Norge 100 år:
De gode
og dårlige
nordmenn
Første artikkel
Det lille, men i egne øyne store og
stolte Norge, hvor
menneskerettighetene skal stå høyere
enn i noe annet land, har i dette
jubileumsåret vandret på gjengrodde
stier. Slik en gang dikteren Knut
Hamsun gjorde i 1949. I sin siste bok.
I et menneskelig dokument som i dag
griper oss like mye som de største
verkene hans.
Hamsun var landsforræderen, den
verdenskjente dikteren med de varige
svekkede sjelsevnene. Som til slutt
ble selve symbolet på den dårlige
nordmann. I en etterkrigstid som
skilte mellom gode og dårlige
nordmenn. Som det het. Da Knut Hamsun
var 90 år, så den døve og svaksynte
gamle mannen seg tilbake på gjengrodde
stier som han hadde fulgt i det
dramatiske livet. Som endte så
tragisk. Det skjedde i boken med samme
tittel. Etter at denne boken kom ut,
lå dikterens penn stille. For alltid.
Det var en nydelig bok som gjorde
psykiatrien generell og psykiater
Gabriel Langfeldt spesiell og hans
diagnose om varige svekkede sjelsevner
hos Hamsun noen år før, om til latter
for en hel verden. Men så var
diagnosen visstnok i virkeligheten
blitt bestemt på statsminister Einar
Gerhardsens kontor sammen med
forsvarsminister Jens Chr. Hauge.
Selvsagt. Hvem andre?
”Det er vanskelig å forstå seg på
mennesker, hvem som er gal og hvem
klok! Gud hjælpe os alle fra å bli
gjennomskuet!” som det så hamsunsk
heter i ”En vandrer spiller med
sordin”. Langfeldt mente at kritikken
mot psykiatrisk klinikk i ”På
gjengodde stier” var bevis for at
diagnosen var riktig. Selv etter at
alle lo av ham, og han deretter ble
psykiateren som forgjeves kjempet
resten av livet for å redde en ære som
var tapt for alltid.
”Jeg ser et flag på halv stang. Nogen
er død, men det er ikke mig”, skriver
Hamsun i ”På gjengrodde stier”. Et
annet sted i samme boken skriver han: ”
Vi er allesammen på reise til et land
som vi kommer tidsnok til”. Et tredje
sted kommer denne perlen fra den
oppleste og vedtatt varige svekkede
sjelen hans: ”Intet er som å bli
pustet på av det levende liv”.
Men han så på seg selv for død selv om
han fysisk levde og flagget var på
halv stang for andre. Noe som kommer
fram i det han skriver om den svenske
dikteren Heidenstam i samme boken. ”Vi
var like gamle, født i samme år, og
begge er vi døde. Og skjønt det bare
er den ene av os som blev spøkelse på
galgebakken, så tjente vi begge den
samme gudinde i vår lykkelige tid. Men
nu er vi døde.”
Da Knut Hamsun skrev disse vakre
linjene, som spøkelse på galgebakken,
var nasjonen bare 45 år. I fem av
disse årene hadde vi vært okkupert.
Norge feirer i år 100 år som
selvstendig nasjon. Uten varig
svekkede sjelsevner. I hvert fall er
dette oppfatningen. Hos oss selv.
Kanskje er de bare midlertidig svekket.
Hvis en nasjon ikke kjenner den
virkelige historien til nasjonen, har
landet da identitet? I hvert fall er
den ikke sann, men falsk, og
grunnlaget for å skape en sunn
selvoppfatning og til å bygge nasjonen
videre på solid fundament, er neppe
det beste. Samme hvor rik på
oljepenger vi er. Goethe mente at du
måtte kjenne historien minst to tusen
år tilbake i tid, for å forstå
virkeligheten slik som vi opplever den
i dag. Jeg vil mene at 65 år vil være
mer enn nok for en begynnelse i Norges
tilfelle, og skal etter hvert i noen
artikler fremover komme tilbake til
det. I alle fall er det på tide å gå
tilbake til siste verdenskrig og følge
utviklingen derfra for å korrigere
dagens selvbilde. Sannheten kan vel
ikke vente evig. Selv om den er aldri
så brutal og kan skade landet
midlertidig og Arbeiderpartiet varig.
