 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
Fanget i spillet
MÅL FOR NARRESPILL OG FANGET: Slik så
jeg ut som sjefredaktør for Rogalands
Avis i 1996. Da jeg ble rensket ut av
arbeiderbevegelsen ved
hjelp av det kommunistiske spillet i
negativ sektor. Fra advokatene Johan
Fredrik Remmen og Jens Christian
Hauge i Arbeiderpartiet. Jeg ble 41
år dette året.
Bildene ble tatt i forbindelse med at
Dreyer Bok ga ut boken "Sett frå
Vest". Dette var en bok som
forlagsmannen Jakob Dreyer tok
initiativ til i 1995. Dreyer var som
de fleste andre i Stavanger
og Rogaland, begeistret for de faste
lørdagskommentarene som jeg skrev i
Rogalands Avis ved ukeslutt. Som ikke
var så populære i LO og
Arbeiderpartiet. Som eide og
kontrollerte avisen.
LO-leder Yngve Hågensen bannet
visstnok hver gang han hørte navnet
mitt. Ble det sagt. Jeg overså folk
som Hågensen. Han var en undermåler,
ifølge Haakon Lie. Fullt så stygg vil
ikke jeg være. Men jeg kastet ikke
bort tid på ham.
Mer avgjørende var det at også Jens
Christian Hauge var fast leser av hva
jeg skrev. Det samme var hans høyre
hånd, Johan Fredrik Remmen.
Som likte kommentarene. De ville
nettopp derfor ha meg ut av veien for
norsk samfunnsliv og debatt. I god
tid før Lundkommisjonen la fram
innstillingen noen måneder senere.
Jeg forstod for mye. Jeg kom til å
forstå for mye.
Remmen hadde et veldig hastverk i
spillet i negativ sektor mot meg.
"Spiel im negativen Raum". Som
nazistene kalte det. En metode som
faktisk er like gammel som den
menneskelige ondskap. Hastverket
gjorde at Johan Fredrik
Remmen tok store sjanser. Altfor
store. Noe som gjør det mulig å
bevise handlingene hans i
ettertid. Remmen sitter klistret i
egen dokumentasjon. Mitt problem er
det veldige omfanget av denne
dokumentasjonen. Han holdt på i så
mange år.
Denne profesjonelle bedrageren brukte
jus som kamuflasje for kriminell
virksomhet. Remmen kunne innbille
mennesker i omgivelsene mine
det mest utrolige. Skape inntrykk av
at både han og andre trakk fortere
enn sin egen skygge. Slik
Lucky Luke gjør. Når fenomenet blir
gransket nøyere i ettertid, kommer
sannheten for dagen: At selv skyggen
kommer etter trekket. Ikke
omvendt. Selv hos Remmen. Naturen og
rasjonalitetens lover styrer
virkeligheten. Selv blant politiske
gangstere.
Men med denne teknikken, hvor B
alltid kommer foran A, hvor
konklusjoner blir hevdet for å
bevise forutsetninger eller
premisser, om du vil,
utnytter de også at mennesker bytter
om på rekkefølgen. I ettertid. Når de
skal huske og gjenfortelle
hendelsene. Noe som maskerer
virkeligheten enda bedre for dem som
står bak spillet.
Menneskehjernen er nemlig slik
innrettet at den krever en rasjonell
forklaring på saker og ting.
Mennesket er grunnleggende rasjonelt.
Tross svakheten som sinnet har med å
oppfatte årsak først, deretter
virkning. Som bedragere og
magikere utnytter så grovt. Så folk
bytter om på hendelser i ettertid på
tidslinjen. Selv på hendelser som de
selv har medvirket til å skje i
motsatt rekkefølge av det normale
tidligere.
Min historie er full av slike bevis.
"Han lyver som et øyenvitne", sier et
russisk ordtak. Ikke uten en
viss berettigelse. Selv om det kan
finnes mange forklaringer på at
øyenvitner ikke snakker sant.
Særlig når sannheten vil skade dem
selv. Slik historien min også er full
av beviser for.
Johan Fredrik Remmen benyttet samme
opplegget som han senest brukte med
hell mot LO-leder Gerd-Liv Valla i
2006. Som maskerte det
virkelige forholdet at Russland så
seg tjent med å ha Jens Stoltenberg
som fortsatt statsminister i
Norge. Derfor ble det grepet inn med
den usynlige hånd.
Stoltenberg var jo som alle andre
statsministre både før og etter
murens fall, satt inn i jobben av
bakspillere. Indirekte ved
Moskvas snedige renkespill. Ingen
blir statsminister i Norge uten at
Moskva godkjenner det på forhånd.
Eller forhindrer det. Heller ingen i
Høyre. Dette er sannheten. Slik jeg
bedømmer den.
Når en regjering uansett farge
dessuten definerer et forhold til å
være juridisk, kommer
Regjeringsadvokatembetet inn i
bildet. I Norge er også
regjeringsadvokaten en spiller i
negativ sektor. Noe jeg identifiserte
i 2002. Han heter Sven Ole Fagernæs.
Han er venn og tidligere kollega av
Johan Fredrik Remmen. Ingen skal si
at ikke Moskva festet grepet om det
meste i løpet av den lange kalde
krigen. Direkte eller indirekte.
Gerd-Liv Valla ble kåret til "Årets
politiker" i Norge i 2005. Hun var i
ferd med å gjøre arbeidet til Jens
Stoltenberg umulig. Hun drev ham til
fortvilelse. Så også Valla ble
fjernet ved hjelp av spill i negativ
sektor. Remmen & Co fant en intern
uenighet i LO. Som de snudde på hodet
og begynte spillet med. En illusjon
av en virkelighet ble dermed skapt.
En ekstern årsak blir så illudert til
å være intern. Stikk motsatt av den
virkelige. Villfarelsen blir skapt,
befestet og utnyttet.
Et reelt forhold må alltid ligge til
grunn i en bedragoperasjon. Viss den
skal lykkes. Dette står i lærebøkene
til både CIA og KGB. I Russland
heter slike narrespill for øvrig
politiske operasjoner. Betegnelsen
maskerer litt mer hva det hele går ut
på. VG og tidligere politisk redaktør
Olav Versto er alltid med på slike
spill. De tror det er journalistikk.
Så de blir brukt rått. De er blant
Moskvas beste negative kontakter i
Norge.
I Rogalands Avis fant Remmen også et
internt motsetningsforhold i 1996.
Som han snudde på hodet og begynte
spillet fra. Adm. dir. Brit
Kyllingstad ble benyttet på samme
måte som internasjonal sekretær
Ingunn Yssen i LO mange år senere. En
kurant uenighet om strategivalg
internt i bedriften, var forholdet
som Remmen begynte med. Han snudde
selvsagt forholdet og følgelig saken
på hodet. Fra dette utgangspunktet
begynte han å spinne. Det klassiske
edderkoppnettet.
Noe han fikk til. Selv om Brit var en
personlig venn av meg også. Selv de
næreste personlige forhold klarer
negative spillere som Remmen å
ødelegge. Alle menneskelige
relasjoner blir fragmentert som følge
av fremgangsmåten. Kvinne og mann må
i hvert fall holde seg til sengs hele
tiden. Hvis han ikke skal klare å så
splid mellom dem.
Negativt spill har alltid til følge
konflikter mellom dem som blir
benyttet i spillet. De opplever alle
svik. Riksadvokat Tor-Aksel Busch og
statsadvokat Lasse Quigstad,
radarparet fra påtalemakten i saken
mot sovjetspionen Arne Treholt på
åtti-tallet, var for eksempel gode
venner og kolleger. Før også de ble
splittet høsten 1996. Av dette
konspirative spillet. Som alltid
fragmenterer personlige forhold.
Spillet går jo ikke minst ut på å
narre andre til å begå svik mot
hverandre. Det er faktisk essensen.
Det skal to til for å danse tango.
Det skal to til for å føre krig, er
den vanlige oppfatningen. I den
normale verden. Ikke slik innen
arbeiderbevegelsen, sosialismen og
kommunismen. Blant toppene. Der skal
det tre til for å føre krig i hvert
fall. Den politiske manipulatoren har
som regel stått bak de fleste kriger
innen denne bevegelsen. For
solidaritet og sosialisme.
Mennesker blir satt opp mot hverandre
og narret ved bedrag til å begå svik.
Mot hverandre. Bare spør Gro Harlem
Brundtland og Reiulf Steen. Mulig de
også nå forstår spillet som
de ble utsatt for.
"Den dama er ikke født, hun er
konstruert", sa Reiulf Steen bittert
etter maktkampen mot Gro Harlem
Brundtland på åtti-tallet. Han
forstod ikke at en tredjemann både
danset tango og førte krig sammen med
dem. At begge to ble brukt i et
spill. Som alle andre fremstående
politikere er blitt i
etterkrigstidens Norge.
Reiulf Steen forstod heller ikke hva
som slo ham ut i avgjørende perioder
i den politiske striden. Slik at han
tapte. Hvilket dop som var i drinken
på dette politiske bordellet. Når det
passet i spillet. Eller hvem som
bedøvet ham mens han sov. For
deretter å sette sprøyter på ham. Med
store rygglidelser til følge. Jeg
kjenner bedre til fremgangsmåten og
bakgrunnen. Jeg har nemlig opplevd
det samme. Flere ganger. Brudd mellom
Gro og Reiulf ble det. Da Moskva
ønsket det.
I Busch og Quigstads tilfelle kom
bruddet da statsminister Thorbjørn
Jagland presset riksadvokat Busch til
å stanse etterforskningen av SV'eren
Berge Furre for samarbeid med den
øst-tyske spionorganisasjonen Stasi.
Slik tilfellet var i 1996. Mulig mine
avsløringer kan lappe sammen det
personlige og faglige forholdet til
Busch og Quigstad. Det ville ha
gledet meg. Når du kan forstå alt,
kan du også tilgi alt. Dette er i
hvert fall min erfaring.
Jeg kan nevne mange slike eksempler
opp gjennom norsk historie. Noe nytt
er altså ikke dette fenomenet. Det
har vært en del av sovjetisk
etterretnings faste modus operandi.
De personlige følgene er slik. For
alle. Som har medvirket til å skape
norsk politikk på denne måten. Noe
som betyr alle på topplan. Uansett
parti.
Da det ble spilt opp mot Gerd-Liv
Valla i 2006, var bedraget så godt
utført at Johan Fredrik Remmen narret
selv sin nærmeste kollega, advokat
Håkon Bleken, til å medvirke. Bleken
ble infiltrert som advokat for LO og
leder Gerd-Liv Valla i begynnelsen.
Men plustelig ut i løpet var Bleken
bare Gerd-Liv Vallas advokat. Ingen
korrelasjon lenger mellom LO og dets
leder. I samme henseende som før.
Forholdet mellom leder og
organisasjon ble fragmentert. Mellom
LO-leder og LO som organisasjon i
dette tilfellet. Det ble splittet.
Etter en stund. Når det er skapt nok
forvirring. Når villfarelsen er blitt
stor nok. Det rasjonelt umulige blir
gjort selv om det er rasjonelt umulig.
Å vedta et forslag om full tillit til
lederen samtidig som du vedtar å
nedsette en granskingskommisjon mot
den samme lederen, er også en
kontradiksjon av det kjente slaget. I
dette negative spillet.
Du er for og mot noen til samme tid.
Til samme sted. I en overgangsfase.
Slik det altså også skjedde i LO i
2006. Som det hendte meg i 1996. Det
siste er den samtidige negasjonen til
det første forholdet. I denne
juridiske konstruksjonen. Som i
virkeligheten er en stor
kontradiksjon.
At du er for noe, er bare maskerada
for noe du er mot. Et forhold ligger
samtidig under et annet. Negasjonen
ligger under det positive. I
motsigelsen. Det er den samtidige
negasjonen som andre blir narret til
å handle på grunnlag av.
En sak følger alltid av et forhold.
Her har du en sak som er en følge av
et forhold som er en motsigelse. Et
dobbeltspill oppstår dermed i saken
med grunnlag i et dobbeltforhold. Men
legg særlig merke til at handlingene
i saksbehandlingen videre skjer
utelukkende på grunnlag av forholdets
negasjon.
Tilliten som ble gitt Valla fra de
andre i LO-ledelsen var bare verbal.
Handlingene var derimot svært så
konkrete. Mot henne. De var alle en
følge av det underliggende forholdet
til samme tid - negasjonen til den
verbale tilliten som ble uttrykt på
samme møte. Negasjonen sa i praksis
det stikk motsatte. Nemlig mistillit.
Hvorpå det ble handlet og besluttet.
I den videre prosedyren. I prosessen.
Disse handlingene var mot Valla. Å
granske henne var negasjonen. I
dobbeltspillet. Et nytt opplegg for å
spinne enda flere kontradiksjoner
innen spillet i negativ sektor. Med
målet om å fjerne Gerd-Liv Valla fra
tilitsvervet som det styrende
prinsipp. Maskert utad altså med en
prinsipp-uttalelse som var for henne.
Maskert som full tillit. Intet
mindre. Men det ble ikke handlet på
grunnlag av maskeringen.
At nummer to i LO, nestleder Roar
Flåthen, på et tidspunkt i prosessen
skulle benyttes til gradvis å
utelukke nummer en, lederen Gerd-Liv
Valla, lå selvsagt i kortene allerede
før planen til Remmen & Co ble satt
ut i livet. Forholdet mellom to
øverste ledere i en organisasjon i
arbeiderbevegelsen blir snudd på
hodet i saksbehandlingen, med den
følge at nummer to utelukker nummer
en. Dette har vært standard
kommunistisk praksis siden Josef
Stalins velmaktsdager på
tretti-tallet. Han byttet ut
KGB-sjefer på denne måten.
Så Valla er i godt selskap. Flåthen
er heller ikke alene om å bli plukket
ut av en usynlig hånd. Til å bli
brukt som Judas i god tid på forhånd
i slikt intrigespill. Dette er en del
av den usynlige arbeiderkulturen.
Mafiaspill i LO? Javisst. Slik har
det alltid vært. De ulike
tillitsvalgte er bare brikker i et
politisk spill så snart det passer
Moskva. Slik er vel situasjonen ennå.
Jeg gjør ikke annet enn å påpeke
eksplisitt selve DNA-beviset. I hele
KGB-koden. Som alltid har vært
benyttet på toppen i Norge. Nemlig
konsistente og konsekvente brudd på
rasjonalitetens grunnlov:
Motsigelsesloven. Tankenes grunnlov.
Selve tankeloven under alle andre
tankelover. Som alle til sammen
utgjør et rasjonelt byggverk for hva
vi oppfatter som vestlig sivilisasjon
siden antikken. Grunnlaget for
fornuft.
Å benytte et menneske fra
Fellesforbundet med litt mindre
bagasje enn hva vi andre er utstyrt
med, er også typisk i avgjørende
runder. Til å sette fram den negative
delen i slike dobbeltforslag. I dette
mafiaopplegget. Hver svakhet i
forsvaret til målet blir utnyttet.
