| "Hva som ikke er bragt til bevisstheten, kommer til oss som skjebne" C.G. Jung |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
Norge i dobbeltkrig
I spillet i den negative sektor blir
det benyttet kontradiksjoner hele
tiden. Dette har til følge at den
negative spilleren holder to
motstridende forhold for sanne til
samme tid. Brudd på motsigelsesloven,
en grunnpillar i ethvert rasjonelt
samfunn, karakteriserer bedrag som
fenomen. Dette karakteriserte ikke
minst KGBs modus operandi.
Dette karakteriserte også Jens
Christian Hauges juridiske og politiske
fremgangsmåte. Det karakteriserer
fortsatt hans høyre hånd fra tidligere,
advokat Johan Fredrik Remmen. Jeg ble
overrasket i 2002, da også Remmens
gamle kollega, regjeringsadvokat Sven
Ole Fagernæs, benyttet denne teknikken
mot meg. Bedrag synes å være en dypt
rotfestet kultur blant den aller
fremste juridiske eliten her i landet.
Noe som gjør den i stand til å gjøre
hva den vil. I praksis. Dette er en del
av den norske arven fra Josef Stalin.
Dette konsekvente og konsistente
lureriet utgjør faktisk den røde tråden
i norsk politikk i hele
etterkrigstiden. Slik jeg har påvist i
en rekke artikler før.
Det er ved å indentifisere disse
bruddene på motsigelsesloven, at du kan
bevise at hendelser er bedragerske.
Ikke ærlige og sanne.
I den langvarige og omfattende
operasjonen mot meg fra 1996, gikk
dette igjen i absolutt alle forhold. En
av følgene var at jeg tilsynelatende
formelt sluttet som sjefredaktør i
Rogalands Avis en rekke ganger. Noe som
er rasjonelt umulig. Sannheten var at
jeg aldri sluttet formelt. Ingen kan
dobbelt og trippelslutte i en jobb.
Heller ikke slutte kvadruppelt. At noe
usant skjer mange ganger, gjør ikke
dette sannere. Tvert om. Men det skaper
en stadig større illusjon av sannhet.
"Hver løgn må ha sju løgner for å ligne
sannheten og oppnå sannhetens aura", sa
Martin Luther. Ikke uten grunn at dette
sitatet ble understreket av den øst-
tyske spionmesteren i Stasi, Markus
Wolf, i hans bok "Mannen uten ansikt".
Slik arbeidet de virkelig profesjonelle
kommunistene. Også her til lands.
Jobben min som sjefredaktør ble i
tillegg bare gitt til en annen person.
Med den følge at han undertrykte og
utelukket meg som sjefredaktør. Jeg ble
dobbeltkrysset ut av norsk samfunn,
presse og politikk. Abrakadabra! Slik
var også Norulv Øvrebotten historie.
Både som menneske og sjefredaktør. Men
denne teknikken har vært benyttet i
langt større forhold enn hva som fant
sted i Stavanger i 1996.
Dobbeltkryssing eller ”double
crossing” på engelsk går nemlig igjen i
norsk politikk og samfunnsliv. Ikke
minst er jurister, journalister og
historikere her til lands blitt lurt
grundig av følgene av dette
kontinuerlige dobbeltspillet fra
sovjetkommunistene. Alle disse
yrkesgruppene skulle ha som oppgave å
avdekke sannheten. I stedet har de
stort sett tildekket den. Gjort det
stikk motsatte av hva de skulle.
Følgene har nemlig vært stikk motsatt
av hva de skulle ha vært. Noe som
alltid er tilfelle når denne geniale
kommunistiske fremgangsmåten blir
benyttet.
Et godt eksempel er Olav Njølstads
biografi fra i fjor om Jens Christian
Hauge. ”For et liv – og for et
menneske! Og for en bok!” skrev blant
andre Aftenpostens politiske redaktør,
Harald Stanghelle, om denne boken på
800 sider før jul i fjor. Selv om denne
boken er på 200 sider mer enn
Lundkommisjonens innstilling,
forfalsker den ikke norsk historie noe
mindre. Forfatterne er i begge
tilfeller lurt trill rundt. Det som
står igjen er et vrengebilde av
historien. Sannheten er den stikk
motsatte. Kun fragmenter er i beste
fall sanne. Konteksten for hendelsene
er snudd på hodet.
Konsistente beviser har ingen virkelig
verdi før det teoretiske grunnlaget er
identifisert. De kan tvert om
underbygge en oppfatning som er stikk
motsatt av det som er tilfelle i
virkeligheten. Stikk motsatt av
realitetene. Slik som her.
Data er alltid teoriavhengige. Alltid.
Først når modus operandi er klarlagt,
er konsistente beviser fullgode til å
belyse og fastslå hva som egentlig er
skjedd. Noe norske forskere og
journalister bør lære seg før jo
heller. De har ikke identifisert den
riktige konteksten for hendelser i
norsk historie. Med den følge at de er
gått seg vill. De har ikke tenkt
utenfor boksen heller.
Olav Njølstad er dr.philos, historiker
og forskningssjef ved Det norske
Nobelinstitutt. Dette er samme
instituttet som nå i høst ble narret
til å medvirke i et stormaktsspill i
negativ sektor. Mot USAs president
Barack Obama. Ved å gi ham fredspris på
premisser en gang i fremtiden, og
således hevde en konklusjon for å
bevise en premiss. Njølstad er helt
sikkert en noenlunde oppegående mann i
en noenlunde oppegående elite i Oslo.
Jeg kjenner ham ikke. Men det er selv
de gløggeste og flinke som lettest lar
seg lure av magikere, svindlere og
bedragere.
All kriminalhistorie viser dette. Fra
USA har det kommet flere slike
eksempler på intelligent og langvarig
svindel innen finans i løpet av det
siste året. Hvor gløgge mennesker er
blitt narret ganske lett til å forholde
seg til følgene av fiktive forhold.
Jens Christian Hauge klarte faktisk å
lure Njølstad selv fra graven. Noe som
beviser hvor dyktig Hauge i
virkeligheten var i dette faget. I
usannhet, juks og bedrag. Njølstads bok
heter "Jens Christian Hauge - fullt og
helt". Den burde ha hett "Jens
Christian Hauge - tomt og fragmentert".
Altså det stikk motsatte.
Historikere, journalister og jurister
har i flokk og følge gått seg vill i
dette villniset av speil. I dette
villniset av kontradiksjoner. Som
effektivt etterretningsarbeid fra en
stormakt i virkeligheten består av. De
har heller ikke sett skogen for bare
trær. Resultatet er et vrengebilde av
norsk krigshistorie, kaldkrigshistorie
og etter den kalde krigen historie. De
er alle blitt narret til å medvirke til
å manipulere virkeligheten.
Dette komplette vrengebildet av Norge
generelt og Jens Christian Hauge
spesielt, kommer mest ekstremt til
uttrykk hos Hjemmefrontmuseet i Oslo.
Hvor det meste er snudd på hodet. Mange
ganger. Der er alle de gale tingene
gjort galt i alle år. Dette museet
fremstår i dag som den fremste
forvalteren av Norges livsløgn.
Vokterne av denne tvilsomme skatten er
også de mest ivrige i tjenesten. De
forvalter stort sett følgene av mange
fiksjoner. Intet annet.
Jeg skal ta et nytt eksempel på hvor
falsk norsk krigshistorie i
virkeligheten er. Bare et eneste ett.
For å fjerne enhver tvil om hvor stort
bedrag vi har vært utsatt for. Kall det
gjerne et nøkkelbevis. Dette bedraget
er så veldig enkelt å bevise også. Bare
du bruker sunn fornuft, er menneskelig
rasjonell og vitenskaplig noenlunde
redelig ellers.
Jeg skal altså bevise falskheten. Nok
en gang. Her og nå. I denne artikkelen.
Jeg trenger faktisk ikke så mange
historiske fakta for å gjøre det
heller. Når du kjenner teknikken som er
benyttet, skal det ikke så mye belegg
til. Ikke så mye empirisk materiale.
Bare det som er relevant for å føre
nødvendig og tilstrekkelig bevis for
det jeg hevder.
Eksempelet mitt handler om den aller
innerste kjernen av krigshistorien. Om
selve kjernen i hele historien av de
forvirrende og tåkebelagte hendelser
som alle kriger består av. Mitt
eksempel gjelder nemlig selve krigen:
Når var Norge i virkeligheten i krig?
Svaret har ikke vært så enkelt som du
skulle tro. Om dette emnet er det
skrevet mange bøker, laget mange
utredninger, avsagt mange dommer. Det
er sagt og skrevet mye opp gjennom
tidene. Veldig mye.
En av grunnene til de mange
diskusjonene, er at dette
nøkkelspørsmålet fikk så store følger i
landssvikoppgjøret. Titusener av
mennesker ble etter krigen både dømt
til døden og til lange fengselsstraffer
for landssvik. Grunnlaget for
straffedommene var at Norge ikke hadde
kapitulert for Tyskland 10. juni 1940,
men at landet fortsatte krigen mot
Tyskland fra eksil i Storbritannia.
Hvor regjeringen Nygaardsvold holdt til
i eksil.
Norge var fortsatt i krig, selv om
kampene var slutt i Norge. Ved å gå i
tysk tjeneste eller å ha medlemskap i
Nasjonal Samling, var det begått
landsforræderi. Dette var konklusjonen.
De som ble stilt til doms, enten det
var en gammel kone og bare vanlig menig
medlem i NS fra en veiløs bygd i Sogn,
herdete norske frontkjempere for Hitler
i Tyskland, eller fortapte statsråder i
Quislings regjering, hevdet at Norge
hadde kapitulert for Tyskland i juni
1940. De viste til kapitulasjonsavtalen
som regjeringen hadde inngått med tyske
myndigheter før den rømte landet.
Fra de tiltalte ble det hevdet med
grunnlag i folkeretten, at de kunne
slåss for hvem de måtte ønske. Når
Norge hadde kapitulert. Ingen kunne
dømmes for landssvik mot en regjering
som hadde kapitulert. Ingen kan svike
noen som ikke lenger er til. Norge var
okkupert med de formelle følger dette
hadde med grunnlag i gjeldende
folkerett. Som nasjon var Norge
kapitulert. Nordmenn kunne derfor slåss
både for briter, sovjetrussere og
tyskere, alt etter hva de måtte ønske.
Slik folkeretten klart åpner for ved et
lands okkupasjon. Dette var
argumentasjonen. Særlig fra
frontkjemperne.
De ble ikke hørt. Høyesterett og
regjeringen la nemlig til grunn at
Norge ikke hadde kapitulert. Altså det
stikk motsatte av hva Tyskland alltid
hevdet, og hva de norske tiltalte etter
krigen la til grunn for sitt forsvar.
Forholdet mellom regjeringen og
hærstyrkene ble fragmentert. I
argumentasjonen overfor norske borgere
som straffeloven ble benyttet mot. Med
det formål å dømme dem som helt synlig
hadde vært på den tapende parts side.
At de usynlige medvirket til å dømme de
synlige, er ikke relevant i denne
sammenhengen. Selv om prinsippet i
dobbeltspillet er det samme.
Norske myndigheter la til grunn at det
bare var Hæren som hadde kapitulert.
Ikke regjeringen. Følgelig heller ikke
kongeriket Norge. Forholdet mellom hær
og konge ble fragmentert med andre ord.
Det fantes ikke lenger noen sammenheng
mellom disse aktørene. I den juridiske
argumentasjonen. Kapitulasjonsavtalen
her hjemme fra 10. juni 1940, ble
dessuten forsøkt glemt så snart
Tyskland begynte å tape ute i verden.
Statsminister under krigen, Johan
Nygaardsvold og utenriksminister
Halvdan Koht, begge fra
Arbeiderpartiet, møtte endatil opp i
norske rettssaker etter krigen. Hvor de
i vitneprov hevdet hardnakket aldri å
ha sett denne kapitulasjonsavtalen
overhodet. De kjente ikke til den annet
enn fra omtale. Det hjalp ikke at de
øverste embetsmenn i
Utenriksdepartementet i de samme
rettssakene motsa sine politiske
sjefer. Embetsverket hevdet at denne
skriftlige avtalen var forelagt både
statsminister og utenriksminister, ja,
hele regjeringen. Som jo hadde bedt om
den.
Når en regjering gir en forsvarssjef
ordre om å kapitulere, er det kanskje
naturlig at den avtalen som han inngår
på regjeringens vegne, blir lest
etterpå. Det må vi vanligvis formode i
en så viktig sak. I en unntakstilstand
for landet. Selv om dette var en
regjering som stort sett bare røykte og
drakk og var notorisk upålitelig, mens
den var i London, ifølge en kvinnelig
norsk medarbeider i den britiske
etterretningen. Som for noen år siden
stod fram i Aftenposten med sin
øyenvitneskildring fra krigsårene i
London.
Ikke noe av dette er likevel relevant
for hva jeg skal bevise. Jeg kan slå
fast at ingen er uenig i at krigen
formelt begynte 9. april 1940. I hvert
fall første gang. Da Tyskland overfalt
Norge. Både Norge og Tyskland er enig i
dette åpenbare faktum. Alle andre også.
Jeg kan også slå fast at det foreligger
to stikk motstridende syn på når krigen
formelt sluttet.
Seierherrene her hjemme hevdet at
krigen fortsatte fram til 8. mai 1945.
Da Tyskland formelt kapitulerte overfor
den allierte overkommandoen. Taperne
her hjemme hevdet at krigen for Norges
del tok formelt slutt 10. juni 1940. Da
Norge kapitulerte formelt for Tyskland
og underskrev avtale om dette. Norge
var fra den dag både faktisk og formelt
okkupert. Landet hadde også kapitulert
formelt. Med de lover som ifølge
folkeretten får virkning ved okkupasjon
og kapitulasjon.
Norske myndigheter la altså til grunn
etter krigen at Norge hadde vært i krig
hele tiden. På dette grunnlaget ble
landssvikoppgjøret gjennomført. De som
hevdet det stikk motsatte ble ikke
hørt. De ble tvert imot dømt. Dette er
fakta. Slik ble det skilt mellom gode
og dårlige nordmenn. Som det het den
gangen.
Tyske myndigheter var aldri i tvil om
at de hadde folkeretten på sin side.
Verken før krigsslutt eller etter
krigsslutt. Men det er som kjent
seierherrene som skriver historien. I
enhver krig.
Regjeringene til Einar Gerhardsen i
1945 gjennomførte seierherrenes justis.
Det ble gjennomført et omfattende
landssvikoppgjør: Grunnlaget var at
kongeriket Norge ikke hadde kapitulert
10. juni 1940. Bare den hæren som vi
hadde igjen i Nord-Norge hadde gjort
det, var grunnlaget. Norge hadde ført
krigen videre etterpå fra London. I
samarbeid med våre allierte.
Dette rettslige grunnlaget la både
regjeringen, påtalemakt og Høyesterett
til grunn i 1945. Det var et
rettsgrunnlag som ble holdt for sant
hele tiden overfor norske borgere. Av
både utøvende og dømmende makt. Den
lovgivende makten var da som nå,
plassert helt på sidelinjen.
Men samtidig som regjeringen hevdet
dette synet i forhold til egne
statsborgere, hevdet den samme
regjeringen det motsatte synet overfor
Tyskland. Det stikk motsatte synet. For
det fantastiske skjedde også i 1945, at
regjeringen Gerhardsen formelt
tilbakedaterte en krigserklæring mot
Tyskland til 1941!
Nå forelå det plusetlig to formelle
begynnelser på krigen. En i 1940, en
annen i 1941. Skal du trylle, må du som
regel ha to damer når du skal sage en
dame i to. Her hadde du nå to kriger.
Den siste krigstilstanden fra 1941,
måtte nødvendigvis forusette at Norge
hadde kapitulert likevel i 1940. Hvis
den hadde vært sann. Men det var den jo
ikke.
Sannsynligvis kom denne tilbakedaterte
krigserklæringen fordi regjeringen
visste at rettsgrunnlaget som den
hevdet i forhold til norske borgere var
falskt, og aldri ville holde i et
eventuelt erstatningsoppgjør med
Tyskland. Så den laget i ettertid en ny
formell krigstilstand med Tyskland. Som
den lappet over både krigstilstanden
fra 9. april 1940 og
kapitulasjonsavtalen fra 10. juni samme
år. Den nye krigstilstanden ble altså
datert til 1941. Jeg har ikke den
nøyaktige datoen for hånden.
Dette er et godt eksempel på Jens
Christian Hauge og Sovjetunionens
klassiske modus operandi. Slik
gjennomfører negative spillere
dobbeltkryssing og bedrag. I 1945 holdt
altså staten Norge et forhold for sant
overfor egne borgere, og det stikk
motsatte forhold for sant overfor
Tyskland. Med andre ord et helt annet
forhold enn hva som ble benyttet hjemme.
Norske myndigheter hadde to
motstridende prosedyrer for selve
saksbehandlingen av krigen. Med de
alvorlige følger dette skulle få. En
prosedyre overfor Tyskland, en annen og
stikk motsatt overfor nordmenn. Når det
foreligger en kontradiksjon, slik som
her, kan i beste fall bare den ene av
disse fremgangsmåtene i
saksbehandlingen være sann. Dette
følger av rasjonalitetens grunnlover. I
dette tilfelle var i virkeligheten
begge prosedyrene usanne.
At et forhold ute i verden får stikk
motsatte følger her hjemme, var også
grunnlaget for Lundkommisjonen i 1994.
Da virkeligheten ble snudd på hodet
etter den kalde krigen. Med de samme
teknikkene femti år etterpå.
Uansett hvilket syn du skulle ha på hva
som er riktig i henhold til
folkeretten, er det i hvert fall
åpenbart at begge disse to formelle
forholdene når det gjelder hva som var
den virkelige formelle krigstilstanden
for Norge under den andre verdenskrig,
ikke kunne være sanne til samme tid.