Selvstendighet er ikke noe statisk
fasttømret begrep under noen
omstendighet. Du kan være selvstendig
på ett område, uselvstendig på et
annet, og det vil alltid være grader
av selvstendighet. Dette vet også
ethvert menneske som må tilpasse seg
ektefellen eller andre mennesker som
vi er avhengige av. I denne evige
maktkampen oss mennesker imellom.
Norge er i grunnen bare et produkt av
konflikter mellom stormakter. Innen
for disse spenningene og følgene av
kriger og motstridende interesser ute,
har vi her hjemme forsøkt å bygge en
egen nasjon siden 1814, og i
mesteparten av denne tiden har vi hørt
til de fattigste landene i Europa.
Med de svakheter som følger av
fattigdom. Noe som er viktig å være
klar over i dag når rikdommen flommer
over oss. Det har ikke alltid vært
slik.
Langsomt ble landet vårt eget, men ble
det i virkeligheten det?
Vi har i denne tiden tilført
verdensspråkene og dermed også
verdenskulturen bare ett nytt ord.
Nemlig ordet Quisling. Det blir
benyttet på både engelsk, fransk og
alle andre språk i verden i stedet for
landsforræder, og det er ikke mange år
siden den israelske statsministeren
Ariel Sharon snerret at et land som
hadde gitt verden et slikt ord, skulle
være forsiktig med å komme med moralsk
pekefinger mot andre land. Dette
skjedde da Terje Rød Larsen, den gang
en av FNs utallige
visegeneralsekretærer, men som overfor
uvitende norske journalister elsket å
gi inntrykk av at han var den eneste,
skulle lære den tidligere høyt
dekorerte israelske generalen hva krig
og fred var for noe. I Midt-Østen og i
statsministeren og den herdete
generalens hjemland av alle steder. Så
navnet Quisling blir husket. Dette er
verdens bumerke på oss.
Vidkun Quisling var den usedvanlig
intelligente norske fascistlederen,
vidt bereist, i motsetning til
nordmenn flest, men ikke alltid kloke
mannen, fra Nasjonal Samling og en
ganske så klønet kuppmaker fra april-
dagene i 1940. Quisling holdt fast ved
tyskerne fra de kom til de reiste. Fra
1940 til 1945. Slik er idealistens
skjebne. Uansett hva idealet går ut
på.
Quisling ble etterpå henrettet på
Akershus med grunnlag i lover som var
gitt tilbakevirkende kraft. Som
landsforræder. De fleste andre
nordmenn ventet til de så hvilken vei
det bar, og ble ikke særlig gode
nordmenn før etter tyskernes nederlag
ved Stalingrad i 1943.
Da ble det stadig mer klart for stadig
flere at Tyskland kom til å tape, og
hvilken vei det bar. Mange nordmenn
strømmet til for å bygge flyplasser
for tyskerne allerede 11. april 1940,
og for å kjøre lastebiler innover i
landet med tyske soldater som skulle
slåss mot landsmennene. Dette skjedde
de første kaotiske dagene til skyhøy
betaling, for Tyskland med sin store
kredittverdighet fikk alle de pengene
som de ville ha i Norges Bank. Det var
ikke få nordmenn som bisto
okkupasjonsmakten på andre områder
heller de første årene. Alle disse ble
stadig bedre og bedre nordmenn. Etter
hvert som tyskerne ble dårligere og
dårligere tyskere i tiden som fulgte i
årene fram til krigsslutt. Slik er
krigens logikk. Den gjør seg gjeldende
i alle samfunnslag. Hos ethvert
menneske. Fra bunn til topp. I alle
land som opplever krig.
For å slette enhver fortid som
eventuelt tyskervennlige, eller
stripete som det også het om dem som
var litt begge deler, eller nøytrale,
slik de fleste av oss mennesker er i
konflikter lengst mulig, meldte mange
seg så inn i motstandsbevegelsen på
tampen av krigen. Mange av disse
gradvis bedre nordmennene stod kanskje
først i køen med sakser og kniver da
”tyskertøsene”, jenter som hadde vært
sammen med tyske soldater, ble lynsjet
på åpen gate og snauklippet og
deretter ofte nakne eller halvnakne
ble tvunget til spissrotgang i gatene
og fratatt enhver ære fredsvåren 1945.
