|
Spillet
mot meg
Artikkel 2
4. juni 1996 hadde jeg desperat
forsøkt å få legen til å unnlate å
skrive ut nok en sykmelding på en
måned. Nettopp fordi advokat Remmen
snudde sykmeldingene mot meg i den
juridiske konstruksjonen, og at
følgene av disse handlingene var at
jeg ble røvet for rettigheter og at
sykefraværet ble benyttet til å
maskere hva som i virkeligheten
fant sted. Jeg var nå terrorisert
inn i en desperat motstand med
stadig større dramatikk til følge.
Legen nektet å la være å sykmelde
meg. Han forlenget sykmeldingen med
nok en måned, den ble snudd som
alle andre mot meg av advokat
Remmen, og nå medvirket også legen
i langt større grad enn før til å
kollapse meg fullstendig. Han
knekket også motstanden min ved
hjelp av de sterkeste medisinene
som han hadde. I tillegg til å
fatte en ny beslutning som altså
Remmen straks tilla en stikk
motsatt formell følge enn den
skulle ha hatt, og som nå skapte
mer omfattende skader enn noensinne.
Motstandens karakter tilsa vel
omfattende medisinbruk. Isolert
sett. Jeg ble stadig mer
livstruende skadet. For jeg var nå
blitt et speilbilde av den
fragmenterte virkelighet av meg
selv som jeg måtte forholde meg
til, og handlet nå både som jeg var
tidligere sjefredaktør og fortsatt
sjefredaktør for Rogalands Avis.
Med andre ord at jeg både var borte
fra og i stilling til samme tid.
Når stadig flere viktige mennesker
i omgivelsene mine langs tidslinjen
ble narret til å legge til grunn
denne kontradiksjonen for de aktive
handlingene og unnlatelsene sine,
for til slutt å legge til grunn det
motsatte forholdet enn det
virkelige, hadde dette til følge at
de tvang meg til å handle
kontradiktorisk også i dette
grunnleggende forholdet. Jeg ble
tvunget til å bli et speilbilde av
hva andre mennnesker i omgivelsene
ble narret og tvunget til å gjøre
overfor meg i eksistensielle
forhold. At stadig flere brøt
kontradiksjonsprinsippet med en
snøballeffekt som rammet meg med
full kraft og styrke. Fra mai 1996.
De stadig mer desperate handlingene
ble deretter, og var rasjonelle
bare i forhold til denne permanente
irrasjonelle årsaken som jeg måtte
forholde meg til. Hvert minutt,
hver time, hver dag, hver uke. Fra
et raskt økende antall mennesker
rundt meg. Som ble forvirret,
forledet av illusjoner og brøt
rasjonalitetens grunnprinsipp:
Motsigelsesloven. Alle lovers mor.
Jeg hadde ingen psykisk og fysisk
mulighet til å håndtere følgene av
den fellen som Hauge og Remmen nå
narret omgivelsene til å klappe
sammen over meg. Jeg var ferdig.
Fragmenterende årsak gir
fragmentert virkning. Det er
åpenbart.
3. juli var også legen narret til å
tro at jeg ikke lenger hadde noen
stilling. Så da etterkom endelig
legen de innstendige bønnene mine
om å la være å sykmelde meg mer.
Hvilke følger fikk denne
beslutningen for den juridiske
konstruksjonen til advokat Remmen?
Han forlenger fraværet fra
stillingen som følge av sykmelding!
På ubestemt tid. Gjennom en
nektelse av å la meg komme tilbake
til stillingen som følge av at
legen ikke lenger har skrevet ut
noen sykmelding. Så de to nederste
linjene som du har nederst på arket
lar du bare være og la dem gå helt
ut på ubestemt tid inn i fremtiden.
Konstruksjonen er slik.
Men over disse to fraværene fra
form og funksjon som følge av
sykmelding og videre som følge av
nektelse å komme tilbake til
stillingen som følge av fravær av
ny sykmelding, legger du altså et
fravær fra stillingen som følge av
suspensjon med virkning fra 3. juli
1996. Også her legger Remmen i
tillegg til grunn et fravær fra
arbeid som følge av suspensjon.
Slik han hadde gjort som følge av
sykmelding. Så du har doble fravær
og doble linjer også her.
De som aksepterer et fravær fra
arbeid som følge av suspensjon,
blir dermed lurt til også å legge
til grunn et underliggende fravær
fra stillingen som følge av den
samme suspensjonen. Samtidig blir
de lurt til å legge til grunn i
saksbehandlingen at jeg har vært
borte fra stillingen fra første dag
med sykmelding, nemlig 17. februar
1996. Jeg blir nemlig borte fra en
stilling som jeg samtidig er borte
fra. Alt er fiktivt. Ingen kan bli
borte fra noe som det ikke er i.
Bare i magi skjer det. Her skjer
det mange ganger. I stadig flere
menneskers sinn. Med en voldsom
snøballeffekt til følge.
Borte fra den samme stillingen som
jeg allerede var borte fra som
følge av sykmelding, var jeg også
blitt tidligere på sommeren. For å
skjule det som tidligere var lagt
til grunn og følgelig hendt, ble
det nemlig lagt til grunn to nye
fravær fra stillingen 6. juni. Det
ene som følge av avskjed, det vil
si med virkning fra samme dag, det
andre som følge av oppsigelse, det
vil si et påbud om i fremtiden å
bli borte fra stillingen når
fristen gikk ut. Begge de to
formelle forholdene var fiktive.
For ingen kan bli borte fra en
stilling som de samtidig er borte
fra som følge av en annen grunn. I
dette tilfelle en sykmelding. Mange
vil kanskje synes at det er flaut å
bli narret så lett. Men det er i
ettertid det er mulig å spore opp
magikerens fremgangsmåte. Ikke i
samtid. Da er oppmerksomheten
forledet, og du ser ikke elefanten
som blir marsjert over scenen.
Advokat Remmen narrer ansvarlige i
Rogalands Avis til også å forveksle
oppsigelse og avskjed. Så mens noen
av de ansvarlige legger til grunn
at jeg er blitt borte fra
stillingen straks 6. juni, lar han
andre legge til grunn at jeg skal
bli borte fra stillingen som følge
av oppsigelse noen måneder senere.
Ingen av dem var gløgge nok til å
se at de igjen handlet innbyrdes
motstridende som følge av at de ble
styrt som dukker i et teater. At
Remmen lar en ansvarlig handle
stikk motsatt av hva han lar andre
gjøre, er en gjenganger i spillet.
Jeg blir meddelt oppsigelse, men
andre ble narret til å handle som
om det var avskjed. I tillegg til å
forholde meg til at jeg var borte
fra stillingen som følge av
sykmelding, måtte jeg på denne
tiden også forholde meg til at jeg
var borte fra stillingen som følge
av avskjed og samtidig skulle bli
borte fra stillingen i fremtiden
som følge av oppsigelse. Alle som
godtok oppsigelsen som et reelt
forhold, ble narret til å akseptere
den underliggende forutsetningen om
at jeg var borte fra stillingen av
andre grunner også, første gang som
følge av sykmelding.
I tillegg måtte jeg forholde meg
til at bedriften nektet å la meg
komme tilbake til stillingen i
tilfelle legen ikke sykmeldte meg
lenger 3. juli. Pluss at jeg skulle
bli borte fra både stilling og
arbeid som følge av suspensjon fra
samme dato. Alle disse formelle
kontradiksjonene, hvor alle
formelle forhold var fiktive i
virkeligheten, måtte jeg samtidig
forholde meg til i en tilstand som
gjorde det umulig å håndtere dem
under enhver omstendighet. Jeg
hadde ikke klart det om jeg hadde
vært frisk en gang. Så komplisert
var virkeligheten blitt.
Ikke mindre komplisert ble den av å
håndtere følgene av at nå handlet
omtrent alle rundt meg på en eller
flere av de usanne formelle
forutsetningene som advokatene
Remmen og Hauge hadde lagt til
grunn i den juridiske
konstruksjonen. Som var grunnlag
for saksbehandlingen til stadig
flere.