Bruddet på motsigelsesloven er
eklatant. Noe som avslører bedrag. Noe
som beviser bedrag. Dette er det
virkelig objektive forholdet i hva som
skjedde. Det objektive
gjerningsinnhold. For å bruke et
juridisk uttrykk fra strafferetten.
Det rasjonelt umulige blir gjort selv
om det er rasjonelt umulig. Norge kunne
ikke komme i formell krigstilstand med
Tyskland to ganger. Uten å ha avsluttet
en formell krigstilstand i mellomtiden.
Så også selve krigen i Norge ble
dobbeltkrysset etterpå. En
krigstilstand ble lappet over en annen.
Uten at det i virkeligheten fantes noe
årsaks og virkningsforhold mellom disse
to tilstandene. Bare en illusjon om en
slik sammenheng. Norge førte
dobbeltkrig mot samme fiende. Dette var
Norges dobbeltkrig mot Tyskland.
Ingen kan være i krig mot en fiende to
ganger uten at det er fred i
mellomtiden. Norge var det
tilsynelatende likevel. I følge det
rettslige grunnlaget til regjering og
Høysterett. Noe som av rent rasjonelle
årsaker ikke kunne være sant. Det var
så usant som det kunne bli.
Viss vi tar landsfaderen på ordet og
legger regjeringen Gerhardsens
krigserklæring med virkning fra 1941
av, til grunn som sann og ærlig, noe
den slett ikke var i virkeligheten,
sier det seg selv at den samme
regjeringen i hvert fall ikke kan skyte
og fengsle egne borgere med grunnlag i
handlinger som ble gjort før denne
krigstilstanden i 1941. Ikke under noen
omstendighet. Dette er helt åpenbart.
Det må bare bli påvist eksplisitt.
Hva du kunne gjøre etter 1941, er i
denne sammenheng ikke relevant. Selv om
du legger til grunn at alle aktører på
hvilkensomhelst side skulle ha vært
synske og forutsett hva norske
myndigheter ville finne på fire-fem år
fram i tid. I et kommunistisk spill kan
jo både krigstilstander og dødsstraffer
bli tilbakedatert. Slik at illujonene
om vilkår for straff blir oppfylt. For
norske domstoler holder det altfor ofte
med illusjoner om vilkårsdelen i
straffebud og rettsanvendelse. Bare
virkningsdelen blir da reell.
Viss du forskyver hendelser fram i tid,
og tar beslutninger på grunnlag av
dette i dag, handler du ikke på
grunnlag av fakta, men tvert om på
illusjoner. Denne teknikken benyttet
generalsekretæren i Europarådet og
lederen for Nobelkomiteen, Thorbjørn
Jagland, overfor USAs president Barack
Obama tidligere i høst. Da han delte ut
fredspris til presidenten på grunnlag
av premisser i fremtiden.
Viss du forskyver hendelser andre
veien, nemlig bakover i tid, tar du
heller ikke beslutninger på grunnlag av
fakta, men også da på illusjoner. Denne
teknikken benyttet Einar Gerhardsen og
Jens Christian Hauge overfor egne
landsmenn og kvinner under
landssvikoppgjøret i 1945. Da de
innførte lover med tilbakevirkende
kraft.
Noe som gjorde det mulig å skyte folk
på grunnlag av illusjoner om at et
vilkår i straffeloven var oppfylt.
Intet menneske kunne under noen
omstendighet vite i 1942 at de oppfylte
vilkår i straffebud som ikke fantes før
i 1945. Virkningsdelen i dette
straffebudet ble tilsynelatende likevel
oppfylt. Fordi alle domstolene handlet
på en illusjon om at vilkåret var
oppfylt. Av rasjonelle årsaker kunne
ikke dette være tilfelle. Alle ble lurt.
Det såkalte landssvikoppgjøret skjedde
følgelig på et falsum. Vilkår for
straff var ikke oppfylt i de fleste
tilfeller. Av rent rasjonelle årsaker.
Men det ble skapt en slik illusjon. Som
i virkeligheten maskerte omfattende og
systematiske overgrep. Mot veldig mange
medmennesker. I Norge. Rasjonelle
årsaker er faktisk ikke gjenstand for
diskusjon. I et sivilisert samfunn. Så
at følgene var overgrep sier seg selv.
Samme illusjonsteknikk benyttet
regjeringen Gerhardsen seg altså av
overfor Tyskland. Ved i 1945 å
tilbakedatere en krigstilstand til
1941. Dette forholdet kunne ikke være
reelt. Selv om det betraktes isolert,
og abstrahert bort fra den andre
krigstilstanden fra 1940. Forholdet er
i virkeligheten mange ganger falskt.
Feilnavigering i tid er like viktig i
magi som feilnavigering i rom.
Misdirection in time and space. Skal du
avmaskere profesjonelt
etterretningsarbeid, må du kjenne til
faget. Hvordan politisk manipulasjon
blir gjennomført. Slik at du kan
identifisere hva som har foregått.
Metodene i stormakters etterretning er
som regel hentet fra magiens svarte
bøker. Du narres til å handle på
årsaks- og virkningsforhold som i
virkeligheten ikke eksisterer. Slik var
og er spillet i den negative sektor.
Jeg har over tretti års erfaring fra
forsvars og sikkerhetspolitikk. Jeg vet
hva jeg snakker om.
Jeg har i over tretten av disse årene
vært i konflikt med en fiende som
benytter de teknikker og våpen som han
finner tjenelig til formålet. Dette er
en skruppelløs motstander. Som altfor
lenge ikke hadde vansker med å få den
norske stat til å medvirke på sin side.
Ikke minst gjennom følgene av
narrespill. Jeg lever farlig.
Det uhyggelige er altså at denne
fremgangsmåten var hovedregelen i
landssvikoppgjøret fra 1945. Da Jens
Christian Hauge og Arbeiderpartiet til
og med maskerte eget landssvik nettopp
gjennom et narrespill av et
rettsoppgjør mot andre landssvikere.
Moskva var en smart spiller i den
negative sektor. Veldig smart.
Det sovjetstyrte statskuppet i Norge
våren 1945, var godt kamuflert. Likevel
er det er fullt mulig i stor grad å
rekonstruere hva som i virkeligheten
fant sted i ettertid. Når du kjenner
fremgangsmåten. Resultatet var at
Sovjetunionen satte inn en
marionetteregjering med Einar
Gerhardsen i spissen. Som stråmann
innad og statsminister utad. Etter
hvert også med illusjonen av å være
landsfader.
Den irrasjonelle og vilkårlige
fremgangsmåten i landssvikoppgjøret,
skapte også den redsel og terror som
var nødvendig for at befolkningen ikke
skulle stille for mange spørsmål om
makten i landet. I den kritiske fasen.
Noe som medvirket til å maskere den
skjulte sovjetiske maktovertakelsen.
Knapt noen kunne føle seg trygge. I
hvert fall ikke før de hadde funnet seg
en trygg havn i Arbeiderpartiet i løpet
av de kommende årene. Den som ikke
lager støv, må spise støv. Slik er
ville vesten. Slik er ville østen.
Stort sett var det vanlige mennesker
som ble dømt i landssvikoppgjøret. I
hopetall over hele Norge. En gammel
kone ble dømt bare for fjorten dagers
medlemskap i Nasjonal Samling høsten
1940. Hun mistet også pensjonen. Som så
mange andre. Krigsprofitører gikk for
det meste fri. I hvert fall viss de var
store nok.
Alle embetsmenn slapp i det store og
hele påtale og straff. Enten de var
dommere, politimestere, fylkesmenn,
ansatte i departement og styringsverk
for øvrig. Trosss utstrakt samarbeid
med tyskerne fra veldig mange. Selv de
som hadde forsøkt å avsette Kongen
under krigen slapp.
Alle disse juristene snudde fort kappen
etter vinden. De ble snart ivrigst
etter å straffe andre for handlinger av
samme karakter som de selv hadde vært
med på. De store tyvene hengte de små
hele veien. Slik at ingen skulle
oppdage at de selv var tyver.
Ravner hakker heller ikke ut øynene på
hverandre. Særlig juristene holdt
sammen for å berge seg selv. Jo
dårligere nordmenn de hadde vært, desto
bedre nordmenn forsøkte de nå å være.
Krigens paradoksale logikk gjorde
mennesker om til levende
kontradiksjoner. De ble i større og
mindre grad et speilbilde av den
kontradiksjon som enhver krig består
av. Slik er følgen av alle kriger. Av
alle motsigelser. Slik er følgen på
mennesket.
Krigens logikk er ikke lineær. Den er
paradoksal. Det samme er for øvrig
kjærlighetens. Samme hvor mange parter
som er innblandet.
Alle og enhver møtte seg selv i døren
som følge av denne logikken i krigen. I
virkeligheten. Dette ble bare kamuflert
så godt. Ikke minst gjennom selvbedrag.
Snart hadde Sovjetunionen et velsmurt
og lojalt statsmaskineri til å ivareta
sine interesser i Norge. Akkurat som
Tyskland så lett hadde fått fem år i
forveien.
Det sovjetiske modus operandi skulle
fra nå av styre saksbehandlingen i alle
vesentlige forhold for det utad
frigjorte Norge. Nå hadde de gode
nordmenn overtatt.
Viss du bryter motsigelsesloven som
prinsipp for arbeidet, og du holder til
samme tid et forhold for sant overfor
en part, det stikk motsatte overfor en
annen part, og på den måten
dobbeltkrysser deg fram i det politiske
og juridiske landskapet i tid og rom
langs tidslinjen, kan du gjøre hva du
vil. Kort sagt: Absolutt hva du vil.
Det finnes ikke lenger noen grenser for
hva som er mulig. For da finnes ingen
fornuft lenger. Bedraget har opphevet
såvel folkeskikk som fornuft. Enhver
moral, enhver lov kan med letthet bli
omgått. Politikk er ikke da det muliges
kunst, men det umuliges. Det samme er
jus. Ingen fast grunn finnes, bare
kvikksand.
Det finnes i virkeligheten ingen gyldig
rettstilstand i samfunnet under slike
omstendigheter. Bare makta rår. Ikke
noe annet. Bare ren og skjær rå makt.
Enda råere enn i åpen krig faktisk.
Fordi den rå makten ved hjelp av
bedrag, er maskert utad som
rettferdighet og jus. Rettsstaten er
blitt et absurd, kommunistisk
vrengebilde av en rettsstat. For alle
som blir tvunget til å forholde seg til
den.Ikke noe menneske har mulighet til
å få grep om virkeligheten under slike
vilkårlige forhold. Da kan godt
kamuflerte overgrep florere. Slik det
har gjort i Norge.
Dette er akkurat samme opplegget som
jeg i mange år var utsatt for. Akkurat
det samme. Nemlig systematisk og
forsettlig bedrag med kumulativt
tvingende følger. Hvis de kriminelle
handlingene blir mange nok, kan følgene
av disse benyttes til å fremstille
offeret som forbryter. Forbryteren som
offeret. Snu saken på hodet.
Kontradiksjonene som blir brukt i det
negative spillet, har til følge at
andre menneskers sinn blir lurt til å
oppfatte et stikk motsatt årsaks- og
virkningsforhold. Enn hva som er det
egentlige. Det virkelige. Virkning blir
snudd til årsak. Forbryteren klarer
utad overfor andre å bytte plass med
offeret. Rollebyttet skapes som følge
av illusjoner. Skapt av forbryteren.
Det menneskelige sinn er nemlig skapt
slik at det oppfatter årsak først,
deretter virkning. Nettopp denne
svakheten hos mennesket er det
magikere, bedragere, svindlere og
smarte etterretningsvesen, utnytter til
å lure oss trill rundt.
Det er også slik illusjonsteknikk
sangeren og danseren Michael Jackson
benyttet i berømte "Moon walk". Hvor
han skaper en illusjon av å gå fremover
samtidig som han i virkeligheten går
bakover. I den magiske dansen. Bedre
kan heller ikke norsk politikk i
etterkrigstiden bli illustrert heller.
Norge var i virkeligheten en sovjetisk
måne, men skapte illusjonen av å være
USAs sol. Som følge av den magiske
dansen i skyggene. Vi gikk som nasjon
bakover. I virkeligheten. Mens vi til
samme tid skapte illusjon og inntrykk
av å gå fremover.
Denne fremgangsmåten med illusjoner til
følge, ble jeg utsatt for fra den samme
juristen som styrte Einar Gerhardsen
gjennom disse transformasjonenes
elleville dans i 1945. Pluss i alle de
mange tiårene som skulle følge etterpå.
Nemlig Jens Christian Hauge. Han var
arbeiderbevegelsens egen magiker,
kamuflert som advokat.
De politiske transformasjonene som Jens
Christian Hauge skapte i Norge som
følge av å benytte denne
bedragteknikken etter Berlin-murens
fall og sovjetkommunismens kollaps,
hadde den personlige følge for meg som
menneske, statsborger og sjefredaktør,
at jeg ble tvunget med bedrag og rå
makt. Til å bli i samsvar med disse
transformasjonene. I hver eneste
rettsstilling som jeg hadde i Norge.
Helt ned til den første menneskerett.
Nemlig retten til å leve.
En transformasjon som følge av en
kontradiksjon har videre til følge at
alt blir snudd opp ned i forhold til
før. Eller helt presist uttrykt i
samsvar med denne logikken: Livet blir
snudd ned opp. Alt skjer speilvendt.
For dem som blir utsatt for angrep med
disse konspirative teknikkene.
Disse menneskene er i en slik situasjon
dømt til å komme på den tapende siden i
revolusjonen. Som i dette tilfelle i
virkeligheten var en norsk
kontrarevolusjon mot en stor
internasjonal revolusjon. Nemlig
undetrykte menneskers stadig større
opprør i mange land i Europa. De gjorde
revolusjon mot langvarig kommuniststyre
og okkupasjon.
De frigjorde seg. Fra slaveriet. Fra
løgnene. Fra all tvangen som var en
følge av disse løgnene.
Stolt og idealistisk som alltid reiste
Norge seg mot denne verdensomspennende
bevegelsen. Ethvert håp ble knust her.
Den politiske venstresiden stod igjen
på valen som vinnere. Det gjør den ennå.
De kommunistiske lederne i
Sovjetunionen og Øst- Europa hadde ikke
lenger magemål til å skyte mennesker
for å holde på makten fra 1989 av. Noe
de ikke hadde nølt med tidligere i
historien.
Noen slik tilbakeholdenhet hadde ikke
de skjulte makthaverne i Norge. Slett
ikke. Her ble en kvinnelig ansatt på
den gamle arbeidsplassen min i
Forsvarsdepartementet, skutt senest i
1999. Foreldrene hennes gikk med samme
natten. Slik at det hele skulle bli
mesterlig kamuflert som en gårdstvist.
Narrespillet virket helt fint. Da også.
Noen år før gikk jeg fra å være et av
landets mest betrodde mennesker med
NATOs høyeste sikkerhetsklarering, til
å bli et av landets minst betrodde
mennesker. Kontradiksjonen hadde til
følge at livet mitt ble snudd opp ned.
På alle måter. På alle nivåer.
Jeg trenger nå en revolusjon andre
veien. En ny transformasjon. For å
komme tilbake hvor jeg var. Før den
særnorske kontrarevolusjonen mot
revolusjonen ute i verden fant sted.
Jeg ønsker en norsk virkelighet som er
i samsvar med den internasjonale. Med
resten av Europa i det minste.
Verken Norge eller jeg, for den saks
skyld, har godt av å leve på hodet. I
forhold til resten av verden. Dette er
en tilstand som blant annet har hatt
til følge at Thorbjørn Jagland er blitt
statsminister, senere
stortingspresident, altså formelt
nummer to etter Kongen, og nå
generalsekretær i Europarådet. Alt
dette er blant annet skjedd på disse
tjue årene som er gått. Siden muren i
Berlin ble hakket i biter.
Thorbjørn Jagland administrerer nå den
europeiske menneskerettsdomstolen i
Strasbourg. Jeg har absolutt ikke tenkt
meg dit. Domstolen er i så tilfelle
inhabil. Europa er visselig det mørke
kontinent. Fortsatt. Ingen tvil om det.
Til overmål deler den samme Jagland ut
fredspriser på vegne av Norge. I
tillegg til å være moralvokter i Europa.
Fredsprisen i år blir til og med delt
ut på grunnlag av sosialistiske
illusjoner. President Barack Obama får
Nobels fredspris på grunnlag av
premisser som Jagland og Nobelkomiteen
har forskjøvet fram i tid. Veldig langt
fram. I beste fall. Tildelingen er
skjedd ved hjelp av en bedragersk
teknikk. Som følger krigens paradoksale
logikk. Ikke fredens. Norge gjør det på
sin måte. Det skal være sikkert.
Den personlige erfaringen min med
Jagland som menneskerettighetenes store
beskytter, er ikke særlig gode. Det må
jeg si. Jagland var ikke vennen min før
heller. Men jeg kjente ham godt. Fra
politikken. Jagland var faktisk i stand
til å tenke nytt. En stund. Men det er
lenge siden. I grunnen har jeg vært med
på det meste. I norsk politikk på
toppnivå. Jeg vet hva det vil si å tape.
Langt bedre gikk det altså for slike
som Thorbjørn Jagland. I norsk politikk
på nitti-tallet. Han ble benyttet som
norsk kontrarevolusjonsleder. Jagland
ble transformert til statsminister som
følge av kreftene som samtidig hadde
til følge at jeg ble transformert
motsatt vei som menneske og politiker.
Gjennom den samme store politiske
kontradiksjonen som ble laget her i
landet. I dette spillet i negativ
sektor. Hvor årsaken egentlig er en
illusjon. Mens følgene er reelle.
Dynamikken var en følge av krigens
paradoksale logikk. Som kontradiksjoner
uvilkårlig bringer med seg i full
ufoldelse. Mens narrespillet holdt på
her hjemme gjennom hele nitti-tallet.
