Norge 100 år:
De gode og
dårlige nordmenn
Tredje artikkel
”We shall not cease from exploration
And the end of all of our exploring
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time”
T.S. Eliot (“Little Gidding”)
“Vi skal aldri slutte å oppdage. Og
slutten på oppdagelsen vår vil være å
komme dit hvor vi begynte. Og kjenne
dette stedet for første gang.” Disse
linjene fra T. S. Eliot er kanskje
noen av det fineste og klokeste som
jeg har lest. Jeg har de siste ti
årene vært på oppdagelsesreise i mitt
eget liv. Dette har også vært den
lengste reportasjereise som jeg
noensinne har lagt ut på, og ennå vet
jeg ikke om jeg kommer vel hjem igjen.
Da jeg la ut var Norge 90 år. Nå er
samme nasjonen 100.
Mang en gang på denne reisen har jeg
kommet tilbake til stedet hvor jeg
begynte. For å oppdage at nå kjente
jeg dette stedet. For første gang. Jeg
har sett opplevelser som jeg en gang
hadde i fjerne år, i et klarere lys.
Jeg har for første gang forstått
hendelser som jeg selv har opplevd.
Eller som har funnet sted i min tid.
En slik hendelse fant sted i et studio
i NRK på Marienlyst i Oslo. Høsten
1981. Da gjorde jeg mitt første store ”
scoop”, som vi journalister liker å
kalle det. Eller journalistisk kupp,
om du vil. Den gangen var jeg reporter
i NRK-Dagsnytt og skulle lage ”Ekko”,
et aktualitetsmagasin om kvelden som
det norske folk som regel fikk med seg
før det skrudde på fjernsynet for å se
på ”Dagsrevyen” klokken 1930. NRK
hadde på den tiden monopol på all
kringkasting. Så lyttertallene våre
var helt fantastiske.
Jeg var en veldig ung programsekretær,
og vaktsjefen den kvelden var den noe
eldre Oddvar Stenstrøm. For øvrig den
beste vaktsjefen som jeg noen gang har
arbeidet under og som lærte meg mye av
håndverket i denne bransjen. Du
kjenner ham nå fra ”Holmgang” i TV2.
Den tidligere landsfaderen, Einar
Gerhardsen, slåss for ettermælet og
skjelte ut TV-stjernen Per Øyvind
Heradstveit for åpen mikrofon. Etter
at Heradstveit hadde skrevet en
nærgående bok om ham. I 26 minutter og
35 sekunder pågikk dramaet med en
fortettet atmosfære og store
spenninger i studio. Det ble en
opplevelse få glemmer.
Redaksjonssekretær Ola Johnsrud sa at
det var første gang han var blitt
stående låst fast på dørstokken til
badet på grunn av hva han hørte i et
radioprogram.
Opptaket gikk direkte til NRKs
historiske arkiv. Hvor opptaket
befinner seg ennå. Da selve opptaket
var over, ble Heradstveit og
Gerhardsen sittende igjen i studio og
diskutere i over en halv time til. Med
dagens etiske regler i NRK hadde vi
bare latt båndet fortsette å gå den
gangen. Men det gjorde vi ikke. Selv
om også denne delen av samtalen mellom
de to skulle ha vært oppbevart for
historien.
Gerhardsen døde i 1987, Heradstveit i
2004. Etter flere hjørneblødninger.
Jeg ble for første gang en skikkelig
kjent journalist etter denne
radiosendingen. Bare 26 år var jeg den
gangen, og både programdirektør Arne
Bonde og programredaktør Reidar Hirsti
kom dagen etter den oppsiktsvekkende
sendingen bort til meg i gangen på Det
Store Hvite Huset på Marienlyst og
gratulerte meg med bragden. ”NRK er
stolt over å ha en slik medarbeider!”
sa Arne Bonde og trykket hånden min
lenge.
Jeg var også stolt. Årene mine i NRK
er noe av de fineste som jeg har hatt.
Jeg var ung, jeg var frekk og det
skjedde mye spennende. Hjemme og ute.
Dagsnytt var NRKs desiderte
eliteavdeling, og vi visste det alle
sammen. Med den selvfølelse det ga. ”
Her er miljøet rått, men hjerteløst”,
var slagordet til sjefen,
programredaktør Gunnar Gran. Han ledet
denne nyhetsavdelingen med stor
autoritet. Profesjonaliteten var svært
høy i redaksjonen, og informasjon ble
behandlet med stor fart og presisjon.
Døgnet rundt. Var du ikke god og ikke
minst etterrettelig , fikk du ikke
være lenge i Dagsnytt.
De beste journalistene i landet stod
den gangen i kø for å arbeide i
Dagsnyttredaksjonen. Mytene i de andre
avdelingene om oss var mange, og da
råskinnet av en nyhetsjeger og
desksjef ,Oddvar Stenstrøm, visstnok
kuttet en diktopplesning bakfra i ”
Ekko”, levde han virkelig opp til
myten om hvilken usivilisert bande som
Dagsnytt bestod av. Kulturavdelingen
som vi samarbeidet med i denne
programposten, var sjokkert. Jeg er
ikke sikkert på om historien er sann,
men god er den i hvert fall.
Prinsippet om å skrive og rapportere
med fallende viktighet, slik at det
kunne kuttes bakfra, var grunnleggende
i Dagsnytt. Egentlig stammet dette
prinsippet i journalistikken fra 1863.
Da krigsreportere begynte å skrive med
fallende viktighet på grunn av et
vaklevorent telegrafisystem. Hvor de
kunne få linjebrudd når som helst.
Senere har jeg tilegnet meg også andre
teknikker. Som jeg blant annet kan
bruke her. Når teknologien er en helt
annen. Men Dagsnytt kunne også gjøre
unntak. Når saken viste seg å være
stor nok.
Da opptaket med Einar Gerhardsen og
Per Øyvind Heradstveit var i boks,
bestemte vaktsjef Oddvar Stenstrøm
straks at dette båndet skulle gå
uklippet. ”Vi stryker alt annet!” var
ordren som på den karakteristiske
måten ble avlevert. Før han snudde på
hælen og gikk ut av kontrollrommet.
For å håndtere mange andre saker som
utviklet seg. Denne sendingen var i
boks. Stenstrøm likte seg. Det så du
på det fornøyde fliret. Dette var
stort.
I journalistikken og ellers i
etterforskningsarbeid opplever du vel
noe av det samme som advokater gjør
når de arbeider med vanskelige saker.
Mens en kvinne unnfanger i vellyst og
føder i smerte, er forholdet omvendt
hos oss. Vi unnfanger i smerte og
føder i vellyst.
Heradstveit var merket av en stor
respekt for Gerhardsen og krøp nærmest
sammen under salvene fra den tynne,
hengslete gamle mannen. Som med
dirrende hender og den legendariske
stemmen og store taleevner gjøv løs på
en av norsk fjernsyns største
revolverjournalister. ”Det er
sladder, absolutt bare sladder!” Dette
var en av karakteristikkene som
Gerhardsen ga innholdet i boken ”Einar
Gerhardsen og hans menn”. I denne
uforglemmelige duellen.
Gerhardsen hadde et magnetisk felt
rundt seg, det er riktig, men hadde
også sine klare begrensninger hvis du
så bort fra dette. Han var vel ikke så
mye bedre utrustet enn sønnen. I
utgangspunktet. Men han var merket av
mange år med makt. Nesten
sammenhengende fra 1945 til 1963, i
alt 17 år som statsminister. Dessuten
var han det som på engelsk heter ”
street smart”. Jeg finner ikke noe
godt norsk ord for denne verdifulle
egenskapen. Han er blitt betraktet som
en mester i intriger og politisk
spill, men hva som var hans egen
kompetanse og hva som var andres, har
vel vært uklart for de fleste. Husk på
hvem som var sekretæren hans i alle
år. Både den åpne og skjulte. Men
Einar Gerhardsen var en svært
veltalende mann. Den profesjonelle
mikrofonbrukeren Heradstveit møtte en
som var enda mer proff denne kvelden i
oktober 1981 på Marienlyst. Det var en
politisk festforestilling. Hvor den
store gladiatoren tok knekken på den
lille. Ordene var som sverdstikk. De
kom smørmykt. Selv med harde
kårdestikk og rasende utbrudd i blant.
Einar Gerhardsen hadde selv skrevet
mange bøker om det politiske livet
sitt, i arbeiderbevegelsen og i Norge,
om gjenreisningen av landet etter
krigen og de mange dramatiske årene
som han var landsfader i Norge. Bøkene
hans gikk i skyhøye opplagstall. Den
gamle mannen fartet også landet rundt
og fascinerte partifeller og andre med
den store autoriteten og velklingende
stemmen sin.
Einar Gerhardsen var en folkeforfører.
Jeg har bare opplevd en annen
politiker som på sitt beste fra
talerstolen kunne fengsle forsamlinger
på samme måte, nemlig Reiulf Steen.
