Sladder, absolutt sladder!
Jeg ble av Ekko-redaksjonen i radio bedt om å møte
Einar Gerhardsen til en samtale om boka 8. oktober. Et
notat jeg satte opp etterpå, forteller om dilemmaet jeg
var i:
”Eg var umåteleg sliten dene dagen. Om kvelden skulle eg
ha På sparket med det vanskelige temaet politivold. Etter
den direkte sendinga skulle eg vere vert ved ei større
tilstelling i hotell Bristol. Eg sa derfor med ein gong at eg
var i tvil om eg ville makte alt dette på ein og same
kvelden. Norulv Øvrebotten (intervjuaren i radio) opplyste
da at Gerhardsen alt hadde svart ja til ei slik sending. På
den måten var eg pressa opp i eit hjørne. Det måtte ikkje
bli tolka som eg var redd for å møte Gerhardsen.
Her møtte jeg meg selv og egne arbeidsmetoder i døren. I
kontroversielle sammenhenger viste jeg at hadde den ene
av de stridende parter sagt ja til deltakelse, skulle det mye
til for den andre part å utebli. Først nå fikk jeg selv erfare
hvilket enormt press selve mediet kunne legge på folk.
Jeg hadde altså sterke innvendinger, men måtte etter
omstendighetene møte opp.
”Eg hadde overfor Øvrebotten presisert at det ikkje var
mogleg for meg å gå inn på detaljerte punkt i boka. Det
var bare prinsipielle sider av kjeldespørsmålet, bruk av
anonyme kjelder, eg ville vere villig til å diskutere med
Gerhardsen. Det viste seg da eg kom i studio at
Gerhardsen hadde slått ned på heilt bestemte avsnitt i
boka der han ønskte å påpeike feilframstillingar. Eg var
heilt ubudd på ei slik sending.
Igjen møtte jeg meg selv i døra. Hvor ofte har ikke gjester i
kontroversielle debatter tatt slike og liknende forbehold.
Det viser seg at mediet i kraft av sin styrke, man kan
nesten si tekniske karakter, så å si overtar, og det går
ikke alltid slike forutsetningene var. Det skjedde også her.
Øvrebotten opptrådte eter min mening helt korrekt. Har
man først sagt ja til en slik sending, får man ta
konsekvensene. De kan av og til bli ubehagelige.
Samme dag hadde det første motstøtet mot bokas
innhold kommet i form av en lengre artikkel i
Arbeiderbladet. Den var skrevet av redaktør Bjørn
Høyem-Johansen. Og overskriften lød ”sladder og
grums”. Redaktøren fremhever sitt eget personlige
forhold til Gerhardsen. Minst to ganger i året hadde
han hatt intervjuer og fortrolige samtaler med
Gerhardsen. Forfatteren av boka ”Einar Gerhardsen og
hans menn” kjente vel Gerhardsen ”av utseende, men
har knapt noen gang hatt en dyp samtale med ham. De
møttes én gang. Det var i Harpsund i den tidligere
statsminister Tage Erlanders berømmelige robåt. Det
var den gang revolverjournalisten Heradstveit fyrte av
følgende spørsmål: ”Tror du på Gud, Gerhardsen?
Spørsmålet karakteriserte den som spurte”.
Kilden til denne episoden på Harpsund var i alle fall
ikke annoym. Og historien var sann. Møtet med de
tidligere statsministrene på Harpsund er noe av det jeg
husker best fra min tid som journalist. Det var et møte
med to av de store i nordisk politikk, noe jeg tror
fjernsynsprogrammene uttrykte svært bra. Da vi var
ferdige med opptakene, nevnte Gerhardsen at det bare
var ett spørsmål han gjerne så at jeg ikke sendte på
lufta. Det var det om Gud og personlig tro. Det var for
privat i sin karakter og ville kunne såre ”enkelte
partikamerater”. Jeg strøk det selvsagt fra det
redigerte produktet.
Senere fikk jeg en samtale med de to påIsland. Det ble
gjort opptak for fjernsyn, og programmet ble sendt i
Island, Norge og Sverige. Sendingene på Harpsund og
Island viste to nære venner – menneskelig og
ideologisk. Er det noe program jeg håper er arkivert, så
er det disse to.
I sin artikkel konkluderte redaktør Høyem-Johansen:
”For å summere opp: Heradstveits bok er full av
upålitelige historier. Det aller meste vil ikke stå for
historiens dom.
Jeg hadde nettopp lest Arbeiderbladet da jeg gikk til
opptak i radio-studio. Der stod jeg overfor Einar
Gerhardsen. I notatet skrev jeg: ”Er du sint på meg?
spurde eg. ”Nei, ikke sint, men uendelig skuffet er jeg”
svarte han – og la til: ”Det forstår du vel?”
Det ble helt stille i studio. Ingen av oss hadde noe å si. Jeg
var allerede fanget inn i det magnetiske feltet rundt
Gerhardsen, og følte meg bare hjelpeløs. Så startet
sendingen.
Dagbladets referat av møtet i studio viser hvordan i alle
fall deler av publikum oppfattet det:
”Konfrontasjonen mellom forfatteren ble særdeles
interessant – journalistisk og mediahistorisk. Sjelden har
vi hørt en så oppriktig indignert Gerhardsen – og på andre
siden av mikrofonen: Den såkalte "revolverjournalisten”
Heradstveit som i spake ordelag måtte gå i selvforsvar bak
argumentet om at boka var et resultat av ”fri
journalistikk” – med anonyme hovedkilder. Gerhardsen sa
at han ikke var sint, men at han var lei seg for de mange
feilene, spesielt påstanden om at han skulle ha forsøkt å
fjerne Martin Tranmæl fra redaktørkrakken av
Arbeiderbladet.
