| "Flirer godt" "Jeg vil tro statsminister Vladimir Putin flirer godt. Som strategisk trekk mot en hovedmotstander var dette glitrende etterretningsarbeid. Det er bare å ta hatten av rent faglig. Putin er god i politisk judo. Barack Obama blir forsøkt druknet i egen retorisk grøt. Putin vet også godt hvordan han skal bruke tredjemann til å ramme andremann. I dette tilfellet benyttet han Norge. Igjen" |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
Menneskerettigheter,
rehabilitering
og Nobels fredspris
Jeg har vært i konflikt med den
norske stat i over tretten år.
Den viktigste grunnen er at mennesker
i omgivelsene mine fra 17. februar
1996 i turen og orden ble narret til
å speilvende rettsstillingen min som
menneske i Norge. Snu den på hodet.
Som følge av et brutalt, politisk
røvertokt. Den kumulative effekten av
at stadig flere mennesker ble narret
til å handle mot meg på denne usanne
forutsetningen om meg som menneske,
var helt ødeleggende. Ettersom tiden
gikk uten at jeg hadde mulighet til å
komme meg ut av denne fellen. Jeg ble
tvunget i samsvar med konklusjonen
som ble hevdet for å bevise
forutsetningen. Denne prosessen holdt
på å ta livet av meg flere ganger.
Bare et under gjør at jeg lever.
Det har vært lett å narre den norske
stat til å medvirke til å handle og
beslutte mot meg i dette
narrespillet. Følgen av
fremgangsmåten var at alle forhold
ble snudd på hodet også hos enhver
myndighet som har hatt noe med meg å
gjøre. Da får du i virkeligheten det
stikk motsatte av en rettstat. Som
ikke bare medvirker til forbrytelser,
men som i tillegg beskytter
forbrytere mot offeret.
Dette er følgene. Du får en
forbrytersk stat mot deg dobbelt opp.
Verre karikatur av en rettstat er det
ikke mulig å skape. Logisk og
matematisk er det faktisk komplett
umulig å lage et større vrengebilde
av en rettstat. Et mer grotesk
motstykke til det egentlige.
Dette vrengebildet av en rettstat
måtte jeg forholde meg til i årevis.
Alt ble gjort stikk motsatt av hva
det skulle ha blitt gjort i enhver
saksbehandling. Dette har gjentatt
seg i mine eksistensielle forhold som
menneske. Med matematisk presisjon og
konsekvens i år etter år. Ingen skal
anklage norske justismyndigheter for
ikke å være konsekvente og
konsistente. Når de først begår grove
brudd på menneskerettigheter.
Å snu rettsstillingen til å være
stikk motsatt av alle andre
menneskers, er en djevelsk smart måte
å begå undertrykkelse på. Da bringer
du vedkommende menneske i konflikt
med alle andre mennesker som det får
et forhold til. Med den følge at
fellesskapet i stadig større grad
knuser og eliminerer dette individet.
Slik er følgene av kommunisme. I
praksis. Bare den som beveger seg,
merker sine lenker. Når friheten er
tapt.
Ingen kan bedre enn meg bevise at
Norge er den siste sovjetstat.
Behandlingen hos den norske stat som
jeg har opplevd i alle disse årene,
er ikke annet enn den karakteristiske
saksbehandlingen som den sovjetiske
diktatoren Josef Stalin utsatte
vergeløse mennesker for i de store
utrenskningene i forrige århundre.
Jeg er en norsk opposisjonell som har
opplevd det samme i hjemlandet Norge.
Også inn i dette århundret. Jeg har
vært utsatt for systematisk terror.
Fra venstresiden i politikken. Fra
makten bak denne makten. Kort sagt
sovjetisk terror. I mange år etter at
moderlandet Sovjetunionen var opphørt
å være til.
Da muren falt i 1989 og Øst-Tyskland
gikk til grunne, overførte
spionsjefen i øst-tyske Stasi, Markus
Wolf, sine norske og andre
utenlandske agenter til Russland og
slettet alle spor. I all hemmelighet.
Russland mistet grepet om Polen og
andre øst-europeiske land, men her i
Norge skjedde det stikk motsatte. Det
alltid konspirative Russland og den
naive politiske venstresiden her
hjemme festnet grepet om staten. Nå
bare på en annen måte enn før. Dette
var den logiske følgen av at det
norske folk ble lurt trill rundt ved
hjelp av Lundkommisjonen og andre
bedragoperasjoner i årene etter
murens fall.
Da Stortinget oppnevnte
Lundkommisjonen i 1994, ble det
narret til å legge til grunn en
negasjon av den kalde krigens utfall.
Snu virkeligheten på hodet. Med
tilsvarende følger i hele den
kommende saksbehandlingen i årene
etterpå.
Følgene av sosialismens kollaps og en
stor revolusjon ute i verden, ble
altså snudd på hodet her i Norge ved
hjelp av en rekke små og store finter
i det politiske spillet. Vellykkede
finter har som kjent til følge at du
kan fortsette rett fram. I tillegg
ble det høyst sannsynlig gjennomført
en rekke maskerte drap. For å hindre
en reell endring av maktforholdene
her i landet etter sosialismens
fallitt ute i verden.
Hjerneblødning er for eksempel en
klassisk kommunistisk dødsårsak. Den
skjulte terroren mot enkeltmennesker
kunne også holde fram. Noe ikke minst
jeg måtte leve med. Her opererte
gamle agenter fra Stasi enda friere
enn før murens fall. Enda mer
skruppelløst også.
Noen store vansker med å narre den
norske stat til å medvirke har de
ikke hatt. Så konflikten med staten
regner jeg med kommer til å fortsette
livet ut. Noe annet kan jeg strengt
tatt ikke legge til grunn. Med den
respekt for menneskeverdet som jeg
har opplevd i praksis fra Norge.
Hvis helsen holder, skal jeg i hvert
fall benytte den gjenværende tiden
til å kompromittere den norske stat
enda grundigere enn jeg hittil har
gjort. For etter hvert har jeg et
godt tak på de utallige narrespillene
som moderne norske historie er en
følge av. Det var ikke uten grunn at
saksbehandlere i
Forsvarsdepartementet i sin tid kalte
meg “blodhunden til Johan Jørgen”.
Statsråden, Johan Jørgen Holst, satte
som regel meg på de vanskeligste
sakene.
Før advokatfirmaet Hauge & Co klarte
å snu rettsstillingen min på hodet
med tap av all tillit til følge i
1996, var jeg blant de få menneskene
med aller høyest tillit og
troverdighet i Norge. Jeg hadde den
høyeste sikkerhetsklareringen i
Forsvaret: “NATO Cosmic Top Secret”.