Også Steen var en retorisk mester som
kunne få et lyttende politisk menneske
til å fryde seg. Slike politikere har
ikke Norge lenger. Fjernsynet har
drept dem. Eller så er det noe annet
som har tatt livet av dem.
”Sjelden har en mann skrevet så mye og
fortalt så lite”, bemerket en gang
stortingsrepresentant Stein Ørnhøi fra
SV ironisk om Gerhardsens bøker.
Heradstveits bok brøt i alle fall
fullstendig med Gerhardsens
fremstilling av historien. Selv om
boka var preget av Heradstveits store
respekt for Gerhardsen, var den
kritisk til mye av lederskapet hans.
Den kom inn på sider av
arbeiderbevegelsen som ikke var belyst
før. Mange av hendelsene som ble
omtalt var oppsiktsvekkende og
sensasjonelle. Ingen politisk reporter
hadde vært i nærheten av dem. Dette
var sprengstoff.
Disse plettene på rullebladet ville
ikke Gerhardsen ha. Så nå gikk han til
det oppsiktsvekkende skrittet å komme
ned fra den opphøyde tilværelsen i
norsk politikk og personlig angripe
boka og forfatteren. Han imøtegikk
Heradstveit punkt for punkt. Det vil
si på de punktene som det passet
Gerhardsen. De andre hoppet han over.
Dette var jo en av de slueste og
rutinerte politiske taktikerne som
Norge har hatt. Med en revolusjonær
bakgrunn.
Denne duellen kunne ikke Heradstveit
vinne. Heradstveit hadde dessuten
gjort noen grove historiske faktafeil,
og det er dødssynd. Da får
motstanderen lett tak på deg. Noe som
skjedde her. Heradstveit har skildret
denne holmgangen med Gerhardsen i
boken ”En liten mikrofon – i en stor
verden”. Du kan her lese Heradstveits
egen versjon av opplevelsen.
Per Øyvind Heradstveit var en grundig
og svært kunnskapsrik journalist. Med
høy utdanning og lang erfaring fra
institusjonen. Han var en av Norges
mest kjente TV-personligheter. De
politiske reporterne i NRK levde den
gang som nå i sin egen verden. Hvor
Stortinget og livet mellom det og
Regjeringen var de ytre rammene.
Sjelden så de utover Norges grenser og
kunne sette noe inn i en større
sammenheng. Eller kikket i andre
maktkorridorer. Dessuten var de preget
av for tette personlige bånd til
politikerne. Jeg arbeidet mye med
”Ukeslutt” i 80-årene og vi som gjorde
det, var ofte i konflikt med de
politiske medarbeiderne i Stortinget.
For de lagde ikke sakene pågående og
frekke nok. Det ble for tamt. Vi i
”Ukeslutt” ville derfor gjøre det
selv. For å få fart på sakene og
lyttervennligheten opp. Med vår helt
andre og ofte uventede vinkling på
saker og ting.
Heradstveit hørte også til et slikt
outsider-miljø i NRK. Men han gikk
helt egne veier og var langt mer
grundig. Der ”Ukeslutt” var kjappe,
fryktet og derfor likt, var
Heradstveit mer omstendelig, men
respektert og av den grunn likt. Som
følge av den høye politiske kunnskapen
og de analytiske evnene sine. Men så
var han da også en langt mer erfaren
reporter enn oss andre. Heradstveit
var i en helt annen divisjon, selv om
vi ikke forstod det fullt ut da. Jeg
tror ikke han konsentrerte seg mye om
det som skjedde i Stortinget. Få
premisser for politiske konklusjoner
er i virkeligheten lagt der. Per
Øyvind Heradstveit var ingen Geir
Heljesen. Han utviklet seg som
menneske og journalist hele tiden.
Fant stadig nye områder hvor han kunne
sprenge grenser.
Han lagde fjernsynsprogrammer om
psykiske lidelser sammen med professor
Nils Retterstøl, det var like mye tabu
den gangen som nå. At det har vært
noen utvikling på dette området er
bare en besvergelse. Stigmaet og
uvitenheten er like stort nå som for
hundre år siden. Faktisk større.
Populære programmer om menneskesinnet
var dette i hvert fall. Heradstveit
gikk inn på et område i samfunnet
ingen andre journalister våget seg
på. Større positiv seerreaksjon
opplevde ikke Heradstveit på andre
programmer. Sa han selv.
Heradstveit lagde også programmer om
de hemmelige tjenestene. Lenge før
noen andre torde gå inn på også dette
området. For å nevne et annet
tradisjonelt tabu i norsk samfunnsliv.
TV var likevel for oss det som
foraktelig ble omtalt som ”Bakgården”.
Dagsrevyen hadde vi ingen faglig
respekt for, og i sannhet må det sies
at det heller ikke var mange
journalistiske grunner for å ha det.
Heradstveit, Erik Bye og alle de andre
gamle guttene hadde vi derimot stor
respekt for. NRK var en spennende
arbeidsplass. I messa traff du hver
dag flust av spennende, kreative og
kunnskapsrike mennesker. Sommerfestene
våre var enda mer spennende.
Nå hadde jeg som ung journalist gjort
noe som faktisk ingen andre kolleger
hadde våget da ”Einar Gerhardsen og
hans menn” dukket opp. Da jeg oppdaget
at boken var kommet ut, tok jeg ganske
enkelt en telefon til Einar Gerhardsen
og spurt om han ville stille opp i
radio. Helst til en duell med Per
Øyvind Heradstveit. Tilnærmingen var
slik, for da ville jeg tvinge
Heradstveit til å stille opp hvis
Gerhardsen sa ja.
Gerhardsen sa ja. Til alle kollegers
forbauselse. Som ikke hadde tenkt
tanken om å ringe Gerhardsen en gang.
Det vanlige var å tie slikt i hjel.
Ignoranse har vært et viktig
virkemiddel i norsk politikk. Men
denne gangen var det annerledes, boken
hadde truffet et sårbart punkt.
Gerhardsens stemme dirret av harme da
han samtykket til å komme til studio
om noen timer. Heradstveit satt i
fella. Det visst jeg allerede da
telefonrøret ble løftet av og før jeg
slo nummeret hans i ”Bakgården”.
Hvorfor hadde jeg ikke den samme
respekten som andre for landsfaderen
og den store autoriteten? For å
forklare dette fenomenet og sette
denne hendelsen inn i en større
sammenheng, må jeg gå tilbake til
tiden før jeg begynte den
journalistiske karrieren i NRK og
fortelle en del om tiden min i
Forsvaret. Jeg var på 70-tallet lengre
inne til førstegangstjeneste som
soldat enn de fleste. Kanskje enn noen
andre har vært her til lands. Godt
over to år. To år og tre måneder
faktisk. Det hadde sin bakgrunn i
følgende: Etter rekruttskolen i
Stjørdal ble jeg sendt til forblåste
Andøya helt nord i Nordland. Dette var
flystasjonen som hadde til oppgave å
sende overvåkningsfly av typen Orion
på vingene for hele tiden å følge med
hvor de fryktede atomubåtene til
Sovjetunionen befant seg.
Snart hadde opprøreren i meg våknet.
Jeg ble engasjert i
tillitsmannsarbeidet for soldater.
Snart var jeg hovedtillitsvalgt for
Luftforsvarets soldater i Nord-Norge
og pendlet ofte til møter i Oslo. Til
Landsutvalget for tillitsmenn i
Forsvaret. Sommeren 1978, etter
nærmere ett år i Nord Norge, ble jeg
valgt inn i sekretariatet og flyttet
til Oslo. Hvor vi hadde kontor i
kjelleren på Huseby, der Forsvarets
Overkommando og Forsvarsdepartementet
holdt til. Da var jeg
hovedtillitsvalgt for alle
Luftforsvarets soldater.
Landsutvalget var i grunnen en viktig
utklekkingsanstalt for kommende
ledere; Jan Egeland, som nå er en av
de nærmeste medarbeiderne til
generalsekretæren i FN i New York, var
som soldatstillitsmann en like
geskjeftig kar da som nå. Tempoet var
stort. Engasjementet sterkt. Den
senere finansministeren, Karl Eirik
Shjøtt-Pedersen, var en skikkelig
hjulvisp og har vel ikke forandret seg
mye senere. Den kjente høyre-
politikeren Terje Osmundsen var i
militærpolitiet og allerede en
stigende politisk stjerne.
Politisk redaktør Harald Stanghelle i
Aftenposten var den gang like
veslevoksen som i dag. Han hadde etter
den stadige ranglingen store vansker
med å komme gjennom hos
militærpolitiet på Forsvarsbygningen
på Huseby. Det manglet alltid en
uniformseffekt, så vi strevde litt med
Harald. Han hadde mange døgn i kakebu
bak seg fra den første tiden i det
militære. Likevel endte Harald opp som
FN-soldat i Libanon til slutt og ble
en pryd for Forsvaret. Pluss god på
Midt Østen.
