| |||||||||||||||||||||
| Artikkelen til venstre er andre av flere artikler som først ble publisert i 2006, og som for første gang offentlig viste hvilke mafiateknikker som i virkeligheten har styrt arbeiderbevegelsen og Norge. Dette har vært en bevegelse hvor dobbeltkryssing og kommunistisk spill i den negative sektor har vært den skjulte fremgangsmåten bak kulissene i hele etterkrigstiden Vi er blitt styrt ved bedrag gjennom alle år. Pluss gjennom tvangen. Som har vært følgen av bedraget. Alt styrt i det skjulte fra bakrommet. |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| JUDAS SOM IDEAL: Å narre alle mennesker i omgivelsene til å bli Judas, det vil si til å begå svik mot det mennesket som er målet for den politiske operasjonen, har vært en teknikk som Jens Christian Hauge & Co har benyttet som en fast fremgangsmåte i arbeiderbevegelsen etter krigen. Den karakteristiske dobbelt- kryssingen av mennesker har til indirekte følge at den første blir den siste. Dette som en følge av at den siste blir den første. Som direkte følge av dobbeltkryssingen. Noe som også ironisk nok oppfyller sannheten i et kjent bibelsk uttrykk om at den siste skal bli den første. Men her er forholdet speilvendt. Et usant forhold utelukker nemlig et sant. Like mye som et sant utelukker et usant. Forholdet mellom to mennesker bytter plass som følge av kontradiksjonen som en dobbeltkryssing innebærer. Slik kan en sann sjefredaktør bli gjort usann. Indirekte. Som følge av at en usann sjefredaktør blir gjort sann. Slik det skjedde i mitt tilfelle. Da jeg ble dobbeltkrysset og undertrykket bort. En annen ble gitt samme rettigheter som jeg hadde fått tidligere som sjefredaktør, og når han hevdet disse, utelukket disse mine. Den virkelige sjefredaktøren ble gjort uvirkelig. Som følge av at en uvirkelig ble gjort virkelig. Urgamle menneskelige svakheter utnyttes maksimalt i disse avanserte bedragteknikkene. Som er meget avanserte og sofistikerte. Fordi bedraget og følgende tvang skjer indirekte. Kysset som maskerer svik fra medmennesker som blir lurt og tvunget, kan gi seg uttrykk på mange måter: "Lykke til videre!" skrev Norsk Redaktørforening til meg. Da foreningen brøt erklærte forpliktelser tidligere og trakk tilbake all økonomisk støtte i august 1996. |
| "Oh, what a tangled web we weave, When first we practice to deceive" Sir Walter Scott (1808) |
| "There is nothing more deceptive than an obvious fact" Sherlock Holmes |
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
HVORDAN SKAPE DEN STORE KONSPIRASJONEN Hvordan skaper du den store konspirasjonen mot et enkelt menneske i Norge? Jo, du lurer absolutt alle sikkerhetssystemer som forutsettes å beskytte dette mennesket til å fatte beslutninger på falskt grunnlag. Med den følge at alle disse sikkerhetssystemene blir vendt mot dette mennesket. Alt som er skapt med det gode som formål kan nemlig benyttes til det stikk motsatte formål. Noe allerede Aristoteles påviste. Når alle sikkerhetssystemene er lurt, blir de også lett korrumpert i neste omgang. Når de som betjener systemene blir gjort oppmerksom på at de har gjort feil med betydelige skader og tap til følge for dette mennesket, kan de ikke gjenopprette feilen uten å kompromittere seg selv og risikere tap av anseelse, skam eller straff. De fortsetter derfor å gjøre nye feil, med nå skjer dette bevisst, for å skjule den feilen som de i første omgang ble lurt til å gjøre. To feil er lik skyld. Denne klassiske syklusen med karakteristiske trekk fra romanen "Forbrytelse og Straff", er det Jens Christian Hauge har benyttet så mesterlig i hele etterkrigstiden. Jeg kan nå i detalj gjøre rede for hvordan Hauge og hans medløper Johan Fredrik Remmen fra 1996 lurte arbeidsgiveren min, fagforeningen min, helsevesen, trygdevesen, forsikringsselskaper, politi, domstoler og til slutt enhver i omgivelsene mine trill rundt med nettopp disse følgene. Den menneskelige faktoren virket mer eller mindre likt overalt. Jeg skal ta for meg de viktigste myndighetene og andre viktige relasjoner etter hvert på denne siden og fortelle nøyaktig hvordan dette skjedde i forhold til dem. (Publisert 8. november 2005) |
| DOUBLE CROSSING TIME By John Mayall and Eric Clapton It's a mean old scene when it comes to double crossing time. It's a mean old scene when it comes to double crossing time. When you think you got good buddies, they will spin around and cheat you blind. Double crossing man is mean, he will try to make it so you lose. Double crossing man, he will try to make it so you lose. You'll fill your mind with worry, you know he hurt me with the blues. |
| "Etheral and subtle, the master strategist passes by without leaving a trace Mysterious, like the way of Heaven he passes by without a sound. In this way master an enemy's fate -Sun Tzu |
| "Dette med at han som sier sannheten er folkefiende, var ingen dårlig ide hos gamle Henrik Ibsen" Major O.H. Langeland, tidligere Milorg-sjef i Oslo (1948). Hvis Ibsen og Langeland har rett, er den logiske følgen at den som sier usannheten, er det stikk motsatte. Nemlig en folkehelt. For ikke å si krigshelt. Noe som viser seg å stemme for Jens Christian Hauge og Norges vedkommende. Den dokumenterte bedragerske fremgangsmåten i utrenskingen av meg som sjefredaktør viser hvilke teknikker som kan brukes til å snu virkeligheten på hodet. Mange ganger. Med slikt ibsensk resultat. |
| "The reality is, if we tell the truth, we only have to tell the truth once. If you lie, you have to keep lying forever." |
| DON QUIJOTE , her tegnet av Pablo Picasso, er kåret til verdens mest leste bok og regnes som den første moderne romanen. Den kom i to deler; den første i 1605 og neste i 1615. Romanene handler om den fattige 50-åringen, Alonso Quijano som leser ridderromaner. Når han blander fantasi og virkelighet, tror han at han er en ridder. Sammen med sin venn, bonden Sanco Panza reiser han ut på eventyr. Alonso Quijano på hest og Sanco Panza på et esel. Jeg endte opp som en virkelighetens Don Quijote. Da jeg ble angrepet med Jens Christian Hauge og Johan Fredrik Remmens kommunistiske bedragteknikker i februar 1996. Teknikken deres bestod i å gjøre alle positive og entydige forhold om til tvetydigheter ved å gi disse positive forholdene en samtidig negasjon. Så narret de alle mennesker i omgivelsene mine til å handle på grunnlag av negasjonene. Tredjepart ble kontinuerlig manipulert for å ramme andrepart. Bedraget var i første rekke indirekte. Når stadig flere mennesker ble lurt til å handle på grunnlag av negasjonene, hadde dette en kumulativ tvingende følge på meg. Bedrag har tvang til følge. Jeg måtte slåss mot stadig flere vindmøller. Jeg ble helt ødelagt til slutt og holdt på å dø flere ganger. Det var umulig å vite hva som var virkelighet og hva som var fantasi. Akkurat som i Cervantes roman. Jens Christian Hauge og hans høyre hånd, Johan Fredrik Remmen, gjennomførte kontinuerlig profesjonelt bedrag av det slaget som har skapt norsk etterkrigshistorie. Med de tvingende følger slikt bedrag har. Det er slik norske politikere er blitt manipulert i årtier. I Arbeiderpartiet har dette vært fast praksis. Et gjennomgående modus operandi. De fremste tillitsvalgte var i realiteten ikke virkelig tillitsvalgte, selv om de formelt var det på overflaten. De var dukker som ble styrt på denne måten som jeg beskriver. Innad manipulert. Som i et dukketeater. Men strengen var vanskelig å identifisere. Før jeg gjorde det. Jeg fulgte strengen helt til Moskva. I den mangårige etterforskningen siden 1996. Alle positive forhold ble fragmentert ved å gi dem en negasjon til samme tid. For så altså lure andre til å handle på grunnlag av negasjonen. De to tilsynelatende troverdige advokatene, skapte alt som jeg måtte forholde meg til om til kontradiksjoner. Som jeg