Jens Chr. Hauge skjuler landets største politiske
skandale noensinne, bak et systematisk oppbygd
gudebilde som et nasjonalt opphøyd ikon. Jeg er
ikke i tvil, etter å ha undersøkt denne
tilsynelatende store krigshelten og mannen med
borgerdådsmedaljen fra 1995, nærmere i mange år
og identifisert fremgangsmåten.
For sannheten er høyst sannsynlig den stikk
motsatte av hva naive nordmenn har lært og trodd
hittil: Tyskerne benyttet trolig Hauge først, til
å vinne kontroll over motstandsbevegelsen i Norge
under krigen. Sannheten utad fremstod som den
motsatte.
Da tyskerne var i ferd med å tape krigen, ble han
snudd av sovjetrusserne og benyttet mesterlig i
fremste rekke til å kuppe Arbeiderpartiet i det
skjulte indirekte, og dermed også landet våren
1945. Også denne gangen fremstod sannheten utad
som den motsatte av hva den virkelig var. Som
følge av den smarte teknikken.
Alle og enhver som kunne vite noe om Hauges
nazistiske fortid, og overgangen hans fra
nazistene til kommunistene som følge av krigens
paradoksale logikk, ble likvidert med sovjetisk
grundighet. Å sikre en trygg bakgrunn for Jens
Christian Hauges overgang til motparten, hadde
til følge at vel hundre mennesker måtte
likvideres i Norge, et lavt tall sett med
sovjetiske øyne på den tiden. Disse
likvideringene skjedde til langt ut på sommeren
1945.
Utad ble det selvsagt skapt inntrykk av at disse
menneskene utgjorde en fare for
motstandsbevegelsen og frigjøringen av landet.
Alle papirer om dem ble makulert etter
beslutningen om likvidasjon, sa Hauge til naive
nordmenn etter krigen, men ingen kan makulere
papirer som aldri har vært til.
Likvidasjonene tjente selvsagt sovjetiske
interesser, ikke norske. Bare en grenseløs
naivitet kan ha fått oss til å tro noe annet.
Norges substans som nasjon bestod stort sett av
et flagg i rødt, hvitt og blått på denne tiden.
Det indirekte sovjetiske kuppet i Norge i 1945
skjedde ved å benytte Einar Gerhardsen som
stråmann og maskerade utad for hva som innad fant
sted i virkeligheten. Norge var fra da av i de
mest følsomme forholdene indirekte styrt i det
skjulte fra Moskva, ofte med de nedrigste
gangstermetoder. Med en maskering av
virkeligheten som ga inntrykk av et helt annet
forhold.
Ikke minst ble USA-vennlige politikere som Haakon
Lie benyttet til å maskere det virkelige
forholdet. I et kontinuerlig snedig dobbelt
dobbeltspill. Hvor spioner som Arne Treholt og
andre ble ofret med jevne mellomrom for å holde
spillet autentisk og sjekke hvor motparten befant
seg.
Den beste maskering av å arbeide for store
kommunister, er å være fiendtlig mot dem som er
små kommunister. Slike som i NKP eller senere SV.
Dette er et spill hvor de største tyvene henger
de små. Som brukes og ofres rått i spillet.
Akkurat slik Arne Treholt ble. Og som også nesten
ble Einar Førdes skjebne.
Med makten i Norge kunne Josef Stalin også
benytte landet med den strategisk viktige
beliggenheten, i en klassisk krigslist i den
kalde krigen mot USA: Plassere landet innenfor
NATO. Som en trojansk hest. Dette forholdet var
klart mest alvorlig. For USA og Storbritannia
veldig alvorlig.
Dette er mine konklusjoner, etter å ha
identifisert Hauges kontradiktoriske
handlingsmønster i detalj, og benyttet denne
kunnskapen og egen erfaring både med ham
personlig og fra ledelsen av Forsvaret og
samfunnet for øvrig, til å gå gjennom Norges
etterkrigshistorie en gang til. Med helt andre
øyne enn før. Når disse premissene blir lagt inn
i historien, faller mange dramatiske hendelser
helt opp til vår tid på plass i en forståelig
sammenheng. Du får en aha-opplevelse. For nå
stemmer alt.
