Norge 100 år:
De gode
og dårlige
nordmenn
Artikkel 6
Suksess er enkelt. Gjør det rette,
på rette måten, til rett tid. Når
det gjelder avslutningsfasen av
tyskernes okkupasjon av Norge, ble
jeg stadig mer interessert i
hvilken rekkefølge som hendelser
forekom i. Hvilke personer som kom
hjem fra utlendighet, og når.
Enten det var fremstående
politikere eller medlemmer av
regjering og kongehus, og ikke
minst hvem som tok imot Kronprins
Olav og Kong Haakon. De to
viktigste symbolene for Norge og
nordmenn.
Analogiske feilslutninger er jeg
blitt godt kjent med som fenomen
de siste ti årene. De får du til
ved å gjøre de rette simsalabim.
Så når Einar Gerhardsen, nå i
rollen som ordfører for Oslo,
plutselig står på kaia og tar imot
først Kronprins Olav i begynnelsen
av mai og senere Kong Haakon i
slutten av samme måned, med svært
viktige hilsningstaler på vegne av
folket, er det lett å slutte seg
til fra omgivelsene, det vil si
det norske folk, at han gjorde det
som representant for nasjonen
Norge. Da var nasjonen bare 40 år
gammel og okkupert i fem av disse
årene. Butikker var stengt ”av
glede”, og mennesker flest festet
og var lite kritiske til hvordan
norsk politikk utviklet seg.
Det er Oslo som er viktig politisk
i en slik sammenheng. Resten av
landet har bare sekundær
betydning. Slik har det alltid
vært. Gerhardsen talte for Konge
og fedreland. Vår kamp var kronet
med seier.
Dagbladet kunne for bare for noen
få år siden fortelle den ukjente
historien om hvordan Einar
Gerhardsen ble flyttet fra
konsentrasjonsleir i Tyskland til
fangeskap på Grini under ikke helt
kjente omstendigheter. Noe han
selv aldri snakket om. Ingen
visste hvordan det skjedde. Eller
hvorfor.
Denne flyttingen fra Tyskland
skjedde i 1944. Både tyskere og
nordmenn visste da at det bare var
et spørsmål om tid før det var
slutt. Kontinentet var invadert.
På Grini fikk Gerhardsen anledning
til å drive med politikk også. Han
var derfor på plass, med
gjenvunnet helse og klar da freden
kom. Men hva var Einar Gerhardsen
klar til? Til å benyttes i et
politisk spill?
Det var to politikere som var
uvanlig aktive denne våren. Den
ene var den snart 48 år gamle
Einar Gerhardsen. Den andre var
den 30 år gamle Jens Christian
Hauge. Han skulle bli Norges
yngste statsråd gjennom tidene
senere på året.
Hauge var leder for den militære
delen av Hjemmefronten, Milorg, og
behersket maktmidler. De to fant
hverandre fort og ble et politisk
par denne våren. Historien har
fremstilt dette som en
tilfeldighet. At de nærmest falt
for hverandre. Ikke noe heter
imidlertid tilfeldighet i denne
bransjen.
Den 9. mai ble kontorene ryddet i
Folketeaterbygningen. Redaktøren
av Arbeiderbladet, Martin Tranmæl,
dukket opp fra Sverige. Han var
blank i øynene, skriver Per Øyvind
Heradstveit i boken ”Einar
Gerhardsen og hans menn”;
”Einar Gerhardsen leder møtene.
Formelt sett var han ikke formann,
men han sitter med
formannsklubben, og ingen ser ut
til å ha innvendinger mot dette.
Først i september velger
landsmøtet Gerhardsen som formann.
Hvor var egentlig formannen, han
som landsmøtet formelt hadde valgt
og som aldri hadde gått av?
Oscar Torp kom til Oslo først 13.
mai som medlem av
regjeringsdelegasjonen. Ingen
hadde underrettet ham om at han
ikke lenger var formann i Det
norske Arbeiderparti.”
Denne delen av Per Øyvind
Heradstveits bok ”Einar Gerhardsen
og hans menn”, kan du lese her.
Torp hadde ikke mye han skulle ha
sagt. Han var dobbelkrysset i det
fysiske fraværet. I
arbeiderbevegelsen har det vært
farlig å være fysisk borte fra
plassen sin. Du kan risikere at
det plutselig sitter en annen i
stolen. Med formannsklubben. Eller
med redaktørfullmakt. Den samme
som du har.
Jeg opplevde at en fullstendig
ukjent bedriftskonsulent plutselig
satt i stolen min på
redaktørkontoret og pakket bort
alle sakene mine i april 1996.
Journalistene hadde da fått
beskjed fra styrelederen,
partisekretær Kjell Sund i
Rogaland Arbeiderparti, at jeg
aldri mer kom tilbake. Som om jeg
noen gang hadde mistet
rettighetene mine i virkeligheten.
Kjell Sund var en skikkelig
variant av det som Reidar Hirsti
kalte vannbøflene i
arbeiderbevegelsen. Andre har kalt
dem sersjanter.
Jeg hadde en sykmelding som
fortsatt gikk to uker fram i tid.
Desperat skulle jeg snart forsøke
å få legen til å oppheve den. Da
jeg for alvor oppdaget det
vanvittige som var i ferd med å
bli gjort mot meg ved hjelp av
den. At sykmeldingen ble benyttet
i en juridisk konstruksjon mot
meg. At den var gitt stikk motsatt
formell følge enn den skulle hatt.
Det var jo retten min til å leve
som skulle styrkes. Den første
menneskerett.
Jeg skulle ha hatt et styrket
formelt liv, en styrket
rettsstilling som menneske og
sjefredaktør. Mine
redaktørrettigheter i stillingen
hvilte på forutsetningen om mine
rettigheter som statsborger. Som
igjen hvilte på mine rettigheter
som menneske. Alt henger sammen
med alt. Også rettigheter og
plikter. Nå var hele denne
integrerte kjeden av rettigheter
og plikter snudd på hodet. Alle
tidligere integrerte deler ble
fragmentert som en følge av denne
geniale fremgangsmåten. Utenfor
normal fatteevne.