Da festet vi.
I gledesrusen i mai og juni 1945 var
vi enda mindre oppmerksomme mot farer
enn i mars og april fem år før. Mens
russefesten rullet over landet, rullet
stormaktspolitikken videre. Som den
alltid har gjort. Tyskland var slått,
men et enda mer despotisk regime
bestod. Det stod enda til med soldater
på norsk jord. I Finnmark.
Disse jentene som fikk unngjelde i
gatene, enten det var i Oslo, Florø,
Bergen, Paris eller hvilken som helst
annen by som tyskerne hadde vært,
hadde ikke gjort annet galt enn det
fineste et menneske kan gjøre mot et
annet menneske: Nemlig å være glad i
det. På tvers av kulturer. Men da var
også dette feil. Da krigens dynamikk
hadde gjort sitt her i landet.
I hvert fall var disse sårbare jentene
ufarlige og gode å ty til når
tidligere svake menn bevisst eller
ubevisst hadde behov for å vise
omverdenen hvor gode og sterke
nordmenn de var blitt. For å vise hvor
god du er, må du samtidig ha en
målestokk som viser godheten i forhold
til noe dårlig. For dette er relative
størrelser. Særlig i krigstider.
Denne målestokken var for disse gode
nordmennene de dårlige jentene. Som
tyskerne hadde funnet så gode. Sikkert
med god grunn. Og omvendt. Andre fant
andre målestokker. For samme formål.
Handlingene til de gode nordmenn på
slutten av krigen, maskerte ofte
effektivt ikke fullt så stolte
handlinger i begynnelsen av krigen.
Slik var det mer eller mindre overalt.
”Historien har en tendens til å legge
vekt på de avsluttende hendelser,
bemerket Hitlers rustningsminister
Albert Speer litt bittert og beskt
etter krigen.
Han hadde et godt poeng. Et viktig bud
i ethvert forsvar er; kamuflasje,
kamuflasje, kamuflasje. Ikke noe
kamuflerer fortid så godt som senere å
gjøre stikk motsatt av hva du gjorde i
fortiden. Da utnytter du også best
menneskesinnet, for de færreste i
omgivelsene husker A når de kommer så
langt som til Å. I krig kan dessuten
dårlig hukommelse være en fordel. For
alle.
Hvordan også de senere topp-
politikerne i Europa skiftet side
etter hvert som krigens lykke snudde,
er den tidligere franske presidenten,
sosialisten Francois Mitterrand, et
godt eksempel på. Han var ikke den
eneste europeiske politikeren som var
et speilbilde av de store
omveltningene som Europa gjennomgikk i
forrige århundret.
”En skifter skinn, akkurat som ormen,”
sa Mitterrand selv om dette fenomenet
i politikken. Les kommentaren ”Eit
fransk liv” som jeg skrev i Rogalands
Avis fra nettopp Paris den dagen i
januar 1996, da presidenten døde.
Først senere kom det fram hvor
hensynløst han i presidenttiden hadde
benyttet de hemmelige tjenestene mot
alle sine motstandere. Han døde like
illegalt som han hadde levd.
I Norge har Høyesterett spilt en
tvilsom og naiv rolle i utøvende
politikk altfor ofte når det har vært
krise i landet. For da beveger disse
dommerne seg lett over fra én
maktfordeling til en annen. Dette
skjedde sommeren 1940. Det skjedde
også etter krigen i 1945. Det skjedde
nok en gang i 1994, da den kalde
krigen var over og høyesterettsdommer
Ketil Lund ledet en kommisjon som
skulle finne sannheten. En halv
sannhet er likevel alltid en hel løgn.
Uansett når og hvor den halve
sannheten finnes. Særlig når den
finnes av skomakere som har forlatt
sin lest, slik Høyesterett tror den
kan gjøre når det passer.
Justitiarius Paal Berg i Høyesterett
hadde vært uhyre aktiv i de hektiske
sommermånedene i 1940.
Paal Berg og andre dommere var en del
av det såkalte ”Administrasjonsrådet,”
det het så på norsk, men på tysk het
det merkelig nok ”Regjeringsutvalg”.
Det skulle i hvert fall sørge for ro
og orden i de områdene som tyskerne
etter hvert erobret. En bedre ”stay
behind”- gruppe kunne vel ikke
tyskerne ha fått i den første kritiske
tiden med stor mannskapsmangel.