Men en juridisk konstruksjon blir
ikke mindre humbug selv om den blir
bygget ut til store proposisjoner
og alle narret til handle på
grunnlag av fiksjonene som den
inneholder. Det gjelder både denne
juridiske konstruksjonen som ble
bygget for meg fra 17. februar 1996
og utover langs tidslinjen. For
ikke å snakke om den stadig større
juridiske konstruksjonen som
Sovjetunionen bygget Norge ut til å
være med virkning fra 8. mai 1945.
At vi alle handlet på grunnlag av
usanne premisser i bunn i årtier,
gjør ikke bedraget mindre eller
konstruksjonen mer ekte. Snarere
tvert om.
I den grafiske fremstillingen på
rutepapiret kan du gå tilbake til
første dato, nemlig 17. februar, da
jeg ble sykmeldt første gangen. Så
går du ned to ruter og deretter
vannrett fram til et passende sted
på tidslinjen mellom 17. februar og
3. juli. Der skriver du 6. juni og
tegner en strek som viser fravær
som følge av det i det skjulte
legges til grunn at jeg blir borte
fra stillingen som følge av
avskjed. Denne linjen lar du gå ut
i uendeligheten. Så kan du fra
samme dato tegne en strippellinje
som viser påbudet (plikten) til å
bli borte fra stillingen som følge
av oppsigelse med virkning fra 31.
august.
Noen linje som viser fravær som
følge av dette påbudet trenger du
ikke tegne inn. For denne følgen av
oppsigelsen inntraff aldri hos noen
saksbehandlere. Ikke en gang hos
noen domstol. Hvor enhver jurist
skulle bli lurt til å legge til
grunn utelukkende fiktive formelle
forhold og saksbehandle at jeg både
var borte fra stilling og skulle
bli borte fra stilling til samme
tid. Konsistent og konsekvent. Et
fiktivt dobbeltforhold. For alle
ble narret til å legge til grunn at
fraværet fra stillingen var skjedd
som følge av sykmelding 17.
februar. Det gikk trill rundt for
enhver.
Tre år senere skulle en ikke altfor
skarp dommer ved Stavanger byrett
legge til grunn i saksbehandlingen
at en oppsigelse meddelt 6. juni
hadde sin opphørsdato 17. februar.
Fire måneder før! Oppsigelsen var
gyldig mente han. Noe den av rent
rasjonelle årsaker ikke kunne være.
Samme hvor dårlig i jus og
alminnelig rasjonalitet som du
skulle være. Ingen sann opphørsdato
fantes. Dette var følgen av
narrespillet. Det er karakteristisk
for fremgangsmåten at det som
oppfattes som ekte og reelt utad,
viser seg ved nærmere undersøkelse
å være uekte og fiktivt innad.
Oppsigelsen var igjen et slikt
forhold.
Påbudet om å bli borte fra
stillingen som følge av oppsigelse
var et fiktivt formelt forhold. Som
alle de andre. For her ble det lagt
til grunn et fravær over de fravær
som tidligere var lagt til grunn i
konstruksjonen. Nå måtte advokat
Remmen konstruere et grunnlag for
oppsigelsen også. Dette skjedde
blant annet ved hjelp av
kryssredigering av dokumenter.
Først i mai 1996 klarte han å
fremprovosere reaksjoner fra meg
som det overhodet var mulig å bruke
til et slikt formål. Men hva jeg
hadde gjort som berettiget til
oppsigelse er under enhver
omstendighet ikke relevant når
dette formelle forholdet er
fiktivt. For den del kunne jeg ha
voldtatt kontorsekretæren. Det
formelle forholdet blir ikke mer
reelt av den grunn.
Fordi dette formelle forholdet er
fiktivt, er faktisk ikke
helsetilstanden min på det aktuelle
tidspunktet relevant heller. Ikke
på annen måte enn for å vurdere
grovheten i hva som blir gjort. De
færreste tenker imidlertid ikke så
klart at de ser denne manglende
relevansen heller. Fordommer
spiller de fleste et puss. Med den
følge at de ikke tenker rasjonelt.
Men feiler i analysen av hendelser.
Skulle det formelle forholdet ha
vært reelt, måtte arbeidsgiveren ha
lagt til grunn at jeg var i
stillingen da jeg fikk oppsigelsen.
Men hvis det var gjort, ville ikke
situasjonen ha oppstått. For
virkeligheten som oppstod var bare
følger av fiksjoner. Den groveste
fiksjonen var at jeg hadde vært
borte fra stillingen siden legen
sykmeldte meg første gangen.
Følgene av fiksjonene var reelle
nok. Jeg holdt på å miste livet
flere ganger.
Men for å få omgivelsene til å
sluke oppsigelsen som om den skulle
ha vært reell, benyttet ikke Remmen
bare et oppkonstruert grunnlag. Han
la til grunn at jeg bare hadde to
måneders oppsigelsestid til tross
for en klar avtale om seks måneder,
slik alle redaktører i A-pressen
hadde. De som begynte å krangle på
denne oppsigelsesfristen var straks
lurt til å akseptere
forutsetningen. Nemlig at dette var
et reelt forhold. Noe det ikke var.
Men slike agn for å narre andre til
å sluke en underliggende falsk
forutsetning er et gjennomgående
trekk i handlingsmønsteret. Folk
går fem på.
Var det slutt på fravær fra
stillingen av ulike grunner, den
første som følge av sykmelding? Å,
nei. Det skulle bli gjort enda mer
komplisert. For her skulle
alvorlige forhold maskeres enda
mer. Å oppnå aksept for et fiktivt
formelt opphør som følge av påbud
om fratreden ved oppsigelse, var
maktpåliggende for advokat Johan
Fredrik Remmen i juni 1996. For med
en slik aksept ble det implisitt
også godtatt at dette dreide seg om
arbeidsrett, ikke strafferett. Noe
det selvsagt var i virkeligheten.
Alle i omgivelsene mine så nå hvor
alvorlig syk jeg var blitt som
følge av prosessen mot meg. Jeg
gikk i oppløsning foran øynene på
alle mennesker.
Gå tilbake til rutepapiret, følge
fraværet fra stilling og arbeid som
følge av suspensjon fram til
tidslinjen viser 26. november 1996.
Da blir jeg borte fra stillingen
nok en gang. Nemlig som følge av
avtale. Jeg var da pasient ved
Rogalands Psykiatriske Sjukehus og
skrev under på hva som helst for å
få fred til berge livet. Så over
linjen som viser fravær som følge
av suspensjon, legger du en ny
linje på ubestemt tid fremover. Den
viser at jeg ble borte fra noe som
jeg samtidig var borte fra flere
ganger før. Nemlig stillingen som
sjefredaktør. Nå som følge av
avtale.
Også dette er et fiktivt formelt
forhold uten forbindelse med fravær
av rettigheter i arbeidsavtalen.
Som ble plukket bort uavhengig av
alle de fiktive formelle
forholdene. Det fantes ikke noen
forbindelse mellom bortfall av
rettigheter og formelle forhold
overhodet i realtid. Jeg mistet
ikke en eneste rettighet som følge
av verken oppsigelse eller avtale
eller noe annet formelt forhold.
Jeg mistet rettigheter først og
fremst ved at myndigheter og alle
andre ble gitt usann informasjon
til helt andre tidspunkter. Usann
informasjon som de besluttet på
grunnlag av. Til ulike tider.
På rutepapiret kunne du ha tegnet
inn en tjukk rød strek fra 17.
februar 1996, en strek som du kunne
latt bli stadig tynnere fram til
juli 1997. Denne streken kunne ha
illustrert hvordan rettighetene
mine ble borte en etter en til
ulike tider. Til det ikke fantes
noen igjen. Men jeg skal ikke gjøre
øvelsene på papiret for
uoversiktlige.
For du skal nemlig tegne mer. For å
få den juridiske konstruksjonen
komplett i sin grunnleggende
struktur. Å dobbeltkrysse personer
har vært en gjenganger i
utskiftninger av ledere i
arbeiderbevegelsen etter krigen.