Hver eneste en. Med kattevennlighet.
Katten er også på feil side av døren.
Alltid. Men en katt klarer likevel
ikke å innbille oss at han er
på begge steder samtidig. Selv om det
føles slik. Men folk som Johan
Fredrik Remmen og Jens Christian
Hauge klarer derimot å innbille andre
mennesker slike forhold. Få dem til å
tro på slike illusjoner. De var
mesterhjerner i kriminalitet
lenge før David Toska var født. For
ikke å snakke om da han besøkte
Stavanger. Hvor jeg en gang var, og
ble illudert borte.
Dette er i grunnen ikke annet enn
klassisk kriminell atferd. Som ellers
er kjent fra strafferetten. Nemlig å
skape villfarelse, befeste
denne villfarelsen, for så til slutt
å utnytte den samme villfarelsen. Om
du i forvirringen benytter noen til å
stikke av med en lommebok eller en
rettsstilling eller
annet gode av noe slag fra en annen -
i skjul av kaoset du selv skaper - er
ikke relevant i denne forbindelse.
Bedrag er det uansett. Klassisk
sådant. Selv om det er meget
avansert. Særlig fordi det blir
gjennomført konsistent og
konsekvent. Over lang tid. På en
usedvanlig slu, ondskapsfull og
utspekulert måte.
Dette er indirekte bedrag. Eller
middelbar falsk. Som det også blir
kalt. Hvor det benyttes mellommenn
eller mellomkvinner. Tredjepart blir
lurt til å gjøre noe mot andrepart.
En juridisk konstruksjon bygges opp
som et Soria Moria-slott. Forskjellen
er at dette slottet står på hodet.
Det blir bygd en speilvendt pyramide
etter faste tegninger for strukturen.
Men regissøren improviserer med
spillerne underveis. Gjennom lureri
og tvang. Etter samme grunntrekk.
Handlingsmønsteret er alltid det
samme. Sammenhengende og vedvarende
bedrag. Dette er artisteri. Kriminell
kunst. Slik er en "game player" i all
sin storslåtte usannhet. Magien
skaper virkeligheten. Hele tiden.
Dette er det speilvendte politiske
pyramidespillet. Spillet som Norge er
blitt styrt med. Bygget opp av.
Avgangen til Gerd-Liv Valla i LO i
2006 ble dramatisk. Som de fleste
avganger blir når denne
fremgangsmåten blir benyttet i
politikken. Gjennom kollega
Håkon Bleken hos advokatfirmaet
Haavind, som tydeligvis huser og
kamuflerer Moskvas folk nå for tiden,
satt Remmen på all informasjon om
Vallas innerste tanker og følelser
gjennom hele narrespillet. Gjennom
hele "Prosessen". Slik at han var
sikker på hvilket dobbelt sjakktrekk
som var det beste neste gang. Fra
skyggene. Hvor han var.
Dette er Kafka. I virkeligheten. Alle
"enten eller" i livet til et menneske
blir gjort om til et "både og". I en
mellomfase. Før alle til slutt har
akseptert at verden skal være snudd
på hodet for dette mennesket. For
godt. Som følge av at alle i
omgivelsene i tur og orden er blitt
narret til å handle på grunnlag av
samtidige negasjoner til positive
forhold. Hele tiden. I narrespillet.
Bleken betegnet en gang Remmen som
"en jævla god jurist". Helt feil.
Remmen er en jævla dyktig bedrager.
Han bedrar til og med sine nærmeste
medarbeidere. Som Bleken. Systematisk
og forsettlig. Ved spill i negativ
sektor. Jeg har arbeidet sammen med
både Bleken og Remmen i tvistesaker.
Som sjefredaktør. Bleken er i
utgangspunktet et hederlig menneske.
Det er ikke Remmen.
I Hauge & Co ble kompartmentalisering
gjennomført konsekvent. Akkurat som i
etterretningsorganisasjoner. Noe som
advokatfirmaet også var i
virkeligheten. Bleken var under
Remmens nivå på kontoret. Så han
visste ikke hvem han arbeidet for.
Eller hvordan de over ham arbeidet.
De negative teknikkene kjente ikke
Bleken til. I KGB - jeg bruker dette
navnet for å gjøre fremstillingen
enklere, det heter noe annet i dag -
kalles kompartmentalisering for
fragmentering. Prinsippet "need to
know" er likevel det samme.
Du skal ikke vite mer enn du trenger
om bakgrunn og teknikker. For å gjøre
jobben din. På ethvert nivå.
Advokatkontoret på Drammensveien 10 i
Oslo var selve senteret. For den
største av de sovjetiske illegalister
i Norge. Det vil si agenter som lever
i skjul uten diplomatisk immunitet og
dekning. Slik KGBs residentura ellers
har i den sovjetiske, nå russiske
ambassaden. Hva er bedre til å
maskere slik illegalitet med enn
nettopp legalitet? Det stikk motsatte
forholdet? Akkurat dette var det
geniale i hele organiseringen. Fra
grunnen av.
Her satt Sovjet under den kalde
krigen med den daglige kontrollen
over juridiske problemer i alt
som var sensitivt for Norge. Olje,
Statoil ikke minst, våpenindustri som
på Raufoss og Kongsberg,
handelsavtaler og forsvarsspørsmål.
For å nevne noe. Det var litt av en
butikk. I butikken.
Skilsmisser og andre private
problemer hos mange sentrale
mennesker i både parti og
fagbevegelse hørte også med. Ifølge
Haakon Lie fikset Hauge de fleste
skilsmisser i Arbeiderpartiet. Han
var alltid snill og stilte opp
når folk hadde slike vansker. Fortale
Haakon meg.
Dette var et sted hvor edderkoppen
visste alt. Som var verdt å vite. Om
det meste. Det var spunnet et stort
nett. Med årene. Å være snill har til
følge at du kan identifisere svake
punkt hos andre mennesker. Som kan
benyttes senere. I negative spill. Om
nødvendig.
Herskeren kjenner alle, men ingen
kjenner herskeren. Egentlig.
Når senteret hos KGB i Moskva trakk i
de såkalte animerte tråder, kunne det
stort sett gjøre hva det ville i land
som Norge. Bare Moskva kjente alle de
ulike trådene. Som alltid er den
mest dyrbare hemmeligheten til en
spionorganisasjon. Å kombinere bedrag
fra Hauge & Co med såkalte våte
operasjoner, det vil si drap, enten
dette var med rottegift eller med mer
sofistikerte måter, antar jeg var en
vanlig fremgangsmåte.
Den strenge kompartmentaliseringen
har til følge at advokaten som
benyttes til bedrag ikke har noen
forbindelse med de menneskene
som dreper. Jeg ville bli overrasket
om morderen eller morderne på Orderud
gård, hadde noen forbindelse med
Remmen. Selv om de som gjennomførte
denne operasjonen sannsynligvis også
i hovedsak var nordmenn.
Jeg er temmelig sikker på at KGB
opererte etter samme modus operandi i
andre vestlige land som i Norge.
Nemlig innen jus på høyeste nivå.
Særlig Frankrike antar jeg var styrt
fra bakrommet på samme måte. Som et
hvilket som helst bordell. I
virkeligheten. Hvor politikerne var
horene. En rolle som de tydeligvis
har likt godt på det meste av det
mørke kontinent. Som Europa er blitt
kalt.
I Frankrike het ikke advokaten Jens
Christian Hauge. Men André Rousselet.
Han skrev til og med testamente for
vennen, president Francois
Mitterrand. Da han døde i januar 1996.
Mitterrand hadde krysset over fra det
tyskvennlige Vichy-regimet i
Frankrike under krigen. Til
sosialistene etter krigen. En
liknende reise som Hauge gjennomførte
fra nazistene til sosialistene med
andre ord. Du skifter skinn akkkurat
som ormen. Politikk er
å lage illusjoner, sa Mitterrand selv.
Du sitter likevel temmelig trangt i
det da. For resten av livet. De har
godt tak på deg. Som en Trond
Johansen i Norge. Rousselet styrte
Mitterrand på samme måte som Hauge
styrte Gerhardsen. André Rousselet
var særlig sentral i kontrollen over
fransk tv og andre medier.
At Mitterrand spionerte på alle
politiske motstandere, er kommet fram
i ettertid og har vakt bestyrtelse i
Frankrike. Hvordan dette
skjedde, forstår du bedre nå. Jeg
antar at KGB hadde full kontroll over
alle de utallige franske hemmelige
tjenester og ulike politi. Slik som i
Norge.
Her skulle 1996 bli et skjebneår
også. Jeg hadde knapt kommet meg hjem
fra Paris og Frankrike i januar, hvor
jeg fulgte Mitterrands død på nært
hold, før det braket løs rundt meg.
Jeg var en frosk som Remmen hadde
begynt å koke på. Poenget med å koke
frosker er at du lirker temperaturen
opp litt etter litt. Så ikke frosken
merker noe før det er for sent. Før
den blir kokt. Dette er ifølge
kinesere hemmeligheten ved vellykket
bedrag.
Det var viktig å sette meg ut av
spill på nyåret i 1996. I hvert fall
for en tid. Jeg viste i kommentarene
i Rogalands Avis at jeg hadde dyp
innsikt i norsk politikk. De
sensitive posisjonene som jeg hadde
hatt innen Forsvaret opp gjennom
årene, hadde også gitt meg dypere
innsikt i mange forhold. Enn andre
pressefolk hadde.
Jeg hadde solid bakgrunn for egne
meninger. Ikke minst om forsvars- og
sikkerhetspolitikk. Jeg hadde vært en
elev av da avdøde utenriksminister
Johan Jørgen Holst. Som neppe døde
helt av seg selv. Akkurat da mandatet
til Lundkommisjonen ble lurt gjennom
i Stortinget. Av Thorbjørn Jagland. I
januar 1994. Jagland er mye benyttet
i skittent politisk spill. Det skal
være sikkert. Han har ofte vært den
klassiske mellommann i bedrag.
Da var altså jeg i Stavanger. Jeg var
som sjefredaktør troende til å skrive
hva som helst. Sett fra Hauge & Co.
Uten å frykte følgene. Selv om jeg
våren 1995 begynte å få plagsomme
drapstrusler. Jeg var redaktør, men
ingen redd aktør. Bevisst holdt jeg
stor avstand til eliten i Oslo. For å
være uavhengig og fri. Noe leserne
satte stor pris på.
Jeg benyttet talerstolen min i
Rogaland stadig mer effektivt. Til å
være i opposisjon til det
etablerte politiske miljøet i Oslo.
Mot "The establishment". Hele tiden.
Jeg kritiserte forhold både til høyre
og venstre i samfunnet. Jeg
kritiserte hele systemet.
Sosialdemokrati i Rogalands Avis var
hva jeg mente til enhver tid.
Punktum. Som jeg brukte å si. Med et
flir. Jeg like rollen som
opposisjonell. Dessuten var det meget
lønnsomt for avisen. Pengene
strømmet inn.
"Den som er blind, døv og taus, vil
leve i fred i hundre år", heter det i
et ordtak fra Sicilia. Mafiaens
hjemsted. Frykt er all morals mor.
Beste våpen mot mafiaen er for øvrig
offentlighet, ifølge italiensk politi
og påtalemyndighet. Noe som er
vanskelig i en del land. Hvor mafiaen
direkte eller indirekte kontrollerer
også mediene. Slik tilfellet er i
Norge.
Det er åpenbart at jeg som
sjefredaktør i organet som
tradisjonelt var betraktet som den
nest viktigste avisen politisk i
arbeiderbevegelsen, også kunne ha
stukket kjepper i hjulene for de
hemmelige planene i Oslo. For det
kontinuerlige narrespillet rundt
Lundkommisjonen. Som senere hadde til
følge at Thorbjørn Jagland ble
benyttet til å dobbeltkrysse Gro
Harlem Brundtland som statsminister
om høsten 1996. Hun ble rensket ut.
Jeg kunne ha revet av noen masker i
dette karnevalet i Nordens svar på
Venezia. I det politiske
maskeradeballet som norsk politikk
utviklet seg til gjennom hele 1996.
Ingen tvil om det. Jeg ville ikke ha
holdt kjeft om skadefølgene
for landets sikkerhet. Som en følge
av ødeleggelsen av
førstelinjeforsvaret. Som Jagland
gjennomførte. Da han knakk ryggen på
overvåkingspolitiet. I nok et
lynangrep. I nok et negativt spill.
Risikoen øker gjerne et annet sted
enn der vi har blikket festet. Noe
politi og påtalemyndighet fikk
erfare. De forsøkte så godt som de
kunne å demme opp for utenlandsk
innblanding og spionasje i norsk
politikk. Å stanse fremmed
etterretningsvirksomhet i vid
forstand.
Men ble så overfalt bakfra. Hvor
fokus ikke var i samme grad. Fienden
var innenfor porten. Den hadde vært
det hele tiden. Så nå rensket fienden
også ut den eneste profesjonelle
motstandslommen som kunne utgjøre
noen fare. Etter Berlin-murens fall.
Nåværende mennskerettsforkjemper for
hele Europa, Thorbjørn Jagland, var
blitt statsminister i Norge. Han dro
på umiddelbar oppryddingsaksjon. På
vegne av et i realiteten hemmelig,
politisk politi i utlandet, rensket
han ut ledelsen i landets eget
hemmelige politiske politi.
Profesjonelle bedragere får alltid
andre til å gjøre skaden for seg
selv. Jagland var en typisk
mellommann i bedraget.
Jagland var en fjernstyrt bulldoser i
sentrum av egen hovedstad. Det var
ikke mange hele politihus igjen etter
ham. Selv om han kamuflerte
skadeverket som å angivelig bygge det
berømte Norske Hus.
Jeg skrev kritisk om Jagland i flere
år. Jeg betraktet ham faktisk å høre
til i samme klasse som Haakon Lie
plasserte Hågensen. Men nettopp
derfor kunne Jagland brukes til
møkkajobben som ventet ham. Nemlig å
knekke ryggen på sikkerhetspolitiet.
Noe Thorbjørn Jagland gjorde straks
han ble statsminister.
Dette var den eneste virkelige
grunnen til at Jagland ble
statsminister. For en tid. Jeg tror
neppe Jens Stoltenberg hadde vært dum
nok til å gjennomføre så betydelig
skade på rikets sikkerhet. Uten at
alarmklokkene hadde ringt hos
ham. Det gjorde de ikke hos Jagland.
Tvert om. Han begikk i virkeligheten
landssvik. Uten å nøle. Med jubel fra
en samlet venstreside.
Jagland var en politisk vannbøffel.
En stor en. Slik tidligere redaktør i
Arbeiderbladet, Reidar Hirsti,
betegnet partisekretærene i boken
"Partipisken" fra 1992. Han skildret
sekretærer i Arbeiderpartiet som gikk
på blindt. Med skylapper på. Som
gjorde hva de ble bedt om. Uten
spørsmål. Uten tanke på følger.