måtte håndtere følgene av. Noe som ble stadig mer umulig. Ettersom et stadig økende antall mennesker rundt meg handlet og besluttet på grunnlag av negasjonene. Selv i helt eksistensielle spørsmål. De stadig flere følgene av at stadig flere ble narret, sprengte min kapasitet til å håndtere dem. Fullstendig i filler. Både mentalt og fysisk. Etter hvert som tiden gikk. Tilværelsen var blitt sprø. Å bryte kontradiksjonsprinsippet, motsigelsesloven, rasjonaliteten og fornuftens grunnlov, er beviselig sprøtt. Helsprøtt. Alle ble etter hvert narret til å handle på dette sprø grunnlaget. Det startet med en eller to personer som ble narret. Så økte det på suksessivt. Som en speilvendt pyramide. Som utvidet seg oppover og begravde meg i følgene av handlinger fra mennesker i omgivelsene som var lurt trill rundt. Venner snus til fiender på denne måten. Når denne snøballen begynner å rulle, lurer de som er lurt andre igjen. Og slik fortsetter det. Til alle har lurt til og med seg selv. Selvbedrag er også en karakteristisk følge. Den blir også kollektiv. Funksjonsdyktighet er alltid relativ til en oppgaves vanskelighetsgrad og omfang Her var oppgaven rasjonelt umulig i utgangspunktet. Følgene av bedraget ble etter hvert stadig større. De aksellerte i tempo. Jeg måtte forholde meg til stadig flere mennesker som var narret og deres handlinger på dette falske grunnlaget. Verst var det at Johan Fredrik Remmen hadde kapret en sykemelding fra legen og speilvendt den. Ved å gi den også en negasjon. Slik at jeg fikk stikk motsatt rettsstilling enn jeg skulle ha som menneske, statsborger og arbeidstaker i Norge. Jeg kom følgelig selvsagt i konflikt med alle berørte mennesker som hadde den normale rettsstillingen som menneske i denne staten. Vanskelighetsgrad og omfang økte i direkte korrelasjon til min manglende funksjonsdyktighet. Som igjen var en avhengig og betinget følge av det første forholdet. Jeg var kommet inn i et "loop". Hvor sirkelen og de stadige flere sirklene som ble lagt over hverandre, gikk stadig fortere rundt. Og hvor hendelsene bet hverandre i halen. Virkeligheten min var ikke lenger reell. Ikke i noen ellers objektive forhold. Jeg måtte forholde meg til en virkelighet som nå bestod av fiksjoner. Sinnet mitt ble etter hvert tvunget til å blande fantasi og virkelighet. En helt logisk reaksjon. Jo mindre kapasitet som jeg fikk, desto mer økte følgene av kontradiksjonene. Med hensyn til både skade og omfang ellers. Kravene til funksjonsdyktighet økte dramatisk i direkte korrelasjon med at kravene til den samme funksjonsdyktigheten økte, og dette stadig økende gapet oversteg til slutt mine evner. Jeg ble følgelig smadret. Av mennesker rundt meg som var blitt lurt til å handle feil. Hvis bedrag har økonomiske følger, og ikke bare helsemessige eller sosiale, noe som også er tilfellet i min historie, gjør de som er narret til å fatte beslutninger om meg og mine forhold på dette falske grunnlaget, seg medskyldig i bedrageri. Ikke bare bedrag. I mitt tilfelle i grovt bedrageri. Først skjer dette ved uaktsomhet. Forsettlig medvirkning til bedrageri skjer som regel først når disse menneskene blir klar over at de er narret og har vært uaktsomme, og begynner å fatte beslutninger eller foretar handlinger som maskerer hvilke feil de tidligere har gjort. Eller unnlater å gjøre det. Noe jeg fikk erfare. Blant annet hos forsikringsselskapet Sparebank 1 Livsforsikring som ikke ville legge seg ut med en stor oppdragsgiver og kunde som A-pressen. Da heller medvirke til bedrageri sammen med dem som bestemte hvor forsikringene i konsernet skulle være hos. Med åpne øyne og med minimal risiko for å bli tatt. Offeret er jo dessuten å regne som svakt. Slik medvirker alle til at den sterke blir sterkere, mens den svake blir svakere. Selv i årevis etterpå. I Norge har du en rettsstilstand hvor en arbeidstaker blir anmeldt straks. Av forsikringsselskapet. Viss hun eller han begår forsikringssvindel. Hvis arbeidsgiveren gjør det, og dette er en mektig og betydningsfull kunde hos forsikringsselskapet, kan han svindle så mye han vil. På grunnlag av falske opplysninger om både helse og arbeidsforhold. Slik det skjedde med meg. Ingen ansvarlige hos arbeidsgiveren blir anmeldt eller straffet. Av forsikringsselskapet og politi. Tvert om: Forsikringsselskapet medvirker i stedet til å fullbyrde det hele. Til å maskere hva som i virkeligheten er skjedd. Mot bedre vitende. Det vil ikke miste en verdifull kunde. Følgen var typisk for hvordan de som er blitt narret av disse bedragteknikkene, reagerer i ettertid. Slik var det mer eller mindre overalt. Denne ikke utypiske opplevelsen fikk jeg altså i flere forhold, da jeg hele seks år etterpå endelig var i stand til å fortelle hva som i realiteten var hendt og hvordan andre var narret på falskt grunnlag. Jeg var blitt økonomisk ribbet også i denne prosessen som jeg her forteller fra. Noe jeg etter mange år klarte å delvis rette opp. Etter å ha vært fattig i mellomtiden. Jeg sloss mot vindmøller i mange år. Alt hadde vært falskt. At andre skulle bli hengt for å ha handlet feil overfor meg, bryr ikke en advokat og bedrager som Johan Fredrik Remmen seg om. Det vil i så fall bare maskere hele spillet hans enda bedre. Som regel. De forbrytersk geniale i denne fremgangsmåten, er jo at mennesker som er blitt narret til å handle feil, begår nye handlinger for å skjule hva de tidligere har gjort. Når de senere oppdager at de har handlet på falskt grunnlag. Eller blir konfrontert med det. Da blir dette gjort med forsett. Noe som skaper enda bedre kamuflasje for negative spillere som Remmen og Hauge. Som er bakmenn i et klassisk mafiaopplegg. I en slik prosess får de etter hvert svært mange mennesker til å skjule seg bak. Til slutt det store flertall. Dette er alle mennesker som har bekreftet regelen om at to feil er lik skyld. De allierer seg følgelig med forbryteren til slutt. Ikke offeret. De har alle sluttet seg til "La Cosa Nostra". Vår felles sak. Slik blir altså en mafiasak felles. Opplegget er genialt. Jo flere som slike som Remmen klarer å narre på denne måten, desto færre er interessert i å rette det opp etterpå. Da heller medvirke til å maskere hele greia. Her gjelder krigens paradoksale logikk. Den er ikke lineær. Vil du ha fred, rust opp. Vil du ha krig, rust ned. Det er slik logikk som skaper dynamikken i denne historien. For det er nemlig krig slike som Remmen og Hauge fører mot det mennesket som er målet. Hvilket våpen som blir benyttet er ikke relevant i så måte. Derav følger også slik logikk i hendelsene etter hvert som de utspiller seg. Johan Fredrik Remmen, på samme måte som sjefen hans Jens Christian Hauge, foretrekker å opptre indirekte. Det var nettopp denne teknikken som også ble benyttet i Orderud-saken. Hvor folk ble narret til å medvirke til et drap på tre mennesker. Dette var en medvirkning som effektivt skjulte det egentlige gjerningsinnhold og motiv. Det ene av de tre drepte hadde vært sekretær for samme forsvarsminister som jeg hadde vært politisk rådgiver for. Jeg kjenner lusa på gangen. Som Haakon Lie en gang sa. Tilbake til 1996: Hvor å berge livet var langt viktigere for meg enn å berge økonomien. At realiteter og fiksjoner ble blandet, var en rasjonell følge av de avanserte kommunistiske manipulasjonsmetodene som jeg ble utsatt for. Jeg var blitt Don Quijote. En norsk utgave. Som sloss mot vindmøllene. Uten hest. Men som innbygger i en trojansk hest. Jeg kjempet mot vindmøllebladene. Mot følgene av kontradiksjonene. Mot følgene av motsigelsene. For en lang stund. Til kreftene tok slutt. Jeg var ikke bare et speilbilde av romanfiguren. Situasjonen var langt verre. Jeg var et speilbilde av den uvirkelige virkeligheten som jeg kontinuerlig ble konfrontert med, og som jeg måtte håndtere. Som jeg ble tvunget