Blodhunden til Johan Jørgen kan
faktisk mye om virkeligheten som han
her beskriver. Men han kan ikke nok.
Ingen bransje er så kynisk som denne.
Dette er verden hvor ingenting er for
fantastisk til å kunne hende.
Jeg har nå mange år etterpå fulgt
mange spor. Alle sammen har de ledet
til samme sted. Jeg har identifisert
hvordan russerne har benyttet Norge
generelt, og Arbeiderpartiet
spesielt, i varm og kald krig mot
andre land og mennesker. I årtier.
Det verste er at dette ennå ikke bare
er historie. Dette skjer fortsatt.
Også i 2009. Her har ingen murer
falt. Hvis du skulle tro det.
Når jeg ser meg tilbake, er det bare
helt utrolig hva denne staten har
tillatt seg å gjøre overfor meg i
løpet av alle disse årene. Den har på
ulike måter medvirket direkte eller
indirekte til å bryte omtrent alle
mine menneskerettigheter. Som den
samme stat har nedfelt i lovs form
som den mest grunnleggende
beskyttelse som en statsborger skal
kunne forholde seg til. Men unntaket
kommer alltid foran hovedregelen i
jusen.
Likevel er dette en fantastisk
prestasjon i et land som deler ut
Nobels fredspris. Som har et oppblåst
bilde av seg selv som den store
fredsskapende nasjon og idealistiske
forkjemper for menneskerettigheter
verden over. Jeg har ikke opplevd en
slik idealstat i disse tretten årene.
Jeg har opplevd en kriminell stat. En
stat som innad har opptrådt stikk
motsatt av det idealbildet som den
prøver å presentere utad.
At Norge kommer til å sprekke som et
troll, og bli sittende igjen med den
ene klamme prestehånden knugende om
en pengepung med 2500 milliarder
kroner, og den andre rundt et rotfelt
grantre, og bli til spott og spe for
all verden, er en utenkelig tanke for
de fleste nordmenn. Til det er vi for
selvgode. Likevel er jeg redd for at
det bare er et tidsspørsmål før dette
kan skje. Knapt noe sted i verden er
det større avstand mellom prinsipper
og praksis. Enn i Norge. Dette landet
er moralsk konkurs for lenge siden.
Det er et alvorlig forhold å medvirke
til å bringe eget land under fremmed
herredømme. Minimumsstraffen i Norge
er faktisk åtte års fengsel. At mange
har medvirket, gjør ikke en slik
forbrytelse mindre. Tvert om.
Unnlatelser kan dessuten være like
straffbare som aktive handlinger.
Bare spør Høyesterett og Kristin
Kirkemo fra Orderud-saken. De er
begge omtrent like habile.
Det hele begynte i 1996. For min del.
Da jeg ble rensket ut fra stillingen
som sjefredaktør for Rogalands Avis.
Dette skjedde i en av flere klassiske
KGB-operasjoner dette året. Hvor
Thorbjørn Jagland var en sentral
dukke som sprellet i samsvar med
hvordan trådene ble trukket i
spillet. Så ble han også
statsminister høsten 1996. Forfremmet
til første sprellemann. Puppet on a
string.
Noe av det første som Jagland gjorde
som statsminister og øverst ansvarlig
for vår felles og individuelle
sikkerhet, var å knekke ryggen på
sikkerhetspolitiet. For veldig mange
år fremover. For å klare dette måtte
han flytte justisminister Grete
Faremo til Olje- og
Energidepartementet. For deretter å
gi henne sparken som statsråd. For
ikke å ha overholdt en påstått plikt
om å informere Stortinget om at
overvåkingspolitiet etterforsket
SV’eren Berge Furre for mistanke om
samarbeid med den øst-tyske
etterretningsorganisasjonen Stasi.
At denne plikten var en illusjon, og
ikke en reell plikt, og
forutsetningen for pliktbruddet
således ikke fantes i virkeligheten,
var det ingen som fikk med seg. I
realtid. Folk flest, og ikke minst
politi og påtalemyndighet, ble
overrumplet og trådte feil som følge
av fremgangsmåten. Akkurat som USAs
president Barack Obama opplevde. Da
han forleden fikk Nobels fredspris
kastet i fanget av den samme
Thorbjørn Jagland.
I motsetning til ellers fikk Obama
ingen varsel på forhånd om
fredsprisen. Slik andre prisvinnere
har fått. Noe som i seg selv
forteller ganske mye om de virkelige
motivene til Jagland og hans
støttespillere. Å overrumple
motstanderen er viktig for å oppnå
maksimal effekt.
Å hevde en konklusjon i nåtid for å
bevise en premiss i fremtid, slik
lederen for Nobelkomiteen og
generalsekretæren i Europarådet,
Thorbjørn Jagland, gjør overfor USAs
president Barack Obama, er også et
karakteristisk trekk ved denne
urgamle stalinistiske fremgangsmåten.
Josef Stalin gjorde alltid det stikk
motsatte av det som er rasjonelt
vanlig. Så når dette skjer i
politikken, skal alle lamper lyse
rødt. Da er ikke Russland langt
borte. Så var da også russerne blant
de første til offentlig å gratulere
Obama og lovprise ham for den
usedvanlig store fredsinnsatsen en
gang i fremtiden.
Spillet i den negative sektor kalte
Gestapo denne teknikken under krigen.
Den mest kjente norske spilleren som
nazistene benyttet, var Henry Rinnan.
Han holdt til i Trondheim og lurte
godtroende nordmenn til å begå svik
mot andre. I Oslo var det en helt
annen som ble brukt til samme tid.
Nemlig Jens Christian Hauge. Som
senere snudde advokatkappen etter
vinden og krysset over til motparten:
Sovjetkommunistene og KGB.
Hauge begynte som negativ spiller i
ung alder hos den nye totalitære
læregutten i Europa. Nemlig Nazi-
Tyskland. Som tapte krigen. Han endte
opp som full opplært negativ spiller
hos den gamle totalitære læremesteren
i øst. Nemlig Sovjetunionen. Som vant
krigen. Dette skiftet var en naturlig
følge av krigens paradoksale logikk.
Noe som for øvrig la den viktigste
premissen for norsk
etterkrigspolitikk helt fram til i
dag. At Vidkun Quisling var
landsforræder, utelukker ikke at
andre også var det. Tvert imot. De
kunne også begå langt større og
farligere svik.
Jeg forholder meg til hva som er bak
maskene. Til både Jens Christian
Hauge og Norge. Den stadige
forgyllingen av disse maskene ser jeg
helt bort fra. Jeg interesserer meg
for mennesker og virkelighet. Bak
masker og illusjoner.
Virkeligheten er ikke et spørsmål om
hva du mener. Selv ikke for
politikere.