Hirsti ble selv rensket ut som følge
av spill i den negative sektor. En
mer klassisk norsk vannbøffel enn
Jagland er det vanskelig å tenke seg.
Han var bare større enn de fleste
andre.
Jens Stoltenberg ligger tynt an under
enhver omstendighet. Han var jo
statsråd i Jaglands regjering i 1996
og 1997, og bare unnlatelsene
hans fra den gang er nok til å havne
omtrent i samme uføret som Jagland.
Viss straffelovens paragrafer om
forbrytelser mot statens
selvstendighet og sikkerhet skal ha
noen mening overhodet, må de selvsagt
anvendes mot de mest sentrale
politikerne som hadde ansvaret
for utviklingen i Norge etter
Berlin-murens fall. For all den
politiske svindelen. For sviket. Mot
både folket og andre land som vi
tilsynelatende har vært allierte med.
De kan ikke bare si at de ikke hadde
peiling på noe. Når de angivelig
styrte Norge. Heller ikke Kjell Magne
Bondevik. Som begikk brudd på
menneskerettighetene mine som
statsminister. Senest i 2002 og 2003.
Vidkun Quisling forstod heller ikke
hva galt som han hadde gjort. Da et
oppgjør ventet ham. Etter krigen. Han
var en liten tyv som ble hengt av de
store, men allikevel. Klart at alle
disse menneskene må bli
politietterforsket. Det burde bli et
folkekrav.
Norge er mer enn den esoteriske
eliten i Oslo. Den lever til overmål
på illusjonen om å utgjøre et
spesielt godhetsregime. At Norge kan
åpne verden ellers for fred og
menneskerettigheter. Bare vi reiser
ut og snakker med dem som ikke er så
gode som vi. Dette blendverket tror
vi på. Det er noen år siden kong
Filip av Makedonia fastlo det faktum
at et esel med gull kunne åpne
hvilken som helst port. I dag har
eslet oljetønner på ryggen. Ellers
har lite endret seg. Esler er ikke
blitt gløggere.
Det er på tide disse politikerne
slutter å leke seg med oljepenger og
blir konfontert med alvoret i hva som
de i virkeligheten har holdt på med.
Her hjemme.
Hele spillet i negativ sektor som
denne generasjonen har medvirket til
i politikken, er for grovt. For
skittent. Til ikke å bli gjort noe
med rettslig. Det bør ikke hjelpe å
være først til vaskefatet. Der kan
det bli for trangt.
Politikk er ikke å tildele seg selv
medaljer og snakke pent om
menneskerettigheter generelt og i
Burma spesielt. Politikk bør snart
bli like alvorlig for de tidligere
lederne i Norge som den ble for oss
andre. Som ikke snudde prestekappe
eller andre kapper etter vinden.
Etter at utfallet av den kalde krigen
ble snudd opp ned her i landet. Dette
er jo mennesker som ellers roper høyt
om stadig nye lover og høyere
straffer. For vanlige folk. Selv for
sex-kunder. Så har de ikke vært annet
enn politisk prostituerte selv. Styrt
fra bakrom. Av skjulte politiske
halliker. Stort sett hele gjengen.
Norge kan ikke sammenliknes med Polen
og andre øst-europeiske land. Hvor
maktskiftene etter Berlin-murens fall
skjedde uten rettslige oppgjør av
betydning. De var tross alt åpne
kommuniststater. Norge var en skjult
en. Formelt et land i NATO. Likevel
tror jeg at mange på venstresiden i
politikken intuitivt begår en slik
tankefeil. De bør før jo heller
innstille seg på å slutte selskap med
Arne Treholt. Viss likhet for loven
skal gjelde. Treholt var dessuten
liten i dette spillet til
sammenlikning.
Ingen av disse menneskene bør få
anledning til nok en gang til å snu
det som er skapt med det
gode som formål til stikk motsatt
hensikt og bruk. For å redde seg
selv. På bekostning av oss andre.
Ingen bør la dem få lov til å bruke
hensynet til rikets sikkerhet,
hemmelighold og taushetsplikt
mot at sannheten kommer for dagen.
Til å skjule sannheten.
Virkeligheten. Slik den har vært og
er i Norge. Usannhet har lenge nok
utelukket sannhet i dette landet.
Lover skal ikke brukes mot folket.
Men for folket.
Jeg var sliten da nyttår kom i 1996.
Det var mange grunner til det. Men
jeg hadde vært ute i en krevende jobb
veldig lenge. Så da jeg fikk
sesongens influensa under et opphold
i Paris i januar, begynte jeg å få
problemer. Hjemme igjen i Norge fikk
jeg bronkitt og måtte til legen for å
bli behandlet med antibiotika. Noen
dagers sykmelding ble resultatet.
Jeg hadde en jernhelse. Både psykisk
og fysisk. Men det er grenser for
hvor tung bør et menneske kan bære i
lengden. Som røker var jeg
utsatt for luftveisinfeksjoner.
Samtidig begynte den massive
manipulasjonen av omgivelsene mine.
Slike folk som Hauge og Remmen
angriper deg når du er svak. Det er
naturlig. De fører jo krig. Ingen
angriper noen når de er som sterkest.
Her begynte en usynlig hånd
å gjøre selv de mest opplagte og
dagligdagse ting vanskelige. Jeg
skulle få stadig større vansker
med å få tak på virkeligheten. For nå
var magikerne i aksjon. Med det
politiske narrespillet som ellers
gikk for seg på mange plan i Norge på
den tiden.
Det endte med at legen sykmeldte meg
17. februar 1996. For en måned.
Diagnosen var utbrenthet. Jeg fikk
med en legerklæring som sa jeg hadde
alvorlig sykdom. Dette kunne gå helt
galt, mente legen.
Det gjorde det. For det første som
advokat Johan Fredrik Remmen gjorde
var å kapre sykmeldingen fra legen og
snu den mot meg. En rutinehandling
fra hans side. For han ga jo absolutt
alle positive forhold en samtidig
negasjon. Remmen narret via
mellommenn andre i bedriften til å
handle og beslutte på grunnlag av
sykmeldingens negasjon. Gi meg stikk
motsatte rettsstilling enn hva jeg
skulle hatt som følge av den.
Jeg skulle jo hatt en styrket
rettsstilling. Ikke stikk motsatt.
Ikke bli borte fra denne
rettsstillingen som sjefredaktør. Men
det var denne falske formelle
konklusjonen som advokat Remmen nå
begynte å hevde for å bevise en like
falsk formell forutsetning. Han
utnyttet grovt andre menneskers
uvitenhet og mangel på kunnskap om de
juridiske følgene av en sykmelding.
Han skapte en illusjon. Som andre ble
instruert og forledet til å handle på
grunnlag av.
Remmen og Hauge hadde laget en
juridisk konstruksjon som i
virkeligheten hadde en følge
som en kiste. Jeg ble begravd av
følgene av andres handlinger og
beslutninger. Stadig mer.
Etter hvert som stadig flere ble
narret til å handle på falskt
grunnlag.
22. april 1996 var Remmen redd for at
jeg skulle klare å komme tilbake på
arbeid. Til tross for alt
narrespillet. Med de ødeleggende
følger som intrigene hadde hatt så
langt. Jeg hadde bare vel en uke
igjen av en sykmelding. Så da fikk
Remmen det travelt. Da kom kuppet.
Advokat Johan Fredrik Remmen narret
styret for bedriften til å gi de
samme rettigheter og plikter som jeg
hadde som sjefredaktør til en selger
i Stavanger. Som var dum nok til å
stille opp for å dobbeltkrysse meg.
Mot en klekkelig betaling.
Sølvpengene satt løst. For alle som
ville være Judas. De samme
sølvpengene sitter like løst den
dag i dag. Slik det ser ut til.
Da selgeren tok seg inn på kontoret
mitt i Rogalands Avis og hevdet sine
tildelte rettigheter og plikter, som
var de samme som mine, utelukket det
effektivt mine og min stedfortreders
rettigheter og plikter. Min
stedfortreder var alltid
nyhetsredaktøren. En usann ansvarlig
redaktør utelukket den sanne
ansvarlige. Teknikken skulle bli
velkjent. Dette var en følge av
kontradiksjonen som Hauge & Co
benyttet. I kuppet. I dette
narrespillet.
Det første kistelokket på den
konstruerte kisten for meg ble nå
smekket over meg. For å bli
spikret fast overfor alle og enhver.
Jeg ble tvunget ned i kisten. Jo
sterkere jeg motsatte meg tvangen,
desto sterkere ble jeg presset ned.
Som følge av at stadig flere ble
narret til å handle og beslutte på
stadig flere usanne forutsetninger.
Her gjelder krigens paradoksale
logikk. Jo mer motstand fra meg,
desto mer motstand fra båremannen -
og de stadig flere som han lurte til
å undertrykke meg. Som skulle skape
ro. Angivelig.
Da begynte jeg å skrive forordet til
boken som forlaget Dreyer Bok hadde
tatt initiativet til tidligere på
året. Nemlig "Sett frå Vest". Den ble
skrevet på noen uker i begynnelsen av
mai 1996, og Haakon Lie sa senere på
året at jeg skrev jo han og de andre
"ned i støvla".
Jeg forsøkte egentlig å komme ut av
klemma. Å finne veier ut av den
klandestine hjernevaskingen som
metodene til Hauge og Remmen hadde
til følge. Komme meg ut av kista.
Sideveis om ikke annet. Slå ut et
bord. Gjøre hva som helst. I
desperasjon.
Til ingen nytte. Dette var
tyrefekterens arena. Han benyttet
skjulte og ubegripelige regler. Som
jeg ikke kjente fra før. Det
negative spillet ga ham alle
fordeler. Med svart narrekappe som
skjulte den røde. Narreri og
blokkering. Hele tiden. Det fantes
ingen veier ut. Ingen utgang. Noe jeg
etter hvert begynte å forstå. For
alvor.
Jeg var en okse som var dømt på
forhånd. "L'horreur de la Corrida"
ventet. Jeg var dømt til
terror, redsler og død. Som en
gladiator i romernes lek. Da legen
nektet å avslutte å sykmelde meg på
grunn av de ekstreme omstendighetene
15. mai 1996, var jeg ferdig.
Ikke bare med boken. Jeg ble etter
kort tid akutt livstruende syk.
Remmen kunne bare kapre enda en
sykmelding fra legen og snu den mot
meg. Noe jeg ikke tålte mer.
Jeg gikk inn i en reaktiv psykose.
Det eneste alternativet som fantes
var fysisk død. Som følge av
kumulativt økende stress. Ekstremt
stress. Stadig støre doser. I en
situasjon som det var umulig å komme
seg ut av. Jeg var fanget i djevelens
skrustikke. Som ble skrudd til inntil
det sprakk. Da fortsatte djevelen
bare å skru enda mer. Han gjorde
stikk motsatt av hva andre ville ha
gjort i en slik akutt situasjon. Også
nå.
Et slikt fatalt resultat i slike
tilfeller er en like sikker medisinsk
og logisk følge som selve døden er i
alle tilfeller. Intet er som kjent så
logisk sikkert for mennesker. Som
døden. Det endelige teppefall.
Et menneske i psykose er per
definisjon et oppløst menneske. Jeg
var i tillegg revet i filler. Av et
hav av motsigelser og handlinger fra
mennesker som var blitt narret trill
rundt til å begå svik. Med stadig
sterkere tvang til følge.
Legen forstod ikke før ut i juli at
en advokat kapret sykmeldingene hans
hele tiden. At han var blitt et av de
mest effektive redskapene til
Remmen. Som snudde alle sammen mot
meg. Da var det for sent. En
medisinsk katastrofe var
skjedd. En stor psykisk skade som en
jurist som Remmen meget godt visste
ene og alene kunne bringe ham i
fengsel. For mange år. Viss han ble
tatt.
"Point of no return" var passert i
mai 1996. Nå handlet Remmen og Hauge
enda mer på samme måte. De narret
stadig mer advokat Håkon Bleken
til å medvirke. Kontradiksjonene i
såvel eksistensielle spørsmål som
alle andre, haglet utover sommeren og
høsten. For å kamuflere forbrytelsen
enda bedre. Med nye brotsverk. Noe
advokat Remmen klarte.
Jeg var et offer for psykisk terror.
I ordets mest brutale form. Klassisk
sovjetisk terror. Kontinuerlig
tortur. Utpå høsten klarte Remmen å
kamuflere det hele som et psykiatrisk
tilfelle. Da kunne psykiatri brukes
mot meg til politisk formål. På
klassisk sovjetisk vis. Da ble
Jaglands Norske Hus transformert til
Rogaland Psykiatriske Sykehus. For
meg.
Det Norske Hus var blitt et skikkelig
gjøkerede. På alle vis. Så langt fra
bevarelse av menneskerettigheter som
tenkes kunne. Tvert om i mitt
tilfelle. Absolutt alle rettigheter
ble knust. Systematisk og med
forsett. I denne nasjonale prosessen
som brakte Thorbjørn Jagland til den
synlige makten i Norge. Hvor
prosessen mot meg altså bare var en
del av en større prosess. Etter samme
oppskrift.
Advokat Johan Fredrik Remmen hadde
skapt mange mennesker rundt meg om
til gjøkunger. Venner ble snudd til
fiender. I narrespillet. Jeg var til
slutt som i Nordahl Griegs berømte
krigsdikt "Kringsatt av fiender"
("Til ungdommen"fra 1936.) Men så var
det jo krig som ble ført mot meg også.
"En fløy mot øst og en fløy mot vest.
og en fløy over gjøkens rede" er
barnereglen som ligger til grunn for
romanen og filmen "Gjøkeredet". Slik
er følgen av kontradiksjoner. Jeg ble
tvunget til å fly både mot øst og
vest til samme tid. Jeg fløy som en
følge til slutt også over gjøkens
rede. I en flukt fra den uvirkelige
virkeligheten. Dette var en rasjonell
følge. Faktisk. Av omstendighetene.
Alle "enten eller" forhold i livet
var gjort om til "både og." Selv det
eksistensielle rettsforholdet
mitt som menneske var gjort om til en
kontradiksjon. Som jeg ble tvunget
til å forholde meg til. Til å handle
ut fra. Fordi alle andre mennesker
rundt meg etter hvert tvang meg til
det. De var narret til å handle og
beslutte på dette sprø grunnlaget.
"Sett frå Vest" var gått rett vest og
øst. Til samme tid. Det var som å bli
revet i filler mellom to hester.
Slik blir et menneske mentalt
korsfestet. Jeg kunne også snart
forutsi hvem som ville bli den
neste judas. Av menneskene rundt meg.
Hvem som ville svike og fornekte meg
neste dag. Det slo aldri feil.
Jeg oppførte meg ikke som noen Jesus
på denne tiden. Det skal være visst.
