Norge 100 år:
De gode
og dårlige
nordmenn
Artikkel 5
Den fremgangsmåten som jeg benyttet
for å identifisere Jens Christian
Hauges modus operandi, var altså å
samle inn, strukturere og analysere
store mengder data fra hendelsene i
mine egne forhold fra januar 1996 og
fremover. Deretter satte jeg sammen
alle bitene i puslespillet. Mange års
arbeid tok det. Nå var det tid for
syntesen. Det motsatte av analyse.
Sette bitene sammen igjen på en måte
som skapte et helhetssyn på
hendelsene. Syntese er på mange måter
vanskeligere enn analyse. Nå leter du
etter det store bildet. Ikke minst
handlingsmønstre. Skal du bli kjent
med kunstneren, skal du dessuten se
på verket hans.
Syntese har til følge at du kan se
ting slik de virkelig er. Det
betinger store kunnskaper innen flere
fagfelt, det som på fint heter
tverrfaglig innsikt. Du må ha evne
til å kombinere og sammenkoble ulik
viten, kunnskap og erfaring med data
som du har samlet inn i saken Så det
hjelper ikke å ønske seg at ting er
lettere, eneste vei fram i så
kompliserte og omfattende forhold, er
å ønske deg at du er bedre. Så det
som du ikke kan, det må du lære.
Dernest krever en slik prosess
omfattende gjennomtenkning, for ikke
å si grubling. Underbevisstheten
arbeider også under høytrykk. Over
lang tid. Effektiv læring er ikke
minst avhengig av tid. Problemer må
modnes. Et problem er avstanden
mellom det du har og det du ønsker
deg. Denne avstanden er enorm i
begynnelsen. Fortvilende stor.
Gradvis blir gapet mindre mellom det
som du har og det som du ønsker deg.
Kreativitet er å ha makt til å sette
sammen det som ser ut til å være
usammenhengende. I det ligger
utfordringen i enhver behandling av
data og informasjon. Samme hvor gode
datamaskinene blir. Picasso mente til
og med datamaskiner var ubrukelige.
For de kan ikke stille spørsmål. De
kan bare gi svar.
Men de kan ikke bare finne svar. Når
maskinene blir bundet sammen, som her
på nettet, kan de også formidle
svaret. Til andre. Dette er overmåte
avgjørende når redaktører av
tradisjonelle medier ikke er
interessert i svaret. Fordi smarte og
hensynsløse spillere har lurt dem til
å medvirke i en konspirasjon. Ingen
vil blottstille en svakhet i
fortiden. De vil heller gå stikk
motsatt vei og skjule egne
handlinger. Dermed maskerer de det
virkelige forholdet enda mer. Dette
er følgen av den menneskelige faktor.
Det er krigens lov. Dommere har også
samme menneskelige svakheten. Vi har
den alle. Faglig integritet viker når
den personlige integritet står på
spill. Som følge av grove feil. For
pressen er nå hvem som eier mediene
også blitt et stort problem. Når
nyheter ikke tjener eierne. Kanskje
langt større enn før. Paradoksalt nok.
Du må ha tilgang på effektive
analyseverktøy. Skal du komme i mål.
Når forholdene er så kompliserte og
så mange. Særlig også fordi ingenting
tilsynelatende henger sammen. Dette
har som årsak at fremgangsmåten
fragmenterer ethvert forhold. Enhver
virkelighet. Men det kan du ikke vite
eller bevise før dataene er analysert
og du har funnet en løsning på
problemet.
Hypoteser må bli testet. Ikke bare må
du finne fram til data som er
relevante for hypotesene som du
arbeider med. Du må også rangere data
etter graden av relevans i forhold
til de ulike hypotesene som du
arbeider med. Største problemet mitt
var å finne ut hva som var motoren i
utviklingen, hva det var som drev
utviklingen. Det tok fem år fra jeg
først begynte å lete etter motoren i
1998 til gjennombruddet i
etterforskningen. Det kom da jeg
oppdaget at et gjennomgående mønster
var systematiske, konsistente og
konsekvente brudd på de viktigste
tankelovene. Logikkens grunnlover.
Rasjonalitetens grunnprinsipper.
Først og fremst
kontradiksjonsprinsippet.
Motsigelsesloven. Alle lovers mor.
I tillegg måtte jeg formulere denne
loven omvendt i forhold til det som
er rasjonelt vanlig. For å finne
mening i hendelsene. Motsigelsesloven
sier at ikke noe kan være både sant
og usant til samme tid. Når jeg
formulerte den omvendt, at noe ikke
kunne være både usant og sant
samtidig, steg forståelsen. For det
var nettopp det motsatte av denne
omvendt formulerte tankeloven som ble
hevdet overfor meg. Det var utallige
forhold hvor loven som styrte
hendelsene sa at noe både kunne være
usant og sant til samme tid. Dette
har til følge at alt er usant i
virkeligheten.
Når det likevel ble holdt en slik
omvendt lov for sann, var den
viktigste motoren i uviklingen
identifisert. Brudd på
kontradiksjonsprinsippet i alle
forhold var hovedstrukturen i den
juridiske konstruksjonen som nå
begynte i stige fram fra alle de
utrolig mange bitene i puslespillet.