til å handle eller unnlate å handle overfor. Dag etter dag. Uke etter uke. Måned etter måned. De to profesjonelle bedragerne i arbeiderbevegelsen, kamuflerte som advokater, hadde laget en fiksjon av virkeligheten rundt meg som jeg ikke hadde noen mulighet til å få grep om. Det ble dobbeltkrysset i alle mulige former overfor meg. Fremgangsmåten induserer og fremtvinger realitetsbrist hos alle mennesker. Dette er også målet. Dette er kommunisme. Slik Josef Stalin praktiserte det. Hauge og Remmen var begge opplært i KGBs metoder på dette området. I en slik situasjon blir et menneske psykotisk, det vil si går mentalt i oppløsning, eller dør fysisk som følge av kumulativt økende og ekstremt stress. Dette følger av rene medisinske lover. Begge utfall på livet er mulig under slike omstendigheter. Hvis rekkefølgen av helseskadene inntreffer slik. Det spørs hvor i kroppen du er svakest. Vi er alle ulike. Med ulike gener. Genene er jo selve mennesket. Jeg ble psykotisk for en periode i mai 1996. Dette er definert til å være en betydelig helseskade i strafferetten. Som kan straffes som grov legemsbeskadigelse. Men det lyktes ikke å drepe meg på denne måten. Selv om det ble forsøkt. Hele tiden. Dette er gjennomført systematisk og forsettlig kriminalitet. Men forbrytelser har utgjort kjernen i norsk politikk. Som oftest maskert som noe annet. Særlig kamuflert som jus. Slik har Jens Christian Hauge holdt på i hele etterkrigstiden. I lag med blant andre kollega Johan Fredrik Remmen. Slik er arbeiderbevegelsen blitt styrt. Alle statsministre inkludert. Teknikken går ut på å narre andre til å begå svik mot en annen. Å narre og tvinge andre til å bli Judas. Hva gjør så de som er blitt judaser som følge av å ha sveket etter å ha blitt narret til det? De maskerer alle som en dette sviket med et klapp på skulderen. Eller et vennlig ord. Eller noe annet. Til ditt eget beste. For falskt å dekke over realitetene i egne handlinger og unnlatelser. Noen gir faktisk også et kyss for å maskere sviket. Slik den virkelige Judas gjorde. For selve mennsket har ikke forandret seg siden Judas tid. Heller ikke siden Cervantes tid. Selve mennesket og dets sinn er det samme. Bare menneskene er andre. Slik er homo sapiens. Uansett. Slik sett er vi tidløse. Både Cervantes og Judas har vist oss noe menneskelig. Noe veldig menneskelig. Mennesket på både godt og vondt. Vi har dem begge to i oss. Bare omstedighetene avgjør om det er Don Quijote eller Judas som kommer til uttrykk hos oss som mennesker. Og til hvilken tid. Kommunismen var en kriminell og ekstrem ideologi. Men så var målet om sosialisme også ytterliggående. Å snu verden på hodet for folk, skjedde i et utrolig omfang. Ikke alle kan fortelle om erfaringene. Slik som jeg. Som så langt lever. Langt mindre kan alle bevise hva som skjedde. Slik som jeg. Å snu alle ting på hodet og lure og tvinge andre til å handle på dette grunnlaget, er - i all sin usannhet - det stikk motsatte av menneskelighet. Særlig når det blir satt i system. Når verden blir snudd opp ned og himmelen like godt kan være under deg som over deg, og alt du må forholde deg til, snurrer rundt på sin egen akse, blir du godt kjent med både Don Quijote og Judas. Den siste er i klart flertall. Særlig er Judas i klart flertall blant mennesker under kommunistiske rettstilstander som dette. Hvor alt du må forholde deg til, plutselig er blitt et vrengebilde av hva det var før. Noe som røver fra deg enhver frihet. Enda til den frihet som du fikk i fødselsgave. Som menneske. Slik det også skjedde meg. Først når du har tapt alt, til og med deg selv, vet du hva tap av frihet har til følge. Og hva det kan koste å gjenvinne den. Å snu verden på hodet for folk, skjedde i et utrolig omfang. Ikke alle kan fortelle om erfaringene. Slik som jeg. Som så langt lever. Langt mindre kan alle bevise hva som skjedde. Slik som også jeg kan. Å snu alle ting på hodet og lure og tvinge andre til å handle på dette grunnlaget, er - i all sin usannhet - det stikk motsatte av menneskelighet. Særlig når det blir satt i system. Som i vår felles sak. Jeg møtte ikke bare Don Quijote og Judas på denne reisen. Jeg møtte også La Cosa Nostra. Dette var selve reisefølget. |
"If you once forfeit the confidence of your fellow citizens, you can never regain their respect and esteem. It is true that you may fool all the people some of the time; you can even fool some of the people all of the time; but you can't fool all of the people all the time." Abraham Lincoln (1809-1865) USAs 16. president |
| Lars Helle er nå etikkredaktør i Dagbladet. Det betyr at han har en særskilt kvalifikasjon innen etikk og moral. Helle er utdannet som jurist. I 1996 ble Lars Helle trukket ut av hatten og benyttet til å dobbeltkrysse meg som sjefredaktør for Rogalands Avis. Han ble gitt den samme stillingen som jeg hadde. Med den følge at han utelukket meg som ansvarlig redaktør for avisen. Senere var han en ivrig våpendrager for advokat Johan Fredrik Remmen. Helle var en av de mange som gikk fra å være en negativ kontakt for Remmen til å bli en positiv. Som så mange andre handlet etikkredaktør Lars Helle først uaktsomt. For deretter til å medvirke forsettlig i bedragoperasjonen. Ved å gi meg stikk motsatt rettsstilling som sjefredaktør, med etter hvert tilsvarende følger for rettsstillingen min som statsborger og menneske, enn den jeg skulle ha hatt i virkeligheten, lagde egentlig Jens Christian Hauge og Johan Fredrik Remmen en juridisk konstruksjon av en kiste. Som de gradvis tvang meg ned i. Gjennom å hevde denne falske konklusjonen om rettsstillingen, for å bevise en like falsk premiss. Om rettsstillingen min. Ved å gi andre samme arbeidsavtale og fullmakter som jeg hadde som sjefredaktør, gi jobben til andre i virkeligheten uten å ta den fra meg først, men bare illudere at jeg ble borte fra stillingen mange ganger, ble også kistelokket lagt på. Stadig flere kistelokk. Lokkene ble tvunget over meg og spikret fast. Overfor alle og enhver i Norge. Først ble en konsulent som het Erik Dambo gitt samme fullmakter som jeg hadde på grunnlag av en leieavtale med et konsulentbyrå. Noen måneder senere ble altså nåværende etikkredaktør Lars Helle benyttet som kistelokk nummer to. Til å tvinge meg ned i kisten. I dette narrespillet i 1996. Helle ble gitt samme fullmakter og stillling som jeg hadde til samme tid. Som sjefredaktør for den samme avisen. Nå som følge av arbeidsavtale som han ble gitt. Helles arbeidsavtale utelukket min. Da han begynte å hevde retter og plikter som sjefredaktør. Disse rettene og pliktene stod i direkte motstrid til mine. Som egentlig var de sanne. Rogalands Avis kunne bare ha en ansvarlig redaktør. Den nåværende etikkredaktøren i Dagbladet ble altså benyttet til å dobbeltkrysse meg ut av stillingen som sjefredaktør for Rogalands Avis. Usannhet utelukker sannhet. Like mye som sannhet utelukker usannhet. Rasjonalitetens grunnlov, kontradiksjonsprinsippet eller motsigelsesloven, som dette prinsippet også kalles, har slike følger. Selv når det anvendes speilvendt. I uetiske narrespill. I åpenbart straffbare narrespill. Som følge av juridiske konstruksjoner. Noe altså jeg ble utsatt for. Slik det for øvrig er skjedd i stort omfang i etterkrigstidens Norge. Brudd på kontradiksjonsprinsippet har vært selve hovedregelen i norsk politikk. Med bedrag og rettstridig tvang skal landet styres. I solidaritet og samvirke. Om nødvendig i et samvirke av forbrytelser. Selv om det har til følge voldsofre. Når kriminalitet gjøres smart og stort nok, kamuflerer alle de motstridende følgene det hele best. |