Jens Christian Hauge og
Arbeiderpartiet maskerte etter krigen
eget landssvik ved hjelp av følgene
av et strengt rettsoppgjør med andre
landssvikere. Dette var den smarte
virkeligheten. Da intrigemakerne i
Moskva stod for regien. Av et godt
planlagt og maskert statskupp.
Da fienden var trygt bak portene og
hadde befestet stillingen i Norge,
bygget den utad et stadig sterkere
forsvar med norske penger. Mot seg
selv! Noe som mesterlig maskerte de
virkelige maktforholdene i landet.
Bedre og smartere kan ikke en
strategisk bedragoperasjon i virkelig
stor skala bli gjennomført. Denne
sovjetiske operasjonen mot
Storbritannia og Amerika ble bare
stadig mer vellykket og kamuflert
ettersom tiårene gikk. Akkurat så slu
var Josef Stalin, og akkurat så naive
var vi nordmenn. Til og med etter at
den kalde krigen var slutt ellers i
verden.
Med lover som ble gitt
tilbakevirkende kraft, ble Vidkun
Quisling og andre sentrale mennesker
i Nasjonal Samling, henrettet på
Akershus festning for samarbeid med
Tyskland. Kort tid etter at
verdenskrigen formelt var over. De
store tyvene lar de små henge.
Medlemskap i Nasjonal Samling ble
likestilt med landsforræderi, og
mange vanlige mennesker ble sittende
i fengsel i årevis utelukkende for å
ha vært medlemmer. Dersom de samme
kriterier skal legges til grunn for
et skjult samarbeid med Sovjetunionen
og Russland, maskert utad som et
samarbeid med andre NATO-land som
Storbritannia og USA, står Norge
foran et langt større
landssvikoppgjør enn i 1945.
Dagens esoteriske krets av politikere
og annen elite i Oslo kan sikkert
ikke tenke seg et slikt utfall. Ikke
i sin villeste fantasi. Det kunne
heller ikke Quisling i 1945. Når det
norske folk oppdager hvordan det er
lurt trill rundt i hele
etterkrigstiden ved hjelp av
nazistenes og kommunistenes gamle
spill i negativ sektor, bør kanskje
dagens generasjon i Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti
forberede seg på at Norge er mer enn
Oslos elite. Denne eliten har
selvsagt en felles interesse av å
undertrykke sannheten. Som følge av å
ha blitt narret til å medvirke i det
negative spillet i generasjoner. Alle
familier har sin hemmelighet. Så også
med Norge.
Dette landet har ingen hovedstad. I
virkeligheten. Det har bare et stort
Oslosenter. Hvor kjernen i den
intellektuelle virksomheten er
selvbedrag. Oslo er blitt et symbol
for hykleri satt i system.
Jeg tror neppe folket blir særlig mer
blidt enn i 1945. Nordmenn flest
mener at det skal være likhet for
loven. I det minste bør noen statuer
bli fjernet i hovedstaden. Slik at
fremtidens nordmenn kan leve i
sannhet. Med sanne røtter og vinger.
Det grunnleggende prinsippet i
spillet i den negative sektor, under
enhver omstendighet og til enhver
tid, er å narre motstanderen til å
forholde seg til illusjonen av en
venn. Som i realiteten tvert imot er
en fiende. President Barack Obama
gikk i denne politiske klappfellen. I
hvert fall med det ene benet. Det
gjenstår å se om han kommer seg
velberget ut av klemmen i siste
liten. Uten å bli enda mer
stigmatisert i hjemlandet og politisk
funksjonshemmet i stormaktsspillet. I
så fall må han vise seg bedre i
politisk judo enn Putin.
Jeg vil tro statsminister Vladimir
Putin flirer godt. Som strategisk
trekk mot en hovedmotstander var
dette glitrende etterretningsarbeid.
Det er bare å ta hatten av rent
faglig. Putin er god i politisk judo.
Barack Obama blir forsøkt druknet i
egen retorisk grøt. Putin vet også
godt hvordan han skal bruke
tredjemann til å ramme andremann. I
dette tilfellet benyttet han Norge.
Igjen.
Dette er også et godt eksempel på de
tvingende følgene av vellykket,
indirekte bedrag. Den samme klassiske
fremgangsmåten som Jens Christian
Hauge og KGB alltid benyttet. Også
mot meg. Dette er politisk
manipulasjon av det mest avanserte
slaget. Russland kan lære USA mye om
“smart power”.
Mer rutinerte amerikanere stiller
selvsagt spørsmål ved hva Norge i
virkeligheten ønsker med denne
fredsprisen. Washington Post omtalte
Nobelkomiteen her om dagen som “The
Norway Five”, en klar hentydning til
“The Cambridge Five” i Storbritannia.
De fem britene fra Cambridge – med
den legendariske storspionen Kim
Philby i spissen – var blant
Sovjetunionens største muldvarper i
Vesten.
Så stor muldvarp som kongeriket Norge
var ingen av dem. Det skal for øvrig
mye til. Den norske stat med sin
strukturelle dobbeltrolle under den
kalde krigen, må ha fremstått som
selve inkarnasjonen på den ideelle
sovjetborger. Lenin sa jo at viss du
tok russisk intelligens og la til
amerikansk oppfinnsomhet, ville du få
det sovjetiske idealmennesket. I
hvert fall ville du ha fått Norge.
Mens Thorbjørn Jagland begår
ondsinnede og lumske angrep på USAs
president, og samtidig illuderer å
fremme menneskerettighetene for hele
Europa ved hjelp av middagstaler midt
på dagen, har statsminister Jens
Stoltenberg fått det travelt med å
rehabilitere Grete Faremo. Hun er nå
blitt forsvarsminister.
Sikkert ikke noe dårlig valg, men jeg
liker ikke motivene bak utnevnelsen.
Her er det om å gjøre å dekke egen
rygg og ikke ha en farlig kritiker på
utsiden av miljøet. Jeg forstår jo
det. Grete Faremo ble som
justisminister utsatt for det samme
negative spillet som jeg ble utsatt
for som sjefredaktør i Rogalands
Avis. Akkurat det samme.
Thorbjørn Jagland gjorde hva de to
regissørene Jens Christian Hauge og
Johan Fredrik Remmen sa at han skulle
gjøre til enhver tid. Han bygget Det
Norske Hus etter ganske velkjente
historiske tegninger. Det må jeg si.
Det eneste som manglet var den røde
plass. Nasjonen ble i hvert fall lagt
like åpen.
At Jens Stoltenberg rehabiliterer
Grete Faremo mange år etter at
Thorbjørn Jagland dehabiliterte
henne, er et fremskritt under enhver
omstendighet. Jeg har likevel ingen
illusjoner om den virkelige politiske
makten i Norge. Til det kjenner jeg
det dype spillet altfor godt.