Løsningen var i grunnen enkel når alle data var
analysert og satt inn i et identifisert
handlingsmønster og en større sammenheng. Jeg
måtte bare i tillegg tenke stort nok.
Du finner en del av resultatet av dette arbeidet
i seks artikler om "Gode og dårlige nordmenn",
pluss et appendiks til disse artiklene, andre
steder her på siden. Disse artiklene er publisert
i tidsrommet 4.- 8. september 2005.
Å tenke kreativt er makten til å sette sammen det
som ser ut til å være usammenhengende. Jeg har
gjort nettopp dét. Journalistikkens makt ligger i
denne utfordrende oppgaven. Alltid. Hvis noen
hadde spurt meg for tjue år siden om
virkeligheten i Norge kunne være så ille bak
kulissene, ville jeg ha avfeid det som fantasi.
Nå vet jeg at det som høres ut til å være for
fantastisk til å være sant, nettopp kan være det.
Nemlig sant. Jeg dokumenterer dette tilstrekkelig
også. Den utrolige fremgangsmåten utenfor vanlig
moralsk fatteevne, er også en viktig forklaring
på at Jens Christuan Hauge aldri er tatt.
Norsk presse befinner seg på et faglig nivå hvor
det fortsatt blir diskutert om Arne Treholt er
skyldig eller uskyldig. Et slikt lavt nivå i
forståelse av hendelsene i etterkrigstiden kan
ikke jeg forholde meg til lenger. Det er ikke
relevant for innsikt og forståelse. Journalister
og de aller fleste politikere befinner seg på
overflaten av det politiske spillet. Noen spiller
derimot langt dypere. De er langt mer relevante
for å forstå.
Norsk historie er nemlig blitt slik den er blitt,
fordi presse, storting, forsvar, politi og
domstoler og alle de som har det gode formål å
ivareta og verne om demokratiets funksjoner her
til lands, har vært for udyktige i forhold til
denne oppgaven. De har vært inhabile i uttrykkets
egentlige betydning. Å være habil betyr å være
tilstrekkelig dyktig. De har dessuten ikke vært
kreative nok til å sette sammen det
usammenhengende på rette måten og dermed ikke
oppnådd kunnskap og påfølgende makt. Motet har
heller ikke vært der.
Forutsetningene for tenkningen vår, fordommene,
har likevel vært største hindringen for at
virkeligheten skulle kunne trenge inn.
Forutinntattheten er trolig også største
hindringen for at sannheten skal komme ut.
Derfor sitter også flere uskyldige mennesker
fortsatt i fengsel etter drapet på Johan Jørgen
Holsts tidligere kontorsekretær, Anne Orderud
Paust i 1999. Disse menneskene er selvsagt også
ofre for et usedvanlig kynisk intrige- og
narrespill. Hvor de alle etter hvert på
tidslinjen ble lurt og tvunget inn i situasjoner,
hvor hver og en av dem ble sin egen fiende til
slutt, som en følge av fremgangsmåten som ble
benyttet.
Demokratiets voktere har ikke gjort annet i dette
dramatiske forholdet heller enn hva de også
gjorde i mitt tilfelle, nemlig å bli narret til å
maskere hva som virkelig skjedde gjennom alle
sine handlinger. Jo flere handlinger, desto mer
maskering. Nok en gang ble det gode snudd til det
stikk motsatte formål. Dette forholdet går igjen.
Mange fragmenterte menneskesinn har vært følgen.
Jeg kan ikke tenke meg mer utspekulert ondskap
enn å tvinge et annet menneske til å forholde seg
til følgene av at andre mennesker i omgivelsene
systematisk blir narret og tvunget til å gjøre
alle ting speilvendt i forhold til dette
mennesket. Det var denne teknikken som jeg ble
utsatt for.