Harald ble etter hvert journalist i
Arbeiderbladet, ansvarlig redaktør i
Dagbladet, for så å gå over til
stillingen som politisk redaktør i
Aftenposten. Harald er et godt
eksempel på hvordan man skifter skinn.
Akkurat som ormen. Som følge av store
ideologiske omveltninger etter den
kalde krigen. Pressefolk har vært
blant dem som lettest har tatt
politiske hallingkast i dette landets
historie. Jeg nevner bare Harald fordi
jeg kjenner ham. Han er en flink fyr.
Men disse fire tilfeldig nevnte unge
mennene var bare noen av dagens mange
kjente skikkelser i politikk og
samfunnsliv. Som gjorde tjeneste i
Landsutvalget. En annen var Jens
Stoltenberg. Han arbeidet jeg sammen
med i nesten ett år. I praksis var jeg
vel sjefen hans. For han var
vernepliktig journalist for oss i
sekretariatet. Jeg har mye pent å si
om Jens. At han senere har gitt
inntrykk av å ha vært valgt
soldattillitsmann, syntes jeg ikke var
like sympatisk. Det var han nemlig
ikke.
Som en av de første
soldattillitsmennene ble jeg klarert
for ”Hemmelig” og kunne bevege meg
fritt innenfor Forsvarets Overkommando
og Forsvarsdepartementet. Vi ble
selvsagt overvåket både av
Overvåkningspolitiet og andre. Noe som
også fremgår av Lundkommisjonens
innstilling. Men det visste vi godt
også den gangen. Dette var en tid hvor
marxist-leninistene, AKP (m-l) stod
sterkt blant ungdommen og herjet som
verst. Blant annet i
tillitsmannsordningen for soldater.
Offiserene var skremte. Det samme var
de øverste myndighetene.
Den som var satt inn for å få kontroll
over den undergravende virksomheten,
var John Sundhagen, som var
hovedsekretær for soldatsaker i
Forsvarsdepartementet. Han fikk meg
også til å melde meg inn i
Arbeiderpartiet. SUK, som han alltid
ble kalt, var gammel jernbanemann og
ingen ringere enn den mangeårige
kontorsjefen til Haakon Lie, selveste
generalen på partikontoret. Derfor
kjente Haakon Lie meg godt ifølge ham
selv. Selv om jeg ikke traff ham
personlig før sommeren 1996. Etter at
vi begynte å brevveksle, se brevet fra
Haakon i fotnote her.
”Slåss du med Jens Christian, taper
du!” Var den tørre beskjeden som jeg
da fikk. Pluss følgende råd: ”Be dem
dra til helvete og reis hjem til
Sunnfjord og hogg ved!” Haakon Lie
trodde meg ikke i juli 1996, da jeg
fortalte ham at et statsministerskifte
var på gang. At Gro nå var i ferd med
å bli skiftet ut til fordel for
Jagland. ”En skifter ikke hest midt i
elva!” blåste Haakon. Han tok feil.
Jeg hadde rett. Jeg hadde allerede
lenge fått føle på kroppen de store
politiske omveltningene som var på
gang. En skifter heller ikke ut
ponnier midt i elva.
Rogalands Avis var tradisjonelt den
nest viktigste avisen i
arbeiderbevegelsen. Arbeiderbladet
(Dagsavisen) var den viktigste. Begge
vi to redaktørene av disse avisene
forstod at Gro Harlem Brundtland var
på vei ut allerede i juni 1996.
Forskjellen var at jeg ble rensket ut
på forhånd, Steinar Hansson ble bare
benyttet som en brikke i
intrigespillet mot Gro. For å
fremtvinge en avgang. (Slik FBI-sjef
Felt benyttet Washington Post mot
Nixon) Hos Steinar Hansson ble det
plantet informasjon om at Gro skulle
gå av. Noe hun slett ikke da hadde
tenkt. Men denne typen informasjon
var med på å undergrave stillingen
hennes som statsminister. Gro måtte
til hun også. I november samme år. I
en klassikk bedragerioperasjon i
arbeiderbevegelsen. Jagland ble sakte
skjøvet inn over henne.
Tilbake til 1978: Johan Jørgen Holst
var statssekretær, Rolf Hansen var
forsvarsminister på denne tiden. De
satt i toppetasjen i
Forsvarsdepartementet. SUK hadde
kontor like ved, formelt sett var han
byråsjef, men jeg forstod snart at
maktstrukturen i Arbeiderpartiet var
litt annerledes enn departementale
strukturer tilsa. For SUK banket ikke
en gang på døren til Rolf Hansens
kontor, men gikk bare rett inn. Noe
som var uhørt for andre ansatte.
Respekten for den øverste sjefen var
enorm. Rolf Hansen klødde seg på den
store nesen og var en uvanlig klar
politiker som så deg rett inn i
øynene. Enten sa han nei, eller så sa
han ja. Han sa ofte nei. Rolf Hansen
var en nær venn av Werna og Einar
Gerhardsen og hadde nok Einar på
tråden rett som det var som
forsvarsminister også.
I hvert fall mistenker jeg ham for å
ha hatt det da utmanøvrerte og dermed
utslitte statsminister Odvar Nordli
skulle overlate stafettpinnen til ham
på et møte i den innerste kretsen litt
senere. Plutselig var ikke
forutsetningen for møtet lenger til
stede. Nordli hadde forholdt seg til
at Rolf Hansen var villig til å bli
statsminister, men på møtet sa Rolf
nei, han hadde bare sagt at han ville
medvirke til å finne en løsning! Så da
forholdt plutselig Nordli seg til
tomme luften. Abrakadabra! Han ble
tatt på sengen, Gro overtok som
statsminister. Kupp igjen. Jeg kjenner
Jens Christian på gangen. Det du
forholder deg til, er plutselig ikke
der lenger. Da holdes like gjerne det
motsatte for sant. Det er som å være
okse i tyrefekterens ring. Den røde
kappen er snart her, snart der, og du
stabber og stuper rundt til du ligger
der.
Slik Odvar Nordli gjorde i 1981, og
slik som jeg og mange andre har gjort
senere, og mange andre igjen har gjort
før. Sannheten er den samme gamle
historien. Alltid. Selvsagt.
Jeg synes jeg ser Rolf Hansen foran
meg den dag i dag der han gnir seg på
den store nesen mens Gro tripper
utålmodig på stolen på andre siden av
bordet. Rolf Hansen helt uten mimikk
ellers. Mens Reiulf Steen og Bjartmar
Gjerde bivåner hele opptrinnet. Rolf
Hansen var en maktpolitiker, en
”wernadott”, men en trofast
partisliter som gjorde det som han
fikk beskjed om. Rolf Hansen var i
hvert fall en av de få som Holst
klarte å vekke da Jens Evensen og Arne
Treholt hadde forhandlet fram en
dårlig avtale med Sovjetunionen i
Barentshavet og presset på for å få
den gjennom i regjeringen i full fart.
Respekten min var og er fortsatt stor
for den politiske sluggeren Rolf
Hansen.
De andre mumlet i korridorene at
grunnen til at Rolf Hansen ikke hadde
personlig sekretær (politisk
rådgiver), var at dette i
virkeligheten var SUK. Noe som sikkert
var sant. SUK var i så fall USAs
fremste allierte i den politiske
ledelsen. Enda mer enn Holst. Selv om
Johan Jørgen ble mistenkt for å være
CIA-agent. Slike rykter passet det
nemlig godt å sette ut i Norge om
politiske motstandere. Dette var
effektivt og jevngodt med psykiatrisk
pasient i dag. Når saklige argumenter
måtte vike for genetiske personangrep.
I det hele tatt har rykter, både om
agentvirksomhet og aller mest om
sykdom, vært et viktig politisk middel
både i Sovjetunionen og Norge i
etterkrigstiden. Noe også den
sovjetiske spionen Arne Treholt
beskriver glimrende i boken
"Gråsoner”. Det fremholdes da i
ryktene at det er til hennes eller
hans beste at vedkommende ikke blir
statsråd eller statsminister. Hun
eller han vil ikke klare det på grunn
av helsen, heter det i ryktene. Da
spekulasjonene gikk høyt om det var
Jens eller Thorbjørn som skulle
etterfølge Gro på 90-tallet, florerte
det rykter om den dårlige ryggen til
Jens. Den ser ikke ut til å plage ham
nevneverdig i dag.
Tar du mennesket bak politikeren, tar
du grunnlaget for all virksomheten som
er bygget på dette mennesket. Faller
fundamentet, faller resten. Inkludert
alle rettigheter. Som et korthus. Det
var ikke uten grunn at president
Francois Mitterrand holdt hemmelig
kreftsykdommen i hele ti år.
Helsevanskeligheter er det første
politiske motstandere benytter mot
deg. Hvis de politiske motstanderne er
rå, og det er jo de rå som er
farligst. Ikke alle dem som driver med
politikk på snillere vis. De kan være
farlige de også, men da først og
fremst som følge av manglende
kunnskaper. De blir lett løse kanoner
på dekk.