Hvem sikret statsminister Jens
Stoltenberg makten i forrige
stortingsperiode, da LO-leder Gerd-
Liv Valla virkelig truet ham? Gjett
en gang. Dette var også en politisk
operasjon med karakteristiske trekk.
Som jeg har identifisert andre steder
i norsk politisk historie.
Dette forstod imidlertid verken
statsminister Jens Stoltenberg selv
eller andre politikere. For ikke å
snakke om norsk presse, jurister,
psykiatere og jeg vet ikke hvem som
til slutt ble benyttet på samme
måten. Etter hvert som det
surrealistiske og stadig mer
dramatiske narrespillet ble bygget ut
av profesjonelle intrigemakere fra
skyggene et sted.
Alle som i tur og orden ble blandet
inn, ble lurt trill rundt i nok en
politisk bedragoperasjon. Typisk nok
ble alle også narret til å medvirke i
operasjonen mot Gerd-Liv Valla. Like
typisk var det at VG ble benyttet som
en nyttig idiot i prosessen. VG er en
av de viktigste negative kontaktene
for Moskva i Norge. Norges største
avis går igjen i dette politiske
intrigespillet. Uansett hvem det
spilles mot.
Russland ville ha Jens Stoltenberg.
Han kom fra en trofast familie. Han
var jo også satt inn som leder av
Arbeiderpartiet i et annet vellykket
renkespill. Dengang mot Thorbjørn
Jagland. Som havnet på sykehus som en
følge av russernes indirekte
intrigespill.
Så Russland fjernet selvsagt også den
som senere utgjorde en trussel mot
Stoltenberg som statsminister. Nemlig
en stadig mer egenrådig Gerd-Liv
Valla. En effektiv livvakttjeneste
skal jo en nasjonal leder ha.
Fremgangsmåten er velkjent. Det blir
funnet et internt saksforhold i den
organisasjonen hvor målet er. I dette
tilfelle en personalsak i LO. Forhold
og følgelig sak snus på hodet med den
følge at det oppstår uhåndterlige
konflikter. Som det kan spinnes
videre på. Det virkelige motivet for
at det mennesket som er målet, er
blitt et mål i utganspunktet, blir
maskert effektivt av andre menneskers
aktive handlinger og unnlatelser i
narrespillet. Stadig mer og bedre
langs tidslinjen. Ekstern årsak er
blitt kamuflert som en intern.
Drapstrusler hører også med til å
skape dramatikk i dette spillet i
negativ sektor. Valla fikk også dem.
Russland tar heller ikke fem øre for
å drepe et menneske for å sørge for
at “deres” mann eller kvinne sitter
trygt ved makten i et annet land.
Disse inngrepene skjer helst på
smidigste måte. Uten at den nasjonale
lederen som skal nyte de gode følgene
av den politiske operasjonen, forstår
noe av det som skjer rundt ham. Uten
drapene på Orderud gård våren 1999
hadde neppe verken Jagland eller
Stoltenberg hatt noe grunnlag for en
politisk fremtid. Dette er den
brutale sannheten.
Både Anne Orderud Paust og jeg endte
opp med å gå med kniv i vesken som
følge av utryggheten i Norge. Det var
en falsk trygghet. Men dette faktum
forteller mye om skjebnen til to av
forsvarsminister Johan Jørgen Holsts
tidligere nære medarbeidere etter
Berlin-murens fall.
Følgene av murens fall ble motsatt av
hva de skulle ha vært for både Anne
Orderud Paust, Per Paust, Johan
Jørgen Holst, meg og flere andre:
Stikk motsatt av hva de skulle ha
vært. Hvis Norge hadde vært et sant
vestlig land. Noe Norge ikke var i
virkeligheten.
Derfor ble følgene for oss også slik
som de ble. Resultatet taler for seg
selv.
Valla kalte ikke boken sin
“Prosessen” for ingenting. Det var
nemlig nettopp en prosess det var.
Også mot LO-lederen. En glitrende
politisk operasjon en stormakt verdig
var det. En norsk statsminister fra
Arbeiderpartiet kan nok rehabilitere
Gerd-Liv Valla også med tid og
stunder, men han kan ikke
rehabilitere president Barack Obama.
Bare medvirke til å rive ham ned.
Den sikreste måten er altså å utsatte
ham for spillet i den negative
sektor. Hvor konklusjonen blir hevdet
for å bevise premissen: Er ikke
president Obama oppfattet som svak
fra før, så skal i hvert fall Norge
sørge for at han blir det for all
ettertid. Punktum. Han skal tvinges
til fred. På enhver motparts
premisser. Om så er.
Den norske stat er vel verd å kjempe
mot. Den er nemlig direkte ond i
slike tilfeller. Som følge av Josef
Stalins arv. Jeg vet det. Bedre enn
de fleste. Derfor slåss jeg fortsatt
mot den norske staten. I et rasjonelt
samfunn blir premisser hevdet for å
bevise konklusjoner. Ikke stikk
motsatt. Mennesker blir ikke tvunget
i samsvar med en falsk konklusjon som
hevdes for å bevise forutsetningen.
Dette skjer bare i kommunistiske
narrespill.
Det maskerte angrepet mot Barack
Obama og USA er faktisk noe av det
mest grisete som er gjennomført på
lenge. De negative følgene for ham i
USA er i mange kretser omtrent de
samme som om han skulle ha blitt
tildelt en psykiatrisk diagnose. Han
kunne like godt fått den gamle Stalin-
prisen. Dette visste Thorbjørn
Jagland godt.
Berge Furre fra SV og Lundkommisjonen
reiste i sin tid rundt i det
kommunistiske Øst-Europa som ansatt
sekretær for Ragnar Forbech. Han fikk
både Stalin-prisen og Lenins
minnemedalje. For sin fredsinnsats på
vegne av kameratene i øst. Verken
Jagland eller Furre hadde noe særlig
imot Berlin-muren. Da muren var til.
Den vernet både sosialismen og freden
i Europa.
Hvis den tidligere australske
utenriksministeren har rett i at
Jagland er en tosk, har de i hvert
fall ikke liten intelligens de som
bruker denne tosken, og indirekte
også hele Europarådet, i det virkelig
store spillet mot USA. De er
profesjonelle og drivende gode til å
diskreditere andre mennesker. Alt som
er skapt med det gode som formål, kan
benyttes til det stikk motsatte.
Dette er raffinert politisk judo.
I Nobels fredspris fant de et våpen
som traff Barack Obama midt i
hjertet, og som med et håndslag
gjorde et hardt opparbeidet inntrykk
av styrke om til inntrykk av svakhet.
