Krigen mot krigen
- følgene av
en absurditet
”Vi må være klarsynt i begynnelsen. For i det som
er i den spede vekst oppdager vi ikke faren, så
når den er i full kraft, er vi ikke i stand til å
finne fram til botemiddel”
Disse visdomsordene fra Montaigne
innleder et kapittel i en viktig
amerikansk bok fra 1995. Både boken og
Montaignes observasjon er nå aktuelle
som aldri før. Alle som har interesse
av forsvars- og sikkerhetspolitikk, og
dagens terrortrussel og felles
sikkerhet, burde lese denne boken. Ikke
minst militære og politiske ledere av i
dag. Livet er for kort til å gjøre alle
feil selv, vi må derfor lære av andres
feil. Da er Robert S. McNamaras ”In
Retrospect – the tragedy and lessons of
Vietnam“ en klassiker.McNamaras
tilbakeblikk er av stor betydning for
tiden som vi nå lever i.
Robert S. McNamara var forsvarsminister
under både presidentene John F. Kennedy
og Lyndon B. Johnson på sekstitallet.
Med bakgrunn fra sjefjobben i General
Motors var han kjent for store
analytiske evner og ditto
arbeidskapasitet. Han var alltid
brutalt opptatt av å holde menneskelige
følelser utenfor analysene slik at de
var klinisk rene. McNamara er mellom
politikerne som i ettertid er blitt
omtalt som "the best and the brightest”.
Likevel gravde han og USA seg stadig
dypere ned i en militær og politisk
hengemyr som het Vietnam, og i denne
boken forklarer han hvordan det kunne
skje. Hvordan feil etter feil ble
gjort. Om frustrasjonen. Om den
katastrofale utviklingen hele tiden som
endte opp med komplett nederlag i 1975
og langt over 55 000 falne. Om hvordan
USA snublet inn i denne krigen, og
hvorfor det stadig ble vanskeligere å
trekke seg ut. Parallellen til dagens
Irak er slående. USA har gjort en stor
feil ved å invadere Irak, sier
Russlands president Vladimir Putin, og
legger til: Men det vil være en enda
større feil å trekke seg ut fra Irak.
Likevel er vel ikke noe annet utfall
tenkelig etter hvert. Spørsmålet er i
grunnen bare om det skjer før president
George Bushs periode er over, eller
etterpå, og hvilken måte det skal skje
på og hvilke følger det får. Albert
Speer forteller i sine memoarer at
Hitler spøkte med at han skulle sette
inn Stalin som tysk guvernør i
Sovjetunionen så snart han hadde
fullført invasjonen og okkupert landet,
for Stalin var den eneste som kunne
styre den gjengen, som han sa. Kanskje
Saddam Hussein er den eneste som kan
styre Irak etter hvert også. I det
minste må USA eller irakerne selve
finne fram til en leder som er like
hensynsløs eller mer om stabiliteten i
området skal tilbakevinnes og sikres.
”Jeg har hørt at forskjellen mellom
resultat og konsekvenser, er at
resultat er det vi forventer,
konsekvensene er det vi får," skriver
Robert McNamara, og mener det var meget
dekkende for oppfatningen av Vietnam
sommeren og høsten 1965. Realitetene
kolliderte da for alvor med hva som var
forventet. ”Vi hadde ikke før begynt å
sette ut i livet planen om å øke tallet
på soldater dramatisk, før vi ble klar
over at det var grunn til å stille
spørsmål ved strategien som planen var
bygget på. Sakte ble det pinlig
åpenbart hvor sterke begrensninger det
var i militære
operasjoner.
”Jeg hadde alltid vært sikker på at
alle problemer kunne bli løst, men nå
var jeg konfrontert med et problem -
som involverte nasjonal stolthet og
menneskelige liv – som ikke kunne bli
løst. Oppfatningen min av krigen
skiftet gradvis fra bekymring til
skepsis til frustrasjon og til angst.
Oppfatningen skiftet ikke som følge av
at vi ble trette og slitne (fatigue),
slik mange har hevdet, men fordi jeg
stadig fikk større angst av at flere og
flere mennesker ble drept og vi var
ikke i stand til å oppnå målene våre.”
Denne situasjonen er USA kommet opp i
på nytt. Få eller ingen mål blir nådd.
Ikke en gang når de skifter. Noe som er
skjedd med målene hele tiden.
Forskjellen er dessuten at tapene ikke
bare kommer lokalt og militært, men
også globalt. Blant tilfeldige sivile.
Dette kan gjøre Irak mye verre enn
Vietnam. For oss alle.