Holst pendlet så mye fram og tilbake
til Amerika i tiden som statssekretær
i Forsvarsdepartementet, at han knapt
klarte å slå om til norsk når vi
soldattillitsmennene hadde møte med
ham de få gangen han var innom
kontoret ”Sure”, sa han stadig og
flakket med øynene. En uvane som jeg
klarte å plukke av ham sju år senere.
Sundhagen mente at USA glatt kunne ha
vunnet krigen i Vietnam. Hadde bare
viljen vært til stede. Denne
fantastiske organisasjonsmannen hadde
et like vulkansk temperament som
Haakon Lie. Han var en fikser av rang
og kjente alle i bevegelsen og mange i
den borgerlige leiren også, EU-
tilhenger på sin hals og en sann
Israel-venn. Han ferierte da også
alltid i det forjettede landet sammen
med vennen, Erik Næss, som var sjef
for subversjonsavsnittet i
Overvåkningspolitiet. De som overvåket
undergravingsvirksomhet.
Han var uten tvil godt informert om
den usynlige fronten i den kalde
krigen som vi alle stod midt opp i.
Sovjetunionen utnyttet USAs svakhet
etter tapet i den mest upopulære
krigen landet har kjempet, Vietnam-
krigen, og rustet voldsomt opp for å
vinne globalt overtak gjennom hele 70-
tallet. Ikke minst vokste Nordflåten.
Dette var på 70-tallet en skremmende
utvikling også for Norge. Som lå like
ved det voksende militære komplekset
på Kola-halvøya.
Dette komplekset inneholdt
Sovjetunionens viktigste kjernefysiske
styrker. Først og fremst ubåtene med
strategiske atomraketter. Disse var
nøkkelen i den kjernefysiske
maktbalansen mellom supermaktene.
Sovjetunionen ble akseptert som en
supermakt nettopp på syttitallet. Da
USA inngikk omfattende
våpenkontrollavtaler som satte tak på
antall strategiske våpen. Det var
nettopp slike avtaler og disse våpnene
som var omfattet av disse avtalene,
som Johan Jørgen Holst var en av
Vestens største eksperter på. Han var
langt mer faglig anerkjent i USA og
andre land enn i Norge. Politikk og
vitenskap fløt tett sammen.
Her forstod omtrent ingen hva Johan
Jørgen drev med. ”For en røre!” sa LO-
leder Tor Aspengren om Holst. Så lite
forstod de i LO. Av en så sjelden fugl
i norsk politikk som Johan Jørgen
Holst. Som sjefredaktør i Rogalands
Avis varslet jeg en gang LO, jeg ble
irritert på maset om dekning av
meningene deres, at den dagen de
tenkte en ny tanke i Folkets Hus
skulle jeg sende både fotograf og
journalist. Det var i så fall en
nyhet. Noe som var lite populært.
Tålmodighet har aldri vært min dyd.
Heller ikke da jeg var
soldattillitsmann og ville ha krav
gjennom hos Johan Jørgen i 1978 og
1979. Jeg har det meste bortsett fra
ydmykhet. Når jeg er i form.
Da jeg begynte i Dagsnytt senere,
hadde jeg forsvars- og
sikkerhetspolitikk som spesialfelt.
Pluss romfart. I samarbeid med
romfartseksperten Erik Tandberg. Han
og jeg var blant annet på
reportasjereise i USA og lagde
programmer om romvåpenprogrammet til
president Ronald Reagan; ”Strategic
Defence Initiativ” (SDI). Tandberg
oppdaget disse uvanlige planene før
alle andre, men alle lo av meg da jeg
foreslo å lage stoff på det. Folk så
rart på meg.
Helt til presidenten Reagan holdt den
berømte talen om ”Star Wars” 23. mars
1983. Ennå husker jeg den eksakte
datoen. Hvor han lovet å gjøre alle
strategiske atomvåpen ubrukelige ved å
bygge et forsvar i rommet mot dem. Da
fikk NRK-sjefene ut fingrene, nå var
det bare lutter velvilje og snart satt
Erik og jeg på flyet over dammen. Nå
trengte jeg for første gang for alvor
inn i de svært vanskelige
intellektuelle problemstillingene
knyttet til atomstrategi og jeg hadde
aldri før måttet tenke så komplisert.
Russerne var skikkelig skremt av denne
utviklingen. Av USAs nye linje.
Programmet truet hele balansen mellom
de to supermaktene. USA tok nå sikte
på overtak.
Mens USA kunne vinne verden ved
utenrikspolitisk å benytte økonomisk
styrke, høyteknologi og kultur, hadde
Sovjetunionen stort sett bare rå
militær makt eller trusselen om å
bruke denne. Til gjengjeld var den
militære makten formidabel. I tillegg
hadde imperiet en
etterretningstjeneste som hadde 400 år
med brutalt tsardømme og 60 år med
like brutalt bolsjevikstyre å bygge
på. Dessuten var viljen til å bruke
alle former for makt hensynsløs i
Sovjetunionen. Ved det minste tegn til
svakhet. Nordmenn flest levde i
uvitenhet om maktspillet som utspant
seg rundt dem. Så var da også
hemmeligholdet svært stort. Altfor
stort.
Ting kan bli så hemmelige at ingen en
gang oppdager at de hemmeligste
styrkene arbeider for motparten. Da er
ikke hemmelighold lenger et gode, men
det stikk motsatte.
USA var nok bedre på
signaletterretning, men på alle andre
områder, ikke minst de feltene hvor
bedrag, dobbeltspill og dobbelt
dobbeltspill, skitne knep generelt og
råhet i gjennomføringen spesielt, kort
sagt manipulasjon og intriger i alle
dens mest utspekulerte former, er det
i hvert fall i ettertid klart at
Sovjetunionen og de andre
østeuropeiske landene var i en klasse
for seg selv. USA hadde ingen lang
tradisjon på dette området av
spionasje, verdens nest eldste
bransje. Hvor mange av knepene er
hentet fra den eldste.
Mye av kompetansen måtte bygges opp
etter krigen. Stort sett. Så ble da
også både britisk etterretning og
vitale deler av amerikanske hemmelige
programmer markspist av sovjeterne.
Dessuten var Sovjetunionen et
diktatur, et lukket samfunn, mens USA
var et demokrati. Med de begrensninger
som et folkestyre alltid har til
følge. USA lette under store deler av
den kalde krigen etter nøkkelen til
Sovjetunionens perfekte bedrag. Som
flere av USAs fremste eksperter på
kontraspionasje mente eksisterte. Et
slikt perfekt opplegg var teoretisk og
praktisk mulig. Mente de. Så de lette
i villniset av speil. Nettopp etter
det. Etter nøkkelen til den store
konspirasjonen. Uten å finne den.
I over ett år var jeg i
Forsvarsdepartementet på slutten av 70-
tallet. Jeg hadde daglig omgang med
høyere offiserer i overkommandoen. Det
fantes ikke lenger frykt eller kunstig
respekt for stjerner, uansett hvor
mange eller gule de var. Jeg forholdt
meg til saklige argumenter fra
mennesker. Forsvarssjefen, generalen
Sverre Hamre, ville absolutt ha meg
til å fortsette i Forsvaret, men det
ville jeg ikke. Jeg og de to andre
soldattillitsmennene i sekretariatet
ble hele tiden politisk skolert av SUK
og sugde lærdom av denne gamle
sluggeren fra kulissene i politikken..
SUK var en nådeløs lærer, og litt av
en luring. Blant annet skrev han under
skjema for reiseforskudd på forhånd.
Så vi kunne fylle inn de summene som
vi ville. Slik testet han ærlighet og
redelighet. Sundhagen var opptatt av
den personlig karakteren vår, for han
ville se hvem som egnet seg til
toppstillinger senere i livet. Han
hadde en slik sterk tro på ungdommen.
SUK døde i 1996.
Da jeg etter å ha sluttet i Forsvaret,
traff ham igjen og spurte hvordan det
gikk med Jens høsten 1979, snerret han
i sinne. ”Ubrukelig! Eier ikke
karakter. Tror du ikke han begynte å
skulke da faren ble forsvarsminister!
Kan ikke brukes til noe som helst!”
Jeg syntes SUK var for hard i dommen
over en flott og flink gutt, tenkte
med meg selv at jaggu ville jeg også
ha gjort det stundom hvis jeg hadde
vært Jens og måtte kaste bort store
evner på et soldattidsskrift i
dimmeperioden og far min var statsråd,
men sa det ikke. Da ville jeg ha fått
et raseriutbrudd mot meg, jeg også.
Men slik var SUK. Brutal og
hensynsløs, men også god og snill. Men
Jens ville aldri ha blitt
statsminister hvis han hadde fått være
med på å bestemme.