Når det gjaldt gjennomføringen, var
dette gjennomgående å hevde en
konklusjon for å bevise en premiss.
Stikk motsatt det også. Av vanlig
rasjonell tankegang.
Det ble lagt til grunn at jeg både
var ikke sjefredaktør og sjefredaktør
til samme tid. Det siste var sant,
men ikke i direkte korrelasjon i tid
og rom til det første. Da var det en
rasjonell umulighet. Så hele
forholdet mitt under ett var usant.
To slike forhold kan ikke eksistere i
virkeligheten. Til samme tid.
Det eneste sanne var selvsagt at jeg
var sjefredaktør. Men nå var jeg
fragmentert av en i første omgang
ukjent motpart som instruerte
mennesker rundt meg til å handle i
samsvar med at jeg var begge deler.
Både usann og sann. Både ikke i
stilling og i stilling. Det betydde
at jeg også måtte forholde meg til en
fragmentert identitet i omgivelsene.
I stadig økende grad. For nå ble den
usanne konklusjonen om at jeg var
ikke sjefredaktør hevdet med styrke.
I takt med økende aksept fra
omgivelsene for å bevise den stikk
motsatte i utgangspunket sanne
premiss om at jeg var sjefredaktør.
Som hadde vært fullstendig sann hvis
den ikke var knyttet til den andre i
tid og rom. En rasjonell umulig
oppgave. For det hadde til følge at
motparten også dobbelkrysset under
gjennomføringen fra et usant forhold
til et tilsynelatende sant.
Likevel ble det gjort. Jeg ble stadig
mer usann og mindre og mindre sann.
Jeg kjempet til slutt desperat mot
følgene av denne underliggende
konklusjonen om at jeg ikke var til
etter hvert som den ble hevdet med
stadig større styrke. Uke etter uke,
måned etter måned. Jeg var dømt til å
tape. Motstanden ble likevel større
og større, handlingene skjedde
raskere og raskere. Begivenhetene
våren og sommeren 1996 bet hverandre
i halen.
Enhver bønn om å få slutte, komme seg
ut av spillet, ble ignorert. Spillet
fortsatte. Ubønnhørlig. Jeg ble
fullstendig ødelagt og først langt ut
på året etter, i 1997, kunne jeg
begynne å orientere meg igjen. I et
fullstendig knust liv og et knust
hjem. Jeg var frarøvet alt. Foran meg
lå årevis med arbeid. Årevis med nye
lidelser. Nye nederlag.
For at en handling skal betegnes som
rasjonell, må den være kommensurabel.
Det vil si at det må være et rimelig
forhold mellom fremgangsmåte og mål.
Kommensurabilitet fant jeg. Kun hvis
jeg la inn et mål om å ødelegge meg
fullstendig var handlingene mot meg
kommensurable. Bare da. Utelukkende
da. Fullt samsvar mellom mål og
prosedyre. For øvrig ikke. Også dette
faktum var i samsvar med hva jeg
ellers fant ut om Jens Christian
Hauges modus operandi. Det var
korrespondanse mellom saken min og
øvrige i arbeiderbevegelsen. Samme
mønster. Største forskjellen var at
jeg så innbitt gjorde motstand. Noe
som tvang medarbeideren hans til å
nedfelle ting skriftlig. Dermed var
det mulig å analysere disse
dokumentene flere år etterpå. Når
teorien var identifisert, var
bevisene også å finne skriftlig.
Det måtte legges stadig nye formelle
opphør over de andre langs
tidslinjen. I den juridiske
konstruksjonen som ble bygget ut
fortløpende. Helt fram til 26.
november samme år. Men ingen kan bli
borte fra noe som vedkommende
samtidig er borte fra. En rasjonell
umulighet. Likevel ble jeg det flere
ganger.
Hvorfor slåss jeg så vilt? Da jeg i
mai 1996 begynte å kjempe? Fram til
da var jeg ikke i stand til å gjøre
noe fysisk heller. Delvis fordi jeg
var en kriger og en herdet og hard
nøtt. Men mest fordi jeg fikk medisin
som først gjorde meg funksjonshemmet
fysisk, men til slutt hadde virkning
som ildvann. Eller amfetamin.
Seroxat. Jeg slåss mot overmakten ved
hjelp av speed. Noe jeg også ble
tvunget til. For alle bønner om å få
slippe for å berge livet ble bare
ignorert. Ikke besvart.
Det mest alvorlige var at jeg hadde
fått et formelt opphør på feil side
av livet. Denne usanne konklusjonen
ble hevdet med stadig stigende styrke
for å bevise premissen. Men premissen
bestod av et levende menneske. Som
gjorde motstand og sa at ”Jeg lever!”
og handlet for å bevise at det var
sant. I direkte konflikt med en
konklusjon som ble hevdet og som sa
det stikk motsatte.
En James Bond film heter ”You only
live twice”. Du lever bare to ganger.
Hvis jeg skal skrive bok noen gang,
noe jeg neppe skal, kan den hete det
stikk motsatte: ”You only die twice”.
