Gerhardsen: Jeg er trett Klokka 18 den 11.november 1951 hørte medlemmene av sentralstyret i dyp taushet på formannen som opplyste at han ville gå av som statsminister. Han hadde alt pekt ut etterfølgeren. Oscar Torp skulle ta over som sjef for regjeringen. Statsministerens ord virket som en bombe, og det var dødsstille i rommet. Einar Gerhardsen selv kjempet med gråten i over to minutter. Det var et av de mest dramatiske møter i sentralstyret. Ja, medlemmene var nesten som lammet. ”Bare Tranmæl og Torp kjente til saken på forhånd”, sier Gerhardsen i sine memoarer. Det er på det rene at iallfall Konrad Nordahl visste om det som skulle skje. Lars Evensen som hadde hørt Gerhardsen i regjeringskonferansen tidligere på dagen, hadde orientert LOs formann. Lars Evensen var jo LOs mann i regjeringen. Olav Larsen, redaktør i Arbeiderbladet, hadde fått nyss om det som var under oppseiling. Det var statssekretær Oluf Solumsmoen som hadde ringt ham etter møtet i regjeringen. Ellers var det ingen i sentralstyret som visste noe. Det hele virket som et sjokk på dem: dette betyr en katastrofe for partiet! På hans kolleger i regjeringen kom også nyheten som lyn fra klar himmel. ”Ingen fikk seg til å si noe,” opplyser Gerhardsen om kollegene i regjeringen. Andre steder heter det imidlertid at ”Gerhardsen la ikkje skjul på at statsrådene henstilte til ham å bli sittende som sjef for regjeringen”. Og nå satt Einar Gerhardsen her i sentralstyret og sa: Siden jeg ble statsminister i 1945, har jeg ikke hatt en glad dag. Nå vil jeg ut av dette… Under absolutt stillhet i rommet fortsatte Einar Gerhardsen: Jeg er trett etter alle disse år. Nå vil jeg bli fri. Jeg vil bruke kreftene mine i partiarbeidet. Jeg vil aldri mer være statsminister. Utdrag fra boken ”Einar Gerhardsen og hans menn” (J.W. Cappelen Forlag, 1981), s. 140