Sju år senere ble jeg plassert som
politisk rådgiver for Johan Jørgen med
to klare instrukser fra ham som hadde
trukket i trådene nok en gang: Holde
Johan Jørgen på den rette linja og
sørge for at han ikke gikk i dørken av
arbeidspresset, slik han hadde gjort
som statssekretær. Jeg gjorde mitt
beste. Men det var ofte vanskelig å få
tak i den blå dressjakka og dra ham
ned igjen på jorda. Når han tok
fullstendig av.
Jeg var nå et av landets mest betrodde
mennesker. Med sikkerhetsklareringen
"NATO Cosmic Top Secret".
Elskverdige ”Frøken G”, en gammel
gråhåret dame, som hadde vært
kontorsekretær for alle
forsvarsministrene siden krigen, søkte
seg etter noen uker med Holst bort fra
kontoret. ”Han er verre enn Jens
Christian Hauge!”, sa Frøken G.
Fortvilet. Det haglet med papirer ut
fra statsrådspulten. Den gamle damen
hadde ingen sjanse til å håndtere det
halsbrekkende tempoet og de korte
tidsfristene som stort sett gikk ut på
at alt skulle ha vært gjort i går.
”Jeg arbeidet for ham noen ganger som
statssekretær også, da var han klin
gærn. Han er enda mer gal nå!” utbrøt
den vevre og nydelige gamle damen.
”Her vil jeg ikke være lenger!” Hun
hadde vært der i tretti år. Frøken G:
Ett av mange fine mennesker som jeg
har truffet i Forsvaret. Det er der
jeg har truffet de fineste.
Et annet var den like gamle og erfarne
departementsråd Caspar Stephansen. Den
storvokste og litt klumsete gamle
mannen bare stønnet av papirstrømmen
og skriblet av og til bare oppgitt
"Enig” i margen på dokumenter selv om
disse skulle påpeke to motstridende,
alternative løsninger på en sak.
Caspar fikk særlig stor sans for meg
da jeg klarerte en stor amerikansk
ubåt inn til marinebasen på
Haakonsvern, en ubåt som trolig hadde
atomvåpen om bord, med følgende
replikk, da departementsråden kalte
meg inn på kontoret en sen fredag
ettermiddag og mumlet og stotret og
fikk ikke ut alt: ”Hva prøver du å si,
Caspar? Prøver du å fortelle meg at
ubåten trolig har atomvåpen om bord?
Det gir jeg i så fall faen i!” Så
snudde jeg meg og gikk. Hos Holst var
slike saker vanskeligere å få gjennom.
Jens Stoltenberg var i 1987 blitt
leder for AUF og stod nå helt på den
motsatte siden av meg i forsvars- og
sikkerhetspolitikken. Mot NATO, mot
USAs grunnleggende strategier som alle
planene våre var bygget på, og mot det
meste av hva jeg stod for. Blant annet
gikk han hardt på meg for å få gjennom
situasjonsbestemt militærnekting og
nekting som følge av trusselen om å
bruke ”masseødeleggelsesvåpen”, en
sovjetisk ordbruk som snedig
kamuflerte at atomvåpen var inkludert.
Noe som i prinsippet kunne medføre at
en vernepliktig kunne nekte tjeneste
fordi Norge deltok i NATO. Som hadde
atomvåpen som ris bak speilet.
Hadde ikke Vest-Europa hatt den
amerikanske atomgarantien, måtte de
vesteuropeiske landene, for å unngå
den stadig større ubalansen i forhold
til sovjetiske styrker, ha rustet
kraftig opp konvensjonelt. Langt mer
enn det var økonomisk og politisk
dekning for, og Johan Jørgen, Arne og
jeg skjulte på denne tiden bevisst det
faktum at den reelle veksten i det
norske forsvarsbudsjettet i
virkeligheten var langt over 7
prosent, ikke 3, 5 prosent. Slik alle
trodde og mange murret over. For vi
holdt utenfor de store overføringene
til Norge fra NATOs infrastrukturfond
på denne tiden. Disse pengene glemte
vi. En halv sannhet er likevel en hel
løgn. Middelet tjente hensikten.
Jeg var ganske oppgitt over Jens
Stoltenberg, Thorbjørn Jagland og
resten av venstresiden i
Arbeiderpartiet. Som i beste fall var
så naive. Jørgen Kosmo, som senere ble
forsvarsminister og
stortingspresident, hadde jo skapt seg
en politisk karriere, da han som
ordfører i Horten fikk erklært byen
som ”atomvåpenfri sone” ikke mange
årene tidligere. Disse atomvåpenfrie
sonene hadde alle idégrunnlaget fra
Sovjetunionen og skulle selvsagt
omfatte hele Norden bortsett fra
sovjetiske områder. At de fikk så
stort gjennomslag i Arbeiderpartiet,
hadde som grunn ikke minst Arne
Treholts systematiske arbeid både
foran og bak kulissene. Hvor han
benyttet tidligere statsråd Jens
Evensen for alt ego han var verdt i
egne øyne. For ikke å glemme Thorbjørn
Jagland. Treholt ble dømt til tjue års
fengsel for spionasje for
Sovjetunionen i 1985. Spioner har du
to hovedtyper av: Dem som du ofrer og
dem som du beholder.
I et møte med AUF-leder Jens spurte
jeg ham hvordan vi skulle måle
overbevisningen til dem som nektet
militærtjenesten på det foreslåtte
grunnlaget hans. ”Hvordan skal vi
gjøre det da, Jens? Stikke febermål i
rumpa på dem?” var det retoriske
spørsmålet som han ble stilt. Jeg har
alltid likt spissformuleringer. Alt
som er verdt å drive med, er verdt å
overdrive. Jens hadde ikke noe svar
til den tidligere arbeidskollegaen.
Følgene den veien var han ikke opptatt
av. Likevel ville han ha kravet
gjennom, men fikk klar beskjed om at
dette kom ikke på tale så lenge jeg
satt i den politiske ledelsen. Etter
at jeg sluttet, klarte han selvsagt å
få med Holst på det. Så nå eksisterer
det en slik umulig lovparagraf et sted
i Norges Lover. Selv om denne
innrømmelsen til venstresiden ikke har
den samme praktiske betydningen lenger.
Da jeg forlot Huseby som soldat 24 år
gammel, sju år tidligere, kunne jeg
allerede mye om maktens irrganger. En
del lå under den militære
taushetsplikten og ble stuet bort i de
innerste krokene i hjernebarken. Til
senere bruk. Andre deler hørte til
under arbeiderbevegelsens uformelle
taushetsplikt. For det var et skille i
Arbeiderpartiet mellom dem som enten
var sovjetvennlige eller nyttige
idioter som lot seg bruke av
Sovjetunionen, og de som stod oppreist
for USA og NATO. Den beste taktikken
er ingen taktikk å ha, mente SUK.
Skillet var skarpt hos ham.
At Haakon Lie og hans disipler var
slike fryktinngytende blekkspruter som
hadde tentaklene inne i alle de
hemmelige tjenestene, slik inntrykket
har festet seg i ettertid, er ikke
sant. De hadde gode kontakter i
Overvåkningspolitiet, og omvendt, men
dette var bare én hemmelig tjeneste.
Haakon Lie fortalte meg sommeren 1996
at han ikke kjente Trond Johansen i
Etterretningstjenesten, han hadde
aldri truffet ham, visste ikke en gang
hvem han var.
Det visste jeg derimot godt. Trond
Johansen var norsk spionsjef i de
fleste etterkrigsårene, kanskje i
praksis i de fleste, og hadde stor
innflytelse på alle statsrådene i de
mest sensitive posisjonene. Direkte
eller indirekte. Det var jo Trond som
stod for kontinuiteten i
arbeiderbevegelsen på dette området.
Innen den offentlige sektoren. Han var
lenge mannen uten ansikt. Trond
Johansen kom ikke i offentlighetens
søkelys før han bar kisten til
utenriksminister Knut Frydenlund. –
det gode mennesket fra Drammen - da
han døde i 1987. Bare seksti år. Av
hjerneblødning.
Da satt jeg i den politiske ledelsen i
Forsvarsdepartementet. Trond var også
ofte til stede når vi hadde ”
etterretningsbrief” på fredagene. Da
fikk vi på stor skjerm orientering om
all viktig utenlandsk militær
bevegelse enten det var med
landstyrker, fly eller flåte i
nærområdene våre. I disse årene var
aktiviteten stor. Når Trond spionerte
på russerne, vet jeg ikke.
Etterretning var ikke mitt felt.
Trond var i hvert fall til tider ofte
å se blant oss nordmenn som hadde
sensitive politiske posisjoner. Ingen
av oss var heller i tvil om at han
også visste om det mest av det som vi
foretok oss. Vi var ikke født i går og
hadde lært i den skolen som vi hadde
gått. Han var et spennende og
intelligent menneske, Trond, men en
merkelig spionsjef. Det må jeg si.
Ikke minst i ettertid. Jeg trodde
spioner skulle være mest opptatt av
fienden, ikke dem som de var satt til
å spionere for.