Quislings kupp og radiotale virket
stikk mot hensikten, det mobiliserte
folk mot tyskerne og stivet av
motstanden, høyesterettsdommernes var
langt mer undergravende, det
demobiliserte folk og svekket
motstanden. Hvem som burde ha blitt
skutt først etterpå, når først en lov
hadde fått tilbakevirkende kraft, er i
en slik sammenheng et interessant
spørsmål.
Denne demoraliserende virkningen
skjedde i alle fall på et kritisk
tidspunkt. Tyskerne var jo ikke flere
i begynnelsen enn de lett kunne ha
blitt kastet på sjøen igjen, om
motstanden hadde vært effektiv. Noe
general Otto Ruge, den norske
kommanderende generalen, sier rett ut
i boken ”Felttoget”, som han ga ut
etter krigen. Jens Chr. Hauge avsatte
Ruge som forsvarssjef straks han ble
forsvarsminister etter krigen. Det kan
jeg forstå. Fyren var jo en gløgg
general og en glitrende strateg, og
ville vel ikke legge landet åpent nok
en gang. Mer enn det allerede var.
Paal Berg hadde vel bare Vidkun
Quisling som likemann når det gjaldt å
opptre klønet og naivt i politikken,
han var som fra en annen tid, født så
tidlig som 1873 og forstod ikke mye av
det som foregikk rundt ham utenfor
rettslokalet. Kong Haakon varslet
straks at han ikke var bundet av noe
som Berg og disse andre dommerne fant
på i sin nye utøvende rolle som
regjeringsutvalg for tyskerne. De
svarte med å ivre for å avsette Kongen.
Paal Berg var også med på å avsette
Quisling 15. april 1940, for å komme
til selv, men takket ham samtidig for
hans "ansvarsfølelse og
fedrelandssinn”! Den samme
justitiarius i Høyesterett ivret i
juni 1940 sterkt for å avsette Kongen
og regjeringen Nygaardsvold. Nå var
Hitlers sterke mann i Norge,
Reichskommissar Josef Terboven, en
effektiv mann som ikke hadde all
verdens tålmodighet med tull og rare,
sære og maktsugne nordmenn som gjennom
proklamasjoner utnevnte seg selv i
stedet for den andre, godtfolk stod jo
i kø, så han avsatte like godt Paal
Berg & Co etter en stund. Da han ikke
hadde mer bruk for dem og
tålmodigheten med disse politiske
amatørene var strukket langt nok. Men
i ettertid het det selvsagt at
formannen for Høyesterett og de andre
trakk seg fra vervene selv.
Sannheten er den stikk motsatte. Slik
den elles ofte også er i norsk
etterkrigshistorie. Disse menneskene
hadde tidlig vist seg lette å forme av
krigens dynamikk, og denne
transformasjonen fortsatte selvsagt i
årene som fulgte, så i 1945 kom de
ikke overraskende velberget ut på den
andre siden, i motsetning til
Quisling, som ikke skiftet skinn som
ormen.
Justitiarius Paal Berg stod i 1945 til
og med fram som den symbolske lederen
for motstandsbevegelsen, og er
geniforklart av Jens Christian Hauge i
alle år etterpå, så da må vi jo tro på
det eller så har Hauge hatt sin egen
grunn for å hausse ham opp. I både
samtid og ettertid. En gate i Oslo er
til og med oppkalt etter ham. Pluss en
vei på Rykkinn i Bærum. Dette er en av
de mest ledende av ledende menn som
har vært i landet, må vite. Trolig er
det lagt ned krans ved statuen av ham
i anledning 100-årsjubileet. Paal Berg
er blant nasjonens offisielt erklærte
redningsmenn.
Paal Berg presiderte endatil i retten
da Quislings sak skulle føres. Selv om
han selvsagt var inhabil. I denne
stolte nasjonale historien vår på
hundre år har vi altså hatt en leder
for Høyesterett som har dømt et
menneske til døden for de samme
gjerninger som han fem år før hadde
berømmet dette mennesket for å ha
utført som ansvarsfulle og
fedrelandskjære. Nå var disse blitt
stikk motsatt, fedrelandssvik, også
kalt landssvik, landsforræderi. Den
usleste gjerning som kan tenkes.