Desto flere som ble narret til å handle
på usanne premisser, jo mer skjulte
følgene av disse handlingene deres, hva
som i virkeligheten hadde funnet sted i
fortiden. Det skjedde en kumulativ
kamuflering av historien om den kalde
krigen. Hva som reelt sett var
foregått. Dette igjen kamuflerte også i
enda sterkere grad hva som i
virkeligheten var skjedd under den
andre verdenskrigen og etterpå her til
lands.
Dette var et pyramidespill av
usannheter. Med en skikkelig stor
pyramide som resultat. Men den norske
pyramiden var snudd på hodet. Den var
speilvendt. Så byggverket av løgner ble
bare større og større. En snudd
pyramide utvider seg på toppen. Stadig
mer. Noe som ennå skjer her til lands.
Stanser vi ikke denne byggeprosessen,
blir vi snart begravd i vrakhaugen av
den nasjonale livsløgnen som vi drømmer
oss bort i. Da kan vi fort befinne oss
i gravkammeret også. Levende. Sammen
med den døde faraoen.
Maskeringen av historien skjedde ved
sofistikert bedrag. Maskeradaen var
særlig intens på nitti-tallet. Følgene
av dette bedraget var at folk ble
narret til i stadig større grad å
tildekke den historiske virkeligheten.
Både i fortid og samtid.
Motstandere i det politiske spillet
mellom øst og vest byttet plass. Slik
det kan skje i alle kriger. Med enten
vinnere eller tapere. Som følge av den
paradoksale logikken som virket i det
politiske livet i disse dramatiske
årene. Ekstreme utslag får du i
ekstreme situasjoner. Det virkelig
ekstreme utfallet her i Norge etter
sovjetkommunismens fullstendige
kollaps, var at dette rollebyttet
mellom politiske motstandere ikke
skjedde. Når venstresiden i forsvars-
og sikkerhetspolitikken tvert om fikk
nakketak på høyresiden i denne
prosessen, er det åpenbart at noe ikke
kunne stemme. Det gjorde det heller
ikke. Dette utfallet kom som følge av
narrespill. Det rasjonelt umulige ble
gjort selv om det var rasjonelt
umulig.
Følgene var motsatt av hva de ellers
ville ha vært. Hvis ikke stadig flere
og til slutt alle og enhver var blitt
narret til å handle og beslutte på en
negasjon av den kalde krigens utfall.
Noe som skapte en illusjon av et
rollebytte. I Norge skjedde i
virkeligheten en kontrarevolusjon mot
revolusjonen ute. Mens alle trodde de
hadde vært med på en gjennomgående
revolusjon i Europa.
Særlig venstresiden her hjemme trodde
at den gjorde det stikk motsatte av hva
den egentlig gjorde. Oppgjøret som
venstresiden holdt med fortiden i Norge
var i virkeligheten en reaksjon mot
oppgjøret som undertrykte mennesker
ellers i Europa holdt med forhatte
kommunistregimer. I realiteten var det
som skjedde i Norge reaksjonært. Dypt
reaksjonært.
De to revolusjonsformene ble forvekslet
som følge av den konstruerte
kontradiksjonen som her listig ble lagt
til grunn for saksbehandlingen. Som
følge av spill i den negative sektor.
Som følge av den politiske regien fra
skyggene. Folk flest ble lurt til å
oppfatte et stikk motsatt årsaks- og
virkningsforhold. Enn hva som var det
egentlige.
Det helt grunnleggende i dette
kommunistiske bedraget er å snu ethvert
forhold og enhver sak som følger av
dette forholdet, på hodet og narre
andre til å handle på dette usanne
grunnlaget. Noe som altså igjen skjedde
da den kalde krigen i Norge var slutt.
Alle ble forvirret og handlet feil. Å
måtte forholde seg til godt forberedte
kontradiksjoner fra en motstander som
bedriver forsettlig bedrag på denne
måten, er å slåss mot vindmøller.
Bedraget var ekstremt. Like ekstremt
som etter den andre verdenskrigen i
Norge.
Forrige århundre var ekstremismens
tidsalder. Fra begynnelse til slutt.
Ute i Europa var denne motsigelsen
høyst reell og slett ikke falsk. Da
revolusjonen mot kommunismen toppet
seg. Folket dobbeltkrysset til slutt de
sosialistiske regimene ut av
politikken. Kontradiksjonen avspeilet
virkelige politiske forhold. Følgene
også.
Sovjetunionen ble for eksempel
dobbeltkrysset ut av historien. Av
Russland. Som følge av at Boris Jeltsin
erklærte Russland som selvstendig land.
Noe som utelukket Sovjetunionen. For
all evighet. Jeltsins handling var i
realiteten et indirekte svik mot Sovjet.
Noen ganger er det greit å tenke klart
når historiske fenomener skal beskrives.
I Norge var forholdet stikk motsatt.
Her var grunnlaget for motsetningen
nemlig fiktivt. Bånn falskt for å si
det rett ut. Her ble alle og enhver
narret til å handle på en negasjon av
den kalde krigens utfall. Ikke minst
Stortinget. Med den følge at taperne i
virkeligheten dobbeltkrysset vinnerne,
og følgelig kom vi ut med stikk motsatt
resultat enn hva som var realiteten i
utlandet.
Grunnlaget var falskt. Bare følgene var
virkelige. Faktisk grusomme for noen av
oss. Her i Norge byttet ikke partene i
virkeligheten plass som følge av
utfallet av den lange kalde krigen
internasjonalt. Slik det skjedde ute.
Det var bare skapt en slik illusjon. En
oppfatning av et årsaks- og
virkningsforhold som ikke eksisterte i
virkeligheten. Som det ble handlet og
besluttet ut fra. Tro er en
disponerende egenskap. Magikere kan få
folk til å gjøre det utrolige.
I det virkelige livet hadde det faktum
at stadig flere ble narret til å handle
på negasjonen av den kalde krigens
utfall, den kumulativ følgen at
vinnerne her hjemme ble undertrykket av
taperne. Usannheten utelukket
sannheten. I motsetning til i andre
land, hvor det ble handlet på et sant
grunnlag. På bakgrunn av klart
observerbare fakta. Ikke på fiksjoner.
I andre land utelukket sannheten
følgelig usannheten.
Nå beskriver jeg ikke subjektive
forhold, men objektive. Virkeligheten
er ikke et spørsmål om meninger. Jeg
gjør rede for objektive hendelser. Hva
som i virkeligheten hendte. Såvel ute
som hjemme.
Det bestående regimet her i Norge
lyktes i å dobbeltkrysse vinnerne av
den kalde krigen her hjemme ut av det
politiske livet. Eller til et liv som
opposisjonelle. Dette skjedde i strid
med enhver rasjonell lov. I konflikt
med enhver tankelov. På grunnlag av en
konstruert og falsk kontradiksjon
hendte dette. Ikke på grunnlag av en
virkelig og sann kontradiksjon. Slik
tilfellet var i andre land.
Dynamikken som jeg beskriver, spiller
seg ut i alle revolusjoner. Slik det
også gjør i kontrarevolusjoner. Selv i
en isolert kontrarevolusjon som her.
Mot en revolusjon et annet sted i
verden. Krigens logikk gjør sitt i
begge tilfeller. Noen jubler. Andre
gråter.
I Norge skjedde dette speilvendt i
forhold til utlandet. Fordi fundamentet
var usant. Grunnlaget var kort og godt
en løgn. En kommunistisk løgn. En
klassisk sådan.
Slik virket narrespillet. Slik var
følgene. De siste ble de første.
Følgelig ble de første også de siste.
Taperne av den kalde krigen ute i
verden fremstod som vinnerne her
hjemme. Mens vinnerne ute i verden var
de store taperne. Her hjemme. Stikk
motsatt med andre ord. Av hva som var
tilfelle internasjonalt. Alt hadde
skjedd på bakgrunn av et komplett
falsum. Men følgene var virkelige nok.
Kontrarevolusjonen i Norge var blitt
kronet med suksess. En storslagen seier
for de hjemlige kontrarevolusjonære. De
virkelige reaksjonære. Med et stadig
mer utadvendt godhetsregime med flust
av oljepenger til følge. I forhold til
resten av verden. Ingen sanne engler er
imidlertid født i helvete.
De gode nordmenn fra gamle dager hadde
ikke tapt. De hadde tvert om befestet
stillingen. Med stadig flere
tilhengere. I en overveldende seier
tuftet på løgner. Pluss følgene av
disse løgnene. Pluss rå makt i det
skjulte. I skyggene.
Jens Christian Hauge var da blitt langt
over åtti år. Hjernen var likevel
sylskarp. Bedrag kamuflert som jus var
virkelig noe han kunne. Den langt yngre
høyrehånden hans, advokat Johan Fredrik
Remmen, var etter hvert opplært i disse
avanserte kommunistiske
manipulasjonsteknikkene. Remmen gjorde
derfor det meste av grovarbeidet ute i
felten. For ham som ble kalt gamlingen
i advokatfirmaet Hauge & Co.
Jens Christian Hauge var den unge
mannen som begynte som negativ spiller
for de tyske nazistene i begynnelsen av
krigen. For å snu kappen og fortsette
det samme spillet hos seierherren
Sovjetunionen. Da tyskernes krigslykke
snudde.
I motsetning til Henry Rinnan i
Trondheim, arbeidet neppe Jens
Christian Hauge for den sivile tyske
sikkerhetstjenesten. I hvert fall ikke
bare. Men for den militære, Abwehr. Som
hadde ansvaret for tysk kontraspionasje.
I Oslo var det viktig for tysk
etterretning å lure andre lands
etterretningsvesen, og den norske
eksilregjeringen i London, til å
forholde seg til en falsk
motstandsleder. Oslo var jo
hovedstaden. Trondheim var det ikke.
Når du kjenner mye av dette dype
spillet, er det faktisk ikke så
vanskelig å tenke seg til hva som
skjedde i Norge under krigsårene.
Jeg har temmelig klart for meg
strukturen i hva som i virkeligheten
fant sted under og etter krigen. Hvilke
bevegelser som i hovedtrekk ble gjort
bak magikerens røk. Bak de utallige
speilene og abrakadabraene. Kan du
avlede publikums oppmerksomhet, kan du
marsjere en elefant over scenen uten at
publikum merker det, sier en av CIAs
tidligere illusjonister. Jeg ser nå
godt sporene av denne elefanten som ble
marsjert over scenen i dette
skuespillet som kalles norsk historie.
Fra som ung mann levde altså Jens
Christian Hauge fullt og helt som
profesjonell bedrager. Bak en maske som
den absolutt mest patriotiske og
ansvarlige gode nordmann. Hauge hadde
til og med gullhjelm på. I tillegg til
masken. Han har den ennå. Fra graven.
Hauge klarte til og med å bedra det
norske folk om selve krigen. Ikke en
gang det faktum at Norge var i krig med
Tyskland unnlot han altså å gjøre
falskt. Falsk i ett, falsk i alt. "For
et liv - og for et menneske!" Og for et
land. Som deler ut fredspris til andre.
Attpåtil. I det minste deler vi ikke ut
flere av den samme fredsprisen til den
samme personen til samme tid. Med stikk
motsatte begrunnelser. Dette er i hvert
fall et fremskritt. Noe slikt hadde
imidlertid vært fullt mulig. Når brudd
på motsigelsesloven er selve
hovedregelen i den offentlige
saksbehandlingen. I vesentlige saker.
Slik det har vært her i landet.
Den som skal motbevise meg i denne
fremstillingen av Norges krigshistorie,
attpåtil kjernen i denne, nemlig
sannheten om selve krigens begynnelse
og slutt, må oppheve motsigelsesloven i
argumentasjonen. Noe annen måte finnes
ikke.
Men de som da kaster Aristoteles over
bord, for eventuelt å berge seg selv og
egen historie, kaster samtidig alt
grunnlag for rasjonalitet samme veien.
Med den følge at selve fundamentet for
sivilisasjon og menneskehetens
eksistens ikke lenger gjelder. Da er
det heller ikke noe fornuftig grunnlag
for noe demokrati heller. Verken før
eller siden. Her i Norge.
Filosofi er å søke etter enhet i
mangfoldet. I analysene mine av
etterkrigstiden har jeg ikke funnet
noen slik enhet. Bare fragmenter. Som
følge av brudd på
kontradiksjonsprinsippet.
Konsekvente og konsistente brudd på
motsigelsesloven var det jeg fant i
mangfoldet. Dette var historiens
kraftlinje i Norge. Alt var pill
råttent. Særlig det som før hadde
fremstått utad som selve kjernen. I hva
som var blitt oppfattet som vestlige
verdier. Så var himmelretningen i
virkeligheten den stikk motsatte.
Pill råttent var det jeg fant
istedenfor enhet. Under alt villniset.
Under alt buskaset. På de gjengrodde
stier. Hvor også jeg nå er gått. Med
mine varige svekkede sjelsevner.
Sjel som begrep er for øvrig bare en
illusjon. En religiøs sådan. Mennesker
har i virkeligheten en hjerne, og som
følge av den et sinn. Dette er alt vi
har. Til å tenke og føle med. Til å bli
lurt med. Til å lure andre, til å lure
oss selv. Trill rundt, om så er.
Værsågod, her har du Homo sapiens.
Norge er i sannhet for godt til å være
sant. Bare dette for så vidt enkle
beviset om dobbeltkrigen mot Tyskland
som jeg trakk fram i begynnelsen av
artikkelen, viser med all tydelighet
fremgangsmåten som har ført nasjonen
til å fremstå som for god for denne
verden. Mens sannheten i virkeligheten
er stikk motsatt.
I dette notoriske dobbeltspillet ligger
en ufattelig ondskap gjemt. Den skader
ikke bare andre. Denne ondskapen skader
også oss selv. Vi har en arv fra både
Adolf Hitler og Josef Stalin som vi må
se til å gjøre noe med. Vi kan ikke
leve i selvbedrag for alltid.