E-tjenesten var formelt ledet av en
militær, men Trond var leder for den
seksjonen som hadde med den
menneskelige delen av spionasjen å
gjøre. Den typen som jeg beskriver i
disse artiklene. Ikke for alt det
tekniske fiksfakseriet. Trond drev på
en måte en butikk i butikken, slik jeg
oppfattet det, og den eneste militære
sjefen som stilte spørsmål ved hans
omfattende virksomhet blant toppene i
Arbeiderpartiet og regjering, var
general Fredrik Bull-Hanssen. Da han
ledet E-tjenesten noen år. Trond hadde
av en eller annen merkelig grunn også
kontroll over "stay behind". De
hemmelige styrkene i tilfelle
okkupasjon. Hemmelighet har det gode
som formål, men alt som har det gode
som formål kan benyttes til det stikk
motsatte. Som du nå vet.
Trond hadde mest kontakt med
statssekretær Arne Karstad da jeg var
i den politiske ledelsen i
Forsvarsdepartementet. Arne skulle da
også etterfølge Trond i samme
stillingen vel ti år senere.
Noen overdreven respekt for
autoriteter hadde jeg forståelig nok
ikke som ung reporter i 1981 med en
bakgrunnen fra Forsvaret som hatt til
følge daglig omgang og nappetak med
høyere offiserer og embetsmenn. Noe
større ble ikke respekten av å være i
Dagsnytt, hvor vi så på oss selv som
de beste blant de beste. Uten at vi
nødvendigvis var det. For øvrig ikke
relevant i denne sammenhengen. Den
subjektive opplevelsen av egen storhet
var avgjørende.
Når det gjaldt Einar Gerhardsen ga SUK
beskjed om at han ikke var til å stole
på. Så den saken var grei. Bak i hodet
mitt. Allerede i 1979 visste jeg at
KGB hadde klart å komme under skinnet
på ham. Blant annet ved å forføre kona
hans, Werna. Det skulle imidlertid gå
et kvart århundre før jeg forstod
hvilken elegant finte dette var fra
KGB. Da falt også denne biten av
puslespillet på plass hos meg. ”Vi
kalte henne bare Generalen”, fortalte
Haakon Lie meg i 1996. ”Et helvetes
kvinnfolk!” Jeg tror kanskje denne
dommen er litt unyansert.
Hvordan den offentlige debatten etter
Einar Gerhardsens utblåsning mot Per
Øyvind Heradstveit i studio hos meg,
sporet fullstendig av, var også trolig
en oppvisning i avansert manipulasjon.
Når jeg analyserer hendelsene ut fra
spesifikk kunnskap om det operative
mønsteret i ettertid. Først sporet
reporterne av ved å jakte på kilder
istedenfor å konsentrere seg om
innholdet i boka. Det var en følge.
Noe som var å snu saken på hodet.
Reportere undersøkte nå reporteren.
For å finne svakheter hos ham, ikke
Gerhardsen. I stedet for å bore dypere
i det oppsiktsvekkende stoffet som en
anerkjent dyktig kollega hadde
fremskaffet og undersøke nøye
reporterens objekt, Einar Gerhardsen.
Samt de sentrale påstandene og
problemstillingene som ble avslørt i
boka.
Det skjedde ikke. Selv om også
Gerhardsens menneskelige reaksjon
fortalte enhver med psykologisk
innsikt at her hadde noen truffet nær
blinken. Det lønner seg alltid å følge
smerten. Skal du finne ut av et
menneske. Følg smerten! Men som ellers
i norsk etterkrigshistorie, ble saken
altså snudd på hodet og pressen ble
ikke sporet av én gang, men enda en
gang. Dobbelt avsporing. Det var nok
en følge. For pressen kom helt ut på
viddene i kildejakten ganske snart
også, og det dannet seg et naivt
inntrykk av at kretsen rundt
Gerhardsen ikke lyktes å finne
kildene. Dette selvsagt helt usanne
inntrykket hadde også Heradstveit. Noe
som fremgår av boken hans fra 1992.
Det hele smuldret opp ganske fort.
Noen raske finter og norske
journalister og redaktører er som
regel ute av spillet. Da er de ikke
mye farlige. Jeg holder meg selv ikke
bedre enn andre. Ikke før i hvert fall.
Det var ikke tvil om at boken var en
trussel. Ikke bare mot Gerhardsen, men
mot hele systemet. Avsløringer av
fortiden kunne fort utvikle seg til
avsløringer av nåtiden. Det måtte
selvsagt ikke skje. At det var den
høyt kunnskapsrike reporteren
Heradstveit som hadde skrevet boka,
hadde til følge at Einar Gerhardsen og
hans bakmann, Jens Christian Hauge,
tok trusselen meget alvorlig. Hadde
det vært en annen, ville boken ha
blitt tidd i hjel. Men så ville vel
ikke innholdet vært så farlig heller.
Nå rykket landsfaderen selv ut. Einar
Gerhardsen kunne drepe når han måtte.
Dynamikken i nyhetsjakten har også til
følge at nye saker ganske raskt
avløser slike som har sporet av og som
smuldrer bort av seg selv. I dette
tilfellet var ikke de politiske
journalistene særlig interesserte
heller. Debattene, eller kanskje mest
det interne spillet i Stortinget, var
jo åpenbart mer interessant. Kan
skjønne det. ”Det er så greit med
bønder, de forstår så godt det de
skjønner”, sa dikteren Herman
Wildenvey. En gang fikk
utenriksminister Knut Frydenlund hele
stortingssalen til å brøle ut i latter
ved å bruke nettopp dette sitatet i en
kort replikk til representanten Harald
U. Lied fra Høyre og Oppland.
Lied sovnet i en utenriksdebatt,
våknet brått og spratt opp og gikk på
talerstolen. Der han harmdirrende til
hele resten av Stortingets
forbauselse tok avstand fra denne
hetsen mot bøndene som var fremkommet
i ordskiftet. Det viste seg snart at
han hadde forvekslet ordene ”bomber”
og ”bønder”. Ikke alltid greit å ha
den daglige gangen på Stortinget.
Verken for politikere eller
journalister. Mennesker unngår forhold
som de ikke skjønner. De beskjeftiger
seg ikke med dem. Slik er det bare.
Overalt. Som også bonde synes jeg det
kan være greit.
Einar Gerhardsen var dessuten ”Gåten
Einar Gerhardsen”.
Flere av kildene til Heradstveit fikk
kalde føtter. De ble redde. Som
Heradstveit skrev i boka fra 1992; de
hadde lært i den skole som de hadde
gått. De var ikke opptatt av om noe
var uriktig eller usant, de var
opptatt om det var sagt noe farlig.
Per Øyvind Heradstveits egen omtale av
kildene elleve år etterpå, kan du i en
fotnote her lese selv. Mange i
Arbeiderpartiet har vært redde opp
gjennom årene, og innerst inne vet
alle hvor kilden til frykten kunne
være.
At Heradstveit heller ikke forstod
alvoret i denne frykten så sent som i
1992, går fram av omtalen han gir av
”frykten”. Nemlig i anførselstegn. I
1996 forstod han mer. Da helvete brøt
løs for meg, den oppsiktsvekkende
innstillingen fra Lundkommisjonen
hadde slått ned som en bombe og Gro
Harlem Brundtland var i ferd med å bli
dobbeltkrysset av Thorbjørn Jagland,
snakket jeg med Heradstveit igjen og
utvekslet informasjon som passet til å
bygge videre bildet hans fra 1981.
Jeg hadde da identifisert at det var
Hauge som trakk i alle trådene i
hendelsene som rammet meg. De skapte
fortløpende en fullstendig sprø
virkelighet å forholde seg til. Men
der du er, der er du. Basta.
Heradstveit forstod i motsetning til
andre pressefolk hva jeg var utsatt
for. Jeg tror at han da selv ble redd.
Så om ikke før, forstod han i hvert
fall nå alvoret. At dette var farlig.
Jeg husker Heradstveit sa at disse
folkene har en brutalitet utenfor det
fattelige og eide ingen skrupler. Jens
Christian Hauge hadde jo personlig
beordret likvidasjon av et hundretalls
menneske bare 26 år gammel. Angivelig
hadde han det. Sannheten er nok at
andre stod for likvidasjonene. Også
beslutningene.
Vi vet ikke mye om hvorfor disse
menneskene ble skutt. Stort sett har
vi sluttet oss til at dette ble gjort
av hensyn til landet. Vi har stolt på
at Hauge visste hva som var til det
beste for landet. Noe annen mulighet
ville ha vært utenkelig. Det ville ha
brutt med hva vi forutsetter for
hvordan vi tenker om hele krigen. En
fordom står i veien. Virkeligheten er
nok så enkel og brutal at en stormakt
måtte skyte såpass mange for å lage en
ren fortid til en agent som de overtok
fra fienden.
Fordommer trenger ikke være negative,
slik som vi nå har mot islamister.
Særlig mot islamske terrorister.
