 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
En bestselgende
usannhet
TOMT OG FRAGMENTERT het ikke
den 800 siders store biografien
om Jens Christian Hauge. Som ble
en bestselger før jul i fjor.
Historikeren Olav Njølstad ga
verket stikk motsatt tittel:
"Jens Christian Hauge - fullt og
helt" Boken er blitt hyllet som
den mest solide politiske
biografien som er skrevet
noensinne på norsk. Et betydelig
stykke norgeshistorie.
En riktig og fullt ut dekkende
tittel på boken ville ha vært
"Jens Christian Hauge - tomt og
fragmentert". Eller "tomt og
delt". Det forutsatte i så fall
at herr Olav Njølstad, for å låne
en teknikk fra Hauge når
han skulle nedgradere mennesker,
hadde fortalt et virkelig
betydelig stykke norgeshistorie.
Det har han ikke gjort. Tvert om.
Njølstad har nemlig snudd
virkeligheten på hodet. Derav er
også tittelen blitt på hodet
også. Sikkert mange fakta i boken
er i og for seg er riktige, men
de er ikke satt inn i den rette
konteksten. I den rette
sammenhengen.
Strukturen i Hauges fulle og hele
liv er stikk motsatt av hva
Njølstad legger til grunn. I
virkeligheten. Dette er en følge
av at bedragteknikkene til Jens
Christian Hauge og
sovjetkommunistene nettopp var å
snu virkeligheten opp ned.
Strukturen blir følgelig
speilvend. Den blir et
falsum. Som bare tjener til å
bygge en legende for såvel Jens
Christian Hauge som Norge.
En "legende" i det faglige
språket som Hauge tilhørte,
nemlig etterretningsverdenen, er
ikke så glamorøs som det
umiddelbart kan høres ut
som for vanlige mennesker. En
legende er i denne sammhengen en
falsk dekkhistorie for en
agent i eget eller fremmed land.
Som skjuler den virkelige
profesjonen til vedkommende.
Nemlig som agent.
Olav Njølstad kommer til å gå inn
i den norske historien selv. Gi
et betydelig bidrag. Som den
siste norske historiker som lot
seg narre trill rundt av Hauge,
og som en følge av dette
bedraget, forledet den norske
befolkningen. Ikke bare til å tro
på et glansbilde av historien,
men på et komplett falsum.
Sammen med Hjemmefrontmuseets
bevisste fusk som faglig rådgiver
for suksessfilmen "Max Manus",
ble derfor 2008 et år hvor den
oppvoksende slekt ble vranglært
på det groveste av eliten i Oslo.
Den medvirket til å gi ungdommen
falske røtter og falske vinger.
Det stikk motsatte av hva vi
plikter å gi generasjonene som
kommer etter oss.
Njølstad skriver selv i de første
linjene i forordet i biografien,
at Hauge en tidlig junimorgen i
2005, bar store mengder papir ut
av huset og begynte å brenne. Et
stort bål ble det. Av
dokumentasjonen. Som ikke lenger
er til. Men Njølstad fatter
likevel ikke konteksten.
I virkeligheten visste da Hauge
at han var avslørt som
Sovjetunionens store mann i
Norge. Han var som en fallert
storbank i USA, for stor til å
feile, så utad ble det aldri
gjort noe med ham. Verken
av Norge eller USA. Han fikk dø i
fred. 91 år gammel og mett av
mørke netter.
Jeg hadde flere år før den tid
fått fullstendig gjennomslag i
etterforskningen av Hauge. Jeg
identifiserte både hans og KGBs
modus operandi i Norge i 2002 og
2003. Det holdt på å koste meg
livet flere ganger. Særlig 2003
var et virkelig tøft år. I
skyggenes verden. 2006 var også
ille. Etter at jeg hadde
publisert de første artiklene om
Sovjet, Norge og Jens Christian
Hauge. I 2005. Da levde Hauge
fortsatt.
Nå har ikke jeg kunnet foreta meg
så mye uten at amerikansk
etterretning suger det opp,
bakgrunnen min tilsier det, så
her fikk USA bekreftet sine
verste antagelser om Norge. Og
Hauge. Sovjetunionen og Russland
hadde et generelt opplegg for
perfekt bedrag. Akkurat slik
amerikansk kontraspionasje på
sytti-tallet var så sikker på.
Men som den ikke fant ut av.
Slikt vet ikke vanlige
historikere som Njølstad noe om.
De lever i en annen verden. Ikke
i den verden hvor realitetsbrist
er en del av yrket. Et fast
følge. Fordi bedrag er nøkkelen
til å lykkes.
Alle lurer alle. Til slutt også
seg selv. Av og til. Dette er i
grunnen en aktivitet som fanger
opp selve kjernen i mennesket. På
sitt beste, og på sitt verste.
Så Hauge hadde ingen vansker med
å bygge videre på legenden. Også
etter 2005. Mange stilte opp for
å hjelpe ham. Hva som er kjent
innad, trenger ikke å bli kjent
utad. Hva løvene snakker om når
de treffes, kan jo ikke de
alminnelige dyrene vite
noe om. USA og Norge lot Jens
Christian Hauge dø i fred. Selv
om det ble noe anstrengt, ble
Hauge gitt storslagen norsk
statsbegravelse også.
Før Hauge døde hadde han altså
valgt ut historikeren Olav
Njølstad til overraskende å
skrive biografi. Njølstad ble
beæret til å gjøre norsk
historie og den store
motstandsmannen fra krigen enda
mer falsk.
Resultatet ble boken " Jens
Christian Hauge - Fullt og helt".
Som altså er en legende. Under
dette bokomslaget ligger
virkeligheten: "Tomt og
fragmentert". Som forteller
sannheten om Hauge, den
profesjonelle bedrageren. En
mester i nazistene og
kommunistenes spill i negativ
sektor. En negativ spiller av
stort format. Som narret USA og
andre NATO-land til å forholde
seg til Norge som en venn, en
stat som i realiteten var en
fiende. En trojansk hest fra
Sovjetunionen. En maskert
forræder av vestlige verdier.
Følgen var at USA kontinuerlig
bygget ut en stadig større
etterretningsoperasjon mot seg
selv. Under den kalde krigen.
Større skade på Amerikas
nasjonale sikkerhet er knapt
gjort. Norge med alle sine
amerikanske og allierte
etterretningsanlegg, var en
viktig del av selve kjernen i
atombalansen mellom supermaktene
i den kalde krigen. Med betydning
for eksistensielle valg av både
førsteslag og andreslag med
strategiske atomraketter. Fra
begge parter i den tilspissede
konflikten.
Njølstad tilhører ikke bare et
naivt utenrikspolitisk miljø ved
Det norske Nobelinstitutt. Det
kan tilgis. Det kan ignoreres.
Det er ikke forbudt å være dum og
naiv. Alt slikt i livet er
relativt. Heller ikke å være
arrogant på sviktende premisser.
Hva som derimot verre er: Olav
Njølstad tilhører en
intellektuell elite i Oslo som
ikke vil se sannheten i øynene.
Jurister, historikere,
journalister, redaktører,
forskere, politikere og hva og
hvem de enn måtte være.
Denne eliten har skylapper på.
Hele karrierene deres er
grunnlagt på fundamenterte
fordommer som forutsetning. Ingen
vil tenke utenfor boksen. Alle
foretrekker å bedømme bøker ut
fra omslaget. Olav Njølstads bok
medregnet.
Å innrømme at alt som de har trodd
på er feil, sitter langt inne. Så
de fortsetter å definere
problemer galt. Følgelig
analyserer de problemene galt
også. For så å fortelle alt galt.
Slik Njølstad gjorde i biografien
om Jens Christian Hauge. Eliten i
hovedstaden har kollektiv
realitetsbrist. Kollektive
vrangforestillinger. Selv om de
har yrker og tillitsverv der
slike fenomener skulle være
fremmede. Ikke et fast følge.
Slik fakta er i klandestin
virksomhet. Men der er det
normalt å forholde seg til slikt.
Denne eliten i Oslo, som tror den
forvalter sannheten, gjør som
hovedregel alle de gale
tingene galt. Både når det
gjelder verdenskrigshistorie og
kaldkrigshistorie. Pluss
etterkaldkrigshistorie. Alt i det
store er feil.
Det er vanskelig å vite hvor du
skal begynne å rette opp saker og
ting. Når selve grammatikken,
selve strukturen, i et språk er
feil. Da hjelper det ikke at
eleven uttaler mange ord riktig.
Det er noe som heter rekkefølge
og kontekst i både språk og
historie. Hvis du ikke
kan fransk grammatikk, kan du
aldri få en franskmann til å
forstå deg. Samme hvor flott
det høres ut for andre når du
uttaler noen ord riktig.
Så jeg har i artikler her
konsentrert meg om historiens
kraftlinjer i Norge. Om
strukturen. Om grammatikken. For
å få den mer på plass. Så kan
andre overta med vokabular og
utfyllende informasjon senere.
Viss noen vil gi etterkommerne
våre hvite vinger og røtter. Slik
at de kan lære å fly. Og vite
hvor de tar av og lander. Uten å
miste noe på turen. På anstendig
vis.