Blant gode nordmenn. Bedre kan vel
ikke følgene av krigens paradoksale
logikk illustreres. Folk blir opptatt
av å berge sitt eget skinn. Slik er
mennesket.
Det var mange andre enn Paal Berg som
også hadde interesse av å maskere
fortiden. Bedre maskering av tvilsom
fortid for de fleste av Norges ledende
menn enn å skyte Quisling så fort som
mulig, riktignok med grunnlag i lover
som ble gitt tilbakevirkende kraft, og
legge all skyld på ham, og slik legge
den vanskelige og brysomme tiden bak
seg uten for mange nærgående spørsmål
om egen rolle, var vanskelig å finne.
Det var som om noen skulle ha lånt inn
Josef Stalin til å regissere
forestillingen, så bra var det gjort.
Den stod ikke tilbake for teknikker
som ellers er kjent fra Moskva-
prosessene før krigen. Ikke på noen
måte.
Til og med meget smertefulle fysiske
hjerneundersøkelser av Quisling ble
legene narret til å foreta for
angivelig å finne ut om han var riktig
klok under prosessen, og ikke
hjerneskadd på noen måte, men som
selvsagt ikke hadde annet formål i
virkeligheten enn å svekke ham mentalt
og fysisk i retten. Han hadde jo vært
forsvarsminister før krigen og visste
altfor mye om Sovjetunionens
vellykkede fremstøt, og i
Arbeiderpartiet særlig, ikke minst
overfor forfengelige Trygve Lie, så
han kunne ikke få lov til å bli altfor
vidløftig. Dette var en tid hvor de
fleste av Norges ledende menn var
kompromittert i større eller mindre
grad, og hvor den underliggende
bevisstheten om faren ved dette var
motiverende for mange handlinger som
utad ble kamuflert som idealistiske og
fedrelandskjære.
Tilbake for Moskva-prosessene stod
heller ikke forestillingen som
prosessen mot Knut Hamsun var. Her
lyktes Jens Chr. Hauge å finne en
psykiater som viste seg å kunne narres
til å være med på hva som helst. Samme
hvor vilt det var. Hauge fikk til og
med professor Gabriel Langfeldt til å
være med i en kommisjon som skulle
mentalundersøke alle medlemmer av
Nasjonal Samling, men dette ble
stanset av andre statsråder. Som
syntes det var grenser for hvilke
sovjetiske metoder som skulle benyttes
i landsvikoppgjøret.
Knut Hamsun ble derimot rettslig
erklært utilregnelig med grunnlag i
professorens diagnose om varig
svekkede sjelsevner. Gjennom dette
genetiske personangrepet ble straff
unngått, det passet ikke politisk, en
kjempe ute i verden måtte jo først bli
redusert til en dverg her hjemme. For
å behandles av likemenn. Dette var jo
en verdensberømt dikter. Nå fremstod
han utad som gal. Noe som selvsagt
dempet reaksjonene som kunne komme mot
behandlingen som han fikk. Et menneske
som er blitt stemplet som galt, kan
det jo gjøres hva som helst med. Det
vet nemlig ikke sitt eget beste lenger.
Knut Hamsun ble i tillegg til å bli
fratt sjels- og åndsevner, dømt til å
betale erstatning og mistet det meste
av formuen. Hadde ikke den gamle
mannen løftet pennen igjen noen år
senere og skrevet ”På gjengrodde
stier”, ville denne forestillingen ha
vært hundre prosent vellykket. Men det
ble den ikke. Ikke helt. For oldingen
Hamsun døde ikke, levde lenger enn
regnet med og skrev igjen, til tross
for varig svekkede sjelsevner, noe som
skulle ha vært fysisk umulig, men
følgene ble likevel ikke store for
noen av de politisk ansvarlige. For
professor Langfeldt var ikke lur nok
til å unngå den gapestokken som det
passet alle over ham at han nå ble
satt i. Av det varig svekkede
spøkelset på galgebakken.
Hva sa dikteren selv om prosessen mot
ham? Jo, blant annet dette, i ”På
gjengrodde stier”:
”Jeg holder det almindelige omdømme
nokså høyt. Jeg holder vårt norske
rettsvesen enda høyere, men jeg holder
det ikke så høyt som jeg holder min
egen bevissthet om hva som er godt og
ondt, hva som er rett og galt. Jeg er
gammel nok til å ha en rettsnor for
mig selv, og dette er min.”