Fordommer kan også være positive. Slik
vi har mot dem som vi oppfatter som
våre egne frihetskjempere. Som ble
sett på som terrorister av motparten.
Uansett har fordommer en veldig makt
over oss. De er analytikeres største
fallgruve. Det engelske ordet
prejudice stammer fra praejudicium.
Som betyr forhåndsdom.
Alle som hadde det minste innsikt i
norsk topp-politikk, visste at Hauge
ikke bare var en vanlig advokat, men
et menneske som også hadde befunnet
seg utenfor grenselandet for lov og
rett i et helt liv. Han var maktens
ansikt. I Norge. Alle i maktens
innerste korridorer vet at han er en
kjeltring, men siden han angivelig er
en krigshelt, er oppfatningen av
kjeltringen snudd til noe opphøyet
positivt. Mesterhjernen. Du kan altså
bli så stor banditt at du blir helgen.
Fullt mulig. I Norge.
Jens Christian Hauge begynte som ung
på den gangsterskolen som arbeid i
klandestin virksomhet har til følge.
At han skulle bli god i faget med
årene, var åpenbart. Operasjoner som
begynner med få, kan omfatte mange, og
de kan bli store til slutt. Veldig
store. Med formidabel makt til følge.
Nå var det min tur til å bli utsatt
for denne makten. Fra Hauge og hans
venner i utlandet. I 1996. Jeg fikk
erfare at angrepet ble satt inn når du
er svak. Selvsagt. Mye større virkning
å angripe en politisk motstander når
han er svak. I krig tenkes det slik
alltid. Det er når motstanderen er
svak du angriper. Ikke når han er
sterk. Jeg hadde influensa og mye
feber da helvetet brøt løs i januar
1996. Så jeg var ikke fysisk
forberedt, dermed heller ikke mentalt.
Alt skjer langs en tidslinje.
En annen som i motsetning til naive
pressefolk, i likhet med Heradstveit
forstod hva jeg ble utsatt for våren
1996, var en av landets fremste
korrupsjonsetterforskere som hadde
oppklart de største skandalene innen
oljeindustrien. En politiinspektør.
Jeg skal ikke nevne navn. Jeg traff
ham på Heathrow flyplass i London i
mai. ”Mafiaadvokat!” sa han kort om
Johan Fredrik Remmen, Jens Christian
Hauges nærmeste medarbeider. ”Snakk
aldri med slike folk uten skjult
båndopptaker på deg!”
Året før han døde, i 1986, opplevde
jeg Einar Gerhardsen fra en helt annen
rolle enn i studio i NRK i 1981. Da
som en del av den politiske ledelsen i
Forsvarsdepartementet. Vi stod midt
opp i en opprivende strid med
Forsvarssjefen. General Fredrik Bull-
Hanssen var vant med at statsrådene
fra Høyre gikk de nitti skrittene i
gangen mellom forsvarsministeren og
forsvarssjefen på Huseby og kom til
ham når saker skulle drøftes. Nå måtte
han gå selv. Andre veien. Både Holst
og Bull-Hanssen var svært
intelligente, men som Trond Johansen
så korrekt bemerket til statssekretær
Arne Karstad og meg da striden rullet
i storting og presse, intelligens er
ikke det samme som klokskap. Hos noen
av dem. Trond var en glitrende
analytiker. Hans spesialfelt var ”
HUMINT” – human intelligence. Nesten
alt dreier seg jo om mennesker. Vi kan
ikke vite for mye om dem.
Nei, vi kan ikke det.
Nå var det et annet menneske enn det
som jeg før hadde møtt, som var på
tråden. Med klare råd. Det var rå makt
i stemmen.
Holst var selvsagt ikke å få tak i, så
Einar Gerhardsen ble satt over til
meg. Nå var det den nådeløse
maktpolitikeren som talte. Han mente
at vi bare skulle avsette
Forsvarssjefen. Gerhardsen viste til
hvordan Jens Christian Hauge og han
hadde avsatt to generaler,
forsvarssjef Ruge og general Helseth
rett etter krigen. ”Den ene plasserte
vi bare på et nes et eller annet sted
nede på Sørlandet”, husker jeg
Gerhardsen sa. Nå var det tre hensyn
som Gerhardsen ikke tok i betraktning.
Kanskje fire. Om ikke fem.
Arbeiderpartiet hadde ikke flertall i
Stortinget. Statsminister Gro Harlem
Brundtland ville ikke miste makten på
en slik håpløs sak etter å ha tatt
makten relativt nylig på en enda mer
håpløs sak. Å forsøke på noe slikt var
under enhver omstendighet politisk
selvmord for Johan Jørgen. Fredrik
Bull-Hansen var umåtelig populær blant
sine egne. Han hadde fått opp igjen
moralen. Det første han gjorde som
forsvarssjef var å beordre uniform på
alle offiserene på Huseby slik at de
oppførte seg som andre offiserer
ellers i Forsvaret. Før hadde de gått
i sivilt hvis de ønsket det. Bull-
Hanssen var en hauk, men det var jeg
også, så jeg likte ham. ”Ingen av
ekspedisjonssjefene dine ville ha
blitt mer enn oberster hos meg”, sa
Fredrik til Johan Jørgen, og alle
visste at han hadde rett. Adjutanten
til Bull-Hanssen var for øvrig broren
til visesangeren Ole Paus, hans rake
motsetning.
Nå mente Kong Olav at han hadde et
særskilt ansvar for Forsvaret også,
han var en lidenskaplig kriger og
fulgte godt med på hva vi drev med, så
dette var blitt en forferdelig delikat
floke som var vanskelig å komme ut av.
Uten å bruke øks på knuten. De to
kamphanene hadde skrevet notater så
blekket føk, og ingen av dem var kloke
nok til å la dem ligge før de ble
sendt over gangen. Vi som var
rådgivere på begge sider, hadde lite
vi skulle ha sagt da det hele braket
løs. Oberst, senere general Gullow
Gjeseth, og jeg for eksempel, hadde
hele tiden et godt forhold og ingen av
oss syntes noe om galskapen. Men
galskap smitter. I hvert fall på meg.
Statssekretær Arne Karstad var derimot
direkte forbannet over at sjefen hadde
tatt fullstendig av. Holst var igjen
der oppe. Utenfor vår rekkevidde. En
stund. Det ble en politisk storm uten
like.
Rådet fra Gerhardsen om å avsette den
selvbevisste generalen, nevnte jeg
bare i forbifarten til Holst. Ingen
ville egentlig det. Holst ville bare
ha rette linjer så han kunne møte i
Stortinget og vite at han hadde
kontroll over rekkene. Han hadde ikke
tatt hensyn til at Stortinget ikke kan
tenke en prinsipiell tanke særlig
lenge. Hvis de folkevalgte kan tenke
prinsipielt overhodet i slike
kompliserte forhold. Statsrådsblod
sporer dem i så fall av ganske fort.
Ekstreme problemer krever ekstreme
løsninger. Jeg måtte til slutt ty til
temmelige uortodokse metoder for å
redde skinnet til sjefen min og få
slutt på den politiske stormen mot
Holst i Stortinget og i pressen. Det
gjorde jeg straks Gro falt Johan
Jørgen i ryggen som følge av alt
bråket. Noe jeg mente var uhørt
ettersom det var hun som hadde gitt
Holst beskjed om å sette Bull-Hanssen
på plass. Men det er en annen
historie. Jeg har gjort mye dristig i
dette turbulente livet. Det skal være
visst. Jeg har slett ikke vært noen
myk mann. Men jeg hadde en usvikelig
lojalitet og reddet sjefen min. da
kreftene mot ham ble for sterke og
sjefen hans var i ferd med å komme ut
på feil side i konflikten. Da så jeg
at dette gikk galt hvis ikke noe
drastisk ble gjort. Som fikk hull på
byllen.
Einar Gerhardsen var heller ingen myk
mann. Historikere har påvist at han
var en riktig pøbel som ung, i hvert
fall i gode nordmenns øyne på 20- og
30-tallet. Det er jo som unge vi blir
formet og erfaring har vist meg at
slik mennesker er som unge, i en alder
av 18-19 år, slik er de innerst inne
resten av livet. Kjernen i oss blir
dannet tidlig. Så Gerhardsen hadde en
virkelig hard side. Som jeg traff
skikkelig seks år etter at jeg lagde
duellen mellom ham og Heradstveit i
NRK.
”Under Gerhardsen utviklet
Arbeiderpartiet seg fra å være en
bevegelse til å bli et redskap til å
bevege seg med”, sa professor Jens
Arup Seip. Han vakte i sin tid
oppsikt da han beskrev norsk historie
i spissformuleringen ”Fra
embetsmannsstat til ettpartistat”.
Norge hadde et statsbærende parti
etter krigen. Dette var maktmaskinen
Arbeiderpartiet. I denne maskinen som
var statsbærende, hadde de fleste til
felles at de ikke visste hvordan
maskinen virket. Dermed forstod de
helle ikke hvilke følger dette hadde
for Staten. Som partiet bar.