Njølstad hadde alle muligheter
til å korrigere bildet som han
gir av Hauge. Før han skrev.
Sommeren og høsten 2005 skrev jeg
en rekke artikler på hjemmesiden
min om nettopp Norge og den store
helten Jens Christian Hauge. I
anledning Norge jubilerte hundre
år som selvstendig nasjon.
Det var da Kong Harald flere
ganger understreket i talene, at
han nå for første gang i
sitt liv forstod den tiden som
han hadde levd i. Kong Harald er
en oppegående mann. Som kan
tenke selvstendig. Monarkiet er
sannsynligvis det eneste som har
holdt Norge sammen og samlet.
Både innad og utad på disse
hundre årene. I virkeligheten.
Njølstad forstod derimot ikke
hvilken tid som han har levd og
lever i. Boken hans er et solid
bevis på dette faktum. At han
hadde lest hva jeg skrev, og
skulle ha fått motforestillinger,
gikk fram av nettprater i avisene
som han hadde i forbindelse med
lanseringen av mesterverket
for ett år siden. På kort tid
solgte boken mer enn 40 000
eksemplarer.
Inntektene av denne boken bør
Njølstad nå gi til alle som Hauge
har begått overgrep mot og deres
familier. Viss han er mannfolk
nok. Det samme bør Aschehoug
forlag gjøre. (De trenger ikke ta
med meg.)
Jeg oppfatter budskapet og
hovmotet. Når andre mennesker har
forakt for meg. Selv om de
sosiale antennene mine kunne ha
vært bedre. Så jeg forstod
svarene som Njølstad ga i
nettmøter om meg. Det får så
være. Jeg kan leve med mytene om
meg. Også de negative.
Viss Njølstad og andre tror at
jeg er gal eller har varig
svekkede sjelsevner, slik Hamsun
ble beæret med, er dette bare
flott. Bedre dekkhistorie kan jeg
ikke ha. Selv om ingen leger vil
gå god for den. Legenden er
likevel fin. Faktisk perfekt.
Viss jeg skal angripe dem fra
dypet. Noe jeg nå gjør.
Saklig sett skal sannhetsverdi
alltid bli vurdert uavhengig av
hva andre tror om fortellerens
tilstand eller personlighet.
Dette er faktisk ikke relevant i
utgangspunktet. Selv om jeg vet
at det er fristende å ty til
genetiske angrep når sannheten
blir for ubehagelig. Selv for
forskere og journalister. Jeg er
blitt vant til slik usaklighet,
men kommer aldri til å akseptere
at irrelevante forhold skal
utelukke rasjonalitetens
grunnlover.
Jeg er et bevis på at selv det
sterkeste menneske kan bryte
fullstendig sammen, sa en
psykolog. Som opplevde på nært
hold hva jeg ble utsatt for som
sjefredaktør for Rogalands
Avis fra 1996 av.
I stedet for å bruke mot meg det
faktum at Jens Christian Hauge og
hans høyre hånd, Johan Fredrik
Remmen, begikk grov
legemsbeskadigelse mot meg for
snart fjorten år siden, og
indirekte benyttet psykiatri til
politiske formål på kommunistisk
vis, burde Njølstad og eliten i
Oslo se på meg som en god kilde
for norsk historie på mange
områder.
Jeg har virkelig levd tett på
viktige historiske hendelser i
Norge i mange tiår. Jeg
er et historisk øyenvitne. Ikke
minst til følgene av politiske
metoder her til lands.
Jeg er ikke bare blitt overfalt
av Hauge & Co. Og overlevd. Noe
som i seg selv er en prestasjon.
Jeg har i ettertid også sporet
opp hvordan denne gjengen
opererer. Hele det klassiske
mafiaopplegget. Gudfarens
medregnet. Jeg har identifisert
deres modus operandi for hele
etterkrigshistorien. Pluss
mange år før.
Jeg bruker skalpell på norsk
etterkrigshistorie, og jeg vet at
jeg ikke skjærer for mye.
Noen henvendelse fra det
historiske miljøet her i landet
har jeg aldri fått. Desto flere
henvendelser har det vært fra
hemmelige tjenester i både Norge
og utland. Honning er langt bedre
enn de norske forskernes brunost
på nistepakken. Så lenge disse
intelligente jentene ikke bedøver
meg, for deretter å sette
sprøyter på meg når jeg sover,
foretrekker jeg dem. Selv
om de utad gir inntrykk av å være
helt andre enn hvem de i
virkeligheten er innad. Akkurat
denne delen av spillet kan være
både hyggelig og fascinerende.
Tross kattevennligheten og
bedraget. Det finnes mange fine
julier.
Jeg er ferdig med Oslo. Der
tilbrakte jeg omtrent hele
åtti-tallet. Jeg kjenner
irrgangene i hovedstaden bedre
enn de fleste.
Jeg har levd med KGB, Stasi,
Mossad, MI6 og CIA. Pluss norsk
sikkerhetspoliti og
etterretningstjeneste. I tillegg
til diverse nordiske. Franske og
tyske også tror jeg. Dette er jo
ikke en bransje hvor folk
presenterer seg på skikkelig og
troverdig vis. Dette livet har
vært naturlig også. På en måte.
Paradoksalt nok. Jeg var en del
av det som populært kalles "Det
hemmelige Norge".
Slik er følgene av dette livet.
Du er hvor du er. Basta. Med
hensyn til både tid og rom. Du må
lære deg å skille mellom forhold
som du kan gjøre noe med, og dem
som du ikke kan. Denne sondringen
er viktig for å overleve.
Livet mitt innbyr vel ikke til
den store sentimentaliteten. Det
ble krigerens liv. Noe som
også er det eneste som jeg har
til felles med Njølstads store
helt. Jens Christian Hauge mente
at det gikk vel fort med meg. Som
han en gang sa til meg på
tomannshånd. "Jeg synes det går
litt fort med deg, Øvrebotten, sa
han lakonisk. Med et gåtefullt
lite smil.
Hauge levde også et liv på
høyresiden i norsk
arbeiderbevegelse. Men i
motsetning til meg var dette bare
tilsynelatende. På overflaten.
Jeg har bare en maske. Hauge
hadde opptil flere. Innerst inne,
hvor hjertet var blitt erstattet
av en sten som følge av
narrespill og makt i en
mannsalder, tror jeg at Hauge var
antikommunist. Det var som
tyskvennlig og antikommunistisk
aktør han begynte. Som student.
Som hemmelig negativ spiller for
Nazi-Tyskland. Jeg tror det
finnes en ekte kjerne i oss alle.
Som ikke er fragmentert.
Viss jeg hadde levd på hans tid,
er jeg ikke sikker på hvor jeg
ville ha havnet politisk. Kanskje
ville jeg ha blitt dratt inn i
den samme politiske malstrømmen
som Hauge. Gudene vet. Jeg levde
imidlertid i en annen tid. Som
ung og lett formbar. Hvor
virkeligheten var annerledes.
Fortiden er som kjent et annet og
fremmed land. De tenker så
forskjellig der. De gjør ting
annerledes der.
Jeg meldte meg inn i
Arbeiderpartiet som ung
mann. Etter å ha blitt godt kjent
med byråsjef John Sundhagen i
Forsvarsdepartementet. Han
var en glødende antikommunist.
SUK som han ble kalt, var ingen
ringere enn den mangårige
kontorsjefen til partisekretær
Haakon Lie i Arbeiderpartiet. SUK
var en viktig mann i det
hemmelige politiske livet i
Norge. Han ble mentoren min.
SUK advarte meg sterkt mot Einar
Gerhardsen. Einar var en
vandrende sikkerhetsrisiko,
ifølge denne fantastiske
mannen. Med det eksplosive
temperamentet. Vi fant hverandre
straks. I 1978.
KGB gjorde også selve mennesket
Einar Gerhardsen om til en
politisk tvetydighet. Ved å gi
ham en negasjon i tillegg. Kona
hans, Werna Gerhardsen, ble
nemlig forført av en sovjetisk
Romeo fra Moskvas etterretning.
Hun gikk i honningfella og ble
sittende fast. KGB ga så
mange som mulig av viktige
politikere negasjoner på denne
måten. Det var en del av det
negative spillet. Romeo og Julie
var både sanselige og politiske
mennesker. Til samme tid. Snakk
om å være perfeksjonister i
faget. KGB og Stasi var nettopp
det. Perfeksjonister. I bedrag.
Bjørn Skogstad Aamo var
statssekretær i
Finansdepartementet. Da jeg var
politisk rådgiver for
forsvarsminister Johan Jørgen
Holst fra 1986 til 1988.
"Blodhunden til Johan Jørgen" ble
jeg kalt i Forsvarsdepartementet.
Jeg ble satt på vanskelige saker.
Hvor blodhunder gjør seg.
På et julebord i Stortinget i
1986, var det en kvinnelig
representant som lurte på hvem
jeg var. Selv da hun hørte
navnet, forbandt hun
ingenting med meg. Til tross for
at jeg hele første del av
åtti-tallet var på lufta daglig i
NRK Dagsnytt. Hun så bare på meg
med den overbærende klokskap. Som
så altfor ofte særpreger
stortingsfolks øyne generelt og
med akevitt spesielt.