Snart skulle det komme en ny genial
forfatter i Norge som tok opp arven
fra Knut Hamsun, og som også hadde en
rettesnor for seg selv for hva som var
godt og ondt, og hva som var rett og
galt. Dette var Jens Bjørneboe. Som
kanskje i enda større grad enn Knut
Hamsun var plaget av alvorlige
depresjoner, men som i disse møtene
med døden og alderdommen og
skrøpeligheten fant nøkkelen til å
skildre livet på en måte som de fleste
andre mennesker ikke ville hatt
muligheter til. Fordi de aldri hadde
vært med ene benet på den andre siden
av tilværelsen. Før de vandret heden
for godt. Og da er det jo for seint å
skrive.
Jesn Bjørneboe forholdt seg ikke bare
til skyggene av virkeligheten, eller
bare til virkningene av årsakene, men
også til selve årsakene til
virkningene i livet, og han fikk et
vanskelig liv.
Bjørneboe hengte seg til slutt. Han
begikk selvmord i 1976. I ”Dødssangen”
fra 1966 beskriver han godt både
Hamsuns, egen og sikkert også mange
andres opplevelse av å møte krigens
ultimate dynamikk i livet. Tanken på å
flykte inn i døden overmannet ham når
depresjonene rammet.
”Når dagen er kommet, og timen er
kommet
og du skal bli stilt opp mot muren og
blø.
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.
For Bjørneboe, meg og alle andre
mennesker som har hatt alvorlige
depresjoner, er ikke "Skrik" av Edvard
Munch bare et bilde som er verdt
ufattelige mange millioner. Det har
også et menneskelig budskap. Se på
hvilken vei menneskene på broen ser. I
forhold til den skrikende i angst.
Kanskje det ligger en høyere mening
bak tyveriet av denne verdenskjente
kunstskatten fra en jubilerende nasjon
som aldri har forstått budskapet i
bildet likevel? Og som derfor ikke har
passet på maleriet heller?
Få har bedre studert og skrevet om
ondskapen i verden enn Jens Bjørneboe,
og som en tidligere lærer sa til meg
for noen år siden: ”Menneskets ondskap
kjenner ingen grenser”. Dette påviste
og dokumenterte Bjørneboe mer enn noen
andre. I flere bøker. Uten hensyn til
hvilken politisk og voldelig
ekstremisme som stod for ondskapen.
Jeg vil likevel her spesielt trekke
fram romanen ”Under en hårdere himmel”
fra 1957. Denne boken tok et nådeløst
oppgjør med landsviksoppgjøret, og i
et etterord fra 1968 skriver Bjørneboe
selv:
”Så vidt jeg husker har ikke noen
annen norsk bok vakt en så massiv
forargelse som ”Under en hårdere
himmel”. Det eneste som reddet
forfatteren unna anklagen for
fascistiske sympatier var hans to
tidligere romaner, fremfor alt ”Før
hanen galer” med nasjonalsosialismens
bestialitet som hovedmotiv. Mennesker
som er unge i dag har neppe noe
levende bilde av den episode i norsk
historie som fikk navnet ”
Landsvikoppgjøret”. Man husker ikke
den sanseløse nasjonalisme og den
politiske nyanseløshet fra den gang.
Men for oss som husker det, er
allerede uttrykket ”gode nordmenn” nok
til å få det til å gå kaldt nedover
ryggen på oss. Ensrettingen i presse,
litteratur og juridisk fremgangsmåte
var av en skremmende karakter. Ikke
under Quisling, - men etter krigen,
kom den fascistiske periode i norsk
historie. Den munnet ut i
beredskapslovene som i prinsippet
erklærte alle venstreradikale Ex Lex
og Varg i veum.
Man må til Hitlers Berlin eller
Stalins og Bresjnevs Moskva for å
finne lignende rettspraksis. En
spesiell skandale utgjør rettssaken
mot Knut Hamsun”.
Hvis du trykker her vil du i en
fotnote kunne lese hele etterordet fra
Bjørneboe til ”En hårdere himmel”. Det
er verdt å lese hvert ord. Jeg er i
dag imponert over innsikten hans.
