Etterord ”Den tredje Bror blev henrettet, jeg telegraferte den hele Nat til Hitler og Terboven men forgjeves…En saa omtumlet Landsforræder som jeg findes ikke” -Hamsun Så vidt jeg husker har ikke noen annen norsk bok vakt en så massiv forargelse som ”Under en hårdere himmel”. Det eneste som reddet forfatteren unna anklagen for fascistiske sympatier var hans to tidligere romaner, fremfor alt ”Før hanen galer” med nasjonalsosialismens bestialitet som hovedmotiv. Mennesker som er unge i dag har neppe noe levende bilde av den episode i norsk historie som fikk navnet ”Landssvikoppgjøret”. Man husker ikke den sanseløse nasjonalisme og den politiske nyanseløshet fra den gang. Men for oss som husker det, er allerede uttrykket ”gode nordmenn” nok til å få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Ensrettingen i presse, litteratur og juridisk fremgangsmåte var av en skremmende karakter. Ikke under Quisling, - men etter krigen, kom den fascistiske periode i norsk historie. Den munnet ut i beredskapslovene som i prinsippet erklærte alle venstreradikale Ex Lex og Varg i veum. Man må til Hitlers Berlin eller Stalins og Bresjnevs Moskva for å finne lignende rettspraksis. En spesiell skandale utgjør rettssaken mot Knut Hamsun. Man kan her bare bare kort sitere enkelte finesser fra den såkalte ”rettspsykiatriske erklæring” som professor dr. Langfeldt står ansvarlig for. I dokumentet møter vi tidlig Gunnar Reiss-Andersen, men maskert som Reis Andersen, Gyldendals prektige mann Hegel bærer i dokumentet navnet Haglr. Nagel Jansson opptrer under navnet Kristoffer Janson. Kristoffer Hansen bærer pesudonymet Hamsem. Vår gode konservative gamle Bismarck er omdøpt til Bismarch. Bødtker kalles Bødker. Åll er blitt Ål. Advokat Wiesener er blitt til Wisener. Gjelstrup til Jel-Strup. Terroristen Kareno er blitt til terrorist Karene. Kielland er blitt til Kjelland. Gyldendal naturlig nok til Gyldendaæ. Hva er da mer logisk enn at Hamsun er blitt til Hansum? Dette er utførelsen. La oss se på innholdet. ”Hans (Hamsuns) angrep på amerikansk åndsliv og kulturens resultater i det hele  er vel derimot nærmest et uttrykk for hans mindreverdighetsfølelse på grunn av den mangelfulle utdannelse han selv hadde. Akkurat som hans i sannhet tilsynelatende eiendommelige forakt for teater vel er et uttrykk for den mindreverdighetsfølelse han lider under – fordi han ikke selv kan skrive teaterstykker.” Det er dype tanker. Nobelpristageren, den over enhver forstand verdensberømte, som privatmenneske suverene, den høyt beleste Hamsun lider av mindreverdighetsfølelser. Dette psykiatriske dokument, dette – så vel i form som i innhold – slurvete, forvrøvlete, overfladiske, dilettantiske amatørprodukt fra professor Langfeldts hånd er typisk for den nasjonale gallopperende hjernebløthet som i dag går under navnet ” Landssvikoppgjøret”. Juridisk var det verre. Den såkalte ” landssvikanordning” som ble dekretert i London i 1944, grunnlovsstridig uten Stortingets sanksjon, uten offentliggjørelse før dens ikrafttreden, medførte et nytt surrealistisk innslag i norsk rettsliv. Anordningen fikk tilbakevirkende kraft, hvilket ingen norsk lov kan ha. Den medførte også med tilbakevirkende kraft dødsstraffens gjeninnførelse for sivile forbrytere mot Staten. Uten nevneverdige vanskeligheter fikk man i tidens fylde Høyesterett til å akseptere marerittet. Den dialektiske bakgrunn var følgende: Etter tidligere eksisterende lov var minimumsstraffen for landsforræderi 4 år. Til gjengjeld måtte de straffbare handlinger være