 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
Dagen derpå i Norge
Når nå den store festen for
nobelprisvinner Barack Obama er
over, kan Norge vende tilbake til
virkeligheten. Som ikke er så
glamorøs som Nobels fredspris kan
gi inntrykk av. Denne virkeligheten
har jeg fortalt ganske mye om nå. I
en serie nye artikler her på
hjemmesiden min. Denne siden har
mange amerikanske venner.
Jeg tar nå en liten pause i denne
skrivingen. For blant annet å
håndtere følgene av det som jeg
allerede har skrevet. Jeg har
fortalt om hvordan det skjulte og
maskerte politiske spillet i
negativ sektor har formet mange.
Også hele Norge. Slik ble
historiens kraftlinjer i Norge
skapt. I moderne tid.
Dette speilvendte politiske
pyramidespillet er bygget på
bedrag, og på tvangen som bedraget
skaper. Slik var sosialisme og
kommunisme. I praksis. I
virkeligheten. Både i Norge og
mange andre land. Slik var spillet.
Du kan aldri vinne et spill uten å
forstå det først.
Jeg har gitt deg et innblikk i
krigens logikk. Logikk er alltid
makt. Men krigens logikk er
paradoksal. Noe som gir krigen en
så stor makt at den kan være
selvødeleggende. Til slutt. Like
ødeleggende som selvbedrag. Bedrag
er krig, et viktig middel i enhver
krig.
Bare i krig og kjærlighet godtar vi
som gyldig argument at du for
eksempel skal spise mer for å bli
tynnere. Dette er like gyldig som å
si at du skal ruste opp for å oppnå
fred. Eller føre krig for å oppnå
fred. Slik president Barack Obama
gjorde til et sentralt poeng i sin
tale i Oslo. Etter å ha fått Nobels
fredspris mens han var
øverstkommanderende for en
militærmakt. Engasjert i to blodige
kriger i fjerne strøk.
Han fikk fredsprisen angivelig for
ambisjonen om å vinne disse
krigene. Noe Barack Obama aldri vil
oppleve. I virkeligheten.
I krig og kjærlighet ligger
motsigelsen. Kontradiksjonen. Fordi
motsetninger står mot hverandre i
konflikt. Friksjonen skaper magien.
Den har til følge både euforia og
depresjon. Både overtak og
undertrykkelse. Ingen vel bevarte
mennesker skulle stille permanente
diagnoser på mennesker i disse
midlertidige og ulike stadiene av
en krig.
Likevel skjer det i fred. Fordi de
som finner på sånt ikke forstår at
de står overfor et tilfelle hvor
krigens paradoksale logikk er i fri
utfoldelse. De forstår ikke at et
medmenneske er i krig. Da er
galskapen komplett. Da er det lett
å snu et sikkerhetssystem som
helsevesenet mot sin hensikt også.
Slik at det medvirker til å krige
mot det mennesket som det har til
hensikt å hjelpe og unnsette i
krise. Jeg har opplevd også det.
Jeg ble nødt til også å analysere
helsevesen og psykiatri på denne
lange reisen som jeg la ut på i
1996. Dette gjorde ikke analyse og
syntese mindre vanskelig. Tvert om.
For dette fagfeltet er sterkt
motepreget, styrt i skremmede stor
grad av legemiddelindustri og
sponsorer, og vedtatte sannheter
skifter derfor år for år. Det som
var sant for fjorten år siden, er
ikke lenger god latin i dag, og
omvendt.
La meg likevel si at jeg har møtt
mange fine og flinke mennesker både
på legekontorer og på psykiatriske
sykehus i løpet av disse årene på
godt og vondt i den norske
underverdenen. Som så få kjenner
til. De beste som jeg har møtt i
dette sikkerhetssystemet som kalles
helsevesenet er de som er rause og
sikre nok på seg selv til å
innrømme at det finnes
virkeligheter som selv ikke leger
kjenner til. Eller vet om. For
eksempel min. Fra Forsvaret og
sensitiv sikkerhetspolitikk. Eller
fra motpartens. Som er enda verre.
Hvor det utenkelige og rasjonelt
umulige blir gjort omtrent daglig.
Leger setter navn på virkninger av
årsaker. Navnet på disse
virkningene kaller de diagnoser.
Når de har satt dette navnet på
virkningen, klikker det logisk for
dem kollektivt. Da tror de selv at
dette navnet er årsaken. At denne
diagnosen er årsaken og navnet til
en sykdom, og at dette navnet
således i virkeligheten blir
forutsatt å være en virkning som
skaper virkning. Noe det av rent
rasjonelle årsaker umulig kan være.
Diagnoser innen psykiatrien settes
til overmål ikke ut fra objektive
forhold og funn. Slik som innen
somatikken. Tvert om skjer det ut
fra subjektive forhold, og hva
verre er: Disse subjektive og
bestemmende forholdene er oftere å
finne hos behandleren enn hos
pasienten.
Så sprøtt er det hele også innen
dette systemet. Ikke rart at
psykiske lidelser fremstår som
mystiske. Ikke rart at snart alle
som besøker et legekontor og
snakker litt for fort fordi tiden
er knapp og de har opplevd mye som
de skal fortelle om, har tatt
første skrittene mot å bli
uførepensjonister.
Midlertidige virkninger blir
dessuten transformert til
permanente årsaker. Som en følge av
denne grunnleggende tankefeilen til
hele systemet. Hvilket menneske kan
få grep om virkeligheten når denne
er konstant falsk og fragmentert?
Dersom et menneske ikke har
mulighet til å få grep om
virkeligheten, er følgen at det
enten dør av det ekstremt økende
stresset. Eller blir psykotisk.
Begge deler er også mulig. Dette er
nemlig den eneste sikre loven om
mennesker i akutt krise. Som det
kan deduseres noe like sikkert fra
innen psykologi pg psykiatri.
Denne fatale følgen er lik for alle
mennesker. Uansett til hvilken tid
det lever. Uansett til hvilket
sted. Uansett hvilket kjønn eller
rase som det skulle ha. Den kjente
psykologen Erich Fromm gjorde dette
åpenbare faktum kjent i forrige
århundre. Siden er dette faktum
blitt glemt altfor ofte.
Det var i en slik akutt situasjon
som jeg plutselig befant meg i. Da
det hele begynte i 1996. Da jeg ble
fanget i spillet i negativ sektor.
Ingen mulighet fantes lenger til å
få tak på virkeligheten. Følgene
som kom var forutsigbare. Faktisk
lovbestemte. Jeg var fanget i
kontradiksjoner. Overalt.
Av alle kontradiksjoner og av all
magi og bedrag som jeg har opplevd
på alle disse årene, er magien
innen psykiatrien den mest
kraftfulle og effektive. Følgene er
ditto. Mens de kommunistiske
bedragerne bare lurer andre, og
ikke seg selv, er bedraget innen
psykiatri langt mer omfattende. Det
forfører til og med magikerne selv.
Foruten kanin og publikum.
Dette bedraget skjer ikke som følge
av uaktsomhet eller forsett, ikke
av vond vilje, men rett og slett
som følge av en universiell mangel
på nok kunnskap om menneskesinnet.
Pluss den generelle menenskelige
svakheten som vi alle har. Hvor
sinnet vårt oppfatter årsak først,
deretter virkning. Denne
menneskelige svakheten som
bedragere og magikere utnytter
bevisst til å lure oss trill rundt,
styrer hele psykiatrien ubevisst.
Jeg har observert leger og deres
systemer og samvirke med andre
systemer, like nøye som de har
observert meg. Dette fenomenet går
igjen. Virkning blir snudd til
årsak. Da kan ingenting bli sant.
Magi og bedrag kan ikke bli
sterkere enn hva som er tilfelle
innen dette systemet. Følgene er
virkelige nok. For alle. Ingen har
imidlertid innsett at
kontradiksjonene og krigens
paradoksale logikk skaper
pasientene. I stedet leter
ekspertene etter svakheter i genene
til mennesker for å forklare hva
som er feil. Hittil uten å finne
bevis for slike svakheter i noen
gener. Hos noen. Ganske enkelt
fordi slike sårbarheter ikke
finnes. Hos noe menneske. I
motsetning til hva som er tilfelle
for somatiske sykdommer. Som er
objektivt påvisbare. Under alle
omstendigheter.
Psykiatere og magikere har en ting
til felles. Ingen av dem kan bevise
grunnlaget som de handler ut fra.
Ganske enkelt fordi dette
grunnlaget i virkeligheten består
av illusjoner.
Den biologiske forklaringen som
vitenskaplige miljøer i USA har
dyrket og lett etter i lang tid nå
innen psykiatri, er ikke bare et
blindspor. Det er et dødt spor. Som
bare legemiddelprodusenter tjener
på å holde i live. Til gjengjeld
tjener de enorme beløp på denne
illusjonen. Dessuten forutsetter
denne søkingen i gener en tankegang
som er arvet fra fascismen. Som
søkte liknende forklaringer hos
mennesker og på menneskers verdier
og rang. Ut fra raseteorier. Uten
å finne belegg. Bare egne
besvergelser. Krigerske sådanne.
Følgene var virkelige nok. For de
menneskene som ble rammet. Av
tankefeilene. Av alle de medisinske
forsøkene som skulle bevise
konklusjonen som allerede var
hevdet for å bevise forutsetningen.
Jeg er temmelig sikker på mine funn
og analyser også på dette området.
Ingen av de mange spesifikke
sykdommene som psykiatrien legger
til grunn, finnes i virkeligheten i
den form som blir lagt til grunn i
dag. Bare illusjoner om årsaker.
Som er navn på virkninger.
Depresjon og psykose er vide og
brede diagnoser som er det nærmeste
som vi hittil har belegg for å slå
fast noenlunde sikkert. Disse er
slik jeg ser det, alltid reaktive.
Bare årsaken blir oppdaget. Viss
disse skadene ikke er påført som
følge av medisiner eller gift. Noe
som også i virkeligheten er en
reaktiv årsak.
Schizofreni er en sykdom som fikk
navnet sitt fordi pasienten ble
obeservert til å ha splittet sinn.
Hvordan mennesker får spaltet og
splittet sinn, har jeg forklart med
grunnlag i følgene av krigens
paradoksale logikk. Hva følgene er
på mennesker som må forholde seg
til eksistensielle kontradiksjoner,
er en forklaring som er logisk og
troverdig. Sinnet deres blir
fragmentert som en følge.
Scizofreni er ikke annet enn
depresjon. Med feil navn på
virkningen.
Jeg tror ikke sykdommen eksisterer
i virkeligheten. Den blir skapt av
medisiner på grunnlag av en
feiltolket depresjon i
utgangspunktet.
Har en lege først satt en diagnose
på deg, kan du være sikker på andre
leger ikke endrer den senere. Samme
hvor tynt belegget er i
begynnelsen. Men jeg har også
opplevd det utrolige at en usann
diagnose er blitt fjernet. Etter
mange år. Jeg kunne nemlig påvise
helt eksakt at selv om jeg la til
grunn den første legens medisinske
forutsetninger og at virkning var
årsak, kunne likevel ikke denne
diagnosen være sann. Av rent
rasjonelle årsaker.
Den første legen byttet om
hendelser på tidslinjen. Som alle
andre. Også ved fastsettelse av
diagnoser. Virkningsdelen kom før
vilkårsdelen i handlingene hans. Så
også legen hevdet etter hvert
konklusjoner for å bevise
forutsetninger. Slik alle andre ble
narret til å medvirke til. I
virkeligheten ga legen meg da en
sykdom som i så fall måtte hete
depressiv manisk sinnslidelse. Noe
alle ser er bare tull. Ingen sykdom
heter noe slikt under noen
omstendighet. Det var en diagnose
som var satt baklengs. I en
bedragoperasjon hvor psykiatrien
til slutt ble benyttet til
politiske formål. Til å begrave et
menneske levende i et system med
stengte dører.
Alle ble narret til å bryte
kontradiksjonsprinsippet overfor
meg. Det er vanskeligere og
vanskeligere å beholde forstanden
når stadig flere mennesker rundt
deg, i aksellerende tempo, handler
sprøtt. Fordi de er fanget inn i et
narrespill. Alt ble snudd mer og
mer på hodet. Den som opptrådte
rasjonelt lengst var faktisk jeg.
Som andre trodde ikke gjorde det. I
ettertid.
Viss jeg skulle hatt noe som
benevnes som manisk depressiv
sinnslidelse, måtte vilkårene for
diagnosen ha blitt oppfylt i riktig
rekkefølge langs tidlinjen. Noe som
ikke var tilfelle i virkeligheten.
I mitt tilfelle så avgjort ikke.
Følgelig ble jeg behandlet for en
sykdom som jeg aldri har hatt. I
mange år. Med en diagnose hvor
virkningsdelen var kommet før
vilkårsdelen, og som alt annet
gjort baklengs. Noe som gjorde
livet mitt enda vanskeligere og mer
ubegripelig enn det var fra før.
Det gjorde meg faktisk til en
levende zombie i en årrekke. Som
følge av feil medisiner.
Også denne usannheten er nå rettet
opp. Også offisielt. Det ble gjort
i 2003 og 2004. Så jeg er sannere
også på dette vitale området av
livet. Ingen leger eller psykiatere
etter 1996 har noensinne oppfattet
meg som manisk på noen som helst
måte. Bare den første legen i
Stavanger. Som jeg kan bevise
handlet sprøtt.
At denne legen ødela egen
troverdighet og gjorde
rettstillingen min enda mer håpløs
i 1999, hører også med til
historien. Da oppdaget legen at
diagnosen fra 1996 kunne ramme ham
selv. Glatt flyktet han fra den i
et vitneprov ved en domstol i
Stavanger. For å redde seg selv.