Norge har bygget virke og eksistens på mange
Soria Moria. Veldig mange. En serie luftslott.
Hvis noe er typisk norsk, er det mer å være
dårlig enn god. Det stikk motsatte forhold av
selvoppfatningen. Norge lever på oljeinntekter og
selvbedrag og lar fortsatt de store tyvene henge
de små. Dette er jo også et liv. Men godt er det
ikke. For de små.
Kanskje Norge snart burde ta et oppgjør med folk
som Jens Christian Hauge og medløpere som Johan
Fr. Remmen? De tilhører ikke noe annet enn en
intellektuell Rinnan-bande med skruppelløse
arbeidsmetoder, og har da også sin opprinnelse
fra den tiden som slike nedrige bander herjet i
landet. De kan til og med maskere den illegale
virksomheten i svarte kapper som utad gir
inntrykk av lovlighet. Jeg har ingen
vanskeligheter med å dokumentere den skruppelløse
atferden på flere områder. Etter å ha
identifisert deres modus operandi. Atferden er
faktisk patologisk. Hos begge.
Hadde Norge vært en effektiv rettsstat, det er
litt av en ryddejobb som skal til for at Norge
skal bli det, skulle selvsagt disse menneskene ha
vært stanset for lenge siden. Ikke fått gå rundt
og gi det feilaktige inntrykket av at de er
rettens tjenere. Det stikk motsatte forhold av
sannheten. De snur nemlig urett til rett. Og rett
til urett. Konsekvent. Gjennom kontradiksjoner. I
juridiske konstruksjoner. Med også den følge at
den uskyldige må for den skyldige lide.
Men noe oppgjør tør vi neppe å ta. Før noen
tvinger oss til det. For dette er jo menneskene
som har styrt de viktigste forholdene innen
arbeiderbevegelsen og dermed også Norge bak
kulissene. I virkeligheten. Hvor alvoret har
vært. Politikk er faktisk alvor, ikke
underholdning, for dem som driver politikk på et
seriøst og høyt nivå. Noe dagens nordmenn og
overflatiske politikere lett glemmer. Nå er alt
blitt uskyldig moro, tilsynelatende.
Men virkeligheten er ikke uskyldig. Heller ikke
nå. Absolutt ikke nå. Den er blodig alvor. Bare
titt på Irak. Vi ser jo ikke bjelken i eget øye
likevel, så det har vel lite for seg å si: "Look
to Norway." Hvor politikk har vært og er mer
alvorlig enn de fleste aktørene har vært og er
klar over. Langt mer hensynsløs også.
Hensynsløshet kan for øvrig være et enten eller
forhold. Å være hensynsløs med det gode som
formål er dessuten det stikk motsatte av å være
hensynsløs med det vonde som formål. La oss aldri
glemme det.
Mot har aldri preget Norge. Aldri. Selv om vi
tror også dette. Tvert om er det mer mangelen på
mot enn mot som har ført landet dit det nå er
etter hundre år.
Kanskje du nå forstår, etter å ha lest artiklene
mine, hvorfor nordmenn og struts i motsetning til
løver stikker hodet i sanden lengst mulig.
Strutsen har nemlig to karakteristika: Den
begraver hodet i sanden og har et sterkt spark. Å
nekte å akseptere uunngåelige endringer kan ha
til følge begge disse to reaksjonene. Også hos et
land.
Vi får se, som Kong Harald så kryptisk sa i USA
nylig. Venstresiden i norsk politikk etter krigen
har benyttet metoder for å oppnå politisk makt
som faller utenom forutsetningene for hvordan de
fleste på denne venstresiden har hatt mulighet
til å tenke selv. Fysisk og moralsk. Så ille er
det. Dette grunnlaget vet ingen på og i Soria
Moria noe om, men likevel utgjør denne realiteten
maktbasisen og selvforståelsen. Den dag i dag.