(Publisert 14. november 2009)
Les også artikkelen "Menneskerettigheter, rehabilitering og Nobels
fredspris
Les mer, "Møte med Don Quijote, Judas og La Cosa Nostra"
Tilbake til hovedsiden
| NORGES DOBBELTKRIGER: Hva som skjedde under og etter verdenskrigen, er i årenes løp blitt manipulert til det ukjennelige. For å tjene herredømmet og stråmenn som tok over etter tyskerne. Følgen er at generasjoner av norske kvinner og menn har bygget landet på nasjonale løgner. Vi gjør det ennå. Vi har ikke en gang begynt å rive murene fra vår egen fortid. Selv tjue år etter Berlin-murens fall. Dette kjente bildet fra Akershus festning gir inntrykk av at Tyskland kapitulerte i mai 1945 overfor Hjemmefronten og Norge. Dette skjedde ikke i virkeligheten. Norge hadde kapitulert overfor Tyskland fem år tidligere. Tyske myndigheter kapitulerte ikke overfor noen som hadde kapitulert overfor dem før. Det ville ha vært rasjonelt umulig under enhver omstendighet: Ikke kunne disse tyske offiserene heller vite i 1945, at de også hadde vært i krig med Norge fra 1941 av. I tillegg til krigen fra 1940. Det var menneskelig umulig å vite. For den siste krigstilstanden oppstod ikke før langt senere i 1945. Et halvt år etter dette bildet. Da regjeringen Gerhardsen la til grunn krigstilstand overfor Tyskland med tilbakevirkende kraft fra 1941 av. Norge førte dobbeltkrig med Tyskland med andre ord. Slike forviklinger oppstår som følge av systematisk bedrag. Ikke minst i ettertid. Norge er i alle viktige forhold blitt styrt ved hjelp av narrespill etter at tyskerne forlot landet. De tyske styrkene overga seg til britiske styrker i Norge. Etter at Tyskland hadde kapitulert overfor de krigførende allierte styrkene. Som stort sett bestod av Russland, Storbritannia og USA: Dette er sannheten. Tryllekunstneren David Copperfield narrer folk til å tro at han kan gå gjennom den kinesiske mur. Vi som det norske folk har falt for hans type magiske grep Vi har nemlig falt for illusjonen av å gå tvers gjennom Berlin-muren. Uten å rive den. Dette var følgene av myndighetenes saksbehandling av forholdene etter den kalde krigen i Norge. Etter at muren falt i Berlin i 1989. Lundkommisjonens arbeid fra 1994 og utover hvilte på et grunnleggende magisk grep i politikken. Taperne av den kalde krigen ble benyttet til å dobbeltkrysse vinnerne ut av politikken. Eller til en underordnet rolle. Å snu følgene av virkeligheten her hjemme på hodet i forhold til hvordan virkeligheten var ute i verden, er nemlig intet annet enn å saksbehandle en illusjon. Akkurat dette trikset fra klandestin virksomhet ble benyttet i Norge. Det norske folk ble lurt ved hjelp av illusjonen. Som ble laget av en smart kontradiksjon. Av en konstruert motsigelse. I klassisk stil gjorde Jens Christian Hauge selve utfallet av den kalde krigen falskt også. Forhold og sak ble snudd på hodet i Norge. Med tilsvarende følger. Hauge lot stråmannenThorbjørn Jagland narre Stortinget i 1994. Samme mann ble benyttet som statsminister senere i 1996, og til straks å skade førstelinjeforsvaret vårt så mye at bedraget aldri ble avslørt. En grunnleggende mafiaregel er å dra slangen ut av hullet med annen manns hånd. . Statsminister Jagland knakk nemlig ryggen på sikkerhetspolitiet. I en svært sårbar tid for nasjonen. Han stanset politiets etterforskning høsten 1996. Han gjennomførte en utrenskning av ledelsen i sikkerhetspolitiet ved hjelp av de samme metoder som ble benyttet i utrenskningen av meg. Akkurat samme opplegget. Jagland rensket også ut justisministeren, Grete Faremo. Fremgangsmåten har jeg identifisert grundig i eget tilfelle. KGB-teknikk ble brukt for å stanse etterforskning av nettopp KGB og østtyske Stasi i Norge. Snakk om å sitte med bukta og begge endene i et land. Følgen var at det var fritt fram for videre utenlandsk innblanding og spionasje i Norge. Det gamle systemet bestod. Ene og alene for disse handlingene venter det noe helt annet for Thorbjørn Jagand som norsk statsborger enn fredspris. Hvis Norge skal bli gjenopprettet som troverdig rettsstat. Følgene av den kalde krigens endelikt ble saksbehandlet motsatt av Norge i alle organ i NATO enn her hjemme. Denne alliansen som landet utad var en del av. NATO ble nettopp til for å demme opp for sovjetkommunismen. Norge tok ingen initiativ innenfor NATO til å granske arbeidet til alliansens sikkerhetstjenester for eksempel. For å stemple dem som ulovlige hvis de hadde hatt et øye til kommunistiske nettverk og potensielle femtekolonister. Heller ikke forsøkte Norge å stanse NATO i å finne ut av hva som var skjedd under den kalde krigen. Da de hemmelige arkivene i blant annet Øst-Tyskland ble tilgjengelige. En slik kvalitetssjekk av hvor god demningen mot kommunismen i virkeligheten hadde vært under den kalde krigen, ble jo stanset med stalinistiske metoder og stor dramatikk til følge her hjemme i Norge høsten 1996. Norge forsøkte seg heller ikke på en sovjetisk utrenskning av ledere i NATOs sikkerhetsorganer. Slik det ble gjort her hjemme. I det hele tatt oppførte vi oss på en helt annen måte ute enn hjemme. Ingen korrelasjon finnes mellom Norges saksbehandling i forhold til NATO og saksbehandlingen overfor norske borgere og myndighetsorgan. Noen slik sammenheng er selvfølgelig ikke mulig å finne når vi her hjemme snudde utfallet av den kalde krigen på hodet i forhold til hva som skjedde i utlandet. Så også den kalde krigen var Norges gjennomførte dobbeltkrig. Til siste slutt. Akkurat slik verdenskrigen hadde vært det femti år før. Norge hadde nemlig en prosedyre for håndteringen ute, og en stikk motsatt prosedyre for saksbehandlingen hjemme. Norske myndigheter holdt et forhold for sant overfor omverdenen, samtidig som de holdt det motsatte forhold for sant overfor egne borgere. Denne kontradiksjonen lurte alle. Begge prosedyrene kunne ikke være sanne. I beste fall kun en av dem. I dette tilfellet var det saksbehandlingen hjemme som var falsk. Med andre ord var nødvendigvis også den samlede saksbehandlingen falsk og bedragersk . Av den kalde krigens slutt. Norge fragmenterte et entydig utfall av den kalde krigen, og la i stedet til grunn en tvetydighet. Et absolutt entydig og positivt forhold ble gjort til en tvetydighet ved å gi forholdet en samtidig negasjon. Så ble folk og myndigheter narret til å handle og beslutte på grunnlag av forholdets negasjon. I en slik verden snudd på hodet kan den store skurken manipulere omgivelsene til å sette i gang etterforskning av politiet. I stedet for skurken. Snu forholdet mellom forbryter og politi opp ned. Om overvåklingen som politiet hadde gjort under den kalde krigen var lovlig eller ikke, er i denne sammenhengen ikke relevant. Dette er absolutt irrelevant Med denne kontradiksjonen ble det mulig å gi den kalde krigens utfall stikk motsatte følger her hjemme enn det som var tilfelle internasjonalt. Stortinget ble narret til å legge til grunn en negasjon av den kalde krigens utfall. Da det oppnevnte Lundkommisjonen i 1994. Hvor realiteten i mandatet var å etterforske politiet. I stedet for skurken. Som hadde gjort det nødvendig med et politi i utgangspunktet. Fra da av rullet snøballen stadig fortere utover nitti-tallet. Den ble stadig større. Men snøballen rullet stikk motsatt vei enn Stortinget egentlig hadde tenkt seg. Hvorfor? Fordi politikerne var narret til å handle på grunnlag av forholdets negasjon. Allerede i første vedtak i saken. Lurt trill rundt allerede da. De kumulative følgene av illusjonen som denne negasjonen utgjorde, skapte en bortimot perfekt dekkoperasjon. Da stadig flere ble narret til å handle på dette grunnlaget. Med effekt helt fram til i dag. Gjennom denne kontradiksjonen ble tap ute snudd til seier hjemme. Usannhet utelukker sannhet. Like mye som sannhet utelukker usannhet. Dette følger av kontradiksjonsprinsippet. Rasjonalitetens grunnlov. Handlingsmønsteret går igjen i år etter år. I tiår etter tiår. Vårt modus operandi er kommunistenes. Signaturen er tydelig. Norge avsluttet altså den kalde krigen ved hjelp av klassisk kommunistisk manipulasjon i politikken. Ved hjelp av solid KGB-arbeid. Noe som i seg selv viser hvilken side som landet i virkeligheten hadde stått på. I den lange ideologiske og militære dragkampen mellom øst og vest. Norge var en trojansk hest for Sovjetunionen i NATO. Dette er sannheten. Saksbehandlingen var en følge av dette faktum. Norge var i kald dobbeltkrig. Norge var en nasjonal kontradiksjon i forhold til andre land. Mot Sovjetunionen på den synlige overflaten. Mot USA under den synlige. Det siste var det egentlige forholdet. Som selvfølgelig styrte hele det store negative spillet. I forhold til USA, Storbritannia og resten av NATO, var Norge i virkeligheten en simpel forræder. Norge kan nok være et lite land, men det var en diger og godt kamuflert spion. Midt i heteste spenningsfeltet mellom øst og vest. Norge fremstod som venn, men var i virkeligheten en fiende. Eller omvendt formulert: Norge var i virkeligheten en fiende, kamuflert under illusjonen av å være venn. I det atlantiske samarbeidet om forsvaret av Vesten. Den vestlige demningen mot kommunismen hadde hull allerede under byggingen. Bedrag har vært vårt bumerke på internasjonal politikk. I virkeligheten. Dette er ikke noe godhetsregime. Snarere stikk motsatt. I sosialismens navn mistet hundre millioner mennesker livet i det forrige århundre. Vi var en del av denne sosialistiske bevegelsen. Vi tilhørte en drøm som ble til et mareritt. I realiteten står den kommunistiske muren urørt her hos oss. Sammen med andre skampletter og historiske murer tidligere i denne unge nasjonens liv. Ingen har ennå betalt noen pris for lureriet og sviket. Av et helt folk. Pluss av tre konger. Norge er et kongedømme. Viss monarken allierer seg med folket, kan det være et visst håp om å kunne ta et oppgjør med det russiskinspirerte SV-seminaret som i dag utgjør eliten i Oslo. Som undertrykker sannheten for å berge seg selv. Vi er jo narret til å handle feil alle sammen. Vi som har hatt ansvarlige stillinger i denne staten opp gjennom årene. Habiliteten vår er ikke særlig god. Det er en menneskelig innskytelse å dekke over egne feilsteg når vi er blitt utsatte for bedrag. I tillegg til svik av folk og konge ble våre allierte sveket. Sviket er faktisk så stort at USA og Storbritannia neppe er interessert i å fortelle om det en gang. I hvert fall ikke alt. De har vært innom et politisk bordell og blitt robbet. Den som ikke har vært på horehus og blitt grundig loppet, har ikke de praktiske forutsetninger og erfaring til å forstå hvordan Arbeiderpartiet og Norge er blitt styrt etter krigen. I virkeligheten. Slik det er skjedd. Fra bakrommet. Du kan komme langt i det politiske liv. Viss noen i skyggene hjelper deg fram med bedrag. Eller med sterke armer og dop. Eller med gift og pistol. I sovjetisk etterretning var gift et like naturlig våpen som revolver. Slik den politiske virkeligheten var i Norge, sier det seg selv at gift i ulike former ble benyttet mest her. Ellers ville den reelle situasjonen i Norge lettere ha blitt eksponert og avslørt. Både overfor NATO og befolkningen innenlands. Maskerte drap er å foretrekke. Hjerneblødning er for eksempel en klassisk kommunistisk dødsårsak. Psykiatrien kombinert med dop er også benyttet. Sannsynligvis i et veldig stort omfang. Tiden bør likevel være inne. For å skrelle løken. Her hjemme. Vi er nemlig blitt bedratt. Vi har til og med bedratt oss selv. Noe så grundig. Det er bare å ta hakkene fatt og gå løs på det hjemlige byggverket som symboliserer sosialismens følger: Slaveri og ufrihet. I ulike sofistikerte former. Tvang, løgn og bedrag. Her i landet som oftest maskert som høyverdig jus. Noe som gjør følgene av de kommunistiske illusjonene ekstra usmakelige og avskyelige. Så hakk løs. Bruk gjerne slegge. Så også Norge kan leve i sannhet. Trøsten for nordmenn er at Norge neppe er det eneste landet i Vest-Europa som er lurt trill rundt i dette geniale sovjetiske og russiske spillet i negativ sektor. En amerikansk historiker kaller Europa for det mørke kontinent. USA har nå trolig fått bekreftet sine verste antagelser fra den kalde krigen. Om at det eksisterte et opplegg for perfekt bedrag fra Sovjetunionen. Et opplegg som trengte gjennom selv de beste forsvarslinjer. Både hos mennesker og land. Det gjorde det nemlig. Jeg har identifisert teoriene bak spillet. Fremgangsmåten går igjen. Fra mikro til makronivå. Alle bitene i puslespillet er lagt på samme måte. Enten disse bitene er små eller store. Med den følge at små og store bilder er usanne. Også det virkelig store bildet. Alt er gjort speilvendt. Følgene som har skapt det store bildet, kan ikke være sanne. Av rasjonelle grunner. De skaper bare denne illusjonen. Jeg har selv overlevd å bli utsatt for massive angrep med disse bedragteknikkene. Men jeg har beholdt evnen til å fremstille kompliserte budskap enkelt. Så jeg kan fortelle så alle kan forstå. Om hva som i virkeligheten er skjedd i Norge og andre land. President Ronald Reagan hadde rett da han karakteriserte Sovjetunionen som ondskapens imperium. Sovjetunionen var til og med så djevelsk dyktig at imperiet klarte å snu Vestens sikkerhetssystemer. Til å virke stikk mot sin hensikt. Til fordel for fienden. Vesten finansierte følgelig en stadig større etterretningsoperasjon mot seg selv. Slik det skjedde i Norge. Diskusjonen i Arbeiderpartiet og den lille andedammen vår om FrP-koden, er ganske kjedelig. Lite relevant for landet i tillegg. For duellene om denne koden er basert på illusjoner. Koden finnes ikke. Det er derimot langt større dimensjoner over Ap-koden. Den er basert på virkelighet. Koden finnes. Koden er nemlig i sin kjerne den samme som KGB-koden. Sovjetunionen og sosialismens skjold og sverd. Selve nøkkelen til det mørke skattkammeret. Så da blir med ett diskusjonen mer interessant. Mer relevant. Litt større også. Med ditto betydning for Norge. Å slå et slag for friheten, gjør at en kvinne eller mann kan gå litt mer høyreist - og løfte hodet litt høyere. Så lenge vi kan, må vi gjøre det. Også som nasjon. |
| "Alle sannheter er lette å forstå straks de er oppdaget. Poenget er å oppdage dem." Galileo Galilei |
| Hvem bør kaste steiner? "Dette spørsmål har hatt en underlig aktualitet helt siden tyskernes kapitulasjon. Det kunne skrives lange og eiendommelige kapitler om spørsmålet. Her skal bare siteres et enkelt tilfelle som har fått betydelig publisitet gjennom lengre tid. Arbeiderpartirepresentanten Versto fra Telemark kritiserte engang i 1947 i Odelstinget at krigsrettsaken i anledning kapitulasjonen på Heistadmoen ikke var kommet fram. Han var tydelig fortørnet over at de som ikke hadde vært kjekke i 1940 ikke var blitt dømt. Senere ble det opplyst at Versto som var kommet til Elverum som stortingsmann 10. april 1940, uten noen spesiell grunn hadde rømt til Sverige en av de følgende dager. Han hadde ingenting å bestille i Sverige og det var selvfølgelig ikke større fare for ham enn for alle andre stortingsmenn. De fleste andre stortingsmenn reiste hjem og tok den skjebne som ventet dem i det okkuperte Norge, men Versto flyktet. Hvis han, til tross for at han ikke var i den tjenestepliktige alder, hadde meldt seg til kamp på den nærmeste front, så hadde det vært betydelig mer betimelig at han gikk til rette med folk som han syntes var mindre modige. Den samme mann hadde også en annen episode. I desember 1945 kritiserte han i Stortinget det forhold, at folk som hadde vært medlem i herredsting i okkupasjonstiden og ikke utrykkelig protestert mot bevilgninger til Den Norske Legion, hadde sluppet noen påtale. Senere ble det opplyst at han selv hadde vært tyskerarbeider i krigstiden. Han har riktignok unnskyldt dette med at han hadde bruk for dette arbeid som kamuflasje for illegalt arbeid, men likevel. Så ganske annerledes hyggelig det skulle vært i Norge etter frigjøringen, hvis folk i sin alminnelighet hadde husket den gamle bestemmelse om hvem det er som skal kaste steinene." Fra boken "Dømmer ikke" av major O.H. Langeland, tidligere Milorgsjef i Oslo, Forlaget Heim & Samfund A/S, 1948 |