Likevel ble diagnosen stående
utenfor rettsalen. I mange år
etterpå.
Ingen mennesker blir rettslig
behandlet som psykotiske overfor en
norsk domstol uten at alle
involverte leger kan komme seg
skadefrie fra det og redde seg
selv. Dette er sannheten.
Subjektive forhold hos legen og
ikke pasienten styrer alle
rettsforhold. I 1998 skjøt en
åpenbar psykotisk mann i Nordland
to politimenn. Men ingen av
psykiaterne som behandlet ham med
antidepressiva, ville bli stilt
ansvarlig for egne aktive
handlinger og unnlatelser. Så da
var mannen ikke psykotisk likevel.
Overfor domstolen. Trolig var han
det samtidig overfor andre systemer.
Et karakteristisk fenomen i slike
forhold er at noe holdes for sant
overfor noen til samme tid som det
stikk motsatte holdes for sant
overfor andre. Virkeligheten blir
fragmentert for den det gjelder.
Dette mennesket i Nordland sitter
sannsynligvis fortsatt i fengsel.
Dømt for drap. Det ville han ikke
ha gjort viss ingen psykiatere
hadde vært innblandet da tragedien
skjedde. Alle sviker alle for å
redde seg selv. Slik er hele denne
delen av samfunnet. Når ting blir
satt på spissen. Når det smeller.
Derfor kan heller ingen stole på
noen. I virkeligheten. Dette er den
åpenbare følgen.
Derfor er psykiatrien også et så
genialt system å tvinge politisk
opposisjonelle inn i. Den politiske
bedrageren kan da narre andre til å
ødelegge det opposisjonelle
mennesket som er det politiske
målet for prosessen. Psykiatrien
har en lang og stygg historie bak
seg. Hvor den altfor lett har latt
seg misbruke politisk. Innenfor
såvel demokratiske som totalitære
styresett.
De systematiske, konsistente og
konsekvente bruddene på
rasjonalitetens grunnlover river
opprørere i filler til stadighet og
tvinger dem til underkastelse. Til
å fornekte seg selv. Virkeligheten
og omgivelsene er blitt sprø og
umulig å få grep om. I verste fall
for alltid. Ikke bare i
kommuniststater er denne endelige
løsningen blitt benyttet for å
eliminere brysomme mennesker her i
verden. Boken og filmen
"Gjøkeredet" ble skrevet og laget i
USA.
Ikke alle mennesker er så
ressurssterke som jeg er. Som kan
gå antatte og vedtatte fakta
nærmere etter i sømmene. Med stahet
og systematisk etterforskning i
snart fjorten år, og på dette
grunnlaget gradvis bygge opp igjen
en sannere virkelighet rundt seg.
For på denne måten å gjenvinne
stadig mer troverdighet og
tidligere identitet.
De fleste kommer seg aldri ut av
krigen og kontradiksjonenes favn.
De forblir fragmenterte. Du skal
være mer enn oppegående og frisk
for å klare deg i dette havet av
motsigelser i helt eksistensielle
forhold. Du skal være god i lover
som styrer magi og krig. Veldig
god. Lover som styrer folk og land
er langt mindre viktige.
Jeg kunne blant annet etter en del
år bevise at den første legen hadde
lagt til grunn at hendelse B kom
før hendelse A, fordi han ble
narret av følgene av den
bedragoperasjonen som jeg ble
utsatt for. Hvor nettopp teknikken
var å narre andre til å handle på
grunnlag av kontradiksjoner. Som
hadde til følge at konklusjoner ble
hevdet for å bevise forutsetninger.
Denne krigens logikk og de
kumulativt stadig verre følgene
ødela meg etter noen måneder,
javel, men dette var en følge av at
forbryteren fikk god hjelp fra alle
andre i omgivelsene. Som ble
narret. I dette indirekte bedraget.
Forbryteren fikk kanskje best hjelp
fra leger som etter hvert handlet
og medisinerte på usant grunnlag.
Uavhengig av ytre omstendigheter.
Uavhengig av om denne advokaten ga
alle positive forhold en samtidig
negasjon, kapret sykmeldingene
deres og narret andre til å snu
rettsstillingen til den stikk
motsatte av hva jeg skulle hatt.
Uavhengig også av om andre jurister
senere benyttet den samme diagnosen
til å tillegge meg motsatt
rettstilling enn andre mennesker i
forhold til landets myndigheter. På
komplett falskt grunnlag. Med den
følge at mine menneskeretter ble
grovt krenket. I mange, lange år.
Alle - inkludert leger - ble narret
til å handle stikk motsatt av deres
intensjoner, grunnleggende formål
og plikter. Følgene forplantet seg
med matematisk forutsigelighet
gjennom alle sikkerhetssystemer.
Jeg måtte for ettertiden forholde
meg til vrengebildet av ethvert
sikkerhetssystem som jeg fikk med å
gjøre i hele Norge. Verre kan
situasjonen ikke bli for et sårbart
menneske. Som i utgangspunktet bare
gikk til legen i en stresset og
overarbeidet situasjon for hjelp
til å hvile etter influensa og
bronkitt.
De ble lurt trill rundt. Alle
leger. Også fordi jeg og alle andre
var lurt. Egentlig burde jeg sagt
ingen nevnt, ingen glemt. Alle ble
narret til svik. Jeg svek også meg
selv til slutt. Da er
kontradiksjonen komplett. Både i
kropp og sinn. Med selvfornektelse
til følge. Da har krigen gjort
sitt. Du blir et speilbilde av en
speilvend virkelighet. Fullt ut. En
sammenbundet menneskelig bylt i en
seng på det verste. Så langt fra
fred som tenkes kan. Men så nær
kommunismens følger og den
paradoksale logikken i krig som
tenkbart er.
Kommunismen benyttet krigens
teknikker selv i fred. For å
undertrykke mennesker som søkte
frihet og sannhet. Dette skilte
kommunismen sterkt fra vestlig
sivilisasjon og politikk. Noe jeg
fikk erfare. Med ondskapens verste
brutalitet. Jeg vet bedre enn de
fleste hva krig og fred er for noe.
Som en følge av både bakgrunn og
erfaring.
Ikke bare hadde en usann diagnose
fryktelige følger for meg som følge
av feilbehandling, men den kostet
meg også rettssikkerheten som
menneske. I motsetning til andre
mennesker ble jeg pålagt en omvendt
bevisbyrde av Den Norske Stat som
menneske.
Jeg måtte bevise min menneskelige
habilitet for domstoler for i det
hele tatt å få adgang. På komplett
falskt grunnlag. Jeg trodde aldri
at jeg skulle komme i samme
situasjon som indianerhøvdingen og
krigeren Standing Bear i 1879. At
jeg skulle bli krenket like mye som
menneske nesten 150 år senere.
Denne indianerhøvdingen ble møtt
med krav fra den amerikanske staten
om å bevise at han som indianer var
å definere som et menneske i
forhold til loven. For å føre
fredelig sak mot nettopp staten. I
stedet for å krige og benytte vold
for å bevare friheten for seg og
sine.
Det samme kravet er jeg blitt møtt
med. I Norge. I vår moderne og
opplyste tid. Å føre krig mot
mennesker på grunn av hudfarge og
etnisk tilhørighet, er galt nok.
Like ille er det å føre krig mot
mennesker av samme hudfarge og
etnisitet. Mennesker som er tillagt
falske iboende egenskaper som
mennesker. Alle slike tilfeller
hvor det skilles mellom "oss" og
"dem" på usaklig og usant grunnlag,
er oppskrift på evig krig. De
fleste mennesker har en verdighet å
ivareta. Om ikke annet.
Statsminister Kjell Magne Bondevik
krenket mine menneskerettigheter på
denne måten i 2002 og 2003. På en
djevelsk utspekulert og grov måte
faktisk, og han stanset ikke selv
om jeg i flere brev gjorde ham
oppmerksom på den ugjerningen han
holdt på med uten grunnlag i
fakta.
I dag leder Bondevik noe som kaller
seg Oslosenteret for fred og
menneskerettigheter. Med lederen
for Europarådet, Thorbjørn Jagland,
som styreleder. Det er til å le
seg ihjel av. Viss du har nok
galgenhumor. Noe jeg ikke har i
dette graverende tilfellet.
Ikke bare er handlinger stikk
motsatte av store og fine ord og
egen oppblåste stilling, men de er
attpåtil forankret i et menneskesyn
fra mørke middelalderen. I den tid
kirken førte inkvisisjoner og
liknende prosesser mot hva den
oppfattet som hekser, kjettere og
vantro.
Innpakningen i dag er en annen, men
innholdet er det samme. Akkurat det
samme. På samme måte som selve
mennesket ikke har forandret seg
siden den gang. Mennesket blir nå
som da pålagt en omvendt bevisbyrde
som menneske. En helt umulig og
umenneskelig oppgave. Av rent
rasjonelle årsaker.
"Jeg har en annen hudfarge på
hendene enn dere", sa krigeren
Standing Bear i 1879 for å møte det
umulige beviskravet. "Men viss jeg
skjærer meg med en kniv, er blodet
som kommer ut rødt. Akkurat som
deres blod".
Standing Bear ble i det minste hørt.
Jeg antar at lederen for den
amerikanske staten av i dag, den
fargede og nylig tiljublede
fredsprisvinner Barack Obama, har
gode forutsetninger for å forstå
hvilke følger som fravær av
menneskerettigheter og
borgerrettigheter har for
mennesker. Som opplever at de ikke
er likestilte med andre. Men tvert
om kan bli satt i motsatt
rettsstilling. Uten grunn.
Jeg skal senere skrive en egen
artikkel om erfaringene mine med
Kjell Magne Bondevik fra Kistelig
Folkeparti som statsminister og
forvalter av menneskerettigheter.
Bondevik anvendte krigens
undertrykkende logikk mot meg. På
en uvanlig sleip måte. I den
hellige overbevisning om at han
aldri skulle bli avslørt. Men det
blir han. Jeg skal dokumentere
overgrepet for all verden. Hvordan
en overprest samarbeider med
fariseerne. For mentalt å korsfeste
et medmenneske. I år 2002 og år
2003. Etter Kristus. Fordi dette
mennesket forteller sannheten.
Jeg kan ikke mye om krig og
undertrykkelse i Burma og
Kazakstan, men jeg kan veldig mye
om krig og undertrykkelse generelt
i verden og i Norge spesielt. Jeg
fikk faktisk mye av
grunnutdanningen om krig og fred av
Johan Jørgen Holst, en
utenrikspolitiker som bare lo av
Kjell Magne Bondeviks viten og
innsats på det samme fagfeltet.
Krig vil alltid utelukke fred. Like
mye som fred vil utelukke krig.
Dette følger av nettopp
kontradiksjonsprinsippet –
motsigelsesloven. Som Aristoteles
formulerte så mesterlig flere
hundre år før Kristus ble født.
Selve mennesket har ikke forandret
seg siden den gang. Heller ikke
denne grunnloven for fornuft.
Grunnlaget for rasjonalitet. For
sivilisasjonen vår.
Fred vil alltid inneholde kimen til
krig. For uten fred ville ingen
krig oppstå. Da hadde vi vært i
enda dårligere stand til å definere
hva som er hva overfor hvem som
helst her i livet.
Problemstillingen om en idealisert
tilstand av fred er således
irrelevant. For ethvert menneske.
Enkeltvis eller i større
fellesskap. Bare ved
Nobelinstituttet behandler man fred
som et isolert fenomen. Løsrevet
fra det meste. Ikke bare fra
konteksten, men også fra sitt
integrerte motstykke.
Det er absurd nok som det er, dette
livet. Fordi vi alltid lever i
kontradiksjoner. I absurditeten. I
forhold til andre mennesker. Stort
sett er absurditeten og
motsigelsene på et nivå som vi
klarer å mestre. Når det blir for
mange av dem, og de blir for store,
går denne mestringsevnen mer og mer
tapt. Da oppstår det kriser. Slik
det gjør i enhver krig for en av
partene. Eller begge. Til ulike
tider og steder. Gapet blir for
stort mellom oppgavens
vanskelighetsgrad og varighet og de
ressursene som vi kan stille opp
med.
Jeg har fortalt hvilke forferdelige
følger som bevisste og forsettlige
brudd på motsigelsesloven har. Når
dette er arbeidsprinsippet til
motstanderen din. Når dette blir
gjort med motivasjon om å bedra og
tvinge. Slik handlingsmønsteret fra
skyggene har vært på toppnivå i
norsk politikk etter krigen.
Hemmelighet og overraskelse
kombinert med disse teknikkene, har
gjort norske politikere
forsvarsløse. Vi er alle blitt
manipulert. I større eller mindre
grad.
I nære forhold er nøkkelen til et
godt liv å lære seg å tape kriger.
Ikke vinne dem. Slik en kjent
amerikanske forsvarsadvokat en gang
formulerte det. Jeg har også erfart
dette personlig. Jeg er slett ikke
så krigersk som jeg er tvunget til
å fremstå. I virkeligheten.
Fordommer eller forutsetninger for
tenkingen vår, sperrer altfor ofte
for innsikt og forståelse. Som den
samme amerikanske advokaten har
sagt det: “Fordommer stenger
hjernens dører. Ingenting kommer
inn. Ingenting av verdi kan komme
ut.”
Det er å håpe at jeg har klart å
trenge gjennom disse fordommene hos
stadig flere. Slik at nordmenn
begynner å tenke utenfor den boksen
som de vanligvis har tenkt
innenfor. Jeg har fortalt
sannheten. Slik ting egentlig er og
henger sammen. Å tenke kreativt er
å sette sammen det som ser ut til å
være usammenhengende.