Denne såkalte ”sjefredaktøren” som
satt og pakket bort sakene mine på
mitt eget kontor, var gitt samme
fullmakter og rettigheter som også
jeg hadde. Jeg var jo den sanne
sjefredaktøren, den andre var den
usanne. Som skulle bli sann ved å
undertrykke den sanne. Slik at
forholdet mellom dem ble byttet
om. Jeg ble den usanne overalt i
omgivelsene. Gjennom den
kontradiksjonen som
dobbeltkrysningen hadde til følge.
Det neste som den usanne
sjefredaktøren begynte med, var å
be avsendere av fakturaer fra
avis- og tidsskriftsabonnementer
til meg, den sanne sjefredaktøren,
om å adressere om fakturaene hjem
til meg privat. I stedet for å
betale slik bedriften skulle som
følge av arbeidsavtalen med
sjefredaktøren sin. Jeg hadde
mange aviser og blader. For jeg
var jo en redaktør. Dette var
kurante forhold. Ingen normale
mennesker tror at de skal kunne
oppleve noe slikt. I Norge.
Det haglet nå inn med fakturaer
hjemme i min egen postkasse. På
blader, aviser og jeg vet ikke
hva. Når rettighetene mine i
arbeidsavtalen var fragmentert og
skulle plukkes bort en etter en,
slik at det til slutt bare var en
tom stilling uten rettigheter, var
dette en uvanlig djevelsk og
smart, for ikke å si genial, måte
å gjøre det på. Advokat Johan
Fredrik Remmen, nærmeste
medarbeideren til Hauge,
instruerte bedriftskonsulenten hva
han skulle gjøre hele tiden. Fyren
hadde jo aldri sett en avis før.
Han ble bare brukt til å
dobbeltkrysse meg med. Midlertidig.
Bedrifter som fikk beskjed om å
omadressere fakturer til meg
privat, gjorde som de fikk beskjed
om. De ble lurt. For når de
foretok denne handlingen, flyttet
de plikten til å betale over på
meg. Følgen var at de opphevet
plikten til å betale hos Rogalands
Avis. Når du pålegger en annen en
plikt, blir den logiske følge at
den opphører et annet sted. Når
det er snakk om samme plikten.
Denne teknikken ble benyttet i
stor grad til å plukke meg for
rettigheter. Bruk alltid annen
manns hånd vet du. Til å dra
slangen ut av hullet. Til og med
forsikringsselskapet mitt ble lurt
til å flytte plikten til å betale
premie på uføreforsikring og
dødsrisikoforsikring over på meg
som følge av en tilsynelatende
uskyldig melding om å omadressere
posten og fakturaen til meg; Fra
bedriften.
Når den handlingen skjedde, var
plikten til å betale premie
flyttet over på meg personlig med
den følge at plikten opphørte hos
arbeidsgiveren. Et viktig
sikkerhetssystem var narret med en
utspekulert manøver. Midt i livets
verste krise. Mens jeg var dødelig
syk.
Om høsten 1996 var jeg havnet på
psykiatrisk sjukehus i Stavanger
med livstruende alvorlig depresjon
og var ikke i stand til å ta vare
på meg selv, så jeg registrerte
knapt hva som skjedde rundt meg.
Hele den gode forsikringsavtalen
som skulle gi meg over 500.000
kroner ved uførhet og et like
stort beløp ved død, ble følgelig
ugyldig fordi jeg ikke var i stand
til å håndtere situasjonen. Da jeg
trengte forsikringen mest.
Først i 2002, da jeg så smått
begynte å løse saken skikkelig,
kunne jeg arrestere
forsikringsselskapet for at alle
sikkerhetsrutinene deres var lurt
til å foreta handlinger til skade
og tap for meg. Jeg angrep nå stat
og forsikringsselskap. To
sikkerhetssystemer som hadde
sviktet totalt.
Da dokumentasjonen for at dette
var tilfelle var fremlagt, gjorde
selskapet noe så uvanlig som å
gjøre avtalen gyldig igjen og
betale ut over 560 000 kroner for
uførheten som prosessen hadde hatt
til følge. Seks år etterpå! Hadde
jeg dødd i løpet av disse årene,
noe som det mange ganger var stor
fare for, hadde jeg aldri kunnet
få tilbake forsikringen min. Det
hadde jeg heller ikke fått hvis
jeg ikke hadde vært ressurssterk
og etter hvert meget flink i jus
og bedrageri.
For nå var jeg i full gang med å
identifisere Jens Christian Hauges
modus operandi. Jeg mistet den
gode redaktørpensjonen min også.
Jeg var jo A-pressens desidert
best betalte redaktør. Pensjonen
klarte jeg også å få tilbake i
2003 og 2004. Den hadde
forsikringsselskapet gjort om til
en fripolise i 1996 med grunnlag i
en usann erklæring om at jeg var
sluttet. Pluss at jeg var frisk og
arbeidsfør! Selvsagt ikke sant det
heller. Falsk i ett, falsk i alt.
I seks år slet familien økonomisk
før jeg klarte å vinne tilbake
tapte rettigheter. Vi hadde tre
mindreårige barn å forsørge.
”Ikke rør mine juridiske
konstruksjoner!” skal Jens
Christin Hauge en gang ha sagt
ifølge boken ”Maktens Ansikt” fra
1991. Jeg rørte de juridiske
konstruksjonene hans noe så
voldsomt i 1996. Hadde jeg ikke
gjort det, ville jeg heller ikke
ha klart å avsløre dem nå nesten
ti år senere. Men prisen jeg
betalte var umenneskelig høy. Jeg
håper ikke den blir enda høyere.
Er det noe forskere og andre har
merket, så er det at mange som vet
noe om Hauge, gjerne opptrer
anonymt. Eller så er de redde for
å si noe. Det er ikke uten grunn.
Jens Christian Hauge var neppe
mindre skruppelløs i 1945. Han
hadde jo undertegnet personlig et
hundretalls likvidasjoner siste
året. Han hadde vært både aktor og
dommer. Men ingen vet i
virkeligheten hvorfor disse
folkene ble skutt. Bevisene mot
dem ble tilintetgjort umiddelbart
etter at han hadde fattet
beslutning om likvidasjon, skrev
Hauge til riksadvokaten i 1948.