Robert McNamara var som eldre mann
modig nok til å innrømme sine feil.
Budskapet hans i 1995 var at du må
tenke klart i begynnelsen av en slik
konflikt, stille de riktige og
relevante spørsmålene og forstå at bare
innbyggerne i det aktuelle landet kan
vinne krigen. Forutsetningen er en
sterk, stabil og effektiv regjering som
har den fulle lojalitet og støtte fra
folket. I Irak mangler USA nå omtrent
alt for å vinne etter hvert. Det samme
gjør irakerne selv.
Krigens logikk er dessuten paradoksal,
ikke lineær, og den samme dynamikken
som får statsminister Kjell Magne
Bondevik til å hoppe på og delta i
okkupasjonen når det går bra og hoppe
mer og mer av når det går dårlig, gjør
seg gjeldende hos alle mennesker som er
involvert i en krig. I større eller
mindre grad. ”Nå forstår jeg at det
går riktig vei,” sa general Charles de
Gaulle tørt da til og med prestene
strømmet til og hilste ham varmt under
marsjen mot Paris i 1944. Når prester
løper andre veien, er dette et
tilsvarende dårlig tegn for krigsherrer.
Krigens dynamikk ruller nå med større
tyngde mot USA både i selve Irak og for
øvrig i verden. Ikke lenger for USA og
oss andre som er med i "koalisjonen av
de villige". For Norge er også med i
denne alliansen som nå tvinges på
defensiven. Selv om det norske militære
engasjementet er innhyllet i humanitært
prat der det er mulig. Jeg tviler på om
nordmenn under krigen la særlig vekt på
om tyske soldater var fra Østerrike
eller selve Tyskland. Irakere og
afghanere skiller neppe særlig mer
mellom amerikanere og nordmenn. En
okkupant er en okkupant.
Situasjonen blir ikke bedre av at
kanskje aldri har noen ledere tenkt
mindre klarsynt før et felttog enn
denne gangen. Nå tenker jeg ikke bare
på katastrofen i Irak, men på hele
krigen mot terror etter 11. september
2001. På selve grunnlaget. Målet er
ikke definert godt nok.
Tvert om er det overordnede målet
rasjonelt umulig. Det er faktisk en
absurditet. Ganske enkelt. Det er mer
egnet til å lure folk enn til grunnlag
for operative tiltak, og det gir
legitimitet for også undertrykkende
regimer langt fra demokrati til å
terrorisere opposisjonen med fare for
terror til svar. En terrorist hos
undertrykkeren blir lett en
frihetskjemper hos den undertrykte.
Terror er på samme måte som krig for
øvrig et middel til å oppnå politiske
mål, og det kan være et ekstremt
effektivt middel. Noe de siste årene
har vist. Men intelligente mennesker
som aldri ville ha funnet på å si at vi
skal føre krig mot krigen, sier nå hele
tiden at vi skal føre krig mot terror: ”
War on terror” er det store slagordet,
og det har samme villedende
tiltrekningen som slagordet "Nei til
atomvåpen" hadde under den kalde
krigen. Det er vanskelig å si seg
uenig, men problemstillingen er likevel
irrelevant i forhold til politiske og
militære realiteter. Krig og politikk
må ha relevante og rasjonelle mål for å
lykkes.
Slagordet "krig mot terror" er nemlig -
ved nærmere rasjonelt ettersyn -like
meningsløst som å krige mot krigen, og
kan ikke ha annet logisk utfall i den
ytterste følge enn at vi til slutt
ender opp med å krige mot oss selv. Mot
alt vi står for. Noe vi allerede langt
på vei gjør ved å undergrave stadig
flere rettigheter som den personlige
friheten hviler på i vestlige land. Vi
fører krig mot krigen med de
paradoksale følger som dette har.
Norge er mer utsatt for terror som
følge av engasjementet i Afghanistan og
Irak. Dette sier også Politiets
Sikkerhetstjeneste (PST), så
myndighetene er fullt klar over
risikoen som blir tatt. At risikoen kan
øke før valget her hjemme i september,
er også ganske innlysende. Bombene i
Madrid før valget i fjor snudde opp ned
på spansk politikk og førte selvsagt
til at alle de spanske soldatene ble
trukket ut av Irak. Terror hadde igjen
vist seg som et meget effektivt middel
for å oppnå et mål. Det skal holde
hardt å opprettholde den politiske
støtten for å okkupere Irak i
Storbritannia også etter
terrorangrepene i London denne
sommeren. Allerede dagen etter
bombeeksplosjonene i London lekket det
ut offisielle britiske rapporter om
planer for å trekke tilbake de fleste
soldatene fra Irak.