Alt har en årsak. Alt har en
sammenheng. Hva som er konsistent
og konsekvent i det som jeg har
avdekket, er at
kontradiksjonsprinsippet,
rasjonalitetens fundament, blir
brutt når bedrag er midlet som blir
anvendt i politikken. Det er slik
bedrag kan bli avslørt. Det er slik
det kan bli bevist.
Jeg har fortalt sannheten.
Motivasjonen er ganske enkelt å
utelukke usannheten. For det eneste
vi vet om sannhet helt sikkert, er
at to motstridende forhold til
samme tid ikke kan være sanne begge
to. Minst ett av dem må være usant.
I dette spillet som jeg beskriver
er begge forholdene usanne. Som en
følge av fremgangsmåten.
Jeg håper du er blitt litt klokere
av å lese artiklene mine. At du har
lært noe. Ikke bare om politikk,
men om mennesker generelt og
mennesket spesielt, og forholdet
mellom oss som mennesker. Ingen
kommer ut ren fra en slåsskamp med
feieren. Jeg er ingen uskyldig og
hvit mann, krigerens liv er sjelden
slik. Men jeg har lært noe
underveis. Som jeg har forsøkt å
fortelle andre.
At jeg har gjort meg mer sårbar, er
jeg klar over. Jeg er likevel ikke
så sårbar som før. Da alle
sikkerhetssystemene som jeg hadde å
gjøre med her i landet, var
manipulert mot meg. Som en følge av
bedragoperasjonen som jeg ble
utsatt for.
Å snu sikkerhetssystemer til å
virke mot sin hensikt, var jo
nøkkelen til sovjetkommunistenes
store suksess. Også her til lands.
Når statens sikkerhetssystemer
begynner å fungere mot en enkelt
borger og et enkelt menneske, slik
jeg opplevde, gjør de ubotelig
skade på vedkommende. Da ønsker
denne statsborgeren at disse
systemene skal bli så små som
mulig. For all ettertid. Ingen blir
tilhenger av en stor og mektig
stat. Etter å ha fått hele systemet
mot seg. I år etter år. Det kan jeg
love.
Hvem begår landssvik? Er det Staten
som blir narret til å begå svik mot
den enkelte statsborger. Eller er
det bare den enkelte borger som
blir narret til å begå svik mot
Staten? Jeg er ikke mye i tvil om
svaret. Det første er like mye
tilfelle som det siste. Jeg har
også lært meg å skille strengt
mellom stat og land. Jeg er glad i
Norge, men jeg er ikke glad i den
norske stat. Den bør bli redusert
kraftig i størrelse. Før den kveler
hele landet og gjør oss alle
uføretrygdet.
Jeg har hatt et stridt og krevende
liv, men etter hvert har jeg fått
den tilfredsstillelsen som det er å
kunne leve mer trygt. Fordi
sikkerhetssystemene har oppdaget
hvilken skade som de har gjort før.
Slik at de langsomt våknet og
begynte å virke for meg, ikke mot
meg. De kunne ikke så lett bli lurt
til å handle og beslutte mot meg
som før. Det var et stort
fremskritt. Da det begynte å skje
for en del år siden.
Politiet var altfor lenge mer
opptatt av dem som angivelig truer
statens sikkerhet som Mullah Krekar
enn dem som har hatt den utsatte
oppgaven med å bevare landets
sikkerhet. Som jeg hadde. Som Anne
Orderud Paust hadde. Som Johan
Jørgen Holst hadde. Bare for å
nevne noen få til. Som betalte en
høy pris. Etter at magiske Norge
gikk gjennom Berlinmuren uten å
rive den.
Jeg har hakket løs på disse
berlinmurene som har stengt meg ute
og inne til samme tid, og litt
etter litt har jeg kommet meg på
rett side. Uten å leve i en magisk
og bedragersk kontradiksjon i alle
forhold. Dette har gjort livet
lettere.
Jeg lever ikke i en hyggelig
bransje, så at jeg blir passet
bedre på etter hvert, er en
lettelse. Jeg har ikke lyst til å
dø. Ikke ennå. Jeg har levd med
døden tett på kroppen altfor ofte.
Tett som dongery. Jeg vet at døden
kan komme som en befrielse. Når den
først kommer.
Jeg har ikke mye å takke norsk
presse for og mine gamle kolleger,
og det samme kan det være. Jeg har
mye å takke Amerika for. Jeg har
erfart at hvis du slår et slag for
frihet, kan du som kvinne eller
mann gå litt mer høyreist og med
hodet litt høyere. At så lenge en
kvinne eller mann kan slå dette
slaget for frihet, så må hun eller
han gjøre det.
Egentlig har jeg ikke større mål.
Jeg går med hodet mye høyere enn
før, jeg går litt mer oppreist. Når
jeg stikker innom favorittkafeen
min her i Førde, Pikant, og drikker
kaffe og irriterer meg over hvor
dårlig Dagbladet er blitt.
Hverdagen er ganske vanlig. Bare
litt mer høyreist. Jeg er ikke
lenger et speilbilde av de
eksistensielle kontradiksjonene som
jeg ble påtvunget. Fordi mennesker
i omgivelsene mine ble narret til å
begå svik mot meg. For deretter å
maskere sviket.
Uten Internett kunne jeg ikke ha
fortalt sannheten. Verken om meg
selv eller Norge. Eller noen andre.
Det er mange opposisjonelle som har
det slik. Da jeg ble rensket ut fra
stillingen som sjefredaktør for
Rogalands Avis i 1996, var
Internett så vidt i sin spede
barndom. Nettet brakte oss inn i en
ny verden. Denne historien ville
aldri den øvrige presse ha fortalt
om. Til det har den medvirket for
sterkt mot meg på alle måter. Så
jeg måtte fortelle den selv. På min
egen måte. I mitt eget forum. Jeg
måtte også nøste det hele opp selv.
Gjennom snart fjorten år. Hvor
gravingen i fortiden hele tiden har
ødelagt nåtiden for meg. Med et
stadig håp om å redde fremtiden.
Jeg har ikke fortalt hele
historien. For det første fordi den
er langt verre enn hva jeg har
fortalt hittil, så jeg orker det
rett og slett ikke, og fordi jeg
heller ikke kjenner hele historien.
Bare en stor del, og det er ille
nok. Jeg takker Internett og USA.
Fordi de begge var der. Da jeg
trengte det som mest.
Å være seriøs passer meg egentlig
ikke. I hvert fall ikke hele
døgnet. Den sosiale kontakten som
jeg trenger som menneske, har jeg
også i stor grad fått på Internett.
Få har pratet så mye tull som jeg
har på nettet. Få har lekt så mye.
For å slippe unna den besværlige
virkeligheten. Jeg takker de lekne
folkene i både KGB, CIA, det norske
sikkerhetspolitiet – inkludert det
lokale politiet – og hvor de enn
måtte være, jeg har lenge vært et
yndet etterretningsmål, for at de
har hatt det moro i lag med meg til
tider. Slik at jeg kunne koble ut
og senere vende tilbake til
seriøsiteten igjen. Denne ofte
ubegripelige og altfor harde og
brutale virkeligheten. Som jeg er
blitt konfrontert med. I så mange
år.
Jeg håper artiklene mine har
hjulpet til å frigjøre noen. Ikke
bare meg selv. Jeg har forsøkt å gi
en stemme til de stemmeløse. Fordi
jeg som tidligere ressurssterkt
menneske plutselig en dag i
fortiden befant meg i en situasjon
hvor jeg ingen stemme lenger hadde.
Ingen fra Nobelinstituttet her i
Norge har hjulpet meg til å komme
til orde. Tvert om har en av deres
ansatte medvirket sterkt til å
forfalske norsk historie. Maskere
alt for deg og meg enda mer. Med å
skrive en bok som heter “Jens
Christian Hauge – Fullt og helt”.
Når virkeligheten som han forteller
om egentlig er den stikk motsatte
av usannheten som han serverer.
Nemlig “Tomt og delt”. Lederen for
Nobelkomiteen skal jeg ikke si noe
som helst om her. Bare les
artiklene mine. Thorbjørn Jagland
er den evige mellommann i indirekte
politiske bedrag i Norge.
Jeg likte hva president Barack
Obama skrev i protokollen til
Nobelinstituttet i går formiddag.
Ikke bare er den sittende
amerikanske presidenten
intelligent, men han har humor og
ironi også. Glimt i øyet. Så han
skrev i protokollen på
Nobelinstituttet og takket de
selvoppnevnte norske ekspertene på
fred for å ha gjort det stikk
motsatte av hva de i virkeligheten
har gjort de siste årene. Et
lekkert lite stykke bedrag. Obama
var jo i Norge, og CIA hadde nok
fortalt ham hvordan denne gimmicken
skulle gjøres. Sublimt gjennomført
narrespill. I en forholdsvis
uskyldig utgave. Yes he can.
En smart og leken fyr altså, USAs
nye intellektuelle president. Som
ble møtt av en himmellysende
russisk styrkedemonstrasjon i det
høye nord før han landet her. I
tillegg har han altså et
etterretningsvesen i CIA. Som er i
ferd med å reise seg fra asken. Som
er i ferd med å kunne gå litt mer
høyreist. Med hodet litt høyere.
Fordi det endelig har forstått
nøkkelen til spillet mot dem i alle
år og kan slå effektive slag for
friheten. På et sant grunnlag.
Akkurat som sine kolleger her i
Norge. Det er bra. Kanskje jeg en
dag kan slutte fred. Med den norske
stat. Hvem vet? Jeg utelukker ikke
lenger noe. I tilfelle denne staten
blir sannere. Uten dagens Janus-
ansikt.
Ha en god jul! Jeg kommer tilbake
etter en pause. Takk for at du
leser hva jeg skriver. Jeg beklager
ikke om jeg tar livsløgn og
eventuell lykke fra denne nasjonen.
Ved å fortelle hva sant er. Jeg
gjør det for å berge meg selv.
Fordi jeg er et menneske. Jeg vil
bli et sant menneske igjen. Overfor
andre mennesker i omgivelsene - og
ikke for resten av livet bedømt ut
fra et falskt grunnlag.
Noe edlere motiv trenger jeg
faktisk ikke. Gud hjelper den som
hjelper seg selv. Særlig på en
ubarmhjertig og tidligere sovjetisk
måne som Norge. Hvor det er fritt
fram for å skade et menneske, og
deretter benytte nettopp følgene av
denne skaden til å ekskludere dette
mennesket for godt. Hvor Staten
glatt medvirker til forbrytelser.
For deretter å beskytte forbryteren
mot offeret.
Dette er et bakvendtland. Hvor alt
går an. Som følge av et overflatisk
politisk liv med en underliggende
kriminell kjerne. Som skaper slike
følger og styrer det som betyr noe
i landet. I virkeligheten. Dette
spillet vil jeg snu. Jeg er et
politisk menneske. Som har fått mer
enn nok av følgene. Av dødelige
illusjoner i politikken.
(Denne artikkelen ble publisert som blogginnlegg
dagen etter at Nobels fredspris ble delt ut, 11.
desember 2009. Bloggen min virker ikke som en
vanlig blogg. Hvor synspunkter kan komme til og
hvor det kan føres en dialog. Den tillater bare
enveis informasjon som følge av at jeg er underlagt
kommunikasjonskontroll. Dette er et tiltak som jeg
irriterer meg over, men kan forstå og ikke bryr meg
så mye med. Blogginnlegget er derfor utvidet og
utdypet, for så å bli publisert på nytt som
artikkel her på hjemmesiden 17. desember 2009)
Tilbake til forrige artikkel: "Muren som ble
revet fra øst og bygget fra vest"
Når nå den store festen for
nobelprisvinner Barack Obama er
over, kan Norge vende tilbake til
virkeligheten. Som ikke er så
glamorøs som Nobels fredspris kan
gi inntrykk av. Denne virkeligheten
har jeg fortalt ganske mye om nå. I
en serie nye artikler her på
hjemmesiden min. Denne siden har
mange amerikanske venner.
Jeg tar nå en liten pause i denne
skrivingen. For blant annet å
håndtere følgene av det som jeg
allerede har skrevet. Jeg har
fortalt om hvordan det skjulte og
maskerte politiske spillet i
negativ sektor har formet mange.
Også hele Norge. Slik ble
historiens kraftlinjer i Norge
skapt. I moderne tid.
Dette speilvendte politiske
pyramidespillet er bygget på
bedrag, og på tvangen som bedraget
skaper. Slik var sosialisme og
kommunisme. I praksis. I
virkeligheten. Både i Norge og
mange andre land. Slik var spillet.
Du kan aldri vinne et spill uten å
forstå det først.
Jeg har gitt deg et innblikk i
krigens logikk. Logikk er alltid
makt. Men krigens logikk er
paradoksal. Noe som gir krigen en
så stor makt at den kan være
selvødeleggende. Til slutt. Like
ødeleggende som selvbedrag. Bedrag
er krig, et viktig middel i enhver
krig.
Bare i krig og kjærlighet godtar vi
som gyldig argument at du for
eksempel skal spise mer for å bli
tynnere. Dette er like gyldig som å
si at du skal ruste opp for å oppnå
fred. Eller føre krig for å oppnå
fred. Slik president Barack Obama
gjorde til et sentralt poeng i sin
tale i Oslo. Etter å ha fått Nobels
fredspris mens han var
øverstkommanderende for en
militærmakt. Engasjert i to blodige
kriger i fjerne strøk.
