Lagmannen i det stenografiske referatet som nå følger, er altså høyestrettsdommer  Erik Solem, som i aprildagene 1940 hadde vært med på å utnevne Administrasjonsrådet, eller det som tyskerne kalte regjeringsutvalg, med Høyesteretts leder Paal Berg som formann. Da dødsdommen mot Quisling ble behandlet i Høyesterett etter lagmannsrettens domsavsigelse var Paal Berg blant dommerne som bekreftet dødsdommen. 24. oktober 1945, klokken 0240 om natten, ble Quisling skutt på Akershus gamle festning.  (Forf. anm.) Forhandlinger som skal "Glemmes": "Lagmannen: Så har vi altså den såkalte nasjonale regjering av 1. februar 1942. Quisling: Først kommer statsrådet, riksrådet... Lagmannen: Er det noe som skal dokumenteres i anledning av post E, i anledning denne såkalte statsakt? Aktor: Nei, jeg tror ikke det er nødvendig å dokumentere noe der på det nåværende tidspunkt. Quisling: Hele historien om ris\ksrådet og statsrådet kommer først. Lagmannen: Jeg for mitt vedkommende er ganske ferdig med riksrådet og statsrådet - jeg vet ikke om påtalemyndigheten eller forsvareren har noe mer de skulle ha forklart i den anledning? Aktor: Nei, retten har ikke mer interesse av det. Quisling: Riksrådsordningen var noe som foregikk helt uten min deltagelse. Lagmannen: Ja, men det er heller ikke ingen som beskylder Dem for å ha noe ansvar for riksrådet. Hva De beskyldes for i dette tilfelle, er dette med det kommisariske statsråd, og det er jo noe ganske annet enn den påtenkte riksrådsordning. Disse kommissariske statsråder var jo oppnevnt av Terboven som hans norsk-tyske embedsmenn, men det har ikke noe med riksrådet å gjøre. Quisling: Jo Lagmannen: Og det er visst ikke noe menneske som beskylder tiltalte for å ha villet danne riksrådet. Aktor: Ikke meg bekjent. Quisling: Men de kommissariske statsråder var en ganske vesentlig vinning sammenlignet med riksrådet. Lagmannen: Ja, det vet jeg meget godt at De mener, og den mening er det ingen som vil ta fra Dem. Men det er noe som domstolen, retten, får avgjøre selv, om den vil regne det for en så stor vinning at man i stedet for riksråd fikk kommissariske statsråder. Det er meget mulig at De har rett i den oppfatning, men noen lengere prosedyre og veiledning fra Deres side om hvorledes vi skal oppfatte det, tror jeg ikke er nødvendig. Quisling: De kjenner jo ikke de faktiske forhold.... Lagmannen: Jo, det tror jeg vi gjør. Vi kan iallfall ikke oppholde oss lenger ved dette. Forsvareren: Kan ikke tiltalte få anledning til ganske kort å gi en begrunnelse for det han hevder, at det var en fordel med de kommissariske statsråder? Lagmannen: Jo, hvis vi kan få det noenlunde kort. Men hvis vi skal ha allverdens lange historier, går det ikke. Kan vi få en ganske kort uttalelse om Deres syn på dette, hvorfor det skulle være en veldig fordel, så værsågod. Quisling: En veldig fordel har jeg ikke sagt, en stor fordel. - Ordningen med riksråd var ikke noe særlig tiltak fra tyskernes side. Det var ment som en overgang, antagelig til helt tysk statsforvaltning, fra Terbovens side. Terboven har til og med sagt til meg personlig at jeg måtte ikke innbille meg at det var slik ment. Han har nemlig stadig bebreidet meg at det var jeg som forpurret ordningen med riksrådet. Det var ikke tilfelle. Riksrådet strandet på rent personlige spørsmål, nemlig om justisministerstillingen. Terboven hadde under sine forhandlinger i Berlin angående riksrådet møtt sor motstand hos Hitler. Og det var også i forbindelse med dette som tidligere referert her, om administrasjonsrådet og forsøket på å danne en egen bevegelse som skulle være et redskap for den tyske