Nærmest over natten.
Så mye kan altså Amerika stole på
Europa.
Norge som nasjon er ikke tjent med at
USA blir oppfattet som svakt.
Absolutt ikke. Heller ikke resten av
Europa. Bare visse andre land har en
slik interesse. Pluss dem som
bedriver det negative spillet og gir
seg ut for å være venner mens de i
realiteten er fiender. De har bare
onde hensikter, og en amerikansk
president kan bare unngå skade ved å
holde seg langt bort fra slike folk.
President Obama burde ikke ta i Norge
med ildtang en gang. Han burde holde
seg langt her i fra. Dette er ikke
noe sted for idealister.
Når Norge benyttes i det virkelig
store spillet i negativ sektor, slik
som her, er ikke Norge lenger en
nasjon. Men en konspirasjon.
Jeg vet hvilke følger dette
kommunistiske spillet har. Jeg vet
hva det vil si når alt som er skapt
med det gode som formål, blir snudd
systematisk mot deg. Jeg har som en
følge befunnet meg bak fiendens
linjer i over tretten år. Stengt ute
av en rekke murer. Stengt ute som
menneske. Fra helt grunnleggende
vestlige verdier.
Også tjue år etter Berlin-murens
fall. Det har vært en lang og kald
krig. Veldig kald. Jeg mistet til og
med den grunnleggende friheten som
jeg fikk fra Norge. I fødselsgave.
Som menneske. Negativt spill har
negative følger. Hele grunnlaget du
står på kan bli borte.
Publisert første gang 20. oktober 2009 på blogg)
Se også andre artikler, blant andre "Norge i dobbeltkrig"
| Creative thinking: The power to connect the seemingly unconnected |
| TOMT OG FRAGMENTERT het ikke den 800 siders store biografien om Jens Christian Hauge. Som ble en bestselger før jul i fjor. Historikeren Olav Njølstad ga verket stikk motsatt tittel: "Jens Christian Hauge - fullt og helt" Boken er blitt hyllet som den mest solide politiske biografien som er skrevet noensinne på norsk. Et betydelig stykke norgeshistorie. En riktig og fullt ut dekkende tittel på boken ville ha vært "Jens Christian Hauge - tomt og fragmentert". Eller "tomt og delt". Det forutsatte i så fall at herr Olav Njølstad, for å låne en teknikk fra Hauge når han skulle nedgradere mennesker, hadde fortalt et virkelig betydelig stykke norgeshistorie. Det har han ikke gjort. Tvert om. Njølstad har nemlig snudd virkeligheten på hodet. Derav er også tittelen blitt på hodet også. Det er sikkert mange fakta i boken som i og for seg er riktige, men de er ikke satt inn i den rette konteksten. I den riktige sammenhengen. Strukturen i Hauges fulle og hele liv er stikk motsatt av hva Njølstad legger til grunn. I virkeligheten. Dette er en følge av at bedragteknikkene til Jens Christian Hauge og sovjetkommunistene nettopp var å snu virkeligheten opp ned. Strukturen blir følgelig speilvendt. Den blir et falsum. Som bare tjener til å bygge en legende for såvel Jens Christian Hauge som Norge. En "legende" i det faglige språket som Hauge tilhørte, nemlig etterretningsverden, er ikke så glamorøs som det umiddelbart kan høres ut som for vanlige mennesker. En legende er i denne sammhengen en falsk dekkhistorie for en agent i eget eller fremmed land. Som skjuler den virkelige profesjonen til vedkommende. Nemlig som agent. Olav Njølstad kommer til å gå inn i den norske historien selv. Gi et betydelig bidrag. Som den siste norske historiker som lot seg narre trill rundt av Hauge, og som en følge av dette bedraget, forledet den norske befolkningen. Ikke bare til å tro på et glansbilde av historien, men på et komplett falsum. . Sammen med Hjemmefrontmuseets bevisste fusk som faglig rådgiver for suksessfilmen "Max Manus", ble derfor 2008 et år hvor den oppvoksende slekt ble vranglært på det groveste av eliten i Oslo. Den medvirket til å gi ungdommen falske røtter og falske vinger. Det stikk motsatte av hva vi plikter å gi generasjonene som kommer etter oss. Njølstad skriver selv i de første linjene i forordet i biografien, at Hauge en tidlig junimorgen i 2005, bar store mengder papir ut av huset og begynte å brenne. Et stort bål ble det. Av dokumentasjonen. Som ikke lenger er til. Men Njølstad fatter likevel ikke konteksten. I virkeligheten visste da Hauge at han var avslørt som Sovjetunionens store mann i Norge. Han var som en fallert storbank i USA, for stor til å feile, så utad ble det aldri gjort noe med ham. Verken av Norge eller USA. Han fikk dø i fred. 91 år gammel og mett av mørke netter. Jeg hadde flere år før den tid fått fullstendig gjennomslag i etterforskningen av Hauge. Jeg identifiserte både hans og KGBs modus operandi i Norge i 2002 og 2003. Det holdt på å koste meg livet flere ganger. Særlig 2003 var et virkelig tøft år. I skyggenes verden. 2006 var også ille. Etter at jeg hadde publisert de første artiklene om Sovjet, Norge og Jens Christian Hauge. I 2005. Da levde Hauge fortsatt. Nå har ikke jeg kunnet foreta meg så mye uten at amerikansk etterretning suger det opp, bakgrunnen min tilsier det, så her fikk USA bekreftet sine verste antagelser om Norge. Og Hauge. Sovjetunionen og Russland hadde et generelt opplegg for perfekt bedrag. Akkurat slik amerikansk kontraspionasje på sytti-tallet var så sikker på. Men som den ikke fant ut av. Slikt vet ikke vanlige historikere som Njølstad noe om. De lever i en annen verden. Ikke i den verden hvor realitetsbrist er en del av yrket. Et fast følge. Fordi bedrag er nøkkelen til å lykkes. Alle lurer alle. Til slutt også seg selv. Av og til. Dette er i grunnen en aktivitet som fanger opp kjernen i selve mennesket. På sitt beste, og på sitt verste. Så Hauge hadde ingen vansker med å bygge videre på legenden sin. Også etter 2005. Mange stilte opp for å hjelpe ham. Hva som er kjent innad, trenger ikke å bli kjent utad. Hva løvene snakker om når de treffes, kan jo ikke de alminnelige dyrene vite noe om. USA og Norge lot Jens Christian Hauge dø i fred. Selv om det ble noe anstrengt, ble Hauge gitt en storslagen norsk statsbegravelse også. Før Hauge døde hadde han altså valgt ut historikeren Olav Njølstad til overraskende å skrive biografi. Njølstad ble beæret til å gjøre norsk historie og den store motstandsmannen fra krigen enda mer falsk. Resultatet