Han fikk fredsprisen angivelig for
ambisjonen om å vinne disse
krigene. Noe Barack Obama aldri vil
oppleve. I virkeligheten.
I krig og kjærlighet ligger
motsigelsen. Kontradiksjonen. Fordi
motsetninger står mot hverandre i
konflikt. Friksjonen skaper magien.
Den har til følge både euforia og
depresjon. Både overtak og
undertrykkelse. Ingen vel bevarte
mennesker skulle stille permanente
diagnoser på mennesker i disse
midlertidige og ulike stadiene av
en krig.
Likevel skjer det i fred. Fordi de
som finner på sånt ikke forstår at
de står overfor et tilfelle hvor
krigens paradoksale logikk er i fri
utfoldelse. De forstår ikke at et
medmenneske er i krig. Da er
galskapen komplett. Da er det lett
å snu et sikkerhetssystem som
helsevesenet mot sin hensikt også.
Slik at det medvirker til å krige
mot det mennesket som det har til
hensikt å hjelpe og unnsette i
krise. Jeg har opplevd også det.
Jeg ble nødt til også å analysere
helsevesen og psykiatri på denne
lange reisen som jeg la ut på i
1996. Dette gjorde ikke analyse og
syntese mindre vanskelig. Tvert om.
For dette fagfeltet er sterkt
motepreget, styrt i skremmede stor
grad av legemiddelindustri og
sponsorer, og vedtatte sannheter
skifter derfor år for år. Det som
var sant for fjorten år siden, er
ikke lenger god latin i dag, og
omvendt.
La meg likevel si at jeg har møtt
mange fine og flinke mennesker både
på legekontorer og på psykiatriske
sykehus i løpet av disse årene på
godt og vondt i den norske
underverdenen. Som så få kjenner
til. De beste som jeg har møtt i
dette sikkerhetssystemet som kalles
helsevesenet er de som er rause og
sikre nok på seg selv til å
innrømme at det finnes
virkeligheter som selv ikke leger
kjenner til. Eller vet om. For
eksempel min. Fra Forsvaret og
sensitiv sikkerhetspolitikk. Eller
fra motpartens. Som er enda verre.
Hvor det utenkelige og rasjonelt
umulige blir gjort omtrent daglig.
Leger setter navn på virkninger av
årsaker. Navnet på disse
virkningene kaller de diagnoser.
Når de har satt dette navnet på
virkningen, klikker det logisk for
dem kollektivt. Da tror de selv at
dette navnet er årsaken. At denne
diagnosen er årsaken og navnet til
en sykdom, og at dette navnet
således i virkeligheten blir
forutsatt å være en virkning som
skaper virkning. Noe det av rent
rasjonelle årsaker umulig kan være.
Diagnoser innen psykiatrien settes
til overmål ikke ut fra objektive
forhold og funn. Slik som innen
somatikken. Tvert om skjer det ut
fra subjektive forhold, og hva
verre er: Disse subjektive og
bestemmende forholdene er oftere å
finne hos behandleren enn hos
pasienten.
Så sprøtt er det hele også innen
dette systemet. Ikke rart at
psykiske lidelser fremstår som
mystiske. Ikke rart at snart alle
som besøker et legekontor og
snakker litt for fort fordi tiden
er knapp og de har opplevd mye som
de skal fortelle om, har tatt
første skrittene mot å bli
uførepensjonister.
Midlertidige virkninger blir
dessuten transformert til
permanente årsaker. Som en følge av
denne grunnleggende tankefeilen til
hele systemet. Hvilket menneske kan
få grep om virkeligheten når denne
er konstant falsk og fragmentert?
Dersom et menneske ikke har
mulighet til å få grep om
virkeligheten, er følgen at det
enten dør av det ekstremt økende
stresset. Eller blir psykotisk.
Begge deler er også mulig. Dette er
nemlig den eneste sikre loven om
mennesker i akutt krise. Som det
kan deduseres noe like sikkert fra
innen psykologi pg psykiatri.
Denne fatale følgen er lik for alle
mennesker. Uansett til hvilken tid
det lever. Uansett til hvilket
sted. Uansett hvilket kjønn eller
rase som det skulle ha. Den kjente
psykologen Erich Fromm gjorde dette
åpenbare faktum kjent i forrige
århundre. Siden er dette faktum
blitt glemt altfor ofte.
Det var i en slik akutt situasjon
som jeg plutselig befant meg i. Da
det hele begynte i 1996. Da jeg ble
fanget i spillet i negativ sektor.
Ingen mulighet fantes lenger til å
få tak på virkeligheten. Følgene
som kom var forutsigbare. Faktisk
lovbestemte. Jeg var fanget i
kontradiksjoner. Overalt.
Av alle kontradiksjoner og av all
magi og bedrag som jeg har opplevd
på alle disse årene, er magien
innen psykiatrien den mest
kraftfulle og effektive. Følgene er
ditto. Mens de kommunistiske
bedragerne bare lurer andre, og
ikke seg selv, er bedraget innen
psykiatri langt mer omfattende. Det
forfører til og med magikerne selv.
Foruten kanin og publikum.
Dette bedraget skjer ikke som følge
av uaktsomhet eller forsett, ikke
av vond vilje, men rett og slett
som følge av en universiell mangel
på nok kunnskap om menneskesinnet.
Pluss den generelle menenskelige
svakheten som vi alle har. Hvor
sinnet vårt oppfatter årsak først,
deretter virkning. Denne
menneskelige svakheten som
bedragere og magikere utnytter
bevisst til å lure oss trill rundt,
styrer hele psykiatrien ubevisst.
Jeg har observert leger og deres
systemer og samvirke med andre
systemer, like nøye som de har
observert meg. Dette fenomenet går
igjen. Virkning blir snudd til
årsak. Da kan ingenting bli sant.
Magi og bedrag kan ikke bli
sterkere enn hva som er tilfelle
innen dette systemet. Følgene er
virkelige nok. For alle. Ingen har
imidlertid innsett at
kontradiksjonene og krigens
paradoksale logikk skaper
pasientene. I stedet leter
ekspertene etter svakheter i genene
til mennesker for å forklare hva
som er feil. Hittil uten å finne
bevis for slike svakheter i noen
gener. Hos noen. Ganske enkelt
fordi slike sårbarheter ikke
finnes. Hos noe menneske. I
motsetning til hva som er tilfelle
for somatiske sykdommer. Som er
objektivt påvisbare. Under alle
omstendigheter.
Psykiatere og magikere har en ting
til felles. Ingen av dem kan bevise
grunnlaget som de handler ut fra.
Ganske enkelt fordi dette
grunnlaget i virkeligheten består
av illusjoner.
Den biologiske forklaringen som
vitenskaplige miljøer i USA har
dyrket og lett etter i lang tid nå
innen psykiatri, er ikke bare et
blindspor. Det er et dødt spor. Som
bare legemiddelprodusenter tjener
på å holde i live. Til gjengjeld
tjener de enorme beløp på denne
illusjonen. Dessuten forutsetter
denne søkingen i gener en tankegang
som er arvet fra fascismen. Som
søkte liknende forklaringer hos
mennesker og på menneskers verdier
og rang. Ut fra raseteorier. Uten
å finne belegg. Bare egne
besvergelser. Krigerske sådanne.
Følgene var virkelige nok. For de
menneskene som ble rammet. Av
tankefeilene. Av alle de medisinske
forsøkene som skulle bevise
konklusjonen som allerede var
hevdet for å bevise forutsetningen.
Jeg er temmelig sikker på mine funn
og analyser også på dette området.
Ingen av de mange spesifikke
sykdommene som psykiatrien legger
til grunn, finnes i virkeligheten i
den form som blir lagt til grunn i
dag. Bare illusjoner om årsaker.
Som er navn på virkninger.
Depresjon og psykose er vide og
brede diagnoser som er det nærmeste
som vi hittil har belegg for å slå
fast noenlunde sikkert. Disse er
slik jeg ser det, alltid reaktive.
Bare årsaken blir oppdaget. Viss
disse skadene ikke er påført som
følge av medisiner eller gift. Noe
som også i virkeligheten er en
reaktiv årsak.
Schizofreni er en sykdom som fikk
navnet sitt fordi pasienten ble
obeservert til å ha splittet sinn.
Hvordan mennesker får spaltet og
splittet sinn, har jeg forklart med
grunnlag i følgene av krigens
paradoksale logikk. Hva følgene er
på mennesker som må forholde seg
til eksistensielle kontradiksjoner,
er en forklaring som er logisk og
troverdig. Sinnet deres blir
fragmentert som en følge.
Scizofreni er ikke annet enn
depresjon. Med feil navn på
virkningen.
Jeg tror ikke sykdommen eksisterer
i virkeligheten. Den blir skapt av
medisiner på grunnlag av en
feiltolket depresjon i
utgangspunktet.
Har en lege først satt en diagnose
på deg, kan du være sikker på andre
leger ikke endrer den senere. Samme
hvor tynt belegget er i
begynnelsen. Men jeg har også
opplevd det utrolige at en usann
diagnose er blitt fjernet. Etter
mange år. Jeg kunne nemlig påvise
helt eksakt at selv om jeg la til
grunn den første legens medisinske
forutsetninger og at virkning var
årsak, kunne likevel ikke denne
diagnosen være sann. Av rent
rasjonelle årsaker.
Den første legen byttet om
hendelser på tidslinjen. Som alle
andre. Også ved fastsettelse av
diagnoser. Virkningsdelen kom før
vilkårsdelen i handlingene hans. Så
også legen hevdet etter hvert
konklusjoner for å bevise
forutsetninger. Slik alle andre ble
narret til å medvirke til. I
virkeligheten ga legen meg da en
sykdom som i så fall måtte hete
depressiv manisk sinnslidelse. Noe
alle ser er bare tull. Ingen sykdom
heter noe slikt under noen
omstendighet. Det var en diagnose
som var satt baklengs. I en
bedragoperasjon hvor psykiatrien
til slutt ble benyttet til
politiske formål. Til å begrave et
menneske levende i et system med
stengte dører.
Alle ble narret til å bryte
kontradiksjonsprinsippet overfor
meg. Det er vanskeligere og
vanskeligere å beholde forstanden
når stadig flere mennesker rundt
deg, i aksellerende tempo, handler
sprøtt. Fordi de er fanget inn i et
narrespill. Alt ble snudd mer og
mer på hodet. Den som opptrådte
rasjonelt lengst var faktisk jeg.
Som andre trodde ikke gjorde det. I
ettertid.
Viss jeg skulle hatt noe som
benevnes som manisk depressiv
sinnslidelse, måtte vilkårene for
diagnosen ha blitt oppfylt i riktig
rekkefølge langs tidlinjen. Noe som
ikke var tilfelle i virkeligheten.
I mitt tilfelle så avgjort ikke.
Følgelig ble jeg behandlet for en
sykdom som jeg aldri har hatt. I
mange år. Med en diagnose hvor
virkningsdelen var kommet før
vilkårsdelen, og som alt annet
gjort baklengs. Noe som gjorde
livet mitt enda vanskeligere og mer
ubegripelig enn det var fra før.
Det gjorde meg faktisk til en
levende zombie i en årrekke. Som
følge av feil medisiner.
Også denne usannheten er nå rettet
opp. Også offisielt. Det ble gjort
i 2003 og 2004. Så jeg er sannere
også på dette vitale området av
livet. Ingen leger eller psykiatere
etter 1996 har noensinne oppfattet
meg som manisk på noen som helst
måte. Bare den første legen i
Stavanger. Som jeg kan bevise
handlet sprøtt.
At denne legen ødela egen
troverdighet og gjorde
rettstillingen min enda mer håpløs
i 1999, hører også med til
historien. Da oppdaget legen at
diagnosen fra 1996 kunne ramme ham
selv. Glatt flyktet han fra den i
et vitneprov ved en domstol i
Stavanger. For å redde seg selv.
Likevel ble diagnosen stående
utenfor rettsalen. I mange år
etterpå.
Ingen mennesker blir rettslig
behandlet som psykotiske overfor en
norsk domstol uten at alle
involverte leger kan komme seg
skadefrie fra det og redde seg
selv. Dette er sannheten.
Subjektive forhold hos legen og
ikke pasienten styrer alle
rettsforhold. I 1998 skjøt en
åpenbar psykotisk mann i Nordland
to politimenn. Men ingen av
psykiaterne som behandlet ham med
antidepressiva, ville bli stilt
ansvarlig for egne aktive
handlinger og unnlatelser. Så da
var mannen ikke psykotisk likevel.
Overfor domstolen. Trolig var han
det samtidig overfor andre systemer.
Et karakteristisk fenomen i slike
forhold er at noe holdes for sant
overfor noen til samme tid som det
stikk motsatte holdes for sant
overfor andre. Virkeligheten blir
fragmentert for den det gjelder.
Dette mennesket i Nordland sitter
sannsynligvis fortsatt i fengsel.
Dømt for drap. Det ville han ikke
ha gjort viss ingen psykiatere
hadde vært innblandet da tragedien
skjedde. Alle sviker alle for å
redde seg selv. Slik er hele denne
delen av samfunnet. Når ting blir
satt på spissen. Når det smeller.
Derfor kan heller ingen stole på
noen. I virkeligheten. Dette er den
åpenbare følgen.
Derfor er psykiatrien også et så
genialt system å tvinge politisk
opposisjonelle inn i. Den politiske
bedrageren kan da narre andre til å
ødelegge det opposisjonelle
mennesket som er det politiske
målet for prosessen. Psykiatrien
har en lang og stygg historie bak
seg. Hvor den altfor lett har latt
seg misbruke politisk. Innenfor
såvel demokratiske som totalitære
styresett.