Også dette har vært en fast del av
Jens Christian Hauges modus
operandi.
Dette er trolig den mest effektive
undertrykkelse av et menneske som
tenkes kan. Du benytter et menneske
til å undertrykke et annet. Det
skjer ved at du gir noen de samme
rettighetene som du tidligere har
gitt en annen. Så når den nye
hevder sine rettigheter, utelukker
vedkommende den andres rettigheter.
Du kan benytte flere til å
dobbeltkrysse en annen. Først en
eller flere midlertidig. Så en
permanent. Noe som skjedde i mitt
tilfelle.
Jeg var sjefredaktør for en avis.
Jeg hadde en fast stedfortreder når
jeg fysisk var borte fra
redaktørstolen. Det var
nyhetsredaktøren. Uansett om jeg
var borte som følge av sykdom,
reiser eller møter andre steder,
eller ferie for den saks skyld, så
hadde jeg en stedfortreder. Men jeg
var selvsagt sjefredaktør for
avisen. Det stod hver dag i hver
eneste utgave. I det som heter
kolofonen på fagspråket. Så
forholdet mellom meg og
stedfortrederen var ikke
komplisert. Det var et integrert
rasjonelt forhold. Slik det er i
alle aviser. Min legitimitet som
sjefredaktør for avisen ble trykket
hver dag. Jeg var politisk
ansvarlig for hvert ord i denne
avisen uansett hvem som hadde
skrevet dem.
I en normal verden utelukker
sjefens beskjeder hans
nestkommanderende hvis det er
motstrid. I en kommunistisk
utrenskning blir forholdet mellom
dem plutselig snudd på hodet. Med
den følge at nr. 2 utelukker nr. 1.
En vanlig kommunistisk måte å
skifte ut ledere på er altså
plutselig å snu forholdet mellom
kommanderende og nestkommanderende
på hodet. Dette fenomenet forteller
en av de hemmeligste agentene til
Stalin, Sudoplatov, om i boken ”Den
røde terroren” fra 90-tallet. Jeg
har fortalt om dette i en tidligere
artikkel.
Akkurat dette skjedde brått i
Rogalands Avis da jeg leverte
sykmelding 17. februar 1996.
Advokat Remmen legger ikke bare til
grunn at jeg blir borte fra
stillingen som følge av sykmelding
fra 17. februar. Når han kaprer
sykmeldingen fra legen. Som han
altså tilegger stikk motsatt
formell følge enn den skulle ha.
Remmen tillegger meg også en
handling som jeg ikke hadde gjort.
Nemlig å utnevne nyhetsredaktøren
til sjefredaktør i mitt fravær fra
stillingen. Deretter sier Remmen
til styret at jeg har gått ut over
mine fullmakter, for dette er jo
styrets oppgave i så fall, og han
lager på dette grunnlaget det
nødvendige kaos til å komme seg
videre i prosessen mot meg.
For første gang kom jeg på kant med
mitt eget styre. Men det var narret
til å tro at jeg hadde gjort noe
som jeg ikke hadde gjort. Nemlig
forsøkt å konstituere en annen i
min egen stilling. Men jeg hadde
ikke avsatt meg selv. Indirekte.
Jeg var bare forsøkt narret til
det. Men en avklaring av
ansvarsforhold var ikke mulig å få
i tiden som fulgte. Norsk
Redaktørforening forsøkte, men
forgjeves. Ikke ble det oppgitt
noen grunn til hva som ble gjort
heller.
Men det advokat Remmen gjør i denne
delen av konstruksjonen, er å legge
til grunn at nyhetsredaktøren både
er ikke sjefredaktør og
sjefredaktør til samme tid. Han lar
også stedfortrederen min snurre
rundt på sin egen akse overfor
omgivelsene ved å legge til grunn
et kontradiktorisk forhold på samme
karakteristiske måte som han har
gjort med meg. Alt kan gjøres
fiktivt ved å fragmentere entydige
forhold og gjøre dem flertydige.
Slik som her. Du kan da angripe
enhver i ryggen ved hjelp av andre.
Straks disse fortar handlinger som
har disse fragmenterte premissene
implisitt.
Norsk Redaktørforening klarte å
skjerme meg en del første tiden.
Slik at jeg begynte å komme meg i
april. Da ble det innkalt til
styremøte i Rogalands Avis. Advokat
Remmen fikk et veldig hastverk med
gjennomføre tiltak som gjorde det
umulig for meg fysisk å komme
tilbake som følge av at presset mot
meg ikke hadde flere sykmeldinger
til følge. Han hadde ikke regnet
med at Norsk Redaktørforening og
jeg skulle klare å håndtere følgene
som han hadde laget ved å narre
andre ansvarlige avisen til å
handle på det usanne grunnlaget som
det formelle opphøret som følge av
sykmelding hadde. Måten vi klarte å
håndtere det på var i stor grad ved
å overse disse følgene. Vi forsøkte
i stedet å identifisere hvem som
stod bak alle de ville og sprø
hendelsene, og ikke minst hvorfor
de skjedde. Situasjonen var
komplett ubegripelig for alle.
Forutsetningen som advokat Remmen
la inn i sakspapirene til
bedriftens styremøte i april var at
jeg var borte fra stillingen som
følge av sykmelding. Denne
premissen var usann. Det neste han
gjorde var å gjøre fraværet som
følge av sykmelding ubestemt i tid.
Ikke legge til grunn at
sykmeldingen bare gikk noen uker
fram i tid. Han hadde før tillagt
legens beslutning en usann formell
følge. Nå fjernet han siste dato på
siste sykmeldingen, slik at dette
usanne fraværet fra stilling ble
forlenget inn i evigheten. Med
andre ord ble den formelle
usannheten fra første dag gjort
langt alvorligere enn den allerede
var.
Så la han til grunn at
nyhetsredaktøren hadde vært
sjefredaktør siden jeg ble borte
fra stillingen. Det var altså ikke
en konstituering av en annen
sjefredaktør i mitt sted, men i min
stedfortreders sted. (!!!) Med
andre ord et fiktivt formelt
forhold som utad ble maskert som
tilsynelatende reelt ved at det ble
kalt en konstituering. Noe som ikke
var tilfelle innad. Ingenting er i
denne bransjen hva det
tilsynelatende ser ut til å være.
Det er som regel stikk motsatt.
Norsk Redaktørforening og jeg fikk
beskjed om at den såkalte
konstitueringen ikke hadde noe med
mine forhold å gjøre. Jeg måtte
ikke engasjere meg i prosessen.
Ingen mente at jeg hadde gjort noe
klanderverdig, forsikret Remmen.
Som skapte ny forvirring blant
ansatte og styre ved spillet sitt.
Her skjer spillet bak ryggen din,
faktisk ikke bare min i dette
tilfelle, og brått kommer følgene
som i høyeste grad angår deg, selv
om Remmen har bedyret på forhånd at
det ikke skulle skje. Slik er det
når fremgangsmåten er å fragmentere
alle forhold og det blir krysset i
tid og rom kontinuerlig.
Plutselig satt det en fremmed
bedriftskonsulent i redaktørstolen
min og pakket samen alle sakene
mine. De ansatte hadde fått beskjed
om at jeg aldri mer kom tilbake.
Dette skjedde på min fødselsdag,
22. april 1996. Jeg ble 41 år. Den
nye sjefredaktøren fjernet mitt
navn fra avisen og satte inn sitt
eget. Min legitimasjon utad for å
være sjefredaktør var forsvunnet.
Han hadde en avtale om å være
sjefredaktør i opptil et halvt år.
En avtale som selvsagt utelukket
min avtale. Jeg ble nå omtalt som
tidligere sjefredaktør i mediene.
Alle oppfattet konstitueringen som
en avskjed. Men ingen hadde hevdet
at jeg hadde gjort noe galt. Det
ble skrevet mye rart i mange av
landets aviser. Noe som også
maskerte effektivt hva som i
virkeligheten skjedde.