ble boken " Jens Christian Hauge - Fullt og helt". Som altså er en legende. Under dette bokomslaget ligger virkeligheten: "Tomt og fragmentert". Som forteller sannheten om Hauge, den profesjonelle bedrageren. En mester i nazistene og kommunistens spill i negativ sektor. En negativ spiller av stort format. Som narret USA og andre NATO-land til å forholde seg til Norge som en venn, en stat som i realiteten var en fiende. En trojansk hest fra Sovjetunionen. Med den følge at USA kontinuerlig under den kalde krigen, bygget ut en stadig større etterretningsoperasjon mot seg selv. Større skade på Amerikas nasjonale sikkerhet er knapt gjort. Norge med alle sine amerikanske etterretningsanlegg, var en viktig del av selve kjernen i atombalansen mellom supermaktene i den kalde krigen. Med betydning for eksistensielle valg av både førsteslag og andreslag med strategiske atomraketter. Fra begge parter i den tilspissede konflikten. Njølstad tilhører ikke bare et naivt utenrikspolitisk miljø ved Det norske Nobelinstitutt. Det kan tilgis. Det kan ignoreres. Det er ikke forbudt å være dum og naiv. Alt slikt er relativt. Heller ikke å være arrogant på sviktende premisser. Hva som derimot verre er: Olav Njølstad tilhører en intellektuell elite i Oslo som ikke vil se sannheten i øynene. Jurister, historikere, journalister, redaktører, forskere, politikere og hva og hvem de enn måtte være. Denne eliten har skylapper på. Hele karrierene deres er grunnlagt på fundamenterte fordommer som forutsetning. Ingen vil tenke utenfor boksen. Alle foretrekker å bedømme bøker ut fra omslaget. Njølstads bok inkludert. Å innrømme at alt de har trodd på er feil, sitter langt inne. Så de fortsetter å definere problemer galt. Følgelig analyserer de problemene galt også. For så å fortelle alt galt. Slik Njølstad gjorde i biografien om Jens Christian Hauge. Eliten i hovedstaden har kollektiv realitetsbrist. Kollektive vrangforestillinger. Selv om de har yrker og tillitsverv der slike fenomen skulle være fremmede. Ikke et fast følge. Slik fakta er i klandestin virksomhet. Men der er det normalt å forholde seg til slikt. Denne eliten i Oslo, som tror den forvalter sannheten, gjør som hovedregel alle de gale tingene galt. Både når det gjelder verdenskrigshistorie og kaldkrigshistorie. Pluss etterkaldkrigshistorie. Alt i det store er feil. Det er vanskelig å vite hvor du skal begynne å rette opp saker og ting. Når selve grammatikken, selve strukturen, i et språk er feil. Da hjelper det ikke at eleven uttaler mange ord riktig. Det er noe som heter rekkefølge og kontekst i både språk og historie. Hvis du ikke kan fransk grammatikk, kan du aldri få en franskmann til å forstå deg. Samme hvor flott det høres ut for andre når du uttaler noen ord riktig. Så jeg har i artikler her konsentrert meg om historiens kraftlinjer i Norge. Om strukturen. Om grammatikken. For å få den mer på plass. Så kan andre overta med vokabular og utfyllende informasjon senere. Viss noen vil gi etterkommerne våre hvite vinger og røtter. Slik at de kan lære å fly. Og vite hvor de tar av og lander. Uten å miste noe på turen. På anstendig vis. Njølstad hadde alle muligheter til å korrigere bildet som han gir av Hauge. Før han skrev. Sommeren og høsten 2005 skrev jeg en rekke artikler på hjemmesiden min om nettopp Norge og den store helten Jens Christian Hauge. I anledning nasjonens hundreårs-jubileum. Det var da Kong Harald flere ganger understreket i talene, at han nå for første gang i sitt liv forstod den tiden som han hadde levd i. Kong Harald er en oppegående mann. Som kan tenke selvstendig. Monarkiet er sannsynligvis det eneste som har holdt Norge sammen og samlet. Både innad og utad på disse hundre årene. I virkeligheten. Njølstad forstod derimot ikke hvilken tid som han har levd og lever i. Boken hans er et solid bevis på dette faktum. At han hadde lest hva jeg skrev, og skulle ha fått motforestillinger, gikk fram av nettprater i avisene som han hadde i forbindelse med lanseringen av mesterverket for ett år siden. På kort tid solgte boken mer enn 40 000 eksemplarer. Inntektene av denne boken bør Njølstad nå gi til alle som Hauge har begått overgrep mot og deres familier. Viss han er mannfolk nok. Det samme bør Aschehoug forlag gjøre. (De trenger ikke ta med meg.) Jeg oppfatter budskapet og hovmotet. Når andre mennesker har forakt for meg. Selv om de sosiale antennene mine kunne ha vært bedre. Så jeg forstod svarene som Njølstad ga i nettmøter om meg. Det får så være. Jeg kan leve med mytene om meg. Også de negative. Viss Njølstad og andre tror at jeg er gal eller har varig svekkede sjelsevner, slik Hamsun ble beæret med, er dette bare flott. Bedre dekkhistorie kan jeg ikke ha. Legenden er fin. Viss jeg skal angripe dem fra dypet. Noe jeg nå gjør. Jeg er et bevis på at selv det sterkeste menneske kan bryte fullstendig sammen, sa en psykolog. Som opplevde på nært hold hva jeg ble utsatt for som sjefredaktør for Rogalands Avis fra 1996 av. I stedet for å bruke mot meg det faktum at Jens Christian Hauge og hans høyre hånd, Johan Fredrik Remmen, begikk grov legemsbeskadigelse mot meg for snart fjorten år siden, og indirekte benyttet psykiatri til politiske formål på kommunistisk vis, burde Njølstad og eliten i Oslo se på meg som en primærkilde for norsk historie på mange områder. Jeg har virkelig levd tett på viktige historiske hendelser i Norge i mange tiår. Jeg er et historisk øyenvitne. Jeg er ikke bare blitt overfalt av Hauge & Co. Og overlevd. Noe som i seg selv er en prestasjon. Jeg har i ettertid også sporet opp hvordan denne gjengen opererer. Hele det klassiske mafiaopplegget. Gudfarens medregnet. Jeg har identifisert deres modus operandi for hele etterkrigshistorien. Pluss mange år før. Jeg bruker skalpell på norsk etterkrigshistorie, og jeg vet at jeg ikke skjærer for mye. Noen henvendelse fra det historiske miljøet her i landet har jeg aldri fått. Desto flere henvendelser har det vært fra hemmelige tjenester i både Norge og utland. Honning er langt bedre enn de norske forskernes brunost på