"If you once forfeit the confidence of your fellow citizens, you can never regain their respect and esteem. It is true that you may fool all the people some of the time; you can even fool some of the people all of the time; but you can't fool all of the people all the time." Abraham Lincoln (1809-1865) USAs 16. president |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
Møte med Don Quijote,
Judas og La Cosa Nostra
DON QUIJOTE, her tegnet av Pablo
Picasso, er kåret til verdens mest
leste bok og regnes som den første
moderne romanen. Den kom i to
deler; den første i 1605 og neste i
1615.
Romanene handler om den fattige
50-åringen, Alonso Quijano som
leser ridderromaner. Når han
blander fantasi og virkelighet,
tror han at han er en ridder.
Sammen med sin venn, bonden Sanco
Panza reiser han ut på eventyr.
Alonso Quijano på hest og Sanco
Panza på et esel.
Jeg endte opp som en virkelighetens
Don Quijote. Da jeg ble angrepet
med advokatene Jens Christian Hauge
og Johan Fredrik Remmens
kommunistiske bedragteknikker i
februar 1996. Det skulle bli en
lang reise i kamp mot vindmøllene.
Ennå er ikke ferden over.
Disse to profesjonelle bedragerne
benyttet svart kappe som kamuflasje
for magien. Teknikken deres bestod
i å gjøre alle positive og entydige
forhold om til tvetydigheter ved å
gi disse positive forholdene en
samtidig negasjon. Så narret de
alle mennesker i omgivelsene mine
til å handle på grunnlag av
negasjonene.
Tredjepart ble kontinuerlig
manipulert til å ramme andrepart.
Bedraget var slik i første rekke
indirekte. Når stadig flere
mennesker rundt meg ble lurt til å
handle på grunnlag av negasjonene,
hadde dette direkte en kumulativ
tvingende følge på meg.
Bedrag har tvang til følge. Jo
flere som blir lurt, til sterkere
blir tvangen. Jeg måtte slåss mot
stadig flere vindmøller. Jeg ble
til slutt helt ødelagt og holdt på
å dø flere ganger. Det var umulig å
vite hva som var virkelighet og hva
som var fantasi. Akkurat som i
Cervantes roman.
Jens Christian Hauge og hans høyre
hånd, Johan Fredrik Remmen,
gjennomførte kontinuerlig
profesjonelt bedrag av det slaget
som har skapt norsk
etterkrigshistorie. Med de
tvingende følger slikt bedrag har.
Det er på denne måten norske
politikere er blitt manipulert i
årtier. I Arbeiderpartiet har dette
vært fast praksis. Et gjennomgående
modus operandi. Dette er den
virkelige motoren som har drevet
fram norsk etterkrigshistorie. Som
har skapt dynamikken i den.
De fremste tillitsvalgte var i
realiteten ikke virkelig
tillitsvalgte, selv om de formelt
var det på overflaten. De var
dukker som ble styrt slik som jeg
beskriver. Innad manipulert. Som i
et dukketeater. Men strengen var
vanskelig å identifisere. Før jeg
gjorde det. Jeg fulgte strengen
helt til Moskva. I den mangårige
etterforskningen siden 1996.
Alle positive forhold ble
fragmentert ved å gi dem en
negasjon til samme tid. For så
altså lure andre til å handle på
grunnlag av negasjonen. De to
tilsynelatende troverdige
advokatene, skapte alt som jeg
måtte forholde meg til om til
kontradiksjoner. Som jeg måtte
håndtere følgene av. Noe som ble
stadig mer umulig. Ettersom et
stadig økende antall mennesker
rundt meg handlet og besluttet på
grunnlag av negasjonene. Selv i
helt eksistensielle spørsmål for
meg.
De stadig flere følgene av at
stadig flere ble narret, sprengte
min kapasitet til å håndtere dem.
Fullstendig i filler. Både mentalt
og fysisk. Etter hvert som tiden
gikk.
Tilværelsen var blitt sprø. Å bryte
kontradiksjonsprinsippet,
motsigelsesloven, selve
rasjonaliteten og fornuftens
grunnlov, er beviselig sprøtt.
Helsprøtt. Fullstendig crazy for å
si det på engelsk. Etter hvert ble
likevel stadig flere, og til slutt
alle, narret til å handle på dette
sprø grunnlaget.
Det begynte med ett eller to
mennesker som ble narret. Så økte
det på suksessivt. Som en
speilvendt pyramide. Som utvidet
seg oppover og begravde
meg i følgene av handlinger fra
mennesker i omgivelsene som var
lurt trill rundt. Venner snus til
fiender på denne måten. Når denne
snøballen begynner å rulle, lurer
de som er lurt andre igjen. Og slik
fortsetter det. I stadig større
fart. Til alle har lurt til og med
seg selv. Selvbedrag er også en
karakteristisk følge. Den blir også
kollektiv.
Funksjonsdyktighet er alltid
relativ til en oppgaves
vanskelighetsgrad og omfang. Her
var oppgaven rasjonell umulig og
ubegripelig i utgangspunktet.