Da jeg begynte å slåss mot det
speilvendte systemet. Så akkurat
denne glorien mangler. Ikke et snev
av den hadde jeg. Men ellers var det
en kjent historie om mennesket. Pluss
andre mennesker.
Enkelte har kalt hva som skjedde meg
for den mest dramatiske
redaktøravgangen i norsk
pressehistorie. Helt feil. Jeg gikk
nemlig aldri av. I virkeligheten. Det
ble bare laget mange illusjoner
om en slik avgang. Noe som skapte
absolutt all dramatikken. Følgene av
magien var nettopp dramatiske og
virkelige nok. Dette var den mest
dramatisk illuderte redaktøravgang i
norsk historie. Det er sant. Det er
fakta.
Forlagsmannen Jakob Dreyer ville
altså i utgangspunktet samle et
utvalg av lørdagskommentarene mine og
gi dem ut i bokform. Omstendighetene
etter at jeg ble overfalt på nyåret i
1996, gjorde boken "Sett frå Vest"
annerledes enn hva vi begge hadde
tenkt.
Plutselig stod også Jakob Dreyer midt
oppe i et drama. Med en fortettet
stemning. Da alt spisset
seg veldig til i april og mai 1996.
"Jeg foretrekker thrillere i
bokform", utbrøt bedriftspsykologen
som Rogalands Avis benyttet til å
bygge teamarbeid. Hun het Tove
Kanestrøm Marberger og fulgte meg
tett på denne tiden. "Ikke thrillere
i virkeligheten. Dette er sprøtt!
Helt vilt! " sa hun mange ganger.
Javisst var det sprøtt. Å bryte
kontradiksjonsprinsippet til
Aristoteles er nemlig sprøtt.
Helsprøtt. Ikke noe kan bli mer
sprøtt. Mer crazy. Men det var
akkurat dette som Johan Fredrik
Remmen gjorde uavlatelig. I alle
forhold som han håndterte.
Dette var selve nøkkelen i
fremgangsmåten. I prosedyren. Kall
det DNA-koden. Inne i KGB-koden. Om
du vil. Det Norske Arbeiderparti var
styrt slik. I hele etterkrigstiden.
Om ikke før. Partimaskinen var en
gåte som var pakket inn i et
mysterium. Som igjen var pakket inn i
en ny gåte. På russisk vis. Siste
pakken lå i Moskva. Med nøkkel.
Kodenøkkel.
Remmen kalte det jus. Men det var
bare bedrag. Han var alltid
tredjemann som danset tango. Og
som førte krig. Han lurte hele tiden
tredjemann og tredjekvinne til å begå
svik mot andremann. Som var meg. I
akkurat dette tilfellet.
Jeg skrev i begynnelsen av mai et
personlig forord til boken. Som gir
et samtidig bilde av opplevelsene som
jeg hadde hatt. Så langt. Denne
innledningen gir et godt bilde av et
menneske i dyp eksistensiell krise.
Som blir tvunget til å se seg tilbake
i livet. Fremgangsmåten hadde nemlig
også denne psykologiske følgen.
Jeg opplevde altså det samme som
oksen i den franske sangen "La
Corrida." Som med tyrefekterens spyd
i seg blir presset til å drømme
seg tilbake til tilstanden som
uskyldig kalv i Andalusia. Mens han
raller og dør, og publikum klapper og
ler. På hans grav. "Er denne verden
seriøs?" Spør han før hjertet
stanser. Mens blodet renner ut av den
rallende munnen på ham.
Jeg ble også presset bakover i tid og
til fjerne steder fra en ung tid.
Bakover i livet. Tilbake til
en glad barndom og oppvekst. Tilbake
til en veiløs bygd i Sunnfjord.
Tilbake til mor og far.
Boken er et godt bevis på at denne
typen ekstrem, brutal og avansert
mishandling, har slike dype
psykologiske følger. På mennesker.
Når du står overfor det faktum at
selve intetheten om deg blir hevdet
som ubønnhørlig konklusjon. For å
bevise at du skal bli slik som
forutsetning også. At premiss skal
tvinges i samsvar med konklusjonen.
Som blir hevdet på forhånd. Stadig
sterkere.
Da blir du tvunget til å vise at du
er til. Som oksen i ringen. Skrike
til slutt som en Edvard Munch mot
trusselen om intetheten. Skrike at
"Jeg er!" Og så angripe kappen og
spydene. Mens andre snudde seg bort.
Utfordre døden. Selv om du vet at du
snart ikke lenger er noe. For ingen
utgang finnes. Ut fra arenaen og bort
fra matadorens kommunistiske kappe og
kamuflerte spyd.
Neppe noen kan forestille seg hvilken
grunnangst et menneske i økende grad
må ta inn over seg. I en slik
situasjon. I møte med en slik reell
galskap. Hos andre. Dette var
objektivt sprøtt. Ikke bare en
subjektiv opplevelse hos meg.
Rasjonalitetens lover ble brutt. Som
prinsipp. Som arbeidsprinsipp. Hos
motparten. Dette var det objektive
gjerningsinnhold. Kjernen.
Samtidig ble jeg paradoksalt nok
tvunget til å se fremover. For å
komme ut av fellen som jeg var
gått i. Også dette var en følge av å
måtte forholde meg til en
kontradiksjon som ga motstridende
følger. På alle nivåer. Handlingene
mine ble motstridende som en følge.
De også.
Denne kontradiksjonen som sinnet mitt
ble tvunget til å forholde seg til
som følge av kontradiksjonen som jeg
var fanget i, sprengte
snart både funksjonsdyktighet og
kapasitet. Jeg ble et speilbilde av
den motsigelsen som andre tvang meg
til å håndtere. Snart var jeg i
korsets tegn og knestående på
arenaen. Med alt publikum rundt meg.
Jeg var blitt både ikke sjefredaktør
og sjefredaktør til samme tid. I
forhold til andre rundt meg. Straks
jeg ble sykmeldt i februar 1996. Som
følge av at advokaten kapret
sykmeldingen fra legen og snudde den
mot meg. Han tilla meg altså fra
samme tid også en stikk motsatt
rettsstilling enn jeg hadde i
virkeligheten, og skulle ha hatt i
fremtiden. Dette slue dobbeltspillet
om den helt grunnleggende
rettstillingen fra begynnelsen av,
var narreriet som skadet meg mest.
Etter hvert som tiden gjorde jobben
for advokat Remmen, og et stadig
større antall mennesker rundt meg lot
seg lure til å handle på denne falske
forutsetningen i bunnen av spillet.
Denne samtidige negasjonen til den
virkelige rettsstillingen min i
samfunnet, var nettopp illusjonen som
advokat Johan Fredrik Remmen narret
stadig flere i omgivelsene mine til å
handle på grunnlag av. Slik at en
falsk konklusjon gradvis ble hevdet
sterkere og sterkere for å bevise en
like falsk forutsetning. Om meg.
Etter hvert som flere og flere
mennesker ble lurt trill rundt til å
legge mer og mer tyngde til den
falske konklusjonens vekt.
Nå ble jeg stadig mer ikke
sjefredaktør og stadig
mindre sjefredaktør. Kontradiksjonen
var satt i stadig større bevegelse
rundt. To motstridende bevegelser
hadde disse følgene. I tillegg var
det lagt en annen sjefredaktør over
meg som okkupasjonsmakt. For å
undertrykke og forsterke omdreiningen
til speilvend rettstilling for godt.
For å undertrykke slik okkupanter
gjør. Krigens logikk var overalt.
Den mest effektive måte å undertrykke
et menneske på, er å benytte et annet
menneske til å gjøre det. Noe som
skjer når du bruker noen til å
dobbeltkrysse en annen. Slik det
skjedde med meg. Et menneske blir
brukt til å utelukke et annet. Over
tid kan du bruke flere mennesker. Til
samme formålet.
Noe som forsterket dreiningene i
kontradiksjonen kraftig. Veldig fort.
Snart skulle jeg bli helt
speilvend som resultat. I forhold til
alle andre mennesker. Både som
sjefredaktør, norsk statsborger og
menneske. Slik det er definert i
norsk lov. Slik den normale
rettstillingen hadde vært. Før
advokat Remmen kapret sykmeldingen
fra legen og snudde den mot meg.
Den kumulative tyngden av den
formelle konklusjonen som
ble hevdet for å bevise
forutsetningen, var ikke
menneskelig mulig å motstå. Jeg ble
revet i filler. Korsfestet. Av en
kontradiksjon. Som hadde til følge at
selv nære venner ble judaser. Fordi
de ble narret til det. Av menn fra
skyggene. Som benyttet de mørkeste og
mest hemmelige metodene fra KGB.
Advokatene Remmen og Hauge snudde
altså rettsstillingen min på hodet,
med den følge at det ble hevdet en
falsk konklusjon om et formelt
opphør av meg både som sjefredaktør,
statsborger og menneske. Dette
skjedde i denne rekkefølgen. Etter
hvert. For å bevise like falske
premisser om rettsstillingene mine.
Etter hvert ble stadig flere i
omgivelsene mine narret til å handle
på grunnlag av en negasjon av
meg selv. Jeg ble tvunget til å
forholde meg til og handle i forhold
til transformasjonen. Som jeg
gjennomgikk hos andre. I denne
prosessen. Transformasjonen
gjenspeilte seg i hvordan jeg
tenkte og handlet. I hvert intense
minutt i livet. I hver intense time,
hvert døgn, stadig mer intense uker
og måneder.
Jeg skal fortelle mer senere om disse
følgene. Som ble verre og verre, mer
og mer motstridende. Overalt. Stadig
mer komprimerte. Ettersom spillet
bare ble høyere og høyere. Ettersom
karusellen snurret fortere og
fortere. Rundt. I dette klassiske
nazistiske og kommunistiske spillet i
negativ sektor. Som til slutt
sprengte meg i filler med
ufattelige lidelser til følge.
Noe som skjedde i det herrens år
1996. Da Norge ble forvandlet til en
virkelig stor politisk spillebule.
Det rene politiske bordellet. Med
følger helt fram til i dag. Både for
meg og Norge.
Pluss Amerika og flere andre nasjoner
og folk. Norge består ikke av et
godhetsregime. Slik vi tror. Her er
det langt mer penger enn vett. Mer
ondskap også.
"Mamma, mamma!" er det første vi som
barn sier. Det er ofte det siste vi
sier også. Når kniven er løftet mot
oss for hugg. Når vi innser at vi
kommer til å bli drept. Når
intetheten møter oss. Jeg var så
langt inne i døden i 1996 at jeg kom
tilbake til pappa. Bare les boken
"Sett frå Vest". Fra samme året. Den
var en takk til far.
Jeg ser fortsatt ting fra vest. Ikke
fra øst. Slik den såkalte politiske
eliten gjør i Oslo. Den har ikke
lenger noen reell legitimitet. Noe
sant grunnlag. Ingen troverdighet.
Ingen tillit. Hos folket som det er
satt til å styre. Dette er
virkeligheten som de styrende snart
må ta inn over seg. Uansett
valgutfall tidligere i høst.
Alt annet er illusjoner. Luftslott.
Soria Moria. Eller et Oslo-senter for
fred og menneskerettigheter.
Speilvendt. Drastiske tiltak må til
for å gjenopprette tillit og
troverdighet.
Makten i dagens Oslo hviler på
følgene av en illusjon som langsomt
ble skapt for tjue år siden. Da det
norske folk ble innbilt at det var
gått gjennom Berlin-muren uten å rive
den. Da vi alle ble forledet av denne
bevisst konstruerte illusjonen. Fra
venstresiden i norsk politikk. Da vi
alle ble kokt opp som frosker.
Langsomt. Så vi ikke oppdaget
bedraget. Helt til vi ble boblende
kokt. Smart gjort.
Først nå er vi i ferd med å oppdage
hvor kokte vi ble. I virkeligheten.
Som følge av dette gamle
kommunistiske spillet i negativ
sektor. I dette asiatiske bedraget.
Fra øst. Her sett fra vest.
Les forrige artikkel: "En bestselger av en usannhet."