Er Norge villig til å betale en så høy
pris i "krigen mot terror” som
politikerne våre er i ferd med å la oss
betale? Dersom Kjell Magne Bondevik,
Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland
og alle andre som har vært med på dette
militære eventyret uten særlig debatt
på forhånd, kan se det norske folk inn
i øynene etter at noen hundre mennesker
i alle aldre er maltraktert på Karl
Johan eller hvor det nå enn skulle
være, og si at dette er prisen vi er
villige til å betale for "krigen mot
terror”, da er det kanskje greit. Vi
har altså sendt soldater og offiserer
til Afghanistan og Irak med åpne øyne,
klar over at en katastrofe kunne skje
her hjemme som følge av krigen vår ute.
Dette er en ærlig sak. Enig eller uenig
i en slik politikk. Vi ofrer noen av
våre landsmenn, kvinner og barn og hvem
det tilfeldig enn måtte være som får
armer og ben revet i filler og
forbrennes overalt, for at vi andre som
er igjen skal kunne leve slik vi vil
selv. Dette er i det minste rakrygget.
Men dette er jo slett ikke tilfelle. I
det virkelige liv. Vi har så svake
ledere at de omtrent ber om å få en
bombe blåst av, kanskje nettopp fordi
de er så svake. De kan derfor i seg
selv utgjøre en sikkerhetsrisiko for
oss alle. For alle vet at de vil hoppe
rundt i terrenget med det samme det
smeller, islamske fundamentalister er
heller ikke dummere enn folk flest, og
at alle norske militære derfor vil være
ute av Afghanistan og Irak ganske snart
etter et angrep her hjemme. Samme hva
USA og andre sier. Så da kunne vi
kanskje ha spart oss for mange
menneskeliv og meningsløse lidelser ved
å trekke oss ut før det smeller. For vi
kommer helt sikkert til å gjøre det når
bombene har gjort sitt. Det skal stor
styrke til for å tåle denne type tap.
USA trenger nå kanskje sanne venner,
ikke venner som blir usanne straks det
smeller.
Dette landet er ikke villig til å
betale andre priser enn det som kan
måles i penger. Alt annet er
illusjoner. Strategien som alle planer
hittil er bygget på, kan fort bli
forandret når de maktpolitiske
realitetene innhenter oss. Viljen vår
til å krige mot krigen kan ikke bare
bli bøyd, den kan bli knust. På få
minutter.
Om ikke annet kommer velgerne til å
sørge for at alle soldater kommer hjem,
hvis tidspunktet blir like kaldblodig
valgt som i Madrid. Men så modige er vi
ikke at vi handler før det er for sent.
Motet manglet da spiren for alt ble
lagt. Nå er faren mer overhengende, og
motet er neppe større. Trolig mindre.
Norge er som regel i krig fordi lederne
våre mangler mot, ikke fordi de har
det. Norge har for tiden politikere
tilpasset et stort oljefond, ikke
krigsvilkår. Dette er et land hvor det
er mer penger enn vett.
Fordi vi ikke er klarsynt verken i
begynnelsen eller senere, og mangler en
fremsynt sikkerhets- og
utenrikspolitikk som kan unngå eller i
hvert fall minske faren for at det
smeller her, står vi uten botemiddel
når faren er i ferd med å komme for
full styrke. Det blir å ta bena fatt.
Med Kjell Magne Bondevik til nærmeste
fjelltopp. Men statsministeren kan
denne gangen neppe slippe unna ansvaret
like lett ved å si at han er sjokkert
og lei seg, og at han skal sette ned en
kommisjon for å se om noe kunne ha vært
gjort annerledes. Eller ved å love å be
for de pårørende og ta en milliard
eller to ekstra fra fondet. Land har
ikke moral, bare interesser, og vi har
ingen nasjonal interesse av å betale
dyrt i form av blod og menneskelige
lidelser her hjemme. En slik interesse
finnes det ikke folkelig grunnlag for i
Norge.
Regjeringen og det politiske miljøet
ellers har tatt en veldig høy risiko
med åpne øyne og har ingen
unnskyldning hvis vi må betale den
samme grusomme prisen som mennesker i
London eller Madrid har gjort. Tolig
skulle jeg ha skrevet når i stedet for
hvis.
Resultat er nemlig det vi forventer.
Følgene er det vi får.
------------------------
Les nynorskversjon av samme kommentar
|
|
