Men den tidligere lederen for den militære delen av Hjemmefronten hadde også viktige støttespillere. Og den tyngste av dem var Einar Gerhardsen. Hva var det som var så galt med Jens Chr. Hauge? Og hvorfor forsvarte Einar Gerhardsen ham ” nesten lidenskapelig”. Han begynte med en gang Einar Gerhardsen møtte Jens Chr. Hauge for første gang i maidagene i 1945. – Jeg tror jeg kan si at vi fant hverandre med en gang, sier Gerhardsen. Nå fikk Hauge spørsmål fra Einar Gerhardsen om at han kunne tenke seg til å være statsministerens sekretær. Det kunne Hauge tenke seg: ”han begynte med en gang”. Gerhardsen hadde altså ikke hørt om Hauge før i mai 1945. Det var det elers ikke mange som hadde. Og enda hadde den unge juristen vært en av de viktigste menn i Norge de siste krigsårene. Med utrolig effektivitet og energi bygde han opp den militære styrken innenfor Hjemmefronten. Men få kjente ham. Krigen førte til at man måtte tenke på sin egen og andres sikkerhet. Dekknavn og hemmelige møter inngikk som nødvendige elementer i det daglige arbeidet. Av helt naturlige grunner måtte Hauge leve i det skjulte. Han opptrådte med navnet Edvardsen, men i tillegg gjerne skjult bak en skjerm. Samtalepartnerne registrerte ikke stort annet enn stemmen ved disse møtene med Edvardsen. Og ingen visste hvem han egentlig var. De oppfattet bare at han var litt av en bulldozer: Han var omgitt av en blanding av frykt og beundring av sine medarbeidere i Hjemmefronten. I boken ”Over bakkekammen” forteller Ferdinand Schjelderup følgende: Han var selv medlem av Hjemmefrontens ledelse, men måtte til slutt flykte til Sverige. Schjelderup kjente heller ikke lederen for Milorg (altså Hauge) men hadde hørt at han og kretsen rundt hamvar ”ytterst aktivistisk og preget av en ny kost av en 26-årig jurist”. Rett før Schjelderup skulle forlate Norge, hadde han en konferanse med Sven Arntzen og herr Edvardsen om en landssvikanordning. I samtalens løp tok han opp spørsmålet om ”den nye kosten av en jurist” og spurte om ”han virkelig kunne være den rette mann til et så viktig arbeid”. Arntzen mente mannen var i orden. Schjelderup måtte medgi at han bare kjente Hauge av navn, ”men er han med respekt å melde ikke en stor flabb?” Arntzen benektet dette, og Edvardsen mente at en slik karakteristikk var overdrevet. I Sverige møtte Schjelderup en annen motstandsmann som kunne fortelle ham at denne Edvardsen i virkeligheten var Jens Chr. Hauge! Nå i maidagene 1945 fikk Einar Gerhardsen høre om Hauges dyktighet under krigen. Han bestemte seg raskt til å trekke den dynamiske juristen inn i politisk arbeid. Det utviklet seg snart et nært og meget langvarig vennskap mellom Hauge og Gerhardsen. Jens Chr. Hauge ble statsministerens sekretær og dessuten sekretær i regjeringen. Det var Hauge som førte protokollene over møtene i regjeringen. Med andre ord var han så sentralt plassert som det var mulig: i den absolutte nærhet av statsministeren og tilstede ved regjeringskonferansene. Det foregikk ikke mye på topp-planet som Hauge ikke var informert om. Stillingen ga ham rikelig evne til utfoldelse, men også rikelig adgang til innflytelse. Han var ikke av arbeiderklassen Krigen hadde snudd opp ned på mange inngrodde forestillinger hos politiske mennesker. Under andre omstendigheter ville Gerhardsen neppe valgt akkurat Jens Chr. Hauge til sin nærmeste medarbeider. Hauge hadde ingen tilknytning til arbeiderbevegelsen. Han hadde vel nærmest vært å finne på den borgerlige siden, politisk sett. Men under krigen hadde han av medarbeidere i Hjemmefronten som kom fra arbeiderklassen, hørt om det indre liv i bevegelsen. Han ble tiltrukket av samholdet i partiet, av kameratskapet i ungdomslagene osv. Men han kom jo ikke fra arbeiderklassen. I den første festtiden etter frigjøringen – der krigens samhold og tverrpolitiske samarbeidsånd hersket – var det vel knapt noen i Arbeiderpartiet som protesterte mot at Hauge fikk en så sentral stilling i statsministerens nærhet. Men senere var det nok en og annen av den gamle garden som murret og mente Hauge ikke hadde gått ”den vanlige veien”: gjennom innsats i partiapparatet nedenfra. Hauge begynte så å si på toppen. Nordahl bemerket en gang iskaldt at medlemskapet i partiet og utnevning til statsråd ikke burde falle på samme dag! Parallellen til en viss statssekretær i Nordlis tid er åpenbar. HAUGE VAR UNG. Han var umåtelig dyktig. Han var dynamisk og hadde en arbeidskraft som ble legendarisk. Å være ung og dessuten uhyre dyktig passet ikke alltid bra inn når han skulle møte den eldre garden i arbeiderbevegelsen, f. eks i stortingsgruppa. Det endte også med eksplosjoner og utblåsinger – som i dag! Hans erfaring stammet fra krigens dager. Det var en periode der vanlige demokratiske regler ikke kunne overholdes. Hauge måtte i ung alder ta tunge avgjørelser, i ensomhet. Det var ikke tid til allmannamøter! Det var ikke tid til allmannamøter! Det var ikke tid til å sende saker ut ”til høring” eller behandling i underliggende organer og avdelinger. Her skulle avgjørelsen tas raskt, her måtte effektivitet stå over mange andre hensyn. Noe av denne arbeidsmåten tok Hauge med seg inn i politikken, ble det hevdet. Ja, han irriterte til slutt en såpass tålmodig sjel som Oscar Torp. Statsministeren (Torp) mente Hauge hadde en noe ”kupp-liknende måte” å presse igjennom saker på. Torp hadde i slutten av 1951 opparbeidet atskillig irritasjon mot Hauge.  I sine memoarer går Gerhardsen til og med så langt som å medgi at han nok ”kunne forstå at Hauges egenrådighet og kraftige forsvarsministerstyre kunne skape irritasjon, og mange kunne kjenne seg tråkket på tærne.” Hauge var selvbevisst. Med rette, vil mange si. Mange er de som ikke bare beundrer ham for innsatsen under krigen, men som i likhet med Gerhardsen mener at Hauge ”får et navn i Norges historie for den innsatsen han gjorde” med å gjenreise det norske forsvaret etter krigen. Utdrag fra boken ”Einar Gerhardsen og hans menn”, J.W. Cappelens Forlag 1981) sidene 120-121 (Mine uthevinger)