Følgene av bedraget ble etter hvert
stadig større. De aksellerte i
tempo. Jeg måtte forholde meg til
stadig flere mennesker som var
narret, og deres handlinger på
dette falske grunnlaget.
Verst var det at Johan Fredrik
Remmen hadde kapret en sykemelding
fra legen og speilvendt den. Ved å
gi også den en negasjon. Slik at
jeg fikk stikk motsatt
rettsstilling av jeg skulle hatt
som menneske, statsborger og
arbeidstaker i Norge. Jeg kom
følgelig selvsagt i konflikt med
alle andre berørte mennesker. Som
hadde den normale rettsstillingen
som menneske i denne staten. Ikke
en speilvendt en.
Vanskelighetsgrad og omfang økte i
direkte korrelasjon til min stadig
mindre mangel på
funksjonsdyktighet. Som igjen var
en avhengig og betinget følge av
det første forholdet. Jeg var etter
en tid kommet inn i et "feedback
loop". Hvor sirkelen og de stadige
flere sirklene som ble lagt over
hverandre ved hjelp av negasjoner
til positive forhold, gikk stadig
fortere rundt. Og hvor hendelsene
bet hverandre i halen. Forholdet
mellom årsak og virkning var som en
karusell. Som gikk fortere og
fortere.
Utad ble det skapt en stadig større
illusjon av at virkning var årsak
som følge av denne runddansen.
Dette var en tilsiktet effekt av
magikernes bevisste arbeid.
Virkeligheten min var ikke lenger
reell. Ikke i noen ellers objektive
forhold. Jeg måtte forholde meg til
en virkelighet som nå bestod av
fiksjoner. Sinnet mitt ble etter
hvert tvunget til å blande fantasi
og virkelighet. En helt logisk
reaksjon. Jo mindre kapasitet som
jeg fikk, desto mer økte følgene av
kontradiksjonene. Med hensyn til
både skade og omfang ellers.
Kravene til funksjonsdyktighet økte
altså dramatisk i direkte
korrelasjon til at kravene til den
samme funksjonsdyktigheten økte, og
dette stadig og raskt økende gapet
oversteg til slutt mine evner. Jeg
ble følgelig smadret. Av aktive
handlinger og unnlatelser fra
mennesker rundt meg. Som var blitt
lurt til å handle feil.
Hvis bedrag har økonomiske følger,
og ikke bare helsemessige eller
sosiale, noe som også er tilfellet
i min historie, gjør de som er
narret til å fatte beslutninger om
meg og mine finansielle forhold på
dette falske grunnlaget, seg
medskyldig i bedrageri. Ikke bare
bedrag. I mitt tilfelle i grovt
bedrageri.
Først skjer dette ved uaktsomhet.
Forsettlig medvirkning til
bedrageri skjer som regel først når
disse menneskene blir klar over at
de er narret og har vært uaktsomme,
og begynner å fatte beslutninger
eller foretar handlinger som
maskerer hvilke feil som de
tidligere har gjort. Eller unnlater
å gjøre det. Bevisst.
Noe jeg fikk erfare. Blant andre
hos forsikringsselskapet Sparebank
1 Livsforsikring. Som ikke ville
legge seg ut med en stor
oppdragsgiver og kunde som
A-pressen. Da heller medvirke til
bedrageri sammen med dem som
bestemte hvor forsikringene i
konsernet skulle være hos. Med åpne
øyne og med minimal risiko for å
bli tatt.
Offeret er jo dessuten å
regne som svakt. Slik medvirker
alle til at den sterke blir
sterkere, mens den svake blir
svakere. Selv i årevis etterpå.
I Norge har du en rettstilstand
hvor en arbeidstaker blir anmeldt
straks. Av forsikringsselskapet.
Viss han begår forsikringssvindel.
Hvis arbeidsgiveren gjør det,
og dette er en mektig og
betydningsfull kunde hos
forsikringsselskapet, kan han
svindle så mye han vil. Selv etter
at forholdet er oppdaget. På
grunnlag av falske opplysninger om
både helse og arbeidsforhold. Slik
det skjedde med meg.
Ingen ansvarlige hos arbeidsgiveren
blir anmeldt eller straffet. Av
forsikringsselskap, politi,
påtalemakt og domstol. Tvert om:
Forsikringsselskapet medvirker i
stedet til å fullbyrde hele
svindelen. Til å maskere hva som i
virkeligheten er skjedd. Mot bedre
vitende. Det vil ikke miste en
verdifull kunde. Følgen var typisk
for hvordan de som er blitt narret
av disse bedragteknikkene, reagerer
i ettertid. Slik var det mer eller
mindre overalt.
Denne ikke utypiske opplevelsen
fikk jeg altså i flere forhold, da
jeg hele seks år etterpå endelig
var i stand til å fortelle hva som
i realiteten var hendt og hvordan
andre var narret på falskt
grunnlag. Jeg var blitt økonomisk
ribbet også i denne prosessen som
jeg her forteller fra. Noe
jeg etter mange år klarte delvis å
rette opp. Etter å ha vært fattig i
mellomtiden. Jeg sloss mot
vindmøller i mange år. Alt hadde
vært falskt.