Om historikeren Olav Njølstad som gir et vrengebilde
av den angivelige krigshelten Jens Christian Hauge og Norges
moderne historie
| Spilleren i negativ sektor Johan Fredrik Remmen snur alt på hodet i forhold til normale advokater. Når vanlige advokater sier hva de har lagt til grunn, sier Remmen hva han ikke har lagt til grunn. Han gjør ethvert positivt forhold om til to motstridende. Som han holder for sanne til samme tid. Helt til han har lurt deg og andre til å handle på negasjonen som han samtidig skapte av det opprinnelige positive forholdet. Da har Remmen lykkes med å hevde en falsk konklusjon for å bevise en like falsk forutsetning. Bare følgene er virkelige. Mennesker er lurt til å handle på en illusjon. Johan Fredrik Remmen skaper et vrengebilde av en rettstat som følge av teknikken. Slik holder gamle kommunistiske spillere i negativ sektor på hele tiden. De har alltid vunnet spillet ved å speilvende virkeligheten. Noen jurister tror til og med at dette er glitrende jus. Så bedratt kan vi bli. Slik er Norge blitt styrt" |
| HAUGES HØYRE HÅND: Advokat Johan Fredrik. Remmen var Jens Christian Hauges høyre hånd i politiske operasjoner her i landet etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Remmen var opplært i bruken av de mest avanserte kommunistiske manipulasjonsmetodene. Jeg kartla etter hvert disse teknikkene i detalj. Gjennom systematisk og forsettlig bedrag, maskert som jus, var advokat Johan Fredrik Remmen i stand til å lure andre jurister trill rundt til å handle og beslutte på falskt grunnlag. Mange av de lettlurte juristene trodde til og med at bedraget hans var særskilt skarpskodd og god jus. Noe som også forteller atskillig om kvaliteten på den norske juriststand. I virkeligheten er det utelukkende rent bedrag. Jusen er bare maskerada. Indirekte bedrag var karakteristisk for Hauge & Co. Å benytte tredjemann til å ramme andremann, er den foretrukne arbeidsmetoden. Å lure statens maktapparat, politi og domstoler, til å handle og beslutte på falskt grunnlag, var en kommunistisk spesialitet. At uskyldige skulle bli sittende i fengsel for drap om så er, betyr ingenting. Dette styrker bare maskeradaen, og en slik følge kan være et mål i seg selv. Det virkelige saksforholdet blir stadig grundigere skjult desto flere som handler på de falske premissene. Kjernen i advokat Remmens saksbehandling er at han gjør absolutt alle entydige forhold tvetydige. Ethvert positivt forhold som han legger til grunn, gir han en samtidig negasjon. Så instruerer og narrer han mennesker i omgivelsene til det mennesket som er målet for den politiske operasjonen, til å handle og beslutte på forutsetninger av den underliggende negasjonen. Dette innebærer ganske enkelt at skal Remmen saksbehandle en stol, sier han som sant er at dette er en stol. Men han narrer samtidig andre til å handle på forutsetningen om at stolen ikke finnes. Han skaper villfarelse hele tiden ved å krysse mellom usant og sant i dobbeltforholdet. Som han har skapt av et forhold som i virkeligheten er positivt og entydig. Dette entydige forholdet har Remmen imidlertid fragmentert i saksbehandlingen til en tvetydighet. Som han legger til grunn. Stolen er blitt til både en ikke-stol og en stol til samme tid. For til slutt å bare være ikke til. Som stol. Han har gradvis hevdet en falsk konklusjon for å bevise en like falsk forutsetning. For den kumulative virkningen av at stadig flere etter hvert på tidslinjen narres til å handle på forutsetninger av forholdets negasjon, er at stolen stadig blir mer borte i sinnene deres. Særlig hvis Remmen etter en stund finner fram en annen lik stol som han ber dem sitte på. Da er den første stolen bedratt for godt. Tryllet bort. Abrakadabra. Johan Fredrik Remmen er en gjennomført spiller i det som Gestapo kalte "Spillet i den negative sektor". Denne teknikken kopierte nazistene i Tyskland fra kommunistene i Sovjetunionen. Som hadde særlig stor suksess i 1920-årene for første gang med denne fremgangsmåten. Så gode til å videreutvikle dette spillet som kommunistene ble nazistene aldri. De hadde ikke så lang tid på seg. I mitt tilfelle lurte Johan Fredrik Remmen og Jens Christian Hauge absolutt alle mennesker og myndigheter trill rundt med disse konspirasjonsteknikkene. I år etter år. Særlig andre jurister var lette å lure. Ethvert sant forhold skjuler en underliggende usannhet hos advokat Johan Fredrik Remmen. Enhver venn skjuler en fiende. Som følge av fremgangsmåten. Han kan slik skape en rettsstat om til et vrengebilde. Snu den på hodet. Negative kontakter (eller nyttige idioter) kalles dem som blir narret til å begå svik mot en tredjepart. Disse negative kontaktene blir imidlertid stadig mer positive kontakter for negative spillere som Remmen. Etter hvert som de senere handler for å skjule følgene av svik og andre feil som de er narret til å gjøre før. Den konspiratoriske teknikken har til følge at mennesker som blir narret til å medvirke i operasjonene, går fra å handle uaktsomt til å handle forsettlig. For å skjule hva de har gjort før. Ingen medvirkende har til slutt noe å vinne på å fortelle hva de er lurt til å gjøre. Bare noe å tape. De er fortapt i edderkoppens nett. Organisasjonen i seg selv er blitt forbryterens beste forsvar. Dette fenomenet går for øvrig igjen i alle byer og land som mafiaen har kontroll over. Det er slik Norge har vært styrt. I virkeligheten. Norsk politisk historie på toppnivå er stort sett en følge av dette kommunistiske narrespillet i en eller annen form. Organisasjonen Norge er derfor også den politiske forbrytelsens beste forsvar. Det negative spillets jernlov gjelder på alle plan i menneskers liv. Fra mikro til makro. Når det først spilles. Hva jeg forteller om i disse ariklene er klassisk mafiaopplegg. Av det mest avanserte slaget. Om hvordan Hauge & Co bygget solidaritet. I realiteten. Med grunnlag i at mennesker ble narret til å medvirke til forbytelser. Med denne teknikken kan de mest hederlige mennesker bli transformert til skurker. I en sammensvergelse. Når Hauge og Remmen har narret andre til å handle på falskt grunnlag med skadefølge for tredjepart, går disse hederlige menneskene fra uaktsom til forsettlig adferd. For å dekke over hva de har gjort før. De solidariserer seg til slutt med Remmen og handler og beslutter forsettlig for å skjule egne feil tidligere. Det er denne type solidaritet som har bygget Arbeiderpartiet sterkt og solid. Gjort partiet til en ørn i politikken. Opp gjennom årene. Solidaritet er ikke bare skapt med grunnlag i sosialt engasjement og frivillighet, Selv om dette har vært til stede, særlig blant vanlige medlemmer. Som engasjerte seg for sosial rettferdighet. De ville skape himmelen på jorden. Solidariteten på topplan er derimot bygget på grunnlag av bedrag, svik og tvang. Dette usanne grunnlaget skapte den sanne disiplinen. Skapte maktmaskinen. Som i virkeligheten skapte helvete på jorden. Det stikk motsatte av hva som var drømmen på grunnplanet. Følgene av denne avanserte måten å benytte makt på, er likevel en slags Solidaritet. Med stor S. Mye sterkere enn frivillighet, idealisme og drømmer kan gi. Rekkene blir ikke sluttet eller bundet sammen som følge av oligarkiets jernlov heller, slik mange samfunnsvitere har hevdet, men som følge av mafiaens jernlov. Som følge av mafiaspillet i negativ sektor. For på denne måten blir hele organisasjonen til slutt et forsvar for forbryteren. Slik følgen er overalt hvor mafiaen har festet jerngrepet på folk og samfunn. Enten disse befinner seg i amerikanske gangsterbyer, på Sicilia eller i Norge. I disse artiklene om "Spillet mot meg", som jeg begynte å skrive i 2006, forteller jeg hvordan advokat Remmen bygget opp den juridiske konstruksjonen. Som ble benyttet i det negative spillet. Som han narret alle andre til å handle og beslutte ut fra. Falsk i ett, falsk i alt. Remmen bedro og tvang alle mennesker i omgivelsene mine med dette opplegget. I årevis. Det er et frekt og smart opplegg. Alle myndigheter som kom i befatning med meg, handlet på komplett falskt grunnlag. Uten unntak. De ansvarlige myndighetspersoner endte opp med å gå fra uaktsomhet til forsett. De også. Som medvirkende til de mange forbrytelsene som Hauge & Co begikk mot meg fra 1996 og utover de kommende årene. Vrengebildet og den komplette karikatur av en rettstat oppstår når forbyteren klarer å narre rettstatens tjenere til å medvirke til forbrytelser. Da får offeret forbryelsen dobbelt opp mot seg på flere måter. For etterpå forsvarer rettstaten i tillegg forbyteren mot offeret. For å berge seg selv. Enten dette skjer ved aktive handlinger eller ved unnlatelser. Slik som jeg så fantastisk har opplevd en rekke ganger. Som følge av dette geniale narrespillet i negativ sektor. Hele systemet holder den utstøtte nede. Med alle den makt som den kan mobilisere. Sammensvergelsen er blitt total. Som følge av intelligent og forbrytersk narrespill. Sike lager du en effektiv sammensvergelse mot et enkelt menneske. Etterpå blokkerer du all adgang for dette mennesket til reelt å benytte rettstaten til å gjenopprette skade og urett. Som forbryter og stat har gjort sammen - og til slutt forsvarer sammen. Følgen er at du blir fredløs. Både ekskludert og kapslet inn. I en håpløs mellomstilling for resten av livet. Som en kontradiksjon i et villnis av en sivilisasjon. Med allmenne besvergelser om menneskeretter rundt deg. I et vrengebilde av en rettstat. Hvor organisasjonen i seg selv er blitt overgripernes beste forsvar. Som i en mafiaby. Alt som en gang var midlertidig speilvendt i forhold til andre forblir speilvendt permanent. For den fredløse. Som må leve med et splittet sinn som følge av kontradiksjonen som hun eller han er blitt tvunget til å bli et speilbilde av. Som følge av hvordan andre mennesker - alene eller i fellesskap - forholder seg til vedkommende. Ingen kan få fred i sinnet hvis omgivelsene kan være en potensiell og permanent krigstrussel. Dette mennesket forblir fredløst. Som må forholde seg til dette vrengebildet av en sivilisasjon og en rettstat. Det er blitt en indianer som blir forsøkt fordrevet fra eget land. Gjennom sublim mobbing. Få steder har lov og rett hatt så dårlige kår som i Norge etter den andre verdenskrigen. I virkeligheten. Altfor ofte har Norge fremstått nettopp som karikatur og vrengebilde av en rettstat. Som følge av disse kommunistiske manipulasjonsmetodene. Noe som jeg også fikk oppleve. I mange år. Jeg opplever det ennå. Hvis du bryter rasjonalitetens grunnlov, kontradiksjonsprinsippet, kontinuerlig, konsistent og konsekvent, kan du gjøre hva du vil i dette samfunnet. Du kan komme deg rundt enhver regel, enhver lov, enhver mur og ethvert hinder i Norge. Ved hjelp av å lage illusjoner og narre andre til å medvirke til å runde enhver hindring for deg. Du kan gå tvers gjennom Berlin-muren uten å rive den. Slik vi tilsynelatende gjorde her i Norge etter den kalde krigen. Ved hjelp av bedrag og illusjoner. Du er da uovervinnelig. Hvis du ikke blir stanset med makt. Offerets sinn blir saget opp med en mental motorsag. Med i beste fall et splittet sinn til følge for resten av livet. Viss hun eller han overlever mishandlingen. Å håndtere slike mafiadvokater som Jens Christian Hauge og Johan Fredrik Remmen, er som å fange havål. Eller å håndtere orm. "Politikk er å skape illusjoner" sa den tidligere franske presidenten, Francois Mitterrand. " Du skifter skinn. Akkurat som ormen". Jeg opplevde det også som å være oksen i tyrefekterens arena fra 1996 av. Som etter hvert forsøkte å ta tyrefekteren bak den røde kluten. I dette tilfellet svart kappe. Som skiftet side hele tiden for å skape maksimal forvirring og narre meg og andre til å handle på illusjoner. "Est-ce que ce monde est serieux?" heter det i refrenget. I en nydelig ballade som franske Francis Cabrel synger om oksens kamp mot tyrefekteren. Hvor hele forestillingen er sett gjennom øynene til oksen. Som er dømt til døden på forhånd. Uten å vite det selv. Før det er for sent. Slik sett hevder tyrefekteren en konklusjon for å bevise forutsetningen. Slik som advokatene Hauge og Remmen gjorde overfor meg. Med sort kappe. Hele tiden. Melodien heter "La Corrida" Du kan høre den her. "Jeg forfulgte spøkelser. Traff nesten danserinnene deres. De stakk meg hardt i huden. Så jeg tok til å lute, måtte bøye meg. Hvor kommer de fra disse akrobatene, med sine papirkostymer? Jeg har aldri lært meg å slåss mot dukker. Kjenner sverdet i hodet. Det er vanvittig hvor godt det kan gjøre. Jeg ba om at alt skulle slutte. Andalusia, jeg husker deg. Jeg hører dem le mens jeg raller. Jeg ser dem danse mens jeg styrter. Jeg tenkte aldri at folk kunne ha det så hyggelig og morsomt. På en grav. Er denne verden seriøs? Er denne verden seriøs?" Nå er ikke jeg en okse. Heller ikke et annet dyr. Men et menneske. Av kjøtt og blod. Med tanker og følelser. Med grunnleggende menneskerettigheter. Når jeg nå - etter så mange år og lidelser- har identifisert alle de mange dansetrinnene til matadorene, Johan Fredrik Remmen og Jens Christian Hauge, og i tillegg offentliggjort de hemmelige trinnene for all verden, er det meningen at den gjenlevende av disse to, skal bli stilt til ansvar. Sammen med dem som medvirket til forbrytelsen mot meg. Som skjedde den gang verden ble snudd på hodet. For meg. Fordi utfallet av den kalde krigen her hjemme ble gitt stikk motsatte følger av hva som var tilfelle i resten av verden. Det var en nådeløs krig. For noen av oss. -------------------- |
| "Jeg foretrekker thrillere i bokform, ikke i virkeligheten. Dette er helt vilt. Dette er sprøtt!" Tove Kanestrøm Marberger bedriftspsykolog for Rogalands Avis mai 1996 |
| Gjør mot din neste som du vil - indirekte Jens Christian Hauge og Johan Fredrik Remmens manipulasjonsteknikker går ut på å narre mennesker til å begå svik mot hverandre. Til å handle og beslutte stikk i strid med disse menneskenes egentlige hensikter. Blant annet blir de narret til å ta goder fra mennesket som er målet for operasjonen. I dette kommunistiske spillet i negativ sektor. Hvor verden blir snudd på hodet. Hvor det fragmenteres konsistent og konsekvent. Hvis noen tar fra deg klærne, klesplagg for klesplagg, har vedkommede et stort overtak. Når du til slutt står naken ute i vinterkulden. Når siste klesfille er forsvunnet. Da må du ubetinget gå med på alle røverens krav for å få igjen noe å dekke deg med. Så du ikke fryser ihjel. I hvert fall underbuksa. Kanskje skjorta. Hvis en tredjemann klarer å narre andre til å ta disse klesplaggene fra dette frysende mennesket, har vedkommede et enda bedre overtak. Et skjult overtak til og med. Da opptrer røveren indirekte. Gjennom følgene av indirekte bedrag. Gjennom følgene av middelbar falsk. En av følgene er tvang. Det nakne og frysende mennesket i kulden vet egentlig ikke da hvem som i virkeligheten står bak røveriet av klærne. Hvem som i virkeligheten har satt det i slik akutt fare. Så da kommer det nakne og frysende mennesket fra kulden lett i konflikt med dem som er synlige inne i varmen. Som er narret til å ta fra dette mennesket alt. Som skulle holde kulden ute. Lærdommen for å leve det gode helteliv er følgende: Snu alt på hodet. Ta først alt fra din neste. Absolutt alt. Men gjør det gradvis. Inntil hun eller han er flådd. Helt. Deretter kan du begynne å forhandle om å gi din neste noe tilbake. Hvis han eller hun gjør som du vil. Hvis ikke? Da lar du dette mennesket fryse ihjel. Selvsagt. Sleng ut noen svovelstikker for å gjøre det litt hyggeligere. Viss det er jul. I solidaritet med ulvene som tuter mot månen der ute. Eller i solidaritet med bjørnen. Isbjørnen. Men husk å narre alle andre til å gjøre alt dette gale i spillet. Mot den andre. Slik at de skulle bli avslørt og tatt, og ikke du. Viss det hele skulle gå galt. Noe det vanligvis ikke gjør. --------------------------- |
| "The sleep of reason brings forth monsters" -GOYA |
| "We live in a fantasy world, a world of illusion. The great task in life is to find reality" Iris Murdoch |
| "Every society gets the kind of criminal it deserves" Robert F. Kennedy |
| Europeiske menneskerettskonvensjon EMK DEL I - RETTIGHETER OG FRIHETER Artikkel 2 Retten til liv 1. Retten for enhver til livet skal beskyttes ved lov. Ingen må med hensikt bli berøvet livet unntatt ved fullbyrdelse av en dom avsagt av en domstol etter å være funnet skyldig i en forbrytelse som loven bestemmer denne straff for. 2. Berøvelse av liv skal ikke anses å være skjedd i strid med denne artikkel når den er en følge av en bruk av makt som ikke går lenger enn absolutt nødvendig: for å forsvare en person mot ulovlig vold; for å foreta en lovlig pågripelse eller for å hindre en person som holdes i lovlig forvaring i å flykte; å slå ned opptøyer eller opprør på lovlig måte. Artikkel 3 Forbud mot tortur Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. |
| Det Norske Hus Det Norske Hus til nåværende generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Thorbjørn Jagland, ble til slutt realisert som et psykiatrisk sykehus for meg i november 1996. Som følge av narrespillet som også brakte Jagland til statsministerposten i Norge til samme tid. Da hadde Jaglands gode hjelpere på veien dit, Johan Fredrik Remmen og Jens Christian Hauge, snudd alt på hodet for meg i eksistensielle forhold. Siden februar samme år. En sann rett til å leve var snudd til en falsk plikt til å dø fra 17. februar 1996. Siden den tid var jeg kontinuerlig utsatt for hensynsløs tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling. Etter hvert som stadig flere ble narret til å handle på denne falske forutsetningen. Det Norske Hus ble et gjøkerede for meg. Som jeg fløy over. Jeg forteller nå hvordan gjøkereder bygges. Hvordan spillet i negativ sektor har formet både deg, meg og resten av Norge. Retten til å leve er den første menneskerett. Blir den speilvendt er følgene slik som de ble for meg. |
| ~ One of the saddest lessons of history is this: If we've been bamboozled long enough, we tend to reject any evidence of the bamboozle. The bamboozle has captured us. Once you give a charlatan power over you, you almost never get it back ~ Carl Sagan |
------------------------------------------
Muren som ble revet
fra øst og
bygget fra vest
Berlin-muren ble revet fra øst, men bygget fra vest. Dette er i et
nøtteskall det kontradiktoriske historiesynet som snedig ble lagt til
grunn som forutsetning for den offentlige saksbehandlingen. Av
utfallet av den kalde krigen i Norge. I årene som fulgte etter muren
og sovjetkommunismens fall i 1989. Noe som var et grunnleggende
falskt forhold, men som skapte følger som var virkelige nok. Om
ikke sanne av opprinnelse. Dette var selve kjernen i narrespillet.
