Jeg har ikke skrevet artikler på over ett år. Den siste artikkelen på hjemmesiden min, oevrebotten.com, ble skrevet 24. mars 2008. De forrige artiklene ble skrevet i 2005. Så ingen skal si at jeg er en flittig bidragsyter til samfunnsdebatten. Til gjengjeld har jeg større kunnskaper og dypere innsikt på enkelte viktige områder enn de fleste andre. Så jeg kan så avgjort bidra til større innsikt når jeg først skriver.
Jeg vet utmerket godt hvilken betydning som de har hatt. Artiklene som jeg har skrevet om norsk etterkrigshistorie. Virkeligheten er ikke alltid slik som den blir oppfattet som ved første øyekast. Den kan være stikk motsatt. Noe som jeg har forsøkt å fortelle. Når scoopet blir så stort at selv journalister og redaktører blir kompromittert, for ikke å si hele nasjonen som i dette tilfelle, er alle tjent med å holde kjeft. Lengst mulig. Litt morsomt er det faktisk å skulle oppleve noe slikt i livet. Selv om jeg aldri hadde drømt om det. Det er likevel mest tragisk.
Jeg var i de yrkesaktive årene leder innenfor mange områder i Norge. Forsvar, medier og fiskeoppdrett. Jeg var politisk rådgiver for statsråd Johan Jørgen Holst i Forsvarsdepartementet på åtti-tallet. Jeg var redaktør for Firdaposten i Florø og sjefredaktør og administrerende direktør for Rogalands Avis i Stavanger på nittitallet. For å nevne noe av bakgrunnen. Mange år i NRK i Oslo ble det også.
Jeg var altså redaktør, men ingen redd aktør. Jeg skrev både friskt og freidig. Kanskje for freidig av og til. Neppe noen annen redaktør i Norge har opplevd at leserne stod i lang kø og ventet på avisen på bensinstasjonen. Jeg gjorde det. Flere ganger i Florø. Da jeg var redaktør der. Det var mine kommentarer de ventet på.
I Stavanger opplevde jeg at løssalget kunne stige både ti og tjue prosent når jeg hadde tid til å skrive min etter hvert faste kommentar på lørdager. Eierne skulle etter hvert frykte meg, leserne elske meg. Det var slett ikke de sistnevnte som avgjorde min skjebne. I Stavanger. Byen med det absolutt mest korrumperte offentlige embetsverk som jeg noensinne har vært bort i. Jeg har bodd mange år i Oslo også. Med solid innblikk i systemet i begge byer. Så den attesten til Stavanger sier ikke lite. Byen trenger blant annet et politi. Det har byen bortimot ikke ut fra de minimumskrav en innbygger må kunne stille. Så det er bra at siddiser stort sett er snille. Jeg likte Stavanger. Jeg bodde der i ti år. Men som sagt; gi den byen et politi. Og en domstol. Med et minimum av integritet.
De siste ni årene har jeg bodd i Førde i hjemfylket Sogn og Fjordane. Jeg skriver både på nynorsk og bokmål, men etter hvert er det blitt mest bokmål. Når nå valget nærmer seg, får jeg mer og mer lyst til å si fra hva jeg mener i samfunnsdebatten. Så får vi se om jeg har beholdt den skarpe pennen som jeg en gang var så kjent for. Jeg står i hvert fall fritt i forhold til alle særinteresser. Noe ikke så mange gjør lenger. Heller ikke i pressen. Som også opplever at nettforum som dette er i ferd med å rive livsgrunnlaget bort. Jeg vil tro at avisene hadde klart seg bedre hvis noen fortsatt kunne skrive der. Om viktige samfunnsspørsmål.
Jeg har i hvert fall som ambisjon å bruke pennen igjen på en slik måte. For å belyse det som er viktig. Jeg har paradoksalt nok en bedre bakgrunn for å gjøre dette nå enn da jeg var yrkesaktiv som sjefredaktør. Det som har skjedd i mellomtiden har gitt meg solid ballast for egne meninger. En veldig solid ballast!
“Du sier ting slik de er” var en attest jeg fikk forleden. I en helt annen sammenheng. Ja, jeg sier det slik det er. Nettopp. Noe som medførte at president George Bush i USA ikke bare unnlot å invitere statsminister Jens Stoltenberg til Det Hvite Hus. Han nektet også å ta mot Stoltenberg da han forsøkte å invitere seg selv. Jeg vet utmerket godt hva jeg holder på med. Jeg vet utmerket godt at jeg egentlig bare har sagt det som det er: Keiseren har ikke klær på.
Keisere uten klær kan selvsagt ikke komme inn i noe fremmed hus. Hvitt eller ikke. Det sier seg selv.
Velkommen til bloggen.