At andre skulle bli hengt for å ha
handlet feil overfor meg, bryr ikke
en advokat og bedrager som Johan
Fredrik Remmen seg om. Dette vil i
så fall bare maskere hele spillet
hans enda bedre. Som regel. Det
forbrytersk geniale i denne
fremgangsmåten, er jo at mennesker
som er blitt narret til å handle
feil, begår nye handlinger for å
skjule hva de tidligere har gjort.
Når de senere oppdager at de har
handlet på falskt grunnlag. Eller
blir konfrontert med det. Da blir
disse handlingene eller
unnlatelsene, gjort med forsett.
Noe som skaper enda bedre
kamuflasje for negative spillere
som Remmen og Hauge. Som er bakmenn
i et klassisk mafiaopplegg. I en
slik prosess får de etter hvert
svært mange mennesker til å skjule
seg bak. Til slutt det store
flertall. Om ikke alle. Dette er
alle mennesker som nå har bekreftet
regelen om at to feil er lik skyld.
De allierer seg følgelig med
forbryteren til slutt. Ikke offeret.
De har alle sluttet seg til "La
Cosa Nostra". Vår felles sak. Slik
blir altså en mafiasak felles. Det
er på denne måten det blir gjort.
Det er slik ekte solidaritet blir
skapt. Opplegget er genialt.
Jo flere slike som Remmen klarer å
narre på denne måten, desto færre
er interessert i å rette opp feilen
etterpå. Sammensvergelsen blir
stilltiende og total. Da heller
medvirke til å maskere hele greia.
Her gjelder krigens paradoksale
logikk. Den er ikke lineær.
Vil du ha fred, rust opp. Vil du ha
krig, rust ned. Det er slik logikk
som skaper dynamikken i denne
historien. For det er nemlig krig
bedragere som Remmen og Hauge fører
mot det mennesket som er målet.
Intet annet. Hvilket våpen som blir
benyttet er ikke relevant i så
måte. Derav følger også slik logikk
i hendelsene etter hvert som de
utspiller seg. Krigføringen blir
stadig mer asymmetrisk. Den som er
angrepet og tvunget til opprør, må
ty til stadig mer ekstreme metoder
til å forsvare seg med. For å
beholde eller gjenvinne sin frihet.
Johan Fredrik Remmen, på samme måte
som sjefen hans Jens Christian
Hauge, foretrekker å opptre
indirekte. Det var nettopp denne
teknikken som også ble benyttet i
Orderud-saken. Hvor folk ble narret
til å medvirke i en eller annen
form til et opplegg som hadde til
følge drap på tre mennesker i 1999.
Dette var en medvirkning som
gjennom speil og røk, effektivt
skjulte det egentlige
gjerningsinnhold og motiv. Samt
elefanten som ble marsjert over
scenen mens oppmerksomheten var
avledet av de medvirkende. Andre
mennesker ble narret inn i et
hendelselsforløp som ga røykteppe
og maskerada for den virkelige
gjerningspersonen. Eller dem.
Nemlig den eller dem som skjøt
menneskene som var målet.
Det ene av de tre drepte hadde vært
sekretær for samme forsvarsminister
som jeg hadde vært politisk
rådgiver for. Jeg kjenner lusa på
gangen. Som Ap-kjempen Haakon Lie
en gang sa.
Tilbake til 1996: Hvor å berge
livet var langt viktigere for meg
enn å berge økonomien. At
realiteter og fiksjoner ble
blandet, var en rasjonell følge av
de avanserte kommunistiske
manipulasjonsmetodene som jeg ble
utsatt for. Jeg var blitt Don
Quijote. En norsk utgave. Som sloss
mot vindmøllene. Uten hest. Men som
innbygger i den trojanske hesten
som den tidligere Sovjetunionen
hadde plassert i NATO. Hvor snart
hver og en rundt meg hjalp
magikeren til å tvinge kaninen ned
i flosshatten. Hver gang han
forsøkte å stikke hodet og ørene
opp for å puste og høre.
Jeg var ikke bare kaninen i
forestillingen. Ikke bare et vanlig
dyr. Som kunne behandles som et
alminnelig umælende dyr. Jeg var
tvert om et levende og tenkende
menneske. Som kjempet mot
vindmøllebladene i Cervantes ånd.
Stadig mer desperat. Mot følgene av
kontradiksjonene. Mot følgene av
motsigelsene. For en lang stund.
Til kreftene tok slutt. Selv da
fortsatte magikerne Remmen og Hauge
med stadig nye teppefall.
Jeg var ikke bare et speilbilde av
romanfiguren. Situasjonen var langt
verre. Jeg var et speilbilde av den
uvirkelige virkeligheten som jeg
kontinuerlig ble konfrontert med,
og som jeg måtte håndtere. Som jeg
ble tvunget til å handle eller
unnlate å handle overfor. Dag etter
dag. Uke etter uke. Måned etter
måned.
De to profesjonelle bedragerne i
arbeiderbevegelsen, kamuflert som
advokater, hadde ved hjelp av
samtidige negasjoner til positive
forhold, laget en fiksjon av
virkeligheten rundt meg som jeg
ikke hadde noen mulighet til å få
grep om. Det ble dobbeltkrysset i
alle mulige former overfor meg. Alt
i livet var blitt ubegripelig.