Bedriftskonsulenten hadde aldri
sett en avis før. Norsk presse var
sjokkert. Det samme var de ansatte.
Ingen begrunnelse som angikk meg
ble gitt for å gi en fremmed de
samme rettighetene som følge av en
leieavtale som bedriften tidligere
hadde gitt meg som følge av
arbeidsavtale. Kun begrunnelse som
angikk nyhetsredaktøren ble gitt.
Han hadde nektet å bli konstituert
for ikke å bli brukt til å
undertrykke meg. Nå ble han skiftet
ut som sjefredaktør med en annen.
(Nyhetsredaktøren sa opp i protest
etterpå).
Slik ble den juridiske
konstruksjonen bygget ut. Så fra
17. februar på rutepapiret tegner
du en rett linje fram til 22.
april. Den viser at
nyhetsredaktøren ifølge dette
fiktive opplegget var sjefredaktør
for Rogalands Avis. I stedet for
meg som var borte som følge av
sykmelding. Begge formelle forhold
var fiktive. Selvsagt. Så tegner du
en ny linje fra 22. april og utover
til 1. oktober. Deretter legger du
nok en linje fra 1. oktober og
videre. Den første linjen viser
bedriftskonsulenten som
sjefredaktør for avisen. Den andre
viser en ny permanent sjefredaktør,
denne gangen en pressemann, som ble
ansatt 15. august og som begynte i
stillingen 1. oktober 1996.
De siste var blitt de første. Den
første var blitt den siste. Disse
dobbeltkrysningene utgjør
kistelokket som blir smekket over
meg i løpet av prosessen. Under
dette lokket blir jeg i det skjulte
fjernet bit for bit. For å si det
brutalt ved hjelp av metaforer.
En usann sjefredaktør utelukker en
sann sjefredaktør. Like mye som en
sann sjefredaktør utelukker en
usann. At flere ble gitt de samme
rettighetene som tidligere var gitt
meg som følge av arbeidsavtale,
utelukket ikke at jeg var den
virkelige sjefredaktøren for
avisen. Hele tiden. Men stadig
flere ble narret i spillet. Så slik
ble jeg tryllet bort. Fortsatt kan
jeg legge fram en gyldig
arbeidsavtale. Men Rogalands Avis
har ingen bevis for at jeg er
sluttet.
Ingen formell opphørsdato finnes.
Bare mange formelle fiksjoner. Den
første datert til første dag av
sykmeldingen. At jeg fysisk ble
borte fra redaktørkontoret er
selvsagt ikke noe bevis for at jeg
ikke lenger var sjefredaktør for
Rogalands Avis. At andre var gitt
samme rettigheter og fysisk ble
realisert i redaktørstolen min,
beviser heller ikke noen fratreden.
Dette var også den absurde følgen
av narrespillet. Jeg ble begravd
levende. Knust av hele systemet.
Fordi alle rundt meg ble narret og
tvunget til å handle på fiktivt
grunnlag. Som følge av en juridisk
konstruksjon. Absolutt alt var
humbug. Bare følgene var reelle.
Når du kommer i en slik situasjon
som jeg kom i som følge av at
sykmeldingen ble snudd mot meg, vil
du først forsøke å få avklart
hvilke rettigheter som du har. Når
det viser seg at du kanskje ikke
lenger har dem. Det skjedde med meg
også. Både Norsk Redaktørforening
og jeg prøvde å få avklart
rettigheter i den første tiden. Men
en viktig del av teknikken er å
ikke la offeret få noen mulighet
til å forholde seg rasjonelt til
virkeligheten. De fleste venter
alltid på en begrunnelse når en
påstand blir satt fram. Før de
svarer. Påstand og begrunnelse
utgjør nemlig de to komponentene i
et argument. Her kommer som
hovedregel bare påstand. Ingen
begrunnelse. Noe som gjorde det
umulig å håndtere situasjonen
rasjonelt for meg og andre som
forsøkte å hjelpe.
Når advokat Remen ble tvunget til å
uttrykke hva som han la til grunn i
saksbehandlingen, forsøkte han
alltid å speilvende dette forholdet
også. Han sa hva han ikke hadde
lagt til grunn. I stedet for hva
han hadde lagt til grunn.
”Mafiaadvokat!”, sa en kjent
politiinspektør til meg i juni
1996. Det skulle vise seg å være en
mild karakteristikk. At slike
jurister får gå fritt, at de til og
med utfører oppdrag for
Regjeringsadvokatembetet, forteller
mye om den politiske tilstanden i
Norge. Veldig mye.
Hvorfor sluttet du ikke bare? For å
komme deg ut av galskapen? Dette er
et spørsmål som jeg er blitt stilt.
Svaret er at jeg i begynnelsen ikke
forstod hvorfor hendelsene skjedde.
Jeg ville ha en begrunnelse.
Dessuten var jeg for syk til å
håndtere følgene av alle utfall.
Jeg var låst på alle måter Jeg
fulgte dessuten slavisk legens råd,
for jeg hadde fått den nye
generasjonen antidepressiva. Noe
som senere skulle vise seg å få et
eksplosivt utfall da jeg begynte å
handle mot Remmen for alvor.
Da jeg senere i prosessen forsøkte
å få slutte, da ble slike
henvendelser bare ignorert. Advokat
Johan Fredrik Remmen kjørte bare
prosessen videre. Uten å ta hensyn
til hva jeg sa lenger. Skadene på
meg var etter hvert så store at
eneste måten å komme seg unna på
var å skade meg enda mer. Noe som
skjedde etter hvert som han la
stadig flere formelle opphør over
det formelle opphøret som han hadde
lagt i bunn som følge av
sykmelding. Virkeligheten ble mer
og mer uhåndterlig.
Remmen kunne ikke stanse når jeg
var blitt så akutt syk. Det ville
være å innrømme ansvar. Så han
fortsatte og satset alt på å
destabilisere meg enda mer og få
meg til å begå selvmord utover
sommeren og høsten. Slik at det
hele skulle bli maskert og glemt
som en personlig tragedie. Noe han
nesten lyktes med.
Etter at advokat Remmen hadde lurt
styret i Rogalands Avis trill rundt
til å konstituere en sjefredaktør i
min stedfortreders sted, en ny
fiksjon altså, var den fysiske
følgen at redaktørkontoret mitt var
blitt okkupert av en
bedriftskonsulent utenfra. Dermed
hadde advokatene Remmen og Hauge
skaffet seg et skikkelig brohode i
bedriften. For denne for alle og
enhver komplett ukjente mannen
gjorde lydig alt som advokat Johan
Fredrik Remmen ba ham om å gjøre.
Dette var ikke så lett å få til med
kjente arbeidskolleger. Selv om
stadig flere av dem nå ble narret
til å handle på forutsetninger som
gjorde dem til tidligere kolleger i
egen oppfatning og handlemåte. Så
nå tok renkespillet en helt ny
vending. Fra 22. april 1996.
Partisekretæren i Rogaland
Arbeiderparti, styreleder Kjell
Sund, ble benyttet til å informere
de ansatte om at jeg aldri mer kom
tilbake. Som om jeg noensinne hadde
opphørt å være sjefredaktør for
avisen. I virkeligheten. Men alle
var innbilt at jeg ikke lenger var
det. De la alle til grunn at jeg
både ikke var det og var det, for
til slutt bare å legge til grunn at
jeg ikke var det. Dette var gangen
i saksbehandlingen hos alle. Som
følge av å handle på advokat
Remmens premisser.
Nå begynte bedriftskonsulenten å
åpne all posten min. Han pakket
bort sakene mine. Etter hvert som
det kom faktura på tidskrifter,
aviser og slikt som jeg hadde som
følge av arbeidsavtale, lot han dem
ligge ubehandlet. For deretter å be
dem som hadde sendt regningene om å
omadressere dem hjem til meg
privat! De haglet etter hvert inn
med fakturaer i postkassen hjemme.