| "Å være i Henry Rinnans nærvær var som å ha en fot i kvikksand til enhver tid. Jeg måtte hele tiden være årvåken" "Jørgen" medlem av Rinnans bande i Trondheim Henry Rinnan var blant tyskernes negative spillere i Norge under krigen. Han narret godtroende nordmenn til å begå svik mot sine landsmenn. I motsetning til hva som var hovedregelen i de tyske sikkerhetstjenestenes spill i den negative sektor, nøyde ikke Rinnan seg med å lure andre nordmenn ved bare å fremstå som motstandsmann. Slik at han kunne angi dem som arbeidet for briter og sovjetere til tyske myndigheter uten å bli oppdaget selv. Noe som ellers var alfa og omega i dette hemmelige spillet. Rinnan brøt grunnleggende regler i etterretningsarbeid. Han var sadist og fulgte nemlig selv opp ofre, torturerte og drepte dem. Han ble dermed den eneste av de norske negative spillerne som ble tatt etter krigen. De som ble benyttet andre steder i landet, ble aldri avslørt. De aller farligste av nazistenes norske medhjelpere, kunne skjule fortiden. Blant annet ved å jakte på nazister som var mindre enn dem selv. Slik skapte de seg et respektabelt ytre og patriotisk omdømme. Å opptre slik i større eller mindre grad er faktisk en menneskelig følge av kriger. Fenomenet var svært utbredt i Norge under og etter krigen. Ikke minst i Stortinget og Høyesterett. Ved å angripe andre, skjuler du lettere egne feil. Ved å angripe andre for å ha gjort det samme som deg selv, skjuler du fortiden din enda bedre. Mennesker skifter med tidene, men selve mennesket er akkurat det samme. Alltid. Rinnan hevdet selv at han avslo et tilbud om å gå over til KGB og Sovjetunionen. Da det var klart at Tyskland kom til å tape krigen. Henry Rinnan ble dømt for landssvik og henrettet. "Hvem som sjarmerer hvem når løver møtes, og hvordan det skjer, kan jo alminnelige dyr ikke vite", skrev Jens Christian Hauge i boken "Mennesker" fra 1989. Året da Berlin-muren falt. Hauge var maktens ansikt i Norge. Han fylte alle rom som han kom inn i. Han var krigshelten. Jens Christian Hauge ble dyrket som en gud. Jens Christian Hauge var en dyktigere spiller i den negative sektor enn Henry Rinnan. Langt dyktigere. Men han var også en langt mindre idealist. Rinnan sa nemlig nei til å skifte side. Selv om han da visste at spillet var slutt. Rinnan var for mye et alminnelig dyr. Så Henry Rinnan ble ikke med i spillet videre. Slik at han kunne bli en enda større kommunistisk spiller i negativ sektor, enn han hadde vært som nazist. Han lærte aldri hvor genialt det er å jakte på små kommunister, viss du mesterlig skal kamuflere at du er stor kommunist selv. For å lure andre til å handle på dette grunnlaget. Dette mer sublime spillet kunne Josef Stalin. Som operererte utenfor alminnelig moralsk og fysisk fatteevne. I sin sluhet. Nazi-Tysklands herdete generaler var sjokkert og forferdet over i hvilket omfang Sovjetunionen ofret livet til egne soldater, ja til og med hele brigader og egne generaler, i militære narrespill mot de tyske styrkene under krigen. Derfor bør det ikke overraske at Sovjetunionen benyttet kommunister i NKP, sosialister i SV' og andre idealistiske og naive politikere på venstresiden her hjemme, til offerlam og agn. Som del av en tilsvarende bedragerioperasjon mot USA, Storbritannia og resten av NATO etter krigen. For Stalin var ikke krig bare en videreføring av politikk med andre midler. Politikk var også en videreføring av krig med andre midler. Ingen skal si at dette opplegget ikke var en suksess. Overvåkingen av venstresiden i Norge tjente sitt sovjetiske formål. Om ikke annet så viser i hvert fall Lundkommisjonens rapport dette. Når den blir satt inn i den riktige konteksten. Norge ble som en følge oppfattet stikk motsatt av hva landet i virkeligheten var. Magien skapte de forventede følger. Ingen i Vesten forstod at Norge bare var en brikke i et strategisk spill i negativ sektor mot USA. Dette var en meget langvarig og vellykket strategisk bedragerioperasjon fra Sovjetunionen. Alminnelige dyr kan jo ikke vite hvem som sjarmerer hvem når løver møtes, og hvordan dette skjer. |
| "All truth passes through three stages. First, it is ridiculed: second, it is violently opposed: and third, it is accepted as self-evident" Arthur Schopenhauer |
| Fra Joseph Goebbels dagbok Lørdag, 10. mars 1945: "Det virker nærmest grotesk at nordmennene nå håper på å bli befridd fra det tyske åk av Sovjet. De skal få seg en overraskelse hvis befrielsen skulle bli virkelighet." Søndag 18. mars 1945: "I Norge har man nå satt i gang en stor sabotasje- og attentatserie. Nordmennene kan antagelig ikke vente stort lenger med å komme under sovjetisk kontroll." Joseph Goebbels var Adolf Hitlers propagandaminister og ble regnet som et av de mest intelligente menneskene blant nazi-toppene. Det var Goebbels som før han døde våren 1945, skrev at med Sovjetunionen og kommunistenes seier i krigen, senker det seg nå et jernteppe over Europa. Det skulle gå flere år før den britiske statsministeren, Winston Churchill, skulle oppdage det samme. Da det gikk opp for ham at Josef Stalin hadde lurt både ham og USAs president Franklin D. Roosevelt trill rundt i de fleste forhold. Som de hadde inngått avtale med Stalin om under krigen. Da stjal Churchill denne beskrivelsen av de virkelige forhold i Europa fra nettopp Joseph Goebbels. Noe Churchill ble særlig husket for i ettertid. Det Winston Churchill ikke forstod, var at Joseph Goebbels mente hele Europa. Noe han trolig hadde helt rett i. Berlin-muren skulle senere bli et av de fremste symbol på dette jernteppet. Som brutalt sperret hele folk inne i ufrihet. Joseph Goebbels ser ut til å ha vært godt informert fra egen etterretning om de virkelige maktforholdene. Slik de utviklet seg i Norge vinteren og våren 1945. Noe som går fram av dagboken. Sovjetunionen invaderte først deler av Finnmark og skaffet seg et strategisk brohode i Norge. Hovedstaden og statsadministrasjonen ble senere listig tatt kontroll over ved hjelp av de norske politisoldatene i Hjemmefronten. Det var mellom 40 000 og 50 000 av disse "gutta på skauen". Da krigen tok slutt. Ingen av disse kjekke nordmennene visste hvem som i virkeligheten kommanderte dem. Hvem som egentlig hadde kontrollen. Hva de i realiteten ble narret til å medvirke til. Alt som er skapt med det gode som formål kan benyttes til det stikk motsatte. Det skjulte sovjetiske statskuppet i Norge var snart fullbyrdet ved hjelp av godtroende nordmenn med børse og knickers. Da en marionetteregjering med Einar Gerhardsen som statsminister, var godt etablert, var den sovjetiske kontrollen sikret i Norge. Josef Stalin kunne da trekke soldatene sine ut av Finnmark. Sovjetunionen hadde i tillegg svært mange soldater i Sør-Norge i hele 1945. Disse styrkene var her også for å sende hjem nærmere hundre tusen tyske krigsfanger fra Russland. Fangene ble stort sett skutt eller sendt direkte til fangeleirer i Sibir. Da de kom hjem igjen. Skutt av sine egne. Formelt stod Norge under britisk administrasjon den første tiden etter at Nazi-Tyskland kapitulerte overfor den allierte overkommandoen i mai 1945. De britiske styrkene i Norge var imidlertid små. Generalen deres var absolutt ikke blant Winston Churchills skarpeste. Sjefen for kontraspionasjen mot Sovjet i Storbritannia, var attpåtil en av KGBs beste agenter. Nærmere bestemt storspionen Kim Philby. Så britene ble narret trill rundt i Norge ved krigsslutt. Joseph Goebbels skriver om Norge flere steder i dagboken fra de siste dramatiske månedene i Berlin. Han satte hendelsene her i nord i en langt riktigere kontekst enn norske krigshistorikere har gjort i ettertid. De har levert et vrengebilde av virkeligheten. De har snudd sammenhengen på hodet. Fordi de er narret av følgene av det sovjetiske spillet. Goebbels fikk rett. Da han skrev at vi skulle få oss en overraskelse ved en sovjetisk befrielse. Snart 65 år etterpå er overraskelsen trolig enda større. "Befrielsen" var godt pakket inn fra begynnelsen. Både kongehus og våre demokratiske institusjoner er blitt benyttet som kakepynt og administrasjon. I alle år. Den virkelige makten ble pakket inn på russisk vis. Den innerste kjerne var godt maskert. Følgen var at Norge også ble en gåte, pakket inn i et mysterium. Som igjen var pakket inn i enda en gåte. Slik Winston Churchill en gang så treffende beskrev moderlandet Russland. |
| Creative thinking: The power to connect the seemingly unconnected |
| "How we define a problem usually determines how we analyze it. And how we analyze a problem absolutely determines whether we find a solution and what quality of that solution is" Morgan D. Jones tidligere analytiker i CIA __________________________ |
|
"Another and quite different logic is at work" ”Within the sphere of strategy, on the other hand, where human relations are conditioned by armed conflict actual and possible, another and quite different logic is at work. It often violates ordinary linear logic by inducing the coming together and even the reversal of opposites, and it therefore, incidentally, tends to reward paradoxical conduct while confronting straightforwardly logical action, by yielding results ironical if not lethally self-damaging" Edward N. Luttwak ”Strategy, The Logic of War and Peace” (1987) |
| "Sosialismen nekter å ta et oppgjør med sin egen historie. Det er dens verste fiende." Ragnar W. Nord Ny Tid |
| "The USSR is the country of lie, the absolute lie, the integral lie. Stalin and his subjects are always lying, at every moment, under every circumstance, and by dint of lying they no longer even realize that they are lying. Where everything lies, nothing lies. The USSR is nothing but a lie based on fact. In the four words those initials stand for, here are no fewer than four lies" Boris Souvarine 1937 |
| "Man må forebygge at en liten håndfull fremmede desperados kan overrumple og underkue vårt land" Jens Christian Hauge begrunnet på denne måten den storstilte kommunistregistreringen og de strenge beredskapslovene i 1950-årene. Å jakte på kommunister og andre venstreradikale mennesker kamuflerte mesterlig at Moskva satt med den virkelige makten i Norge og benyttet landet vårt som en trojansk hest hos Amerika. Slike kontradiksjoner i spillet i negativ sektor skapte hele tiden det stikk motsatte bildet enn virkelighetens. Med den følge at sovjetiske interesser kunne fremmes effektivt overalt. Både her hjemme og i det langt større spillet mellom stormaktene. Helt til Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 overførte KGB og Moskva hvert år millionbeløp til Norges Kommunistiske Parti for å holde spillet i live. I all hemmelighet. NKP var ett av flere sovjetiske offerlam i den kalde krigen. Venstresiden i norsk politikk ble på denne måten kontinuerlig benyttet som nyttige idioter og maskerada for de virkelige sovjetiske interessene. Vi var i virkeligheten alle - uansett politisk ståsted - på forskjellig vis en del av en gedigen og vellykket bedragoperasjon fra Moskva. Mot USA. Dette er maskirovka. Strategisk bedrag på høyeste nivå. Vi som her hjemme hadde fremstående posisjoner i samfunnet og staten var faktisk langt større nyttige idioter enn kommunister og andre på venstresiden. Særlig vi som hadde høye stillinger innen sikkerhet og forsvar. Dette var en rasjonell følge av spillet. Hvor alt i virkeligheten er stikk motsatt av hva du tror. Norge har utad fremstått som en nasjon, men har i virkeligheten vært en konspirasjon: En sovjetisk og senere russisk dobbeltagent. Med stadig større suksess. Vi har befunnet oss i den negative sektor. I det negative rom. Som følge av spillet fra den største naboen vår. I et hav av løgn og bedrag, er dette ganske enkelt sannheten. ______________________ |
| "Maskirovka" |
| Norsk historie: Fra Moskva til Berlin og til Moskva igjen |
| MOSKVAS MENN: Fram og tilbake er like langt. Norges korte historie som nasjon, er en fortelling om å være kasteball mellom stormakter. I tillegg til å være et kontrollert redskap i de store hendene til andre. Det gikk ikke mange tiår etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 før vi igjen var under fremmed herredømme. I virkeligheten. Denne gangen styrt av langt mer hensynsløse mennesker enn svenskekongen. Etter et kort opphold hos det tredje rike fra 1940, var vi tilbake i Josef Stalins fold i 1945. Vi vandret fra Moskva til Berlin og tilbake til Moskva. Dette er historiens kraftlinjer. Når du har identifisert det avanserte spillet i negativ sektor fra sovjetkommunistene og nazistene, fremstår strukturen i norsk historie temmelig klar. Jeg har en bakgrunn som gjorde det mulig å avsløre mønsteret i bedraget. Jeg kunne etter en tid avdekke mafiateknikkene som skapte disse følgene. Så langt har jeg også overlevd. Slik at jeg kan fortelle. Makthaverne i Kreml fulgte oppskriften fra bedragoperasjonene mot egen opposisjon på 1920-tallet. Hvor de laget motstandsbevegelser mot seg selv. For å likvidere opposisjonen som ble narret til å slå seg ned på disse kommunistiske fluepapirene. Denne teknikken var en stor suksess. Slik at den ble fulgt opp ellers også. Med den følge at Moskva bevisst fragmenterte arbeiderbevegelsen i Norge i 1920-årene. Av strategiske og taktiske grunner. Den kommunistiske internasjonale (Komitern) styrte slike operasjoner. Dette var en dekkorganisasjon for Stalins hemmelige tjenester, NKVD. Som senere skiftet navn til KGB. For å gjøre ting enklere bruker jeg betegnelsen KGB om Moskvas etterretning. Både før og etter Sovjetunionens sammenbrudd. Noen grunnleggende endring er uansett ikke skjedd. Norges Kommunistiske Parti ble benyttet til å avlede oppmerksomheten. Med sin ortodokse moskvatro kommunisme. Mens Josef Stalin og Moskva bygget opp den virkelige sovjetmakten i Norge med Det Norske Arbeiderparti som kamuflasje og fluepapir. Arbeiderpartiet ble gitt en helt annen politisk innretning enn NKP. For å trekke til seg de brede massene. Både Arbeiderpartiet og NKP ble i det skjulte finansiert fra Moskva. Arbeiderpartiet ble dessuten organisert som en kontradiksjon. De positive kontaktene til Moskva styrte alle de andre negative kontaktene i partiet. De nyttige idiotene. Som Lenin kalte slike folk. Klarer du å avlede oppmerksomheten til publikum, kan du marsjere en elefant over scenen uten at noen merker det. Denne grunnleggende lærdom fra magiens verden, går igjen i alle de sovjetiske bedragoperasjonene. Også når Moskva spilte med sine norske brikker. Enten dette var hele partier eller mennesker. Arbeiderpartiet var selve kjernen i den sovjetiske bedragoperasjonen. Noe som igjen gjorde det mulig å benytte hele nasjonen Norge i bedragoperasjoner mot andre land. Slik det ble gjort da Sovjetunionen meldte Norge inn i NATO i 1949. Som trojansk hest hos USA. I den anledningen ble det også tatt bort fra partiprogrammet at Arbeiderpartiet var et marxistisk parti. Dette var nødvendig for at naive Amerika skulle sluke det norske agnet fra Sovjetunionen. Denne pyntingen av agnet skjedde i 1948. USA snappet til og slukte Norge med hammer, sigd og Einar Gerhardsen. Målet om å innføre proletariatets diktatur ble tatt ut av partiprogrammet i 1939. Dette skjedde i forbindelse med hva som i virkeligheten var et indirekte og maskert statskupp i regi av Moskva. Samme året. I 1935 hadde Moskva indirekte fått regjeringsmakten i Norge ved å kjøpe bøndene. Slik det også skjedde i 2005. Dermed hadde Arbeiderpartiet flertall i Stortinget. Sammen med Bondepartiet. Som nå er Senterpartiet. Penger til landbruket kan være nøkkelen til indirekte styring av Norge fra utenlandske makter. Viss du er smart nok. Noe Moskva var og er. Husk på at russisk etterretning var i stand til å bygge hovedflyplass på Gardermoen etter at Sovjetunionen kollapset. Vi betalte selv denne rådyre kamufleringen av sovjetisk militær fortid i Norge. Å narre Stortinget er ingen stor kunst for profesjonelle intrigespillere i KGB. Moskva er også i stand til å bygge opp stadig nye femtekolonner og finansiere utvikling av egen olje- og gassteknologi ved å spasere inn og ut av den norske statskassen. Når det passer. Den dag i dag. Ikke mye har forandret seg. Bortsett fra at vi har mye mer penger i statskassen. I Norge har vi mer penger enn vett. Kvaliteten på politikerne våre synker i samme takt som Oljefondet øker. Forholdet er invert. Speilvendt med andre ord. Når den ene faktoren øker, minsker den andre tilsvarende. Jo mer penger, desto mindre vett. Vladimir Putin er en mann fra KGB som tenker stort. Han vil ha lydige oligarker. Gjerne med en småkriminell fortid. Til gjengjeld gjør han dem styrtrike. Med andres penger. Slik at de kan bygge seg store og prangende hus. Stort tenkte også Josef Stalin. For ham var Norge lett spill. Like lett. Stortinget var før krigen valgt for en treårsperiode. Det storting som regjeringen Johan Nygaardsvold hadde parlamentarisk grunnlag i, skulle altså sitte fra 1936 til 1939. Å direkte fortsette med regjeringsmakt utover denne perioden, ville være ulovlig og et åpent statskupp fra Arbeiderpartiet og Moskva. I tilfelle det skulle skje. Så kuppet ble gjennomført langt mer sofistikert og maskert. Nemlig indirekte. Følgen var at regjeringen Nygaardsvold fortsatte å styre utover den valgte perioden til Stortinget. Uten at så mange oppdaget det smarte kuppet som lå til grunn. I virkeligheten. Hvordan kunne det skje? Som følge av indirekte bedrag. Fordi Stortinget ble narret til å narre seg selv. Jeg vet det. Jeg har førstehånds kjennskap til teknikken. For noe av det første som ble forsøkt fra Jens Christian Hauge mot meg i 1996, var å prøve å narre meg til å avsette meg selv. Indirekte. Som sjefredaktør for Rogalands Avis. Noe han og medhjelperen Johan Fredrik Remmen ikke klarte. Jeg var litt for gløgg. Men å narre Stortinget til å oppnevne seg selv, hadde Moskva ingen vansker med i 1939. Det rasjonelt umulige ble gjort. Selv om det var rasjonelt umulig. At røster i medier og politikk også den gang hevdet at dette i virkeligheten var statskupp, ble glatt oversett. Å rett og slett overse de få som gjennomskuer bedraget, er også et karakteristisk trekk ved dette gamle kommunistiske narrespillet. Litt oppstyr går alltid over. Du bare kjører på. Med stadig mer bedrag. Stortinget ble lurt til å forlenge mandatet, fra tre til fire år. I følge Grunnloven kunne en slik ny valglov ikke tre i kraft før i ny periode. Etter at den perioden som godkjente den nye loven var over. Første gang fireårsperioden kunne tre i kraft var fra høsten 1939 til høsten 1943. I strid med Grunnloven fikk den nye valgloven tilbakevirkende kraft. Fra 1936. Dermed fikk Stortinget et selvoppnevnt mandat fra høsten 1939 til høsten 1940. Dette skapte automatisk en lovstridig ettårig forlengelse av regjeringsmakten til Nygaardsvold. Fikst gjort. Indirekte bedrag. I et kommunistisk narrespill. Med den følge at Moskva festet grepet om Norge enda mer. For ytterligere ett år. Uten valg. Hva som ville ha skjedd viss ikke tyskerne hadde invadert Norge våren 1940, er ikke godt å si. Men trolig det samme som skjedde i 1945. Da Moskva igjen tok makten. Gjennom et maskert statskupp mot nettopp regjeringen Nygaardsvold. Hvem har sagt at du ikke gjennomfører statskupp mot dine egne? I en politisk verden som er falsk i ett og falsk i alt? Grunnlaget til regjeringen Nygaardsvold var jo i virkeligheten falskt. Det også. Nettopp denne fremgangsmåten mot egne folk har vært en gjenganger i den sovjetiske saksbehandlingen av politiske forhold i Norge. Alle fremstående ledere i arbeiderbevegelsen er skifet ut som følge av kupp. Maskerte kupp. Som følge av dobbeltkryssinger. Som følge av at lederne er narret til å begå svik mot hverandre. I så måte er jeg i godt selskap. I denne labyrinten. Eller som sant er: I dårlig selskap. Mer pill råtten kan vel ikke politikk bli. Enn denne arven vi har fra kommunistene, nazistene og kommunistene igjen. Mafiaens jernlov har et langvarig og godt tak på Norge. Organisasjonen i seg selv er blitt forbryternes beste forsvar. Slik det alltid skjer. I mafiakontrollerte områder. Verden over. |