| JOHAN FREDRIK REMMEN (over til venstre) benyttet først en konsulent som het ERIK DAMBO (over til høyre), ansatt i selskapet MAST AS i Stavanger under ledelse av en tidligere prest og teolog som heter STIG ELLINGSEN (til venstre). Stig Ellingsen var personlig kristen, men dette bildet utad maskerte innad en tvilsom forretningsetisk virksomhet. I dette tilfellet ble han engasjert i et klassisk mafiaopplegg, og ble en viktig del av "Vår felles sak". Min erfaring var at det ikke skulle så mange sølvpenger til for å få erklærte kristne til å begå svik. Stig Ellingsen gjorde det meste for penger, skulle det vise seg. For å leie ut Dambo til å dobbeltkrysse meg, fikk Ellingsen 4000 kroner dagen av Remmen. Noe som var uvanlig mye penger den gangen. Erik Dambo hadde aldri sett en avis før, og var dessuten slik utrustet at han var umåtelig lett å narre. På min fødselsdag 22. april 1996 kom lynangrepet mot meg fra Johan Fredrik Remmen og Jens Christian Hauge. Under kamuflasje som konstituering ble Erik Dambo i virkeligheten benyttet til å dobbeltkrysse meg. Konstitueringen var et falskt forhold. Senere i august 1996 ble nåværende etikkredaktør Lars Helle benyttet til å dobbeltkrysse meg enda en gang. Lokkene ble smekket på plass over kisten som var konstruert for meg. Dette hendte i raskt tempo våren, sommeren og høsten i 1996. Uansett hvor mye jeg sparket og skrek under disse doble kistelokkene utover dette dramatiske året. Den juridiske konstruksjonen til Hauge & Co hadde slike følger. Hitchcock kunne ikke laget et verre skrekkscenario. Men dette var ikke film. Dette var virkelighet. Alt sammen skapt ved hjelp av illusjoner. Ved hjelp av magi. Ved hjelp av bedrag. Men følgene av at mennesker handlet og besluttet på dette grunnlaget, var virkelige nok. For meg. Som ble utsatt for dette maskerte indirekte og direkte bedraget, røveriet og drapsforsøket. Som det var i virkeligheten. Slik har Norge egentlig vært styrt i etterkrigstiden. På sovjetisk vis. Med de svarteste metodene til KGB. Koden som er benyttet, er kort sagt systematiske og forsettlige brudd på motsigelsesloven. Ethvert positivt forhold er gitt en samtidig negasjon. Så er andre mennesker lurt til å handle og beslutte på grunnlag av negasjonen. Menneskesinnet har den svakhet at det oppfatter årsak først, deretter virkning. Denne svakheten gjør det mulig for svindlere, bedragere og magikere til å lure oss trill rundt. Tro er en disponerende egenskap. Ikke bare hos konsulentselskaper i Stavanger. Men hos oss alle. Da Vinci-koden kan fremstå som enkel i forhold til dette avanserte kommunistopplegget som Jens Christian Hauge, Johan Fredrik Remmen og andre stod for, og fortsatt står for i Norge. Koden har jeg i hvert fall avslørt i ettertid. Grundig. Koden til å forstå norsk politikk generelt og Arbeiderpartiet spesielt, ja hele Norges styre og stell på toppnivå, er den samme koden som styrte Sovjetunionen. Nemlig KGB-koden. |
| Les "Den ideelle redaktør" Kronikk i Dagbladet, skrevet av journalist Knut Lindh, 29. april 1996. Norsk presse hadde mye om saken. 5. september samme år skrev maleren Reidar Berge (1922-2006) dette innlegget i Stavanger Aftenblad: |
| Trygve Hegnar - også naiv og lettlurt En av dem som var lett å lure i offentligheten som følge av illusjonene til Hauge & Co, var redaktør Trygve Hegnar i Kapital og Finansavisen. I mars omtalte han meg som "norsk presses svar på Rambo" og varslet min avgang. Etter at det ble plantet slike opplysninger i Kapital for å øke vekten av den konklusjonen som ble hevdet for å bevise forutsetningen. I Kapital nr. 12 i 1996, i juni, skrev Hegnar følgende: "A-pressens hvirvelvind Alf Hildrum har et alvorlig problem om dagen. I november 1990 ansatte han Norulv Øvrebotten som redaktør og adm. dir. i Rogalands Avis for å redde avisen. Etter mye kapitaltilførsel og mye uro ser avisen ut til å være reddet. Men for et par uker siden sparket styret i Rogalands Avis Øvrebotten etter turbulente uker hvor Øvrebotten var sykmeldt, og hvor han ble nektet adgang til avisen. Norsk Redaktørforening ved Stig Finslo skjønner ikke hvorfor Norulv Øvrebotten er sparket, men vi tror vi kan fortelle hvorfor. Norulv Øvrebotten hevder nemlig at advokat Johan Fr. Remmen på vegne av Alf Hildrum og A-pressen, skal ha tilbudt Øvrebotten 50 (femti) millioner kroner for å slutte i Rogalands Avis. Man kan vel si det slik at enten er det noe galt med Hildrum eller med Øvrebotten, og uansett var det billigere å sparke Øvrebotten." Det eneste som er sant i denne artikkelen er at Johan Fr. Remmen tilbudte meg femti millioner kroner. Noe som visstnok var kapitalisert inntekt fram til pensjonsalder. Men jeg ba ham dra til helvete og flyktet til USA. For å unngå å bli drept. Med tanke på hva som skjedde med en annen av tidligere forsvarsminister Holsts sekretærer tre år senere, Anne Orderud Paust, og med Holst selv to år før, var vel ikke dette noe bevis på at det var noe galt med meg. Om Remmen mente alvor med tilbudet, er en annen sak. Han sier som regel ikke noe uten at forutsetningen er usann Heller ikke var det noe galt med Alf Hildrum i utgangspunktet. Han ble narret og etter hvert tvunget til å være med på narrespillet. Denne artikkelen til Hegnar er typisk for perspektivet som norsk presse og de fleste andre la til grunn for å vurdere slike forhold i arbeiderbevegelsen og samfunnet. Den riktige forutsetningen blir ikke lagt til grunn i analysen. Den riktige konteksten mangler. Hendelser uten rett kontekst blir oppfattet helt feil. Da kan virkeligheten bli snudd på hodet flere ganger. Alle aktører som Trygve Hegnar omtaler, bortsett fra Johan Fredrik Remmen i dette tilfellet, blir benyttet som negative kontakter. Alf Hildrum medregnet. Som alle blir stadig mer positive kontakter for bakmenn som Remmen og Hauge. Som spiller med stadig flere mennesker rundt seg. Og lurer dem til å medvirke. Trygve Hegnar var en av de mange negative kontaktene som ble positiv. Fordi han var så lett å lure. Hegnar skrev bare tull. Uten korrelasjon til virkeligheten. Det samme gjorde stort sett resten av pressen. Som følge av å ha blitt bedratt. Slik offentlig omtale maskerer stadig mer hva som virkelig er skjedd. I slike spill i negativ sektor. Ettersom tiden går. Noe som gikk igjen både i omtalen av Lundkommisjonen og drapene på Orderud i de kommende årene. Nå er ikke jeg spesiell negativ til Trygve Hegnar. Han er en flink fyr. Men for å forstå min verden, anbefaler jeg ham å tilbringe en kveld sammen med Julia Roberts fra "Pretty Woman" og Clive Owen. For å se filmen "Duplicity" (Dobbeltspill). "At the top of their game". Så får han en underholdende førsteinnføring i et annet fag. Som faktisk tar minst ti år å lære skikkelig. "Outwit. Outspy. Outsmart. Outplay. Then get out". Se trailere fra Duplicity her, Trygve Hegnar. Kanskje dette er oppskriften for å komme seg ut av Hurtigruten igjen. Med gevinsten i behold. Noe jeg ikke klarte i 1996. Jeg mistet helsen og holdt på å bli drept. Også takket være slike lettlurte mennesker som Trygve Hegnar. Som altså handlet på grunnlag av illusjoner. Som behandlet en kamp på liv og død i skyggenes verden som underholdning. Noe som også norsk presse gjorde med drapene på Orderud noen år senere. Så "Duplicity" er kanskje nivået som Trygve Hegnar og resten av norsk presse bør holde seg på. "Deny Everything", "Picking the Right Partner" og "Secret Meeting": Første traileren inneholder mer enn nok for et første innføringskurs. Trailer 1 fra "Duplicity" med Julie Roberts og Clive Owen (fem klipp) Trailer 2 fra "Duplicity" med Julia Roberts og Clive Owen Se gjerne også "Pretty Woman". En gang til. (Denne notisen er lagt til 29. november 2009) |