I et bakvendtland. Hvor alt er gått an. Selv om
det av rasjonelle årsaker ikke skulle ha gått an.
Absolutt alt er gjort speilvendt i de politiske
operasjonene som er utført under og etter krigen.
Med de paradoksale og absurde følger som dette
har hatt. Men teknikken med å gjøre det rasjonelt
umulige selv om det er rasjonelt umulig,
magikerens hemmelighet, er i korthet også
hemmeligheten bak kjernen i maktgrunnlaget som
venstresiden har bygget opp i norsk politikk
etter krigen.
Fortiden er en informasjonsbank hvor du kan hente
lærdom. Den er ikke et nett hvor du er fanget.
Paradokset som nå oppstår er at jeg, som alle
tror er fanget i fortidens nett, overhodet ikke
er det lenger, som følge av å ha nøstet opp det
hele. Mens mennesker som tror at de ikke er det,
oppdager gradvis at de i virkeligheten nettopp er
fanget i fortidens nett. Fanget av ikke bare alt
som de har tenkt, skrevet, sagt og gjort. Men
også av det som de ikke har tenkt, ikke skrevet,
ikke sagt og ikke gjort. Alle unnlatelsene også.
Sannheten er den stikk motsatte også på dette
området. Enn hva den blir oppfattet som.
Dette er alt sammen følgene av den paradoksale
logikkens dynamikk i fri utfoldelse. Hvor
motparter til og med kan bytte plass. Slik virker
nemlig krigens logikk. På mennesker.
Om vi aldri kan vite for mye om mennesker, så vet
vi i hvert fall på rasjonelt grunnlag hvilke
følger makt har på sinnene og følgelig kroppene
deres. Noe pent syn er ikke dette alltid.
Derfor er jeg ikke så opptatt av å fange noen. I
fortidens nett. Selv om krigens logikk nå gir meg
muligheten. I teorien. Mitt personlige anliggende
er ikke det viktigste.
Det viktigste er de politiske realitetene.
Maktens virkelighet. I Norge tapte vi som hadde
vunnet den kalde krigen for dem som hadde tapt.
Dette var den paradoksale følgen av at
virkeligheten ble snudd på hodet ved hjelp av de
skruppelløse teknikkene som jeg har identifisert.
Dette var følgen her hjemme på nitti-tallet av at
kommunistlandene i Øst-Europa kollapset og
revolusjonene feide de gamle systemene deres bort.
Her i Norge skjedde det stikk motsatte. For her
var mye av det samme systemet maskert og opererte
skjult og kunne fortsette å manipulere
oppfattelsen vår av sannheten til det motsatte av
hva den i virkeligheten var. Noe som ble gjort
systematisk.
Gode nordmenn ble gjennom kontradiksjoner gjort
til dårlige. Dårlige nordmenn ble følgelig gjort
til gode. For å benytte språket fra den norske
etterkrigstiden.
Norge burde derfor ha litt av en politisk
omveltning foran seg hele seksten år etter at
muren falt. Hvis vi tar sannheten inn over oss.
Hvis vi ikke velger å maskere det hele en gang
til. Med nye usannheter.
For dermed å la sannheten vente. Nok en gang.
Fordi alle som nå har makt eller er i ferd med å
få makt igjen, som følge av usannhetene, er tjent
med å befeste og utnytte disse usannhetene lengst
mulig. Den som lurte Stortinget trill rundt da
Lundkommisjonen ble nedsatt i 1994, het Thorbjørn
Jagland. Nå er Jagland blitt president for en
folkevalgt institusjon som han førte bak lyset
tolv år før. Etter å ha blitt lurt til det. Av
Jens Christian Hauge & Co. Ved hjelp av, og som
del av, en profesjonell politisk
bedragerioperasjon. Jagland er i dag blitt nr. 2
etter Kongen. Politikk kan være et delikat
forhold.
For informasjonssamfunnet og ny teknologi er i
ferd med å innhente både Jens Christian Hauge,
Thorbjørn Jagland, norsk presse og alle de mange
andre i det politiske Norge som direkte og
indirekte har grunnlagt liv og virke på
usannheter, og ikke minst følgene av disse
usannhetene.