Hauge har senere innbilt folk at
viktig materiale om disse
likvidasjonene ligger forseglet i
Forsvarsmuseet på Akershus, med
klausul om å ikke bli åpnet før om
lang tid. I dette hvelvet burde
det stå bare én lapp: ”Jeg narret
dere alle! Hilsen Edvardsen.”
Skruppelløs var han som 29 åring.
Ingen grunn til å tro at han ble
mindre skruppelløs med årene. Ei
heller mindre avstumpet. I 1996
var han 81 år og skikkelig sprek
fortsatt. Ennå lever han, nå fylt
90. Hauge kunne benytte stor sjarm
både mot kvinner og menn. Når det
var påkrevd. Dette er folk som er
smilende og sjarmerende og skryter
uhemmet av deg samtidig som de
plukker lommene dine tomme. Jeg
har aldri fått så mye skryt som da
Johan Jørgen Remmen fra Hauge & Co
gjennomførte denne operasjonen mot
meg i Rogalands Avis. Det var ikke
måte på hvilken ressursperson jeg
var for A-pressen og hvor flink
jeg var. Jeg ble nærmest
geniforklart.
”Hvorfor gjør dere dette mot
Norulv, da?” spurte Stig Finslo i
Norsk Redaktørforening. På sin
særegne rolige, lakoniske måte.
For handlingene var stikk imot det
verbale skrytet. Finslo fikk aldri
noen begrunnelse for noe som
helst. Ikke noe rasjonelt å
forholde seg til for noen. ”Det
avgjørende er ikke hvordan denne
situasjonen oppstod, det
avgjørende er at det foreligger en
situasjon,” sa Johan Fr. Remmen. ”
Først skaper man en situasjon,
deretter fastslår man at det
foreligger en situasjon”, er
Reiulf Steens beskrivelse av
fenomenet.
Det er disse skapte vanskelige
situasjonene som har gjort det
mulig for Hauge å krysse seg inn i
arbeiderbevegelsens ulike
organisasjoner. For da har lederne
nede i systemet bedt om juridisk
hjelp, for å komme ut av floken,
og fra dette tidspunkt har
advokaten overtatt kommandoen.
Enhver leder har da gjort slik han
eller hun har fått beskjed om
etter hvert som disse
personalsakene har utviklet seg.
Hauge har vært en Gud, behandlet
med respekt og stor frykt, men
han har opptrådt helst indirekte i
denne såkalte ”juridiske hjelpen”
også. Gjennom en annen advokat på
kontoret. Ingen av dem dukker fram
fra kulissene før de må. Når
sersjantene har gjort for mange
feil, eller offeret er for smart
og gjenstridig.
Fragmentering og ”behovet for å
vite” er blitt strengt fulgt også
innad i egen virksomhet. Hauges
advokatkontor og han selv har vært
Arbeiderpartiets skjold og våpen.
Juvelen i kronen til imperiet er
passet godt på.
Det er umulig å forsvare seg mot
slike folk og slike
fremgangsmåter. Samme hvor dyktig
du er: Dette er jo det geniale ved
måten å gjøre det på også. Du
forholder deg hele tiden til
logiske hull. Magikerens skapte
virkelighet. Kommunistene
virkeliggjorde gjennom de
operative metodene sine de verste
skildringene fra
skjønnlitteraturen.
Jeg var som Josef K. i ”Prosessen”
av Kafka. Jeg skulle til slutt
komme i samme situasjon som K som
til slutt aksepterte dødsdommen.
Med den begrunnelse at den som
betraktes som skyldige
tilstrekkelig lenge, til slutt
tror at han er det. Jeg tok også
inn over meg all skyld da
prosessen fortsatte lenge etter at
jeg var havnet i en dyp depresjon
og på sykehus høsten 1996. Jeg var
hovedpersonen i en virkelig
prosessroman, og det uhyggelige
var at advokat Remmen også hele
tiden snakket om ”denne prosessen”.
Josef K. i ”Prosessen” var nettopp
ikke skyldig i noe bestemt, han
var bare ikke lenger uskyldig,
skjønt han selv hevdet å være det.
Ikke mange forstyrret Jens
Christian Hauges konstruksjoner og
prosesser våren 1945. Einar
Gerhardsen ble brukt til å
dobbeltkrysse Torp, og var nå den
som stod fram som landets ledende
politiker. I ethvert politisk
spill. I enhver manifestasjon av
den frigjorte nasjonen utad. Hvor
Gerhardsen var, var også Jens
Christian Hauge. Per Øyvind
Heradstveit skriver:
”Mer enn noen annen hadde han
(Gerhardsen) blitt plassert –
eller hadde manøvrert seg selv inn
i alle de strategiske posisjoner
man kan tenke seg i det politiske
bildet.”
Sannsynligvis var han plassert for
å brukes i strategiske posisjoner
allerede i 1944. Han ble neppe
flyttet fra Tyskland uten grunn.
Eller av humane grunner. Når så
freden kom, ble Gerhardsen
manøvrert inn i alle miljøer som
kunne tenkes å få innflytelse på
utviklingen. Han var overalt,
skriver Heradstveit. Som har den
journalistiske svakheten at han
stadig finner på unnskyldninger
for Gerhardsens merkelige måter å
behandle folk på. Dette skyldes
den store respekten som Gerhardsen
hadde i 1981 i det norske
samfunnet. Også hos Heradstveit.
Unge i dag kan vanskelig forstå at
en politiker kunne ha så høy
respekt som Gerhardsen hadde på
denne tiden.
Heradstveit kommer i boken med så
mye sprengstoff mot Gerhardsen at
han ikke bare kan slå, han må også
stryke med andre hånden. Derfor er
boken full av lovprising og
unnskyldninger som det ikke er
dekning for. Dette skjemmer boken.
Men hvor langt kunne en journalist
gå mot en nasjonal helligdom uten
å mildne inntrykket på denne måten
tidlig på 80-tallet? Likevel ble
det hardt nok for Heradstveit å ha
satt navnet sitt på boken. De som
ikke skjelte ham ut, tidde ham i
hjel. De andre kom bort til ham
mer diskret og berømmet den
journalistiske jobben. Slik var
Norge da. Kanskje er landet slik
ennå.