”Utenom min aller nærmeste familie har knapt noe
menneske som Tranmæl stått meg nærmere”, sa
Gerhardsen som ikke kjente seg igjen (i skildringen av
forholdet mellom ham og Tranmæl).
Det gjorde han heller ikke i Heradstveits omtale av kona,
Werna Gerhardsen, som et menneske med aktiv politisk
innflytelse på statsministermannens avgjørelser.
”Jeg reagerer sterkt på at Wernas navn bringes inn i en
slik sammenheng. Det er sladder – absolutt sladder, sa
han bl.a.
Oftedal var død.
Heradstveit hevder også at Gerhardsen forlot et møte i
affekt i 1949 i forbindelse med valg av utsendinger til
Washington til drøftinger om NATO. Gerhardsen skulle ha
ønsket at Sven Oftedal skulle være med i tillegg til
Halvard Lange og Oscar Torp, men fått avslag – angivelig
fordi Oftedal ikke kunne engelsk!
Dette må jo være feil – Oftedal døde i 1948, sa
Gerhardsen som også stod fast på at det var Haakon Lie
som hadde uttalt ordene: ”Jeg skal knekke deg som ei lus,
Einar” – og ikke omvendt som det står i boka. Ingen andre
overhørte denne samtalen. Heradstveit sa han hadde hatt
en samtale med Lie i forbindelse med forberedelsene til
boka, men ikke om forholdet mellom ham og Gerhardsen.
Pratet sammen
Da Gerhardsen ble spurt om hva han ville si hvis det kom
en ny bok om ham, svarte han at han gjerne ville bli spart
for det – om den skulle bli maken til Heradstveits.
Programlederen for denne usedvanlige Ekko-sendingen,
Norulv Øvrebotten, sier til Dagbladet at Heradstveit sa seg
villig til å stille opp i en duell med Gerhardsen etter at
sistnevnte hadde sagt ja. De to fortsatte for øvrig
diskusjonen i studio over en halv time etter programmet.
”Vi hadde ikke planlagt å bruke hele Ekko til denne
diskusjonen, men etter hvert som samtalen utviklet seg,
lot vi båndet gå. Det var så interessant at vi ikke var inne
på tanken om å kutte innslaget, sier Øvrebotten.
Gerhardsen hadde i denne sendingen slått ned på en
åpenbar feil i boka: Oftedal-episoden. Jeg fant ingen
forklaring på dette. To uavhengige kilder hadde fortalt
det samme, men de må på en eller annen måte ha
blandet sammen år og tid og episoder. Men ansvaret
var mitt, og avsnittet ble tatt ut av boka. Men skaden
var stor, fordi den naturligvis rokket ved påliteligheten
av hele fremstillingen.
Jeg hadde måttet innrømme en åpenbar feil. Viktigste
kilden var for øvrig en tidligere statsråd i regjeringen
på det aktuelle tidspunktet. Det var på en rekke
punkter vanskelig å imøtegå Gerhardsen. Det hang
sammen med den arbeidsmåten jeg hadde valgt i
innhentingen av materialet. Jeg kunne i debatter ikke
uten videre opplyse hvilke kilder jeg bygde på. De
skulle i mange tilfelle være anonyme.
Punktet om Tranmæl illustrer dette godt. I
studiosendingen var jeg avskåret fra å referere min
hovedkilde. I dag kan jeg opplyse at det var redaktør
Olav Larsens dagbok. 1. september 1951 noterer
Arbeiderbladets redaktør:
” I Sachsenhausen (der Gerhardsen og Larsen var
fanger) gikk jeg av og til sammen med ham
(gerhardsen) ut om kvelden og snakket
etterkrigspolitikk, også om personer og plasseringer –
altså ganske fortrolig og åpent. Han ville f. eks. ikke at
Tranmæl skulle tiltre som redaktør igjen etter krigen,
men at jeg skulle overta stillingen straks. Det mente jeg
var uriktig. Det ville bli oppfattet som om M(artin) T
(ranmæl) hadde sviktet under krigen. Det ville være
urettferdig å festne et slikt inntrykk.
Disse samtalene kunne forme seg slik at jeg, så lenge
det pågikk, hadde en følelse av å bli vist fortrolighet.
Men når vi skiltes, måtte jeg stadig spørre meg selv: Er
det ikke mulig noen gang å få ordentlig tak i denne
mannen? Jeg hadde fornemmelsen av at det var tenkt
tanker som det ikke var gitt uttrykk for. Men jeg hadde
også følelsen av at det ikke var noe bevisst spill i
dette. Det var endel av hans karakter at han ikke kunne
snakke helt ut.”
Dette og tilsvarende kildemateriale kunne jeg altså ikke
bruke. Det var derfor avgjørende for meg om jeg som
forfatter følte at jeg stod på trygg grunn.
Gerhardsen ble sittende i studio lenge etter opptaket,
og vi gikk gjennom de punktene han hadde reagert på.
Deretter gikk vi sammen til heisen i radiohuset. Der tok
han meg i handa. ”Samme hvordan nå enn dette er,
Heradstveit, vil jeg ikke bli uvenner med deg!
Det viste seg i ukene som fulgte at det allerede var
kommet for langt. Det ble strid. Einar Gerhardsen kjempet
for sin ære og sitt ettermæle. Selv kjempet jeg for min
journalistiske integritet. Ingen av oss kunne få total seier.
(Utdrag fra boken ”En liten mikrofon – i en stor verden”
av Per Øyvind Heradstveit (Faktum Forlag 1992), sidene
166-171.
(Mine uthevinger)
|
|