”Du dør bare to ganger”. Med
undertittelen: ”En gang usant. En
annen gang sant”. ( Det siste senere
på tidslinjen. Så i så fall skjuler
det første usanne).
Forskjellen på hva som skjedde meg og
fiksjoner og thrillere som du ser på
film, er at dette er virkeligheten.
Den kan begynne der fantasien
slutter. Ikke minst i et land som
ligger i brennpunktet mellom
supermakter.
Jeg stod ikke overfor et menneske,
men et dyr. Et intelligent dyr. Ingen
dyr er så farlig som mennesket. Alt
dreier seg om mennesker. Vi kan ikke
vite for mye om dem. Som Hauge selv
sa. Nå visste jeg mye om ham etter
hvert. Også som menneske. Han var et
menneske som hadde tatt Machiavellis
råd om å opptre som et beist ut til
det ekstreme. Jeg var Machiavelli i
helvete. Et helvete som var skapt av
en langt verre Machiavelli enn jeg
noen gang kunne forestille meg.
Derfor mente vel en del at jeg fikk
smake min egen medisin.
Når syntesen var gjennomført, og alt
slikt skjer i etapper, og arbeidet
veksler i praksis mellom analyse og
syntese hele tiden, satt jeg igjen
med stadig flere av teoriene i
opplegget som var lagt til grunn i
prosessen mot meg. Da kunne jeg i
enda større grad sortere data i
forhold til viktighet og relevans, og
disse igjen i forhold til graden av
viktighet og relevans. La meg igjen
understreke: Data er alltid
teoriavhengige. Alltid. Alltid.
Alltid. For å låne partisekretær
Martin Kolbergs teknikk når han skal
understreke fagbevegelsens betydning.
Jens Christian Hauges betydning er
imidlertid langt større. Noe jeg tror
Kolberg og andre har mistanke om, men
som de ikke vet omfanget av. At Jens
Christian Hauge er en tikkende
politisk bombe i Arbeiderpartiet og
Norges historie, er en mistanke som
er fortrengt.
Så var det bare å flytte teoriene fra
forholdene mine til andre forhold i
arbeiderbevegelsen, til norsk
politikk og norsk krigs- og
etterkrigshistorie. Noe som ikke var
bare, bare det heller. For også det
var et omfattende arbeid. Jeg har
selvfølgelig ikke hatt kapasitet til
et omfattende studium. Men omfattende
nok. Til å se hvor ille virkeligheten
kan være når den først er ille. Da er
den som regel verre enn du tror. En
uvanlig fremgangsmåte, men kanskje
den eneste for å finne sannheten. I
hvert fall langt større deler av den.
Hovedlinjene i det som har hendt både
under krigen og etterpå, er jeg
ganske sikker på å ha et ganske godt
oversyn over.
Like lite som menneskesinnet kan
skilles fra hjernen, like lite kan
dansen skilles fra danseren. Like
lite som dansen kan skilles fra
danseren, og omvendt selvsagt, kan
det identifiserte modus operandi
skilles fra Jens Christian Hauge. Det
er slik han er. Bak masken. Bak
institusjonen Fritt Ord. Bak alle
vervene som han har hatt da han bygde
velferdsstaten. I våpenfabrikker. På
Kongsberg og på Raufoss. I
atomforskningen på Kjeller. I
Statoil. Bak den opphøyde nasjonale
heltemasken. Hauge har ikke vært hvor
velferd er skapt, men hvor makt er
forvaltet. Ikke minst hvor den
skjulte makten har befunnet seg.
Når det samme modus operandi er
identifisert som en gjennomgående
dans fra en annen storpolitisk
danser, nemlig Sovjetunionen, er det
vanskelig å ikke trekke konklusjoner
ut fra den vitenskaplige
korrespondanseteorien. Det er først
da de mange uforståelige og
motstridene bitene i puslespillet som
utgjør Norges moderne historie kan
begynne å falle på plass. Den er så
langt temmelig fragmentert, denne
historien også.
Å unnlate å knytte Jens Christian
Hauge til Sovjetunionen, er det samme
som å foreta et logisk brudd i
tenkningen. For det samme
handlingsmønsteret som jeg har funnet
hos ham, finner vi også hos Josef
Stalin. Også i utenrikspolitikken som
Sovjetunionen førte både når krigen
var varm og kald. Det karakteriserer
både det tidligere imperiets mest
skruppelløse og fremste leder og
selve imperiet som levde videre etter
ham. Både i innenriks- og
utenrikspolitikken. Hvor enn det
måtte være at dette rikets interesser
skulle fremmes. Selvsagt også de
hemmelige tjenestene. Ikke minst
dem.
Dette mønsteret var ikke minst
grunnlaget for Den store terroren.
Det var terror som også rammet meg.
Naken terror. Mye bedre å bli skutt.
Jeg var blant dem som måtte lide for
at de som stod i fremste linje og
vant den kalde krigen, tapte her
hjemme. Da Sovjetunionen falt
sammen. Det oppstod et svart hull som
alle var redde for å falle ned i.
Virkeligheten her ble snudd på hodet.