| Martin Tranmæl og Johan Nygaardsvold var henholdsvis positiv og negativ kontakt i Det Norske Arbeiderparti. For Moskva. |
"His book, which reproduces all the nightmarish qualities of the Third Reich, provides abundant evidence that without the cooperation of the German bureaucracy and the tacit tolerance of a large portion of the German people, no SS, no Himmler, and no Hitler would have been possible" "Christian Science Monitor" om boken "The SS: Alibi of a Nation 1922-1945" av Gerald Reitlinger (1957) |
| "The government is there....It's a front, it performs certain functions" '"We look upon the Soviet government as if it were any other government - but it isn't. Because it is essentially a counterintelligence apparatus. It was conceived in 1903 by Lenin as an operation in counterintelligence against the Czarist regime, and it has remained a conspiracy ever since....the government is there. It's a front, it performs certain functions. But when a major change takes place, it is within the context of the intelligence apparatus which is identical with the Communist Party" Issac Don Levine 1960 |
| AMERIKA LURT TRILL RUNDT: Viss det kan være noen trøst for nordmenn, benyttet den sovjetiske diktatoren Josef Stalin ikke bare Norge til å lure USA trill rundt. Det samme ble de fleste land i Vest-Europa benyttet til. Både under og etter krigen. Med disse kommunistiske bedragteknikkene som jeg har gjort rede for her. Som jeg har identifisert så grundig. Vår vestlige sivilisasjon har vært forsvarsløs mot denne systematiske ondskapen og barbariet fra øst. Dette er sannheten. Det mørke kontinent ble enda mørkere. I virkeligheten. Krigen ble vunnet, men ikke friheten. Bare en illusjon om frihet bygget vi videre på. Noe som Russland fortsatt vet å utnytte. Mens Roosevelt og USA var opptatt av å vinne krigen, og ikke så lengre fram, var Josef Stalin og Sovjetunionen opptatt av å vinne freden. Noe som hadde til følge at de bare fortsatte krigen. Nå i en annen form. Interesser er permanente, men venner og allianser er midlertidige. For krigen ga Moskva en unik anledning til å fortsette den skjulte ekspansjonen i Vest-Europa. Som kommunismen hadde holdt på med siden statskuppet i Russland i 1917, og som bare Adolf Hitler og nazismen hadde bremset opp. For en stakket stund. Antikommunisme forklarer det meste av Hitlers oppslutning. Han tvang tyskerne til å velge Berlin eller Moskva. De valgte Berlin. Men følgen var til slutt Moskva. Denne motstanden mot kommunismen var det god grunn til. Den røde hær het ikke den sovjetiske hær. Den het den røde hær fordi den skulle fremme verdensrevolusjonen. Overalt. Uavhengig av grenser. Denne opplagte sannhet i et hav av usannheter, har altfor mange lett for å glemme. Stalin så langt fremover og kuppet etter hvert motstandsbevegelsene i tyskokkuperte land. Partisanere som i fremtiden ikke ville tjene Sovjetunionen direkte eller indirekte, ble enten drept av sovjetiske agenter. Eller de ble angitt til nazistene. Som ble narret til å likvidere dem for russerne. Slik var det brutale spillet i negativ sektor. Ikke bare i Norge, men enda mer i Frankrike. Pluss andre vestlige land. Stasi-sjef Markus Wolf omtalte det danske sikkerhetspolitiet for "ufarlig" etter den kalde krigen. Selvsagt var sikkerhetspolitiet det. Når Stasi og KGB kontrollerte hele landet. Slik som i Norge. Sovjetunionen kontrollerte Europa. Den ene halvdelen åpent, den andre skjult. Dette var utfallet av verdenskrigen. Etter hvert. Vi hadde i virkeligheten jernteppet over hodet alle sammen. I Norge lappet sovjeterne statsminister Gerhardsen over statsminister Nygaardsvold, Oscar Torp over Gerhardsen, Gerhardsen over Torp og så videre - i en endeløs rekke av dobbeltkryssinger etter krigen. Maskerte kupp på kupp. I det mer grandiose Frankrike lappet de også den ene republikken over den andre til slutt. Stor skal løgnen være, skal den bli trodd. De strategiske bedragoperasjonene fra Moskva var mesterlige. At nazistene i løpet av felttoget i øst slaktet og terroriserte russere noen år, hindret ikke at Stalin gjorde det samme overfor egen befolkning. Til samme tid. At noen millioner mann slapp ut av de beryktede sibirske fangeleirene i GULAG, for å bli sendt til fronten mot tyskerne som kanonføde, kan ikke akkkurat bli sett på som et utslag av kommunistisk humanitet. "Bedre med en russer på magen enn en bombe i hodet", var omkvedet blant tyske kvinner. Som ble massevoldtatt av sovjetiske soldater i 1945. I alt ble to millioner tyske kvinner voldtatt i Berlin og andre tyske områder som den røde hær erobret. Voldtatt systematisk. Av fulle sovjetiske soldater. To millioner! Følgene av krigens logikk var å velge mellom voldtekt eller død. Sovjeterne betraktet kvinner som bytte. På linje med sykler og klokker. Boken "En kvinne i Berlin" forteller den sanne historien om hvordan en tysk kvinne opplevde nederlaget og alle voldtektene. Så de som kom i klemma som følge av dynamikken i krigens logikk, hadde ikke mye valg. I virkeligheten. Enten det var kvinner i Berlin eller det var nazistenes medløpere. Som Jens Christian Hauge, Trond Johansen og andre i Norge. Eller andre steder. Den ultimate følgen av krigens paradoksale logikk er at motparter bytter plass. Slik er dynamikken i kontradiksjoner. Krig består i å hevde konklusjoner for å bevise premisser. Forholdet mellom motsigelsene er invert. Speilvendt. I valget mellom underkastelse og død, valgte de som kunne å underkaste seg. Tyske kvinner ble voldtatt av hele sovjetiske kompanier og mange overlevde ikke selve overgrepet. Eller begikk selvmord. Noen på forhånd. Andre etterpå. Jeg har selv valgt den eneste utveien for å overleve. Nemlig underkastelse. Som følge av psykisk voldtekt og forgiftninger. I 1996. For å berge livet. Etter å ha blitt overfalt av en tidligere nazist som under krigen ble transformert til kommunist. Av samme maktanvendelsen. Som han selv benyttet. Jens Christian Hauge hadde året før fått borgerdådmedaljen i gull! Av statsminister Gro Harlem Brundtland. Som ble dobbeltkrysset inn helt til topps i norsk politikk i 1981. Med Odvar Nordli under seg til slutt. Hun gikk ut igjen med Thorbjørn Jagland over seg i 1996. Som en kvinne i Oslo. Prinsippet er det samme som ble benyttet i Berlin. Du blir dobbeltkrysset. Kuppet og tatt. Bakfra. Slikt kalles utad solidaritet. Med den paradoksale følge at rekkene sluttes. Skammen blir skjult. Denne klassiske russiske fremgangsmåten er også blitt godt kjent i forretningslivet her til lands. Etter at Kreditkassen med utlånssjef Bjørn Rune Gjelsten tok et tap på en milliard kroner på fiskeriengasjementer i Seattle i Amerika og straks fikk statlig påfyll for samme beløpet. På begynnelsen av nitti-tallet. Tvangsinnløsning er siden blitt et naurlig begrep i Norge. Jeg tror til og med at tidligere LO-leder Yngve Hågensen har hørt om dette ordet. Sikker er jeg ikke. Nåværende statsminister i Russland, Vladimir Putin, er opprørt over at folk våger å likestille Josef Stalin med Adolf Hitler. Det er selvsagt helt feil å likestille dem. Stalin var verre. Derfor vant han også. Denne sovjetiske brutaliteten langt utenfor vanlig menneskers fatteevne, kombinert med intelligens og sluhet, undervurderte Amerika grovt. Noe som la grunnlaget for at fienden senere skulle befinne seg innen familien. Ja, hele slekten var stort sett judaser som skjulte svik med stadige kyss. Akkurat dette opplegget skulle særprege kommunismen. NATO-samarbeidet var en sammenhengende nobelfest. I speilsalen på Grand hotel. De østtyske hemmelige tjenestene, Stasi, infiltrerte bevisst hele familier. Jeg vet det bedre enn de fleste. Følgene er helt forferdelige for alle familier som er blitt rammet. Bare spør Einar Gerhardsen. Viss du noen gang treffer ham igjen. Den kalde krigen gikk tvers gjennom mange familier. "Jeg vil heller ha en tysk divisjon foran meg enn en fransk divisjon bak meg", sa en av Amerikas mest berømte generaler, George S. Patton. Han var en av de første til å gjennomskue Moskva og ville gå løs på Sovjetunionen også. Med det samme i 1945. Patton levde ikke lenge etter dette forslaget. Han ble utsatt for en beleilig bilulykke. Så USA oppdaget ikke sannheten om den franske divisjonen bak seg. Heller ikke om noen andre divisjoner. Bak ryggen. Selv om Sovjetunionen og senere Russland systematisk likviderer mennesker som forstår for mye, og maskerer dette mer eller mindre troverdig, er de fleste vestlige politikere blinde for bedraget og volden. Blinde for det som faktisk foregår rett foran nesen deres. Det krever for mye å ta følgene inn over seg. Derfor lukker de øynene og håper mer eller mindre bevisst at Moskva skal fjerne slike problemer for dem. Ingen liker å bli kompromittert. Da heller begå svik. Sovjetunionen likte ikke gløgge generaler. Som kunne være like brutale. Derfor ble George S. Patton erstattet som leder for den allierte landgangen i Normandie. Av general Dwight D. Eisenhower. Senere en nokså naiv president i USA. Sovjetunionen foretrakk intelligente mennesker som var på kommunistisk side. Derfor begikk også den norske generalen Carl Gustav Fleischer selvmord under krigen. Helten fra kampene i Narvik mente åpenbart selv at han var for flink, eller kunne bli det - og fikk hjelp til å forfalske et avskjedsbrev. Klassisk fremgangsmåte. Likevel er det tabu å si sannheten i Det Norske Arbeiderparti. Den dag i dag. Her har ingen Berlin-mur falt. Jeg har i mange artikler påvist hvor flinke sovjeterne var til å snu sikkerhetssystemer til å virke stikk motsatt sine formål og grunn til å eksistere. Høyesterett er bare ett av flere norske sikkerhetssystemer som er snudd til å virke stikk motsatt av hva det skulle. Langt verre er det at også Forsvaret ble det. Selv måtte jeg til slutt forholde meg til vrengebilder av alle sikkerhetssystemer som jeg kom i befatning med. Som følge av vellykket kommunistisk spill i negativ sektor. Jeg er underveis blitt mishandlet på det groveste. Både fysisk og psykisk torturert. Innsikten som jeg har tilegnet meg som menneske i mennesker, har jeg betalt en høy pris for. Jeg har snart tilbrakt fjorten år bak fiendens linjer. I virkeligheten. Denne innsikten i mennesker har ført til at jeg kan dedusere meg fram til menneskelige reaksjoner og menneskelige forhold. Med høy grad av sannsynlighet. Om ikke i nåtid, så i hvert fall i ettertid. Noen helgen er jeg ikke blitt. Det kan jeg umulig være. For jeg er blitt ganske flink til å finne ut hvordan både Josef Stalin og Adolf Hitler tenkte. Etter at jeg identifiserte spillet deres i det negative rom. I den negative sektor. Det var ikke bare i Norge at etterretningstjenesten var så hemmelig at bare motparten kjente til dens innerste kjerne. Også i Vest-Tyskland ble dette tilfelle. Så Tyskland var i virkeligheten samlet lenge før kommunismen kollapset. Bare med stikk motsatt følge enn i dag. Sovjetunionen kontrollerte åpent Øst-Tyskland. Mens Vest-Tyskland, hvor store amerikanske styrker var stasjonert i alle år, var kontrollert i det skjulte. Demokratier har sine svakheter. Konfrontert med diktaturer. I Norge benyttet Sovjetunionen gamle kommunister og overløpere fra nazistene til å sette sammen den innerste kjernen av etterretningstjenesten. Stort sett samme oppskrift ble fulgt i Vest-Tyskland. Bare enda mer snedig og utspekulert. Som kvinner i Berlin hadde ikke tyske generaler annet valg i virkeligheten enn å underkaste seg eller dø. Bare måten var forskjellig. Dette var den kommunistiske virkeligheten. Så brutal var den: Bedre med en russer på magen enn en bombe i hodet. Dette var hovedprinsippet som mennesker måtte bygge virkeligheten på. Ingen visste dette bedre enn general Reinhard Gehlen. Han var general i Hitlers Wehrmacht og leder for avdelingen Fremde Heere Ost (FHO) som drev militæretterretning mot Sovjetunionen fra 1942. Med Josef Stalins logikk er det helt utenkelig at du kunne tilegne deg så store kunnskaper om Russland som general Reinhard Gehlen gjorde under det tyske felttoget i øst, uten å bli benyttet i kommunistisk tjeneste etterpå. Eller bli likvidert. Bare disse to alternativene fantes i den kommunistiske tankegangen. Absolutt ingen andre. Så hva som skjedde i virkeligheten er lett å tenke seg til. Gehlen valgte selvsagt en russer på magen i stedet for en bombe i hodet. Han ville ganske enkelt leve. Prisen var å bli personlig okkupert. Så da general Reinhard Gehlen kom og tilbød USA innsikt og kunnskap om Russland rett etter krigen, slukte Amerika det sovjetiske agnet. Rått. På samme måte som Amerika snappet til og slukte Norge i 1948. Med sigd, hammer, Einar Gerhardsen og diverse norske utgaver av Gehlen og det som verre var. USA forstod rett og slett ikke spillet. Spillet i negativ sektor. Hvilken krig den kommende supermakten hadde vært med på. Eller hvilken krig den stod midt i. Langt mindre hva slags krig som skulle bli ført fra Moskva i fremtiden. Noe som etter få år ga seg utslag i at CIA og andre etterretningsorganisasjoner ble grunnlagt. For omsider å skaffe landet kunnskap og innsikt. Men da var det for sent. Hele grunnlaget i Europa var allerede falskt. USA førte langt på vei den kalde krigen med hvit stokk. Da USA var i ferd med å oppdage at Sovjetunionen og Josef Stalin hadde lurt alliansepartnerne fra verdenskrigen trill rundt, og varm krig langsomt ble til kald krig, hadde USA et stadig større og påtrengende behov for å vite hva som skjedde i Moskva. Særlig ble dette behovet helt akutt da også Sovjetunionen ble atommakt og kunne true Amerikas egen sikkerhet hjemme. Direkte. Med atomraketter og helt ødeleggende følger. Hva gjorde Stalin for å hjelpe? Jo, han tilberedte et agn i god tid. Sovjeterne laget en pakke med negative og positive kontakter, sammensatt av general Gehlens offiserer fra Adolf Hitlers Wehrmacht. Folk som visste inderlig vel at de kunne overleve med en russer på magen, men ikke en bombe i hodet. Først tilbød general Reinhard Gehlen å gjenoppbygge den gamle etterretningsorganisasjonen sin fra krigen under det uoffisielle navnet Organisation Gehlen (OG). Dette ble senere utlagt som om det var på oppdrag fra amerikanerne. Med dette listige trekket hadde Sovjetunionen kommet seg inn porten med en trojansk hest. Også i det vestligokkuperte Tyskland. USA skulle etter hvert få en hel stall med slike hester. Moskva benyttet et av verdens eldste dirty tricks. Det ble bare gjort så veldig stort. Så mange ganger. Årene gikk, førtitall ble til femtitall, tyskerne reiste seg langsomt fra ruinene og etter hvert som den kalde krigen ble stadig mer tilspisset, begynte NATO å bygge opp det vest-tyske forsvaret. Vest-Tyskland fikk en egen etterretningstjeneste. Som skulle utgjøre kjernen i det amerikanske reisverket mot kommunistisk diktatur og ekspansjon. For demokrati og frihet. Alle krefter ble satt inn for å demme opp for ondskapens imperium og målet om kommunistisk diktatur og verdensherredømme. For demokrati og frihet. "Ondskapens imperium" var en betegnelse som president Ronald Reagan senere skulle bruke om Sovjetunionen. Virkeligheten var langt verre enn Reagan forestilte seg. General Reinhard Gehlens organisasjon (OG) ble til "Bundesnachrichtendienst" i 1956. Det var navnet på den nye vest-tysk etterretningen. Hvem ble sjef? Selvsagt russlandseksperten fra det tredje rike, Reinhard Gehlen. Han ble første sjefen i en spionorganisasjon som skulle bli veldig stor. Ironisk nok med tittelen president. Stalin hadde en spesiell humor. Om Gehlen fikk borgerdådsmedalje i gull, vet jeg ikke. Han døde i 1979. Uten deretter å ha en russer på magen mer. CIA syntes ikke de gamle nazistene var særlig gode på spionasje. Sannheten var i virkeligheten stikk motsatt. De var veldig gode. Men ikke for USA. General George S. Patton døde 34 år før. Nemlig noen dager før julaften i 1945. Patton var sansynligvis en ideell general. Han ble bare altfor ideell. For denne vidunderlige nye verden. For "Brave New World". Som vi ennå ikke har lagt bak oss. |