politikk, som de da begynte å føre her oppe, de myndigheter som var kommet til Norge, og som jeg absolutt bekjempet alt hva jeg orket. Der led Terboven et meget stort nederlag. Men jeg gikk endelig med på riksrådsordningen. Jeg skulle  ikke selv være med, jeg ville ikke det, men jeg godtok det på min side, jeg hadde heller ikke noe direkte med det å gjøre. Så brøt Terboven de forhandlingene, på grunn av presidentskapets standpunkt....... Lagmannen: Alt dette vet vi. Quisling: Så kom spørsmålet om det kommissariske statsråd som han spurte meg om. Men før det kom, forsøkte han å få meg med på å innføre tysk forvaltning her i Norge igjen som det var hans stadige mål. Og han sa til meg at det ville innebære fordeler å få tysk forvaltning nå i noen måneder fremover. Det var jo ting som jeg som nordmann absolutt måtte kjempe mot, som jeg alltid har gjort, mot disse former for protektorat, militærdiktatur og forvaltning. Og da var det eneste alternativ som sto igjen, denne oppnevnelse av departementssjefer, og samtidig at de anerkjente Nasjonal Samling som fullt parti. Det var en reell ordning som Terboven ikke kunne komme forbi, slkjønt han gjentagne ganger senere søkte å få dette ad absurdum på forskjellige måter, for å kunne gennomføre de tyske planer her. På den måte mener jeg at det var et veldig fremskritt. For riksrådet ville før eller senere bli sendt vekk etter at han hadde brakt i havn det han ville bringe i havn, nemlig Kongens avsettelse, regjeringen Nygaardsvolds avsettelse osv. Der er i korthed de forhold der." Fra Harald Franklin Knudsens bok "Jeg var Quislings sekretær", eget forlag, København, 1951 Dette er en interessant samtidsskildring fra en av de dårlige nordmennene, og det forteller også noe om hva Bjørneboe kaller den fascistiske periode i Norge etter krigen, at Franklin Knudsen måtte gi ut boken på eget forlag i København. For et balansert syn på hendelsene er det nyttig for enhver også å lese dokumentasjon fra den tapende siden den gangen. På bokens omslag står følgende omtale av innholdet: "Gåten Quisling" var et uttrykk som ble brukt mange ganger under den rettsak som førte til han ble dømt og skutt. Gåten er ennå ikke oppklart. Hvordan kunne en mann, som hadde tatt den beste offiserseksamen i Norge, som var kjent for sin glødende patriotisme, som hadde vært Frihjof Nansens nærmeste medarbeider, noen år etter bli ansett som prototypen på det usleste av alt - landsforræderen? Hvordan kunne denne tause, tilknappede mann vekke tuseners bitreste hat, mens andre tusener var villige til å gå i døden for ham? Hvordan kunne noen skildre ham som en asket og et arbeidsjern uten tanke på annet enn sine landsmenns vel? Hva utrettet han under krigen, til godt og til ondt? Hvordan var hans omgivelser, hans daglige liv, hans tanker og følelser under krigsårenes Ragnarok? Meget få har nøkkelen til "gåten Quisling". Men nå har en av dem, hans mangårige privatsekretær, tatt bladet fra munnen, og det bilde han tegner av sin sjef er så fascinerende at ingen kan stille seg likegyldig til det. Her får vi den dramatiske bakgrunn for Quilsings private statskupp i 1940, her får vi et helt nytt lys over kampen mellom tyskerne og nordmenn under okkupasjonen og kampen mellom nordmennene innbyrdes. Og gjennom en rikdom av interessante episoder og dokumentasjoner får lseren grunnlaget for en ny vurdering av begivenheter som i årrekker har stått i brennpunktet for oppmerksomheten, og som fremdeles har krav på å gjøre det. En spennende samtidsskildring, et rikt meneskelig dokument og en tankevekker av de sjeldne er boken: Jeg var Quislings sekretær.