Mange av rettighetene mine i
arbeidsavtalen min forsvant nemlig
på denne snedige måten. For når
andre ble narret til å sende
faktura hjem til meg, flyttet de
også plikten til å betale over på
meg. Med den følge at denne plikten
opphørte hos arbeidsgiver. En
veldig smart måte å lure andre til
å begå skadelige handlinger mot en
annen. Det ble bare benyttet en
omadresseringsblankett. Mer skulle
det ikke til for å lure avanserte
sikkerhetssystemer trill rundt.
Det største tapet som jeg led som
følge av denne teknikken, var en
døds- og uføreforsikring på en
million kroner som jeg hadde som
følge av arbeidsavtale. De kravet
om premie kom høsten 1996, ble også
forsikringsselskapet bedt om å
sende fakturaen hjem til meg
privat. Noe dette viktige
sikkerhetssystemet ble lurt til å
gjøre. Da forsikringsselskapet la
plikten til å betale på meg som
følge av adresseendring, opphevet
det følgelig plikten til å betale
hos arbeidsgiver. Hvor denne
plikten i virkeligheten lå.
Indirekte lureri. Av det mest
hensynsløse slaget.
Jeg var da for syk til å håndtere
situasjonen. Så hele avtalen ble
ugyldig. Mens jeg trengte den mest.
Først i 2002 hadde jeg funnet ut
hva som var skjedd med denne
forsikringsavtalen. Da jeg
dokumenterte at
forsikringsselskapet var blitt lurt
til å handle til skade for meg,
gjorde det avtalen gyldig igjen.
Seks år etter. Og betalte meg ut
560.000 kroner for uførheten som
hele den kontradiktoriske prosessen
hadde hatt til følge. Etter at
rettighetene mine var fragmentert,
fjernet advokat Remmen mange av dem
nettopp på denne slue måten. Ved å
instruere ansvarlige i Rogalands
Avis til å be andre om å omadresse
fakturaer hjem til meg privat. Til
ulike tider i 1996 og 1997.
Den gode redaktørpensjonen min
mistet jeg ved usann informasjon om
opphørsdato og helse til det samme
forsikringsselskapet. Langt
tidligere. Også pensjonsrettigheter
fikk jeg tilbake da jeg begynte å
kunne dokumentere svindelen i 2002
og 2003. Hadde jeg ikke klart å
løse saken, ville jeg ikke hatt
noen rettigheter her heller. Fordi
enhver, også dette
sikkerhetssystemet, var narret til
å begå svik mot meg. Mens jeg
trengte denne sikkerheten mest.
Alle handlet etter hvert på usanne
premisser. Ikke bare ble de narret
til å ta fra meg rettigheter, men
følgene var også at de maskerte hva
som i virkeligheten skjedde.
Hva som i virkeligheten hadde
foregått på min fødselsdag 22.
april 1996, var slett ikke en
konstituering. Noe som utad kunne
oppfattes som et virkelig forhold,
men som innad slett ikke var det. Å
sette inn en annen i min
stedfortreders sted var selvsagt en
konstruksjon. Hva som i realiteten
skjedde var et kupp. En ren
dobbeltkrysning i gangsterstil.
Alle ble tatt på senga. Slik det
ofte har skjedd ved utskiftinger av
ledere i arbeiderbevegelsen. Det er
samme opplegget mer eller mindre
overalt opp gjennom tidene.
Hauge har benyttet et menneske til
å kuppe et annet. Når du gir samme
rettigheter til en annen, utelukker
den siste tildelingen av
rettigheter den andres rettigheter.
Følgene er kaotiske en stund. Men
bråket gir seg som regel etter kort
tid. Når det mennesket som blir
benyttet i prosessen har
undertrykket det andre fullstendig
og knust all motstand fra det.
I midten av mai 1996 hadde
fremgangsmåten omtrent drevet meg
til vanvidd. Den som ikke kan miste
sin forstand under visse
omstendigheter, har ingen forstand
å miste. Jeg hadde tjenestebolig,
jeg hadde kone og tre små barn, jeg
fikk ingen avklaring på
rettighetene mine, bare en stadig
fullere postkasse av fakturaer som
viste at den ene rettigheten ble
borte etter den andre. Jeg ble mer
og mer desperat. Etter hvert som
følgene av undertrykkelsen fra den
andre ble mer og mer effektive.
Norsk Redaktørforening hadde på
årsmøte 26. april vedtatt en
resolusjon som tok kraftig avstand
fra behandlingen av meg, men
foreningen var rådvill. Den viste
ikke hvordan den skulle angripe
fremgangsmåten. Noe så vilt hadde
aldri Norsk Redaktørforening
opplevd. Juristene deres fant
heller ikke ut av det. Advokat
Remmen ga jo ingen begrunnelse for
noe som helst. Alle måtte forholde
seg til følgene av handlingene som
han lurte andre til å gjøre på
usant grunnlag. Disse handlingene
kom stadig tettere.
20. mai 1996 gjorde jeg motkupp.
Jeg møtte opp i avisen og
instruerte vaktsjef til å handle på
grunnlag av hva jeg som den sanne
sjefredaktøren sa. Ikke hva den
usanne sjefredaktøren sa. Det ble
et bråk uten like. Redaksjonen og
vaktsjefen var fullstendig
forvirret over hvem som var den
virkelige sjefredaktøren for
avisen. De var nå to!
Det lokale styret var like
forvirret, det var jo ikke klar
over følgene av hva det hadde
bestemt. For advokat Johan Fredrik
Remmen var motkuppet mitt alvorlig.
For jeg forsøkte å sprenge hele den
juridiske konstruksjonen hans i
filler. Fysisk. Hadde det ikke vært
for at presseorganisasjonene
sviktet, ville jeg ha klart å
gjennomføre motkuppet. Jeg hadde jo
en gyldig arbeidsavtale som sa at
jeg var sjefredaktøren for avisen.
Den andre hadde en leieavtale som
sa det samme. Men ingen tvil om
avtalen min var den sanne.
Objektivt. Jeg hadde jo fått
redaktørfullmaktene før ham.
Journalistene i avisen søkte råd
hos Norsk Journalistlag. For å få
avklart hvilken redaktør som de
skulle forholde seg til.
Journalistlaget falt ned på den
usanne. Den lokale tillitsvalgte i
Journalistlaget som avjorde saken,
var gift med en journalist i
Dagbladet, Lars Helle. Han hadde
ambisjoner om å bli redaktør.
Senere på høsten ble han også
ansatt som sjefredaktør for
Rogalands Avis. Han ble den andre
usanne sjefredaktøren som ble
benyttet til å utelukke meg som den
sanne. Helle er nå ansvarlig
redaktør for Dagbladet. Det er
altså ikke de store prinsipielle
forhold som veier tyngst når norsk
presse skal kjempe for presse- og
ytringsfrihet. Personlige
interesser og ambisjoner betyr ofte
mest.
Dermed medvirket nå også Norsk
Journalistlag til å undertrykke
meg. Som var den virkelige
sjefredaktøren. Jeg var bare gjort
tilsynelatende uvirkelig som følge
av at en annen var blitt
tilsynelatende virkelig. Gjennom
den kontradiksjonen som
dobbelkrysningen hadde til følge.
Norsk Redaktørforening skulle
senere på sommeren slå følge med
journalistene. For da det ble
ansatt en såkalt permanent
sjefredaktør, nemlig Lars Helle,
som overtok for
bedriftskonsulenten, ble han tatt
opp som medlem av Norsk
Redaktørforening. Dermed utelukket
hans medlemskap mitt medlemskap.
Alle ble narret til å handle feil i
tur og orden. Enhver i omgivelsene
mine. Uten unntak.
En ny usann sjefredaktør var blitt
den sanne. Den sanne følgelig den
usanne. Nok en gang. Også hos mine
egne kolleger. Den samme
kontradiksjonen skjedde overalt.