av en ytterst konkret art: nemlig ved reell bistand til fienden. Etter eksisterende lov kunne bare en ganske liten minoritet av norske nazister og medløpere ha vært dømt for landsforræderi. Ved hjelp av landssvikanordningen lyktes det å anlegge 92.000 straffeprosesser, der vil si at hele den gruppe som var sympatisk innstilt overfor Tyskland eller nazismen, men som ikke hadde begått straffbare handlinger, denne gruppe kunne nå settes under tiltale. Landsvikanordningens tilbakevirkende kraft ble begrunnet ved at man kalte det en amnestilov. Og amnestier – det ligger i sakens natur – har tilbakevirkende kraft. Men denne gang går amnestiet ut på å få dømt mennesker man ellers ikke kunne komme til livs, samt på å gjeninnføre dødsstraffen i sivil lovgivning. En amnestilov som i Norge muliggjorde 25 henrettelser må sies å være enestående i sitt slag. På dette tidspunkt, kort efter krigen, virket selvfølgelig pressens ensretting uhyre provoserende på enhver som ønsket å opprettholde en nyansert politisk tenkning. Det massive kollektive hyl om de ”gode nordmenns” fortreffelighet, selvforherligelsen, nasjonalismen kontra de mer eller mindre politisk bevisste knallpatrioter som hadde sluttet seg til N.S. for å motvirke ” bolsjevismen” i Norge, førte i alle fall hos undertegnede til en umåtelig lyst til å gjøre oppmerksom på realitetene. Går man lenger tilbake, finner man i 30-årenes politiske situasjon en annen bakgrunn for ”Under en hårdere himmel”. Stalins Moskva-prosesser, de forutgående massakrer av den russiske bondebefolkning, utryddelsen av hele den faglige og intellektuelle elite i Sovjetunionen, var en sjokkopplevelse uten sidestykke for en hel europeisk generasjon. Massakrene i Russland står – selv Hitlers tatt i betraktning – til dags dato uten sidestykke i verdenshistorien. Hvis en del avsnitt i boken viser en altfor sterk skepsis overfor den Moskva-tro radikalisme, da ber jeg leseren om å se det mot denne bakgrunn. Først i dag, gjennom Daniel Sinjavski-prosessene, de videre pogromer mot intellektuelle og selvstendig tenkende mennesker innen Sovjetunionen, efter okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, er dette blitt bragt tilbake i erindringen igjen. Det vil antagelig være lettere å forstå en del av bokens synspunkter i dag enn det var i 1957 da den utkom for første gang. Et siste synspunkt som må nevnes er at min undersøkelse av landsvikoppgjørets dokumenter var det første som vakte min mistanke overfor norsk rettsvesen. Hva jeg senere har skrevet i romaner og skuespill om et anakronistisk demoralisert rettsapparat har sin første opprinnelse i innsikten i landsvikoppgjøret. Det er til dags dato min mening at landsviksoppgjørets totale brudd mellom rettspleie og moral har vært, og er, en livsskade for norsk rettsliv. Smittestoffet fra fascismen ble overført i de dager da vi feiret vår demokratiske frihet. ”Subjektiv straffeskyld” og ”resosialisering” var stikkordene for den siviliserte strafferettspleie før krigen. De ble erstattet med et uttrykk som ble benyttet til å unnskylde enhver handling fra domstolenes side:  ”De generalpreventive hensyn”. Det vil si ”å statuere eksempler”, det vil si å straffe Hansen ekstra hårdt for handlinger som Olsen ennå ikke har begått, men som han kanskje kan komme til å begå. Lover med tilbakevirkende kraft, dødstraffens gjeninnførelse, ”de generalpreventive hensyn”, er de slagord under hvilke de store reaksjonære synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet. Billingstad, desember 1968 Jens Bjørneboe