Fremgangsmåten induserer og
fremtvinger realitetsbrist hos alle
mennesker. Dette er også målet.
Dette er kommunisme. Slik Josef
Stalin praktiserte den. Hauge og
Remmen var begge opplært i KGBs
metoder på dette området.
I en slik situasjon blir et
menneske psykotisk, det vil si går
mentalt i oppløsning, eller dør
fysisk som følge av kumulativt
økende og ekstremt stress. Dette
følger av rene medisinske lover.
Begge utfall på livet er mulig
under slike omstendigheter. Hvis
rekkefølgen av helseskadene
inntreffer slik. Det spørs hvor i
kroppen du er svakest. Hvilke gener
som er svakest. Ingen kan bli
psykotisk etter at hun eller han er
døde. Men alle kan bli det før de
dør.
Vi er alle ulike. Med ulike gener.
Genene er jo selve mennesket. Jeg
ble psykotisk for en periode i mai
1996. Etter hele tre måneder med
ekstremt økende stress. Jeg må i
ettertid si at jeg var sterk. Jeg
hadde en jernhelse som holdt ut så
lenge.
Psykose er en stor psykisk skade.
Den er definert til å være en
betydelig helseskade i
straffeloven. Som kan straffes som
grov legembeskadigelse. Det lyktes
imidlertid ikke å drepe meg på
denne måten. Selv om det ble
forsøkt. Hele tiden. Dette er
gjennomført systematisk og
forsettlig kriminalitet. Slike
forbrytelser har utgjort kjernen i
norsk politikk. Som oftest maskert
som noe annet. Særlig kamuflert som
jus.
Slik har Jens Christian Hauge holdt
på i hele etterkrigstiden. I lag
med blant andre sin kollega Johan
Fredrik Remmen. Men ikke bare han.
Slik er arbeiderbevegelsen blitt
styrt. Alle statsministre
medregnet. Teknikken går ut på å
narre andre til å begå svik mot en
annen. Å narre og tvinge andre til
å bli Judas. Vel vitende om at de
som blir judaser, i neste omgang
også kommer til å fornekte det
mennesket som de har sveket.
Hva gjør så de som er blitt judaser
som følge av å ha sveket noen,
etter å ha blitt narret til det? De
maskerer alle som en dette sviket
med et klapp på skulderen. Eller et
vennlig ord. Eller noe annet. Til
ditt eget beste. For falskt å dekke
over realitetene i egne aktive
handlinger og unnlatelser. Noen gir
faktisk også et kyss for å maskere
sviket. Slik den virkelige Judas
gjorde. Med også fornektelse til
følge. Slik skaper du en
konspirasjon. En sammensvergelse.
For selve mennesket har ikke
forandret seg siden Judas tid.
Heller ikke siden Cervantes tid.
Selve mennesket og dets sinn er det
samme. Bare menneskene er andre.
Slik er homo sapiens. Uansett. Slik
sett er vi tidløse. I all evighet.
Både Don Quijote og Judas har vist
oss noe menneskelig. Noe veldig
menneskelig. Mennesket på både godt
og vondt. Vi har dem begge to i
oss. Bare omstendighetene avgjør om
det er Don Quijote eller Judas som
kommer til uttrykk hos oss som
mennesker. Og til hvilken tid.
Kommunismen var en kriminell og
ekstrem ideologi. Men så var målet
om sosialisme også ytterliggående.
Å snu verden på hodet for folk,
skjedde i et utrolig omfang. Ikke
alle kan fortelle om erfaringene.
Slik som jeg. Som så langt lever.
Langt mindre kan alle bevise hva
som skjedde. Slik som også jeg kan.
Å snu alle ting på hodet og lure og
tvinge andre til å handle på dette
grunnlaget, er - i all sin usannhet
- det stikk motsatte av
menneskelighet. Særlig når det blir
satt i system. Som i vår felles sak.
Det er en forbrytelse å tvinge
mennesker i helt eksistensielle
forhold til å forholde seg til
mentale vindmøller som fortløpende
kontradiksjoner i virkeligheten er.
Særlig når det skjer med vilje og
helt systematisk. Etter en fast
kommunistisk oppskrift. Negasjonene
skaper dessuten sylskarpe blad.
Disse menneskene blir nemlig
korfestet. På veien til korset
møter de venner som både Peter og
Judas. Alltid. Som også bare er
mennesker. Som er tvunget til å
medvirke. I prosessen full av
motsigelser.
Jeg møtte ikke bare Don Quijote og
Judas med flere på denne lange
reisen. Jeg møtte også La Cosa
Nostra. Dette var selve reisefølget.