Hva hun så var bare en ung mann.
Som ennå så ut som en guttunge.
Selv om han var 31 år. Hva i all
verden gjør slike folk her?
Undret hun. Selv om hun ikke sa
det høyt.
Skogstad Aamo på andre siden av
bordet humret. Så sa han: "Norulv
Øvrebotten, det er ingen hvem som
helst. Øvrebotten er ingen hvem
som helst".
Stortingskvinnen var like
forvirret over bordkavaleren. Vi
drakk videre. Resten av kvelden
holdt vi oss på trygt folkevalgt
nivå. Større intellektuelle
utfordringer kan du vel ikke få
her i livet.
Da jeg var i Forsvaret, hadde
protokolltjenesten i
Utenriksdepartementet en formell
liste over de fremste kvinner og
menn i Norge. Den ble brukt i
statsforvaltningen ved middager,
mottakelser og offisielle
anledninger, og jeg måtte bruke
makt for i det hele tatt å få se
den. Så konfidensiell var listen.
Kongen var nummer en.
Stortingspresidenten nummer to.
Så vidt jeg husker kom en
stortingsrepresentant på 134.
plass. Alle i embetsverket kom
foran. Bare direktøren for Horten
verft var etter
stortingsrepresentantene på denne
celebre listen. Horten verft er
historie for lengst. Så nå står
vel de folkevalgte helt sist.
Det er synd at vi har folkevalgte
som har så liten respekt. Både
blant folk flest og embetsverk.
At de så lett kan bli narret til
å snu saksforhold på hodet og
gjøre vedtak på slikt grunnlag,
til og med i spørsmål om rikets
sikkerhet, øker ikke akkurat
respekten. Som de trenger så
sårt. For å ivareta demokratiske
funksjoner. Altfor mange
politikere i dag er mer opptatt
av å bli likt enn respektert.
Nei, jeg var vel ingen hvem som
helst. Som Skogstad Aamo
bemerket. Selv om jeg ikke stod
på denne listen fra
protokolltjenesten i det hele
tatt. Jeg var aldri elev på
Forsvarets Høyskole. Jeg var på
nivået hvor jeg var med på å ta
opp elever på Forsvarets
Høyskole. Med andre ord på et
nivå som spiondømte og fortsatt
glorifiserte Arne Treholt fra
norsk politisk venstreside bare
kunne drømme om.
Stort sett kjenner jeg de fleste
av betydning innen den tids
forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Den kalde krigen var ikke teori
for meg. Den var praksis. I ulike
roller. Prisen som jeg måtte
betale var uhyggelig høy og
smertefull. Jeg var blant dem her
hjemme som vant den kalde krigen
ute, men tapte den her hjemme.
For dem som hadde tapt ute, men
som vant her hjemme.
Hva hjelper det vel å vinne den
hele verden? Når du taper deg
selv? Taper din sjel? Da er det
bedre å tape den hele verden, men
vinne deg selv. Vinne din sjel.
Slik den norske venstresiden
gjorde. Den synest fortsatt å
trives med livet i denne
kontradiksjonen. I denne
politiske motsigelsen. Som
egentlig er hykleri. Likevel
styrer de landet. Til og med
menneskerettighetene mine tar de
seg av. I Europa.
Forvirret av komplikasjonene i
norsk politikk etter Berlinmurens
fall? Det var også meningen. At
du skulle bli. Dette var
hensikten til dem som stod bak
spillet. Som hadde denne absurde
følgen. Slik var nemlig utfallet
av den kalde krigen her hjemme.
Av Jens Christian Hauges
kontradiksjoner og negative
politiske spill i Norge. Dette
intrigspillet er ikke nevnt i
Njølstads bok. Så avansert
politikk kjenner han
ikke til. Men det er slik
virkelighet som har formet både
Hauge og meg. Pluss alle andre
nordmenn. Njølstad inkludert.
Jeg fikk med tiden mange sentrale
oppgaver i både forsvar og
arbeiderbevegelse. Det gikk i
turbofart på ledernivåer i mange
år. Jeg var en av dem som ikke
bare visste for mye. Jeg forstod
altfor mye. Da blir det straks
verre. Så jeg delte Njølstads
skjebne. Jeg ble brukt og kastet.
Da Thorbjørn Jagland i 1996 ble
benyttet til å dobbeltkrysse
statsminister Gro Harlem
Brundtland ut av politikken, led
jeg samme skjebne som
sjefredaktør for Rogalands Avis.
Jeg ble dobbeltkrysset ut. Alle
ledere i arbeiderbevegelsen av
betydning, er blitt
dobbeltkrysset ut av stillinger
og tillitsverv. I realiteten.
Selv om det er maskert som noe
annet. Sovjetisk måte å skifte ut
ledere på, er å dobbeltkrysse.
Det er maskerte kupp på kupp. I
en endeløs rekkefølge når det
skiftes ut ledere.
Også sovjetiske spioner ble
dobbeltkrysset. Egne folk ble
krysset ut av spillet. Med
russisk hensynsløshet. Når de
hadde tjent sin oppgave. Når de
var brukt opp, ble de vraket på
denne måten. Noe som ikke minst
lurte CIA og andre vestlige
etterretningstjenester i
etterkrigstiden.
Slik kan historien bli gjort
falsk. Hele tiden. Løgner må være
store, mente Adolf Hitler, skal
vanlige folk tro på dem. For de
tror ikke på små løgner. Siden
alminnelige mennesker forteller
så mange små løgner selv.
Den honnør skal i hvert fall herr
dr. philos Olav Njølstad og andre
norske historikere ha: De
har alle fortalt store løgner.
Derfor har folk trodd på dem
også. Store usannheter utelukker
også store sannheter. Like mye
som store sannheter utelukker
store usannheter. Dette er en
følge av kontradiksjonsprinsippet
til Aristoteles. Den greske
filosofen som læremesteren Platon
kalte for "den personifiserte
intelligens".
Både jeg og mine kjenner
personlig følgene av
dette faktum. Altfor godt. Det
har vært noen vanvittige år siden
Berlin-muren falt for tjue år
siden. Da muren falt ute i den
store verden, men ikke her
hjemme. Et sinnerikt system av
offisiell svindel ble ikke revet
ned. Svindelen ble tvert om
opprettholdt og bygget enda mer
ut.
Stillingen i livet ble derfor
uutholdelig for en del av oss. På
høyresiden i forsvars- og
sikkerhetspolitikken. Vi ble satt
i stikk motsatte stilling i livet
enn hva taperne ute ble satt i
her hjemme. Taperne av den kalde
krigen internasjonalt ble -
gjennom en bevisst skapt
kontradiksjon - de nasjonale
vinnerne her. De fikk det
behagelig i mange år. Som følge
av fusk og bedrag. Som følge av
at verden ute ble snudd på hodet
i Norge.
Taperne av den kalde krigen levde
på toppen av en stadig større
løgn. I Norge. En veldig stor
løgn. Så stor at alle trodde på
bløffen. Jeg har levd på bunnen
av den samme løgnen. Systematisk
blitt undertrykket av følgene.
Fordi jeg i virkeligheten hørte
til blant vinnerne av den kalde
krigen. Men fikk taperens
skjebne. Som følge av tapernes
bevisst skapte fiksjoner. Som
følge av nederdrektig
kommunistisk spill i den negative
sektor.
Vi kjenner de personlige følgene
av dette paradoksale faktum. Av
dette bedraget. Altfor godt. Både
familien min og mange andres.
Livet ble tomt og fragmentert.
Men samtidig fullt og helt:
Falskt.
Livet er nemlig absurd. For noen
av oss ble det bare så ekstremt
absurd. Så vanvittig absurd.
Fordi omstendighetene var så
ekstreme. Slik forholdene var og
ennå er. For generasjonen vår.
Helvete er som kjent sannheten.
Sett for sent.
(Publisert 26. november 2009, også som
tillegg til "Menneskerettigheter,
rehabilitering og Nobels fredspris",
publisert 20. oktober 2009)
Les andre artikler:
"Norge i dobbeltkrig"
Møte med Don Quijote, Judas og La Cosa
Nostra"
usannhet
TOMT OG FRAGMENTERT het ikke
den 800 siders store biografien
om Jens Christian Hauge. Som ble
en bestselger før jul i fjor.
Historikeren Olav Njølstad ga
verket stikk motsatt tittel:
"Jens Christian Hauge - fullt og
helt" Boken er blitt hyllet som
den mest solide politiske
biografien som er skrevet
noensinne på norsk. Et betydelig
stykke norgeshistorie.
En riktig og fullt ut dekkende
tittel på boken ville ha vært
"Jens Christian Hauge - tomt og
fragmentert". Eller "tomt og
delt". Det forutsatte i så fall
at herr Olav Njølstad, for å låne
en teknikk fra Hauge når
han skulle nedgradere mennesker,
hadde fortalt et virkelig
betydelig stykke norgeshistorie.
Det har han ikke gjort. Tvert om.
Njølstad har nemlig snudd
virkeligheten på hodet. Derav er
også tittelen blitt på hodet
også. Sikkert mange fakta i boken
er i og for seg er riktige, men
de er ikke satt inn i den rette
konteksten. I den rette
sammenhengen.