De systematiske, konsistente og
konsekvente bruddene på
rasjonalitetens grunnlover river
opprørere i filler til stadighet og
tvinger dem til underkastelse. Til
å fornekte seg selv. Virkeligheten
og omgivelsene er blitt sprø og
umulig å få grep om. I verste fall
for alltid. Ikke bare i
kommuniststater er denne endelige
løsningen blitt benyttet for å
eliminere brysomme mennesker her i
verden. Boken og filmen
"Gjøkeredet" ble skrevet og laget i
USA.
Ikke alle mennesker er så
ressurssterke som jeg er. Som kan
gå antatte og vedtatte fakta
nærmere etter i sømmene. Med stahet
og systematisk etterforskning i
snart fjorten år, og på dette
grunnlaget gradvis bygge opp igjen
en sannere virkelighet rundt seg.
For på denne måten å gjenvinne
stadig mer troverdighet og
tidligere identitet.
De fleste kommer seg aldri ut av
krigen og kontradiksjonenes favn.
De forblir fragmenterte. Du skal
være mer enn oppegående og frisk
for å klare deg i dette havet av
motsigelser i helt eksistensielle
forhold. Du skal være god i lover
som styrer magi og krig. Veldig
god. Lover som styrer folk og land
er langt mindre viktige.
Jeg kunne blant annet etter en del
år bevise at den første legen hadde
lagt til grunn at hendelse B kom
før hendelse A, fordi han ble
narret av følgene av den
bedragoperasjonen som jeg ble
utsatt for. Hvor nettopp teknikken
var å narre andre til å handle på
grunnlag av kontradiksjoner. Som
hadde til følge at konklusjoner ble
hevdet for å bevise forutsetninger.
Denne krigens logikk og de
kumulativt stadig verre følgene
ødela meg etter noen måneder,
javel, men dette var en følge av at
forbryteren fikk god hjelp fra alle
andre i omgivelsene. Som ble
narret. I dette indirekte bedraget.
Forbryteren fikk kanskje best hjelp
fra leger som etter hvert handlet
og medisinerte på usant grunnlag.
Uavhengig av ytre omstendigheter.
Uavhengig av om denne advokaten ga
alle positive forhold en samtidig
negasjon, kapret sykmeldingene
deres og narret andre til å snu
rettsstillingen til den stikk
motsatte av hva jeg skulle hatt.
Uavhengig også av om andre jurister
senere benyttet den samme diagnosen
til å tillegge meg motsatt
rettstilling enn andre mennesker i
forhold til landets myndigheter. På
komplett falskt grunnlag. Med den
følge at mine menneskeretter ble
grovt krenket. I mange, lange år.
Alle - inkludert leger - ble narret
til å handle stikk motsatt av deres
intensjoner, grunnleggende formål
og plikter. Følgene forplantet seg
med matematisk forutsigelighet
gjennom alle sikkerhetssystemer.
Jeg måtte for ettertiden forholde
meg til vrengebildet av ethvert
sikkerhetssystem som jeg fikk med å
gjøre i hele Norge. Verre kan
situasjonen ikke bli for et sårbart
menneske. Som i utgangspunktet bare
gikk til legen i en stresset og
overarbeidet situasjon for hjelp
til å hvile etter influensa og
bronkitt.
De ble lurt trill rundt. Alle
leger. Også fordi jeg og alle andre
var lurt. Egentlig burde jeg sagt
ingen nevnt, ingen glemt. Alle ble
narret til svik. Jeg svek også meg
selv til slutt. Da er
kontradiksjonen komplett. Både i
kropp og sinn. Med selvfornektelse
til følge. Da har krigen gjort
sitt. Du blir et speilbilde av en
speilvend virkelighet. Fullt ut. En
sammenbundet menneskelig bylt i en
seng på det verste. Så langt fra
fred som tenkes kan. Men så nær
kommunismens følger og den
paradoksale logikken i krig som
tenkbart er.
Kommunismen benyttet krigens
teknikker selv i fred. For å
undertrykke mennesker som søkte
frihet og sannhet. Dette skilte
kommunismen sterkt fra vestlig
sivilisasjon og politikk. Noe jeg
fikk erfare. Med ondskapens verste
brutalitet. Jeg vet bedre enn de
fleste hva krig og fred er for noe.
Som en følge av både bakgrunn og
erfaring.
Ikke bare hadde en usann diagnose
fryktelige følger for meg som følge
av feilbehandling, men den kostet
meg også rettssikkerheten som
menneske. I motsetning til andre
mennesker ble jeg pålagt en omvendt
bevisbyrde av Den Norske Stat som
menneske.
Jeg måtte bevise min menneskelige
habilitet for domstoler for i det
hele tatt å få adgang. På komplett
falskt grunnlag. Jeg trodde aldri
at jeg skulle komme i samme
situasjon som indianerhøvdingen og
krigeren Standing Bear i 1879. At
jeg skulle bli krenket like mye som
menneske nesten 150 år senere.
Denne indianerhøvdingen ble møtt
med krav fra den amerikanske staten
om å bevise at han som indianer var
å definere som et menneske i
forhold til loven. For å føre
fredelig sak mot nettopp staten. I
stedet for å krige og benytte vold
for å bevare friheten for seg og
sine.
Det samme kravet er jeg blitt møtt
med. I Norge. I vår moderne og
opplyste tid. Å føre krig mot
mennesker på grunn av hudfarge og
etnisk tilhørighet, er galt nok.
Like ille er det å føre krig mot
mennesker av samme hudfarge og
etnisitet. Mennesker som er tillagt
falske iboende egenskaper som
mennesker. Alle slike tilfeller
hvor det skilles mellom "oss" og
"dem" på usaklig og usant grunnlag,
er oppskrift på evig krig. De
fleste mennesker har en verdighet å
ivareta. Om ikke annet.
Statsminister Kjell Magne Bondevik
krenket mine menneskerettigheter på
denne måten i 2002 og 2003. På en
djevelsk utspekulert og grov måte
faktisk, og han stanset ikke selv
om jeg i flere brev gjorde ham
oppmerksom på den ugjerningen han
holdt på med uten grunnlag i
fakta.
I dag leder Bondevik noe som kaller
seg Oslosenteret for fred og
menneskerettigheter. Med lederen
for Europarådet, Thorbjørn Jagland,
som styreleder. Det er til å le
seg ihjel av. Viss du har nok
galgenhumor. Noe jeg ikke har i
dette graverende tilfellet.
Ikke bare er handlinger stikk
motsatte av store og fine ord og
egen oppblåste stilling, men de er
attpåtil forankret i et menneskesyn
fra mørke middelalderen. I den tid
kirken førte inkvisisjoner og
liknende prosesser mot hva den
oppfattet som hekser, kjettere og
vantro.
Innpakningen i dag er en annen, men
innholdet er det samme. Akkurat det
samme. På samme måte som selve
mennesket ikke har forandret seg
siden den gang. Mennesket blir nå
som da pålagt en omvendt bevisbyrde
som menneske. En helt umulig og
umenneskelig oppgave. Av rent
rasjonelle årsaker.
"Jeg har en annen hudfarge på
hendene enn dere", sa krigeren
Standing Bear i 1879 for å møte det
umulige beviskravet. "Men viss jeg
skjærer meg med en kniv, er blodet
som kommer ut rødt. Akkurat som
deres blod".
Standing Bear ble i det minste hørt.
Jeg antar at lederen for den
amerikanske staten av i dag, den
fargede og nylig tiljublede
fredsprisvinner Barack Obama, har
gode forutsetninger for å forstå
hvilke følger som fravær av
menneskerettigheter og
borgerrettigheter har for
mennesker. Som opplever at de ikke
er likestilte med andre. Men tvert
om kan bli satt i motsatt
rettsstilling. Uten grunn.
Jeg skal senere skrive en egen
artikkel om erfaringene mine med
Kjell Magne Bondevik fra Kistelig
Folkeparti som statsminister og
forvalter av menneskerettigheter.
Bondevik anvendte krigens
undertrykkende logikk mot meg. På
en uvanlig sleip måte. I den
hellige overbevisning om at han
aldri skulle bli avslørt. Men det
blir han. Jeg skal dokumentere
overgrepet for all verden. Hvordan
en overprest samarbeider med
fariseerne. For mentalt å korsfeste
et medmenneske. I år 2002 og år
2003. Etter Kristus. Fordi dette
mennesket forteller sannheten.
Jeg kan ikke mye om krig og
undertrykkelse i Burma og
Kazakstan, men jeg kan veldig mye
om krig og undertrykkelse generelt
i verden og i Norge spesielt. Jeg
fikk faktisk mye av
grunnutdanningen om krig og fred av
Johan Jørgen Holst, en
utenrikspolitiker som bare lo av
Kjell Magne Bondeviks viten og
innsats på det samme fagfeltet.
Krig vil alltid utelukke fred. Like
mye som fred vil utelukke krig.
Dette følger av nettopp
kontradiksjonsprinsippet –
motsigelsesloven. Som Aristoteles
formulerte så mesterlig flere
hundre år før Kristus ble født.
Selve mennesket har ikke forandret
seg siden den gang. Heller ikke
denne grunnloven for fornuft.
Grunnlaget for rasjonalitet. For
sivilisasjonen vår.
Fred vil alltid inneholde kimen til
krig. For uten fred ville ingen
krig oppstå. Da hadde vi vært i
enda dårligere stand til å definere
hva som er hva overfor hvem som
helst her i livet.
Problemstillingen om en idealisert
tilstand av fred er således
irrelevant. For ethvert menneske.
Enkeltvis eller i større
fellesskap. Bare ved
Nobelinstituttet behandler man fred
som et isolert fenomen. Løsrevet
fra det meste. Ikke bare fra
konteksten, men også fra sitt
integrerte motstykke.
Det er absurd nok som det er, dette
livet. Fordi vi alltid lever i
kontradiksjoner. I absurditeten. I
forhold til andre mennesker. Stort
sett er absurditeten og
motsigelsene på et nivå som vi
klarer å mestre. Når det blir for
mange av dem, og de blir for store,
går denne mestringsevnen mer og mer
tapt. Da oppstår det kriser. Slik
det gjør i enhver krig for en av
partene. Eller begge. Til ulike
tider og steder. Gapet blir for
stort mellom oppgavens
vanskelighetsgrad og varighet og de
ressursene som vi kan stille opp
med.
Jeg har fortalt hvilke forferdelige
følger som bevisste og forsettlige
brudd på motsigelsesloven har. Når
dette er arbeidsprinsippet til
motstanderen din. Når dette blir
gjort med motivasjon om å bedra og
tvinge. Slik handlingsmønsteret fra
skyggene har vært på toppnivå i
norsk politikk etter krigen.
Hemmelighet og overraskelse
kombinert med disse teknikkene, har
gjort norske politikere
forsvarsløse. Vi er alle blitt
manipulert. I større eller mindre
grad.
I nære forhold er nøkkelen til et
godt liv å lære seg å tape kriger.
Ikke vinne dem. Slik en kjent
amerikanske forsvarsadvokat en gang
formulerte det. Jeg har også erfart
dette personlig. Jeg er slett ikke
så krigersk som jeg er tvunget til
å fremstå. I virkeligheten.
Fordommer eller forutsetninger for
tenkingen vår, sperrer altfor ofte
for innsikt og forståelse. Som den
samme amerikanske advokaten har
sagt det: “Fordommer stenger
hjernens dører. Ingenting kommer
inn. Ingenting av verdi kan komme
ut.”
Det er å håpe at jeg har klart å
trenge gjennom disse fordommene hos
stadig flere. Slik at nordmenn
begynner å tenke utenfor den boksen
som de vanligvis har tenkt
innenfor. Jeg har fortalt
sannheten. Slik ting egentlig er og
henger sammen. Å tenke kreativt er
å sette sammen det som ser ut til å
være usammenhengende.
Alt har en årsak. Alt har en
sammenheng. Hva som er konsistent
og konsekvent i det som jeg har
avdekket, er at
kontradiksjonsprinsippet,
rasjonalitetens fundament, blir
brutt når bedrag er midlet som blir
anvendt i politikken. Det er slik
bedrag kan bli avslørt. Det er slik
det kan bli bevist.
Jeg har fortalt sannheten.
Motivasjonen er ganske enkelt å
utelukke usannheten. For det eneste
vi vet om sannhet helt sikkert, er
at to motstridende forhold til
samme tid ikke kan være sanne begge
to. Minst ett av dem må være usant.
I dette spillet som jeg beskriver
er begge forholdene usanne. Som en
følge av fremgangsmåten.
Jeg håper du er blitt litt klokere
av å lese artiklene mine. At du har
lært noe. Ikke bare om politikk,
men om mennesker generelt og
mennesket spesielt, og forholdet
mellom oss som mennesker. Ingen
kommer ut ren fra en slåsskamp med
feieren. Jeg er ingen uskyldig og
hvit mann, krigerens liv er sjelden
slik. Men jeg har lært noe
underveis. Som jeg har forsøkt å
fortelle andre.
At jeg har gjort meg mer sårbar, er
jeg klar over. Jeg er likevel ikke
så sårbar som før. Da alle
sikkerhetssystemene som jeg hadde å
gjøre med her i landet, var
manipulert mot meg. Som en følge av
bedragoperasjonen som jeg ble
utsatt for.
Å snu sikkerhetssystemer til å
virke mot sin hensikt, var jo
nøkkelen til sovjetkommunistenes
store suksess. Også her til lands.