Til ulike tider. På denne måten ble
så vel Norsk Journalistlag som
Norsk Redaktørforening narret til å
handle stikk imot de formål som de
hadde. De endte opp med å medvirke
til å undertrykke redaktør- og
presserettigheter. Stikk imot hva
foreningen hadde som mål da den
engasjerte seg tidligere samme
året. Slik er følgen av Jens Chr.
Hauges politiske kontradiksjoner.
Ikke noe er så effektivt å bruke
til undertrykkelse av et menneske
som et annet menneske. Noe denne
historien viser så altfor godt.
Norsk Redaktørforening har dessuten
den svakheten at det er
arbeidsgivere som betaler
kontingenten deres. Så når
arbeidsgiver betaler inn kontingent
for en ny redaktør, og ikke den
gamle, så blir den nye tatt opp som
medlem og foreningen kjemper nå for
dennes rettigheter. Selv om dette
har til følge at den medvirker til
å undertrykke den sanne og
virkelige sjefredaktøren. Noe som
skjedde her.
Jeg har tidligere påpekt at når
hendelse B kommer foran A, slik det
skjer i advokat Remmens
konstruksjoner, så bytter aktørene
om på hendelsene i ettertid for å
finne en logisk forklaring på hva
som er skjedd. Denne formen for
rasjonalisering skal jeg nevne et
eksempel på nå. Generalsekretær i
Norsk Redaktørforening i 1996 var
Nils E. Øy. Han ble til slutt like
forvirret som alle andre som følge
av den kontradiktorisk
femgangsmåten til advokat Remmen og
handlet feil. Med svik til følge
overfor meg. Han hadde det til
felles med alle andre som ble dratt
inn i spillet som konspirasjonen
hadde til følge.
Hva skrev så Nils E. Øy i ettertid
om hva som hadde hendt? I årsboken
for Norsk Redaktørforening i 1999
forteller generalsekretæren at
konflikten i Rogalands Avis dreide
seg om et styre hadde anledning til
først å suspendere sjefredaktøren,
for deretter å si ham opp. En ting
er at Nils E. Øy omtaler både
suspensjon og oppsigelse som reelle
forhold, ikke fiktive. Slik de i
virkeligheten var.
Men ta et blikk på den grafiske
fremstillingen som du har laget.
Som viser strukturen i den
juridiske konstruksjonen. Den
forteller deg straks at Øy har
byttet om hendelser på tidslinjen i
ettertid. For å kunne forklare hva
han selv har vært med på logisk.
Oppsigelse ble gitt 6. juni.
Suspensjon 3. juli. Denne ulogiske
rekkefølgen av hendelser, at de er
fiktive begge to er her ikke
relevant, har altså til følge at en
sentral aktør til og med bytter om
på rekkefølgen på tidslinjen i
ettertid. For å kunne forklare hva
som har skjedd. Med den følge at
hva som virkelig skjedde i fortid
blir begravd i maskerada også i
ettertid. Lureriet er genialt.
Denne historien er full av slike
ombyttinger av hendelser. Noe som
gir et komplett usant bilde av
virkeligheten i ettertid. Slik
skapes maskerada. Fra mange.
Arbeiderbevegelsens historie i
Norge er full av slike ombyttinger
hos sentrale aktører. Dette er
følgen av Jens Christian Hauges
modus operandi. Dette fenomenet
utgjør en feilkilde av store
dimensjoner. For alle som søker
sannheten. Og pressen skal vel være
blant dem som gjør det. Men dette
lille eksempelet viser at selv
pressens fremste tillitsvalgte kan
bli narret til å fremstille
virkeligheten på en usann måte. Som
følge av dyktig politisk
manipulasjon. I villniset av speil
skjer dette.
For den som blir rammet av slike
følger, blir tilværelsen umulig å
håndtere. Det skulle være åpenbart
for enhver. Fremgangsmåten
fragmenterer og ødelegger forhold
mellom mennesker. Ikke minst
offerets forhold til alle andre.
Dette skjer systematisk. I samsvar
med en grundig utprøvd oppskrift.
Som jeg altså har identifisert og
kan fortelle om i detalj.
Motkuppet mitt 20. mai lyktes altså
ikke. Den usanne sjefredaktøren
utelukket nå for alvor den sanne.
Jeg ble akutt livstruende syk som
følge av tumultene som fulgte og på
et møte med Remmen på Hauges
advokatkontor i Oslo 21. mai ba jeg
dem dra til helvete. Remmen
forsøkte febrilsk å få meg til å gå
med på en avtale som sikret meg
full lønn resten av livet, om lag
50 millioner kroner.
Jeg hadde ingen grunn til å tro på
løftene. Han sa stadig en ting for
å si det stikk motsatte rett
etterpå. Så jeg hadde lenge nok
tumlet rundt som en okse i ringen
på jakt etter den røde kappen hans.
Ingen trodde senere på meg da jeg
fortalte hva Remmen hadde sagt at
han ville betale. Noe som sikkert
var meningen hans skulle skje. For
da fremstod jeg som ikke troverdig
i omgivelsene. At han narret meg
til å drikke et glass vann under
samtalen, var kanskje største
tabben under møtet med ham. Jeg har
mistanke om at jeg ble dopet. For
jeg tok fullstendig av. Jeg ble mer
og mer paranoid. Med god grunn.
Jeg flyktet til USA. I noen dager.
Jeg var blitt virkelig redd for
livet mitt. Fra da av var det
dødsangsten som styrte og i likhet
med Anne Orderud Paust tre år
senere, en annen av Johan Jørgen
Holsts tidligere sekretærer, gikk
jeg nå med kniv i vesken. Jeg var
utsatt for en total krig, Uten å
forstå grunnen. Men jeg hadde
identifisert Jens Christian Hauge
som hovedarkitekten og skjelte ham
ut på telefax. Eneste svaret var
jeg fikk var stadig villere tiltak
ettersom konstruksjonen ble bygget
ut med nye formelle fiksjoner for å
begrave meg for godt levende i
følgene fra det stadig antall
mennesker i omgivelsene mine som
ble narret til å handle på de
usanne forutsetningene. ”Slåss du
med Jens Christian, taper du!” sa
Haakon Lie til meg senere på året.
Tørt.
Jeg tapte nesten livet. Mange
ganger. Men så hadde da også
motstanderen lykkes til slutt å få
alle mennesker i omgivelsene mine
til å handle på grunnlag av at jeg
som følge av en sykmelding hadde
fått et formelt opphør på feil side
av livet. Dette var den
underliggende formelle konklusjonen
som ble hevdet med stadig større
tyngde for å bevise premissen. Som
var meg, et menneske av kjøtt og
blod og som fysisk ikke hadde
opphørt overhodet, men som kjempet
en stadig villere kamp mot følgene
av denne usanne formelle
konklusjonen tidligere på
tidslinjen.
Jeg kjempet for å unngå at den
skulle bli sann. I tillegg kjempet
jeg stadig mer desperat mot de
stadig nye formelle fiktive
opphørene som ble lagt over det
mest skadelige i bunn som følge av
sykmelding med formål å maskere
operasjonen ved hjelp av at andre
ble narret enda mer til å handle på
disse usanne grunnlagene. I tillegg
kjempet jeg mot følgene av
dobbeltkrysningene. Av at usanne
sjefredaktører hevdet rettigheter
som utelukket mine sanne
rettigheter. Jeg hadde selvsagt
ikke kapasitet til å håndtere så
mange hendelser, som att på til var
mostridende fra stadig flere. Den
fysiske og intellektuelle
kapasiteten min ble sprengt i
filler.
For advokat Johan Fredrik Remmen
var hendelsene etter motkuppet 20.
mai og mitt avslag på å bli kjøpt
ut dagen etter, ”point of no
return”. Nå bygget han ut den
juridiske konstruksjonen i stort
tempo. Det var maktpåliggende å
skjule de svære helseskadene ved å
gi meg en oppsigelse. For dermed å
narre omgivelsene enda mer. Ikke
minst for å gjøre et politisk
attentat om til å bli oppfattet som
et ordinært arbeidsrettstilfelle.