De som hadde tapt den kalde krigen,
på venstresiden i norsk politikk, de
som hadde gått bevisst og ubevisst
Sovjetunionens ærend, hadde vunnet.
Vi som stod på motsatt side hadde
tapt. Thorbjørn Jaglands overtakelse
som statsminister i 1996
konkretiserte dette forholdet. Det
ble synlig for all verden. Hvem som
var vinnerne i den kalde krigen her
hjemme.
Det første som Jagland gjorde var da
også å sparke løs på
overvåkningspolitiet. Som allerede lå
nede. Slik at det til slutt lå med
brukket rygg. Det hadde ikke gjort
annet enn jobben sin. Kanskje ikke
godt nok, men nå fikk de ikke mye
sjanse til å gjenopprette det tapte.
Denne delen av de hemmelige
tjenestene fikk også erfare hvordan
det er å tape for dem som hadde tapt.
Motparten var en formidabel fiende.
Fortsatt. Ute og hjemme.
Det hele var frembrakt ved kløktig
spill. Etter åtte år visste jeg mer
og mer hvorfor det kunne skje. I mine
egne forhold. Hvordan det var gjort.
Samme fremgangsmåten hele veien. Jeg
hadde identifisert den. Snart ti år
etterpå kan jeg også benytte min
kanskje sterkeste side som
journalist. Nemlig å gjøre svært
kompliserte forhold så enkle at de
fleste kan forstå dem.
Til og med den 86 år gamle moren min
har ingen vanskeligheter med å forstå
at jeg ikke kunne bli formelt borte
som sjefredaktør en rekke ganger, og
absolutt ikke første gangen som følge
av en sykmelding, og at alle disse
formelle opphørene av rent rasjonelle
årsaker måtte være usanne. Da jeg
endelig kunne forklare det enkelt.
Jeg vet hvordan det føles. Når du
oppdager at et passasjerfly som du er
passasjer i, er kapret og snudd til
det stikk motsatte formål. Når noe
med det gode som formål er snudd til
det stikk motsatte formål. Kanskje
har jeg opplevd sjokket, redselen og
fortvilelsen på en annen måte. Men
frykten og det akutte behovet for å
handle, er det samme. Redselen er
naken. Når du for første gang
oppdager at det uvirkelige er i ferd
med å skje.
Forskjell på frykt og redsel er at
det første er forbundet med noe
ukjent, det annet til noe kjent. Jeg
hadde både frykt og redsel. Jeg hadde
dødsangst. Den styrte handlingene.
Men jeg visste også i juni 1996 at
det var Jens Christian Hauge som jeg
stod overfor. Jeg skjelte ham ut i
rasende brev på telefax, men fikk
selvsagt ikke noe svar. Bortsett fra
at handlingene mot meg ble villere og
villere. Ord betyr ingenting, bare
handlinger betyr noe. Sa som kjent
Stalin. Så slike svar fikk jeg.
For å forsettelig skjule de veldige
helseskadene og juridisk få forholdet
definert som et arbeidsrettstilfelle
senere, riktignok på falske
premisser, ikke som et
skaderettstilfelle eller strafferett,
som det i virkeligheten var, ble det
i juni 1996 lagt et påbud om å bli
borte fra stillingen som følge av
oppsigelse, over det usanne fraværet
fra stillingen som følge av
sykmelding. Konstruksjonen ble bygget
ut. Helt iskaldt mens alle i
omgivelsene mine ble narret enda mer
enn noensinne. I en situasjon hvor
jeg ikke lenger fikk tak på
virkeligheten, så ødelagt og syk var
jeg nå blitt. Nå ble jeg enda mer
ødelagt. Alt jeg måtte forholde meg
til var falskt. Absolutt alt.
Jeg skrev avskjedsbrev til barna
mine. Samtidig ble den usanne
sjefredaktøren som var benyttet til å
dobbeltkrysse meg, instruert om også
å hevde at jeg var borte fra
stillingen som følge av avskjed. Nok
en formell kontradiksjon over en
annen formell kontradiksjon. Alt var
i virkeligheten falskt.
Senere på sommeren 1996 ble det en
tid lagt til grunn at jeg var borte
fra stillingen som følge av både
avskjed og suspensjon og med påbud om
å bli borte som følge av oppsigelse!
Det rasjonelt umulige ble gjort selv
om det var rasjonelt umulig. Hele
tiden. Ikke noen formelle forhold var
sanne.
Dommerne i Stavanger gikk i flokk og
følge seg vill i villniset av speil.
I buskaset av kontradiksjoner. De
saksbehandlet konsekvent
arbeidsforholdet under forutsetning
om at jeg var både borte fra stilling
og skulle bli borte fra stilling
samtidig. En rasjonell umulighet. To
usanne forhold til samme tid. I
virkeligheten. En dommer ved
Stavanger byrett presterte faktisk i
1999 å finne påbudet om å bli borte
fra stillingen som følge av
oppsigelse, gyldig. Han ble narret
til å legge til grunn at fraværet fra
stillingen som følge av oppsigelse,
skjedde fire måneder før oppsigelsen
ble gitt, som følge av sykmelding!
