgene av en absurditet"
|
|
