Gerhardsen igjen ved roret En besluttsom Gerhardsen Den 14. februar 1955 var det den nye finansministeren, Mons Lid, som la fram de økonomiske tiltakene regjeringen ville sette i verk straks. De viktigste punktene var disse: Kvoten for import av biler ble skåret ned til halvparten. Det ble innført en avgift på 10 prosent på importen av biler og traktorer. Salget måtte etter dette gå ned, og betalingsbalansen ble rettet opp. Det ble innført omsetningsavgift på bygge- og anleggsarbeider. Skattefrie fondsavsetninger ble mindre attraktive. Alt dette var energiske tiltak til å bedre økonomien, og her gikk Gerhardsen besluttsomt og energisk fram. Røiseland, som i Torp-tiden hadde beklaget at regjeringen ikke la fram planer om tiltak til å rette opp økonomien, måtte nå innrømme at ” planane strøymer på oss, så vi knapt kan anda!” Finansministeren hadde i prinsippet fulgt den linje Bratteli hadde lagt opp til, men han nådde ikke fram i spørsmålet om subsidier. Mons Lid trodde han hadde fått klarsignal fra regjeringen til å skjære ned de statlige tilskuddene som jo hadde vært stridsspørsmålet. Han foreslo altså en nedskjæring av subsidiene. Dette gjorde han i tiltro til at regjeringen og Landsorganisasjonen hadde sluttet seg til en slik linje. Brått møter han motstand av LO, ”de folkene falt meg i ryggen”. Statsministeren stiller seg på LOs side. Dette var uforklarlig for Mons Lid. Han hadde fått det inntrykket at Gerhardsen var enig i nedskjæringen. Nå måtte Mons Lid bøye seg. Han tok det svært hardt, og hadde en følelse av å ha blitt sviktet. Statsministeren hadde falt sin egen finansminister i ryggen. Slik tolket Lid situasjonen. Det politiske liv er hardt. For Mons Lid var dette en vanskelig periode. Han hadde noe motvillig gått inn i regjeringen, forteller Gerhardsen. Han var selv ikke helt frisk, og hans kone var syk. Jeg tror ikke jeg klarer å være finansminister, hadde han sagt til den nye statsministeren. Gerhardsen syntes han likevel måtte presse Lid til å gå inn i regjeringen. Meisdalshagen, som ble landbruksminister, hadde sagt til statsministeren at han ikke ville gå inn som statsråd dersom Mons Lid ikke gjorde det samme. Nederlaget i subsidiespørsmålet tok Lid tungt, så tungt, spå tungt at han på en offentlig restaurant i Oslo brast i gråt. ”Vi satt i annen etasje i Humla og spiste. Da greide Mons Lid ikke mer. Da satte han seg ned med hodet i armene og stridgråt. Han var en så sterk og rolig mann. Det gjorde et voldsomt inntrykk å se ham så sammenbrutt, totalt oppløst i gråt.” Langhelle bryter også sammen I 1960 kommenterte en avis utskiftinger av statsråder i Gerhardsens regjering slik: Er det nødvendig at dette kommer som julekvelden på kjerringa? Gerhardsen svarer selv: ”Nei, ikke alltid. Men som regel vil dette måtte komme plutselig.” Spekulasjoner omkring personspørsmål har alltid vært ødeleggende for Arbeiderpartiet. Gerhardsen har sett dette svært klart. Og han trakk sine konsekvenser. Den som skulle forlate regjeringen måtte beskyttes, den som skulle inn, hadde krav på ikke å bli analysert på kryss og tvers før hans tiltreden var et faktum, personspørsmål måtte ikke rokke ved regjeringen eller regjeringssjefens stilling. Alle disse forhold tilsa at slike prosesser måtte gjennomføres på kortest mulig tid. Og det gjorde Gerhardsen. Mange var de statsrådene som gjennom årene opplevde teknikken som noe brutal. Gerhardsens linje var å gjennomføre slike endringer i regjeringen raskt og effektivt. Så fikk heller andre omsyn – slike som menneskelige – vike plass. Og han diskuterte ikke personspørsmål med mange andre mennesker. Snarere sonderte han terrenget, gjorde seg selv opp en mening og la spå fram et ferdig forslag. Det var meget sjelden noen kunne opponere mot hans personvalg. Men det skjedde, det også, særlig i hans siste år som statsminister. I den indre krets het det litt bittert: Einar Gerhardsen glemmer delvis å gi beskjed til folk enten de nå skal inn eller ut av regjeringen! Så ille var det neppe, men nesten – i enkelte tilfeller. Når det gjelder rekonstruksjonen av regjeringen etter at Torp gikk