Når statens sikkerhetssystemer
begynner å fungere mot en enkelt
borger og et enkelt menneske, slik
jeg opplevde, gjør de ubotelig
skade på vedkommende. Da ønsker
denne statsborgeren at disse
systemene skal bli så små som
mulig. For all ettertid. Ingen blir
tilhenger av en stor og mektig
stat. Etter å ha fått hele systemet
mot seg. I år etter år. Det kan jeg
love.
Hvem begår landssvik? Er det Staten
som blir narret til å begå svik mot
den enkelte statsborger. Eller er
det bare den enkelte borger som
blir narret til å begå svik mot
Staten? Jeg er ikke mye i tvil om
svaret. Det første er like mye
tilfelle som det siste. Jeg har
også lært meg å skille strengt
mellom stat og land. Jeg er glad i
Norge, men jeg er ikke glad i den
norske stat. Den bør bli redusert
kraftig i størrelse. Før den kveler
hele landet og gjør oss alle
uføretrygdet.
Jeg har hatt et stridt og krevende
liv, men etter hvert har jeg fått
den tilfredsstillelsen som det er å
kunne leve mer trygt. Fordi
sikkerhetssystemene har oppdaget
hvilken skade som de har gjort før.
Slik at de langsomt våknet og
begynte å virke for meg, ikke mot
meg. De kunne ikke så lett bli lurt
til å handle og beslutte mot meg
som før. Det var et stort
fremskritt. Da det begynte å skje
for en del år siden.
Politiet var altfor lenge mer
opptatt av dem som angivelig truer
statens sikkerhet som Mullah Krekar
enn dem som har hatt den utsatte
oppgaven med å bevare landets
sikkerhet. Som jeg hadde. Som Anne
Orderud Paust hadde. Som Johan
Jørgen Holst hadde. Bare for å
nevne noen få til. Som betalte en
høy pris. Etter at magiske Norge
gikk gjennom Berlinmuren uten å
rive den.
Jeg har hakket løs på disse
berlinmurene som har stengt meg ute
og inne til samme tid, og litt
etter litt har jeg kommet meg på
rett side. Uten å leve i en magisk
og bedragersk kontradiksjon i alle
forhold. Dette har gjort livet
lettere.
Jeg lever ikke i en hyggelig
bransje, så at jeg blir passet
bedre på etter hvert, er en
lettelse. Jeg har ikke lyst til å
dø. Ikke ennå. Jeg har levd med
døden tett på kroppen altfor ofte.
Tett som dongery. Jeg vet at døden
kan komme som en befrielse. Når den
først kommer.
Jeg har ikke mye å takke norsk
presse for og mine gamle kolleger,
og det samme kan det være. Jeg har
mye å takke Amerika for. Jeg har
erfart at hvis du slår et slag for
frihet, kan du som kvinne eller
mann gå litt mer høyreist og med
hodet litt høyere. At så lenge en
kvinne eller mann kan slå dette
slaget for frihet, så må hun eller
han gjøre det.
Egentlig har jeg ikke større mål.
Jeg går med hodet mye høyere enn
før, jeg går litt mer oppreist. Når
jeg stikker innom favorittkafeen
min her i Førde, Pikant, og drikker
kaffe og irriterer meg over hvor
dårlig Dagbladet er blitt.
Hverdagen er ganske vanlig. Bare
litt mer høyreist. Jeg er ikke
lenger et speilbilde av de
eksistensielle kontradiksjonene som
jeg ble påtvunget. Fordi mennesker
i omgivelsene mine ble narret til å
begå svik mot meg. For deretter å
maskere sviket.
Uten Internett kunne jeg ikke ha
fortalt sannheten. Verken om meg
selv eller Norge. Eller noen andre.
Det er mange opposisjonelle som har
det slik. Da jeg ble rensket ut fra
stillingen som sjefredaktør for
Rogalands Avis i 1996, var
Internett så vidt i sin spede
barndom. Nettet brakte oss inn i en
ny verden. Denne historien ville
aldri den øvrige presse ha fortalt
om. Til det har den medvirket for
sterkt mot meg på alle måter. Så
jeg måtte fortelle den selv. På min
egen måte. I mitt eget forum. Jeg
måtte også nøste det hele opp selv.
Gjennom snart fjorten år. Hvor
gravingen i fortiden hele tiden har
ødelagt nåtiden for meg. Med et
stadig håp om å redde fremtiden.
Jeg har ikke fortalt hele
historien. For det første fordi den
er langt verre enn hva jeg har
fortalt hittil, så jeg orker det
rett og slett ikke, og fordi jeg
heller ikke kjenner hele historien.
Bare en stor del, og det er ille
nok. Jeg takker Internett og USA.
Fordi de begge var der. Da jeg
trengte det som mest.
Å være seriøs passer meg egentlig
ikke. I hvert fall ikke hele
døgnet. Den sosiale kontakten som
jeg trenger som menneske, har jeg
også i stor grad fått på Internett.
Få har pratet så mye tull som jeg
har på nettet. Få har lekt så mye.
For å slippe unna den besværlige
virkeligheten. Jeg takker de lekne
folkene i både KGB, CIA, det norske
sikkerhetspolitiet – inkludert det
lokale politiet – og hvor de enn
måtte være, jeg har lenge vært et
yndet etterretningsmål, for at de
har hatt det moro i lag med meg til
tider. Slik at jeg kunne koble ut
og senere vende tilbake til
seriøsiteten igjen. Denne ofte
ubegripelige og altfor harde og
brutale virkeligheten. Som jeg er
blitt konfrontert med. I så mange
år.
Jeg håper artiklene mine har
hjulpet til å frigjøre noen. Ikke
bare meg selv. Jeg har forsøkt å gi
en stemme til de stemmeløse. Fordi
jeg som tidligere ressurssterkt
menneske plutselig en dag i
fortiden befant meg i en situasjon
hvor jeg ingen stemme lenger hadde.
Ingen fra Nobelinstituttet her i
Norge har hjulpet meg til å komme
til orde. Tvert om har en av deres
ansatte medvirket sterkt til å
forfalske norsk historie. Maskere
alt for deg og meg enda mer. Med å
skrive en bok som heter “Jens
Christian Hauge – Fullt og helt”.
Når virkeligheten som han forteller
om egentlig er den stikk motsatte
av usannheten som han serverer.
Nemlig “Tomt og delt”. Lederen for
Nobelkomiteen skal jeg ikke si noe
som helst om her. Bare les
artiklene mine. Thorbjørn Jagland
er den evige mellommann i indirekte
politiske bedrag i Norge.
Jeg likte hva president Barack
Obama skrev i protokollen til
Nobelinstituttet i går formiddag.
Ikke bare er den sittende
amerikanske presidenten
intelligent, men han har humor og
ironi også. Glimt i øyet. Så han
skrev i protokollen på
Nobelinstituttet og takket de
selvoppnevnte norske ekspertene på
fred for å ha gjort det stikk
motsatte av hva de i virkeligheten
har gjort de siste årene. Et
lekkert lite stykke bedrag. Obama
var jo i Norge, og CIA hadde nok
fortalt ham hvordan denne gimmicken
skulle gjøres. Sublimt gjennomført
narrespill. I en forholdsvis
uskyldig utgave. Yes he can.
En smart og leken fyr altså, USAs
nye intellektuelle president. Som
ble møtt av en himmellysende
russisk styrkedemonstrasjon i det
høye nord før han landet her. I
tillegg har han altså et
etterretningsvesen i CIA. Som er i
ferd med å reise seg fra asken. Som
er i ferd med å kunne gå litt mer
høyreist. Med hodet litt høyere.
Fordi det endelig har forstått
nøkkelen til spillet mot dem i alle
år og kan slå effektive slag for
friheten. På et sant grunnlag.
Akkurat som sine kolleger her i
Norge. Det er bra. Kanskje jeg en
dag kan slutte fred. Med den norske
stat. Hvem vet? Jeg utelukker ikke
lenger noe. I tilfelle denne staten
blir sannere. Uten dagens Janus-
ansikt.
Ha en god jul! Jeg kommer tilbake
etter en pause. Takk for at du
leser hva jeg skriver. Jeg beklager
ikke om jeg tar livsløgn og
eventuell lykke fra denne nasjonen.
Ved å fortelle hva sant er. Jeg
gjør det for å berge meg selv.
Fordi jeg er et menneske. Jeg vil
bli et sant menneske igjen. Overfor
andre mennesker i omgivelsene - og
ikke for resten av livet bedømt ut
fra et falskt grunnlag.
Noe edlere motiv trenger jeg
faktisk ikke. Gud hjelper den som
hjelper seg selv. Særlig på en
ubarmhjertig og tidligere sovjetisk
måne som Norge. Hvor det er fritt
fram for å skade et menneske, og
deretter benytte nettopp følgene av
denne skaden til å ekskludere dette
mennesket for godt. Hvor Staten
glatt medvirker til forbrytelser.
For deretter å beskytte forbryteren
mot offeret.
Dette er et bakvendtland. Hvor alt
går an. Som følge av et overflatisk
politisk liv med en underliggende
kriminell kjerne. Som skaper slike
følger og styrer det som betyr noe
i landet. I virkeligheten. Dette
spillet vil jeg snu. Jeg er et
politisk menneske. Som har fått mer
enn nok av følgene. Av dødelige
illusjoner i politikken.
(Denne artikkelen ble publisert som blogginnlegg
dagen etter at Nobels fredspris ble delt ut, 11.
desember 2009. Bloggen min virker ikke som en
vanlig blogg. Hvor synspunkter kan komme til og
hvor det kan føres en dialog. Den tillater bare
enveis informasjon som følge av at jeg er underlagt
kommunikasjonskontroll. Dette er et tiltak som jeg
irriterer meg over, men kan forstå og ikke bryr meg
så mye med. Blogginnlegget er derfor utvidet og
utdypet, for så å bli publisert på nytt som
artikkel her på hjemmesiden 17. desember 2009)
Tilbake til forrige artikkel: "Muren som ble
revet fra øst og bygget fra vest"
| Det amerikanske korthuset Bernard Madoff (71) (bildet) ble arrestert i New York i desember ifjor. I mars sa han seg skyldig i verdens største svindel, på 65 milliarder dollar. Svindelen var organisert som et pyramidespill, eller Ponzi-scheme, der nye investorer finansierte utbetalinger til gamle investorer. Svindelen pågikk i flere tiår, og ble ikke avslørt tross flere advarsler. Investorer over hele verden tapte penger da korthuset til slutt raste sammen, hovedsakelig på grunn av finanskrisen. Madoff soner nå en fengselsstraff på 150 år, og er dømt til å betale 170 milliarder dollar i erstatning. Det norske korthuset Det norske pyramidespillet i politikken er tilsvarende, bare at pyramiden er snudd på hodet, og innsats fra aktørene er tillit. På falske premisser. Nye aktører i politikken finansierer egen tillit med utbetalinger av tillit til gamle aktører. Langt mer enn tillit hentet inn gjennom frie valg. Ettersom tilliten er bygget på bedrag, øker dette bedraget generasjon for generasjon og blir stadig omfattet av flere. I vifteform. Som en snudd og stadig større pyramide. Denne pyramiden utvider seg følgelig mot toppen. Helt til korthuset kan falle sammen som følge av ytre påkjenninger i form av krig eller kompromittering etc. Slik som jeg har gjort her. Spillet er likevel ganske motstandsdyktig mot slike ytre påkjenninger. For ingen av dem som har investert fremtiden i dette opplegget, ønsker å tape hele sin politiske formue. Så de gjør gode miner til slett spill. Lengst mulig. Organisasjonen i seg selv er blitt den politiske svindelens beste forsvar. Ingen vil gjøre noe som kan sette konstruksjonen i fare. De eldste i dette speilvendte politiske pyramidespillet har fått så mye tillit fra så mange etter hvert at de blir glorifiserte. Gullbelagte masker og gullhjelm for enkelte av dem som satte det i gang. De som begynner et slikt svindelopplegg, har alltid størst gevinst. De minst nyttige Idiotene kommer for sent inn. Speilvendt "Ponzi-scheme" kan dette pyramidespillet kalles. Hvor pyramiden står på hodet. Følgene av alle disse menneskenes handlinger og beslutninger, er altså at pyramiden utvider seg oppover og i bredden. Med den videre følge av hele den juridiske konstruksjonen blir stadig mer ustabil. For til slutt å rase sammen over alle deltakerne. De som begynte å bygge den politiske pyramiden vil da befinne seg i gravkammet. Midt i. Under det hele i faraoens sakrofage. Farao betyr egentlig "Det store hus". Byggingen av de store egyptiske husene ble gjort som en pyramide, som en trapp opp mot himmelen. Den speilvende politiske pyramiden - som hadde det norske hus til følge under statsminister Thorbjørn Jagland i 1996 - har spissen stikk motsatt vei. Hvor veien i så fall ikke peker mot himmelen, men mot helvete. Med stadig større tyngde. Noe som jeg fikk erfare. Da det ble bygget en slik speilvend pyramide rundt meg. Pyramiden ble bygget ved hjelp av det kommunistiske spillet i negativ sektor. Et speilvendt Ponzi-opplegg. Et politisk sådant. Men like fullt var det bedrag fra ende til annen. En speilvend pyramide bygget på følgene av falske og fiktive abstraksjoner. På følgene av at stadig flere mennesker ble narret til å handle på grunnlag av illusjoner, og andres handlinger som følge av illusjoner osb. Til slutt handlet alle til og med på selvbedrag. Slik bygges speilvende pyramider stadig raskere og raskere langs tidslinjen. Rundt den som skal hvile i et gravkammer i helvete til slutt: Det kommunistiske paradis. Når alt raser sammen rundt hun eller ham. Når himmelen av stein faller ned. Når offeret blir steinet. Som følge av et listig og speilvendt politisk pyramidespill. Falsk i ett - falsk i alt. Følgene er virkelige nok. For den som ligger