(Publisert 24. november 2009)
Les også artiklene:
"Menneskerettigheter, rehabilitering og Nobels
fredspris"
"Norge i dobbeltkrig"
"Spillet mot meg"
Tilbake til forrige artikkel
| “Facts are the enemy of truth” “Everything is artifice or illusion.” “He said, Master! Master! Speed up. These dogs might bite us' ... 'Be quiet, when the dogs bark it is because we are working.” "“One man scorned and covered with scars still strove with his last ounce of courage to reach the unreachable stars; and the world was better for this.” Fra "Don Quijote" av Miguel Cervantes (1547-1616) --------------------- "I sometimes think that all you tell me of knighthood, kingdoms, empires and islands is all windy blather and lies" Sancho, realisten, til Quijote --------------------- "Don Quixote's misfortune is not his imagination, but Sancho Panza" Franz Kafka |
| "The most powerful driving force in any cause-and-effect scheme is the so-called feedback loop in which two or more factors are linked circularly in continuous interaction. The behavior of a feedback loop is significant and predictable" Morgan D. Jones tidligere analytiker i den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA |
Den som ikke trenger andre, må være et dyr eller en gud" Aristoteles "Suksess er maktens eneste målestokk. Slik er det bare. De som mener noe annet, lurer seg selv" Fra "Fyrsten" Niccolo Machiavelli |
| MENNESKET - det vil si du og jeg og alle andre - er kun å betrakte som en negativ kontakt for advokat Johan Fredrik Remmen. (Bildet øverst). Slik mennesket også var for hans sjef, Jens Christian Hauge. Remmen er også ekspert på det gamle nazistiske og kommunistiske spillet i negative sektor. Slik Hauge var. Remmen behandler alle mennesker rundt seg som negative kontakter: Han lokker mennesker til å handle og beslutte på de samtidige negasjonene som blir lagt til alle positive forhold i de juridiske konstruksjonene. Som han bygger ut kontinuerlig i det negative spillet mot en motstander. Når andre mennesker i omgivelsene til motstanderen, er uaktsomme og lar seg narre til å handle på falske forutsetninger, blir de etter hvert stadig mer positive kontakter for slike som Remmen. De går fra å være negative til positive kontakter. For når mennesker som er narret senere blir oppmerksomme på hvilke feil som de har gjort, ikke minst hvilke skader og tap som de har medvirket til for et annet menneske, begynner de å handle forsettlig for å maskere egen fortid og berge seg selv. Dette forklarer paradokset. Krigens logikk slår inn for fullt. Med større kraft enn noensinne. Da skjuler de nemlig sine feil med nye handlinger eller unnlatelser. Med vilje. I spillet mot meg gikk dette menneskelige fenomenet igjen. I omgivelsene. Med konsistens og konsekvens. De som er lurt trill rundt tidligere, solidariserer seg følgelig til slutt åpent eller skjult, bevisst eller ubevisst, med den som har narret dem i utgangspunktet. I hvert fall med saken som vedkommende står bak. Direkte eller indirekte. De maskerer som regel disse handlingene ved å si det stikk motsatte av hva de gjør. De som du trodde var venner, gir deg nådestøtet. Best mulig kamuflert. Solidariteten med luringen skjer altså ved at andre ofre for lureriet hans, senere begynner å lure hovedofferet selv. Primærmålet med andre ord. Slik etableres paradoksalt nok solidaritet mellom dem som i virkeligheten bare er blitt narrere. Til slutt. Hele gjengen. Når mennesker må velge mellom å berge seg selv eller andre, er følgen at de berger seg selv. Som mennesker gjør vi hva som helst for å slippe ut av knipen. Viss den er alvorlig nok. Hva som helst. Den svakeste blir alltid offeret for slike universielle følger. Selv idealister skjuler et rovdyr. Under pelsen. Begrepene negative og positive kontakter er faguttrykk som blir brukt innen alle lands etterretningstjenester. De fleste spioner blir også rekruttert på denne måten. De blir lurt ut på skråplanet litt etter litt i mafiastil inntil de sitter i klisteret og ender som aktive spioner. Arne Treholt (bildet over i samtale med KGB i Wien) ble vervet på denne måten for sovjetisk etterretning. Treholt gikk fra å være en negativ til å bli en positiv kontakt for Sovjetunionen. Noe han ble dømt til tjue års fengsel for i 1985. At Arne Treholt i realiteten var en spion som KGB ofret for å holde større spill troverdige og fortsatt maskerte i Norge, er ikke relevant i denne sammenhengen. Treholt-saken skapte blant nordmenn og norske myndigheter et generelt inntrykk av at KGB og Sovjetunionen gjorde store kupp i Norge ved at Treholt stjal dokumenter med lav gradering fra norske politikere og ga dem til KGB. Noe som var litt av en illusjon som Sovjetunionen skapte med vilje. Blant annet ved å spille Treholt bort fra brettet. Under stor dramatikk. På