Vi har ikke et noe godt ord for ”
game player” på norsk. Men det er
nettopp ”game player” Jens
Christian Hauge er. Han følger
oppskrifter laget på forhånd og
improviserer bare i forhold til
denne oppskriften ved å bygge ut
konstruksjonen etter samme
oppskrift. Når du kjenner
fremgangsmåten, kan du gjennom
ulike åpne kilder følge hvordan
Hauge med Gerhardsen foran seg
dobbelt- og trippelkrysser mellom
de ulike politiske miljøene og de
sentrale aktørene i norsk politikk
utover våren 1945.
Noen blir stående igjen uten å bli
spurt om noe som helst, slike som
statsministeren fra aprildagene
1940, Johan Nygaardsvold. Han
innleverte sin avskjedssøknad
denne våren. Hauge krysser som
fødselshjelper mellom formannen
for Høyesterett, Paal Berg, nå
ikke kjent fra Regjeringsutvalget
under tyskerne, men som leder for
Hjemmefronten, og Einar
Gerhardsen, nestlederen som sa han
var leder for Arbeiderpartiet.
Hauge begynte som ”sekretær” for
Paal Berg, for senere langs
tidslinjen å ende opp som
"sekretær” for Einar Gerhardsen,
mens høyesterettsdommeren sto
forfjamset igjen, krysset ut av
norsk politikk for godt. Nå skulle
han bare bekrefte dødsdommen over
Quisling. Som han hadde hedret for
stor fedrelandskjærlighet for de
samme handlingene fem år før.
Etterpå er det i beste fall blitt
oppfattet som at Gerhardsen arvet
sekretæren til Paal Berg! Utfallet
var selvsagt gitt på forhånd. Det
var Gerhardsen som ble
statsminister i dette spillet.
Slik det var planlagt på forhånd.
Før han ble hentet hjem fra
Tyskland. I første omgang i en
samlingsregjering. Oppskriften ble
fulgt i andre land hvor også
Sovjetunionen hadde skjulte
interesser. Den eneste som været
kupp var Høyres mest kjente og
rutinerte politiker, Carl Joachim
Hambo. Han hadde denne beske
kommentaren til det som skjedde
denne våren femten år senere:
”Regjeringen Nygaardsvold
innleverte sin avskjedsansøkning,
og Einar Gerhardsen som var
Arbeiderpartiets nestformann ble
valgt som hans eftermann og kallet
til å danne den nye regjering. Han
plukket ut et par av sine bekjente
som ikke tilhørte Arbeiderpartiet
og som aldri hadde hatt noen
befatning med politikk, han fikk
dem utnevnt til statsråder og
kalte konglomeratet en ”
samlingsregjering” – en fullkommen
uriktig betegnelse (som er
gjengitt i ”Hvem er hvem?”).
Verken Høyre eller Venstre hadde
noen som helst andel i
rgjeringsdannelsen. Det var
Gerhardsens ønske å få et brudd på
den konstitusjonelle linje. Det
lykkedes ikke helt, men ved hjelp
av Høyesterett som hadde
prostituert seg bak Stortngets
rygg og omhyggelig skjulte sin
inhabilitet, lykkedes det å få
Stortinget til å gå med på nye
valg innen utgangen av 1945.”
”Hver eneste setning her er gal,
hevder Gerhardsen”, skriver
Heradstveit og legger til uten
begrunnelse i boken ”Einar
Gerhardsen og hans menn”: ”Og det
har han rett i.” Mon det? Når du
kjenner fremgangsmåten til Hauge,
så synes jeg at Hambro var den som
forstod mest i det politiske
miljøet i Norge på denne tiden.
Selv om han langt fra forstod alt.
Stortingspresidenten Hambro
fryktet et direkte kupp fra
Hjemmefronten våren 1945. Ellers
ble de fleste rundlurt. For her
skjer manipuleringen indirekte.
Ikke direkte. Det middelbare
prioriteres foran det umiddelbare
i Hauges manipulasjonsteknikker.
Det var ikke noe B-team som var på
ferde i Oslo eller viktige
hovedsteder i Europa denne våren.
Da tyskerne og Adolf Hitler
opplevde ”Der Untergang”. En
despot var borte, men alt her i
livet er relativt. Også ondskapen
er relativ. Den andre despoten var
i forhold til Hitler enda verre i
den utviste forakten for
menneskeliv.
Josef Stalin hadde også vunnet og
hadde overalt hvor vitale
interesser burde sikres for
fremtiden, posisjonert seg i lang
tid. Overalt lurte han sine
allierte Storbritannia og USA det
siste krigsåret. Dette viser all
forskning. Bare ikke i Norge.
Den britiske forskeren og
forfatteren Anthony Beevors solide
bøker de siste årene har vært en
solid dokumentasjon på listigheten
i strategi og taktikk fra Josef
Stalin. Strategi er å vite hvor du
skal, taktikk er å velge tid og
sted. Josef Stalin så langt
fremover etter krigens slutt og
visste både hvor han skulle og
hadde tjenester som kunne velge
tid og sted. Ikke minst krysse
mellom disse to referansepunktene
i sinnet hos mennesker. Da kan mye
bli gjort. Alt som ikke går an
faktisk.
Josef Stalin var i sin uhyrlighet
en strategisk og politisk
begavelse. Men så hadde han da
også ført krig mot egen befolkning
og naboland i mange år før
storkrigen mot Hitlers Tyskland.
Undertrykkende regimer bruker
krigens teknikker i fredstid også.
Det er det viktig å være
oppmerksom på. Sovjetunionen var
ekstremt undertrykkende under
Stalin. Det var slik han sikret
imperiets stabilitet.
Sovjetunionen mistet hele 20
millioner mennesker i den store
fedrelandskrigen, som
verdenskrigen heter der. Det er et
høyt tall, men imperiet kom seg,
tross høyt tapstall og enorme
materielle ødeleggelser,
overraskende fort til hektene
igjenetter krigen.
Norge og alle andre land var bare
brikker i et spill. Der Stalin
benyttet land som brikker på
sjakkbrettet, benyttet Jens
Christian Hauge sentrale
politikere rundt seg. Som brikker.
De var begge to mennesker som du
aldri kunne vite for mye om,
riktig nok opererte de på hvert
sitt nivå, men fremgangsmåten, den
var den samme. Den ekstremt
dyktige politiske manipulasjon.