| Lykke til, Norulv Øvrebotten "For snart 50 år siden hoppet Viktor Kravtsjenko ut fra de innerste sirklene i Kreml og fortalte Vesten om det livet som han kom fra. Hans bok ble sannhetsbeviset om moskvakommunismen i den tiden. Nærmere 50 år senere blir Norulv Øvrebotten sparket ut fra Arbeiderpartiets innerste sirkler. På samme måte som Viktor Kravtsjenko forteller han om livet på innsiden av sirklene. Vi bør tro på hva han skriver og sier. Men jeg tror ikke han får noen helteglorie slik som Kravtsjenko. Heller ikke tror jeg at hans lørdagsledere i Rogalands Avis vil få den samme status i norsk pressehistorie som Trond Hegnas berømte leder "Ingen nordmann til salgs" (Selv om de kanskje burde ha fått det). Jeg håper likevel at norske avislesere vil være noe klokere når han er ferdig med den kommende rettssaken. Så lykke til i den videre kampen mot den hellige ufeilbarlighet!" Reidar Berge, Sandnes. (Stavanger Aftenblad 10. september 1996) |
| Norulv Øvrebotten "Sett frå Vest" Dreyer Bok (1996) Klarsynt og aktuell bok Terningkast 6 "Når kjendiser skriver bøker om seg selv og andre kjendiser, blir det ofte et glansbilde av jeg-personen og karikaturer av konkurrenter og politiske motstandere. Men Norulv Øvrebotten kommer ikke i denne kategorien. Det første som slår en med denne boken, er forfatterens ærlighet og romslighet. Han var personlig sekretær for avdøde statsråd Johan Jørgen Holst fra 1986 til 1988, og det ga Øvrebotten en innsikt i norsk politikk som mange kolleger i pressen kan misunne ham. Men "Sett frå Vest" er meget mer enn politiske analyser. Han retter søkelyset mot mange sider av samfunnet vårt, blant annet AKP-ml'enes undergraving av forsvaret, og med rette advarer han mot økende høyreekstremisme. Han har lite til overs for Lundkommisjonen og begrunner det ved å sitere en av våre fremste eksperter på området, pensjonert politiinspektør Helge Claussen, sjef for politiets overvåkingstjeneste i Nord-Norge: "Norsk overvåking er lammet på grunn av all granskingen. Den som vil spionere mot Norge har gode dager". Advarsel: Inntrengende advarer han mot å tro at vi lever i en fredelig eventyrverden. Norsk forsvar er i dag på vei tilbake til 1940-nivået. Vi er ikke i stand til å stille med en stridsdyktig divisjon på grunn av innskrenkninger i forsvaret. Og allikevel, påpeker Øvrebotten, er det kommet forslag fra en arbeidsgruppe i Barne- og Forbrukerdepartementet om at menn skal avtjene en måned av verneplikten i en barnehage. Hvor dumme kan vi bli? Med solide argumenter advarer Øvrebotten mot et for sterkt Tyskland. Det er på tide at noen kommer med en nøktern analyse av stormaktsforholdene i Europa, og forklarer at en for hurtig utvidelse av NATO kan bety en svekkelse av forsvarsalliansen. Øvrebotten tar opp en rekke andre aktuelle problemer. Vittig og elegant avslører han hykleri og dobbeltmoral. Han spidder de sjølgode på den skarpe pennen sin og forsvarer de svake med den. Det er lenge siden vi har fått en samling artikler med så mye sunn fornuft og så glitrende godt presentert". Albert Henrik Mohn i bokanmeldelse i Bergensavisen (5. september 1996) "Sett frå Vest" (1996) er tilgjengelig i biblioteker og hos forlaget: Dreyer Bok. post@dreyerbok.no |
"Tusen takk. Du er en av dem som jeg gjerne skulle ha kjent" 5. august 1996 Kjære Norulv Øvrebotten, Takk for at du sendte meg "Sett frå Vest" - for det var vel du, siden du hadde skrevet navnet ditt i boken? Vi har visst aldri møtte hverandre, og det vonde jeg skjønner du har vært igjennom, har jeg ikke annet kjennskap til enn det du skriver. Men jeg har sittet og lest det meste av boken din i kveld, både den meget personlige innledningen og de mange treffsikre kommentarene, - og jeg liker måten du skriver på, den menneskelige holdningen som skinner igjennom, oppriktigheten, selvstendigheten. Det eneste jeg dissenterer fra, er EU-standpunktet - selv om du kan ha rett i at det vel var en fordel for det øvrige Europa at det gikk som det gikk. Men i meg sitter det ennå igjen at det er nødvendig for Norge at vi bare er snyltere via EØS, og ikke har medansvar i omformingen av vår egen verdensdel. Jeg synes Norge burde duge til mer enn å stå i klasse med Liechtenstein og Island i denne prosessen. Men tusen takk! Du er en av dem som jeg gjerne skulle ha kjent. Vennlig hilsen Lars Roar Langslet |
| LARS ROAR LANGSLET kulturminister 1981-86. |
"Om noen for to år siden hadde spådd en leder i Journalisten med støtte til Øvrebottens redaktørskap, ville forstandige mennesker spurt hva slags dop vedkommende hadde tatt" Redaktør i uvær Leder i "Journalisten", bladet for Norsk Journalistlag, ansvarlig redaktør Jan Otto Hauge, 3. mai 1996 "Observante lesere av Journalisten vil ha lagt merke til at dette blad de siste årene ikke har levnet redaktør Øvrebotten mye ære for hans ledelse av Rogalands Avis (RA). En hardhendt snuoperasjon førte til betydelig turbulens i redaksjonen. Hodene rullet blant journalistene, som ble bedt om å gå på språkkurs, finne seg andre ting å gjøre, og både den ene og den andre fikk mer eller mindre direkte beskjed om at de var "daukjøtt" i en avis som kjempet for å overleve. Mange aviser har måtte skjære ned i årenes løp, mange journalister har måttet forlate sin arbeidsplass etter mange år. Få steder - om noen - har det vært gjort mer hardhendt og ufølsomt enn i RA. Norulv Øvrebotten var påsatt av avisens styre og A-pressekonsernet for å gjøre "møkkajobben". Uansett hva han gjorde, hadde han sitt styre og A-pressens mektige konsernsjef i ryggen. Norsk Journalistlag gjorde det som sto i lagets makt for å hjelpe journalistene som ble oppsagt eller truet med oppsigelse. Noen av journalistene reiste også oppsigelsessaker - ja til og med ærekrenkelsessaker mot avis og redaktør. Det hjalp ikke stort. Øvrebotten ble kvitt de journalister han ville bli kvitt, og hans redaktørkolleger syntes stort sett at han var en tøffing som gjorde det eneste saliggjørende. Nå ser det ut til at Øvrebotten selv blir en personalsak i RA. En surmuldende konsernsjef Hildrum vil ikke gi sin versjon av hendelsene, og Journalisten må som alle nøye seg med Øvrebottens versjon og Norsk Redaktørforenings synspunkter. Deres fremstilling er av en slik art at det ikke kan være noen tvil om at også ikke-redaktører i norsk presse må bakke opp den sykepermitterte redaktøren. Redaktørplakaten er en av de felles bærebjelkene i norsk presse, og den gir klare anvisninger om redaktørens retter og plikter. Inntil A-pressen kan dokumentere noe annet, kan det ikke karakteriseres som noe annet enn hårreisende at RA-styret setter på en selger som redaktør uten å spørre den som med redaktørplakaten i hånd, er ansvarlig for avisen. Om noen for to år siden hadde spådd en leder i Journalisten med støtte til Øvrebottens redaktørskap, ville forstandige mennesker spurt hva slags dop vedkommende hadde tatt. Her er den likevel. Øvrebotten blir neppe noengang journalistenes favorittredaktør. Men journalister har sjelden problemer med å slutte rekkene når pressen og redaktørplakaten blir utsatt for bakholdsangrep. Selv om alle vet at man skal vente lenge før man får norske redaktører til å slutte rekkene når journalister blir trakassert, utskjelt og oppsagt på ytterst tvilsomt grunnlag. JOH |
