Den 9. mai (1945) ”ryddet vi kontorene” i Folketeaterbygningen. Tranmæl dukket opp fra Sverige og ble blank i øynene ved gjensynet. To dager etter deltar han i sentralstyremøtet. Einar Gerhardsen leder møtene. Formelt sett var han ikke formann, men han sitter med formannsklubben, og ingen ser ut til å ha innvendinger mot dette. Først i september velger landsmøtet Gerhardsen som formann. Hvor var egentlig formannen, han som landsmøtet formelt hadde valgt og som aldri hadde gått av? Oscar Torp kom til Oslo først 13. mai som medlem av regjeringsdelegasjonen. Ingen hadde underrettet ham om at han ikke lenger var formann i Det Norske Arbeiderparti. Han fant det nok heller ikke unaturlig at Gerhardsen hadde overtatt klubba. Dessuten lå det ikke i Torps natur å protestere i slike situasjoner. Han bet heller nederlagene i seg. Det skulle bli mange etter hvert – særlig i forholdet til Gerhardsen. Langt senere skulle Erik Brofoss utbryte i sentralstyret henvendt til Gerhardsen .- i en helt annen sammenheng: Jeg vet at du som statsminister har rett til å peke ut dine medarbeidere, men det skader vel ikke å vise en viss form for høflighet! Oscar Torp ba ikke om ”formell høflighet”. I 1945 fant han seg stille i tingenes tilstand, nemlig at han var degradert til fordel for Einar Gerhardsen. Aldri sa han et ord om dette – i alle fall ikke på en slik måte at historieskriverne får bruke det! Nå var det kanskje ikke noe så svært mystisk over ordningen med Gerhardsen som formann, men forholdet peker fremover mot andre hendinger i forholdet mellom Torp og ham. Saken var at krigshandlingene hadde tvunget sentralstyret til å finne provisoriske ordninger. Derfor var Alfred Ljøner fungerende formann en kortere periode etter krigsutbruddet, mens Einar Gerhardsen etter vedtak i landstyret rykket opp som formann i juli 1940. Formelt sett var altså Oscar Torp ennå partiets leder i 1945, like fram til september. Reelt hadde Gerhardsen overtatt under krigen. Hans posisjon nå i maidagene 1945 var så sterk at partiet suverent så bort fra formaliteter. Det avsatte i realiteten Torp og innsatte Gerhardsen. Mens Torp fant seg i alt uten å mukke, var det en annen som eksploderte. Trygve Lie ble av landsstyret i slutten av mai – et par dager før han satte foten ned på norsk jord – kastet som medlem av sentralstyret. Det hadde under krigen vært visse irritasjoner mellom ”de som var ute” og ”de som var hjemme”. Trygve Lie hadde irritert seg mer enn andre, og nå kom dette på toppen! Men Lie var ikke en person som lukket munnen og ”led i stillhet”. Hans reaksjon var bitterhet – i Nordahls språkbruk var han ” forbannet”. Begge uttrykkene er for milde. Bulldozertypen Trygve Lie – med stor sjarm ellers – ga tydelig uttrykk for hva han mente om dette. Det fellesprogrammet som var utarbeidet det siste krigsåret, ble etter frigjøringen lagt fram for de ulike partiene under tittelen ”Arbeid for alle”. I parantes: det samme slagordet brukte Gro Harlem Brundtland da hun tiltrådte som statsminister i 1981, og før krigen hadde Arbeiderpartiet fått oppslutning om det nesten likelydende ”Hele folket i arbeid!” Et samarbeidsutvalg med representanter for partiene møttes for å drøfte fellesprogrammet. ”Møtene ble holdt på ordførerkontoret i Oslo, og jeg fikk i oppdrag å lede dem,” skriver Gerhardsen i sine memoarer. Den 12. juni 1945 ble det første møtet i Arbeiderpartiets stortingsgruppe holdt. ”Sentralstyret (i Arbeiderpartiet) tok initiativet til møtet, og som møteleder hadde jeg det første innlegget.” ”Da det kom til å utvikle seg slik at jeg ble fri