av, ser det ut til at Gerhardsen i første omgang har diskutert enkelte personspørsmål med utenriksminister Lange. Det var  jo enighet om at Lange skulle bli sittende, og nå ville Gerhardsen ha hans tanker om utskiftingene. Handels- og finansministeren ville få de største byrdene på grunn av den økonomiske situasjonen. Og Gerhardsen søkte etter dyktige statsråder. Mons Lid ble finansminister, men hvem skulle styre handelsdepartementet? Det hadde med utenrikshandelen og skipsfarten å gjøre, og stod altså sentralt etter de nye økonomiske tiltakene det var planer om. Den tidligere formannen i finanskomiteen og nå ambassadør ved OECD i Paris, Arne Skaug, ble plukket ut. Etter en del betenkning sa han ja. Halvard Lange hjalp til med å få ham overtalt. Nå oppstod følgende bisarre situasjon: Utenriksministeren inviterte opp Arne Skaug og fortalte at det var ønske om at han måtte gå inn i regjeringen. Samtidig ble Arne Skaug invitert på lunsj av handelsminister Nils Langhelle. Skaug antok at han skulle bli informert om situasjonen i departementet. Men Langhelle visste ikke at han selv skulle ut av handelsdepartementet vog heller ikke at hans lunsjgjest i realiteten var hans etterfølger. Man hadde glemt å informere Skaug om at Langhelle ikke var informert! Nå satt de rundt lunsjbordet, og langsomt gikk det opp for Langhelle at Skaug var hans etterfølger. Langsomt gikk det opp for Skaug at Langhelle ikke var informert om det som skulle skje! En underlig lunsj. Ingen av dem røpet overfor den andre hva de nå forstod. Da grep fru Åse Lange inn og sa til sin mann: Dette går ikke an, vi har vært venner med Nils i mange år. Han kan ikke sitte der i timesvis og snakke med Arne Skaug og ikke vite at de skal skifte plass førstkommende fredag (statsråd)! Noen bilte opp til Sogn Hageby og ga Nils Langhelle beskjed. Men siden samme kveld kom Nils Langhelle og noen andre i selskap til Olav Brunvand. De satt der og pratet om regjeringsskiftet. Plutselig brast det for Nils: Han gråt åpenlyst, ikke for sin syke mor, men rett og slett fordi nervene hans slo klikk på grunn av sjokket vog den behandlingsmåten han hadde blitt utsatt for. Han hadde vært i regjeringen i 10 år. Man blir selv sterkt beveget når man ser barkede, tilårskomne politikere som Langhelle bryte sammen på denne måten. Det er i slike situasjoner man blir slått av det gåtefulle i Gerhardsens sinn. Jeg tror det kom av hans dype sjenanse. Han hadde ikke så lett for å snakke med folk i slike situasjoner.” Hvorfor måtte så Langhelle ut av regjeringen i 1955? Selvsagt var det et godt argument at Skaug var bedre inne i handelspolitiske spørsmål. I så måte viste Gerhardsen et godt skjønn; han finner nesten alltid de riktige medarbeiderne. Men Langhelle kunne jo ha fått et annet departement. Eller iallfall kunne man tenke seg en samtale mellom Langhelle og Gerhardsen om hele spørsmålet. Men den samtalen kom aldri i stand. Det er vel nærliggende å tro at Gerhardsen konfererte en del med Jens Chr. Hauge i denne situasjonen, også om personspørsmål. Det er kjent at Langhelle forlangte at Hauge skulle gå ut av regjeringen sist det var skifte, da Torp overtok etter Gerhardsen i 1951. Gerhardsen likte ikke at enkelte statsråder ikke kunne forsone seg med Hauges stil. Ja, han ble i 1951 svært fornærmet over kravet om Hauges avgang. Nå skulle Hauge inn igjen, og det var Gerhardsens personlige og sterke ønske at Hauge skulle bli justisminister. Hauge har neppe gått inn for å få Langhelle som kollega i den nye regjeringen. Ikke fordi denne typen menensker er langsinte, men det sier seg selv at samarbeidsforholdene mellom Langhelle og Hauge kunne komme til å bli problematiske på nytt. Og nå satt Langhelle der og gråt. Det var for drøyt selv for denne sindige og meget elskverdige mannen. Det norske Arbeiderparti var ingen søndagsskole, men tidene skifter og nettopp Nils Langhelle skulle i 60-årene bli Einar Gerhardsens favoritt til formannstillingen i partiet! Utdrag fra boken ”Einar Gerhardsen og hans menn” av Per Øyvind Heradstveit, (J.W. Cappelens Forlag 1981) side 182-186   (Mine uthevinger)