Den usanne kjernen.
Saksbehandlingen her hjemme ble derfor i realiteten et oppgjør
med dem som slik fiktivt ble forutsatt å ha bygget muren fra vest i
utgangspunktet. Maskert på overflaten som en naturlig følge av
realiteten som muren og kommunismens kollaps fra øst var ute i
verden. Dette var det samtidige dobbeltforholdet som altså
narrespillet ble bygget på. Kommunismens kollaps ble håndtert med
kommunistisk sluhet og bedrag her hjemme. Vi var like uforberedt
etter den kalde krigen som vi hadde vært under selve den kalde
krigen. Under denne lange dragkampen mellom øst og vest. Hvor
nettopp slik hemmelig krigføring med smarte teknikker hadde vært
viktig.
Så absurd og stor var egentlig kjernen i den løgnen som ble lagt til
grunn. I Norge. Følgene av dette spillet i negativ sektor utgjør den
dag i dag maktgrunnlaget til venstresiden i norsk politikk. For
dagens rødgrønne regjering også. En falsk historisk premiss med
alle sine virkelige følger, er faktum som maktgrunnlaget er bygget
på. Noe som også andre politiske partier har tilpasset seg. Fullt ut.
Folk ble snedig narret til å foreta en analogisk feilslutning og snu
saken fullstendig på hodet i Norge. I forhold til andre land i Vesten.
Da følgene av Berlin-murens fall skulle håndteres i Norge. I årene
som fulgte verdenskommunismens endelikt ute.
En fløy mot øst, en fløy mot vest, og de fleste fløy over gjøkens rede.
Følgen var allmenn villfarelse som maskerte hva som i
virkeligheten var det sprø og magiske grunnlaget for offentlige
handlinger og beslutninger. Under dette røykteppet av bevisst
skapt kamuflasje. Som bedraget hadde til følge.
Venstresiden i Norge kunne dermed ta skjulte og åpne oppgjør med
kalde krigere som meg og andre på høyresiden i forsvars- og
sikkerhetspolitikken. Med et tillurt nakketak. Maskerte politiske
attentat ble utført fra skyggene. I den grad det var nødvendig for å
nå målet. Noe det var.
Det kommunistiske spillet i negativ sektor gikk ellers særlig ut over
overvåkingspolitiet. Som av profesjon hadde vært
antikommunistisk. Fordi Norge utad fremstod som et land som var
forankret i Vesten og NATO. Med en programforpliktelse til å
demme opp for og bekjempe kommunistisk utbredelse, innflytelse
og undergraving av vestlige verdier som frihet og demokrati.
I samsvar med denne usannheten av en historisk forutsetning ble
det satt i gang en stor gransking av politiet på 90-tallet. I stedet for
å granske skurken, narret skurken andre til å granske politiet.
Snedig og smart intrigespill var det. Høyesterett var som vanlig helt
med på å narre det norske folk. Slik den øverste domstolen vår
hadde vært etter 1940, etter 1945, og altså etter 1989 også. Dette
ga alt lureriet mer tyngde og maske som legalt og legitimt.
Stortinget ble lurt trill rundt. Fra første vedtak. Det løp etter alle
kaniner. Som juristene trakk opp av hatten foran det.
Sikkerhetspolitiet ble til slutt anklaget for å ha stått bak overgrep
som i virkeligheten ikke kunne være dedusert annet enn ut fra en
falsk forutsetning om at de vestlige demokratier hadde bygget
Berlin-muren. Ikke at de østlige diktaturer hadde gjort det. Som var
den objektive sannheten.
Å snu en sak fullstendig på hodet og narre andre til å handle og
beslutte på et slikt falskt grunnlag, er en klassisk og slu
kommunistisk fremgangsmåte. Stalin har levd lenge i Norge. Det
var nettopp denne teknikken som ble benyttet mot meg personlig
også. Som sjefredaktør for Rogalands Avis. Å bryte
motsigelsesloven er selve arbeidsprinsippet til disse politiske
manipulatørene. Slik bedras og tvinges det fra skyggene.
Det neste skritt på nitti-tallet var at det ble lagt opp til en
omfattende saksbehandling for dem som var blitt overvåket som en
følge av at denne muren en gang var forutsatt å ha blitt bygget av
vestlige demokratier.
Eget sekretariat og egen saksbehandling for erstatning til dem som
i realiteten hadde støttet å bygge den sosialistiske muren i realtid,
ble etablert. Dette maskerte enda mer den helt grunnleggende
motsigelsen i bunnen av hele saksbehandlingen. Villfarelsen ble
kontinuerlig befestet og utnyttet. Slik var strukturen i hele
opplegget. Løgn og bedrag var grunnlaget som det ble spunnet på.
Gjennom denne kontradiksjonen av en saksbehandling, ble ikke
bare det norske folk narret til å tro at vi var gått gjennom
Berlinmuren uten å rive den. Noe som var ren magi. Følgene av
tryllingen var faktisk langt verre. De som hadde tapt den kalde
krigen nasjonalt og internasjonalt, kunne også gjennom denne
kontradiksjonen dobbeltkrysse vinnerne her hjemme og således
utelukke dem fra makten. Hvis de ikke tilpasset seg de politiske
realitetene som gradvis var tvunget fram som følge av bedraget.
Slik som blant andre Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti
gjorde for å bli statsminister mot slutten av nitti-tallet.
Venstresiden ble benyttet til å dobbeltkrysse høyresiden i
politikken. Det stikk motsatte utfall enn det naturlige som følge av
den internasjonale utviklingen. Ingen korrelasjon mellom hjemlige
og internasjonale forhold. Intet årsaks- og virkningsforhold
overhodet. I virkeligheten. Bare en illusjon om en slik forbindelse
ble skapt. Her var følgene stikk motsatt av følgene i utlandet.
Hele venstresiden i norsk politikk - pluss et stadig større sentrum
som opportunistisk hengte seg på - kom ut som nasjonale vinnere
her hjemme. Selv om de hadde tapt den kalde krigen internasjonalt.
Siden har de hatt det godt med makt og oljepenger. Som følge av å
bite andre urettmessig og skifte skinn. Akkurat som ormen.
Hykleri og bedrag har vært personlig berikende for de virkelige
taperne av den kalde krigen, ikke personlig ruin. Slik det ble for
mange av oss som i virkeligheten var vinnerne. Men som ble
transformert til tapere. Gjennom smarte kontradiksjoner.
En løgn må være stor, sa Adolf Hitler, skal folk tro på den. Denne
løgnen var stor. Veldig stor. Gedigen for å si det rett ut. Følgene
skulle bli livsfarlige for mange også. Blant andre for meg. Som
snart ble et eget mål for narrespill. Etter samme oppskrift som ble
benyttet i det større spillet nasjonalt. Pluss internasjonalt.
Dette handlingsmønsteret - modus operandi - er karakteristisk for
kommunismens faste narrespill. Både på mikro og makronivå.
Vær så god, nå vet du hemmeligheten. Du også. Ikke bruk den mot
din neste. Hvis du ikke vil ødelegge vedkommende. Med åpne øyne.
Jeg har noen forferdelige erfaringer å dele med dette offeret. I så
fall. En sjelden skrekkhistorie. Større og verre enn hva jeg hittil har
fortalt her. Større og verre enn hva jeg egentlig orker å fortelle.
Jeg ønsker generalsekretær I Europarådet, Thorbjørn Jagland, og
de andre usanne vinnerne av den kalde krigen her hjemme, til
lykke med utdelingen av Nobels fredspris i morgen. Måtte den bli et
håndslag for fred, frihet og demokrati. På en eller annen måte. Ikke
minst et håndslag for menneskelig verdighet. Et håndslag til å
frigjøre dem som er undertrykket. Til å gi en stemme til dem som
ikke har en stemme.
Det godhetsregimet som tar mot president Barack Obama i Oslo,
sitter ikke ved makten på grunnlag av bare ytre vestlige verdier
som frihet og demokrati. Gjennom frie valg. Men også på grunnlag
av skittent og hemmelig kommunistisk spill innad fra bakrommet.
Hvor grunnsteinen i nyere tid er et stort historisk bedrag. Som
skjuler en magisk og smart kontradiksjon:
Berlinmuren ble revet fra øst, men den ble bygget fra vest. Slikt
lureri er ikke det beste grunnlaget for fred. Noe USAs president og
mottaker av fredspris fra denne gjengen, vet utmerket godt.
President Barack Obama kjenner nok disse menneskene bedre enn
de tror. Han kjenner nå også de skjulte magiske grepene som
benyttes til krig mot meningsmotstandere. Under den prangende
fasaden til det fredselskende og menneskerettsvennlige Norge. Det
perfekte bedrag.
"Muren som ble revet fra øst og bygget fra vest" er et tillegg til artikkelen "Fanget i
spillet". Det er publisert 9. desember 2009. Bildet under viser "Nordområdene",
eller det som i gamle dager het Nord-Norge, onsdag morgen 091209. Denne
artikkelen er skrevet fra Vestlandet - en landsdel som Oslo-eliten i sin orwellske
nytale før eller senere vil døpe om til "Vestområdene". Denne form for nytale er
karakteristisk for stater med totalitære trekk. Som vil bryte ned gammel identitet og
kultur og bygge opp ny identitet hos innbyggerne. I samsvar med sine idealer. Hitler
døpte umiddelbart erobret område i Øst-Europa og Sovjetunionen for det
upersonlige og distanserte "Østområdene". Uten sammenlikning for øvrig.
Muren som ble revet
fra øst og
bygget fra vest
Berlin-muren ble revet fra øst, men bygget fra vest. Dette er i et
nøtteskall det kontradiktoriske historiesynet som snedig ble lagt til
grunn som forutsetning for den offentlige saksbehandlingen. Av
utfallet av den kalde krigen i Norge. I årene som fulgte etter muren
og sovjetkommunismens fall i 1989. Noe som var et grunnleggende
falskt forhold, men som skapte følger som var virkelige nok. Om
ikke sanne av opprinnelse. Dette var selve kjernen i narrespillet.
Den usanne kjernen.
Saksbehandlingen her hjemme ble derfor i realiteten et oppgjør
med dem som slik fiktivt ble forutsatt å ha bygget muren fra vest i
utgangspunktet. Maskert på overflaten som en naturlig følge av
realiteten som muren og kommunismens kollaps fra øst var ute i
verden. Dette var det samtidige dobbeltforholdet som altså
narrespillet ble bygget på. Kommunismens kollaps ble håndtert med
kommunistisk sluhet og bedrag her hjemme. Vi var like uforberedt
etter den kalde krigen som vi hadde vært under selve den kalde
krigen. Under denne lange dragkampen mellom øst og vest. Hvor
nettopp slik hemmelig krigføring med smarte teknikker hadde vært
viktig.
Så absurd og stor var egentlig kjernen i den løgnen som ble lagt til
grunn. I Norge. Følgene av dette spillet i negativ sektor utgjør den
dag i dag maktgrunnlaget til venstresiden i norsk politikk. For
dagens rødgrønne regjering også. En falsk historisk premiss med
alle sine virkelige følger, er faktum som maktgrunnlaget er bygget
på. Noe som også andre politiske partier har tilpasset seg. Fullt ut.
Folk ble snedig narret til å foreta en analogisk feilslutning og snu
saken fullstendig på hodet i Norge. I forhold til andre land i Vesten.
Da følgene av Berlin-murens fall skulle håndteres i Norge. I årene
som fulgte verdenskommunismens endelikt ute.
En fløy mot øst, en fløy mot vest, og de fleste fløy over gjøkens rede.
Følgen var allmenn villfarelse som maskerte hva som i
virkeligheten var det sprø og magiske grunnlaget for offentlige
handlinger og beslutninger. Under dette røykteppet av bevisst
skapt kamuflasje. Som bedraget hadde til følge.
Venstresiden i Norge kunne dermed ta skjulte og åpne oppgjør med
kalde krigere som meg og andre på høyresiden i forsvars- og
sikkerhetspolitikken. Med et tillurt nakketak. Maskerte politiske
attentat ble utført fra skyggene. I den grad det var nødvendig for å
nå målet. Noe det var.
Det kommunistiske spillet i negativ sektor gikk ellers særlig ut over
overvåkingspolitiet. Som av profesjon hadde vært
antikommunistisk. Fordi Norge utad fremstod som et land som var
forankret i Vesten og NATO. Med en programforpliktelse til å
demme opp for og bekjempe kommunistisk utbredelse, innflytelse
og undergraving av vestlige verdier som frihet og demokrati.
I samsvar med denne usannheten av en historisk forutsetning ble
det satt i gang en stor gransking av politiet på 90-tallet. I stedet for
å granske skurken, narret skurken andre til å granske politiet.
Snedig og smart intrigespill var det. Høyesterett var som vanlig helt
med på å narre det norske folk. Slik den øverste domstolen vår
hadde vært etter 1940, etter 1945, og altså etter 1989 også. Dette
ga alt lureriet mer tyngde og maske som legalt og legitimt.