samme måte som de skapte illusjon om fiendskap ved å sende ubåter inn i norske fjorder en gang i blant. Spillet var subtilt. Rett og slett mesterlig. Tryllestav er bedre og mer effektivt enn stokk. Som oftest. I krig. Eller når krig truer. Når tryllestav og stokk blir brukt til samme tid, kan selv en underlegen fiende være en større overlegen. Når det blir alvor. USA ble i hvert fall lurt trill rundt ved hjelp av den trojanske hesten Norge. I spillet som på engelsk kalles "The Grand Strategy". Sannheten var at Sovjetunionen satt med bukta og begge endene i Norge. KGB lekte seg med både Arne Treholt og norsk overvåkningspoliti. De ble narret begge to i spillet på sytti og åtti-tallet. Slik alle vi andre ble det. Både før og etter. I det virkelig store negative spillet. Sovjetunionen styrte i virkeligheten Norge i alle vesentlige forhold og hadde ikke bare gjort det siden krigen. Men siden 1935. Da Johan Nygaardsvold ble statsminister, og regjeringen hans deretter ble styrt som en negativ kontakt på klassisk kommunistisk vis. Som stråmenn fra Moskva. Det åpne tyske herredømmet under okkupasjonen var bare et historisk mellomspill av relativ kort varighet. Før vi igjen var under maskert sovjetisk herredømme. Senere under ren russisk kontroll. Stadig like skjult. I motsetning til nazistenes tredje rike, bygget Sovjetunionen det kommunistiske imperiet på nasjonale eliter. I Norge på en håndfull familier i Oslo. I dette klandestine sosialistiske spillet i negativ sektor, kan mennesker bli vraket, ofret og og gjenbrukt mange ganger. Johan Nygaardsvold er ett eksempel. Einar Gerhardsen et annet. Oscar Torp er et tredje eksempel på et menneske som ble brukt, vraket og gjenbrukt som et umælende husdyr i norsk arbeiderbevegelse. Han ble også benyttet som statsminister. Dobbeltkrysset både inn og ut av stillingen. I nyere tid er Thorbjørn Jagland en god illustrasjon på at Moskva fortsetter samme praksis lenge etter Berlin-murens fall. Så er du blitt vraket som partileder, statsminister, redaktør eller dømt for spionasje for den del, er det ingenting i veien for at du blir benyttet til mer eller mindre det samme senere. Et annet sted. Du er som regel både mer herdet og lojal etter å ha blitt mishandlet og overlevd. Lojal mot overgriperen. Mot sjarlatanen. Noe som er den paradoksale følgen av rå makt og krig. Bare spør en prostituert som er offer for menneskehandel. Hun har heller ikke så mange andre muligheter enn til stadighet å underkaste seg fullstendig. For den brutale halliken og en fortsatt karriere på gaten. For å klare seg her i livet. Det var slik KGB og Sovjetunionen tenkte også. Da de benyttet mennesker i det kontinuerlige spillet i negativ sektor. Både her til lands og i andre land. Det norske Arbeiderpartis indre liv er i grunnen en sammenhengende lidelseshistorie som følge av denne fremgangsmåten. Sovjetunionen var en usedvanlig brutal politisk hallik. Johan Fredrik Remmen arbeidet i Hauge & Co på nitti-tallet. Da han opererte mot meg. Med systematisk og forsettlig mishandling til følge. Han er nå partner i advokatfirmaet Haavind AS. I gamle dager stod det alltid i protokollen fra sentrale møter i arbeiderbevegelsen følgende helt til slutt: "Dessuten møtte Jens Christian Hauge". Hauge skrev ifølge Remmen alltid referatene på forhånd. Nå står det ikke i referatene at "Dessuten møtte Johan Fredrik Remmen". Men advokat Remmen har i alle år sammen med Hauge vært Arbeiderpartiet, LO og den øvrige arbeiderbevegelsens fremste juridiske rådgiver. Folk er vant til å gjøre som han sier. Helt til topps. Selv om det skjer på grunnlag av negasjoner og narrespill. Jens Christian Hauge døde høsten 2006. Hauge fikk statsbegravelse i honnør fra et takknemlig Norge. Fordi han dessuten hadde møtt i vår historie som nasjon. Fullt og helt. Jens Christian Hauge gjorde hele Norge om til en negativ kontakt. Til en nyttig idiot. |
| "Da sa Don Quijote med et nesten umerkelig smil: - Tror I jeg lar meg imponere av et par latterlige løver?" "Don Quijote" (Cervantes) |
| VIRKELIGHETENS "ANIMAL FARM" er langt mer brutal enn den berømte satiriske boken med samme navn. Som den britiske forfatteren George Orwell utga i 1945, og som var en harselas over det sosialistiske styret under Sovjetunionens Josef Stalin. Da dyrene overtok gården, skulle alle være like, men det gikk ikke lang tid før grisen Napoleon ble den likeste. Hvordan gårdsbruk drives er et godt utgangspunkt for å forstå hvordan Josef Stalin tenkte og handlet. I alle år. Helt fra Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og andre fremstående norske og utenlandske sosialister ble viklet inn i fangarmene til Den Kommunistiske Internasjonale (Komitern) på tjuetallet. For nettopp ved å tenke som en bonde, kan du mye lettere forstå hvordan Sovjetunionen