under all steinen til slutt. Slike politiske operasjoner som gjennomføres som speilvende pyramidespill, kan brukes til å narre folk til både å bygge tillit og rive ned tillit rundt den som er målet for operasjonen. Jens Christian Hauge for eksempel hviler i sitt gravkammer, forgyllet av generasjoners tillit. Som er bygget på falske premisser. Han er forgudet. Det er likevel virkeligheten. Jeg derimot er blitt levende begravd av mange års mistillit. Som er bygget på mistillit på falske premisser. Som følge av at det negative spillet ble bygget opp for å skape mistillit, ikke tillit. Slik det er skjedd for mange andre opp gjennom årene. Vi er ikke blitt forgudet som følge av det negative spillet, men fordjevlet eller døde. Det er også virkeligheten. Det eneste vi har til felles er at vi befinner oss i en verden snudd opp ned. Hvor vi alle på nasjonalt plan har medvirket med såvel uaktsomhet som forsett. Hvor faraoens gamle vei til himmelen og lyset fra solguden, er snudd til en vei til helvete og Dantes inferno. Som logisk sett måtte være det store målet. For oss alle. Med denne bevegelsen. Som faktisk ble verdensomspennende og truet all tidligere sivilisasjon. Før hele byggverket ble for ustabilt og raste sammen i 1989 og 1990. Som et korthus. Da døde sovjetkommunismen. Premissene klarte ikke å bære den stadig tyngre vekten av konklusjonen. Det er grenser for hvor tung bør mennesker kan klare å bære. I lengden. Men de speilvende pyramidebyggerne fra skyggene bestod. Både i Norge og i mange andre land. Hvor de ennå bygger store hus. Rett som det er. På både mikro og makronivå. Konklusjoner blir stadig hevdet for å bevise premisser. Disse husene er i virkeligheten mørket og skrekkens konstruksjoner. Hus hvor ingen stråler fra de gamle faraoenes solgud noensinne kan nå inn. Bare demoner og fantomer omgir dem som bor der. Bare spør oss i Det Norske Hus. Som utad har fremstått som godhetens hus, om ikke tempel. Men som skjulte det stikk motsatte innad, og som snart kan bli ondskapens ruiner. Hvor vi ligger med arvesynden over oss. Til slutt. Så hvorfor ikke ta tapene og snu hele spillet? Kunsten i livet er å bygge seg et slott med alle mursteinene som folk er blitt lurte til å kaste etter deg. Disse steinene er i det minste ekte. Virkelige. Ikke falske. De trenger ikke være noe grunnlag for flere speilvende pyramider og Soria Moria-slott. |
| "Jeg har en annen hudfarge på hendene enn dere", sa indianerkrigeren Standing Bear i 1879. For å møte den amerikanske statens krav om at han skulle bevise at han var å definere som menneske i lovens forstand. "Men viss jeg skjærer meg med en kniv, er blodet som kommer ut rødt. Akkurat som deres blod." Standing Bear ble i det minste hørt. Det hadde han ikke blitt i Norge like lett. Over hundre år etter. Heller ikke ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. I Norge kan mennesker ennå bli pålagt en omvendt bevisbyrde nettopp som mennesker. Akkurat som høvdingen Standing Bear ble. I 1879. Jeg har opplevd dette. Ennå vet jeg ikke når og hvor staten betrakter meg som et menneske i lovens forstand. I Norge ser vi bare flisen i andres øye, men ikke bjelken i vårt eget. 2009 år etter Kristus fødsel. |
| Finansielle og politiske Ponzi-opplegg |
| EGYPT 1987: Forsvarsminister Johan Jørgen Holst og jeg var på tur til Midt-Østen i 1987. Her i Egypt. Hvor det ble tid til både en tur til pyramidene og til magedans på en elvebåt på Nilen. Lite ante vi dengang at vi deltok i et speilvendt politisk pyramidespill, og at liknende spill i negativ sektor skulle eliminere oss på ulikt vis. Ikke så mange år etterpå. |
| PYRAMIDEN I LOUVRE: Den sosialistiske presidenten i Frankrike, Francois Mitterrand, fikk bygget en moderne pyramide ved Louvre-museet i Paris. Dette var hans siste store minnesmerke over seg selv i den franske hovedstaden. Slik ville han huskes som en storhet. Mannen som åpent sa at politikk er å skape illusjoner. Men han sa ingenting om hvilken illusjon han ville illustrere med denne storslåtte pyramiden av glass og betong i Paris. Francois Mitterrand medvirket i det samme spillet i negativ sektor som mange andre politikere i den mørke verdensdel, Europa. Nemlig i det speilvende politiske pyramidespillet. Som lurte alle. Det perfekte kommunistiske bedrag. Gjenspeilingen av pyramiden på den åpne plassen foran museet i Paris og oppbyggingen for øvrig, viser at en spiss på en pyramide kan peke også nedover. Så du kan komme til både himmel og helvete til samme tid. Selv om Aristoteles kontradiksjonsprinsipp vil tvinge deg til å velge. Før eller senere. Hvis ikke noen andre velger for deg. Som jo er det som skjer. I slike spill. I den negative sektor. Dette skjedde også med Francois Mitterrand. Han gikk fra å være en negativ kontakt til å bli en positiv. "Det som irriterer meg, er å ikke vite hva som skjer videre", sa Mitterrand rett før han døde. Jeg var i Paris den dagen. Gåten i Louvre er hermed løst. Det var et fantom. Også der. Det som irriterer alle, er å ikke vite hva som skjer videre. |
| "Det finnes førti forskjellige former for galskap, men bare en sunn fornuft" Gammelt afrikansk ordtak |
| "If you live in a country whose inhabitants are evil, avoid their company. If they try to force you to associate with them, leave the country, even if it means going to the desert" Moses Maimonides jødisk filosof, (1135-1204) |
"To betray you must first belong, I never belonged" Harold "Kim" Philby sitert i "The Second Oldest Profession" 1988 "It's better to have no intelligence service at all than to have one which is insecure" Thomas Powers "The Man Who Kept the Secrets" 1979 |
| OLOF PALME ble skutt på åpen gate i Stockholm i februar 1986. Drapet på den svenske statsministeren var et sjokk for befolkningen. En stortstilt politijakt ble igangsatt, men drapet ble aldri oppklart. Da jeg for alvor hadde identifisert modus operandi til Jens Christian Hauge, KGB og Stasi i 2003, fikk jeg fortløpende en rekke aha-opplevelser. Som satte livet mitt i ytterligere fare. Noe av det første som slo meg var at den avanserte konspirative fremgangsmåten som var benyttet mot meg, og som jeg identifiserte til å gå igjen som en rød tråd i norsk historie, kunne ha vært benyttet i mange land. Også i Sverige og USA. Jeg hadde jo identifisert et opplegg for den perfekte forbrytelse. Hvordan planlegge den, hvordan gjennomføre den, og hvordan komme seg unna. Jeg festet etter hvert et solid grep om strukturen som disse forbrytelsene hadde. Hva som gikk igjen. Jo mer jeg leste om drapet på statsminister Olof Palme og president John F. Kennedy, desto mer ble jeg overbevist om at samme avanserte bedragteknikkene som jeg fant var benyttet overfor meg selv og under Orderud-drapene på nitti-tallet, også hadde vært benyttet da Palme ble skutt i 1986, og da John F. Kennedy ble skutt i 1963. I begge tilfellene var i virkeligheten mysteriene uløste, og myndighetene kunne ha vært lurt trill rundt til å medvirke til å maskere det hele. Kamuflere hele forbrytelsen. Slik det var skjedd utallige ganger i Norge, blant andre overfor meg selv. Avansert bedrag som utvikles kontinuerlig etter samme oppskrift, var opplegget. Både før og etter et attentat. Slik at alle blir narret til å medvirke til å maskere hva som i virkeligheten er skjedd, og mer eller mindre uskyldige mennesker blir narret til å medvirke og lede til en falsk løsning av sakene. Begge disse drapene var egentlig mysterier, pakket inn i gåter, som igjen var pakket inn i nye mysterier. Viss oppskriften var den samme som i Norge, visste jeg at nøkkelen var å finne i Moskva. Dette modus operandi var sosialismens kjerne. Dette var kommunistisk bedrag. Som skjulte våte operasjoner. Nemlig politiske drap. Dersom Josef Stalin benyttet de gode erfaringene fra bedragoperasjonene i "The Trust" i tjue-årene til å fragmentere arbeiderbevegelsene i utlandet, slik jeg kom fram til var skjedd i Norge, var det ganske åpenbart at også Sverige var styrt i det skjulte fra Moskva. Sosialdemokratene var et fluepapir som trakk til seg kreti og pleti, pragmatikere såvel som idealister, slik Arbeiderpartiet var, og hvor sovjeterne hadde full indre kontroll. På denne formidable maktmaskinen av et fluepapir i Sverige. Et nettverk mellom hemmelig politi og sosialdemokrati ble satt til å spionere på erklærte kommunister, for å maskere hele opplegget. Oppskriften syntes etter hvert ganske kjent. Bedraget var mesterlig avansert. Men fullt ut mulig å identifisere. Så snart du fikk tak på spillereglene. Noe jeg fikk. Statsministrene i Sverige var altså ikke annet enn negative kontakter for Moskva. Slik som i Norge. Pluss i mange andre land i Europa. Jeg befant meg på det mørke kontinent. Hvor nazistisk herredømme var erstattet av et skjult sovjetisk. I vest. Et åpent i øst. Ganske enkelt. Det var i følgene av dette skiftet i herredømme at jeg skulle leve hele mitt liv. Skal du forstå slike liv, må du gå langt tilbake i tid. Enten disse livene befinner seg i Norge eller Sverige. Moskva praktiserte politisk husdyrhold. Hvor de politiske dyrene ble fôret opp, skiftet ut, slaktet og gjort hva som helst med. Til beste for driften av gården. Til det beste for La Cosa Nostra - Vår felles sak. Nemlig sosialismen. Som i kjernen ikke var annet enn skalkeskjul for gammel russisk imperialisme. "Det er en skjebne verre enn døden å havne i klørne på arbeiderbevegelsen", sa en gang Einar Olsen, sjef for A-pressen i mange år. Olsen forstod ikke at han i virkeligheten var havnet i klørne på Stasi og KGB, men han var likevel klar over sin skjebne. Uttalelsen kom før norsk politi i 1986 ble narret trill rundt og kastet ham på glattcelle i flere måneder på falskt grunnlag. Mens han satt der, ble han dobbeltkrysset bort fra sjefstillingen i A-pressen to ganger, siste gangen av Alf Hildrum. Abrakadabra! Dermed var Einar Olsen ute av spillet. Spillet i negativ sektor. I det negative rom. Så å lure politi og andre myndigheter går igjen. Hvorfor benytte makt selv, viss du kan narre andre til å gjøre det? Bedre kamuflasje kan du heller ikke få. Det illegale får dessuten et skjær av legalitet. KGB og Stasi behandlet heller ikke redaktører og statsministre forskjellig. I hvert fall ikke mer ulikt enn en bonde behandler sauer og kyr. George Orwells animalisme er mer fortellende om praktisk politikk enn Marx og Engels sosialisme. Enn deres visjoner for en himmel på jorden. Med denne grimme realiteten som bakgrunn, er det to maktskifter som er påfallende vinteren og våren 1986. Det ene fant sted i Sverige. Det andre i Norge. Følgen av drapet på Olof Palme var at Ingvar Carlsson ble statsminister i Sverige. Også han sosialdemokrat. Men uerfaren og lett å manipulere. Noen måneder senere ble Kåre Willoch fra Høyre skiftet ut med Gro Harlem Brundtland som statsminister i Norge. På et konstruert grunnlag. Det var i forbindelse med dette skiftet at jeg kom inn som politisk sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst. I 1986. Jeg vet ikke hvorfor KGB skiftet ut begge statsministrene i Sverige og Norge denne vinteren og våren. Eller hvorfor skiftet ble så brutalt i Sverige. Men at begge hendelsene var resultatet av politisk husdyrhold hos husbonden i Moskva, er jeg ikke mye i tvil om. Sovjetunionen strammet grepet i Norden. Trolig som en følge av den spente internasjonale situasjonen mellom Washington og Moskva. Hvor sjakktrekkene kom hurtig, og hvor bønder på brettet måtte ofres rett som det var. For å vinne. Sovjetunionen var da på fallrepet og måtte konsentrere kreftene for å beholde effektiviteten. Så det er en logikk i det som skjedde. Når det blir vurdert i en større sammenheng. Det åpne hegemoniet som Sovjetunionen hadde i Øst-Europa glapp i 1989. Da Berlin-muren falt. Men det skjulte hegemoniet i Vest-Europa levde videre. Nå i regi av moder Russland. Det som bjørnen har spist, spytter den aldri ut igjen, sier et kinesisk ordtak om den russiske naboen. Moskva ser på det meste med KGBs øyne. Så sagt på dette språket, gikk de positive kontaktene i Europa tapt som følge av Sovjetunionens sammenbrudd, mens de negative kontaktene i Europa levde videre. Under Moskvas årvåkne blikk og intelligente animerte tråder. De fremste politikerne i vest var like uvitende og naive