Men en sak er alltid følge av et
forhold. Er dette forholdet en
illusjon, en fiksjon, er følgelig
også saken falsk. Noe som var
virkeligheten her. Likevel ble
agnet slukt.
Vestlige etterretningsorganer tok
nå i juni 1996 flere ganger kontakt
på telefon for å sikre at jeg var i
live. De fulgte med på de politiske
omveltningene i Norge med
argusøyne. I motsetning til hva
norsk presse gjorde. Som ennå ikke
hadde fått med seg at et
lederskifte var på gang i landet.
At Thorbjørn Jagland var i ferd med
å bli skjøvet inn over Gro Harlem
Brundtland inntil taket hennes på
statsministerstillingen glapp. Noe
som skjedde om høsten.
Lundkommisjonens innstilling var
lagt fram to uker før. Norsk
politikk var blitt en stor
spillebule på mange plan. 1996 var
året da de politiske følgene av
fiksjoner var større enn noensinne.
Bedragerioperasjonene florerte. De
tjente absolutt ikke politikere på
den sikkerhetspolitiske
høyrefløyen. Hvor jeg befant meg.
Jeg var en kald kriger. Som hadde
tapt for dem som hadde tapt. Slik
mange andre gjorde.
Det ble på denne måten som advokat
Remmen gikk fram på, ikke bare
mulig å kamuflere virkeligheten
enda mer, særlig de svære
helseskadene som følge av det
usanne formelle opphøret som følge
av sykmeldingen i februar og
følgene av dobbeltkrysningen i
april. Men det var også mulig å få
aksept i omgivelsene for at jeg
ikke lenger var sjefredaktør, men
nok en gang tidligere sjefredaktør
for avisen. At Remmen hadde narret
ansvarlige i avisen til å legge til
grunn at jeg formelt var tidligere
sjefredaktør som følge av
sykmelding, noe som utelukket at
senere formelle opphør kunne være
sanne, og at det ikke fantes noen
forbindelse mellom bortfall av
rettigheter og disse formelle
opphørene, var det ingen som
oppdaget. Forvirringen i
menneskesinnet var total. Hos alle.
For her blir alle og enhver
utallige ganger narret til å
forholde seg til og handle på
grunnlag av det finnes et årsaks-
og virkningsforhold hvor det i
virkelightene ikke eksisterer noe
slikt forhold overhodet. Dette er
magikernes fremste hemmelige triks.
De utnytter den største svakheten i
menneskesinnet. Nemlig at vi ser
årsak først, deretter virkning. I
denne mekanismen ligger nøkkelen
til å bedra andre mennesker.
Å si opp et menneske i min
helsetilstand syntes alle var en
forferdelig ugjerning. Men
ugjerningen var langt større enn
som så. Ironisk nok ble de som
syntes det var helt uakseptabelt,
narret til å medvirke til å gjøre
forholdet enda verre for den som
var rammet. Nemlig meg. Dette
skjedde straks de ble narret til å
sluke det nye agnet og behandle
oppsigelsen som et reelt forhold og
ikke som en ny illusjon. Noe den
var i virkeligheten. De fleste
oppfattet likevel situasjonen som
sprø. Det var den også.
Alle som bryter
kontradiksjonsprinsippet er per
definisjon sprø. Likevel ble alle
narret til å gjøre dette overfor
meg. Av juristene Remmen og Hauge
som hadde brudd på
kontradiksjonsprinsippet som
hovedarbeidsredskap. Magikernes
hemmelighet. Med den følge at
omgivelsene også tvang meg til å
forholde meg til fiktive formelle
forhold som om de skulle ha vært
reelle. Selv om de var innbyrdes
motstridende og dermed umulig å få
grep om. Et menneske som ikke kan
få grep om virkeligheten blir
fysisk og psykisk ødelagt eter
ganske kort tid. Dette er den
eneste sikre loven om slike forhold
i medisinen. Ekstremt og kumulativt
økende stress er nemlig følgen.
Advokat Remmen hadde lagt til grunn
at jeg til enhver tid både var
borte fra stilling og i stilling
til samme tid. Det var følgen av
den juridiske konstruksjonen, og
denne fragmenterte virkeligheten av
meg selv som menneske og
sjefredaktør hadde jeg måtte
forholde meg til siden første dag
med sykmelding 17. februar 1996.
Det skulle bli en virkelighet som
jeg skulle måte forholde meg til i
mange år. For da jeg senere klarte
å bringe forholdet inn for
domstolene i Stavanger, ble de også
konsistent og konsekvent narret til
å lege til grunn i saksbehandlingen
utelukkende fiktive formelle
forhold. De saksbehandlet
arbeidsforholdet mitt som både
opphørt og pålagt å opphøre til
samme tid. Uten unntak. Med den
følge at også domstolene ble narret
til å legge til grunn at jeg hadde
vært borte fra stillingen siden
første dag med sykmelding.
Dette var følgen av narrespillet
overalt. Og alle som medvirket i
dette spillet, meg selv medregnet,
medvirket også til å maskere hva
som i virkeligheten hadde funnet
sted. Maskeraden var nærmest
fullkommen. Det tok meg disse ti
årene å oppklare det hele, slik at
jeg kunne fortelle. Noe jeg altså
har gjort siden i fjor sommer.
Hvordan advokat Johan Fredrik
Remmen lurte domstolene trill
rundt, skal jeg komme tilbake til i
en senere artikkel. Virkeligheten
kan begynne der hvor fantasien
slutter. Noe du sikkert har skjønt.
For lengst.
Når du ikke er bundet til
rasjonalitetens grunnprinsipper,
men tvert om benytter systematisk
brudd på det mest sentrale,
motsigelsesloven, for å tvinge
gjennom en løsning ved hjelp av
narrespill, kan du gjøre alt som
ellers ikke er mulig å gjøre
rasjonelt. Du kan dobbelt- og
flerkrysse i tid og rom og på denne
måten lure enhver.
Blir usannhetene mange nok fremstår
de til slutt som den store
sannheten. Noe som den østtyske
etterretningsorganisasjonen STASI
var så bevisste på. I denne
historien er dette trekket svært
øyefallende. Advokatene Hauge og
Remmen er eksperter til å
manipulere sannheten slik at den
oppfattes stikk motsatt av hva den
er i virkeligheten. Hele
arbeiderbevegelsen er grunnlagt på
denne avanserte
manipulasjonsmetoden. Som jeg har
identifisert fullt ut. Dette er
konspirasjonsteknikker som jeg
aldri før ante eksistensen av. Selv
om jeg har en fortid i ledelsen av
landets forsvarsdepartement.
Hvor sårbare og forsvarsløse de
viktigste sikkerhetssystemene våre
har vært overfor denne hensynsløse
manipuleringen, har jeg erfart til
fulle. Viktige sikkerhetssystemer
som domstoler, politi,
trygdemyndigheter og
forsikringsselskaper ble altfor
lett lurt av fremgangsmåten til
advokat Johan Fredrik Remmen. De
kunne altfor lett bli snudd mot
sitt eget formå. Slik at følgen var
at de først kunne bli lurt til å
benyttes til våpen mot meg som mål,
for deretter å bli et vern for
forbryteren. Oppskriften er
djevelsk effektiv.
Fremgangsmåten er trolig blant de
mest effektive som noensinne er
laget blant yrkesutøverne innen de
hemmelige tjenestene. Hvor
hensikten helliger midlet. Alltid.
Jens Christian Hauge har levd et
helt liv i villniset av speil.
Eller sagt på en annen måte. I
villniset av kontradiksjoner. Noe
som er akkurat det samme. Men som
sagt slik, høyner presisjonsnivået
for hva som skjer innen denne
bransjen betraktelig.
Da jeg etter mange år hadde
identifisert Jens Chr. Hauges modus
operandi, kunne jeg også begynne å
følge virket hans i norsk
etterkrigspolitikk. Med langt
høyere presisjonsnivå enn noen
annen journalist før hadde gjort.