Stortinget ble lurt trill rundt. Fra første vedtak. Det løp etter alle
kaniner. Som juristene trakk opp av hatten foran det.
Sikkerhetspolitiet ble til slutt anklaget for å ha stått bak overgrep
som i virkeligheten ikke kunne være dedusert annet enn ut fra en
falsk forutsetning om at de vestlige demokratier hadde bygget
Berlin-muren. Ikke at de østlige diktaturer hadde gjort det. Som var
den objektive sannheten.
Å snu en sak fullstendig på hodet og narre andre til å handle og
beslutte på et slikt falskt grunnlag, er en klassisk og slu
kommunistisk fremgangsmåte. Stalin har levd lenge i Norge. Det
var nettopp denne teknikken som ble benyttet mot meg personlig
også. Som sjefredaktør for Rogalands Avis. Å bryte
motsigelsesloven er selve arbeidsprinsippet til disse politiske
manipulatørene. Slik bedras og tvinges det fra skyggene.
Det neste skritt på nitti-tallet var at det ble lagt opp til en
omfattende saksbehandling for dem som var blitt overvåket som en
følge av at denne muren en gang var forutsatt å ha blitt bygget av
vestlige demokratier.
Eget sekretariat og egen saksbehandling for erstatning til dem som
i realiteten hadde støttet å bygge den sosialistiske muren i realtid,
ble etablert. Dette maskerte enda mer den helt grunnleggende
motsigelsen i bunnen av hele saksbehandlingen. Villfarelsen ble
kontinuerlig befestet og utnyttet. Slik var strukturen i hele
opplegget. Løgn og bedrag var grunnlaget som det ble spunnet på.
Gjennom denne kontradiksjonen av en saksbehandling, ble ikke
bare det norske folk narret til å tro at vi var gått gjennom
Berlinmuren uten å rive den. Noe som var ren magi. Følgene av
tryllingen var faktisk langt verre. De som hadde tapt den kalde
krigen nasjonalt og internasjonalt, kunne også gjennom denne
kontradiksjonen dobbeltkrysse vinnerne her hjemme og således
utelukke dem fra makten. Hvis de ikke tilpasset seg de politiske
realitetene som gradvis var tvunget fram som følge av bedraget.
Slik som blant andre Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti
gjorde for å bli statsminister mot slutten av nitti-tallet.
Venstresiden ble benyttet til å dobbeltkrysse høyresiden i
politikken. Det stikk motsatte utfall enn det naturlige som følge av
den internasjonale utviklingen. Ingen korrelasjon mellom hjemlige
og internasjonale forhold. Intet årsaks- og virkningsforhold
overhodet. I virkeligheten. Bare en illusjon om en slik forbindelse
ble skapt. Her var følgene stikk motsatt av følgene i utlandet.
Hele venstresiden i norsk politikk - pluss et stadig større sentrum
som opportunistisk hengte seg på - kom ut som nasjonale vinnere
her hjemme. Selv om de hadde tapt den kalde krigen internasjonalt.
Siden har de hatt det godt med makt og oljepenger. Som følge av å
bite andre urettmessig og skifte skinn. Akkurat som ormen.
Hykleri og bedrag har vært personlig berikende for de virkelige
taperne av den kalde krigen, ikke personlig ruin. Slik det ble for
mange av oss som i virkeligheten var vinnerne. Men som ble
transformert til tapere. Gjennom smarte kontradiksjoner.
En løgn må være stor, sa Adolf Hitler, skal folk tro på den. Denne
løgnen var stor. Veldig stor. Gedigen for å si det rett ut. Følgene
skulle bli livsfarlige for mange også. Blant andre for meg. Som
snart ble et eget mål for narrespill. Etter samme oppskrift som ble
benyttet i det større spillet nasjonalt. Pluss internasjonalt.
Dette handlingsmønsteret - modus operandi - er karakteristisk for
kommunismens faste narrespill. Både på mikro og makronivå.
Vær så god, nå vet du hemmeligheten. Du også. Ikke bruk den mot
din neste. Hvis du ikke vil ødelegge vedkommende. Med åpne øyne.
Jeg har noen forferdelige erfaringer å dele med dette offeret. I så
fall. En sjelden skrekkhistorie. Større og verre enn hva jeg hittil har
fortalt her. Større og verre enn hva jeg egentlig orker å fortelle.
Jeg ønsker generalsekretær I Europarådet, Thorbjørn Jagland, og
de andre usanne vinnerne av den kalde krigen her hjemme, til
lykke med utdelingen av Nobels fredspris i morgen. Måtte den bli et
håndslag for fred, frihet og demokrati. På en eller annen måte. Ikke
minst et håndslag for menneskelig verdighet. Et håndslag til å
frigjøre dem som er undertrykket. Til å gi en stemme til dem som
ikke har en stemme.
Det godhetsregimet som tar mot president Barack Obama i Oslo,
sitter ikke ved makten på grunnlag av bare ytre vestlige verdier
som frihet og demokrati. Gjennom frie valg. Men også på grunnlag
av skittent og hemmelig kommunistisk spill innad fra bakrommet.
Hvor grunnsteinen i nyere tid er et stort historisk bedrag. Som
skjuler en magisk og smart kontradiksjon:
Berlinmuren ble revet fra øst, men den ble bygget fra vest. Slikt
lureri er ikke det beste grunnlaget for fred. Noe USAs president og
mottaker av fredspris fra denne gjengen, vet utmerket godt.
President Barack Obama kjenner nok disse menneskene bedre enn
de tror. Han kjenner nå også de skjulte magiske grepene som
benyttes til krig mot meningsmotstandere. Under den prangende
fasaden til det fredselskende og menneskerettsvennlige Norge. Det
perfekte bedrag.
"Muren som ble revet fra øst og bygget fra vest" er et tillegg til artikkelen "Fanget i
spillet". Det er publisert 9. desember 2009. Bildet under viser "Nordområdene",
eller det som i gamle dager het Nord-Norge, onsdag morgen 091209. Denne
artikkelen er skrevet fra Vestlandet - en landsdel som Oslo-eliten i sin orwellske
nytale før eller senere vil døpe om til "Vestområdene". Denne form for nytale er
karakteristisk for stater med totalitære trekk. Som vil bryte ned gammel identitet og
kultur og bygge opp ny identitet hos innbyggerne. I samsvar med sine idealer. Hitler
døpte umiddelbart erobret område i Øst-Europa og Sovjetunionen for det
upersonlige og distanserte "Østområdene". Uten sammenlikning for øvrig.
| "Det er straffbart å være vitne til menneskeretts brudd og overgrep uten å melde fra eller gripe inn" Terje Lund krigsadvokat 2009 |
| "Du får fortsatt stå på! (Det er jo skjebnen til de som vil utrette noe og ta ansvar for det.)" Johan Jørgen Holst utenriksminister, i brev til meg 29 januar 1993 |
| "Qu'est-ce que la vie? C'est l'éclair Du feu dans la nuit C'est le souffle Du bison dans l'hiver C'est la petite ombre Qui se hasarde sur l'herbe Et se perd au coucher du soleil" Crowfoot (Blackfeet) 1890 Fra "Sagesse des Indiens d'Amérique" La Table Ronde Paris - 1995 "Kva er livet? Det er klårleiken Frå eldfluga om natta Det er pusten Frå bøffelen om vinteren Det er den vesle skuggen Som farleg leikar seg under treet Og som blir borte når sola går ned" |
| "Av alle de skatter en stat kan eie, er borgernes menneskeverdige liv den dyrebareste for oss" Josef Stalin |
| What is life? "What is life? It is the flash of a firefly in the night. It is the breath of a buffalo in the wintertime. It is the little shadow which runs across the grass and loses itself in the sunset" |
| PRESIDENT JOHN F. KENNEDY: "All free men, wherever they may live, are citizens of Berlin. And, therefore, as a free man, I take pride in the words “Ich bin ein Berliner.” PRESIDENT RONALD REAGAN: "Mr. Gorbachev, tear down this wall!" ------------------ Ved 20 års jubiléet i år: "The fall of the Berlin Wall was a liberation. The fall of the Berlin Wall rings today as an appeal to fight oppression" French President Nicolas Sarkozy "Naturally, we can't forget that the fall of the wall was prepared by what happened in the Soviet Union. These changes brought advantages to all of Europe ...The Iron Curtain was overcome and the barriers were overcome." Russian President Dmitry Medvedev. "Now, we have to turn our attention to the challenges of the 21st century. A wall, a physical wall, may have come down but there are other walls that exist that we have to overcome and we will be working together to accomplish that." U.S. Secretary of State Hillary Clinton "We praise the strength, the patience and the longing of the people who did not stop thinking of freedom and democracy in these dark times" Joachim Gauck, former East German pastor who later oversaw the files of the former secret police, the Stasi "The remembrance of Nov. 9, 1989, not to mention the remembrance of the horrific proceedings of the (Kristallnacht) pogrom on Nov. 9, 1938, unmistakably teaches us: Walls – whether real or in the heads and hearts of people – walls do not solve any problems" Archbishop Robert Zollitsch, head of Germany's Bishop's Conference. ------------- |
|
| "Det som jeg gjør nå, forstår du ikke nå, men du vil forstå det siden" Johannes-evangeliet 13.7 |
| ALLTID B FORAN A: Når hendelse B kommer før hendelse A, kan du gjøre det mest utrolige og tvinge virkeligheten i samsvar med konklusjonen som du hevder for å bevise premissen. Følgene av bedraget skaper den ønskede virkeligheten. Jens Christian Hauge, Johan Fredrik Remmen & Co har kontinuerlig benyttet denne kommunistiske og nazistiske teknikken i politiske operasjoner i Norge. De er politikkens svar på elleville og magiske Lucky Luke. Som trekker fortere enn egen skygge, og som heller ikke har vansker med å gjennomhulle egen skygge med kuler. Før skyggen har fått revolveren opp. Det rasjonelt umulige blir gjort selv om det er rasjonelt umulig. Intet årsaks og virkningsforhold finnes mellom hendelser. Bare illusjoner om en slik forbindelse. Dette kriminelle handlingsmønsteret har jeg avslørt går igjen som en rød tråd i norsk politikk på toppnivå. Dette er spillet i negativ sektor, eller i det negative rom. Som nazistene kalte det. Ethvert sant og entydig forhold på overflaten blir gitt en samtidig underliggende negasjon. Denne negasjonen er den usanne konklusjonen som blir hevdet for å bevise en like usann forutsetning. Dette skjer ved at andre mennesker blir narret til å handle og beslutte på grunnlag av det sanne forholdets tillagte og usanne negasjon. Jo flere som blir narret til å handle på grunnlag av negasjonen, desto sterkere blir den falske konklusjonen hevdet for å bevise den like falske forutsetningen. I spillet mellom mennesker i positiv sektor, hvor alle vi andre normale vanligvis holder til, hevdes sanne premisser for å bevise sanne konklusjoner. Dette er rasjonelt. I det avanserte kommunistiske spillet i negativ sektor, er altså forholdet stikk motsatt. Speilvendt. Falsk i ett, falsk i alt. Bare følgene er virkelige. Noe som jeg fikk erfare. Som til slutt måtte forholde meg til vrengebilder av alle sikkerhetssystemer som jeg fikk befatning med i Norge. |
| «Nazi-Sovjet pakten og Krigens komme» |
| 28. AUGUST 1939 ble Sovjetunionen og Tyskland enige om det som er kjent som en ikke-angrepsavtale. Denne avtalen kom som et sjokk på det internasjonale samfunnet. Avtalen bar tittelen "Nazi-Sovjet pakten og Krigens komme". Dette var i virkeligheten en avtale hvor nazistene og kommunistene ble enige om hvilke suverene stater som de skulle angripe og hvordan de skulle dele byttet. Uten umiddelbart å komme i krig med hverandre. Dette var faktum. Så betegnelsen ikke-angrepsavtale er høyst misvisende og dobbeltspillet maskerer realitetene. Sannheten var snarere den stikk motsatte. Dette var i virkeligheten en angrepsavtale. Som også skulle ha til følge at de to stormaktene ikke kom i krig på noen år. Nazistene og sovjetkommunistene ble blant annet enige om å angripe Polen og dele landet seg imellom. Noe som skjedde 1. september 1939. Da Tyskland tok sin avtalte halvdel av Polen. Med den følge at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Noe som blir regnet som andre verdenskrigs begynnelse. Den mer slue Josef Stalin ventet fjorten dager før han angrep Polen og tok den andre halvparten. Som avtalt. Han lot gambleren Hitler ta støyten fra verdenssamfunnet. Ingen erklærte Stalin krig. Det skjedde heller ikke da han tok Estland, Latvia og Litauen og skjøt eller sendte alle oppegående innbyggere til Sibir og erstattet dem med russere. Med den følge at de baltiske land den dag i dag har et stort minoritetsproblem i form av en stor andel russere i befolkningen. De baltiske landene gjenvant først frihet og selvstendighet da Sovjetunionen kollapset i 1991. Som følge av angrepsavtalen med Hitler, gikk Stalin til angrep på Finland, men møtte innbitt motstand i en blodig vinterkrig. Når disse to stormaktene gikk til angrep på et lite land som følge av angrepsavtalen, hevdet ofte både Stalin og Hitler at det ble gjort i selvforsvar. De små landene hadde angrepet først. Dette var et argument som forbausende mange kjøpte på denne tiden. Like lett som forbausende mange har kjøpt samme argumentasjonen fra Moskva i forbindelse med Russlands angrep på Georgia i 2008. At små land går løs på stormakter, er ikke mer troverdig i dag enn det var i går. I virkeligheten. Med så store innrømmelser til Josef Stalin i øst, er det i ettertid overveiende sannsynlig at Stalin ga Norge bort til Hitler som følge av avtalen. Vi vet at Tyskland i henhold til de hemmelige protokollene fikk anledning til å legge tankskip og forsyningsskip på vent i farvannet rundt Murmansk. Dette hadde ingen mening uten at Tyskland skulle angripe Norge. Under den forutsetning at dette var avtalt med sovjeterne. Selv den minst gløgge og mest hjernevasket historiker i Norge burde egentlig klare å dedusere seg fram til denne opplagte historiske virkeligheten. Disse tyske skipene i sovjetisk farvann var nødvendige for å gjennomføre angrepet mot Narvik og andre steder i Nord-Norge. Nettopp dette oppdraget ble også skipene brukt til. Så Norge var selvsagt omfattet av avtalen mellom Stalin og Hitler. I forhold til Atlanterhavet og Storbritannia var Norge like viktig den gang som landet er nå. Beliggenheten kan vi aldri drømme oss bort fra. Norge var et land som Josef Stalin hadde kontroll over. Arbeiderpartiet hadde fått regjeringen i 1935 etter å ha inngått