som alltid. Uavhengig av parti. Hvordan disse negative kontaktene er blitt styrt fra bakrommet, har jeg fortalt grundig om. Det er samme fremgangsmåten både på mikro og makronivå. Ennå er vi tjue år på overtid. Her i Europa, det mørke kontinent. De vest-tyske sosialdemokratene med kansler Willy Brandt og hans Ostpolitik, har jeg ikke skrevet noe om ennå. Viss du er noenlunde intelligent, trenger jeg heller ikke gjøre det. Willy Brandt fikk mye av grunnopplæringen mens han var i Norge. Han snakket flytende norsk. For å si det slik. KGB sørget også for at Norge ga Willy Brandt Nobels fredspris i 1971. Så forskjellen er ikke så stor som du skulle tro mellom 1971 og 2009. Det er mange av de samme trådene som det blir trukket i. Her til lands. Sovjetunionen var nemlig dyktig nok til å feste grepet om hele Europa, direkte og indirekte, da grepet til Nazi-Tyskland glapp. Noe som faller utenfor de flestes moralske og fysiske fatteevne. Dette er rett og slett utenfor forutsetningene for tankesettet til flere generasjoner. Det er utenfor boksen som det er tenkt innenfor. Slike forutsetninger kalles også fordommer. Vi har arvet mye fra fascistene og nazistene. Som gir seg uttrykk i slike fordommer. Blant annet har vi arvet en nedlatende holdning overfor slavere. Vi har arvet rasismen fra Hitler. Som igjen arvet den fra generasjoner før. På dette mørke kontinentet. Så vi har oss selv å takke. For at et stort folkeferd i øst har lekt katt og mus med oss i tiår etter tiår. I det minste bør hva jeg forteller øke respekten for Russland. Det er et rikt land på både godt og vondt. Vi har mye å lære fra russerne. Noen år etter verdenskrigens slutt tuslet den amerikanske ambassadøren til Sovjetunionen inn til Josef Stalin og spurte ham direkte hvor langt han hadde tenkt å gå i Europa. USA innså at landet var mer eller mindre maktesløst. Amerikanerne var i ferd med å forstå at Stalin hadde lurt dem lurt trill rundt. Det ene landet etter det andre i Europa falt under åpent sovjetisk herredømme etter krigsslutt. Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og alle de baltiske landene var snart under den kommunistiske jernhælen. Stikk i strid med løftene som Stalin hadde gitt på Jalta. "Hvor langt har du tenkt å gå?" spurte en blek amerikansk ambassadør den røde tsaren i Kreml. Rett ut. "Ikke så mye lengre", svarte Josef Stalin tørt og beroligende. Det var i det minste et tilsynelatende ærlig svar. Selv om det skulle gå over seksti år før Amerika forstod hva som lå i dette svaret. USA ante nemlig ikke hvor langt Stalin var kommet. I virkeligheten. |
"The rights of democracy are not reserved for a select group within society, they are the rights of all the people" Olof Palme |
| Dark Continent: Europe's Twentieth Century (Paperback) ~ Mark Mazower (Author) |
| VIRKELIGHETENS ANSIKTER: Hva ser du på dette bildet? En gammel dame? Eller en ung jente? Ser du godt etter, vil du se begge deler. Illustrasjonen er en klassisker innen analyse i CIA. For å belyse at sansene våre er temmelig subjektive. Den objektive virkeligheten kan være helt annerledes enn hva vi oppfatter den som ved første øyekast. "Slik verden er for deg, slik er den for deg, og slik verden er for meg, slik er den for meg, konstaterte sofistene i det gamle Hellas. Sokrates var en filosof som søkte grunnlaget for sann innsikt. Som stadig angrep samtidens sofister for deres overfladiske veltalenhet. Sofistene var datidens advokater og politikere. Ved å angripe de vanlige sofistene, maskerte Sokrates mesterlig at han var den største sofisten av dem alle. At han var selveste erkesofisten. Så Europa og selve mennesket har ikke forandret seg så mye som du kanskje skulle tro. På de to og et halvt tusen årene som er gått. |
| "Finn deg en psykiater!" |
| WALTER SCHELLENBERG (bildet øverst) var SS-offiser og en av de viktigste lederne innen den tyske sikkerhetstjenesten. Han arbeidet i første rekke med kontraspionasje og besøkte Oslo sent i 1941. Blant annet for å sjekke hvordan de tyske dobbeltagentene gjorde det innen den norske motstandsbevegelsen og i forhold til de britiske hemmelige tjenestene. Schellenberg er kjent som mannen som holdt på Tysklands hemmeligheter. Han var derfor en av dem som kjente Jens Christian Hauges sanne identitet. Hauge var rekruttert av tyskerne i 1941 og hadde som følge av spill i den negative sektor på kort tid manøvrert seg til topps i Milorg. Slik at tyskerne hadde god kontroll på den norske motstandsbevegelsen og et overtak i spillet mot de hemmelige britiske tjenestene. Å si sannheten innen denne bransjen har sin pris. Ikke bare jeg har erfart dette. I 1942 utarbeidet Schellenberg en rapport om amerikansk krigsproduksjon for Hitler. Den viste at amerikanernes totale stålproduksjon var på hele 90 millioner tonn. Konklusjonen var at viss USA stilte sin krigsproduksjon bak Storbritannias krigsinnsats, ville Tyskland stå overfor en invasjon på kontinentet innen få år. Sjefen for flyvåpenet, Herman Gøring, (bildet nederst) ga rapporten tilbake til Schellenberg med følgende kraftsats: " Alt du har skrevet er bare tull. Du bør få en psykiater til å undersøke den mentale tilstanden din!" Under rettsakene mot nazistene i Nürnberg etter krigen, ble Schellenberg dømt til seks års fengsel. Gøring ble dømt til døden ved henging, men lyktes å begå selvmord ved hjelp av en giftpille. De to tyskerne så hverandre hver dag i fengselet under rettsakene i Nürnberg, og en dag bemerket Gøring til Schellenberg: "Vel, det viste seg åpenbart til slutt at du likevel ikke snakket tull." Schellenberg skrev memoarene sine i 1951. Boken het "Labyrinten". Den tidligere spionsjefen for Hitler, levde ikke lenge etterpå. Han døde av kreft i leveren i 1952, bare 42 år gammel. Schellenberg var en mann som åpenbart visste for mye. Selv om han ikke fortalte alt. Den mangårige utenriksministeren i regjeringen Gerhardsen, Halvard Lange, levde ikke lenge etter at han begynte å forberede en bok om hva som egentlig skjedde. Da Norge ble medlem av NATO. Lange ville ikke at Jens Christian Hauges versjon av historien skulle bli den endelige. Boken ble det ikke noe av. Hauges usanne versjon er opplest og vedtatt. Så Schellenberg er ikke alene om å dø etter å ha forsøkt å åpne seg for omverdenen. Å forgifte leveren ser ut til å være en gammel sovjetisk og russisk fremgangsmåte. Den norske diplomaten Per Paust døde av en liknende sykdom våren 1999. Kort tid etterpå ble kona hans, Anne Orderud Paust, en av avdøde Johan Jørgen Holsts sekretærer, skutt sammen med foreldrene på Orderud gård. Jeg hadde for noen år siden uforklarlige endringer i leverfunksjonen, men det gikk over. Jeg klarte meg. Årsaken til endringen i leververdiene er ukjent. Å arrangere bilulykker, skyte og forgifte folk, er ikke noe som bare hører sovjettiden til. Det er mange eksempler i nyere tid også. Den avtroppende presidenten i Ukraina, Viktor Jusjtsjenko, har ennå et vansiret ansikt etter å ha blitt forgiftet med dioksin i 2004. Et av de mest spektakulære drapene i nyere tid, var det raffinerte giftmordet på den russiske dissidenten og tidligere KGB-mannen, Aleksandr Litvinenko, i London i 2006. Han ble drept med det radioaktive stoffet polonium-210. Å si at du er forgiftet, er det samme som å oppfylle et vilkår for en psykiatrisk diagnose. Å si at du er overvåket, er det samme som å oppfylle et annet vilkår for det samme. Aleksandr Litvinenko var helt fortvilet etter det første møtet med det britiske helsevesenet. "Disse idiotene ville ikke høre på meg. Da jeg sa at jeg var forgiftet av KGB, ville de ringe etter en psykiater!" fortalte Litvinenko. Før han døde. Av fullstendig og fortløpende svikt i alle kroppsorganer. Den mest jævlige måten å dø på som tenkes kan. Mønsteret er med andre velkjent. Nærmest tidløst også. På alle måter. I flere år turde jeg knapt fortelle leger at jeg hadde arbeidet i Forsvarsdepartementet. Det kunne være nok til at jeg ble forgiftet. Av nyttige idioter i helsevesenet. Alle systemer var snudd mot meg. Så hvordan jeg har overlevd alle disse ekstremt vanskelige årene bak fiendens linjer, er en gåte. I hvert fall et under. Det er i grunnen så fantastisk at jeg kunne bli religiøs av mindre. Det vil vise seg at heller ikke jeg snakket tull. Det er mange som Herman Gøring i Norge. Altfor mange. "Viss du er så opptatt av sikkerheten din, må du slutte å røyke på sengen", sa en lege ved psykiatrisk klinikk i Førde til meg i 2003. Ikke rart at jeg rømte til Mexico kort tid etter. Norge er livsfarlig. Ikke alle av forsvarsminister Johan Jørgen Holsts sekretærer er i stand til å bekrefte denne sannheten om en av Russlands bakgårder. Jeg er det. Fortsatt. |
"But now you
seek to kill
me, a man
who had told
you the truth"
John 8.40
seek to kill
me, a man
who had told
you the truth"
John 8.40
| "I Am a Man" |
| DRAP ELLER SELVMORD? Tore Tønne ble funnet død like før jul i 2002. Dødsfallet ble oppfattet som en personlig tragedie. Tønne var statsråd i Jens Stoltenbergs første regjering. Han var en nær medarbeider av Kjell Inge Røkke og sammen med den norske stat og statsstyrte Den norske Bank (DnB Nor), gjennom mange år sentral i finansieringen av Røkkes økende kontroll over norsk gass- og oljeindustri. Å maskere drap som selvmord er en gammel fremgangsmåte i denne bransjen. Det gjelder bare å slå til i rette øyeblikk. For å gjøre opplegget mest mulig troverdig. Å bedøve et menneske og skjære pulsåren over etterpå, skaper den rette illusjonen. Moskva vet å tette hull i fiskebåten straks. Når du har identifisert hvor infisert Norge er av kriminalitet helt på høyeste nivå i samfunnet, og styrt utenfra i de viktigste forhold siden krigen, er den siste forklaringen langt mer sannsynlig enn at Tønne drepte seg selv. Mange har lappet "personlig tragedie" på meg også. Det forklarer ingenting. Men prosessen har gitt meg mer innsyn i norsk politikk enn godt er. Jeg kjenner de dødelige illusjonene. Førstehånds kjennskap til dem har jeg. Jens Christian Hauge var styreleder i Statoil i en årrekke, men han kunne ikke leve evig. Vellykket bedrag består i å gjøre deg blind for det som du faktisk ser. |
FORGIFTET: Tidligere
president i Ukraina, Viktor
Jusjtsjenko, overlevde så vidt
forgifting i 2004, men ansiktet
er fullt av arr. Å snikdrepe
politiske motstandere med gift
og maskere mordet, er
nærmest daglig rutine for
Moskva, ifølge amerikansk
etterretning. Drap på
utspekulerte måter har økt
etter Sovjetunionens kollaps
og Putins maktovertakelse.
KGB bygger ennå makten på
det ultimate dilemma som
motstandere blir stilt overfor:
Overgi deg eller dø. Når dette
prinsippet blir fulgt slavisk,
gir det en veldig makt over
andre.
For de fleste ønsker jo å leve.
Så da blir det som regel en
"forståelse" med Moskva. Jeg
er blitt forgiftet flere ganger,
de alvorligste gangene er jeg
blitt overfalt om natten,
bedøvet og satt sprøyte på.
Med akutte
depresjonsliknende
symptomer og lammelser.
Hittil har jeg overlevd. Noe
som også skyldes sterkere
sikkerhetstiltak rundt meg de
siste årene.
For øvrig har den vanligste
kommunistiske dødsårsaken
blant norske politikere vært
blodpropper og
hjerneblødning.
Utenriksminister Johan
Jørgen Holst døde på denne
måten i 1994.
president i Ukraina, Viktor
Jusjtsjenko, overlevde så vidt
forgifting i 2004, men ansiktet
er fullt av arr. Å snikdrepe
politiske motstandere med gift
og maskere mordet, er
nærmest daglig rutine for
Moskva, ifølge amerikansk
etterretning. Drap på
utspekulerte måter har økt
etter Sovjetunionens kollaps
og Putins maktovertakelse.
KGB bygger ennå makten på
det ultimate dilemma som
motstandere blir stilt overfor:
Overgi deg eller dø. Når dette
prinsippet blir fulgt slavisk,
gir det en veldig makt over
andre.
For de fleste ønsker jo å leve.
Så da blir det som regel en
"forståelse" med Moskva. Jeg
er blitt forgiftet flere ganger,
de alvorligste gangene er jeg
blitt overfalt om natten,
bedøvet og satt sprøyte på.
Med akutte
depresjonsliknende
symptomer og lammelser.
Hittil har jeg overlevd. Noe
som også skyldes sterkere
sikkerhetstiltak rundt meg de
siste årene.
For øvrig har den vanligste
kommunistiske dødsårsaken
blant norske politikere vært
blodpropper og
hjerneblødning.
Utenriksminister Johan
Jørgen Holst døde på denne
måten i 1994.