Strukturen i Hauges fulle og hele
liv er stikk motsatt av hva
Njølstad legger til grunn. I
virkeligheten. Dette er en følge
av at bedragteknikkene til Jens
Christian Hauge og
sovjetkommunistene nettopp var å
snu virkeligheten opp ned.
Strukturen blir følgelig
speilvend. Den blir et
falsum. Som bare tjener til å
bygge en legende for såvel Jens
Christian Hauge som Norge.
En "legende" i det faglige
språket som Hauge tilhørte,
nemlig etterretningsverdenen, er
ikke så glamorøs som det
umiddelbart kan høres ut
som for vanlige mennesker. En
legende er i denne sammhengen en
falsk dekkhistorie for en
agent i eget eller fremmed land.
Som skjuler den virkelige
profesjonen til vedkommende.
Nemlig som agent.
Olav Njølstad kommer til å gå inn
i den norske historien selv. Gi
et betydelig bidrag. Som den
siste norske historiker som lot
seg narre trill rundt av Hauge,
og som en følge av dette
bedraget, forledet den norske
befolkningen. Ikke bare til å tro
på et glansbilde av historien,
men på et komplett falsum.
Sammen med Hjemmefrontmuseets
bevisste fusk som faglig rådgiver
for suksessfilmen "Max Manus",
ble derfor 2008 et år hvor den
oppvoksende slekt ble vranglært
på det groveste av eliten i Oslo.
Den medvirket til å gi ungdommen
falske røtter og falske vinger.
Det stikk motsatte av hva vi
plikter å gi generasjonene som
kommer etter oss.
Njølstad skriver selv i de første
linjene i forordet i biografien,
at Hauge en tidlig junimorgen i
2005, bar store mengder papir ut
av huset og begynte å brenne. Et
stort bål ble det. Av
dokumentasjonen. Som ikke lenger
er til. Men Njølstad fatter
likevel ikke konteksten.
I virkeligheten visste da Hauge
at han var avslørt som
Sovjetunionens store mann i
Norge. Han var som en fallert
storbank i USA, for stor til å
feile, så utad ble det aldri
gjort noe med ham. Verken
av Norge eller USA. Han fikk dø i
fred. 91 år gammel og mett av
mørke netter.
Jeg hadde flere år før den tid
fått fullstendig gjennomslag i
etterforskningen av Hauge. Jeg
identifiserte både hans og KGBs
modus operandi i Norge i 2002 og
2003. Det holdt på å koste meg
livet flere ganger. Særlig 2003
var et virkelig tøft år. I
skyggenes verden. 2006 var også
ille. Etter at jeg hadde
publisert de første artiklene om
Sovjet, Norge og Jens Christian
Hauge. I 2005. Da levde Hauge
fortsatt.
Nå har ikke jeg kunnet foreta meg
så mye uten at amerikansk
etterretning suger det opp,
bakgrunnen min tilsier det, så
her fikk USA bekreftet sine
verste antagelser om Norge. Og
Hauge. Sovjetunionen og Russland
hadde et generelt opplegg for
perfekt bedrag. Akkurat slik
amerikansk kontraspionasje på
sytti-tallet var så sikker på.
Men som den ikke fant ut av.
Slikt vet ikke vanlige
historikere som Njølstad noe om.
De lever i en annen verden. Ikke
i den verden hvor realitetsbrist
er en del av yrket. Et fast
følge. Fordi bedrag er nøkkelen
til å lykkes.
Alle lurer alle. Til slutt også
seg selv. Av og til. Dette er i
grunnen en aktivitet som fanger
opp selve kjernen i mennesket. På
sitt beste, og på sitt verste.
Så Hauge hadde ingen vansker med
å bygge videre på legenden. Også
etter 2005. Mange stilte opp for
å hjelpe ham. Hva som er kjent
innad, trenger ikke å bli kjent
utad. Hva løvene snakker om når
de treffes, kan jo ikke de
alminnelige dyrene vite
noe om. USA og Norge lot Jens
Christian Hauge dø i fred. Selv
om det ble noe anstrengt, ble
Hauge gitt storslagen norsk
statsbegravelse også.
Før Hauge døde hadde han altså
valgt ut historikeren Olav
Njølstad til overraskende å
skrive biografi. Njølstad ble
beæret til å gjøre norsk
historie og den store
motstandsmannen fra krigen enda
mer falsk.
Resultatet ble boken " Jens
Christian Hauge - Fullt og helt".
Som altså er en legende. Under
dette bokomslaget ligger
virkeligheten: "Tomt og
fragmentert". Som forteller
sannheten om Hauge, den
profesjonelle bedrageren. En
mester i nazistene og
kommunistenes spill i negativ
sektor. En negativ spiller av
stort format. Som narret USA og
andre NATO-land til å forholde
seg til Norge som en venn, en
stat som i realiteten var en
fiende. En trojansk hest fra
Sovjetunionen. En maskert
forræder av vestlige verdier.
Følgen var at USA kontinuerlig
bygget ut en stadig større
etterretningsoperasjon mot seg
selv. Under den kalde krigen.
Større skade på Amerikas
nasjonale sikkerhet er knapt
gjort. Norge med alle sine
amerikanske og allierte
etterretningsanlegg, var en
viktig del av selve kjernen i
atombalansen mellom supermaktene
i den kalde krigen. Med betydning
for eksistensielle valg av både
førsteslag og andreslag med
strategiske atomraketter. Fra
begge parter i den tilspissede
konflikten.
Njølstad tilhører ikke bare et
naivt utenrikspolitisk miljø ved
Det norske Nobelinstitutt. Det
kan tilgis. Det kan ignoreres.
Det er ikke forbudt å være dum og
naiv. Alt slikt i livet er
relativt. Heller ikke å være
arrogant på sviktende premisser.
Hva som derimot verre er: Olav
Njølstad tilhører en
intellektuell elite i Oslo som
ikke vil se sannheten i øynene.
Jurister, historikere,
journalister, redaktører,
forskere, politikere og hva og
hvem de enn måtte være.
Denne eliten har skylapper på.
Hele karrierene deres er
grunnlagt på fundamenterte
fordommer som forutsetning. Ingen
vil tenke utenfor boksen. Alle
foretrekker å bedømme bøker ut
fra omslaget. Olav Njølstads bok
medregnet.
Å innrømme at alt som de har trodd
på er feil, sitter langt inne. Så
de fortsetter å definere
problemer galt. Følgelig
analyserer de problemene galt
også. For så å fortelle alt galt.
Slik Njølstad gjorde i biografien
om Jens Christian Hauge. Eliten i
hovedstaden har kollektiv
realitetsbrist. Kollektive
vrangforestillinger. Selv om de
har yrker og tillitsverv der
slike fenomener skulle være
fremmede. Ikke et fast følge.
Slik fakta er i klandestin
virksomhet. Men der er det
normalt å forholde seg til slikt.
Denne eliten i Oslo, som tror den
forvalter sannheten, gjør som
hovedregel alle de gale
tingene galt. Både når det
gjelder verdenskrigshistorie og
kaldkrigshistorie. Pluss
etterkaldkrigshistorie. Alt i det
store er feil.
Det er vanskelig å vite hvor du
skal begynne å rette opp saker og
ting. Når selve grammatikken,
selve strukturen, i et språk er
feil. Da hjelper det ikke at
eleven uttaler mange ord riktig.
Det er noe som heter rekkefølge
og kontekst i både språk og
historie. Hvis du ikke
kan fransk grammatikk, kan du
aldri få en franskmann til å
forstå deg. Samme hvor flott
det høres ut for andre når du
uttaler noen ord riktig.
Så jeg har i artikler her
konsentrert meg om historiens
kraftlinjer i Norge. Om
strukturen. Om grammatikken. For
å få den mer på plass. Så kan
andre overta med vokabular og
utfyllende informasjon senere.
Viss noen vil gi etterkommerne
våre hvite vinger og røtter. Slik
at de kan lære å fly. Og vite
hvor de tar av og lander. Uten å
miste noe på turen. På anstendig
vis.
Njølstad hadde alle muligheter
til å korrigere bildet som han
gir av Hauge. Før han skrev.
Sommeren og høsten 2005 skrev jeg
en rekke artikler på hjemmesiden
min om nettopp Norge og den store
helten Jens Christian Hauge. I
anledning Norge jubilerte hundre
år som selvstendig nasjon.
Det var da Kong Harald flere
ganger understreket i talene, at
han nå for første gang i
sitt liv forstod den tiden som
han hadde levd i. Kong Harald er
en oppegående mann. Som kan
tenke selvstendig. Monarkiet er
sannsynligvis det eneste som har
holdt Norge sammen og samlet.
Både innad og utad på disse
hundre årene. I virkeligheten.
Njølstad forstod derimot ikke
hvilken tid som han har levd og
lever i. Boken hans er et solid
bevis på dette faktum. At han
hadde lest hva jeg skrev, og
skulle ha fått motforestillinger,
gikk fram av nettprater i avisene
som han hadde i forbindelse med
lanseringen av mesterverket
for ett år siden. På kort tid
solgte boken mer enn 40 000
eksemplarer.