avtale med Bondepartiet. Som senere ble Senterpartiet. Hvor smørprisen alltid har avgjort alt. Selv landets selvstendighet, skulle det vise seg. Arbeiderpartiet ble styrt i det skjulte fra Moskva. Som en del av den verdensomfattende arbeiderbevegelsen. Under russisk ledelse. Hvor Den kommunistiske internasjonale (Komitern) hadde lagt grunnlaget for den hemmelige styringen fra Moskva mange år i forveien. Stalin kunne derfor sørge for at den norske regjeringen ikke satte seg til motverge ved et tysk overfall. Slik at avtalen med Hitler kunne bli oppfylt. Den norske regjeringen var våren 1940 fullstendig rådvill uten direktiver fra Moskva. Den ga aldri beskjed om å slåss eller folket om å gjøre motstand. Kampene som fant sted i Norge etter 9. april, var mer eller mindre spontane og improvisert av frivillige. Om Hitler skulle ha organisert den norske beredskapen og motstanden selv, kunne han knapt ha gjort det bedre. Enn Stalin gjorde. Indirekte. Den norske regjeringen oppførte seg som en flokk prostituerte. Som møtte en gjeng voldtektsmenn. Uten at halliken brydde seg. Jeg har selv vært en viktig negativ kontakt i arbeiderbevegelsen. Jeg er også blitt overfalt og mishandlet gjennom spillet i negativ sektor. Så jeg vet utmerket godt hvordan det er å bli paralysert og handlingslammet som en følge. Slik statsminister Johan Nygaardsvold og statsrådene hans ble i 1940. Fremgangsmåten har ikke endret seg. Heller ikke de menneskelige følgene. Altfor mange glemmer at Hitler og Stalin var samarbeidspartnere i 1940. Denne historiske realiteten hadde selvsagt visse logiske følger for strategiske og taktiske valg. At Stalin var så slu at han parkerte Norge hos Hitler for en tid - for å ta landet tilbake under sovjetisk herredømme senere, er også noe som hører med til historien. I hvert fall var dette utfallet. Sett fra Moskva hadde direkte tysk herredømme i Norge strategiske fordeler. Slik situasjonen var. Denne byttehandelen ga større fordeler enn å sitte med kontrollen over dette landet selv. Indirekte. Slik Moskva gjorde. Ikke bare ga dette grepet Stalin en fri hånd i øst, men sørget også for at store tyske ressurser ble bundet opp i nord og vest. På det meste hadde Tyskland 400 000 mann stasjonert i Norge. Dette var styrker som kunne ha medført tap for Sovjetunionen. Om de var satt inn på kontinentet. Senere. Som jeg har dokumentert i eget tilfelle, er den sovjetiske og russiske fremgangsmåten å snu virkeligheten på hodet og narre andre til å handle på dette falske grunnlaget. Kontinuerlig. Da kan en angrepsavtale innad bli til en ikke-angrepsavtale utad. Som er negasjonen til det første forholdet. Små land kan gå til angrep på store land. Som jo er negasjonen av hva som er tilfelle i virkeligheten. Det stikk motsatte av sannheten. Det er samme gamle spillet i negativ sektor. Hele veien. På såvel mikro som makronivå. Folk blir narret til å forholde seg til et vrengebilde av virkeligheten. Med den følge at også det store bildet blir et vrengebilde. I Morgenbladet 6. februar 1940 stod følgende å lese: "Har Ribbentrop og Stalin også forhandlet om NORGE? Bemerkelsesverdig Berlinkorrespondanse i Gøteborgs Handels- och Sjøfartstidning: "Det er kommet for dagen at Ribbentrop under Moskva-forhandlingene har utlevert ikke bare Finnland, men også Norge til Stalin - som betaling for visse "overføringer" i Sydøst-Europa og løfte om hjelp mot England." Ikke noe tyder på denne meldingen ble tatt særlig alvorlig i Oslo. Om den hadde blitt det, var i så fall dette opplegget smør på flesk. Norge var i virkeligheten utlevert til Stalin for lenge siden. Av landets egne femtekolonnister. Sannheten skulle snart vise seg å være stikk motsatt av hva Morgenbladet kunne melde fra "Berlin". Dette var sovjetisk propaganda og maskerada. For å tåkelegge virkeligheten. Ut av dette tåkehavet av desinformasjon kom tyske krigsskip inn Oslofjorden og andre norske fjorder noen måneder senere. De ventet ingen motstand. Fortiden er en informasjonsbank hvor du kan hente lærdom. Den skal ikke være et nett hvor du er fanget. Likevel var nettopp fortiden et slikt nett i 1940. Her til lands. Det samme var den i 1945, og nok en gang i 1989. For å ta noen historiske milepæler. Viss du ikke har en riktig kontekst for tankene og handlingene dine, er du dømt til å tenke feil. Til å handle feil. Noe som har vært Norges skjebne mesteparten av nasjonens unge historie. Det var også min skjebne. Som enkeltmenneske. I dette landet. Helt til jeg fikk grep om virkeligheten. Slik den heslig og brutal var. Å gjemme seg for realitetene og ikke se virkeligheten klart, er oppskrift på katastrofe. Bare spør meg. Eller resten av befolkningen. Her i Norge. Vi har alle vært fanget. I dette spillet. I det negative rom. Noen av oss mer ekstremt enn andre. ________________________ |
| "Unfortunately, many historians give credence to Heydrich's collaborators and ignore the testimony of his victims. That, in my opinion, is the reason for the cloud of vagueness and uncertainty that still sorrounds his personality" Dr. Edouard Calic (1910-2003), journalist, forfatter og politisk fange under nazi-tiden, om Reinhard Heydrich, nazisten som stod bak dødsleirene til Hitler og den endelige løsningen for jødene og andre såkalte "undermennesker". Blant andre alle som var definert som psykisk syke. De ble gasset først av nazistene. |
| ONDSKAPENS ANSIKT: Reinhard Heydrich var nummer to i SS etter Heinrich Himmler, han var sjef for det politiske sikkerhetspolitiet SD, hvor Gestapo var en av flere avdelinger i denne effektive hemmelige organisasjonen. Som benyttet bedrag, drap og terror til å fremme nasjonalsosialismens interesser. Adolf Hitler betegnet selv Heydrich som "mannen med jernhjertet". Reinhard Heydrich var veldig intelligent, fullstendig hensynsløs og arkitekten bak de fleste utspekulerte intriger som brakte Hitler og nazistene til makten i 1930-årene. Som de lange knivers natt, brenningen av Riksdagen, krystallnatten og andre legendariske bedragoperasjoner. Disse politiske provokasjonene var alle satt i scene av den konspirative mesterhjernen Reinhard Heydrich. Han ble drept i et attentat i 1942. Heydrich studerte først nøye hvordan Josef Stalin og hans hemmelige politi var gått fram og bygget opp etter kommunistkuppet i Russland i 1917. Sovjetkommunismen og jødedommen var hovedmotstandere for nazistene, og nazistene kopierte så godt de kunne de langt mer erfarne sovjetkommunistene med hensyn til undertrykkelse og fjerning av politiske fiender. Likevel satt det langt inne for Heydrich å overtale Adolf Hitler til å massemyrde jøder. Hitler ville i det lengste unngå hva han kalte en "russisk løsning" av jødeproblemet. Adolf Hitler massemyrdet mennesker på grunn av rase. Josef Stalin massemyrdet mennesker på grunn av klasse. Ettersom Lenin og Stalin kom i gang femten, tjue år før Hitler, var det de sovjetiske læremestrene som hadde funnet opp de fleste undertrykkende teknikkene som disse politiske gangsterne brukte. Til terror. Den som massemyrdet flest var Stalin. Han holdt også på lengst. Det var også Stalin som begynte med massedrap i stor skala. Fordi Nazi-Tyskland tapte krigen, har følgen vært en illusjon hos mange om at kommunismen var en reaksjon på nazismen. Noe slikt årsaks- og virkningsforhold eksisterer ikke i den virkelige historiske strukturen. Forholdet var omvendt. Følgene av krigens paradoksale logikk har i ettertid forledet oss til å bytte om på rekkefølgen av hendelser. Bare ved å følge tidslinjen er den korrekte historiske realiteten klar. Livet består av reaksjon og motreaksjon. Ikke omvendt. Noe som også var tilfelle i ekstremismens tidsalder, det forrige århundre. Når du studerer nazi-toppen Heydrichs djevelske intrigespill og sammenligner det med Jens Christian Hauges, er likheten slående. De var også begge ondskapens ansikter. Som begge to fikk statsbegravelser. Når du ser hvor lett Norge har latt seg bedra av Jens Christian Hauge & Co, er det også lett å forstå hvordan det tyske folk kunne la seg forføre av mennesker som Reinhard Heydrich, Adolf Hitler og de andre nazitoppene. Eller russerne av Lenin, Stalin og kommunistene. Som holdt på i sytti år. Med samme ondskap. "Den som ønsker å bedra, finner alltid mennesker som er lette å bedra." Sa læremesteren til dem alle, Niccolo Machiavelli. Vi nordmenn har vært lette å bedra. Vi har til og med bedratt oss selv. Med den følge at vi har gjort et menneske av Reinhard Heydrichs karakter og bakgrunn til et nasjonalt ikon. Fullt og helt. Langt inn i et nytt århundre. Det er virkelig ekstremt. _______________________________ |
| En politisk seriemorder blant flere |
| "Heydrich enjoyed an almost erotic lust for extreme danger" |
| "But the Norwegian operation did not turn out as Hitler had expected. According to Himmler, the only true successful part of it was the work of Reinhard Heydrich, who created a new Norwegian regime capable of functioning effectively and temporarily eliminated the unpopular Quisling" Edouard Calic i boken "Reinhard Heydrich - The Chilling Story of the Man Who Masterminded the Nazi Death Camps" (1982) At Reinhard Heydrich og hans sikkerhetspoliti og etterretning lyktes med å få Høyesterett til å oppnevne et "regjeringsutvalg", på norsk kalt "Administrasjonsrådet", var altså ifølge SS-sjef Heinrich Himmler den eneste sanne suksessen ved det tyske felttoget i Norge. Den som oppnevnte dette stråmannsregimet for SS-mannen Heydrich 15. april 1940, var høyesterettsjustitiarus Paal Berg (bildet). Som for anledningen lovpriste Quisling for hans store fedrelandskjærlighet. Et land kan ikke ha to regjeringer til samme tid. En av dem må i så fall være falsk. Administrasjonsrådet var i virkeligheten et kamuflert tysk statskupp. Som utelukket regjeringen Nygaardsvolds juridiksjon i stadig større områder av landet. Etter hvert som tyske styrker rykket fram. Heydrich benyttet Høyesterett til "Konge" og fikk oppnevnt nok en regjering. Som dermed ble gitt samme rettigheter som den andre. Et skittent kupp i regi av SS-konspiratøren Heydrich: Den virkelige regjeringen ble dobbeltkrysset. Den usanne regjeringen utelukket stadig sterkere den sanne. Etter hver skulle dette bli et kjent politisk mønster i Norge. Denne mafiateknikken ble benyttet mot meg som sjefredaktør i Rogalands Avis også. I 1996. For å skjule eget landssvik i begynnelsen av krigen, var Berg med på å dømme Vidkun Quisling til døden etter krigen. Noe som samtidig maskerte effektivt at sjefen for Høyesterett medvirket til enda et kamuflert statskupp og landssvik. Denne gangen i regi av Jens Christian Hauge og KGB, ikke Reinhard Heydrich og SS. Vidkun Quisling begikk landsforræderi én gang. Paal Berg og Høyesterett gjorde det to ganger. Dobbelt landssvik. I en norsk dobbeltkrig. To feil er lik uskyld. I en verden snudd på hodet som følge av nazistisk og kommunistisk spill i negativ sektor. Etter den kalde krigen på nitti-tallet skulle Høyesterett gjøre akkurat samme bedraget overfor det norske folk. Nok en gang. Ved å stille seg i spissen for en granskingskommisjon som etterforsket politiet i stedet for skurken. Trippelt landssvik i løpet av vel femti år. Neppe andre kan vise til maken. Denne medvirkningen til å snu utfallet av den kalde krigen på hodet her hjemme, hadde til følge at det fortsatt var fritt fram for Moskva i Norge. Selv om Sovjetunionen kollapset. Den norske festningen var inntakt. Ikke minst takket være Høyesterett. Dette er samme forsamlingen som har stemplet Mullah Krekar som en trussel mot rikets sikkerhet. Jeg vet lite om Krekar, men desto mer om landets domstoler, medregnet landets høyeste. De hadde ingen vansker med å medvirke til svik og undertrykking av meg heller. I mange år etter sovjetkommunismens kollaps ute i verden. Det verste er at domstolene ikke bare ble narret til det. Dette skjedde også bevisst. Større indre trussel mot rikets sikkerhet enn Høyesterett vet ikke jeg om. Fanget i spillet som domstolen har vært. |
| "Elsk rettferd, I som er dommere på jorden" "Det er en gammel rettstanke hos oss at borgere kan søke rettsvern hos domstolene, ikke bare mot rettsovergrep fra andre borgere, men også mot maktmisbruk fra dem som styrer landet. Som Norges øverste domstol er Høyesterett lovens og rettens første vokter. Vi har ingen annen over oss enn Grunnloven og gjeldende lov. Men vi er ikke lovens herrer, vi er dens tjenere. Og vårt ansvar er dobbelt så stort fordi våre dommer ikke kan prøves av noen annen myndighet. 'Deligite justitiam, qui judicatis terram', sier et gammelt latinsk ord. 'Elsk rettferd, I som er dommere på jorden'. Måtte disse ord alltid lyse som en ildskrift for oss dommere i Høyesterett, og for alle dommere utover hele Norges land" Justitiarius Paal Berg i åpningstale ved Høyesteretts første møte etter okkupasjonen 14. mai 1945 _____________ "Die Aufgabe eines Gerichts besteht jedoch nicht darin, sich in die politische Entwickelung einzuschalten." Reichskommissar Josef Terbovens avslutning av brev til Høyesterett 3. desember 1940 |
| Med kjerre både foran og bak Å la hendelse B komme foran hendelse A, er det samme som å sette kjerren foran hesten. Å skape en slik illusjon. Samtidig som den virkelige kjerren er bak hesten. Viss alle i omgivelsene til slutt blir narret til å handle på grunnlag av illusjonen om at kjerren er foran, er det åpenbart at hesten før eller senere vil dø. Av ekstremt økende stress. Som følge av denne kontradiksjonen. Som dyret er fanget i. Hesten har jo den virkelige kjerren bak seg til samme tid. Du trenger ikke være dyrlege for å forstå hva hestens skjebne ville bli. Men slik behandlet ikke kommunistene dyr. Slik behandlet de bare mennesker. |
| "Det som jeg har opplevd, er ikke skjedd i Norulvs hode" Stig Finslo Norsk Redaktørforening mai 1996 |