umiddelbart etter frigjøringen, utnevnte fylkesmannen meg som ordfører (i Oslo)” I egenskap av ordfører pekte Gerhardsen ut et midlertidig styre elelr formannskap. Så kommer Kronprinsen og tre statsråder tilbake fra London 13. mai: ”Jeg hilste velkommen til Oslo”. På den siste dagen i mai kom så regjeringen med statsminister Nygaardsvold i spissen tilbake til Oslo: ”I en velkomsttale jeg holdt på vegne av Oslo by…” 7. juni kom selve symbolet på vår frihetskamp, kong Haakon. ”Jeg hilste ham fra Rådhusets trapp velkommen tilbake til Oslo”. ”klokka 18 (18. juni) var det en sammenkomst av hjemmefrontsfolk i Gabels gate (hjemmefrontledelsens dekkleilighet under krigen) der Paal Berg (justitiarius i Høyesterett) gjorde rede for det som var skjedd (i forhandlingene om en ny regjering)…Jeg fikk anledning til å si litt om Arbeiderpartiets og mitt personlige syn på situasjonen…”. Legger vi så til at Gerhardsen var med i Arbeiderpartiets programkomite og samarbeidskomiteen med Landsorganisasjonen, har vi kartlagt hans enorme kontaktflate i disse dagene. Og her står vi ved hemmeligheten bak hans rolle. Mer enn noen annen hadde han blitt plassert – eller hadde manøvrert seg selv inn i alle de strategiske posisjoner man kunne tenke seg i det politiske bildet. Over alt i Oslo var Gerhardsen i disse ukene. Han hadde full oversikt over det som rørte seg i alle miljøer som kunne tenkes å få innflytelse på utviklingen. Og som oftest var han selv midtpunktet. Han var den alle kunne snakke med, den man kunne betro seg til, den man fritt ga all informasjon til. Mer enn noen annen person i frigjøringsdagene var Einar Gerhardsen det leddet man fant igjen i alle kjeder. Hvis kunnskap er makt, kan man si at med den kunnskap om standpunkter og utviklingsgang som Gerhardsen hadde i en periode da brikker skulle falle på plass, ja, så var uten tvil Einar Gerhardsen Norges mektigste mann på dette tidspunktet. Riktignok kom Hambro tilbake. Han hadde i London i et foredrag sagt ”at de som hadde vært hjemme har lidelsens rett” til å bestemme utviklingen når krigen var over. Men ikke før hadde han satt beina på norsk jord før han hadde glemt både lidelsen og retten.       Hambro bidro til at Paal Berg ga opp forsøket på å danne en regjering, over partiene og i samarbeidets ånd, og fikk Gerhardsen til å miste fatningen. Hambro hadde vanskelig for å komme over de ”nederlag” han måtte tåle i 1945, og over 15 år senere lar han sin ergrelse komme til utløp i følgende knappe, men iskalde beskrivelse av hvordan han opplevde 1945: ”Regjeringens Nygaardsvold innleverte sin avskjedsansøkning, og Einar Gerhardsen som var Arbeiderpartiets nestformann ble valgt som hans eftermann og kallet til å danne den nye regjering. Han plukket ut et par av sin bekjente som ikke tilhørte Arbeiderpartiet og som aldri hadde hatt noen befatning med politikk, fikk dem utnevnt til statsråder og kalte konglomeratet en ”samlingsregjering” – en fullkommen uriktig betegnelse (som er gjengitt i ” Hvem er hvem?”). Verken Høyre eller Venstre hadde noen som helst andel i regjeringsdannelsen. Det var Gerhardsens ønske å få et brudd på den konstitusjonelle linje. Det lykkedes ikke helt, men ved hjelp av Høyesterett som hadde prostituert seg bak Stortingets rygg og omhyggelig skjulte sin inhabilitet, lykkedes det å få Stortinget til å gå med på nye valg innen utgangen av 1945.” Her er hver eneste setning gal, hevder Gerhardsen. Og det har han rett i. Utdrag fra boka ”Einar Gerhardsen og hans menn” av Per Øyvind Heradstveit (J.W. Cappelens Forlag 1981), sidene 82-85 (Mine uthevinger)