Hvor ingen middel var ubenyttet
hvis det tjente hensikten. Med
samme karakteristiske trekk. Full
korrespondanse.
Gerhardsen var statsminister fram
til 1951, så kom Oscar Torp inn på
scenen igjen. Denne gangen som
statsminister. Men i 1955, det
året jeg ble født, var Gerhardsen
tilbake igjen på toppen.
Utskiftningene i regjeringen kunne
være brutale. Statsrådene ble i
mange tilfeller bare
dobbeltkrysset. Jeg har hørt at
Gerhardsen avsluttet en
regjeringskonferanse med å takke
en statsråd for innsatsen. Det var
første og eneste beskjeden denne
statsråden fikk om at i neste
konferanse ville det sitte et
annet menneske som departementsjef
i vedkommendes stol. Jeg vet ikke
om historien er sann. Men når
Gerhardsen stadig sa at ”noen har
snakket sammen”, så viser all
erfaringen min at da hadde trolig
Gerhardsen snakket med Jens
Christian Hauge. Neppe mange
flere. Han hadde likevel dekning
for utsagnet. Noen er også det
samme som to.
Hvis jeg hadde blitt kalt inn til
styreleder Kjell Sund eller
konsernsjef Alf Hildrum og bedt om
å slutte som leder i Rogalands
Avis i 1996, ville jeg som en
profesjonell leder selvsagt ha
møtt opp, fått en begrunnelse og
avtalt hvordan det skulle bli
gjort. Men dette ble ikke gjort.
For konsernsjefen ville ikke
flytte på meg, tvert om. Hildrum
mente jeg gjorde en glimrende jobb
på den uriasposten som jeg var.
Noe han aldri la skjul på. Jeg
hadde da også et godt forhold til
ham.
Resultatene mine var strålende og
ingen konflikter eksisterte lenger
mellom redaktør og ansatte, slik
det hadde gjort i begynnelsen av
nittitallet da mange av dem ble
sagt opp for å redde avisen fra å
bli lagt ned. Hildrum hadde året
før til og med sagt til de
konserntillitsvalgte at jeg var en
fredet leder. De kunne bare glemme
å fjerne meg.
Men partisekretær Kjell Sund ville
åpenbart ha meg bort av politisk
årsaker, det hadde han fått
beskjed om. Et større politisk
spill var på gang som den lokale
fylkessekretæren i Arbeiderpartiet
selvsagt ikke visste om, men han
satte i gang. Sund ville
imidlertid bare flytte meg inn til
en god jobb i Oslo, bort fra den
politiske talerstolen som jeg
benyttet så effektivt i Stavanger.
Jeg hadde alltid hatt et godt
forhold til Sund også. Da Alf
Hildrum hørte om fremstøtet fra
styrelederen om å flytte meg til
tv-arbeid i Oslo, bare brølte
Hildrum helt uforstående til meg: ”
Inn her???” Noe som ikke var
aktuelt. En ny umulig situasjon å
forholde seg rasjonelt til var
oppstått. Den skulle bare bli
verre. Med enda flere sprø
hendelser. De haglet.
En mye brukt teknikk er å be andre
om et møte. Etterpå sier du at det
var de andre som ba om møtet med
deg. Sannheten er da snudd til den
stikk motsatte av hva den er i
virkeligheten. Dette ble gjort mye
underveis i mitt tilfelle og er et
annet karakteristitisk trekk ved
denne måten å manipulere
virkeleligheten på.
Redaksjonsklubben hadde ingen
interesse av å skifte ledelse i
avisen. Men advokat Johan Fredrik
Remmen og partisekretær Kjell Sund
ba lederen for klubben om et møte.
Da møtet var holdt, ble det
deretter sagt at klubben hadde
bedt om et møte om situasjonen.
Noe som kunne utlegges slik at
redaksjonsklubben hadde et problem
som de ansvarlige måtte finne en
løsning på. Slik ble det hele
tiden skapt situasjoner i
prosessen som folk ble lurt inn i
og tvunget til å forholde seg til.
Når Haakon Lie på landsmøtet i
1967, etter å ha blitt angrepet av
Gerhardsen på talerstolen, sa
oppgitt til landsfaderen på
tomannshånd. ”Så du skal knekke
meg som en lus!” ble dette overfor
omgivelsene snudd til at Haakon
Lie hadde truet Gerhardsen med at
han skulle knekke ham en lus.
Usannhet ble snudd til en sannhet.
Gjennom en kontradiksjon. Det er
slik fremgangsmåten har vært hele
veien.
Situasjonenene som jeg opplevde,
illustrerer fremgangsmåten i
begynnelsen av disse
utrenskningene i
arbeiderbevegelsen. En har
benyttet de mindre smarte
sersjantene, de politiske
kommissærene, til å starte
renkespillet og intrigene, og
spiller høyere sjefer og
tillitsvalgte med mer vett ut over
sidelinjen. De blir manipulert inn
i umulige situasjoner. Slik alle
andre aktører blir det. Som følge
av teknikken.
I mitt tilfelle var det nødvendig
med et omfattende renkespill, for
hvordan gi en helt hvit mann
flekker? Jeg hadde et lokalt styre
som alltid hadde stått oppreist
for meg, en direktørkollega og
andre nære medarbeidere som gjorde
det samme, en konsernsjef som også
hadde gjort det samme, ikke minst
også en styreleder, men likevel
skjedde det. Jeg kan i dag gjøre
rede i detalj for fremgangsmåten
som Hauge & Co benyttet til enhver
tid i manipulasjonen. Også i
første fase. Dette er en
skremmende fremgangsmåte. Når den
blir avdekket i detaljer.
Slik blir det når alle de fine
menneskene som utad utgjør
arbeiderbevegelsen, blir styrt av
noen som trekker i tråder i det
skjulte. På mørke rom som ingen
ser. Da er det også fysisk umulig
å opptre sivilisert, skikkelig og
redelig. Slik resten av samfunnet
stort sett gjør. Ved for eksempel
å ha møte med en leder og be han
slutte eller ta en annen stilling.
Hvis noen hadde ønsket det. Dette
har jo andre steder vært en kurant
og hverdagslig hendelse overalt i
samfunnet.