og KGB i virkeligheten styrte arbeiderbevegelsene i både eget og andres land. Som for eksempel i Norge. I all hemmelighet. Stalin og hans hemmelige tjenester NKVD (senere KGB) fragmenterte alt i politikken som hovedprinsipp, slik jeg har dokumentert skjedde også overfor meg senest fra 1996. Så oppdeling av arbeiderbevegelsen i for eksempel Arbeiderpartiet og NKP her i Norge på tjuetallet, må kun anses som en taktisk disposisjon fra sovjeterne. For å oppnå strategiske mål, det fremste var sovjetisk verdensdominans. Å seile under falskt flagg på denne måten skulle vise seg å føre til suksess i mange vestlige land. Det var et genialt trekk. På tjuetallet lurte sovjeterne opposisjonelle i døden gjennom et utspekulert opplegg som senere er kjent som "The Trust". Fiender av sosialistene i Kreml ble lurt til å slutte seg til opposisjonelle organisasjoner som kommunistene laget mot seg selv. For å trekke til seg motstandere. En tilsynelatende venn skjulte en underliggende fiende. Det sosialistiske systemets fiender ble henrettet i hopetall som følge av narrespillet. At de hemmelige sovjetiske tjenestene benyttet samme prinsipp i forhold til politiske partier i Vesten, er ganske innlysende. Sett fra Kreml. Nå i ettertid også sett herfra. De tilsynelatende vestvennlige sosialistiske partiene i Vest-Europa skjulte trolig alle fienden fra øst. Hvor den virkelige makten lå. Dette var "The Trust" om igjen. Bare på en annen måte. Følgen i dag - 20 år etter Berlin-murens fall - er at Øst-Europa er frigjort, men Vest-Europa står igjen. Norge er neppe eneste landet som er tjue år på overtid. Her på det mørke kontinent, nemlig Europa. Da jeg var en liten pjokk på småbruket hjemme i Botnane i Bremanger, hadde vi alltid fluepapir i fjøset for å narre fluer og andre skadelige insekter til å forholde seg til en venn som skjulte en fiende. Sovjetiske "The Trust" var bygget på samme prinsippet. Men det var ikke fluer som var målet. Det var mennesker. Som altså ble behandlet som insekter og dyr. Som husdyr. De sovjetiske lederne behandlet til og med andre ledere i den sosialistiske og verdensomfattende bevegelsen som dyr. Som husdyr. Rett og slett. Som nyttige idioter. Dette var den grunnleggende tankegangen såvel overfor fiender som venner, og som sønn av en bonde og oppvokst med avl og slakting fra barnsben av, faller det meg mer naturlig enn for byfolk å forstå hvordan den sovjetiske tankegangen var. Hvordan husbonden tenkte. På en gård setter du på de beste oksekalvene, de beste lammene, du steller godt med dem, fôrer dem opp, og når de er på sitt beste, slakter du dem før de begynner å skrante. Eller viss de skulle bli for uregjerlige. Det samme gjør du med hester når de er utslitt. Slik er vi lederne i arbeiderbevegelsen også blitt behandlet opp gjennom tidene. Vi er blitt skiftet ut som husdyr når det har passet. Med ganske dyriske metoder også. Slik var virkelighetens "Animal Farm". Ingen kan være uenig i at husdyr er nyttige idioter. Hvordan det er gjort i praksis, er hva jeg forteller om. I 1996 var for eksempel Gro Harlem Brundtland et husdyr som var over middagshøyden og benyttet lenge nok. Hun ble erstattet av et annet husdyr, nemlig Thorbjørn Jagland. Dobbeltkrysset ut fra norsk topp-politikk. Så enkelt kan de fleste viktige hendelser i det politiske liv bli forklart. Skal du forstå brutaliteten og hensynsløsheten i nazistenes og kommunistenes spill i negativ sektor, er det en nyttig innfallsvinkel å sette seg inn i en vanlig bondes virkelighet og se det hele som politisk husdyrhold. Hvor ingen dyr forstår at de skal selges eller slaktes før det er for sent. Mer sentimental er ikke politikken heller. Sett fra Moskva. Det er slik menneskehandel er gjennomført til alle tider også. Av såvel politiske som andre gangstere. Slik var og slik tenkte Jens Christian Hauge og hans bande. Akkurat slik. Dagens regjering er faktisk et langt større historisk offer for menneskehandel enn de fleste prostituerte som de forbyr kunder å kjøpe sex av. Historien er alltid full av ironiske paradoks. Som følge av slike kontradiksjoner. I politikken. Sosialismen med sin kriminelle kjerne av bedrag, tvang og røveri, fanget opp det meste fra de kjente klassikere. Enten det nå skulle være Kafkas "Prosessen", Orwells "Animal Farm" eller Cervantes "Don Quijote". 