”Fransiska hadde sine egne hemmeligheter, og sov dypt om natten. Bare en sjelden gang blev hun skremt op av tiden, for denne høst var høsten 1939. Som alle barn hadde hun en følelse av det som levet i de voksne; inn i drømmene, inn i søvnen tok hun med sig meget av all den uro og angst som lå som en giftgass over verden i dette året. Og hva var det som hendte i løpet av vinteren og våren? Den 1. september skjedde det som verden hadde ventet lenge på. Forrige krig hadde efterlatt en ny, solid krigsårsak, en krigsårsak man kunne stole på. Tyskland ville ha Danzig tilbake. Og ifølge den gamle regel at ingen krig må avsluttes før man har lagt spiren til næste, lå alt utmerket til. Og for at Tyskland skulle være kampklart, hadde England og Amerika lånt Hitler størsteparten av de sytti millioner mark han trengte til opprustningen. Den 3. september kom den engelsk-franske krigserklæring, to dager efter at tyske tropper var rykket inn i Polen. Verdenskrigen blev startet for å befri Polen. Det påståes at den engelsk-franske krigserklæring kom som en opriktig overraskelse på Tysklands regjering, fordi alle denne regjerings handlinger var blitt godtatt og anerkjent av Vesten og endog støttet med meget store pengelån helt inntil krigserklæringen kom: Men den kom altså, og Tyskland inntok og beholdt halve Polen og befant sig nu i krig med Vesten. Samtidig tok Sovjet den andre halvparten av Polen. Men Sovjet fikk ingen krigserklæring. Fjorten dager efterpå tok Sovjet Estland som derved ophørte å eksistere. Så tok Sovjet Lettland, som ophørte å eksistere. Så tok Sovjet Litauen, som ophørte å eksistere. Da alt dette skjedde til alles beste, og åpenbart bare kom som svar på polske, estiske, lettiske, litauiske krenkelser av Russland, godtok Vesten dette uten å sende flere krigserklæringer. Slik begynte oktober. Først i slutten av næste måned blev Russland på ny krenket. Den 29. november klaget Sovjet over finske overgrep, og næste dag gikk Russland til forsvarskrig mot Finland som hadde forstyrret verdensfreden og de store land fredsvilje. – Med stor tapperhet satte det krenkede sovjet-folk sig til motverge mot de finske imperialister, fascister og lakeier for storkapitalen, nøyaktig som det hadde slått ned angrepene fra Polen, Estland, Lettland og Litauen. Men finnene var slemmere. Samtidig hendte noe i Fransiskas hjem. Cato hadde nu daglig vært sammen med Willi Randstad, og det må skyldes innflytelse fra ham at Cato meldte sig frivillig til Finlands- krigen. Det merkelige var at der gikk så mange rykter på den tid, rykter om grusomheter, men bare få trodde på dem.; nazister og ytterliggående konservative trodde på grusomhetene i Sovjet, og kommunister og fantaster trodde på grusomhetene i Tyskland. Og gjensidig ophevet de hverandre: noen aviser forsvarte Tyskland, og andre aviser slog ned på bakvaskelsene av Sovjet, så fornuftige mennesker tenkte sitt og innså at alt var overdrivelse; slavedrift, justismord og tortur var ting som bare den overophetede politiske fantasi kunne finne på å sverte motstanderne med. Og i alle fall kunne slikt aldri hende her, og derfor heller ikke andre steder. Men bare at slike rykter gikk, og at slike beskyldninger blev reist, viser hvordan luften var. Der blev mumlet om voldsomme deportasjoner i Baltikum og om fantastiske jødeforfølgelser i Tyskland, skulle man tro dette, så måtte man forutsette at tiden var falt tilbake til reaksjon og barbari, noe som ikke lot sig forene med de humane partiprogrammene og med radio og kjøleskap. Nei, fremskrittet gikk sin gang over jorden. Samtidig skjedde det ingenting på Vestfronten; ingen av de krigførende ville riktig begynne, bare Russland som ikke var i krig med noen måtte utkjempe flere kortvarige, men heftige slag mot sine krigerske naboer. Litt senere i dette