Det gikk trill rundt for ham også.
Han var intellektuelt ikke på høyde
med situasjonen, stakkars fyr. I
tillegg fusket han hele tiden, og da
bør du være intelligent. Skal
resultatet bli godt.
Denne dommeren blandet sammen de
mange opphørene som var lagt over
hverandre i konstruksjonen langs
tidslinjen. Slik jeg også gjorde i
mange år. Før jeg hadde løst saken.
Jeg var også lurt. Til å lure meg
selv. I mange år. Det vi i
virkeligheten bedrev, alle sammen,
var maskerada av hva som i
virkeligheten var skjedd.
Virkeligheten ble stadig mer
kamuflert. Som følge av stadig nye
handlinger med grunnlag i usanne
premisser. Et fenomen som jeg senere
skulle mistenke å være karakteristisk
for norsk etterkrigshistorie.
Men det hører også med til historien
at Stavanger byrett var styrt av Olav
T. Laake, en av de absolutt gode
nordmenn, i hvert fall gode siddiser.
Han var en veteran innen
Arbeiderpartiet i Stavanger. Maktens
lokale ansikt. Det blir sagt at Laake
alltid pakket kofferten når et
regjeringsskifte var på gang i
Arbeiderpartiet, men han ble aldri
kallet til Kongens bord.
Det skal i tillegg nevnes at jeg i
1990 ble sendt til Stavanger for å
rydde opp i Rogalands Avis, etter at
samfunnsstøtten Olav T. Laake som
styreleder hadde kjørt bedriften i
grøfta. Historien har sine ironiske
sider. Overalt.
Når du leser på nettet og andre
steder at jeg ble sagt opp fra
stillingen som sjefredaktør for
Rogalands Avis, så skal du nå vite at
dette ikke er sant. Det var et
fiktivt forhold. Jeg mistet
rettighetene mine ved at rettighetene
mine i arbeidsavtalen ble fragmentert
og omgivelsene ble narret til og
instruert om å plukke dem bort en
etter en i en periode som strakte seg
fra februar 1996 til juli 1997. Det
var ingen forbindelse mellom bortfall
av rettigheter og formelle forhold.
Ingen korrelasjon.
Ingen vet når jeg ble tidligere
sjefredaktør for Rogalands Avis. Det
finnes ikke noe bevis for at jeg noen
gang har sluttet. Den paradoksale
følgen er at jeg fortsatt sitter med
en arbeidsavtale som er like gyldig.
Ingen dokumentasjon finnes for at den
ikke er gyldig. Dette var også følgen
av fremgangsmåten som ble brukt. Ikke
noen formell opphørsdato eksisterer.
Ikke noe sted. Ikke i et
rettsdokument. Overhodet ingen plass.
Jeg ble bare fysisk borte fra
redaktørstolen. Tryllet bort. Jeg ble
nesten fysisk borte som menneske også.
Jeg vet altså hvordan det er og
kjennes når du ikke lykkes å snu
utviklingen mot katastrofen, tross
desperat kamp, men må sitte i flyet
og se tårnene komme mot deg. Jeg vet
det. Fra opplevelsene i 1996. Fordi
jeg har opplevd en advokat som
iskaldt kapret en sykmelding fra en
lege og snudde den til stikk motsatt
formål enn det legen hadde som
formål. Leger skal redde liv. De er
ikke forberedt på at skruppelløse kan
finne på å kapre deres beslutninger
og snu dem til stikk motsatt formål.
Ingen er forberedt på kaprere. På
terrorisme.
I mitt tilfelle var det sykmeldingen
som ble brukt som grunnstein i den
juridiske konstruksjonen som ble
bygd. Hvor alle formelle forhold var
usanne. Den ble snudd til den stikk
motsatte formelle følgen som leger og
samfunnet forutsetter for å skrive ut
en slik erklæring om funksjon: Jeg
skulle ha hatt et formelt styrket
liv. I stedet fikk jeg det motsatte
formelle forholdet. Den ytterste
metafor for intetheten er døden.
Da stod jeg overfor intetheten.
Sluttspillet nærmet seg. Jeg reiste
meg i mai 1996 mot den usanne
formelle konklusjonen som ble hevdet
om at jeg ikke var til. Som ville ha
til følge at jeg ville opphøre. At
dette ville bli sant. Jeg ville ikke
dø på denne måten.
Filosofen Peter Kostenbaum sier at
menneskets behov for å være stor i
slike situasjoner i livet, er den
menneskelige protesten og svaret på
trusselen om et ikke-være. ”Det er en
fin ting å forsvare seg og trosse
intetheten og si ”Jeg er”, selv om
jeg til slutt kommer til å dø,” sier
Kostenbaum.
Storhet er vår streben etter å
motvirke trusselen fra å ikke være
til. Dette ble jeg ble stadig mer:
Jeg ble jo mer og mer borte fra
stilling og mindre og mindre inne i
stillingen etter hvert som det
fragmenterte forholdet som utgjorde
dette dobbelt formelle forholdet
skiftet tyngdepunkt når rettighetene
mine bare ble borte etter hvert på
tidslinjen. Et i sannhet sinnssykt
forhold, og bare ved å forsøke å
forklare dette vanvittige forholdet ,
ville stemple deg som komplett
sinnssyk. Ene og alene.Noe jeg
opplevde mang en gang i disse tapte
årene.
