Boka om Gerhardsen brakte opp i dagen blant annet noe av motsetningene mellom Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen. Og så begynte jakten på kildene. Man skulle trodd at i vårt lille miljø ville en slik jakt verken være interessant eller vanskelig. Det var interessant for en utenforstående, som forfatteren av boka, å se at miljøet rundt Gerhardsen mislyktes så ettertrykkelig med å finne kildene. Men noen av dem jeg hadde intervjuet, ble skremt i denne perioden. De hadde lært i den skole de hatt gått. Et par av dem ringte meg og ville ha referat av hva de virkelig hadde opplyst i samtalene med meg. De var redde for at de hadde ”sagt noe farlig”. De brukte ikke uttrykket ”uriktig”. Det var min vurdering den gangen jeg førte samtalene at alle snakket uten opphisselse i noen retning – ja temmelig lidenskapløst – om det indre liv i partiet. Men med stor åpenhet. Det var noe som skulle ut. Når jeg nå går gjennom materialet 10 år senere, er min vurdering den samme. Og i mellomtiden er jo en del av stoffet jeg selv ikke fant å kunne bruke i min bok i 1980, kommet fram i ulike former. Det forelå alt på den tid en rikholdig litteratur i form av bøker, protokoller og lignende Videre hadde jeg adgang til samtidige opptegnelser og dagboknotater i så fyldig form at jeg hadde en følelse av å være til stede i selve ”politikkens verksted”. Tolkningen av ulike håndverkeres arbeidsmetoder og beskrivelsen av verktøyet måtte nødvendigvis bli min subjektive. Samtalene jeg førte, gikk derfor i stor utstrekning ut på å kontrollere og kryss-sjekke notatene. Det viste seg at de stemte forbløffende godt. På mange måter var det derfor helt unødvendig å gå på jakt etter de levende kildene, men ikke desto mindre skjedde det. Jeg hadde flere samtaler med enkelte kilder, med andre bare én. Avskrifter av intervjuer foreligger. Einar Gerhardsen selv hadde altså avslått å medvirke. Trygve Bratteli møtte jeg en rekke ganger. Notatene viser at han brukte i alt 12 timer på å gi meg en innføring i norsk etterkrigspolitikk. Ikke noe bokverk ville ha kunnet gi meg en mer ryddig framstilling av utviklingen etter krigen. Det er med glede at jeg ser tilbake på møtene med Bratteli. Det er uklart for meg hvorfor han var villig til å snakke ut på denne måten, men for meg ble det en uforglemmelig opplevelse. Han opplyste at han hadde samlet og ordnet en god del materiale om etterkrigstiden, men han visste at han selv ikke ville kunne skrive noen form for memoarer. Det er et tap for det fullstendige bildet av drivkrefter i norsk politikk at Trygve Bratteli ikke fikk gi sin personlige fremstilling og vurdering. I samtalene imponerte han som vanlig med saklig tyngde og lidenskapløshet. Og fremfor alt var han ikke ute etter å rette personlige angrep – verken på motstandere eller venner i partiet. Det var vanskelig ikke å få sterk sympati for denne sentrale politikeren bak fremveksten av den norske velferdsstaten. Felles for alle jeg førte samtaler med under arbeidet med boka, var at de ikke var innstilt på ”å skru ned Einar Gerhardsen” (uttrykket brukt av Trygve Bratteli). De så en stor politisk begavelse i Gerhardsen og hadde ingen vanskeligheter med å gi ham en ærefull plass i historien. Noen av dem ville ikke være uten reservasjoner: de så også hans svakheter og feilgrep. Det var disse samtalene – sammenholdt med en rikholdig litteratur og andre kilder – som dannet basis for boka om Einar Gerhardsen og hans menn. Men fremstillingen ble til slutt min egen, og ingen av dem jeg førte samtaler med, står ansvarlig for fremstillingen eller deler av den. Forfatteren er den ansvarlige. Det er nødevdnig å si en såpass selvfølgelig ting. I den opphetede debatten da boka kom ut, skjøt man ettertrykkelig på forfatteren, men det var også klare tendenser til å rette våpen mot annet hold. De viktigste kildene var: Statsråd O.C. Gundersen Ivar Mathisen, sentral i Oslo Arbeiderparti Redaktør Olav Brunvand Redaktør Per Monsen Statsråd Helge Sivertsen Trygve Bratteli Redaktør Tim Greve General Reidar Torp Direktør Arnfinn Vik, tidligere ordfører i Oslo Tor Aspengren Statsråd Kjell Holler Haakon Lie Paul Engstad, partikontoret Redaktør Olav Larsen Direktør John Sannes (Norsk Utenrikspolitisk Institutt) Redaktør Aksel Zachariassen Utdrag fra boka ”En liten mikrofon – i en stor verden” av Per Øyvind Heradstveit (Faktum Forlag 1992), sidene 178-181. (Mine uthevinger)