første, fredelige krigsåret hendte der også noe som ingen dannede menneske lenger husker. Mens russerne ryddet op i elendigheten i sin del av Polen, gjorde tyskerne det samme med sin. Og det underlige viste sig, at mens det russiske området var fullt av fascister som måtte utrenskes, så var det tyske området like fullt av kommunister og jøder som også måtte utrenskes. Mens russerne hadde anledning til å sende alle sine forrædere til Sibiria, fattet Hitler beslutningen å bli kvitt dem på en annen måte. En strøm av jøder fra Tyskland og tyskokkupert Polen skulle få utreise til Palestina hvis bare engelskmennene ville slippe dem inn. Men dessverre svarte den engelske regjering sine tyske kolleger og medpolitikere at sådan immigrasjon ville bli ansett som ulovlig. I mai 1940 blev den britiske regjering anmodet om å ta imot jødiske barn og visse voksne fra de tyskokkuperte områder, men det tok to år å svare på spørsmålet som i mellemtiden blev løst av Hitler på en annen måte. Men som sagt er der ingen dannede menesker som husker slike ting i dag, og selv i alvorlige historiske opslagsverk er de utelatt, fordi de ellers ville forvirre bildet av en klar situasjon. Og når de nævnes her, da er det ikke for å sverte noen, men bare for å vise hva som lå i luften i den tiden og som sammen med meget annet virket direkte og indirekte på hele Fransiskas ubevisste og anelsesfylte liv, til og med på drømmene og søvnen. Majoren selv blev merkelig taus denne høsten 1939, og da Cato gikk til ham med beslutningen om å dra til Finland, svarte han ikke før dagen efter. De gav ham lov til å dra. Denne vinteren, mens broren var borte, lærte Fransiska å gråte, både fordi det var tomt i huset efter Cato, og fordi faren var så dyster. Dette med Finlandskrigen begynte å gå inn på folk – det gikk inn på alle at David ikke strakte våpen mot Goliath, men brukte dem så det sved. Fransiskas far tok en fryktelig lærdom av denne skandaløse og unaturlige krig; foran hele verden viste Finland at et lite land med en liten hær kan føre en virkningsfull forsvarskrig. Forutsatt naturligvis at hæren ikke hadde sitt eget lands regjering til hovedfiende. Var det mulig for Finland å forsvare sig som hadde en lang grense med flate skogsområder mot angriperen, så måtte Norge ha ti ganger så gode chanser mot en angriper. Et norsk forsvar som var bygget over landets naturlige forhold, ville ha muligheter for å gjøre et angrep så ulønnsomt at det ikke ville bli gjentatt. Majorens gamle tanke reiste seg igjen i ham med voldsom kraft. På våren kom Cato tilbake fra Finland, sunn og hel, men mer forandret enn man skulle ha trodd var mulig. Han var brun, mager, høyere og bredere enn da han drog, og han hadde fått et helt nytt ansikt. Både han og Fransiksa gråt, da de så hverandre igjen, større var han ikke blitt enda. Og en tid gikk han bare hjemme. Dette var slutten av mars 1940. Han fortalte ikke meget om vinterkrigen, men han hilste ikke på Jan, og Jan opsøkte ikke ham. De var blitt voksne. Allikevel var vinteren en større påkjenning for Jan enn man kunne se på ham. Finlandskrigen efterlot de første stygge rustflekkene på hans nye, blanke kommunistiske tro. Samtidig optrådte gamle sympatisører for første gang som åpne antikommunister, og enkelte gamle, stridbare kjemper falt fra, erklærte sig for Finland og mot Russland, og det var ikke de dårligste navn og ikke de dårligste menn. Jevnt over var det folk som bare så vidt hadde klart å beholde en rest av troen gjennom Moskva-prosessene, og som nu ikke orket mer løgn, - i alle fall ikke av denne sorten. Også advokat Wastrup hadde sin krise, og den gikk dypt. Han hadde vært meget i utlandet før, og blant hans venner var der ikke få tyske kommunister som i tidens løp var dradd til Russland, enten som fagfolk, eller – litt