Ingen skal si at Jens Chr. ikke kan
tenke presist! Storheten var min måte
å sette meg opp mot all denne
intetheten; å trosse den. Storheten
var å hevde, til tross for den
permanente trusselen om ikke-være, at
jeg skal reise meg og si at jeg er,
at jeg eksisterer! Noe jeg gjorde.
For det var sant. Det andre var usant.
Spillet gikk sin gang. Den usanne
konklusjonen innhentet meg. Det var
både et kappløp fra og mot
intetheten. Jeg både kjempet mot og
løp fra et formelt opphør som jeg
hadde fått på feil side av livet.
Konklusjon om et formelt opphør som
ble hevdet med stadig kumulativ
styrke. Jeg var premissen for denne
konklusjonen som ble hevdet. Jeg var
et menneske av kjøtt og blod og sinn.
Jeg måtte tape. Selv om jeg kjempet,
men handlingene mine var nå blitt
motstridende.
Virkningene ble et speilbilde av
årsaken. Det meste ble fragmentert.
Med matematisk presisjon. Kroppen min
ble utpå høsten et speilbilde av den
kontradiksjonen som sinnet mitt var
utsatt for. Der jeg lå sammenbyltet
som en melankolsk stupor i en seng.
Med de mest vanvittige smerter i uker
og måneder. Men spillet sluttet ikke.
Det fortsatte. Også da.
I medisinen er det allmenn enighet om
at alvorlig depresjon er den mest
smertefulle tilstanden et menneske
kan komme i. Dødeligheten er også
høy. Om lag 20 %, er statistikkens
tørre tall.
Mennesket er utrolig sårbart. Alt som
tryggheten din er grunnet på kan i
morgen bli fullstendig revet bort. I
gode tider er vi ikke klar over denne
sårbarheten. Men i vanskelige tider
forstår vi det straks.
I disse årene som har gått, er jeg
senere blitt definert som en
personlig tragedie. Ja vel, og hva
så? Det forklarer ingenting. Den
største tragedien er å akseptere det
uakseptable, Det har jeg ennå ikke
gjort. Verken i forhold til meg selv
eller i forhold til norsk politikk.
Hvor jeg ikke stod oppreist og var
med på å vinne den kalde krigen, for
å tape den for dem som tapte her
hjemme. Å akseptere det uakseptable,
er en tragedie. Også for en nasjon.
Hvordan kunne følgene bli slik i det
politiske livet her hjemme? For det
var i sannhet et kontradiktorisk
forhold. Sammenlignet med den
virkeligheten som fremstod mellom
supermaktene hvor USA var vinneren.
Ingen korrespondanse mellom norske og
amerikanske forhold. Slik det skulle
ha vært. Tvert om: Det stikk motsatte
var skjedd her. De som hadde vunnet,
hadde tapt. For dem som hadde tapt.
Stort sprøere kan ikke en virkelighet
bli, og Haakon Lie og jeg var vel de
eneste som ikke godtok dette
paradokset. Men så hørte vi til de
største haukene også. Så ingen hørte
vel på oss. Det burde de ha gjort. I
stedet for å medvirke til å snu
virkeligheten på hodet. Slik alle til
slutt gjorde.
Til og med den mangeårige
statssekretæren i
Forsvarsdepartementet, Oddmund
Hammerstad fra Høyre, medvirket til
dette. Han druknet i utlegninger om
USAs tekniske kapasiteter innen
etterretning, noe som er lite
relevant i akkurat denne delen av
dette spillet. Hammerstad gikk seg
vill i villniset av speil, noe som er
det samme som i kaoset av
kontradiksjoner. Han ble en løs kanon
på dekk og skjøt til slutt feil vei.
Riktignok identifiserte han Jens
Christian Hauge som den store
mogulen, men sluttet seg til at han
var den fremste USA-vennen, den
skjulte skurken på den siden i Norge.
I tilfelle USA trodde det også, var
CIA grundig lurt. Hvorfor skulle USA
falle de få sanne vennene som landet
hadde i Norge i ryggen? Dette gjorde
selvsagt ikke USA.
Når du har funnet spillereglene, er
det en helt annen konklusjon som
melder seg. Når du skal maskere
virkeligheten, hva er da bedre enn å
jage små kommunister hvis du arbeider
for de helt store kommunistene? Husk
på at kontradiksjon er hovedregelen,
ikke det motsatte. Og at andre
mennesker bare er brikker i det store
spillet. Det står en rad med bønder
foran de andre på sjakkbrettet. Til
og med på din side av brettet. Ikke
tilfeldig at det gjør akkurat det.
Når du har arbeidet for tyskerne,
jager du selvsagt alle tyskervennlige
etterpå. Nazist jakter nazist. På
samme måte som kommunist jager
kommunist. For å maskere denne
fortiden. Dette er også en slags
dobbelkrysning. Du jager dem mer enn
noen andre. Noe mer overbevisende kan
ikke en god nordmann opptre i en slik
situasjon. Du bruker domstoler,
psykiatri, tillater saks på jentene
og hva det nå skulle være som tjener
hensikten. Store tyver henger små
tyver. Nemlig.