Bjørneboe lå så mange lysår foran alle
andre i forståelse av fortid og
samtid. Vi andre har ennå ikke hentet
ham inn. Snart femti år etterpå. Selv
om vi jubilerer for våre 100 år som
selvstendig nasjon. Klikker du her vil
du også i en annen fotnote kunne lese
utdrag fra ”Under en hårdere himmel”
fra 1957.
Dette er en fremstilling av historien
som etter min mening er helt genial i
sin samtidige observasjon. Ikke minst
viser den så glitrende Sovjetunionens,
Stalins, men også hans etterfølgeres
karakteristiske fremgangsmåte i
forhold til andre mennesker og
nasjoner, særlig i sikkerhetsspørsmål:
Nemlig å snu ethvert forhold, og
enhver sak som følger av ethvert
forhold, på hodet og trekke
konklusjoner og handle ut fra denne
usanne premissen.
Dette var en bok som ingen ville høre
innholdet av i etterkrigstidens Norge.
Bjørneboe ble stemplet som fascist,
gal og det som verre var. Til og med
forleggeren mente at han gikk for
langt. Også pressen var helt
ensrettet, da som nå, om enn ikke på
samme måte. Ingen var interessert i
sannheten. Bare Bjørneboe lette etter
den. Uten å skjæle verken til høyre
eller venstre.
Et menneske som blir slått ned av en
motstander, kan ta telling og komme
seg opp og slåss igjen, men et
menneske som blir slått flatt av
ensrettingen i samfunnet, blir
liggende nede for godt. Jens Bjørneboe
var kanskje et unntak fra denne
hovedregelen, og i motsetning til Knut
Hamsun hadde han overhodet ingen
respekt for norsk rettsvesen. Som han
bare latterligjorde i store deler av
forfatterskapet, ikke minst under
saken om ”Uten en tråd”. En
pornografisk bok som han skrev på kort
tid, bare for å få noen penger.
Han så på rettsvesenet som korrupt, og
det hadde han god grunn til. Hvis du
definerer korrupsjon til å være å
ivareta andre interesser enn dem som
dommerne er satt til å ivareta.
Tilstanden er slett ikke bedre nå. Noe
jeg selv kan underskrive på.
Bjørneboe skriver selv i det tidligere
omtalte etterordet:
”Et siste synspunkt som må nevnes er
at min undersøkelse av
landsvikoppgjørets dokumenter var det
første som vakte min mistanke overfor
norsk rettsvesen. Hva jeg senere har
skrevet i romaner og skuespill om et
anakronistisk, demoralisert
rettsapparat har sin første
opprinnelse i innsikten i
landssvikoppgjøret. Det er til dags
dato min mening at landsvikoppgjørets
totale brudd mellom rettspleie og
moral har vært, og er, en livsskade
for norsk rettsliv. Smittestoffet fra
fascismen ble overført i de dager da
vi feiret vår demokratiske frihet.”
Han skulle bare ant hvor rett han
egentlig hadde, Jens Bjørneboe. Han
traff mer blink enn han fullt ut var
klar over selv. For selv for en
forfatter som Bjørneboe kan det være
vanskelig å forestille seg den
virkelighet som begynner hvor
fantasien slutter. Hvis fascisme er en
tilstand hvor et menneske undertrykker
et annet menneske, og kommunisme er
det motsatte, bare med den forskjell
at rollene mellom de to menneskene er
byttet om, er det ikke rart at selv
Bjørneboe gikk i surr om hvilket
skjult samfunnssystem han levde under
i datidens Norge. Han heiste likevel
opprørets fane og sa med Henrik Ibsen:
”Ledende mænd kan jeg ikke udstaa for
min død! Jeg har faat nok af den slags
folk i mine dage”.
Han ble sørgelig alene, Jens
Bjørneboe. Med å heise opprørets fane.
I stedet skulle han oppleve at
ungdommen rundt ham etter hvert gjorde
opprør mot stalinismens følger i Norge
nettopp ved å begynne å dyrke
stalinismen. Men slike paradoksale
følger kan skje hos et folk som ikke
kjenner og følgelig ikke kan bli
opplært i egen historie. I et land som
ikke har en sann identitet.