Tro ikke at det har vært noen
forskjell mellom statsministrer,
statsråder, partiledere, ledere
for A-pressen, sjefredaktører
eller hvem som helst som har vært
utsatt for fremgangsmåten til Jens
Christian Hauge opp gjennom
tidene. De er alle behandlet likt.
Fordommene dine, eller
forutsetningene dine for
tenkningen, lurer deg. Du ser på
en statsminister som noe stort som
ikke kan være omfattet av slike
spill. Da kjenner du ikke norsk
politikk. De har selvsagt vært
mest utsatt. Næringslivet har vært
det også. At gründeren Vebjørn
Tandberg tok sitt eget liv i sin
tid, forstår jeg også nå bedre.
Faktisk veldig godt. Mye av den
samme fremgangsmåten ble benyttet
mot ham. Hauge kom inn i det
kriserammede Tandberg som
styreformann. Da Staten overtok.
I 1960 kommenterte en avis
utskiftinger av statsråder i
Gerhardsens regjering slik: Er det
nødvendig at dette kommer som
julekvelden på kjerringa?
Gerhardsen svarer selv: ”Nei, ikke
alltid. Men som regel vil dette
måtte komme plutselig.”
Dette står å lese i Heradstveits
bok også. Han forteller at i den
indre krets het det litt bittert:
Einar Gerhardsen glemmer delvis å
gi beskjed til folk enten de skal
inn eller ut av regjeringen! ”Så
ille var det neppe, men nesten – i
enkelte tilfeller,” skriver
Heradstveit.
Selvsagt glemte ikke Gerhardsen
noe som helst. Dette var en del av
den politiske kulturen, en fast
prosedyre som karakteriserer Jens
Christian Hauge. Det er slik det
ble gjort, helt fram til mine
dager i 1996, om ikke lenger.
Dobbeltkrysningene florerer. Boken
”Einar Gerhardsen og hans menn”
kunne like godt hett ”Jens
Christian Hauge og hans menn”,
eller kanskje enda bedre ”Jens
Christian Hauge og hans parti”.
Men boken fikk nå det navnet som
var naturlig med de fordommer for
tenkningen som eksisterte i 1981.
Heradstveit hadde i sannhet
sprengt nye grenser og tenkt
utover de snevre rammene som var
vanlig for politiske journalister
i de dager, og som dessverre
gjelder i altfor stor grad
fortsatt.
Den brutale historien om da Nils
Langhelle ble dobbeltkrysset med
Arne Skaug som handelsminister, er
et av de sterkeste i boken. Den
virkelige grunnen til at Nils
Langhelle måtte ut, var at han var
skeptisk til Jens Christian Hauge.
Som da kom inn som justisminister
i den andre regjeringen til
Gerhardsen. Langhelle var en meget
oppegående mann og var i ferd med
å skrive en bok om Norges
innmelding i NATO da han døde i
1967. Denne boken bestemte han seg
for å skrive fordi han ikke stolte
på Hauge. Som hadde varslet at han
ville skrive en bok om samme
emnet. Nemlig om Norges inntreden
i den atlantiske forsvarsalliansen.
Langhelle ville ikke at Hauges
versjon skulle bli stående for
ettertiden, hans mistro til Hauges
evne til objektiv fremstilling var
stor, men Hauges versjon av denne
hendelsen ble vel stående i stor
utstrekning likevel. Langhelles
versjon gikk tapt fordi han døde.
Før boken var ferdig. Min erfaring
etter å ha dykket dypt i Hauges
gjøren og laden noen år nå, er at
de få gangen han går ut offentlig,
så er behovet for å maskere noe
til stede. Få har manipulert
historikere mer enn han heller.
Langhelle var den som overtok som
forsvarsminister etter Hauge i
1951 og hadde vel tenkt sitt etter
to år som statsråd i samme
departement. En tanke er per
definisjon en ugjort handling.
Mange slike tanker er nok gjort i
Det norske Arbeiderparti opp
gjennom årene. Jeg er neppe alene.
1951 var året da Hauge, som hadde
vært en høyt profilert
forsvarsminister, brått gikk dypt
ned i samfunnet og begynte som
informasjonssekretær i
Arbeiderpartiet på Youngstorget.
En uvanlig hendelse i Norge.
Hvordan omgivelsene reagerte, kan
du lese her i Heradstveits bok.
Ingen forstod noe av det som
skjedde. Akkurat dette er et
karakteristisk trekk i
arbeiderbevegelsens historie etter
krigen. Ingen forstår noe. Før det
er for sent. Og heller ikke da.
Gerhardsen gikk også av som
statsminister. Så oppmerksomheten
ble dirigert mot ham. Ikke Hauges
plutselige sorti. Jeg synes denne
avgangen er langt mer interessant
enn Gerhardsens. Når følgene fra
prinsippene bak abrakadabra er
skrellet bort. Avled publikums
oppmerksomhet, og du kan som kjent
marsjere en elefant over scenen
uten at noen merker det.
Gerhardsen er i internasjonal
sammenheng ikke mye relevant. Det
er derimot Jens Christian Hauge.
Kunnskap og fokus mot ham er det
interessante i dette skiftet av
regjeringssjef. I 1951. Finten
hans ved først å søke jobben som
departementsråd i
Forsvarsdepartementet, for senere
å ikke få den, angivelig fordi han
var på kant med offiserene, føyer
seg også inn i et
handlingsmønster. Som jeg også har
identifisert andre steder.
Glitrende bedrag. Rett og slett
fremragende.
1951 var også året da Kim Philpy
ble avslørt som den store
muldvarpen i britisk
etterretningstjeneste. Han satt
som leder for antisovjetisk
virksomhet i Storbritannias
etterretningstjeneste under
avslutning av den andre
verdenskrigen. Det skulle i årene
fremover bli avslørt langt flere
sovjetiske spioner i de samme
hemmelige tjenestene. Britisk
etterretning var markspist av
Josef Stalin og hans dyktige folk.
Helt til topps. Noe som selvsagt
hadde følger for Norge, ingen
visste bare hvilke.
Oscar Torp overtok som
statsminister i 1951. I det som
Haakon Lie kaller det omvendte
statskupp.