| JAN OTTO HAUGE. Som skrev denne lederartikkelen i Journalisten i mai 1996, sitter på dette bildet i midten med skjegg. Dette er fra den tiden han var aktiv i Ny Tid og SV. Han er sammen med Ivar Johansen helt til venstre på bildet. Fra den såkalte "Listesaken" i 1977. Denne rettsprosessen var den gang årets mest omtalte nyhetssak. Ved siden av Hauge sitter forsvarer, advokat Ole Jacob Bae, helt til høyre på bildet en annen forsvarer, advokat Kjell Amundsen. Ved siden av Hauge, til høyre på bildet, sitter den senere kjente NRK-medarbeideren Ingolf Håkon Teigene. Bak står hovedforsvarer, høysterettsadvokat Alf Nordhus. Han var en av de mest kjente norske forsvarsadvokatene etter krigen. Den såkalte listesaken begynte i august 1977. Da gikk politiet til razzia mot SV-organet Ny Tids redaksjonlokaler i Oslo og beslagla lister med 600 navn over ansatte i de hemmelige tjenestene som Ivar Johansen hadde samlet inn. Fra åpne kilder. Ivar Johansen ble dømt til delvis betinget fengsel i ett år, hvorav han sonte i 60 dager. Journalistene Ingolf Håkon Teigene og Jan Otto Hauge, samt informasjonssekretær i Club 7, Trond Jensen, fikk betingede dommer Også Ingolf Håkon Teigene skulle senere bli blant kjente norske kvinner og menn som fikk en brå og uventet død. Han døde i 2007. Når du har identifisert Jens Christian Hauge og KGBs modus operandi i Norge, er det lett å se at denne politiaksjonen og følgende rettsak, var et narrespill. I virkeligheten. Mennesker på venstresiden i politikken ble benyttet som agn og ofret med jevne mellomrom i et politisk maskeradeball fra kanskje verdens mest rå og effektive etterretningsorganisasjon. Politi og påtalemyndighet ble narret til å medvirke. Slik som det også skjedde i Treholt-saken. Hvor Arne Treholt ble ofret til ulvene i 1984. For å beholde illusjonen om Norge som et vestvennlig land og trofast alliert med USA i NATO. Om Arne Treholt oppfylte vilkår for å dømmes som spion, er ikke relevant i denne sammenhengen. Føringsoffiseren Gennadij Titov fra KGB, her i samtale med Arne Treholt på gaten i Wien, gjorde sitt beste for å overbevise norsk og alliert sikkerhetspoliti om at Treholt var en spion. Han stappet ifølge Treholt selv penger i lommen på ham helt åpenlyst i Helsingfors. Titov var kjent som et svin blant vestlige etterretningsvesener. Han var sjefen og lærer til nåværende statsminister, Vladimir Putin, senere i karrieren. Da han ble stasjonert i Øst-Tyskland som KGB-general på slutten av åtti-tallet. Da norsk sikkerhetspoliti tok bilder og fulgte hans møter med Treholt i Wien og Helsingfors, visste selvsagt Titov alt om etterforskingen av Treholt i Norge. Hva mer som skulle til for å lage den ønskede saken. Som Sovjet trengte i det store spillet i Norge, og i det enda større spillet mot USA. KGB satt jo med bukta og begge endene i Norge. Treholt var brukt opp som spion. Tidligere. Da Sovjetunionen tok en stor jafs av vår del av Barentshavet. Med svake Odvar Nordli som statsminister fra Arbeiderpartiet. I forbindelse med narrespillet i gråsonen på sytti-tallet ble Gunvor Galtung Haavik (bildet oppe til venstre) ofret. Etter kort tid ble hun høyst sannsynlig drept i fengslet i Drammen. KGB hadde ikke bruk for henne som "avslørt" spion mer enn i ganske kort tid. Avsløring og død var perfekt "timet" til det store sovjetiske kuppet som ga gråsonen i Barentshavet. Galtung Haavik ble benyttet som maskerada. Intet annet. Noen rettssak passet ikke. Tilsynelatende var dette en naturlig død som følge av hjerteinfarkt. Hun døde etter å ha fått frokost i fengslet. Arne Treholt på sin side ble reaktivert på åtti-tallet. Deretter ble også han ofret i det store maskeradespillet. Slik hensikten var. Det samme er tilfelle med alle sovjetiske spioner og spionavsløringer i Norge. Selmer Nilsen (1931-1991) var for eksempel sovjetisk spion på femti og seksti-tallet. Han ble dømt til sju og et halvt års fengsel. Etter at han ble arrestert i 1967. Nilsen hadde da vært 20 år i tjeneste for KGB. Han opererte mye i Bodø. Særlig i forbindelse med de topphemmelige U2-flyvningene. Som USA gjorde fra Tyrkia til Norge. Og motsatt vei. For å fotografere sovjetiske anlegg fra stor høyde. Dette var før satelitter var kommet. Et U2 fly ble skutt ned på vei til Bodø i 1960, og sovjerusserne lagde et stort show hvor de truet med å bombe Norge med atomvåpen. Maskerada. Hele veien. Fra mikro til makronivå. Alle i vest ble lurt trill rundt. USA kunne ha spart mye drivstoff på å lande i Murmansk i stedet for i Bodø. Slik den militære og politiske situasjonen i virkeligheten var i Norge. Dette hadde uansett kommet ut på ett. Med hensyn til hemmelighet. USA ble lurt trill rundt i Norge av Sovjetunionen under hele den kalde krigen. Selmer Nilsen var selvsagt ikke i stand til å rapportere om noe som helst av betydning i Bodø. I forbindelse med U2-flyvningene. Så ble han da på typisk sovjetisk vis satt til å rapportere om negasjoner. Å avkrefte forhold. Hva som ikke skjedde. I stedet for hva som skjedde. Hans spionoppdrag i Bodø var stort sett å melde fra om at alt var som normalt. Han skulle sende rapporter som bekreftet at det ikke skjedde noe. Poenget var altså å bare holde ham i aktivitet. Til kamuflasjeformål. Hvis ikke Sovjet hadde hatt aktivitet nær U2-basen i Bodø, ville jo det ha vært påfallende og ha vakt mistanke. Så det var viktig at det ble fanget opp ukjente radiosignaler fra området. Samme formål ligger bak agenter som Norge sendte inn i Sovjetunionen og ofret livet til i mange år etter krigen. Fra såvel Norge som Finland. Narrespill hele veien. Gjennom den kalde krigen. Mennesker ble hensynsløst ofret. I narrespill. For å lage maskerada. For større spill. Major Svein Blindheim som har fortalt om slike oppdrag, som han hadde for e-tjenesten i Finland, og som ble herjet med i rettsapparatet i dette narrespillet som følge av det han fortalte, har ikke forstått konteksten for hvilke hendelser som han selv har medvirket til. Nå gir jeg forklaringen. Blindheim er en av dem som har forsøkt å ta et oppgjør med vår krigshistorie. Noe Jens Christian Hauge har benyttet mye, er å anklage andre mennesker for å være spioner. For å skjule at han var det selv. Størst av alle. Tilsvarende teknikk benyttet hans høyre hånd, Johan Fredrik Remmen, mot meg mye fra 1996. Hver gang Remmen begikk pliktbrudd mot meg eller narret andre til å gjøre tilsvarende, maskerte han eget og andres pliktbrudd samtidig ved å anklage meg for pliktbrudd. Dette var effektiv maskerada. Hver gang. Ethvert forhold blir snudd på hodet gjennom negasjoner. Kontinuerlig. I dette gamle nazistiske og kommunistiske spillet i negativ sektor. I Norge trolig mer effektivt enn andre steder. For her er det vanskelig å skille inkompetanse fra konspirasjon. Selv i virkeligheten. Det utstrakte og overdrevne hemmeligholdet i Norge, og politi og påtalemakts tradisjonelle lojalitet til øverste militære og politiske myndigheter, skulle ha som formål å beskytte Norges sikkerhet. I stedet ble dette lojalitetsbåndet vendt mot sitt formål. Og fikk stikk motsatt følge. Sovjetunionen kunne bruke dette formålet mot oss. For å skjule egne aktiviteter. Slik ble sikkerhetssystemer snudd mot sin egen opprinnelige hensikt. Hver gang en kritiker stod fram og fortalte om lyssky forhold i Forsvaret og andre steder, som i virkeligheten var sovjetisk narrespill, viste særlig Jens Christian Hauge til straffelovens bestemmelser om sivil og militær taushetsplikt. Tilsynelatende indignert utbrøt Hauge ofte "at dette var det mest eklatante brudd på straffelovens bestemmelser om taushetsplikt som han hadde vært bort i." Slik snudde han også taushetsplikten mot eget land. For å maskere virkeligheten. Alt som er skapt med det gode som formål, kan som kjent snus til det stikk motsatte. Noe Jens Christian Hauge og KGB var så gode til. Ikke minst i Norge. Som de gjorde helt systematisk. I alle viktige forhold. Hvis noen hadde fortalt meg for tjue år siden at jeg skulle ta redaktør i bladet "Journalisten", SV'eren Jan Otto Hauge og de andre i listesaken fra 1977 i forsvar, så ville forstandige mennesker ha spurt meg om hvilket dop som jeg hadde tatt. Krigens paradoksale logikk har altså ført Jan Otto Hauge og meg sammen på en måte. Samtidig som dynamikken i den samme logikken har ført Jens Christian Hauge og meg langt fra hverandre. Før stod vi hverandre nær. Slik er følgene av all krig. Også kald krig. Slik vi har hatt i Norge. Som vi ennå ikke er ferdig med. Dette er det lange adjø. Til sosialisme. Og kommunisme. Et veldig langt farvel. For de fleste av oss. Så la oss rive denne muren ned. Også i Norge. Det er bedre å bygge solidaritet på tillit enn systematisk svik av hverandre. |