Inntektene av denne boken bør
Njølstad nå gi til alle som Hauge
har begått overgrep mot og deres
familier. Viss han er mannfolk
nok. Det samme bør Aschehoug
forlag gjøre. (De trenger ikke ta
med meg.)
Jeg oppfatter budskapet og
hovmotet. Når andre mennesker har
forakt for meg. Selv om de
sosiale antennene mine kunne ha
vært bedre. Så jeg forstod
svarene som Njølstad ga i
nettmøter om meg. Det får så
være. Jeg kan leve med mytene om
meg. Også de negative.
Viss Njølstad og andre tror at
jeg er gal eller har varig
svekkede sjelsevner, slik Hamsun
ble beæret med, er dette bare
flott. Bedre dekkhistorie kan jeg
ikke ha. Selv om ingen leger vil
gå god for den. Legenden er
likevel fin. Faktisk perfekt.
Viss jeg skal angripe dem fra
dypet. Noe jeg nå gjør.
Saklig sett skal sannhetsverdi
alltid bli vurdert uavhengig av
hva andre tror om fortellerens
tilstand eller personlighet.
Dette er faktisk ikke relevant i
utgangspunktet. Selv om jeg vet
at det er fristende å ty til
genetiske angrep når sannheten
blir for ubehagelig. Selv for
forskere og journalister. Jeg er
blitt vant til slik usaklighet,
men kommer aldri til å akseptere
at irrelevante forhold skal
utelukke rasjonalitetens
grunnlover.
Jeg er et bevis på at selv det
sterkeste menneske kan bryte
fullstendig sammen, sa en
psykolog. Som opplevde på nært
hold hva jeg ble utsatt for som
sjefredaktør for Rogalands
Avis fra 1996 av.
I stedet for å bruke mot meg det
faktum at Jens Christian Hauge og
hans høyre hånd, Johan Fredrik
Remmen, begikk grov
legemsbeskadigelse mot meg for
snart fjorten år siden, og
indirekte benyttet psykiatri til
politiske formål på kommunistisk
vis, burde Njølstad og eliten i
Oslo se på meg som en god kilde
for norsk historie på mange
områder.
Jeg har virkelig levd tett på
viktige historiske hendelser i
Norge i mange tiår. Jeg
er et historisk øyenvitne. Ikke
minst til følgene av politiske
metoder her til lands.
Jeg er ikke bare blitt overfalt
av Hauge & Co. Og overlevd. Noe
som i seg selv er en prestasjon.
Jeg har i ettertid også sporet
opp hvordan denne gjengen
opererer. Hele det klassiske
mafiaopplegget. Gudfarens
medregnet. Jeg har identifisert
deres modus operandi for hele
etterkrigshistorien. Pluss
mange år før.
Jeg bruker skalpell på norsk
etterkrigshistorie, og jeg vet at
jeg ikke skjærer for mye.
Noen henvendelse fra det
historiske miljøet her i landet
har jeg aldri fått. Desto flere
henvendelser har det vært fra
hemmelige tjenester i både Norge
og utland. Honning er langt bedre
enn de norske forskernes brunost
på nistepakken. Så lenge disse
intelligente jentene ikke bedøver
meg, for deretter å sette
sprøyter på meg når jeg sover,
foretrekker jeg dem. Selv
om de utad gir inntrykk av å være
helt andre enn hvem de i
virkeligheten er innad. Akkurat
denne delen av spillet kan være
både hyggelig og fascinerende.
Tross kattevennligheten og
bedraget. Det finnes mange fine
julier.
Jeg er ferdig med Oslo. Der
tilbrakte jeg omtrent hele
åtti-tallet. Jeg kjenner
irrgangene i hovedstaden bedre
enn de fleste.
Jeg har levd med KGB, Stasi,
Mossad, MI6 og CIA. Pluss norsk
sikkerhetspoliti og
etterretningstjeneste. I tillegg
til diverse nordiske. Franske og
tyske også tror jeg. Dette er jo
ikke en bransje hvor folk
presenterer seg på skikkelig og
troverdig vis. Dette livet har
vært naturlig også. På en måte.
Paradoksalt nok. Jeg var en del
av det som populært kalles "Det
hemmelige Norge".
Slik er følgene av dette livet.
Du er hvor du er. Basta. Med
hensyn til både tid og rom. Du må
lære deg å skille mellom forhold
som du kan gjøre noe med, og dem
som du ikke kan. Denne sondringen
er viktig for å overleve.
Livet mitt innbyr vel ikke til
den store sentimentaliteten. Det
ble krigerens liv. Noe som
også er det eneste som jeg har
til felles med Njølstads store
helt. Jens Christian Hauge mente
at det gikk vel fort med meg. Som
han en gang sa til meg på
tomannshånd. "Jeg synes det går
litt fort med deg, Øvrebotten, sa
han lakonisk. Med et gåtefullt
lite smil.
Hauge levde også et liv på
høyresiden i norsk
arbeiderbevegelse. Men i
motsetning til meg var dette bare
tilsynelatende. På overflaten.
Jeg har bare en maske. Hauge
hadde opptil flere. Innerst inne,
hvor hjertet var blitt erstattet
av en sten som følge av
narrespill og makt i en
mannsalder, tror jeg at Hauge var
antikommunist. Det var som
tyskvennlig og antikommunistisk
aktør han begynte. Som student.
Som hemmelig negativ spiller for
Nazi-Tyskland. Jeg tror det
finnes en ekte kjerne i oss alle.
Som ikke er fragmentert.
Viss jeg hadde levd på hans tid,
er jeg ikke sikker på hvor jeg
ville ha havnet politisk. Kanskje
ville jeg ha blitt dratt inn i
den samme politiske malstrømmen
som Hauge. Gudene vet. Jeg levde
imidlertid i en annen tid. Som
ung og lett formbar. Hvor
virkeligheten var annerledes.
Fortiden er som kjent et annet og
fremmed land. De tenker så
forskjellig der. De gjør ting
annerledes der.
Jeg meldte meg inn i
Arbeiderpartiet som ung
mann. Etter å ha blitt godt kjent
med byråsjef John Sundhagen i
Forsvarsdepartementet. Han
var en glødende antikommunist.
SUK som han ble kalt, var ingen
ringere enn den mangårige
kontorsjefen til partisekretær
Haakon Lie i Arbeiderpartiet. SUK
var en viktig mann i det
hemmelige politiske livet i
Norge. Han ble mentoren min.
SUK advarte meg sterkt mot Einar
Gerhardsen. Einar var en
vandrende sikkerhetsrisiko,
ifølge denne fantastiske
mannen. Med det eksplosive
temperamentet. Vi fant hverandre
straks. I 1978.
KGB gjorde også selve mennesket
Einar Gerhardsen om til en
politisk tvetydighet. Ved å gi
ham en negasjon i tillegg. Kona
hans, Werna Gerhardsen, ble
nemlig forført av en sovjetisk
Romeo fra Moskvas etterretning.
Hun gikk i honningfella og ble
sittende fast. KGB ga så
mange som mulig av viktige
politikere negasjoner på denne
måten. Det var en del av det
negative spillet. Romeo og Julie
var både sanselige og politiske
mennesker. Til samme tid. Snakk
om å være perfeksjonister i
faget. KGB og Stasi var nettopp
det. Perfeksjonister. I bedrag.
Bjørn Skogstad Aamo var
statssekretær i
Finansdepartementet. Da jeg var
politisk rådgiver for
forsvarsminister Johan Jørgen
Holst fra 1986 til 1988.
"Blodhunden til Johan Jørgen" ble
jeg kalt i Forsvarsdepartementet.
Jeg ble satt på vanskelige saker.
Hvor blodhunder gjør seg.
På et julebord i Stortinget i
1986, var det en kvinnelig
representant som lurte på hvem
jeg var. Selv da hun hørte
navnet, forbandt hun
ingenting med meg. Til tross for
at jeg hele første del av
åtti-tallet var på lufta daglig i
NRK Dagsnytt. Hun så bare på meg
med den overbærende klokskap. Som
så altfor ofte særpreger
stortingsfolks øyne generelt og
med akevitt spesielt.
Hva hun så var bare en ung mann.
Som ennå så ut som en guttunge.
Selv om han var 31 år. Hva i all
verden gjør slike folk her?
Undret hun. Selv om hun ikke sa
det høyt.
Skogstad Aamo på andre siden av
bordet humret. Så sa han: "Norulv
Øvrebotten, det er ingen hvem som
helst. Øvrebotten er ingen hvem
som helst".
Stortingskvinnen var like
forvirret over bordkavaleren. Vi
drakk videre. Resten av kvelden
holdt vi oss på trygt folkevalgt
nivå. Større intellektuelle
utfordringer kan du vel ikke få
her i livet.
Da jeg var i Forsvaret, hadde
protokolltjenesten i
Utenriksdepartementet en formell
liste over de fremste kvinner og
menn i Norge. Den ble brukt i
statsforvaltningen ved middager,
mottakelser og offisielle
anledninger, og jeg måtte bruke
makt for i det hele tatt å få se
den. Så konfidensiell var listen.
Kongen var nummer en.
Stortingspresidenten nummer to.