De som skulle vite hvem du i
virkeligheten er, eliminerer du.
Eller rettere sagt: De som styrer deg
gjør det. For sikkerhets skyld. Uten
begrunnelse. Folk vil slutte seg til
at disse var fiender av
motstandskampen. For folk feilslutter
i dette spillet. De foretar
analogiske feilslutninger. Noe som
nettopp er meningen at folk skal
gjøre. Det er det du spiller på. En
viktig del av magien er slike følger.
Alle dyr er like, men noen dyr er
likere enn andre. De blir tatt vare
på.
Hensikten helliger midlet. Alltid.
Husk igjen at alle mennesker bare er
brikker i spillet.
I denne bransjen er det de store
tyvene som henger de små.
De er nyttige idioter stort sett alle
sammen. Menneskene som blir brukt som
brikker i spillet. Bare de blir
håndtert på rette måten. Al Capones
ord om at du får gjort mer med et
vennlig ord og en pistol enn med et
vennlig ord alene, er ikke noe
munnhell i denne bransjen. Dette er
en lov. Dette er absolutt ikke noen
hyggelig bransje. Dessuten er det
også greit å benytte to pistoler,
hvis du blir tvunget til å bruke det.
Fragmenter gjerne dette forholdet
enda mer også. Benytt derfor en
grovkalibret og en finkalibret. Samme
tankegangen ligger bak magikerens
bruk av to damer når han skal sage en
dame i to.
At du haler slangen ut av hullet med
annen manns hånd, er selvsagt.
Alltid. At andre blir lurt til å tro
at du ikke har gjort det, er følgene
av spillet hvis spillet blir spilt
godt nok. Når detaljene er tatt vare
på, tar andre vare på detaljene, slik
at de tar seg av resten. For detaljer
skaper fullkommenheten, men
fullkommenheten er ingen detalj.
Heller ikke det perfekte bedrag. Som
får alle andre til å handle og
beslutte på usant grunnlag. Da har du
fått utrolig mange hender fra utrolig
mange folk til å hale slangen ut.
Hvis du er god.
Enhver sak er en følge av et forhold.
Intet forhold, ingen sak. Så en sak
som følge av et usant forhold, er en
usann sak. Den kan av rasjonelle
årsaker ikke være sann. Bare for å ha
sagt det, konklusjonen er under slike
omstendigheter: Intet forhold. Derav
ingen sak. Hvis du likevel tror at
det finnes en sak, forutsetter du
også at det foreligger et forhold som
har hatt denne saken til følge, og da
blir alt du gjør når du
saksbehandler, bare en maskering av
den usanne virkeligheten som ligger
til grunn i selve grunnlaget.
Nettopp denne fellen gikk juristene
i. I mitt tilfelle. Både de som jeg
benyttet og alle andre ved
domstolene. Enten de nå ga meg
medhold eller gikk imot meg. Fiktivt
var det alt sammen. Og det var ikke
bare jurister som ble lurt. Jeg ble
det selv. I flere år. Lurt til å lure
meg selv var også følgen av den
smarte teknikken som ble benyttet. Så
et karakteristisk trekk for denne
fremgangsmåten er altså at folk blir
lurt til å lure seg selv. Så god er
den.
Akkurat det skjedde med Stortinget.
Da det oppnevnte Lundkommisjonen i
1994. Da var premissene lagt for at
Stortinget ville ende opp med å lure
seg selv. Noe som også skjedde med
fynd og klem og det kaoset som alltid
følger med denne fremgangsmåten. Jeg
skal komme litt tilbake til dette
forholdet i en senere artikkel.
Å manipulere sinnet til et menneske,
eller sinnet til mange mennesker, er
det samme som å manipulere grunnlaget
for menneskeheten. Det er sinnet som
gjør oss til mennesker. Vi kan ha et
vakkert sinn. ”A beautiful mind”.
Eller et stygt sinn. ”An unbeautiful
mind”. Sannheten er vel for de fleste
at vi kan ha begge deler, men til
forskjellige tider, under
forskjellige forhold, men aldri under
samme forhold og til samme tid. Eller
sagt på en annen måte: Aldri til
samme tid og sted. Samtidig. Det er
nemlig rasjonelt umulig.
Dermed er det også fysisk umulig. For
kontradiksjonsprinsippet er
grunnlaget for at noe er til, for at
noe eksisterer. Overhodet. Sier
Aristoteles. Få har tenkt bedre i
matematikk og logikk enn nettopp
Aristoteles. En følge av denne loven
er også at den som blir utsatt for en
virkelighet som ikke eksisterer i
naturen og det virkelige liv, og som
ikke skal kunne eksistere av
rasjonelle grunner, denne personen må
av like lovbestemte følger opphøre å
eksistere i en eller annen form. Det
er bare spørsmål om tid før
fragmenteringen skjer. Jeg opplevde
det som å bli utsett for en mental
motorsag. Blir følgen psykose, er
kanskje det fysiske livet reddet. Men
det er likevel opphørt på en grusom
og ekstrem smertefull måte. Et
psykotisk menneske er per definisjon
et oppløst menneske. Det er
fragmentert.