Det går fram av Per Øyvind
Heradstveits bok fra 1992 at den
viktigste kilden hans var Trygve
Bratteli, og ikke fortell meg at ikke
Gerhardsen og Jens Christian Hauge
visste det. Bratteli var ingen hvem
som helst i arbeiderbevegelsen. Boka
brakte da også opp i dagen blant annet
motsetningene mellom Trygve Bratteli
og Einar Gerhardsen, skriver
Heradstveit:
”Trygve Bratteli møtte jeg en rekke
ganger. Notatene viser at han brukte i
alt 12 timer på å gi meg en innføring
i norsk etterkrigspolitikk. Ikke noe
bokverk ville ha kunnet gi meg en mer
ryddig framstilling av utviklingen
etter krigen. Det er med glede at jeg
ser tilbake på møtene med Bratteli.
Det er uklart for meg hvorfor han var
villig til å snakke ut på den måten,
men for meg ble det en uforglemmelig
opplevelse. Han opplyste at han hadde
samlet og ordnet en god del materiale
om etterkrigstiden, men han visste at
han selv ikke ville kunne skrive noen
form for memoarer. Det er et tap for
det fullstendige bildet av
drivkrefter i norsk politikk at Trygve
Bratteli ikke fikk gi sin personlige
fremstilling og vurdering. I samtalen
imponerte han som vanlig med saklig
tyngde og lidenskapløshet. Og frem for
alt var han ikke ute etter å rette
personlige angrep – verken på
motstandere eller venner i partiet.
Det var vanskelig ikke å få sterk
sympati for denne sentrale politikeren
bak fremveksten av den norske
velferdsstaten.”
Trygve Bratteli var født i 1910 og
døde i 1984. Han ble arrestert av
tyskerne i 1942 og ble en ”Nacht und
Nebel”-fange i tyske
konsentrasjonsleirer fra 1943 til
krigens slutt i 1945. Da var han bare
et skjelett og overlevde ved et under.
Før han døde ga han ut boken ”Fanget i
natt og tåke” hvor han fortalte om de
grusomme opplevelsene i dødsleirene i
Nazi-Tyskland. Boken ble en
bestselger. Bratteli var en sfinx i
norsk politikk, alvorlig, en mann av
få ord, alltid saklig og allment
respektert for den høye intelligensen
og integriteten. Da han kom tilbake
til Norge i 1945, ble han nestleder i
Arbeiderpartiet under Einar Gerhardsen.
Han ble også leder av
Forsvarskommisjonen av 1946. Han satt
på Stortinget fra 1950 til 1981.
Trygve Bratteli var statsminister fra
1971 til 1972, gikk av som følge av
nederlaget da Norge i en
folkeavstemning sa nei til EF (EU) i
1972. Han kom tilbake som
statsminister i 1973 og styrte fram
til 1976. Bratteli hører til den
politiske mesterligaen i Norge. Han
hadde lav utdannelse, men lærte seg
det meste på egenhånd. ”Her kan jeg
bare bli sjef eller vaktmester”, sa
han en gang til SUK og slo hånden ut
mot regjeringsblokka.
Trygve Bratteli var en dyktig fagmann
på mange felt, også økonomi og finans,
dessuten var han en fremragende
administrator og til og med
journalist. Bratteli hadde også en
svært god hukommelse og var oppmerksom
på detaljer i forholdene som han
behandlet. Han satte seg inn i sakene.
Kort og godt. I motsetning til dagens
politikere. Som altfor ofte er mer
opptatt av å være likt enn respektert.
Det var Trygve Bratteli som reddet
Holst for norsk politikk. Det gjorde
Bratteli da han i 1974 innkalte Johan
Jørgen for å forhindre at han forlot
Norge for å ta en stilling ved
Institutt for strategiske studier i
London. Da handlet denne kloke mannen
resolutt og klarte å overtale Holst
til å bli i et land som trengte ham.
Men som aldri forstod ham.
Jeg møtte Trygve Bratteli første
gangen sammen med faren min på
Stortinget i 1978, tror jeg det var.
Far var da en fremstående kommune- og
fylkespolitiker i Sogn og Fjordane og
kjente Bratteli godt. Bratteli gjorde
et solid inntrykk på en ung mann.
Senere ble jeg kjent med den langt
yngre kona hans, Randi, da jeg
arbeidet i Dagsnytt. Hun var
journalist og gjorde jobber for oss i ”
Ukeslutt” som en seniorreporter. Hun
var en ualminnelig hyggelig kvinne og
de to var et uatskillelig par. Du
kunne lett se at Randi og Trygve
Bratteli var veldig glade i hverandre.
Det blir fortalt at Trygve Bratteli
brøt den sedvanlige tausheten første
gangen han hørte Thorbjørn Jagland fra
AUF på talerstolen. ”Må Gud forby at
den mannen får makt noen gang”, sa
Bratteli kontant. Thorbjørn Jagland
ble statsminister. I 1996. Han
lanserte da prosjektet Det Norske Hus.
Som altså ble et psykiatrisk sykehus
for meg. Så jeg tror ikke mye på Guds
makt. Ikke at han nedlegger forbud i
politikken i hvert fall.
Det var litt av en ”Deep Throat” som
hadde åpnet seg for Per Øyvind
Heradstveit på slutten av et langt
politisk liv. Før han døde. Bedre
kilde kunne knapt en journalist eller
historiker få fra topplanet i norsk
politikk. Dette var en mann som hadde
behov for å snakke, han var for
svekket til å skrive selv, han snakket
i strukturerte former med Heradstveit
i hele tolv timer. Det er mye. Svært
mye. Han var også godt forberedt til
møtet med journalisten. Med
dokumentasjon og samtidige
nedtegnelser. Han hadde selvsagt ikke
valgt seg ut en tilfeldig reporter for
å bringe videre vesentlig historisk
informasjon. Bratteli hadde funnet
fram til den beste, mest erfarne og
grundigste som var i norsk
journalistikk på den tiden, nemlig Per
Øyvind Heradstveit. Bratteli hadde
viktig informasjon som han ville sikre
for ettertiden.
Dette var to menn som begge hadde høy
integritet. På hvert sitt felt. Tatt i
betraktning den høye troverdigheten
til begge to, er det åpenbart at
troverdigheten i informasjonen som
Heradstveit brakte fram i boken var
uvanlig høy. Sannsynligheten for feil
er i hvert fall mindre enn i de fleste
sammenlignbare forhold. Jeg skulle
gjerne hatt alle Heradstveits notater
fra disse samtalene. For jeg er sikker
på at jeg nå skulle ha funnet mer
relevant informasjon i denne
dokumentasjonen enn jeg finner i den
ferdige boken fra 1981. Når jeg nå
nesten 25 år senere sitter med en
nøkkel til å forstå hendelsene bedre.
Data er teoriavhengige. Alltid. Så mye
av fakta som fremkommer i boken finner
jeg relevant på en helt annen måte enn
Heradstveit gjorde.
Hvem som sjarmerer hvem når løver
møtes, og hvordan det skjer, kan jo
alminnelige dyr ikke vite. Nei, de kan
ikke det. Så jeg vet ikke hvordan
Heradstveit og Bratteli fant hverandre.
Jeg var et ganske alminnelig dyr i
1981. På noen timer hadde jeg på
journalisters overfladiske vis pløyd
gjennom en bok med oppsiktsvekkende
opplysninger om hele den norske
etterkrigshistorien, gått i studio,
fått rødt lys og latt landfaderen i
over 26 minutt omtrent ta livet av
forfatteren i et fyrverkeri av en
radiosending. Uten at jeg helt forstod
viktigheten av hva jeg var med på. Jeg
forholdt meg til virkningene av
årsaker, ikke til alt det spennende
som lå forut for dette hete møtet i
studio. Til årsakene som hadde
samvirket til å skape en slik
spennende hendelse både i NRKs studio
og i norsk politikk. I denne i
europeisk sammenheng veldig unge
nasjonen. Norge hadde året før feiret
75 års jubileum som selvstendig
nasjon. Det er ingen alder. For min
del er det bare 25 år fram.
Men du skal aldri slutte å oppdage, og
slutten på utforskingen din vil være å
ankomme stedet hvor du begynte. Og
kjenne dette stedet for første gang.
Først nå i 2005, nesten et kvart
århundre etterpå, er jeg tilbake til
stedet. Håret er grått, ikke brunt
lenger som i 1981, men nysgjerrigheten
er levende ennå. Det er også ennå liv
i øynene. Eller kanskje jeg skulle si
at det igjen er liv i øynene. Og jeg
kjenner nå dette stedet. Hvor jeg en
gang var. For første gang. Men du
verden hvor mye som har hendt i
mellomtiden. Før jeg kom tilbake og
forstod. Eller rettere sagt: Begynte å
forstå. Hvor galt dette landet var.
Les neste artikkel i denne serien om Norges hundre års jubileum
Tilbake til forrige artikkel
|
|