nistepakken. Så lenge disse intelligente jentene ikke bedøver meg, og deretter setter sprøyter på meg når jeg sover, foretrekker jeg dem. Selv om de utad gir inntrykk av å være helt andre enn hvem de i virkeligheten er innad. Akkurat denne delen av spillet kan være både hyggelig og fascinerende. Tross kattevennligheten og bedraget. Det finnes mange fine julier. Jeg er ferdig med Oslo. Der tilbrakte jeg omtrent hele åtti-tallet. Jeg har levd med KGB, Stasi, MI6 og CIA. Pluss norsk sikkerhetspoliti og etterretningstjeneste. I tillegg til diverse nordiske. Franske og tyske også tror jeg. Dette er ikke en bransje hvor folk presenterer seg på skikkelig og troverdig vis. Dette livet har vært naturlig også. På en måte. Paradoksalt nok. Jeg var en del av det som populært kalles "Det hemmelige Norge". Slik er følgene av dette livet. Du er hvor du er. Basta. Både med hensyn til tid og rom. Du må lære deg å skille mellom forhold som du kan gjøre noe med, og dem som du ikke kan. Denne sondringen er viktig for å overleve. Livet mitt innbyr vel ikke til den store sentimentaliteten. Det ble krigerens liv. Noe som også er det eneste som jeg har til felles med Njølstads store helt. Jens Christian Hauge mente at det gikk vel fort med meg. Som han en gang sa til meg på tomannshånd. "Jeg synes det går litt fort med deg, Øvrebotten. sa han. Med et lite gåtefullt smil. Hauge levde også et liv på høyresiden i norsk arbeiderbevegelse. Men i motsetning til meg var dette bare tilsynelatende. På overflaten. Jeg har bare en maske. Hauge hadde opptil flere. Innerst inne, hvor hjertet var blitt erstattet av en sten som følge av narrespill og makt i en mannsalder, tror jeg at Hauge var antikommunist. Det var som tyskvennlig og antikommunistisk aktør han begynte. Som student. Som hemmelig negativ spiller for Nazi-Tyskland. Jeg tror det finnes en ekte kjerne i oss alle. Som ikke er fragmentert. Viss jeg hadde levd på hans tid, er jeg ikke sikker på hvor jeg ville ha havnet politisk. Kanskje ville jeg ha blitt dratt inn i den samme politiske malstrømmen som Hauge. Gudene vet. Jeg levde imidlertid i en annen tid. Som ung og lett formbar. Hvor virkeligheten var annerledes. Fortiden er som kjent et annet og fremmed land. De tenker så forskjellig der. De gjør ting annerledes der. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet som ung mann. Etter å ha blitt godt kjent med byråsjef John Sundhagen i Forsvarsdepartementet. Han var en glødende antikommunist. SUK som han ble kalt, var ingen ringere enn den mangårige kontorsjefen til partisekretær Haakon Lie i Arbeiderpartiet. SUK var en viktig mann i det hemmelige politiske livet i Norge. Han ble mentoren min. SUK advarte meg sterkt mot Einar Gerhardsen. Einar var en vandrende sikkerhetsrisiko, ifølge denne fantastiske mannen. Med det eksplosive temperamentet. Vi fant hverandre straks. I 1978. KGB gjorde også selve mennesket Einar Gerhardsen om til en politisk tvetydighet. Ved å gi ham en negasjon i tillegg. Kona hans, Werna Gerhardsen, ble nemlig forført av en sovjetisk Romeo fra Moskvas etterretning. Hun gikk i honningfella og ble sittende fast. KGB ga så mange som mulig av viktige politikere negasjoner på denne måten. Det var en del av det negative spillet. Romeo og Julie var både sanselige og politiske mennesker. Til samme tid. Snakk om å være perfeksjonister i faget. KGB og Stasi var nettopp det: Perfeksjonister. I bedrag. Bjørn Skogstad Aamo var statssekretær i Finansdepartementet. Da jeg var politisk rådgiver for forsvarsminister Johan Jørgen Holst fra 1986 til 1988. "Blodhunden til Johan Jørgen" ble jeg kalt i Forsvarsdepartementet. Jeg ble satt på vanskelige saker. Hvor blodhunder gjør seg. På et julebord i Stortinget i 1986 var det en kvinnelig representant som lurte på hvem jeg var. Selv da hun hørte navnet, forbandt hun ingenting med meg. Til tross for at jeg hele første del av åtti-tallet var på lufta i NRK Dagsnytt. Hun så bare på meg med den overbærende klokskap. Som altfor ofte særpreger stortingsfolks øyne generelt og med akevitt spesielt. Hva hun så var bare en ung mann. Som ennå så ut som en guttunge. Selv om han var 31 år. Hva i all verden gjør slike folk her? Undret hun. Selv om hun ikke sa det høyt. Skogstad Aamo på andre siden av bordet humret. Så sa han: "Norulv Øvrebotten, det er ingen hvem som helst. Øvrebotten er ingen hvem som helst". Stortingskvinnen forstod fortsatt ingenting. Vi drakk videre. Resten av kvelden holdt vi oss på trygt folkevalgt nivå. Større intellektuelle utfordringer kan du vel ikke få her i livet. Da jeg var i Forsvaret, hadde protokolltjenesten i Utenriksdepartementet en formell liste over de fremste kvinner og menn i Norge. Den ble brukt i statsforvaltningen ved middager, mottakelser og offisielle anledninger, og jeg måtte bruke makt for i det hele tatt å få se den. Så konfidensiell var listen. Kongen var nummer en. Stortingspresidenten nummer to. Så vidt jeg husker kom en stortingsrepresentant på 234. plass. Alle i embetsverket kom foran. Bare direktøren for Horten verft var etter stortingsrepresentantene på denne celebre listen. Horten verft er historie for lengst. Så nå står vel de folkevalgte helt sist. Det er synd at vi har folkevalgte som har så liten respekt. Både blant folk flest og embetsverk. At de så lett kan bli narret til å snu saksforhold på hodet og gjøre vedtak på slikt grunnlag, til og med i spørsmål om rikets sikkerhet, øker ikke akkurat respekten. Som de trenger så sårt. For å ivareta demokratiske funksjoner. Altfor mange politikere i dag er mer opptatt av å bli likt enn respektert. Nei, jeg var vel ingen hvem som helst. Som Skogstad Aamo bemerket. Selv om jeg ikke stod på denne listen fra protokolltjenesten i det hele tatt. Jeg var aldri elev på Forsvarets Høyskole. Jeg var på nivået hvor jeg tok opp elever på Forsvarets Høyskole. Med andre ord på et nivå som spiondømte og fortsatt glorifiserte Arne Treholt fra norsk politisk venstreside, bare kunne drømme om. Stort sett kjenner jeg de fleste av betydning innen den tids forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den kalde krigen var ikke teori for meg. Den var praksis. I ulike roller. Prisen som jeg måtte betale var uhyggelig høy. Jeg var blant dem her hjemme som vant den kalde krigen ute, men tapte den her hjemme. For dem som hadde tapt ute, men som vant her hjemme. Hva hjelper det vel å vinne den hele verden? Når du taper deg selv? Taper din sjel? Da er det bedre å tape den hele verden, men vinne deg selv. Vinne din sjel. Slik den norske venstresiden gjorde. Den synest fortsatt å trives med livet i denne kontradiksjonen. I denne politiske motsigelsen. Som egentlig er hykleri. Likevel styrer de landet .Til og med mine menneskerettigheter tar de hånd om i Europa. Forvirret av komplikasjonene i norsk politikk etter Berlin-murens fall?? Det var også meningen. At du skulle bli. Hensikten til dem som stod bak spillet. Som hadde denne absurde følgen. Dette var nemlig utfallet av den kalde krigen. Av Jens Christian Hauges kontradiksjoner og negative politiske spill i Norge. Dette intrigespillet er ikke nevnt i Njølstads bok. Så avansert politikk kjenner han ikke til. Men det er slik virkelighet som har formet både Hauge og meg. Pluss alle andre nordmenn. Njølstad inkludert. Jeg fikk med tiden mange sentrale oppgaver i både forsvar og arbeiderbevegelse. Det gikk i turbofart på ledernivåer i mange år. Jeg var en av dem som ikke bare visste for mye. Jeg forstod altfor mye. Da blir det straks verre. Så jeg delte Njølstads skjebne. Jeg ble brukt og kastet. Da Thorbjørn Jagland i 1996 ble benyttet til å dobbeltkrysse statsminister Gro Harlem Brundtland ut av politikken, led jeg samme skjebne som sjefredaktør for Rogalands Avis. Jeg ble dobbeltkrysset ut. Alle ledere i arbeiderbevegelsen av betydning er blitt dobbeltkrysset ut av stillinger og tillitsverv. I realiteten. Selv om det er maskert som noe annet. Sovjetisk måte å skifte ut ledere på, er å dobbeltkrysse. Også sovjetiske spioner ble dobbeltkrysset. Egne folk ble dobbeltkrysset ut av spillet. Med russisk hensynsløshet. Når de hadde tjent sin oppgave. Noe som ikke minst lurte CIA trill rundt i etterkrigstiden. Slik kan historien bli gjort falsk. Hele tiden. Løgner må være store, mente Adolf Hitler, skal vanlige folk tro på dem. For de tror ikke på små løgner. Siden alminnelige mennesker forteller så mange små løgner selv. Den honnør skal i hvert fall herr dr. philos Olav Njølstad og andre norske historikere ha: De har alle fortalt store løgner. Derfor har folk trodd på dem også. Store usannheter utelukker også store sannheter. Like mye som store sannheter utelukker store usannheter. Dette er en følge av kontradiksjonsprinsippet til den greske tenkeren Aristoteles. Mannen som læremesteren hans, Platon, kalte for "den personifiserte intelligens". Både jeg og mine kjenner personlig følgene av dette faktum. Altfor godt. Det har vært noen vanvittige år siden Berlin-muren falt for tjue år siden. Da muren falt ute i den store verden, men ikke her hjemme. Stillingen i livet ble uutholdelig for en del av oss. På høyresiden i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Den stikk motsatte stilling i livet enn hva taperne ute fikk føle her hjemme. De fikk det behagelig i mange år. Som følge av fusk. Som følge av at verden ute ble snudd på hodet i Norge. Følgen ble en stor løgn. En veldig stor løgn. Så stor at alle trodde på den. Vi kjenner de personlige følgene av dette faktum. Altfor godt. Både familien min og mange andres. Livet ble tomt og fragmentert. Men samtidig fullt og helt: Falskt. Livet er nemlig absurd. For noen av oss ble det bare så ekstremt absurd. Fordi omstendighetene var så ekstreme. Slik de var og ennå er. For generasjonen vår. (Publisert 26. november 2009) ---------------- . |
| "For et liv - og for et menneske! Og for en bok!" Harald Stanghelle, politisk redaktør, Aftenposten |
| "Dette er en bok som er skrevet med en åpenhet og en innlevelse det oppleves som nesten utenkelig å få lese. På annenhver side finnes det norgeshistorie!" Harald Stanghelle, Aftenposten "Biografien er et betydelig stykke norgeshistorie. Den er i seg selv et monument. «Jens Chr. Hauge - fullt og helt» er, nokså sikkert, den mest solide politiske biografien som noensinne er skrevet på norsk." Stian Bromark, Dagbladet "Biografien er egnet til å gi innsikt og forståelse, et nyansert og mangesidig bilde av et stort menneske." Olav Versto, VG "Olav Njølstad har skrevet en imponerende, nærgående og svært interessant biografi om motstandsmannen, forsvarsministeren og industristrategen Jens Chr. Hauge." Arne Strand, Dagsavisen "... faktabasert og meget velskrevet ... Denne biografien er et must for enhver samfunns- og politisk interessert ..." Guri Hjeltnes i Sakprosa, NRK-P2 |
| OLAV NJØLSTAD , (f. 1957) er dr. philos, historiker og forskningssjef ved Det norske Nobelinstitutt. Ved siden av et omfattende faglitterært forfatterskap har han utgitt romanene "Mannen med oksehjertet (2003) og "Brennofferet (2005) (Aschehoug forlag) |
| Fra Kung Fu: Caine: "Is it good to see the past, Master Po? Does it not rob the present?" Master Po: "If a man dwells on the past, then he robs the present. But if a man ignores the past, he may rob the future. The seeds of our destiny are nurtured by the roots of our past" |
| "Kampen for dem som blir knust" "Sosialisme er ganske enkelt kampen for eksistensen og rettighetene til dem som samfunnet knuser og eliminerer" Francois Mitterrand fransk president (1981-1995). Han gikk fra det tyskvennlige Vichy-regimet under krigen til sosialistpartiet etter krigen. |
| "Å, ja. Jeg kjenner til deg. Jeg har lest rapportene dine" Sovjetunionens partisjef Nikita Krutsjov til CIA-sjef Allen Dulles ved en middag i Det Hvite Hus i 1959 |
"An excellent beginning" "If you wish to understand the Soviet Union, you can make an excellent beginning by going to the movies and seeing "The Godfather"....because the Soviet system since Stalin may be usefully regarded as a regime of mafioso types who, incredibly, have become the political establishment" Irving Kristol _______________ |