Så vidt jeg husker kom en
stortingsrepresentant på 134.
plass. Alle i embetsverket kom
foran. Bare direktøren for Horten
verft var etter
stortingsrepresentantene på denne
celebre listen. Horten verft er
historie for lengst. Så nå står
vel de folkevalgte helt sist.
Det er synd at vi har folkevalgte
som har så liten respekt. Både
blant folk flest og embetsverk.
At de så lett kan bli narret til
å snu saksforhold på hodet og
gjøre vedtak på slikt grunnlag,
til og med i spørsmål om rikets
sikkerhet, øker ikke akkurat
respekten. Som de trenger så
sårt. For å ivareta demokratiske
funksjoner. Altfor mange
politikere i dag er mer opptatt
av å bli likt enn respektert.
Nei, jeg var vel ingen hvem som
helst. Som Skogstad Aamo
bemerket. Selv om jeg ikke stod
på denne listen fra
protokolltjenesten i det hele
tatt. Jeg var aldri elev på
Forsvarets Høyskole. Jeg var på
nivået hvor jeg var med på å ta
opp elever på Forsvarets
Høyskole. Med andre ord på et
nivå som spiondømte og fortsatt
glorifiserte Arne Treholt fra
norsk politisk venstreside bare
kunne drømme om.
Stort sett kjenner jeg de fleste
av betydning innen den tids
forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Den kalde krigen var ikke teori
for meg. Den var praksis. I ulike
roller. Prisen som jeg måtte
betale var uhyggelig høy og
smertefull. Jeg var blant dem her
hjemme som vant den kalde krigen
ute, men tapte den her hjemme.
For dem som hadde tapt ute, men
som vant her hjemme.
Hva hjelper det vel å vinne den
hele verden? Når du taper deg
selv? Taper din sjel? Da er det
bedre å tape den hele verden, men
vinne deg selv. Vinne din sjel.
Slik den norske venstresiden
gjorde. Den synest fortsatt å
trives med livet i denne
kontradiksjonen. I denne
politiske motsigelsen. Som
egentlig er hykleri. Likevel
styrer de landet. Til og med
menneskerettighetene mine tar de
seg av. I Europa.
Forvirret av komplikasjonene i
norsk politikk etter Berlinmurens
fall? Det var også meningen. At
du skulle bli. Dette var
hensikten til dem som stod bak
spillet. Som hadde denne absurde
følgen. Slik var nemlig utfallet
av den kalde krigen her hjemme.
Av Jens Christian Hauges
kontradiksjoner og negative
politiske spill i Norge. Dette
intrigspillet er ikke nevnt i
Njølstads bok. Så avansert
politikk kjenner han
ikke til. Men det er slik
virkelighet som har formet både
Hauge og meg. Pluss alle andre
nordmenn. Njølstad inkludert.
Jeg fikk med tiden mange sentrale
oppgaver i både forsvar og
arbeiderbevegelse. Det gikk i
turbofart på ledernivåer i mange
år. Jeg var en av dem som ikke
bare visste for mye. Jeg forstod
altfor mye. Da blir det straks
verre. Så jeg delte Njølstads
skjebne. Jeg ble brukt og kastet.
Da Thorbjørn Jagland i 1996 ble
benyttet til å dobbeltkrysse
statsminister Gro Harlem
Brundtland ut av politikken, led
jeg samme skjebne som
sjefredaktør for Rogalands Avis.
Jeg ble dobbeltkrysset ut. Alle
ledere i arbeiderbevegelsen av
betydning, er blitt
dobbeltkrysset ut av stillinger
og tillitsverv. I realiteten.
Selv om det er maskert som noe
annet. Sovjetisk måte å skifte ut
ledere på, er å dobbeltkrysse.
Det er maskerte kupp på kupp. I
en endeløs rekkefølge når det
skiftes ut ledere.
Også sovjetiske spioner ble
dobbeltkrysset. Egne folk ble
krysset ut av spillet. Med
russisk hensynsløshet. Når de
hadde tjent sin oppgave. Når de
var brukt opp, ble de vraket på
denne måten. Noe som ikke minst
lurte CIA og andre vestlige
etterretningstjenester i
etterkrigstiden.
Slik kan historien bli gjort
falsk. Hele tiden. Løgner må være
store, mente Adolf Hitler, skal
vanlige folk tro på dem. For de
tror ikke på små løgner. Siden
alminnelige mennesker forteller
så mange små løgner selv.
Den honnør skal i hvert fall herr
dr. philos Olav Njølstad og andre
norske historikere ha: De
har alle fortalt store løgner.
Derfor har folk trodd på dem
også. Store usannheter utelukker
også store sannheter. Like mye
som store sannheter utelukker
store usannheter. Dette er en
følge av kontradiksjonsprinsippet
til Aristoteles. Den greske
filosofen som læremesteren Platon
kalte for "den personifiserte
intelligens".
Både jeg og mine kjenner
personlig følgene av
dette faktum. Altfor godt. Det
har vært noen vanvittige år siden
Berlin-muren falt for tjue år
siden. Da muren falt ute i den
store verden, men ikke her
hjemme. Et sinnerikt system av
offisiell svindel ble ikke revet
ned. Svindelen ble tvert om
opprettholdt og bygget enda mer
ut.
Stillingen i livet ble derfor
uutholdelig for en del av oss. På
høyresiden i forsvars- og
sikkerhetspolitikken. Vi ble satt
i stikk motsatte stilling i livet
enn hva taperne ute ble satt i
her hjemme. Taperne av den kalde
krigen internasjonalt ble -
gjennom en bevisst skapt
kontradiksjon - de nasjonale
vinnerne her. De fikk det
behagelig i mange år. Som følge
av fusk og bedrag. Som følge av
at verden ute ble snudd på hodet
i Norge.
Taperne av den kalde krigen levde
på toppen av en stadig større
løgn. I Norge. En veldig stor
løgn. Så stor at alle trodde på
bløffen. Jeg har levd på bunnen
av den samme løgnen. Systematisk
blitt undertrykket av følgene.
Fordi jeg i virkeligheten hørte
til blant vinnerne av den kalde
krigen. Men fikk taperens
skjebne. Som følge av tapernes
bevisst skapte fiksjoner. Som
følge av nederdrektig
kommunistisk spill i den negative
sektor.
Vi kjenner de personlige følgene
av dette paradoksale faktum. Av
dette bedraget. Altfor godt. Både
familien min og mange andres.
Livet ble tomt og fragmentert.
Men samtidig fullt og helt:
Falskt.
Livet er nemlig absurd. For noen
av oss ble det bare så ekstremt
absurd. Så vanvittig absurd.
Fordi omstendighetene var så
ekstreme. Slik forholdene var og
ennå er. For generasjonen vår.
Helvete er som kjent sannheten.
Sett for sent.