| DET PERFEKTE BEDRAG: Les mer om det sovjetiske og russiske spillet i negativ sektor. Mot meg og andre nordmenn. I nye notiser og artikler. Som viser hva som egentlig er skjedd i Norge. Pluss i flere andre land. Jeg påviser hvordan denne perfekte russiske bedragteknikken skaper sammensvergelser. Som til slutt har til følge at de bedratte allierer seg med bedrageren og blir bedragere selv. Slik at sirkelen er sluttet. Dette forklarer også hvorfor eliten i Oslo kan fremstå som en sammensvergelse mot resten av folket i Norge. Det er nemlig det den ofte er. Fordi den er lurt inn i et spill som har slike følger. I generasjoner. Pressen er intet unntak. Jeg forteller her om følgene av det speilvendte politiske pyramidespillet. Som har skapt vår moderne historie. Så langt inn i maktens korridorer har du aldri sett før. Ganske enkelt fordi dette er historier om mennesket og andre mennesker. Hvordan vi oppfører oss. Når vi er trengt inn i et hjørne i enden av korridoren. Narret trill rundt. Du får et blikk inn i ditt eget sinn som menneske. Inn i din makt og avmakt. I bunnen av din egen maktkorridor. Som ikke er så forskjellig fra andre menneskers. Heller ikke fra mennesker som sitter på toppen og styrer. Du finner mer av det siste jeg har skrevet nedover - til høyre på denne siden. (Dette tillegget til "Spillet mot meg" er publisert 30. november 2009) ------------------------------------------------------------------------------------------- |
| "Men blide Stunder det har alle. En Fange sitter paa sin Kjærre og kjører til Skafottet, en Spiker gnager ham i Sætet, han flytter sig og føler det mere behagelig" Knut Hamsun Som Jens Chr. Hauge sammen med Einar Gerhardsen fikk satt en falsk psykiatrisk diagnose på i rettsoppgjøret etter krigen. Falsk i ett, falsk i alt. Gabriel Langfeldt het psykiateren som ble narret til denne ugjerningen. Norge er fullt av slike maskerte overgrep siden krigen for 65 år siden. "Guddommelig galskap" heter en serie om Knut Hamsun. Som NRK nettopp har laget. "Gud hjælpe os alle fra å bli gjennomskuet", sier Hamsun. Les artikkelserie om "De gode og dårlige nordmenn" fra 2005 |
| SELMER NILSEN ble benyttet av Sovjet i 20 år før han ble ofret og følgelig dømt som spion i Norge. (På bildet over ser du ham som ung mann. Han ble fanget opp av KGB som unggutt.) Det meste av rettssaken mot ham var hemmelig. Et NRK-program som ble laget i 1971, ble stanset og først offentliggjort i senere tid. Så Selmer Nilsens egen historie, slik han gir den etter løslatelsen, kom ikke ut før nylig. I NRK Spekter for en tid siden, kom det fram hvordan norske myndigheter gikk fram for å stanse tv-programmet. Hvor Selmer Nilsen var intervjuet. Historien med Selmer Nilsen var åpenbart så tynn og gjennomskuelig at Norge ikke ville ha offentlighet om den. Selv mange år etterpå. USA kunne jo ha fått mistanke om ugler i mosen. Arbeiderpartiet hadde kontroll over NRK. Sjefen der var alltid fra Arbeiderpartiet. Med andre ord under indirekte kontroll av KGB. Som alle andre sentrale norske institusjoner. Men i dette tilfellet benyttet Hauge også redaktør Olav Brundvand i Arbeiderpressens Oslokontor til å stanse programmet. A-pressen kunne brukes til annet enn å skrive. Den gangen også. Her stod viktige sovjetiske interesser på spill. Dette er tydelig. I ettertid. Når hele spillet i Norge og for øvrig er identifisert og avslørt. Jeg har fortalt ting slik de er. Uten maskerada. Hovedteknikken som jeg har benyttet journalistisk, er DEDUKSJON. For da jeg hadde identifisert handlingsmønsteret til Jens Christian Hauge i detalj, fikk gamle hendelser og kjente fakta en helt annen relevans. Bitene i det store puslespillet falt stadig raskere på plass. Jeg kunne snu et vrengebilde til et korrekt bilde. Fordi nå var konteksten mulig å få tak på. Den var endelig blitt logisk og forståelig. I grunnen er det helt utrolig at forstandige mennesker er gått rundt og trodd på de usannsynlige historiene til Jens Christian Hauge som ekte motstandsmann under krigen. Slik historikeren Olav Njølstad sist gjorde i den store boken om Jens Christian Hauge i fjor. "Fullt og helt". Et helt usedvanlig og fantastisk menneske. Som dyktig lurte tysk sikkerhetstjeneste i alle år i ung alder. Med piker, vin og sang. I dekkleilighet etter dekkleilighet. Rundt hele hovedstaden. Flaut. I etterpåklokskapens klare lys. Å tro på slike bløffer. Oljepengene må ha medvirket til at vi har bedratt oss selv til å tro at vi er så mye dyktigere enn andre mennesker. I andre land. Vi tenker ubevisst som et herrefolk. Vi er nå så gode at det bare ikke går an. Så da måtte vi ha vært så gode under krigen også, er den doble tankefeilen. I en analogisk feilslutning. Et enormt selvbedrag er bare blitt forsterket og forsterket opp gjenom årene. Boblen er nå veldig stor. Hvor modige ville vi ha vært i dag, viss det stod nærmere 400 000 fremmede soldater i landet? Du og jeg? Med et av verdens mest hensynsløse, slue og effektive sikkerhetspoliti? Bare ved å forestille seg den tanken, utelukkes muligheten av at Olav Njølstads historie er sann. En trenger ikke en gang benytte andre metoder enn vanlige, menneskelige erfaringssetninger for å åpne sinnet for alternative hypoteser. Om hva som fant sted under krigen. Intet annet enn vanlig sunn fornuft, er nødvendig. Da kommer den mest sannsynlige hypotesen opp i dagen ganske fort. Resten er deduksjon fra fakta og teori (modus operandi) innenfor en rett identifisert kontekst. Tyskerne under krigen var ikke dummere enn russerne var etter krigen. Det var vi nordmenn som var dumme. I forhold til dem. Klokhet og dumhet er relative størrelser. Som må bedømmes i forhold til hvem og hva vi står overfor. De kunne sitt spill i negativ sektor, nazistene og kommunistene. Så vi må skjerpe oss. Ganske enkelt. Vi kunne ikke en gang vår Ibsen. For vi stempler ennå folk som sier sannheten som folkefiender. De som sier usannheten er følgelig folkehelter. Slik som Hauge. Israels grunnlegger, Ben Gurion, sa alltid at intellektuell slapphet og svikt, er den største faren for et lands sikkerhet. For ethvert sikkerhetssystem. Det skal gudene vite er tilfelle i Norge. Her har alle intellektuelle sviktet. Med generell svikt mot rikets sikkerhet til følge. Hvis Norge fortsetter å tro på følgene av Jens Christian Hauges narrespill under og etter krigen, og den moderne norgeshistorie som vi har bygget på dette falske grunnlaget, kan vi like godt ta alle 2500 milliarder kronene i Oljefondet. For å plassere pengene hos den amerikanske storsvindleren Bernard Madoff. Selv om Madoff for lengst er kommet i fengsel for historisk bedrageri med pyramidespillet sitt. Dømt til over hundre års fengsel. Slik som Norge langt på vei har vært lenge. Mentalt. Fordi vi har vært så naive. Fordi vi har så vanskelig for å innrømme feil. Fordi feilen er så stor. Den politiske pyramiden vår er nemlig blitt ufattelig stor. Speilvend som denne Norges-pyramiden også er. Den stod i motsetning til Keopspyramiden på hodet og vokste stadig oppover i bredde og høyde med tiden. Nå må vi alle passe oss. Når dette nasjonale byggeverket klapper sammen. Så vi ikke ender i gravkammet. Isolert og begravd i de sammenraste ruinene. Begravd av all vår nasjonale arvesynd. Kamuflert for godt. I synd og skam. "Men blide stunder, det har alle, skriver Knut Hamsun. Som jubilerer i år. Med god grunn. Han var i det minste virkelig. Ordene til Knut Hamsun vil leve. Uansett. Se den uvanlige historien her om Selmer Nilsen, på NRK Spekter |
| EN PERFEKT PLAN: Jens Chritian Hauge 1915-2006 |