Jeg ble forsøkt narret til det
samme da jeg ble sykmeldt for en
måned i februar 1996. Dette var jo
en kurant sak, for som
sjefredaktør hadde jeg en dyktig
nyhetredaktør som var
stedfortrederen min når jeg var
fysisk borte. Enten det var som
følge av sykdom eller
utenlandsopphold, det siste var
det mange av, det første få.
Uansett om jeg var fysisk borte
eller ikke, var jeg selvsagt
ansvarlig redaktør for avisen. Noe
vaktsjefene merket hver kveld, for
da var jeg på tråden og
kontrollerte neste dags avis.
Enten det var fra Paris, London,
Oslo, Cape Town eller Botnane i
Sunnfjord. Jeg levde etter regelen
om at du aldri delegerer ansvar,
bare myndighet. Nyhetsredaksjonen
min var strømlinjeformet etter
mønster fra Dagsnytt. Hvor miljøet
var rått, men hjerteløst.
Nå var plutselig ingenting normalt
lenger. I februar 1996.
Konsernsjef Alf Hildrum var narret
til å tro at jeg måtte konstituere
en annen sjefredaktør og formidlet
denne beskjeden via vennen min,
både daværende og ennå
administrerende direktør i
Aftenposten, Olav Mugaas. Som for
øvrig ikke kunne forstå hvorfor
ikke Alf tok en telefon til meg.
Ingen forstod noe av det som
skjedde. Men jeg var ikke så dum
at jeg lot meg narre til å avsette
meg selv gjennom å foreta en
konstituering av en annen
sjefredaktør. Dobbeltkrysse meg
selv. Riktig nok var jeg og ikke
minst kollegene, manipulert noe så
forferdelig i flere uker allerede.
Så jeg følte vel at jeg aldri
hadde hatt en glad dag som
sjefredaktør for Rogalands Avis.
Men det hadde jeg.
Det gikk trill rundt for dem, og
den nærmeste medarbeideren min i
administrasjonen, en jente som jeg
satte stor pris på og hadde et
særlig godt personlig forhold til,
hadde fullstendig mistet hodet som
følge av manipulasjonen og den
usanne informasjonen som ble
plantet i operasjonen. Ingen
skitne triks ble unngått brukt for
å komme under huden på meg.
Sammen med alltid rolige Stig
Finslo i Norsk Redaktørforening
avverget jeg fortløpende forsøkene
på å lappe administrerende
direktørs rett over min
redaktørrett og min stedfortreders
rett, nyhetsredaktørens, over min
rett. To forsøk på
dobbeltkryssing. Etter at jeg ikke
lot meg narre til å lure meg selv
ved å utnevne en annen ansvarlig
redaktør enn meg selv. Med andre
ord å dobbelkrysse meg selv.
Kollegene mine ble imidlertid
lurt. Med kaotiske tilstander til
følge. ”Først skaper man en
situasjon, så fastslår man at det
foreligger en situasjon”. For
igjen å sitere Reiulf Steen. Som
fortsatt sliter med å forstå. Jeg
kan kanskje hjelpe ham i disse
artiklene til å komme videre i
livet. Reiulf er et menneske og en
politiker som jeg bare har godt å
si om. Selv om vi står langt fra
hverandre politisk på enkelte
områder. Jeg kjente også ham.
Jeg var nå i februar 1996 blitt
veldig syk av Seroxat, jeg klarte
nesten ikke å gå, men hodet var
ikke mistet. Jeg er ikke den
letteste å lure, men selvsagt
forsvarsløs når alle andre blir
det. Etter tur. Noen måneder
senere skulle jeg klippe ut et
sitat fra min egen avis: ”Den som
ikke under visse omstendigheter
kan miste sin forstand, har ingen
forstand å miste”. Slik formidlet
en klok kvinnelig medarbeider i
avisen det skjulte inntrykket som
hun hadde fått så langt i
prosessen. Folk var redde. Jeg
hadde en ganske god forstand å
miste. Det var hele kapitalen min
i livet.
Om jeg ikke lot meg forlede til å
begå statskupp mot meg selv, så
gjorde Gerhardsen det i 1951.
Derav den beske kommentaren fra
alltid våkne og oppegående Haakon
Lie: Det omvendte statskupp. Han
var selvsagt manipulert. ”Jeg vil
aldri bli statsminister igjen” sa
en nedbrutt Gerhardsen. Han gråt.
Les her hvordan Heradstveit
skildrer det omvendte statskuppet
fra 1951.
Jeg må igjen understreke at
Heradstveits bok er særlig
verdifull fordi den har Trygve
Bratteli som hovedkilde. Bratteli
var svært troverdig. Han var en
samtidig observatør til de
viktigste politiske hendelsene i
etterkrigstiden. Dette var en
gløgg og klok mann som var uvanlig
etterrettelig. Det samme var
Heradstveit. Jeg må legge til at
det er en myte at sentralstyret i
Arbeiderpartiet under Gerhardsen,
var slik et sentralt maktorgan med
livlig diskusjon. Stort sett var
referatene skrevet på forhånd.
Gerhardsen orienterte om sakene,
kikket bort på LO-formann Konrad
Nordahl, hvis ikke det kom noen
innvendinger fra ham, ble saken
klubbet gjennom. Det var det. Slik
var det i styret for Rogalands
Avis også. Mine ord var lov.
Jens Christian Hauges kuppliknende
måter å drive alle saker gjennom
på i politikken, irriterte andre
statsråder. Oscar Torp var et
tålmodig menneske, men ifølge
Heradstveits bok hadde han i 1951
opparbeidet irritasjon over Hauge.
Les her kapitlet ”Han var ikke fra
arbeiderklassen” fra boken ”Einar
Gerhardsen og hans menn”.
Hvordan andre reagerte på Hauges
håndtering av saker, han ble kalt
"visestatsministeren" og hvilken
rolle Werna Gerhardsen spilte, kan
du lese her i utdrag fra samme
boken.
I 1955 ble altså Langhelle
dobbelkrysset. Han brøt
fullstendig sammen av følgen.
Denne gangen er det
utenriksminister Hallvard Lange
som er den lånte hånden som ikke
skal trekke ut slangen fra hullet,
men putte den inn. Like viktig å
følge reglene begge veier i slike
operasjoner. Mafiaregelen gjelder
begge veier. Den bisarre
situasjonen skildrer Heradstveit
slik:
”Utenriksministeren (Hallvard
Lange) inviterte opp Arne Skaug og
fortalte at det var ønske om at
han måtte gå inn i regjeringen.