100 millioner drepte mennesker var resultatet av dette verdensomfattende eksperimentet i forrige århundre. Som snudde verden opp ned. Gjennom kontradiksjoner. Dette var i sannhet ekstremismens tidsalder. Med mange dyrefarmer i virkeligheten. En av dem var Norge. Hvor Jens Christian Hauge var dreng. Fra 1945 av. Kaoset fem år før i aprildagene i 1940, hvor regjeringen Nygaardsvold var fullstendig rådvill og faktisk aldri ga beskjed om å slåss, med den følge at landet ble lagt åpent for tyskerne og okkupert, har også en enkel forklaring. Regjeringen fikk rett og slett ingen beskjed fra Moskva om hvordan den skulle forholde seg til Josef Stalins daværende samarbeidspartner Adolf Hitler og hans invasjonsstyrker. Når du har identifisert og forstått det mest karakteristiske sovjetiske modus operandi, og viss du i tillegg har lest Milovan Djilas bok "Samtaler med Stalin", går det opp for deg at Norge var et land som Stalin av strategiske årsaker parkerte hos Hitler for en tid. For senere å ta det tilbake under sitt herredømme. Noe han også gjorde i 1945. Slik planen var. Så slu var Josef Stalin. Hvem var overregjeringen i Norge før krigen, drengen for makten bak makten - før Hauge senere kom til? Ifølge statsminister Johan Nygaardsvold selv, var det Martin Tranmæl, den homofile redaktøren for Arbeiderbladet. Mannen som dannet de første såkalte "sovjeter" i Norge i 1920. Det var nettopp "overregjeringen!" som Nygaardsvold kalte Tranmæl i mange frustrerte utbrudd. Følg alltid smerten viss du vil finne den virkelige årsaken til atferd. Både hos mennesker og husdyr. Enten det er på virkelighetens "Animal Farm" eller andre steder. Regjeringen Nygaardsvold var i virkeligheten bare en klassisk sovjetisk front. I et da erklært marxistisk parti i Norge. Det var slik Komitern (Den kommunistiske Internasjonale) i Moskva organiserte arbeiderbevegelsene i utlandet. Det er bare i borgerlig oppfatning at regjering og konge har størst makt i et land. Slik var det slett ikke i sosialistisk organisering. Jeg vet dette fra personlig erfaring på høyt nivå i den norske arbeiderbevegelsen. Jeg satt i ledelsen av Forsvarsdepartementet og var en fremtredende redaktør i A-pressen på åtti- og nittitallet. En front med negative kontakter utfører visse overflatiske funksjoner. Den virkelige makten lå i Arbeiderpartiet selv. I den innerste av de russiske dukkene. Som redaktøren av Arbeiderbladet, Martin Tranmæl, dominerte flere av på tretti-tallet. Tranmæl var utvilsomt en positiv kontakt for Moskva. Denne biten i puslespillet er lett å få på plass når det store bildet avtegner seg. Det var i de dager umulig å være homofil uten at Josef Stalins NKVD (senere KGB) fikk politisk balletak på deg for hele livet. Homoseksualitet var et klassisk pressmiddel fra KGB. "If you get them by their balls, their thoughts and minds will follow", sa Bob Holdeman, stabssjefen til USAs president Richard Nixon på sytti-tallet. Noe som hadde til følge at Martin Tranmæl agiterte sterkt mot Sovjetunionen. Da Norge var blitt medlem av NATO. Etter krigen. Slik var animalismen. Til George Orwell. I praksis. Slik var "The Trust". |
| Å GI DET ILLEGALE ET LEGALT INNTRYKK "His speciality was describing The SD's criminal acts in a neutral administrative style that gave them a semblance of legality" Dette skriver forfatteren og naziofferet Edouard Calic om juristen Dr. Werner Best. Best var nærmeste medarbeider til SD-sjefen Reinhard Heydrich (nr. to i SS etter Himmler). Heydrich var fremste eksperten på spillet i det negative rom og nazistenes mest hensynsløse intrigemaker og drapsmann. Best hadde til oppgave å pakke overgrep inn i tilforlatelig jus. Med andre ord narre andre jurister. Ikke minst ved domstolene. Som Jens Christian Hauges nærmeste medarbeider hadde advokat Johan Fredrik Remmen den samme spesialiteten som SS-offiseren Werner Best. De var gått i den samme skolen. De var begge jurister og spillere i det negative rom. Med et nøytralt administrativt språk som mesterlig skjulte politiske provokasjoner og kriminelle handlinger. Metodene var primært indirekte bedrag. "Direkte metoder fungerte ikke overfor Heydrich, fordi han selv aldri brukte dem", sa SS-offiser Schellenberg om den beryktede sjefen sin, Reinhard Heydrich. Mannen med jernhjertet. |
| TRYGVE LIE (1896-1968) var FNs første generalsekretær i 1946, en stilling som han hadde til 1953. Høyere internasjonalt verv har ingen nordmann hatt. Trygve Lie var utenriksminister i Nygaardsvolds regjering i London under krigen, og ble som forsvarsminister og senere statsminister Oscar Torp (bildet under Lie), kalt for "Tranmæls kanin". USA og Storbritannias etterretning arbeidet i mange tiår etter krigen med et superhemmelig prosjekt som ble kalt Venona. Hvor KGBs telegrammer fra blant annet New York ble dekodet. Dette arbeidet viste mange år etter Trygve Lies død at nærmeste medarbeideren hans som sjef for verdens- organisasjonen i New York, en amerikaner, var en positiv kontakt for KGB. Med andre ord sovjetisk agent. Å legge en positiv kontakt under den negative kontakten var et kommunistisk dobbeltspill som Tryge Lie levde med også som statsråd i regjeringen Nygaardsvold. Det var slik Moskva styrte både Norge og FN. I all hemmelighet. På klassisk mafiavis. |