| Det amerikanske korthuset Bernard Madoff (71) (bildet) ble arrestert i New York i desember ifjor. I mars sa han seg skyldig i verdens største svindel, på 65 milliarder dollar. Svindelen var organisert som et pyramidespill, eller Ponzi-scheme, der nye investorer finansierte utbetalinger til gamle investorer. Svindelen pågikk i flere tiår, og ble ikke avslørt tross flere advarsler. Investorer over hele verden tapte penger da korthuset til slutt raste sammen, hovedsakelig på grunn av finanskrisen. Madoff soner nå en fengselsstraff på 150 år, og er dømt til å betale 170 milliarder dollar i erstatning. Det norske korthuset Det norske pyramidespillet i politikken er tilsvarende, bare at pyramiden er snudd på hodet, og innsats fra aktørene er tillit. På falske premisser. Nye aktører i politikken finansierer egen tillit med utbetalinger av tillit til gamle aktører. Langt mer enn tillit hentet inn gjennom frie valg. Ettersom tilliten er bygget på bedrag, øker dette bedraget generasjon for generasjon og blir stadig omfattet av flere. I vifteform. Som en snudd og stadig større pyramide. Denne pyramiden utvider seg følgelig mot toppen. Helt til korthuset kan falle sammen som følge av ytre påkjenninger i form av krig eller kompromittering etc. Slik som jeg har gjort her. Spillet er likevel ganske motstandsdyktig mot slike ytre påkjenninger. For ingen av dem som har investert fremtiden i dette opplegget, ønsker å tape hele sin politiske formue. Så de gjør gode miner til slett spill. Lengst mulig. Organisasjonen i seg selv er blitt den politiske svindelens beste forsvar. Ingen vil gjøre noe som kan sette konstruksjonen i fare. De eldste i dette speilvendte politiske pyramidespillet har fått så mye tillit fra så mange etter hvert at de blir glorifiserte. Gullbelagte masker og gullhjelm for enkelte av dem som satte det i gang. De som begynner et slikt svindelopplegg, har alltid størst gevinst. De minst nyttige Idiotene kommer for sent inn. Speilvendt "Ponzi-scheme" kan dette pyramidespillet kalles. Hvor pyramiden står på hodet. Følgene av alle disse menneskenes handlinger og beslutninger, er altså at pyramiden utvider seg oppover og i bredden. Med den videre følge av hele den juridiske konstruksjonen blir stadig mer ustabil. For til slutt å rase sammen over alle deltakerne. De som begynte å bygge den politiske pyramiden vil da befinne seg i gravkammet. Midt i. Under det hele i faraoens sakrofage. Farao betyr egentlig "Det store hus". Byggingen av de store egyptiske husene ble gjort som en pyramide, som en trapp opp mot himmelen. Den speilvende politiske pyramiden - som hadde det norske hus til følge under statsminister Thorbjørn Jagland i 1996 - har spissen stikk motsatt vei. Hvor veien i så fall ikke peker mot himmelen, men mot helvete. Med stadig større tyngde. Noe som jeg fikk erfare. Da det ble bygget en slik speilvend pyramide rundt meg. Pyramiden ble bygget ved hjelp av det kommunistiske spillet i negativ sektor. Et speilvendt Ponzi-opplegg. Et politisk sådant. Men like fullt var det bedrag fra ende til annen. En speilvend pyramide bygget på følgene av falske og fiktive abstraksjoner. På følgene av at stadig flere mennesker ble narret til å handle på grunnlag av illusjoner, og andres handlinger som følge av illusjoner osb. Til slutt handlet alle til og med på selvbedrag. Slik bygges speilvende pyramider stadig raskere og raskere langs tidslinjen. Rundt den som skal hvile i et gravkammer i helvete til slutt: Det kommunistiske paradis. Når alt raser sammen rundt hun eller ham. Når himmelen av stein faller ned. Når offeret blir steinet. Som følge av et listig og speilvendt politisk pyramidespill. Falsk i ett - falsk i alt. Følgene er virkelige nok. For den som ligger under all steinen til slutt. Slike politiske operasjoner som gjennomføres som speilvende pyramidespill, kan brukes til å narre folk til både å bygge tillit og rive ned tillit rundt den som er målet for operasjonen. Jens Christian Hauge for eksempel hviler i sitt gravkammer, forgyllet av generasjoners tillit. Som er bygget på falske premisser. Han er forgudet. Det er likevel virkeligheten. Jeg derimot er blitt levende begravd av mange års mistillit. Som er bygget på mistillit på falske premisser. Som følge av at det negative spillet ble bygget opp for å skape mistillit, ikke tillit. Slik det er skjedd for mange andre opp gjennom årene. Vi er ikke blitt forgudet som følge av det negative spillet, men fordjevlet eller døde. Det er også virkeligheten. Det eneste vi har til felles er at vi befinner oss i en verden snudd opp ned. Hvor vi alle på nasjonalt plan har medvirket med såvel uaktsomhet som forsett. Hvor faraoens gamle vei til himmelen og lyset fra solguden, er snudd til en vei til helvete og Dantes inferno. Som logisk sett måtte være det store målet. For oss alle. Med denne bevegelsen. Som faktisk ble verdensomspennende og truet all tidligere sivilisasjon. Før hele byggverket ble for ustabilt og raste sammen i 1989 og 1990. Som et korthus. Da døde sovjetkommunismen. Premissene klarte ikke å bære den stadig tyngre vekten av konklusjonen. Det er grenser for hvor tung bør mennesker kan klare å bære. I lengden. Men de speilvende pyramidebyggerne fra skyggene bestod. Både i Norge og i mange andre land. Hvor de ennå bygger store hus. Rett som det er. På både mikro og makronivå. Konklusjoner blir stadig hevdet for å bevise premisser. Disse husene er i virkeligheten mørket og skrekkens konstruksjoner. Hus hvor ingen stråler fra de gamle faraoenes solgud noensinne kan nå inn. Bare demoner og fantomer omgir dem som bor der. Bare spør oss i Det Norske Hus. Som utad har fremstått som godhetens hus, om ikke tempel. Men som skjulte det stikk motsatte innad, og som snart kan bli ondskapens ruiner. Hvor vi ligger med arvesynden over oss. Til slutt. Så hvorfor ikke ta tapene og snu hele spillet? Kunsten i livet er å bygge seg et slott med alle mursteinene som folk er blitt lurte til å kaste etter deg. Disse steinene er i det minste ekte. Virkelige. Ikke falske. De trenger ikke være noe grunnlag for flere speilvende pyramider og Soria Moria-slott. (Denne notisen er publisert 11. desember 2009) |
| Finansielle og politiske Ponzi-opplegg |
| EGYPT 1987: Forsvarsminister Johan Jørgen Holst og jeg var på tur til Midt-Østen i 1987. Her i Egypt. Hvor det ble tid til både en tur til pyramidene og til magedans på en elvebåt på Nilen. Lite ante vi dengang at vi deltok i et speilvendt politisk pyramidespill, og at liknende spill i negativ sektor skulle eliminere oss på ulikt vis. Ikke så mange år etterpå. |
| PYRAMIDEN I LOUVRE: Den sosialistiske presidenten i Frankrike, Francois Mitterrand, fikk bygget en moderne pyramide ved Louvre-museet i Paris. Dette var hans siste store minnesmerke over seg selv i den franske hovedstaden. Slik ville han huskes som en storhet. Mannen som åpent sa at politikk er å skape illusjoner. Men han sa ingenting om hvilken illusjon han ville illustrere med denne storslåtte pyramiden av glass og betong i Paris. Francois Mitterrand medvirket i det samme spillet i negativ sektor som mange andre politikere i den mørke verdensdel, Europa. Nemlig i det speilvende politiske pyramidespillet. Som lurte alle. Det perfekte kommunistiske bedrag. Gjenspeilingen av pyramiden på den åpne plassen foran museet i Paris og oppbyggingen for øvrig, viser at en spiss på en pyramide kan peke også nedover. Så du kan komme til både himmel og helvete til samme tid. Selv om Aristoteles kontradiksjonsprinsipp vil tvinge deg til å velge. Før eller senere. Hvis ikke noen andre velger for deg. Som jo er det som skjer. I slike spill. I den negative sektor. Dette skjedde også med Francois Mitterrand. Han gikk fra å være en negativ kontakt til å bli en positiv. "Det som irriterer meg, er å ikke vite hva som skjer videre, sa Mitterrand rett før han døde. Jeg var i Paris den dagen. Gåten i Louvre er hermed løst. Det var et fantom. Også der. Det som irriterer alle, er å ikke vite hva som skjer videre. La Place Rouge (Nathalie) |