Sannheten om hvordan usannhetene er skapt, er nå
kommet ut, og selv om jeg må lide samme skjebne
som Anne Orderud Paust og andre før henne, for å
ha avdekket og vist fram den grimme brutaliteten
som usannnhetene består av, blir det denne gangen
langt vanskeligere å kamuflere og maskere det
hele for omverdenen. Slik det hele tiden er gjort
i alle slike forhold med stort hell i mesteparten
av den tiden som Norge har eksistert som
selvstendig nasjon.
For nå kjenner altfor mange til fremgangsmåten.
Hvordan det hele er gjort. Gang på gang. Her i
landet. Informasjon styres ikke lenger bare fra
toppene. Med pc'ene i nettverk er informasjon
nedenfra blitt tilgjengelig til mennesker på alle
nivåer i organisasjoner. Også i land. Og med sann
informasjon har du følgelig makt. Også politisk.
Norge burde ikke unngå et politisk skjelv. Denne
gangen. Med sant utfall. Før eller siden kommer
de ubehagelige følgene av at folket er lurt. Et
folk kan du lure en tid, mange ganger, men ikke
hele tiden. Alle ganger.
Seksten år etter Berlin-murens fall kan også
sannheten få følger i Norge.
Det er bare å la krigens logikk forme deg nok en
gang. Husk at denne logikken er paradoksal. Når
omveltningene kommer. Følgene kan du på forhånd
slutte deg til. Så er du smart nå, så
posisjonerer du deg for å skifte skinn. Akkurat
som ormen. Som president Francois Mitterrand så
treffende beskrev dette fenomenet hos mennesket.
Mennesker kan vi aldri vite nok om, skrev Jens
Christian Hauge i en bok fra 1989 som
karakteristisk nok fikk tittelen "Mennesker".
Hauge er et menneske som vi hittil absolutt ikke
har visst nok om.
Men nå vet du mye. Etter å ha lest disse
artiklene. Du vet nok. Mer enn nok. Skal du bli
kjent med kunstneren, se på hans verk. Mye av
dette verket er Norge. Den dag i dag.
At sosialismen nekter å ta et oppgjør med sin
egen historie, er og blir dens verste fiende. Nå
kan denne fienden bli stor. Også i Norge.
Det er et meget godt dokumentert handlingsmønster
som jeg gjør rede for i denne artikkelserien. Et
handlingsmønster som går igjen. I årtier. Helt
opp til nå.
Artiklene kan også betraktes som leksjoner i
avansert politisk manipulasjon. Skruppelløs sådan.
Det var denne innsikten flertallet i Stortinget i
virkeligheten ønsket å få i 1994, da
Lundkommisjonen ble nedsatt, men som
nasjonalforsamlingen ble fralurt til å få. Fordi
den allerede i første vedtak ble narret til å gi
kommisjonen et mandat som snudde forholdet og
derav saken på hodet i utgangspunktet.
Konklusjoner som er trukket på usanne premisser,
kan aldri bli sanne. Selv om det blir gjort aldri
så mange ganger. På samme måten.
Jeg har nå gjort mye av den jobben som ikke ble
gjort for over ti år siden. Da Lundkommisjonen
arbeidet på grunnlag av at Stortinget var narret
til å fastsette et mandat som i praksis avgrenset
all granskning til en av vinnerne av den kalde
krigen. Noe som utelukket granskning av hva
taperne av den kalde krigen hadde holdt på med
her hjemme før de tapte.
Tvert om var den videre politiske oppfølgningen
særdeles skruppelløs også. Overvåkningspolitiet
ble ikke bare gransket som følge av at Stortinget
var lurt til å snu et forhold på hodet i
utgangspunktet. Denne viktige delen av politiet
ble i tillegg ødelagt enda mer etterpå. Slik at
ingen mulighet fantes til å finne ut hva de som
hadde tapt den kalde krigen hadde holdt på med.