I Sovjetunionen ble politiske
dissidenter gitt diagnosen ”langsomt
utviklende schizofreni”. Sykdommen
var ikke slått riktig ut ennå, men
den var latent, het det. Så
behandling ble igangsatt med sterke
medisiner. Jeg er ikke i tvil om at
sovjetiske psykiatere trodde at denne
sykdommen eksisterte. De hadde vel
vært på seminarer og lært det. Slik
leger alltid er. I ethvert system.
Men er du ikke gal, så skal du i
hvert fall bli det. Dette er moralen
og følgen når denne fremgangsmåten
som jeg har beskrevet her, blir
brukt. At du blir gal, er garantert.
Hvis du ikke dør av det ekstreme
stresset før kroppen selv velger
denne utveien for å redde de siste
restene av en fysisk kropp. Før
hjertet stanser.
Sovjetiske og vestlige psykiatere
brøt alt samarbeid under den kalde
krigen fordi vestlige eksperter
hevdet at sovjeterne benyttet
psykiatrien til politiske formål.
Dette nektet de sovjetiske
psykiaterne for. De hevdet at disse
pasientene var reelt psykisk syke.
Begge hadde rett, det vet jeg av egen
erfaring, men det som de sovjetiske
legene ikke forstod, var at de
blandet sammen tilstander på
tidslinjen.
Når hendelse B kommer foran A, snur
rasjonelle mennesker om på forholdet
i ettertid for å finne en forklaring
på det som har hendt. Dette er også
en følge av den prosessen som blir
benyttet i slike utrenskninger. Så en
person som blir gal av den sprø
behandlingen, fordi ingen mulighet
gis dette mennesket til å få tak på
virkeligheten, og dette skjer i mai,
vil omgivelsene i ettertid slutte
seg til at denne personen må ha vært
gal lenge før. Hvis ikke, finnes
ingen rasjonell forklaring på det som
er skjedd.
Til slutt er konklusjonen at
vedkommende har vært gal hele tiden.
Slike fatale feilslutninger som følge
av denne politiske fremgangsmåten,
kunne ikke bare skje i det tidligere
Sovjetunionen. Det kan skje også her
i landet. Jeg vet det. Også blant
leger som burde vite bedre. Jeg har
merket det på kroppen. Men hendelse A
kommer alltid før hendelse B. Alltid.
I virkeligheten.
Når du benytter en nestkommanderende
til å kvitte deg med den
kommanderende, samme hvor det er,
foretar du en dobbeltkrysning. Som
det heter blant banditter. Det kan
være sant at både Jesjov og Berijas
signatur må være på papiret for at
det skal være gyldig til å iverksette
en ordre om å renske ut et annet
menneske et eller annet sted og kaste
det i fengsel eller skyte det. Eller
hva som helst. Av hvilken som helst
grunn. Fiktiv eller ikke. Slik
Sudoplatov i Stalins aller
hemmeligste tjenester fortalte om, se
forrige artikkel.
Dette forholdet kan være sant. Men
det kan ikke være sant at begge
signaturene må være på plass i den
rekkefølgen som Stalin plutselig ga
instruks om. Dette er et brudd med
motsigelsesloven. Det er stikk
motsatt av rasjonell og normal
saksbehandling. Følgelig sprøtt.
Virkeligheten blir snudd på hodet.
Det kan ikke være sant at både min
stedfortreder og jeg er ansvarlig
redaktør for Rogalands Avis. Likevel
ble det lagt til grunn som en første
premiss i prosessen mot meg. Hans
usanne rett ble bare lappet over min
sanne, og folk ble deretter bedt om å
handle på grunnlag av den usanne
retten som skjulte min sanne i
trylleriet. Kjenner du mønsteret
igjen?
Du skal bli bedre kjent med
handlingsmønsteret og følgene av
dette i neste artikkel. Da skal du
blant annet møte Oscar Torp. Han var
ikke bare forsvarsminister i
eksilregjeringen i London under
krigen, men også leder for Det norske
Arbeiderparti den berømmelige
fredsvåren 1945. Nestlederen het
Einar Gerhardsen. Men da freden brøt
ut, var Gerhardsen plutselig leder.
Av Det norske Arbeiderparti. Som nå
tok den karakteristiske veien fra en
del andre land gjennom en
samlingsregjering fram mot en
regjering med flertall bak seg i
Stortinget. Da var Arbeiderpartiet
blitt det statsbærende partiet. Norge
var en veldig ung nasjon. Bare 40 år.
Hva var skjedd?
Oscar Torp var dobbeltkrysset. Hva
ellers tror du?
Dette er jo ingen hyggelig bransje.
På denne måten lager du dårlige
nordmenn av gode. Gjennom en
kontradiksjon. Eller flere.
Les neste artikkel i denne serien om Norges hundre års
jubileum
Tilbake til forrige artikkel
|
|