senere – som flyktninger for Hitler. Og Wastrup visste jo at under den russisk-tyske allianse som oppstod efter Polens fjerde deling, blev disse gamle kommunistvenner i flokk og følge utlevert til Gestapo over demarkasjonslinjen i Polen.” Utdrag fra boken ”Under en hårdere himmel” av Jens Bjørneboe (1957) ”Fransiksa satt på sengekanten og trakk på sig strømpene. Foran henne stod det vesle bordet, og på bordet stod en skål. Mens hun satt og så på den, flyttet den sig plutselig over bordflaten. Helt alene flyttet den sig plutselig over bordflaten. Helt alene flyttet den sig, uten at noen hadde rørt ved den. Hun følte en navnløs forbauselse, men i det samme flyttet hele værelset sig, og samtidig hørte hun braket. Claudia reiste sig op igjen. Herre Gud, nå bomber de hospitalet også! Kom, Fransiska, fort! Vi må få dem ned i kjelleren. Et øyeblikk efter sprang de ned trappen. Det var en fjern del av bygningen som var blitt truffet. Så gikk natten med flyttingen av pasientene. Der gikk flere dager til før Fransiska fikk riktig tid til å ta farens avisartikler frem for å lese dem. Begge var vervingsartikler for majorens nye parti. Den ene var: Exil-regjeringens høyforræderi. I 1940 trakk England Norge inn i verdenskrigen ved å forberede en invasjon i vårt land. Enten var disse forberedelser alvorlig ment, eller de var en skinnmanøver, beregnet på å bortlede den tyske krigsledelsens oppmerksomhet fra England selv. Krigen i 1940 var unødvendig og lite ærerik. Det må være viktig for alle patriotisk tenkende og følende nordmenn at vi i dag med ærlig vilje til sannhet og rett spør hva som førte frem til denne ulykkelige og vanærende krig og det forløp den fikk. Svaret er: Regjeringens bevisste landsforræderi gjennom sabotasjen av Norges forsvar. Som gammel offiser taler jeg her av bitter erfaring, men også efter omhyggelige undersøkelser. Den 31. august 1939 gav den norske regjering ordre til alle norske krigsfartøyer om ikke å bruke makt mot overmakt, hvis krenkelse av vår nøytralitet skulle skje i norsk farvann utenfor norske marinehavner. Samme år hevdet oberst Jonas Petersen i Aftenposten: ”…..er vår hær og flåte intet effektivt forsvar, men kan i tilfelle krig kun ansees som et hjelpeløst slaktoffer.”…den ansvarlige instans som i dag vil beordre våre flyvåpen til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyvende ungdom til det rene selvmord.” Dette var i 1939, og tiden fremover tryglet de militære chefer regjeringen om bevilgninger. Til disse militære schefers krav svarte statsministeren: ”En kan bli fristet til å slå porten igjen, og ta nøkkelen ut også”. Forut for denne holdning til forsvaret går mange og lange, og for en offiser tunge år hvor disse folk gjennemfører sin linje. Denne linje går langt tilbake og blev ført målbevisst frem til 9. april 1940, hvor den bar sin naturlige frukt; landets forsvar var satt ut av spill og landet lå åpent og vergeløst. I 1930, ti år før ulykken, uttalte Fr. Monsen på partiets landsmøte følgende: ”Det har alltid vært enighet innen vårt parti om at man skulle søke å gjøre den borgerlige hær ubrukbar.” (Uttalelsen er protokollført og siteres ordrett) Fr. Monsen som hadde uttalt dette, blev siden av partiet valgt til forsvarsminister. Fire år senere uttalte også den samme Monsen i Stortinget: ” Militærvesenet er et apparat til undertrykkelse av frigjøringsarbeidet nedenfra og har alltid vært det: la oss være fri for denne svindel med fedrelandet i forbindelse med militærvesenet.” Statsråd Torp sa i 1936 i Stortinget: ”ledetråden for hele vår militære politikk må være at Norge vil ikke og kan ikke føre krig.” Men vise folk var ikke alltid imot våpenbruk; selv om vårt fedreland ikke skulle bruke makt mot en angriper, så burde man bruke våpen under en borgerkrig, dvs. en revolusjon. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1930 blev der ifølge protokoll fra møtet drøftet anskaffelse av våpen for å reise væpnet oprør. En mann som heter Eina Gerhardsen uttalte da ordrett: ”Hva angår det direkte spørsmål om å anskaffe våpen tør det finnes flere utveier, og disse håper vi komitéen kan vise. Det er som man vil forstå, så ømtålige ting at det ikke kan gjøres til gjenstand for behandling her.” Tilslutt enda en gang noen ord av forsvarsministeren, nu i slutten av 1939, og som svar på militære chefers bønn om regjeringens støtte til forsvaret: ”Det tales her som om vi hva dag som helst kan vente å bli agrepet av en stormakt…Der skal ikke gå an å etablere militært diktatur her med slike midler.” Få måneder efter forsvarsministerens uttalelser var Norge med i krigen. Det viste sig da at statsminister, forsvarsminister, regjering, og Arbeiderparti ikke hadde fart med tomme ord; målet var nådd: Hæren var gjort ubrukbar. Men langt verre enn dette er at den norske eksilregjering i dag opfordrer nordmenn til å falle Tyskland i ryggen under skjebnekampen mot kommunismen. England har før krigen hevddet at Adolf Hitler og det nye Tyskland var Europas bolverk mot bolsjevismen. Amerika og England har lånt Tyskland 70 millioner mark til å bygge op hæren, og i skjebnetimen, i kampens time, når det avgjøres om kommunismen skal slås ned eller få overflomme Europa med opløsning av hjem, og kirke, av frihet og rettferdighet, av lov og rett, - da faller England og dets lakeier Tyskland i ryggen. Mens Tyskland kjemper på liv og død langs Østfronten, bomber engelske fly tyske kviner og barn i befestede byer. Dette er forræderiet mot Europa. Må Gud straffe England for dette! Når Russland er slått, da vil Tyskland vende hele sin kraft mot England. Og dette vil bli straffens time. Så underlig det kan lyde; Fransiskas eneste reaksjon på farens avisartikkel var at hun lengtet hjem. Hun lengtet etter faren og broren og huset og byen. Det som stod i artikkelen var likegyldig for henne; hun visste at majoren ikke ville ha skrevet noe han ikke visste var sant, hun var klar over at der hadde funnet sted et nasjonalt sørgespill i det lille, nordlige, okkuperte landet. Men hin var av en ny generasjon og følte ut fra sig selv at der var kommet en tid hvor menneskene ikke lenger reagerte med forstanden; hun ante og følte lidenskapene som regjherte tiden ikke lenger tillot fornuften å komme til orde. Hun viste at Cato hadde rett når han skrev i brevet at folk ikke ville bry sig om det som stod i artikkelen, men bare om at det var skrevet av en mann som tilhørte en annen politisk opfatning. Hvis majoren hadde skrevet at månen kretser om jorden, da ville folk ha sagt: Det er løgn! Ikke hør på ham, han er medlem av partiet. Men hun brød sig ikke om dette, for hun var selv underlagt tiden; hun tenkte selv med kroppen og ikke bare med hodet. Fransiska gikk til sykesengene, og der møtte hun tiden. Det som Fransiska naturligvis ikke kunne vite, det var at faren var en anakronisme, en fortidslevning som trodde på fedrelandet, på æren, på at et ord var et ord og på at to ganger to er firre. Allikevel følte hun at at de ytterliggående messebevegelser, fascismen og kommunismen, var tidens ektefødte barn, for de inkorporerte en ånd som sa: to ganger to er fire! Og din bror vil svare dig: Hvilket parti tilhører du? Det eiendommelige ved den tid Fransiska hører hjemme i, er at dokumentasjonen ikke biter på den. Det er det nye tidehverv at forstanden er død. Bordet fanger ikke lenger. Men Fransiska fikk ikke tid til å gruble. Igjen kalte tiden på henne, og på ny fikk hun en egen pasient. Denne gangen var det ikke enoffiser, men en soldat fra panservåpenet.” Utdrag fra ”Under en hårdere himmel” av Jens Bjørneboe (Gyldendal Norsk Forlag, 1957)