Samtidig ble Arne Skaug invitert
på lunsj av handelsminister Nils
Langhelle, Skaug antok at han
skulle bli informert om
situasjonen i departementet. Men
Langhelle visste ikke at han selv
skulle ut av Handelsdepartementet
og heller ikke at hans lunsjgjest
i realiteten var hans etterfølger.
Man hadde glemt å informere Skaug
om at Langhelle ikke var
informert! Nå satt de rundt
lunsjbordet, og langsomt gikk det
opp for Langhelle at Skaug var
hans etterfølger. Langsomt gikk
det opp for Skaug at Langhelle
ikke var informert om det som
skulle skje!”
Selvsagt forelå det ingen ”
forglemmelse”. Dette er følgene av
fremgangsmåten ved denne typen
politisk manipulasjon. Hvordan det
videre gikk i denne historien, og
hvordan Langhelle brøt fullstendig
sammen, kan du lese her i utdrag
fra boken.
Etter fire år dypere i systemet,
hadde Hauge tydeligvis behov for å
bli justisminister. Noe han ikke
ble lenge. Med ham tilbake i
statsrådsstolen, kom også den
omvendte skyggen, Einar
Gerhardsen. Nå var det hans tur
til å bli brukt igjen. Mannen som
var så utkjørt at han aldri mer
ville bli statsminister i 1951. Nå
var han på full fart tilbake igjen
i regjeringsarbeidet. Som sjef for
en ny regjering.
Oscar Torp ble undergravet på
forhånd ved hjelp av rykter ute og
hjemme om at regjeringen hans var
på vei ut. Noe som indirekte
fremgår av Heradstveits bok. Dette
er akkurat samme
manipulasjonsmetodene som Gro
Harlem Brundtland ble utsatt for
våren, sommeren og høsten 1996.
Akkurat de samme. Rykter er et
effektivt politisk middel i
manipulasjon i et lite land som
Norge. Med en liten elite. Ofte
tett vevd sammen i familieforhold.
Hvordan Torp ble skiftet ut, kan
du les her i boken til Heradstveit.
Hvordan Torp selv reagerte, kan du
lese her. Han oppfattet seg som
ikke lydig nok. Neppe en riktig
forklaring.
Torp var jo blitt statsminister i
1951. Etter at Einar Gerhardsen
hadde avsatt seg selv og utnevnt
Torp. Som han hadde dobbeltkrysset
som partileder seks år før. Her er
det bruk og kast. For alle rublene.
Haakon Lie betegnet Jens Christian
Hauge som ”en merkelig fyr” da jeg
møtte ham i 1996. Haakon kjente
ikke Hauge skikkelig. Ingen gjorde
det. ”Hva gjorde du under krigen,
pappa?” er det mest brysomme
spørsmålet en unge rett etter
krigen kunne stille faren i Norge.
Hauge var ikke noe unntak. Ikke en
gang sønnen hans har fått ett ord
ut av ham om hva han gjorde under
krigen. Det kan jeg godt forstå.
"Herregud, vi var så naive!" sa
Haakon Lie til en avis for noen år
siden i en annen sammenheng om
situasjonen på 50-tallet. Da KGB
med letthet kunne komme under
huden på en norsk statsminister
ved å forføre kona hans.
Gerhardsen ble manipulert
hensynsløst på alle bauer og
kanter. Hvor det var mulig å få
tak. Ingen hyggelig bransje
dette.
Haakon Lie fortalte meg at den
aller første fagforeningen i USA,
på 1860-tallet, hadde vedtekter
hvor medlemskap var åpent for
alle, bortsett fra ”bartenders and
lawyers”. Bartendere og advokater.
Dette var upålitelige folk. Som
bare lurte folk. Allerede den
gang. Mennesker skifter, men selve
mennesket er det samme. Til alle
tider. Før, nå og i morgen. Vi kan
aldri vite nok om dem.
Trolig burde Det norske
Arbeiderparti hatt samme vedtekter
i 1945. Da Jens Christian Hauge
meldte seg inn i partiet. Mannen
som den mektige LO-lederen Konrad
Nordahl foraktelig kalte ”
fjortendagers-sosialisten”. Hauge
var imidlertid noe langt mer. Noe
langt, langt mer. Han var stor. På
sin måte.
Som det heter i alle referater av
betydning i arbeiderbevegelsen
etter krigen:
”Dessuten møtte Jens Christian
Hauge”.
Også i norsk historie. Norge er
likevel blitt 100 år. Kanskje
nettopp som følge av dette
oppmøtet? Hvem vet. Hvem som er
dårlige og gode nordmenn. Hvem som
er gale og hvem som er vel bevarte.
Jeg har ikke lenger noen fordommer
i så måte. Det ville i så fall
begrense tenkningen. Slike vil jeg
ikke ha. Tross alt er jeg bare
femti år, men gammel nok til å
gjøre meg opp en mening om hva som
er sant og hva som er usant. Hva
som er rett og hva som er urett.
På bakgrunn av hva jeg selv har
opplevd. Det er faktisk ikke lite.
Jeg er norsk statsborger, men
ingen overbevist sådan. Ingen
overbevist nordmann. Trolig burde
vi ennå ha vært i union med
Sverige. Mer og mer deler jeg
denne konklusjonen som faren min,
en velkjent og respektert
politiker her i Sogn og Fjordane,
kom fram til før han døde i 1992.
Året 1905 var neppe mye å juble
for. Slik vi nordmenn gjør. Enten
vi er gode eller dårlige.
Ingenting kan likevel gjøres om
igjen. Det som er hendt, er
fortid. Jeg er bare en av mange
som har fått livet ødelagt i dette
spillet.
Tilbake til forrige artikkel i denne serien om Norges 100
års jubileum
Tilbake til første artikkel i samme serien
Les kommentaren ”Stortingsvalg, selvrespekt og sunn
fornuft”, publisert 12. august 2005
Les ”Krigen mot krigen – følgene av en absurditet”,
publisert 12. juli 2005
|
|