| REINHARD GEHLEN (født 3. april 1902 i Erfurt, død 8. juni 1979 i Berg am Starnberger See) var general i Wehrmacht og leder for avdelingen Fremde Heere Ost (FHO) som drev militæretterretning fra 1942. Etter andre verdenskrig gjenoppbygget han etterretningsorganisasjonen under det uoffisielle navnet Organisation Gehlen (OG) på oppdrag fra amerikanerne. Da OG ble til Bundesnachrichtendienst i 1956 ble han dens første president. (Wiklipedia) |
| "I'd rather have a German Division in front of me than a French one behind" "If everyone is thinking alike, someone isn't thinking" "Pressure makes diamonds" "The test of success is not what you do when your on top. Success is how high you bounce when you hit bottom" - General George S. Patton Jr |
| Det mørke kontinent |
| GENERALEN SOM BLE FOR IDEELL: Dette er general George S. Pattons gravsted i Luxembourg. Han ble drept i hva de fleste tror var en arrangert sovjetisk bilulykke etter å ha foreslått at USA skulle rulle tilbake den sovjetiske ekspansjonen i Europa i 1945. Patton mente at Den Røde Hær var sårbar fordi den manglet god nok logistikk og en krig mot Sovjetunionen var uunngåelig før eller siden uansett. Generalens syn falt på stengrunn med hans død til følge. USA på den tid feiret "Onkel Sam", som Josef Stalin naivt ble kalt. Feiringen varte kun noen få år. Naiviteten i forhold til Sovjetunionen varte mye lenger. |
| "The real voyage of discovery lies not in seeking new landscapes but seeing with new eyes" Marcel Proust |
| MØRK HEMMELIGHET: Sosialismens virkelige ideal var ikke Jesus, men Judas. Det hemmelige kommunistiske spillet i negativ sektor hadde som mål å narre andre mennesker til å begå svik mot hverandre. For deretter å maskere sviket med et kyss. Denne politiske teknikken var en stor suksess på alle plan, fra det enkelte individ til fellesskap av individer. Hele nasjoner ble narret til å bli Judas. Ikke bare Norge. På denne måten kunne Moskva nå strategiske mål som hadde vært utenkelige på normalt vis - uten en slik fremgangsmåte. Når du har identifisert fremgangsmåten, og tatt virkeligheten inn over deg, fremstår det politiske landskapet i Europa og forholdet mellom Europa og Amerika, i et helt nytt lys. For ikke å snakke om trekantholdet mellom Russland, Europa og USA. Du ser landskapet med nye øyne. Samme hvilket politisk ståsted som du skulle ha i utgangspunktet. Virkeligheten blir straks annerledes. |
| "Vil gjøre Norge til sovjetstat" "Det bolsjevikiske undergrunnsarbeidet er farligere i Norge enn i de øvrige skandinaviske land, fordi Moskva forsøker å gjøre Norge til en sovjetstat. (...) Ernst Wollweber er kjent som en ytterst farlig agitator. Han har nylig vendt tilbake fra Leningrad, og er aktiv som instruktør for Komitern (Den kommunistiske Internasjonale) i Norge. Fra Gestapos årsberetning for 1937. Ernst Wollweber ble etter krigen minister for statssikkerhet i DDR (Øst-Tyskland) og sjef for Stasi. Han var gift med en norsk kvinne. |
| "Du er vanvittig, Paulus!" ”Da lagmannen avbrøt meg i går på en for øvrig elskverdig og vennlig måte, sa jeg at jeg med profetisk klarsyn hadde sett utviklingen. Det minte meg om et sted hvor det står om da apostelen Paulus forsvarte seg for landsbyhøvdingen, så ropte landshøvdingen til ham med høy røst: ”Du er vanvittig, Paulus, din store lærdom driver deg til vanvidd”. Da svarte Paulus: ”Jeg er ikke vanvittig, mektigste landshøvding, jeg taler sanne og sindige ord” Jeg taler også sanne og sindige ord i denne sak, selv om kanskje, jeg vil ikke si bitterheten, men skuffelsen undertiden kan drive en til utbrudd som man helst burde undertrykke.” ”Når begivenhetene kommer litt på avstand, og sinnene faller til ro, er det mange ting som vil bli dømt annerledes enn kanskje de fleste mener i dag. Og en bør også vise forståelse av at det nye og verdifulle sjelden med en gang fremtrer i en fullkommen form, og det møter alltid og alle steds motsigelser. At jeg ikke har kunnet gjennomføre min nasjonale og europeiske politikk, beviser ikke at den var uriktig. I historiske vendepunkter hvor noe nytt trenger fram, er det tvert imot som regel ikke slik. I Norge drepte de hellige Olav. I England grov restaurasjonen opp liket av Oliver Cromwell, Englands største statsmann, grunnleggeren av det britiske rike, og hengte det i lenker i galgen, da de ikke fikk fatt i ham levende, og de svinet hans minne slik til at det først ble renvasket etter over hundre års forløp. Men de har ikke høstet mange laurbær på det, verken de i Norge eller de i England. Historien har dømt dem. Ingen profet blir vel mottatt på sitt hjemsted.” Vidkun Quisling i forklaring i lagmannsretten 1945 |
| "Falsified in Moscow" "When the "National Committee for a Free Germany" was formed in Moscow in 1942, handwritten statements by General von Seydlitz and others, and letters written to his family by General von Paulus who had commanded the German armies at Stalingrad, were received in Germany. Hitler wanted to know whether the handwriting of these officers could possibly have been falsified in Moscow. With one accord the graphologists and psychologists stated that this was quite impossible. But they were all proven wrong when my own expert wrote long reports in the handwriting of von Paulus, von Seydlitz and other members of the Free German Committee." Walter Schellenberg SS-offiser, sjef for kontraspionasje i den tyske sikkerhetstjenesten SD. |
| DRAP ELLER SELVMORD? Er det noe som har opprørt offiserer i det norske forsvaret etter krigen, så er det skjebnen til general Carl Gustav Fleischer, tidligere øverstkommanderende for styrkene i Nord-Norge og en helt fra kampene mot tyskerne i Narvik i 1940. Generalmajor Torkell Hovland skrev senest i 2000 en bok om general Fleischer. Hvor han viste hvor dårlig den norske regjeringen i London behandlet Fleischer. Som var en av de mest begavede generaler som Norge har hatt. Fleischer ble funnet død i Canada i 1942. Bevis for selvmord var et håndskrevet avskjedsbrev, men som Hitlers spionsjef kunne dokumentere, kunne slike håndskrevne brev fra generaler være forfalsket fra Moskva. Da det ble kjent at Fleischer var død, ga regjeringen i London ham "Krigskorset". Dette ble tilbakedatert til dagen før han døde. Kysset maskerte sviket. Jeg har opplevd personlig det kontinuerlige sovjetiske spillet i negativ sektor. Jeg har identifisert fremgangsmåten. At general Fleischer ble drept og tilfellet maskert som et selvmord, er jeg ikke i tvil om. Fleischer var for flink for Sovjetunionen. Han var bare enda en general. Som ble for ideell. For Moskva. |
| INN FRA KULDEN: General Reinhard Gehlen (t.v) ble sjef for vest-tysk etterretning etter krigen. Han var tidligere nazi-spion mot Sovjetunionen. Kommunistene utlovet etter krigen en belønning på 250 000 dollar for den som klarte å drepe ham. Noe som medvirket til å kamuflere at general Gehlen nettopp var i kommunistisk tjeneste. I virkeligheten. Dette var et av de virkelige store kuppene som Moskva gjorde. Grunnlaget ble lagt under krigen. Slik som i Norge. Da Gehlen sluttet som spionsjef i Vest-Tyskland, etter selv å ha valgt sin etterfølger i 1968, forlot han en organisasjon med 3500 ansatte. Bare CIA og MI-6 var større innen NATO. "Dass weiss nur der Gehlen", var et vanlig tysk svar blant folk flest. På et spørsmål som ikke lot seg besvare. "Det vet bare Moskva" skulle tyskerne i stedet ha sagt. Som sant var. |
| "He's on our side and that is all that matters." Allen Dulles direktør for CIA fra 1953 til 1961 |
| "Bedre med en russer på magen enn en bombe i hodet" |
| A BEAUTIFUL MIND: Sovjetkommunistene kunne angripe alle som forstod for mye hos fienden. Slik at middelmådigheten skulle råde. Slike militære og hemmelige nålestikk ble trolig utført i langt større omfang enn noen var klar over. I den vestlige verden. Matematikeren John Forbes Nash Jr i USA var en sentral mann i utviklingen av "game theory". Nash ville ha hatt stor innflytelse på hvordan Amerika skulle ha disponert sine kjernefysiske styrker. Viss han hadde fått utviklet kreativiteten. Nash arbeidet også med å bryte sovjetiske koder for det amerikanske forsvaret. Nash var et av de største talentene også innen dette matematiske feltet. Som USA noensinne har hatt. Ved å overfalle og bedøve ham, sette giftige sprøyter på ham i det skjulte, samt infiltrere familien med intrigespill, variantene over samme tema er mange, kunne Moskva overlate psykiatrien i USA til å ødelegge dette geniet for godt. Noe som også høyst sannsynlig skjedde. Like lett i California som hjemme i Sovjetunionen. Nash ble feilaktig satt diagnosen paranoid schizofreni på. Fordi vanlige leger ikke forstod konteksten som Nash arbeidet innenfor. Det er slik det skjer. Han var annerledes. Både som menneske og som premissleverandør for vestlig sikkerhet. Nash var nemlig en nøkkelperson. For USAs forsvar og nasjonale sikkerhet. Med sine banebrytende teorier om makt og spill. Noe som Moskva oppdaget like raskt som Washington. Tilfellet John Nash viser hvor lett psykiatrien kan brukes mot motstandere. Gløgge mennesker hos motparten var per definisjon fiender av sosialismen i Moskva. Nash tilbrakte mange tiår ved psykiatriske sykehus. Først sent i livet kom han ut av helvetet. Sikkerhetssystemer var snudd mot ham. I stedet for at han kunne ha benyttet sin begavelse til å styrke den vestlige sikkerheten, måtte han hele livet kjempe mot Stalins nyttige idioter i eget land. Stigmatisert for livet. Følgelig disponerte trolig USA den nye atomstyrken langt mindre intelligent enn landet ellers ville ha gjort. Noe som selvsagt var målet til Moskva. John Nash er senere blitt kjent gjennom filmen " A beautiful mind". Nash fikk Nobelprisen i økonomi i 1994. For arbeidet med "game theories". Disse teoriene har hatt like stor betydning for økonomi som for sikkerhet og forsvar. Jeg fikk møte arvtakeren til John Nash, Albert Wohlstetter. (1913-1997). Sammen med Johan Jørgen Holst i 1988. Denne matematiske logikeren i Los Angeles ble det viktigste mennesket bak USAs atomstrategi under den kalde krigen. Jeg glemmer aldri det intellektuelle fyrverkeriet. Da Holst og Wohlstetter møtte hverandre. Jeg har fortsatt en hilsen fra Wohlstetter i bokhyllen. Mannen med adgang til enhver president i USA. "Den mektigste ukjente mann i verden", ble Wohlstetter kalt. Johan Jørgen Holst og Albert Wohlstetter var begge annerledes. Enn andre mennesker. Sovjetunionen var ondskapens imperium. Det narret amerikanske og andre myndigheter til å ødelegge mennesker. Sine beste og flinkeste folk. Slik det skjedde med John Nash. På samme måte som kommunister narret nazister til å å ødelegge borgerlige motstandere i motstandsbevegelser i naziokkuperte områder i Europa under krigen. Teknikken var den samme. Slue sovjetere og KGB fant fort ut at de kunne narre leger og psykiatri til å gjøre det samme i fredstid. Som de hadde narret nazister og nazismen til å gjøre i krigstid. Mennesker ble også i psykiatrien sortert etter antatt biologiske egenskaper. Det negative spillet ble derfor lett. Mennesker i omgivelsene til mobbeofferet, ble narret til å begå svik mot vedkommende. Med tvang til følge. For deretter å maskere sviket. Overgrep kunne bli maskert som legale. Jeg vet alt dette. Jeg kjenner de ufattelige lidelsene. Jeg har opplevd det samme. Følgene av narrespillene. Jeg kjenner de infame og maskerte mobbemetodene til Stasi og KGB, og hvor lett andre mennesker kan la seg narre. Ingen kan forestille seg lidelsene som kommunismen har påført. Så mange av oss. Som kunne tenke. Selvstendig. Vi som var annerledes. Gjennom utallige narrespill skjedde dette. På alle nivåer. De visste hva de gjorde. Kommunistene kunne skape små GULAG overalt. De forstod at å bli stengt ute, var det samme som å bli stengt inne. I virkeligheten var denne terroren mye verre. Jeg ville ha foretrukket en bombe i hodet. I stedet for en russer på magen. Slik jeg fikk. |
| "Johnny was always different. My parents knew he was different. And they knew he was bright. He always wanted to do things his way. Mother insisted I do things for him, that I include him in my friendships... but I wasn't too keen on showing off my somewhat odd brother." Yngste søsteren til John Nash |
| "A Beautiful Mind: Genius, Madness, Reawakening" foredrag av dr. Sylvia Nasar, forfatteren av boken "A Beautiful Mind" (1998). |
| Bare en sovjetisk front |
| TO FREMSTÅENDE FRONTLEDERE: Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet og Kåre Willoch fra Høyre var begge statsministre i Norge på 1980-tallet. Gro og Kåre har til felles å ha blitt lurt trill rundt. I beste fall. Slik Sovjetunionen hadde organisert statsstyringen i Norge, var verken disse to eller andre norske regjeringssjefer i etterkrigstiden, annet enn ledere for en sovjetisk frontorganisasjon. I virkeligheten. Gro og Kåre var negative sovjetiske kontakter. De var nyttige idioter for Moskva. Regjeringen utførte viktige funksjoner, men både regjeringen selv, og dens vitale organer som politi og forsvar, var i realiteten en integrert del av KGB, GRU og sovjetisk kontraspionasje. Særlig mot andre land, først og fremst USA. Det var slik Moskva organiserte statsstyringen. Både hjemme og i andre land. Som de kontrollerte. Slik som Norge. Store avgjørelser ble aldri tatt i en frontorganisasjon. I realiteten. Disse ble tatt på bakrommet. I Oslo eller Moskva. Hvor den meget intelligente KGB-sjef Jurij Andropov (bildet) trakk i trådene. På begynnelsen av åtti-tallet. Som følge av en slik strukturell kontradiksjon i statsorganiseringen av Norge, kunne en innbitt sovjetmotstander som Kåre Willoch narres til å arbeide for sin erklærte motstander. For fienden. Lurt til å medvirke til svik mot eget land. Det er genialt smart gjort. Djevelsk utspekulert. Jeg ble narret til det samme. I Forsvarsdepartementet. Senere i det samme tiåret. Arbeiderpartiet satt med ledelsen av regjeringen, som i virkeligheten var en front, uavbrutt fra det nye maskerte sovjetiske statskuppet i 1945 og helt fram til 1963. Da det kom til skifte for en kort stund. John Lyng fra Høyre ble statsminister i noen uker. Bakgrunnen for skifte av front var internasjonale og nasjonale hendelser som gjorde at Moskva fant det best å maskere bedre spillet i negativ sektor i Norge. Slik at faren for å bli kompromittert skulle bli mindre. Det ble om høsten 1963 laget en parlamentarisk krise på en passende sak, som var en gruveulykke i Kings Bay på Svalbard. På denne måten befestet Sovjetunionen villfarelsen om Norge som et vestlig demokrati og maskerte virkeligheten. Nemlig at Norge var sovjetkontrollert og en viktig del av en strategisk bedragoperasjon fra Sovjetunionen mot USA. Litt av det som skjedde i 1963 - i forhold til de hemmelige tjenestene - kommer fram i en bok fra 1995 av journalist Alf R. Jacobsen: "Mistenksomhetens pris: Krigen om de hemmelige tjenester" Du kan lese utdrag fra boken her |
| "A bitter disappointment for Stalin" "The way things went in the industrial countries of western Europe was a particularly bitter disappointment for Stalin. Everywhere, the Communist parties were squeezed out of governments, and in several cases they lost all their parliamentary seats as well. In West Germany, the Western Allies prevented the Russians from exerting any kind of influence on the restoration of political and economic life" Reinhard Gehlen i sin bok "The service - The Memoirs of General Reinhard Gehlen" (1972) |
| For å holde den sovjetiske fronten inntakt i Norge, uten at den stalinistiske konstruksjonen av en kontradiktorisk stat ble ødelagt, har Moskva ikke gått av veien for å gjennomføre maskerte drap. Slik som ellers i verden. Naive nordmenn har imidlertid hatt vansker med å se hva som i virkeligheten er foregått. Fordi den virkelige konteksten for hendelser ikke er forstått. Tankesettet har vært at Norge var et vestlig NATO-land, ikke en østlig trojansk hest. Som Moskva plasserte hos USA. Et godt eksempel på tidligere uforklarlige hendelser i norsk etterkrigstid, er senterpartipolitiker Nils Trædals død i 1948. Som her er omtalt i en bok om Senterpartiets historie fra 2001. Liknende dødsfall er skjedd i nyere tid. Her kan du lese om sivilingeniøren Jan Fredrik Wiborg. Som avslørte at værmålinger på Hurum var sabotert og fusket med, slik at Gardermoen skulle bli valgt til flyplass. Følgen av at Gardermoen ble valgt til ny hovedflyplass, var at gamle militære anlegg på Gardermoen ble sprengt og gravd ned. For all ettertid. Wiborg falt ut av et hotellvindu i København i 1994. ___________________________________ |