(Publisert 26. november 2009, også som
tillegg til "Menneskerettigheter,
rehabilitering og Nobels fredspris",
publisert 20. oktober 2009)
Les andre artikler:
"Norge i dobbeltkrig"
Møte med Don Quijote, Judas og La Cosa
Nostra"
| Fra Kung Fu: Caine: "Is it good to see the past, Master Po? Does it not rob the present?" Master Po: "If a man dwells on the past, then he robs the present. But if a man ignores the past, he may rob the future. The seeds of our destiny are nurtured by the roots of our past" |
| "For et liv - og for et menneske! Og for en bok!" Harald Stanghelle, politisk redaktør, Aftenposten |
| OLAV NJØLSTAD , (f.1957) er dr. philos, historiker og forskningssjef ved Det norske Nobelinstitutt. Ved siden av et omfattende faglitterært forfatterskap har han utgitt romanene "Mannen med oksehjertet (2003) og "Brennofferet (2005) (Aschehoug forlag) |
| "Dette er en bok som er skrevet med en åpenhet og en innlevelse det oppleves som nesten utenkelig å få lese. På annenhver side finnes det norgeshistorie!" Harald Stanghelle, Aftenposten "Biografien er et betydelig stykke norgeshistorie. Den er i seg selv et monument. «Jens Chr. Hauge - fullt og helt» er, nokså sikkert, den mest solide politiske biografien som noensinne er skrevet på norsk." Stian Bromark, Dagbladet "Biografien er egnet til å gi innsikt og forståelse, et nyansert og mangesidig bilde av et stort menneske." Olav Versto, VG "Olav Njølstad har skrevet en imponerende, nærgående og svært interessant biografi om motstandsmannen, forsvarsministeren og industristrategen Jens Chr. Hauge." Arne Strand, Dagsavisen "... faktabasert og meget velskrevet ... Denne biografien er et must for enhver samfunns- og politisk interessert ..." Guri Hjeltnes i Sakprosa, NRK-P2 |
Krigen sett frå Oslo vest. Eit liv med kvinner, vin, laks og gåselever. Også slik kan Hauges krigsår på Oslo vest lesast" Olav Kobbeltveit Bergens Tidende |
| Eclipse All that you touch All that you see All that you taste All you feel. All that you love All that you hate All you distrust All you save. All that you give All that you deal All that you buy, beg, borrow or steal. All you create All you destroy All that you do All that you say. All that you eat And everyone you meet All that you slight And everyone you fight. All that is now All that is gone All that's to come and everything under the sun is in tune but the sun is eclipsed by the moon. "There is no dark side of the moon really. Matter of fact it's all dark." "The Dark Side Of The Moon" Pink Floyd |
| "Øvrebotten var personlig sekretær for avdøde statsråd Johan Jørgen Holst fra 1986 til 1988, og det ga ham en innsikt i norsk politikk som mange kolleger i pressen kan misunne ham (...) Vittig og elegant avslører han hykleri og dobbeltmoral. Han spidder de sjølgode på den skarpe pennen sin og forsvarer de svake med den. Det er lenge siden vi har fått en samling artikler med så mye sunn fornuft og så glitrende godt presentert" Albert Henrik Mohn (1918-1999) journalist og forfatter, i bokanmeldelse i Bergensavisen 5. september 1996. Han ga boken min "Sett frå Vest" terningkast 6. Du kan også lese mer om Mohn her. Boken "Sett frå Vest" er å få i biblioteker eller hos forlaget: Dreyer Bok post@dreyerbok.no Du kan også bestille et signert eksemplar her: norulvoevrebotten@gmail.com (Kr. 290,- + porto) |
| "Norulv er unorsk. Han tenker stort og dristig. Han liker å møte vanskeligheter, og han gir seg aldri" Johan Jørgen Holst forsvars- og utenriksminister til Bergens Tidende 1990 |
| "Survival is falsehood detected in time" Paul Johnson "Enemies of Society" (1977) |
| Forord Jeg har skrevet mye om mange mennesker, som jeg kjenner godt, og er vennligsinnet til - levende og døde. Når jeg nå har laget bok, er det for å fortelle til kretsen av boklesere om noen av disse menneskene - slik jeg ser dem. Nesten alt i livet dreier seg om mennesker. Vi kan ikke vite for mye om dem. Det har vært min hensikt å gi sanne karakteristikker. Min erfaring er at det ikke er illesinnede skriverier, eller det kaldt objektive, som kommer sannheten nærmest. Og i alle fall må jeg ha lov til å si som skalden Gustav Fröding: "...Så jag målar Donna Bianca Ty det roar mig att måla så." Jens Christian Hauge "Mennesker" 1989 __________ |
| SPILLERE I NEGATIV SEKTOR: Jens Christian Hauge og Henry Rinnan var begge to ambisiøse unge nordmenn som ble lært opp i nazistenes spill i negativ sektor. Noe som ga dem tilgang til et farefritt liv under okkupasjonen med kvinner, vin og sang. Den ene tyske dobbeltagenten holdt til i Oslo, den andre i Trondheim. Hvem som spilte dette spillet i Bergen for nazistene, vet jeg ikke, men du kan trygt legge til grunn at han var en av byens ledende menn etter krigen, trolig medlem av Arbeiderpartiet og trygt i lommen på KGB. Viss han fulgte hovedmønsteret og krysset over til Sovjetunionen mot slutten av krigen og ikke nektet å gjøre det. Slik som Henry Rinnan i Trondheim gjorde. Rinnan var nok unntaket fra hovedregelen. Han var heller ikke jurist. Med de karakteravvik som dette yrket synes å innebære for enkelte. Det var ikke uten grunn at den første fagforeningen i USA nektet å ta opp bartendere og advokater som medlemmer. Noe Haakon Lie minnet meg om en gang. Nederdrektighet og usselhet er relative begreper. At Rinnan ble skutt, kan ses på som en bekreftelse på at han var den minst nederdrektige av nazistenes norske håndlangere under krigen. Selv om han var sadist. Sadismen hadde til følge at Rinnan i motsetning til andre hemmelige agenter for tyskerne, ikke nøyde seg med å fremstå som en falsk motstandsmann. For deretter å angi venner som han fikk på denne måten. Rinnan eksponerte seg selv for mye i offentligheten. Han avslørte seg etter hvert overfor altfor mange og viste dermed sitt sanne ansikt. Nazistene var misfornøyd med at Rinnan brøt en viktig regel i dette profesjonelle spillet og ikke nøyde seg med å manipulere og angi. Trønderen fulgte personlig opp ofrene selv - med tortur og drap. Fordi han var sadist og hadde glede av å pine folk. Direkte. Ikke indirekte. Slik Hauges varemerke var. Noe jeg personlig fikk kjenne på kroppen femti år senere. Rinnan og Hauge skulle få ulik skjebne. Mens Henry Rinnan ble banket opp og skutt etter krigsslutt, ble Hauge forsvarsminister og føringsoffiser for statsminister Einar Gerhardsen. Etter å ha krysset over til sovjetkommunistene. Hvor han fortsatte å utvikle spillet i negativ sektor. Med full kontroll over Arbeiderpartiet og Norges indre liv. Han fikk Norge meldt inn i NATO på falske premisser. Som trojansk hest for Stalin hos Amerika. Også hele land kan benyttes som dobbeltagenter. Så sannheten om Jens Christian Hauge er stikk motsatt av den som historikeren Olav Njølstad har fortalt i boken. Større landssviker har Norge aldri hatt i historien. Så i den forstand var han stor. Virkelig stor. Norge var følgelig enda større. I sitt systematiske svik av Amerika. Å kuppe motstandbevegelsene i Nazi-Tysklands okkuperte områder og snu dem til sovjetiske redskaper, var trolig et omfattende fenomen i Europa. Da krigslykken snudde for tyskerne. Denne strategien la et solid grunnlag for sovjetisk kontroll etter krigen. Selv i land som på overflaten var befridd av USA og Storbritannia. Som Josef Stalin lurte trill rundt. Kontinuerlig. For å sikre sovjetisk kontroll over motstandsbevegelsen i Polen for eksempel, sørget de hemmelige agentene til KGB og Stalin for å angi til Gestapo dem som de ikke stolte på blant de polske partisanerne. Alle dem som ikke ville bli lojale mot sovjeterne. Dermed ble tyskerne narret til å foreta utrenskningene og drapene av disse menneskene for Stalin. Dette skitne kommunistiske trikset ble benyttet i stort omfang. En liknende utrenskning fant trolig sted i Norge under den såkalte "blomsterplukkingen" i 1944. Da Gestapo rullet opp, arresterte og skjøt en rekke motstandsfolk med klar borgerlig forankring. Sanne norske patrioter måtte bort og ble angitt av mennesker som de trodde var venner, men som i virkeligheten var fiender. I stedet ble det satset på mennesker som Jens Christian Hauge. Som snudde kappen etter vinden. Å rekruttere agenter for Sovjetunionen blant nazistenes hemmelige tjenere, skulle vise seg å være et smart sjakktrekk fra Josef Stalin. Han skaffet seg livslang lojalitet og oppnådde store resultat. Ved hjelp av hardkokte mennesker som ikke nølte med å svike andre mennesker og eget land. Selve spillet som de var opplært i, gikk jo nettopp ut på å narre andre til å begå svik mot hverandre. Hele den indre solidariteten i Arbeiderpartiet ble bygget opp på denne måten. Spillet i negativ sektor har til følge at du gjør det rasjonelt umulige. Selv om det er rasjonelt umulig. Du holder på med bedrag hele tiden. Poenget med bedrag er å få offeret for svindelen blind for det man faktisk ser. Olav Njølstad er bare en av mange som er blitt offer for profesjonelt historisk og politisk humbug. Baron von Munchausen (bildet under) fortalte også elleville eventyr. Han red på kanonkuler og løftet seg selv og hesten opp fra myren. Blant annet. Munchausen gjorde også det rasjonelt umulige selv om det var rasjonelt umulig og er en populær figur i tysk litteratur. Han er Tysklands største og mest kjente bløffmaker. Forskjellen på Munchausen og Hauge er at Hauges historie er blitt slukt med snøre, søkke og agn her i Norge. Noe som i virkeligheten har kostet landet selvstendigheten. Kun en illusjon om selvstendighet har vi hatt. Men denne illusjonen har vi til gjengjeld hatt. Fullt og helt. I virkeligheten var Norge en sovjetisk måne. Som formørket tilværelsen for utrolig mange mennesker. Jeg var et av disse menneskene. |
| " Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå og ikkje det sanne skilja" Arne Garborg |
| NORSKE KRIGSHELTER: Max Manus og Martin Linge er to av de norske krigsheltene som er benyttet til å manipulere og maskere okkupasjonshistorien i Norge. I ettertid. De var begge to det som i dag kalles spesialsoldater i britisk tjeneste. I britiske uniformer. Storbritannia benyttet en rekke unge og modige nordmenn til farefulle oppdrag i Norge. Fordi de snakket norsk og var lokalkjente. Slike operasjoner kunne være alt fra sabotasje på Rjukan eller nålestikk og større angrep på tyske stillinger langs norskekysten. Måløyraidet er et slikt kjent angrep. I Måløy falt kaptein Martin Linge. Den norske regjeringen i London visste ikke en gang om dette angrepet på forhånd. Så de norske soldatene var fullstendig i britisk tjeneste. Jens Christian Hauge, Hjemmefrontmuseet og norske historikere har lagt stor vekt på å fremstille Max Manus, Martin Linge og andre norske spesialsoldater i den britiske hæren som motstandsfolk. Som en del av Hjemmefronten. Det er ikke sant. Samme hvor mange filmer om Max Manus som blir laget på dette falske grunnlaget. For å forstå strukturen i de historiske hendelsene under og etter krigen, er det avgjørende at du sondrer mellom nordmenn i britisk tjeneste og de såkalte motstandsfolkene som holdt til i Norge. Særlig fordi Jens Christian Hauge og mange andre har pyntet seg med lånte fjær i ettertid. For å kamuflere virkeligheten. Filmen om Max Manus fra 2008 er et godt eksempel på hvordan denne teknikken er benyttet. Til å forfalske historien enda mer. Max Manus og Martin Linge var alle godt trente soldater som var sendt ut på oppdrag av Storbritannia. Bak fiendens linjer. Slik alle stormakter gjør overfor andre stormakter som okkuperer et annet land av strategisk betydning. I krig. Det samme var Knut Haugland, Jens-Anton Poulsson, Joachim Rønneberg og de andre spesialsoldatene som britene sendte for å ødelegge tungtvannsproduksjonen på Rjukan. Å kalle disse motstandsfolk er en sleip teknikk for å tilsløre virkeligheten og forlede mennesker i ettertid til å foreta analogiske feilslutninger. Det er bedrag. Hvordan prøver okkupanten å fange opp slik fiendtlig infiltrasjon? Selvsagt ved å lage falske motstandsbevegelser. Som prøver å få kontakt med disse soldatene som er sluppet ned. Slik at de kan bli angitt og skutt av okkupasjonsstyrkene. Gestapo og Abwehr var dyktige i spillet i negativ sektor. De laget slike fluepapir i alle land som de var i. Fluepapir som altså sovjeterne overtok da krigslykken snudde. Som Sovjetunionen benyttet til å bygge politisk makt på. Da varm krig gikk over til kald krig. Veien mellom Florø og Førde ble bygget av nordmenn under krigen. Men det var tyskerne som satte arbeidet i gang, finansierte operasjonen og ledet hele veiarbeidet. Milorg var like norsk som denne veien. Jens Christian Hauge var mannen som tyskerne benyttet til å bygge opp denne falske motstandsorganisasjonen. For å benytte den som fluepapir. For å få naive og patriotiske nordmenn til å forholde seg til en venn. Som i realiteten var en fiende. Milorg bestod av to komponenter. Som utgjorde en kontradiksjon. Det var først og fremst tyskernes indre kjerne som styrte det hele. Hvor Jens Christian Hauge var hovedmannen. Den positive kontakten for nazistene. Så var det alle som etter hvert sluttet seg til. I tro på at de forholdt seg til en venn og patriot. Uten å vite at de var i klørne på fienden. Som nå kunne bestemme hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. Av disse stadig flere negative kontaktene. Eller nyttige idiotene, om du vil bruke dette uttrykket. I dette klassiske spillet i negativ sektor. Da Sovjetunionen overtok hele konstruksjonen, hadde Hauge og russerne ved krigsslutt nærmere femti tusen negative kontakter. Bare i form av de såkalte politisoldatene: "Gutta på skauen". Ingen av disse ungguttene visste hvem som hadde den virkelige kommandoen. Eller hvilket høyere formål de tjente. Hvilket nytt landssvik som de ble brukt til. Som kakepynt ble benyttet besteborgere mot slutten. Da ble konstruksjonen kalt Hjemmefronten og overstrødd med Norge i rødt, hvitt og blått. Særlig ble det kommunistiske opplegget pyntet med biskoper og dommere som hadde svin på skogen etter å ha gått tyskernes ærend i begynnelsen av krigen. I ettertid er også berømte norske sabotører i britisk tjeneste lappet over hele konstruksjonen og benyttet til å gi større tiltrekningskraft til denne bedragerske orkideen til Hauge, nazistene og senere sovjetkommunistene. De tyske sikkerhetstjenestene kopierte rett og slett kommunistenes vellykkede spill i det negative rom. Særlig var nazistene imponert over kommunistenes opplegg med "The Trust" i 1920-årene. Hvor fiender av bolsjevikkuppet i Russland ble narret til å slutte seg til motstandsorganisasjoner. Som bolsjevikene hadde dannet mot seg selv. En massiv likvidering av den russiske opposisjonen var følgen. Så Jens Christian Hauge ble først satt i fengsel for tyskfiendtlig virksomhet. Slik at han fikk en troverdig legende. Deretter ble han i prinsippet benyttet på samme måten som Henry Rinnan i Trondheim. I spillet i negativ sektor. Hauge ble så dyktig i dette negative spillet både for nazistene og komunistene at han holdt på med det fram til han døde i 2006. Med hell. Det var et spill som til slutt ga ham statsbegravelse. At Jens Christian Hauge og Moskva klarte å lure oss så lenge er en bragd. Det forteller mye om hvor hensynsløse og profesjonelle de hemmelige tjenestene til Hitler og Stalin var. Hvor gode de var til å snu virkeligheten på hodet og narre oss andre til å handle og beslutte på dette falske grunnlaget. Kontinuerlig. Så norsk krigshistorie er dessverre ikke så gloriøs som filmen Max Manus og historikere som Olav Njølstad forleder den neste generasjonen til å tro. Det er ikke slik krig og vi mennesker er. Slett ikke. Det er langt mer tarvelig, det hele. MAX MANUS OFFICAL TRAILER |
| «Trond Johansen - helt siden 18-års alder - da han gikk inn i motstandsbevegelsen under krigen, har tjent sin nasjon som en utmerket tjenestemann» Ketil Lund, Høyesterett, gir vandelsattest til tidligere direktør i etterretningstjenesten, Trond Johansen, senest i Aftenposten 13. juni 2006. *** Norsk høyesterett skiller seg fra andre lands høyeste domstoler ved at den griper inn i aktiv politikk. Som et overparti eller overhus innen den utøvende makt. Kreativ jus blir deretter benyttet til å maskere Oslo-elitens skjulte politiske agenda. Noe som i realiteten har vært ensbetydende med å gå Moskvas ærend etter 1945. Høyesterettsdommer og SV'er Ketil Lund ledet kommisjonen som snudde utfallet av den kalde krigen på hodet her i Norge. På nitti-tallet. Da Stortinget ble narret til å etterforske politiet i stedet for skurken. Neppe mange nordmenn vil stole mye på Høyesterett. Når de blir kjent med hva den har holdt på med etter krigen. Det er i vesentlige forhold en historie om svik. Til og med svik mot eget formål og grunn til å eksistere. I 1995 ble Eilert Stang Lund utnevnt til høyesterettsdommer. Han var nærmeste medarbeideren til Jens Christian Hauge i en årrekke. Da advokatfirmaet het Hauge & Stang Lund. Jeg har selv benyttet ham som advokat. Noen år etter Lundkommisjonens innstilling, Lund er tremenningen til Stang Lund, tok advokat Johan Fredrik Remmen på vegne av Jens Christian Hauge ut stevning mot Stang Lund. Bakgrunnen var angivelig uenighet om verdien av en boksamling på advokatkontoret. Tvistesaken dreide seg bare om noen hundre tusen kroner. Dette rettslige skrittet ble oppfattet som pinlig i det juridiske miljøet i Oslo, og etter en stund kom det til forlik. Hauge hadde da oppnådd hva han ville. Nemlig å skape en illusjon om fiendskap og avstand mellom ham og den tidligere nære medarbeideren Stang Lund. Som beleilig var gått til Høyesterett ett år før Lundkommisjonen la fram innstillingen. Sannheten om forholdet dem i mellom var trolig i virkeligheten den stikk motsatte av hva som på denne måten ble illudert og maskert. Fikst gjort. Jeg kjente Trond Johansen personlig fra den tiden jeg var med og ledet Forsvaret. Noen store vansker med å plassere Trond Johansen i dette spillet i negativ sektor, har jeg heller ikke. Nå i ettertid. Trond Johansen begynte sin yrkeskarriere hos tyskerne på brygga i Drammen. Som 18-åring. Av og til er en sigar bare en sigar. KGB satte sammen den indre kjernen av etterretningstjenesten i Norge ved hjelp av gamle kommunister og overløpere fra nazistene. Størst lojalitet fikk sovjeterne fra de sistnevnte. Arbeiderpartiet og Norge er etter krigen styrt i samsvar med de grunnleggende prinsippene i nazistene og sovjetkommunistenes spill i det negative rom. Både parti og stat ble organisert som en kontradiksjon. Som et negativt spill. Hvor de positive kontaktene for Sovjetunionen og Russland benyttet alle de andre som negative kontakter. Som nyttige idioter. I et totalitært indre opplegg. Med en ytre maske av demokrati og vestlig NATO-medlemskap. Som kontinuerlig kamuflerte den kriminelle kjernen. Med den røde stjernen fra øst: Nemlig det sovjetiske og russiske styret av noen kjernefamilier i Norge. Slik er arven vår fra Josef Stalin, Adolf Hitler og Josef Stalin igjen. Selv tjue år etter Berlin-murens fall. "Dette er jomfruelig mark for horehus", sa gangsterkongen Al Capone om et av Chicagos forsteder. Den samme tanken slo nok Josef Stalin. Om forstedet Norge. -------------------------------------- |