Jens Bjørneboe gikk på sine egne
gjengrodde stier i et siste intervju
med Haagen Ringnes i NRK Fjernsynet i
1976. Det var like før han tok sitt
eget liv. Han var sliten, men snakket
likevel med sin vanlige store
autoritet og humoristiske innfall.
Haagen Ringnes spør:
”Synes du det har hjulpet noe, det du
har skrevet?”
Svaret kommer uten nøling:
”Nei”
Ikke vær så sikker på det, Jens
Bjørneboe. Hvor du enn nå befinner
deg. Av og til må du finne veien til
helvete først og flykte fra det, for å
finne veien til himmelen. Kanskje det
hadde reddet deg. Denne observasjonen
om veien til paradiset kom fra ingen
ringere enn Niccolo Machiavelli,
mannen fra middelalderen som lærte
mennesker følgende trossetning: Gjør
mot andre det andre vil gjøre med deg.
Han også kjente til Dantes
guddommelige komedie, han slet med
depresjoner, men han lærte mer enn
noen fra seg hvilke veier maktens
irrganger kan ta. Om enn på en mer
direkte måte enn Knut Hamsun og Jens
Bjørneboe. To nordmenn som fortsatt av
de fleste gode nordmenn blir sett på
som temmelige dårlige.
***
For hva skrev ikke Machiavelli i et
brev til vennen Guicciardini?
”I think that this would be the true
way to go to paradise; to learn the
way to hell in order to flee it”
Dette er også min erfaring. Sitatet er
hentet fra en bok som vant Pulitizer-
prisen for biografier i 1990. Nemlig
Sebastian de Grazias ”Machiavelli in
hell” (Papermac 1989). Denne boken
ville trolig ha fått tittelen
"Machiavelli i helvete”. Hvis den
noensinne var utkommet i Norge. I
landet som tror det har vært
selvstendig i 100 år. Og hvor vi ennå
ikke er ferdig med å feire denne
sannheten som burde modifiseres ganske
mye.
Hadde vi nå bare husket at
selvstendighet er et relativt begrep,
ikke noe absolutt, og at
selvstendighet innenfor de fleste
områder ikke betyr at du har
selvstendighet på alle. Pluss at på
samme måte som foreldre liker å ha
kontroll over sine barn, kan
stormakter ha interesse av å ha
kontroll over et lite land, selv om
det ikke er okkupert. Opplevelsen av
selvstendighet for barnet og det lille
landet er likevel viktig. Illusjoner
må vi alle ha. Som tidligere
statsminister Trygve Bratteli så
lakonisk bemerket en sjelden gang som
han åpnet de innerste tankene for
andre. Med dette forbeholdet hadde nok
årets 100-års jubileum som selvstendig
nasjon vært langt sannere. Men ennå
står det igjen langt flere forbehold.
”Norge er et lite land i verden”, sa
statsminister Lars Korvald fra
Kristelig Folkeparti en gang. På
Stortingets talerstol. Han ble ledd
av. Av alle. Trolig er dette utsagnet
blant de klokeste ordene med den
dypeste sannheten som har vært uttalt
i denne unge nasjonens liv. Ellers
setter jeg følgende utsagn fra Jens
Chr. Hauge også høyt. Det er hentet
fra boken ”Mennesker”:
”Hvem som sjarmerer hvem når løver
møtes, og hvordan det skjer, kan jo
alminnelige dyr ikke vite.”
Nettopp. Hauge var en ualminnelig
gløgg mann. Og langsomt ble landet
hans eget. Hauge var jo den gode
nordmann. Kanskje den absolutt beste
blant de beste. I løpet av de hundre
årene som Norge har eksistert. I hvert
fall har dette bestemte inntrykket
festet seg, og ikke minst stadig
befestet seg her i dette landet. Med
en befolkning og en intelligensia på
størrelse med selveste Birmingham.
Og med flere og større spøkelser på
galgebakken enn noen skulle tro. Det
finnes alltid to verdener, den som vi
alle ser og den som vi ikke ser.
Les neste kommentar i denne serien om Norges
hundreårs-jubileum
Les også forrige kommentar: "Stortingsvalg,
selvrespekt og sunn fornuft", publisert 12.
august
og "Krigen mot terror - følgene av en absurditet",
publisert 12, juli 2005
|
|