Dette ga etter hvert en
fascinerende innsikt. I et menneske
som utad fremstod som en helt, men
som innad var en skurk. Noe som var
en følge av hans egen
fremgangsmåte. Hans egne avanserte
teknikker. Nå var det virkelige
politiske livet hans sporbart. Det
var i sannhet et dobbeltkrysset liv
som jeg hadde funnet nøkkelen til å
se inn i. Et utrolig dobbeltliv.
Det har vært en lettelse å løse
denne saken. Men ikke tro at jeg er
blitt tryggere av å gjøre det.
Snarere tvert om. Noe av det
viktigste som jeg har lært er å ta
vare på detaljene, så tar detaljene
vare på resten. Ett forhold var å
avdekke at alle formelle opphørene
som advokatene Johan Fredrik Remmen
og Jens Christian Hauge la til
grunn i saksbehandlingen, var
usanne alle sammen. Enhver idiot
forstår at et arbeidsforhold ikke
kan opphøre en rekke ganger, første
gang som følge av sykmelding. Vel
og merke når det blir forklart
enkelt i ettertid.
Likevel opphørte arbeidsforholdet.
Så da måtte jeg finne ut hvordan
dette i virkeligheten var skjedd.
Nemlig når og hvordan rettighetene
mine i arbeidsavtalen var
fragmentert. Deretter identifisere
nøyaktig hva som var skjedd i
omgivelsene mine til ulike steder
til høyst ulike tider. Hos dem som
hadde makt til å handle på en måte
som gjorde at den ene rettighet
etter den andre kunne bli borte. Da
viste det seg at de var blitt borte
en etter en, og at andre mennesker
både i bedriften og utenfor i alle
viktige sikkerhetssystemer var
blitt narret til å handle på
grunnlag av usann informasjon til
høyst ulike tider.
De var ganske enkelt narret til å
røve rettighetene fra meg. Dette er
ikke minst en stor bedragerisak.
Indirekte bedrag. Noe som gjør hele
operasjonen så avansert. Andre blir
lurt til å ta fra en annen en
rettighet eller skade vedkommende
på annen måte. Dette skjer ved
uaktsomhet først og fremst. Som
følge av et kontinuerlig narrespill
overfor alle og enhver.
Følgen av teknikken til advokat
Remmen var at han la til grunn et
sted at jeg var borte fra stilling
til samme tid som han et annet sted
la til grunn at jeg var i stilling.
Hadde for eksempel viktige
sikkerhetssystemer som trygdekontor
og forsikringsselskap samordnet
informasjon, ville ikke slike
dobbeltkrysninger og bedrag ha vært
mulig. Nå eksisterer slike store
sikkerhetshull som mafiaadvokater
kan utnytte.
For advokat Johan Fredrik Remmen
narret ansvarlige i Rogalands Avis
til å rapportere at jeg var borte
fra stillingen til
forsikringsselskapet 27. september
1996. Jeg ble til og med erklært
for frisk og arbeidsfør. Men
overfor trygdekontoret ble det
samtidig lagt til grunn at jeg var
sykmeldt og i stillingen som
sjefredaktør for avisen. Med den
følge at Stavanger trygdekontor
fortsatte å saksbehandle meg som i
stillingen, men sykmeldt, og
betalte bedriften sykepenger for
meg helt fram til
sykemeldingsperioden gikk ut 15.
februar 1997!
De pengene som trygdekontoret
refunderte Rogalands Avis, ba
advokat Remmen om at bedriften
beholdt. De kunne jo ikke betales
ut som en integrert del av lønn,
for det hadde han sluttet med for
lenge siden, til en helt annen tid.
Året før! Selv om han altså la til
grunn at jeg var i stillingen
overfor trygdevesenet i lang, lang
tid etterpå.
Hvordan mistet jeg lønnen? Advokat
Remmen lar bedriften betale ut
junilønn i 1996, pluss to måneder i
tillegg til samme tid. Dette for å
gjøre senere etterforskning
vanskeligere. I fall det skulle
skje. Så betaler han ikke lønn i
september og oktober. Jeg hadde fri
tjenestebolig og var fordelskattet
for 7000 kroner for dette. Fra
september så tar han en rett til å
leie bolig fra løse luften og
lapper denne over retten til fri
bolig. Med 7000 kroner i husleie.
Abrakadabra! En rett til fri bolig
er tryllet bort. Retten til å leie
skulle snart bli borte på liknende
måte. Så hadde jeg også rett til å
kjøpe boligen. Den nekter han å
innfri. Slik at jeg mister denne
retten også. Men for å skaffe seg
et nytt formelt opphør som kan
kamuflere de tidligere formelle
opphørene fra første dag med
sykmelding, benytter han barn og
kone som gisler. Helt rått. De
trengte jo tak over hodet. Ikke
minst når jeg var innlagt på
sykehus.
Mitt desperate behov for bolig for
familien mens jeg var innlagt til
behandling høsten 1996, var et
meget effektivt pressmiddel.
Dessuten fikk jeg ikke denne høsten
lenger lønn. Jeg blir 26. november
1996 presset ut av Rogaland
Psykiatriske Sjukehus, hvor jeg nå
var havnet med alvorlig depresjon
og skrev under på den avtalen som
ga Remmen nok et fiktivt formelt
opphør. Til å maskere alle de andre
fiktive fra tidligere på tidslinjen
samme året.
I denne juridiske konstruksjonen
hadde advokat Remmen dermed 26.
november 1996 lagt til grunn at jeg
siden første dag med sykmelding 17.
februar, hadde blitt borte fra
stillingen hele fire ganger. Pluss
et påbud om å bli borte fra den
samme stillingen en gang til! Mer
fiktivt kan ikke noe forhold bli.
Jeg hadde en avtale om ett års
etterlønn. Men alt som er skapt med
det gode som formål kan benyttes
til det stikk motsatte. Som du nå
inderlig vet. Det er hovedregelen
her. Så hva gjør advokat Remmen med
etterlønnen på ett år? Han lapper
retten til etterlønn over retten
til lønn. Et gode er benyttet til
stikk motsatte formål. Nemlig å
røve et annet og langt større gode
fra meg. Nemlig lønnen. Den ble
borte for godt fra meg uten noen
sammenheng en gang med de mange
fiktive formelle opphørene som han
ellers la til grunn i den juridiske
konstruksjonen.
At han ga meg etterlønn kamuflerte
at han narret ansvarlige i
bedriften til å stanse
lønnsutbetalingen. Abrakadabra!
Slik ble lønnen min også tryllet
bort. Remmen og Hauge
dobbeltkrysser kontinuerlig. Slik
mafiaadvokater gjør. Her ble
etterlønnen benyttet til å
dobbeltkrysse bort lønnen.
Prinsippet er det samme hele tiden.
Det er også slik den ene
politikeren etter den andre er
blitt krysset bort i
arbeiderbevegelsen opp gjennom
årene. Jens Christian Hauges liv
har bestått av dobbeltkrysninger.
Ganske enkelt.
Falsk i ett, falsk i alt.
Bedrag, tvang og røveri har bygget
styrken i norsk arbeiderbevegelse i
langt større grad enn slit, svette
og solidaritet. Så ikke en gang den
illusjonen har du igjen. Når du nå
har fått sannheten. Den virkelige
sannheten.
Tilbake til førstesiden
|
|
|
"Då Ida (7) sa at ein annan gut i første klasse åtte tvillingbroren
Vetle, vi køyrde til Buøy skule her ein dag, stansa eg nesten bilen for
å forklare gjengen i baksetet det viktigaste for meg her i livet. Eg
klarte då å lære ungane mine at dei kan eige dyr, bilar, leiker og det
meste, men aldri eit anna menneske. Aldri! sa eg.
Det har dei forstått. Også Julie på fem. Og då har dei fått med seg
den beste arv som eg kan gi dei vidare her i livet. Nemleg kjernen i
ordet fridom. Eit ofte misbrukt ord."
Grasholmen 17. mai 1996
( Frå "Sett frå Vest" (Dreyer Bok, 1996)
|
|
|
|