| ARNE KARSTAD var en av mine beste venner og en god kollega fra min tid i ledelsen av Forsvarsdepartementet på åtti-tallet. Da var Arne Karstad statssekretær for statsråd Johan Jørgen Holst (bildet), og jeg var politisk rådgiver. Han ble under statsminister Thorbjørn Jagland sendt til utlendighet som diplomat i Helsingfors, var litt bitter i noen år, men kom uventet inn fra kulden i 2000. Da som sivil sjef for etterretningstjenesten. I stedet for Trond Johansen. Sovjets mangårige spionsjef i Norge. Som her hjemme fremstod som det motsatte. Slik var følgen av det internasjonale spillet i det negative rom. Arne Karstad var i motsetning til Trond Johansen, og til liks med meg, en genuin kald kriger. Vi stod ikke på høyresiden i forsvars- og sikkerhetspolitikken i Arbeiderpartiet. For å maskere en annen virkelighet. .En felles venn av oss begge, underdirektør Erik Senstad i Forsvarsdepartementet, døde av kreft litt før. Nok et påfallende og beleilig dødsfall. Sett i ettertid. Høyre-mannen Erik forstod mye. Langt før enn mange av oss andre. I Arbeiderpartiet. Arne Karstad ble en sentral mann i narrespillet etter den kalde krigen. Han ble av forsvarsminister Johan Jørgen Holst utnevnt til leder for det såkalte "Karstad-utvalget" som angivelig gikk gjennom etterretningstjenestens arbeid etter krigen. Tilsynelatende. Det arbeidet fra 1989 til 1990 Dette utvalget var så hemmelig - i motsetning til Lund-kommisjonen - at ingen turde nevne det offentlig en gang. Det ble utad fremstilt som superhemmelig. Det ble således skapt en illusjon - faktisk en superillusjon - om en granskning. Som i virkeligheten ikke var tilfelle overhodet. Karstad-utvalget foretok i virkeligheten bare en teknisk gjennomgang av etterretningstjenestens organisering og virke. Et av medlemmene var Trond Johansen selv. En av dem som KGB hadde balletak på fra krigsslutt i 1945. Krig gjør ikke mennesker sanne. Krig gjør mennesker falske. En annen av utvalgets medlemmer var Oddmund Hammerstad, sentral Høyre-politiker og statssekretær i Forsvarsdepartemenet gjennom mange år. Lurt trill rundt hele tiden. Med hensyn til det store bildet. Men Hammerstad var likevel den som fanget opp nok fragmenter. Til å ta et oppgjør med en ukultur. Sju år senere. Feilen var at Hammerstad rettet skytset mot USA. Viss ikke han hadde gjort det, men tvert om innsett at sannheten var stikk motsatt av hva han trodde, ville han neppe ha overlevd det offentlige oppgjøret som han tok med fortiden generelt og Trond Johansen i etterretningstjenesten spesielt. Grunnen til at Hammerstad fikk leve, var vel at han medvirket til å skape villfarelse og slik sett maskerte fortiden like godt som alle andre. Spillet i negativ sektor fikk også en så intelligent mann som Oddmund Hammerstad til å snu det store bildet på hodet. Noe som var en følge av fiendens teknikk. Hammerstad gikk som ung offiser ut av Krigsskolen med den beste karakter siden Vidkun Quisling. Viss Johan Jørgen Holst virkelig hadde ønsket å røske opp i etterretningstjenesten, hadde han utnevnt meg til leder. Selv om jeg da var sluttet hos ham. Jeg var blodhund. Eller noen andre som hadde ledet granskinger før. Noen som i hvert fall hadde fått et slikt mandat. Ikke den langt mer diplomatiske og forsiktige medarbeideren Arne Karstad. Som heller ikke fikk noe mandat til å granske lugubre forhold. Men Johan Jørgen Holst og regjeringen Gro Harlem Brundtland ønsket bare å skape en illusjon. Ingen reell gransking. Derfor Arne Karstad. I grunnen var det samme hvem som satt der. Vi befant jo oss alle i realiteten langt bak fiendens linjer. Som negative kontakter. Som en ufrivillig del av sovjetisk kontraspionasje. I den stille krigen. Hvor frontlinjene går helt andre steder enn på den fysiske overflaten. Holst ga utvalget et mandat som utad ble gitt inntrykk av gransking og loftsrydding. Noe utvalget ikke hadde fått til oppgave. I virkeligheten. I ettertid ble det bare skapt en illusjon om et slikt virke. Mens folk og politikere ble narret til å forholde seg til følgene av illusjoner, skapt av kontradiksjoner, forsvant utover nitti-tallet både papirer fra fortiden og mennesker i samtiden. Kan du avlede oppmerksomheten til publikum, kan du marsjere en hest over scenen uten at noen merker det. Dette er følgen av magi. Et av menneskene som forsvant, var den gamle sjefen min, Johan Jørgen Holst. Den gummiaktige tilpasningen til en skiftende og farlig virkelighet etter den kalde krigen, kostet Holst livet. Han ble drept, slik jeg ser det - maskert som et naturlig dødsfall som følge av hjerneblødninger. Etter å ha blitt brukt til å sette ned Karstad-utvalget og medvirket til all den andre kommunistiske kamuflasjen noen år etterpå. Flyplassen på Gardermoen inkludert. Hvor Holst måtte gå med på å grave ned gamle militæranlegg og saldere Forsvarets interesser over en lav sko. For å skjule sovjetisk fortid. Noe Holst ble tvunget til å gjøre. Viss han ville beholde statsrådjobben. Jobben beholdt Holst. Helt til han mistet livet. Johan Jørgen Holst døde i januar 1994. Obduksjonen viste tretten hjerneblødninger til sammen. Han døde kort tid før Lundkommisjonen ble nedsatt av Stortinget etter forslag fra Thorbjørn Jagland. Med et mandat skrevet av Jens Christian Hauge selvsagt. Med et mandat som i realiteten snudde den kalde krigens utfall på hodet her hjemme. Med et mandat til å etterforske politiet i stedet for skurken. I virkeligheten. Du er en god skurk som klarer å snu virkeligheten så fullstendig på hodet at du ikke blir etterforsket selv, men får andre til å etterforske politiet istedenfor. Dette sier litt om det faglige håndverket. Dessuten kom OL på Lillehammer rett etter. Gi folket brød og sirkus. Du kan samtidig narre det trill rundt og gjøre hva du vil andre steder. Dette er en gammel oppskrift for makten. Det russiske maskeradeballet i Norge etter Berlin-murens fall i 1989, var planlagt mange år i forveien. Det ble gjennomført etter programmet. Bit for bit. Gjestene ble bukket ut porten etter selskapet. En for en. Karstad-utvalget var bare et første narrespill blant mange andre narrespill på begynnelsen av nitti-tallet og senere. Det skapte imidlertid den villfarelse som Moskva tok sikte på. Både i Stortinget og ellers. Jeg kjente meget godt både Arne Karstad og sekretæren hans for utvalget, Åge Eknes. En dyktig saksbehandler for oss begge i Forsvarsdepartementet. Begge var flinke folk. De ble begge narret til å være med på å skape et bedrag. Uten grunnlag i virkeligheten. Nok et nasjonalt bedrag. Slik Lundkommisjonen var. Følgene for Norge var deretter. I 1998 bemerket Arne Karstad til meg at jeg burde ha søkt politisk asyl i et annet land. Som følge av behandlingen som jeg ble utsatt for. " Ingen nordmann har gjort det før", sa han. Jeg har vært inne på tanken. Mange ganger. Jeg fortsatte å leve i denne kamuflerte russiske bakgården. Utestengt og eksponert. Bak fiendens linjer. Det har vært et farlig liv. |
| I LEDELSEN MED HOLST: Arne Karstad (til venstre med rødt slips) og jeg lengre bak med hånden til hodet, var de to nærmeste medarbeiderne til Johan Jørgen Holst de første årene han var forsvarsminister fra 1986. Karstad ble assisterende direktør i Forsvarets Etterretningstjeneste i 2000. Han ledet det såkalte "Karstad-utvalget" i 1990. Som i likhet med Lund-kommisjonen noen år senere, skapte en illusjon om loftsrydding i fortiden. I virkeligheten skjedde en storstilt maskering av fortiden. Som følge av mandatene som disse to utvalgene fikk. Arne Karstad og jeg gikk godt sammen. Med bakgrunn som redaktører begge to. Etter at han ble spionsjef har jeg av naturlige grunner ikke hatt mye kontakt med ham. Så ingen informasjon på denne hjemmesiden kommer fra Karstad. Han er forsiktig, korrekt og profesjonell, men han ble som så mange andre lurt trill rundt som følge av spillet i negativ sektor. Han er i godt selskap. Konteksten for alle merkelige hendelser både før og etter murens fall var nemlig den stikk motsatte av hva alle sentrale aktører i politikken la til grunn for tenkingen. Uansett ståsted i norsk politikk. Pater familias var ikke USA, men Sovjetunionen, senere Russland. Norge tilhørte den sosialistiske bevegelsen, ikke den kapitalistiske. I det virkelig store spillet internasjonalt ble Norge tildelt den nasjonale dobbeltagentens rolle. Alle andre hensyn ble underordnet denne kontinuerlige strategiske bedragoperasjonen mot USA. Fra Kreml og Sovjetunionen. Så både Arne Karstad og jeg har i virkeligheten solid bakgrunn fra sovjetisk kontraspionasje. Det var faen meg ingen søndagsskole. Du skal ha gode nerver for å være med på et slikt opplegg. Sist jeg snakket med Arne Karstad var i 2002. Disse bildene er tatt under et offisielt besøk i USA i 1986. ___________ |
| "Hos Djengis Kahn med telefon" JOSEF STALIN styrte over et kommunistisk imperium som i seg selv var et eneste stort GULAG. En fangeleir. Hvor innbyggerne var sperret inne og styrt med jernhånd. Ikke minst gjennom terror og deportasjoner. Titalls millioner egne innbyggere ble drept under den sovjetiske diktatorens despoti fra 1924 til 1953. En britisk diplomat kalte etter krigen Josef Stalin for "Djengis Kahn med telefon". Stalin fastsatte for eksempel kvoter for hvor mange mennsker det hemmelige politiet skulle skyte hver dag. Under utrenskningene på tretti-tallet. På denne bakgrunn var det naivt av USA å tro at nazi-general Reinhard Gehlen kunne være annet enn enn en russisk dobbeltagent. Å snu fiendens spioner til å bli dobbeltagenter, er et vanlig fenomen i krig. Å snu en nazistisk spion til å bli spion mot en tilsynelatende alliert som USA, er langt mer sofistikert. Likevel lyktes Stalin også med dette knepet. Med denne spektakulære utgaven av en dobbeltspion. Som ble satt til å bygge opp vest-tysk etterretning. Fra grunnen av. I stedet for å snu en nazistisk spion mot Nazi-Tyskland, snudde Stalin en nazistisk spion både mot det nye Tyskland og USA. Dermed fikk han også dobbelt bingo. I det store spillet i det negative rom. General Gehlen hadde intet annet valg enn en kule for pannen eller et videre liv for Sovjetunionen. Hos den nye fienden. Pluss hos sine gamle landsmenn. I et nytt land. Reinhard Gehlen delte skjebne med Jens Christian Hauge her i Norge og mange andre rundt om i Europa. Som på ulike måter ble forfalsket som følge av den brutale verdenskrigen. Da premissene for den kalde krigen ble lagt. Som igjen la premissene for vår egen tid. Blir du forfalsket mange nok ganger, fremstår du til slutt som sann. |
| Kuppmaker nr .1 |
| Kuppmaker nr. 2 og 3 |
| "COUP D'ETAT x 3": Statsminister Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet og Vidkun Quisling fra Nasjonal Samling var begge kuppmakere i virkeligheten. De foretok begge statskupp. Eneste forskjellen er at Nygaardsvold var først ute, og at dette sovjetstyrte kuppet skjedde maskert og indirekte. Ved at Stortinget i 1939 ble narret til å oppnevne seg selv for ett år til. Det rasjonelt umulige ble gjort selv om det var rasjonelt umulig. Med den følge at Nygaardsvold gjennom den samme kontradiksjonen fikk forlenget grunnlaget for å være statsminister ett år til. Uten valg. Grunnlaget for regjeringen Nygaardsvold var åpenbart falskt og ulovlig. Da krigen tok til i 1940. KGB hadde gjennomført et maskert kupp. Med indirekte styre fra Moskva til følge. Vidkun Quislings kupp 9. april 1940 var således et kupp mot en regjering som hadde kuppet makten selv året før, og som satt på falskt grunnlag. Uten at grunnlaget til Vidkun Quislings kupp ved krigens begynnelse blir noe sannere som følge av denne realiteten. Ingen sann regjering fantes i Norge under hele krigen. I virkeligheten. Heller ikke etterpå. Dette er sannheten. Når realitetene er avmaskert. Quislings åpne kupp 9.april kom overraskende på tyskerne. Som ikke hadde satt kuppet i scene. Kuppet til Nygaardsvold året før kom ikke overraskende på sovjeterne. De stod jo bak det. Sannsynligvis var det Nygaardsvold selv som var overrasket. Like mye som Thorbjørn Jagland i 1996. Dette er alle politiske husdyr som gjør hva bonden sier. Selv om de ikke forstår det. Det var slik Kreml styrte Norge både før og etter krigen. Gjennom spillet i negativ sektor. Noe jeg har identifisert grundig. Sovjetunionen bare doblet Nygaardsvold for ett år til i 1939. Han ble bare klonet videre. Som en annen sau. Quislings kupp hadde ingen annen følge enn at nordmenn ble mobilisert til motstand, noe regjeringen Nygaardsvold ikke hadde gjort. Dette var det stikk motsatte av hva tyskerne trengte denne våren. Så SS-sjef Reinhard Heydrich kom i full fart med fly til Norge for å redde stumpene. På kort tid fikk han arrangert et nytt og maskert statskupp både mot Vidkun Quisling og Johan Nygaardsvold, de to regjeringssjefene. Som da begge hadde makten på falskt grunnlag. Til samme tid. Jens Christian Hauge benyttet tre sjefredaktører for Rogalands Avis til samme tid i 1996. Da han ledet kuppene mot meg fra skyggene. Fremgangsmåten er den samme. I spillet i det negative rom. SS-sjef Heydrich hadde imidlertid bajonettene og tilla høyesterettsjustitiarius Paal Berg falske kongefullmakter, og ved hjelp av denne "Konge nr 2", Paal Berg, klarte Heydrich 15. april å få lederen for Høyesterett til å utnevne et regjeringsutvalg på falskt grunnlag. Som på norsk het "Administrasjonsrådet". Med dette kuppet fikk tyskerne bort Quisling etter bare seks dager ved roret i Oslo. På falskt grunnlag. Den andre falske regjeringen ble gradvis mer og mer utelukket etter hvert som tyskerne rykket fram og deres "stay behind-gruppe", den konkurrerende regjeringsmakten som Høyesterett hadde oppnevnt, Administrasjonsrådet, avlastet tyskerne i de stadig større okkuperte områdene og sørget for ro og orden. Slik at tyskerne kunne bekjempe mer effektivt den første falske regjeringen, nemlig Nygaardsvolds. Som til slutt rømte landet. Sammen med den sanne kongen. Den eneste som ble skutt for landssvik etter krigen var Vidkun Quisling. Det skjedde etter at Moskva hadde begått et nytt maskert statskupp våren 1945. Denne gangen mot Nygaardsvold. Som ble dobbeltkrysset av Einar Gerhardsen. Som da kom til makten på nok et falskt grunnlag. Lappet over det tidligere falske grunnlaget til Nygaardsvold fra 1939. Med den følge at de kunne gi lover med tilbakevirkende kraft og skyte motstandere på et like falskt grunnlag. Slikt skjer i en stat som er falsk i ett, falsk i alt. Som følge av tiår etter tiår med smart kommunistisk spill i den negative sektor. Hvor verden til slutt blir et vrengebilde av virkeligheten. For alle. ___________________ |
| "COUP D'ETAT" "The essence of the coup is the seizure of power within the main decision-making centre of the state and, through this, the acquisition of control over the nation as a whole" "The man who controls the bayonets may be totally unacceptable as a public figure, but he can still rule indirectly by manipulating the official leaders which he keeps under control by the ultimate sanction of force" "Coup d'Etat - A Practical Handbook" Edward Luttwak, Harvard University Press (1979) |
| "BLÜCHER" var det tyske krigsskipet som ble senket av torpedobatteriet i Drøbak om morgenen 9. april. Av besetningen på 1300 mann, mistet 1000 livet i det kalde vannet. Skuddene ble i virkeligheten avfyrt som følge av militær ulydighet. Sjefen ved fortet i Drøbak hadde aldri fått beskjed om å slåss. Regjeringen Nygaardsvold oppfordret utrolig nok aldri noen til å sette seg til motverge. Med den følge at den militære kommandoen ble like handlingslammet og kollapset. Etter hvert ble det improvisert væpnet motstand mot tyskerne på mer eller mindre frivillig grunnlag. Den norske regjeringen var i virkeligheten ikke noe annet enn en sovjetisk front. Som i 1940 satt ved makten som følge av et snedig og maskert sovjetisk kupp året før. Den var derfor i villfarelse og handlingslammet overfor Tyskland. Som den gang var alliert med Sovjetunionen. Man skyter som kjent ikke på sine venners venner. Arbeiderbevegelsen var en internasjonal bevegelse, ikke en nasjonal, og regien lå alltid hos Josef Stalin i Moskva. Stalin unnlot å informere de positive og negative kontaktene i Oslo hva de skulle gjøre med tyskerne. Vel vitende hva følgene ville bli. Nemlig at den ikke ville gjøre noe aktivt i det hele tatt. Noe som stemte. Blant annet hadde det ligget et tysk tankskip i Murmansk og ventet på å bli brukt ved landgangen i Narvik. Dette var en del av den såkalte ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og Stalin fra 1939. Tyskland sendte selvsagt ikke et av de mest dyrbare krigsskipene inn i det trange Drøbak-sundet. Uten å stole på at Moskva hadde kontroll på den maskerte kommunistiske fronten sin i Oslo. Det hadde Moskva. Men disiplinen var ikke tysk i det norske forsvaret. Som her skjøt uten å ha lov. Ombord i "Blücher" var alle SS-folkene som skulle ta regjering, storting og kongefamilien til fange. Dermed måtte sjefen for tysk sikkerhetstjeneste (SD), Reinhard Heydrich, reise fra Berlin og i all hast improvisere et maskert statskupp for å få bort Vidkun Quisling. Som hadde proklamert et kupp på egen hånd og gjort nordmenn flest forbannet og lystne til å slåss. Høyesterett ble redningen for tyskerne, slik domstolen skulle bli for sovjetrusserne. Da krigslykken senere snudde. Allerede 15. april 1940 hadde den slue SS-toppen Heydrich fått på plass en tredje falsk regjering i Norge, nemlig "Administrasjonsrådet". Den utelukket straks Quislings falske regjering, gradvis Nygaardsvolds falske regjering, men ikke tyske styrkers okkupasjon av Norge. Slik er følgen av kontradiksjoner i bevegelse. Dynamikken i kupp på kupp. Norge opplevde i virkeligheten tre statskupp og en okkupasjon. På bare ett år. Fra 1939 til 1940. Det hadde da ikke gått mer enn 35 år siden Norge i prinsippet ble selvstendig fra Sverige. "Det var nå et eksperiment", skal svenskekongen ha bemerket tørt og oppgitt. Da Tyskland besatte Norge. Eksperimentet er ennå ikke over. Historien helt opp til i dag blir en helt annen når du har identifisert Berlin og Moskvas spill i det negative rom. |
| EDWARD LUCAS er korrespondent i Øst- og Sentral-Europa for det britiske tidsskriftet "The Economist". Han er forfatter av boken "The New Cold War - Putin's Russia and the Threat to the West". Boken kom ut i 2008. Lucas har egen blogg her |