De var nå blitt de store vinnerne her hjemme. De
kunne skrive historien. Den har så avgjort en
tendens til å legge vekt på de avsluttende
hendelser.
Maskeradaen av virkeligheten som følge av
fremgangsmåten, var så omfattende at verken
sjefen over alle sjefer,Jens Christian
Hauge,eller andre store, skjulte spillere for
supermakten som var kollapset, ble identifisert.
De politiske følgene i Norge var på alle måter
stikk motsatt av hva som logisk kunne ha vært
forventet. Norge var et annerledesland. Som følge
av glitrende gjennomført politisk manipulasjon.
Igjen.
Ingen kloke hoder spurte underveis på denne tiden
det gamle romerske spørsmålet for å gå til
kjernen i et saksforhold. Nemlig: Qui bono? Hvem
tjener på dette?
Hvem? Svaret ville da selvsagt ha vært:
Venstresiden i norsk politikk. Ingen andre. Her
hjemme. Men det var ikke den politiske
venstresiden i Norge som medvirket til å bringe
muren ned i Berlin. Til å feie Jerneteppet bort.
Og til å slippe friheten fram. Likevel fremstod
denne politiske siden som vinnerne her hjemme.
Konkretisert ikke minst ved Thorbjørn Jagland som
statsminister i 1996.
Vi andre på motsatt side av den politiske skalaen
i sikkerhetspolitikken, fremstod som taperne.
Selv om vi i virkeligheten var vinnerne. En
uhyggelig høy pris måtte noen av oss også betale.
Jeg fikk underveis betydelige helseskader som
følge av å bli dobbeltkrysset ut av all politikk.
Disse skadene ble så suksessivt snudd mot meg. Av
dem som forvoldte og medvirket til å påføre meg
skader som jeg nesten døde av. Jo større skader,
desto lettere ble det for skadevolderne å bruke
dem mot meg! I forhold til andre mennesker i
omgivelsene mine.
Denne brutale paradoksale sannheten ble en
realitet som jeg måtte forholde meg til. Som
følge av teknikken som ble benyttet, ble jeg
brakt i en umulig livssituasjon i årevis. Uten
mulighet til å få tak på virkeligheten.
Stigmatisert for livet. Frarøvet også enhver
verdighet.
Slikt skjer gjennom bruk av kontradiksjoner i
politikken. Dette er følgene av "politiske
operasjoner" som det het i Sovjetunionen. Som det
også ennå heter i Russland. Magi og krig har den
paradoksale logikken til felles. Stalinismen
kombinerte begge disiplinene mesterlig. Jens
Christian Hauge var bare en utøver av prosedyrene
som var laget til formålet. Hvor skulle ellers
Hauge ha lært det? Hvis han ikke hadde lært det i
Sovjetunionen?
Jens Chr. Hauge var på to reiser til Moskva i
løpet av krigen. Ingen har fått vite hva han
gjorde der. Nå er det lett å tenke seg til hva
som skjedde. Han ble snudd. Noe annet valg hadde
han neppe heller.
Hovedlinjene i den politiske etterkrigshistorien
og ikke minst fremgangsmåten som har skapt den,
er nå påvist og dokumentert. Jeg har gjort det i
disse artiklene.
Lundkommisjonen hadde ingen annen vesentlig følge
enn at den maskerte det som var av virkelig
betydning å få opp i dagen her i Norge etter
Berlin-murens fall.
Hele det slue lureriet rundt denne kommisjonen,
trakk oppmerksomheten bort fra alt som kunne lede
til en av Sovjetunionen og KGBs trolig største og
mest langvarige og sofistikerte operasjoner. Hvor
ikke minst USA i årtier ble narret trill rundt av
den trojanske hesten som Norge var omgjort til.
Etter at Jens Christian Hauge ble benyttet til de
facto å kuppe Arbeiderpartiet i 1945. Hauge
brukte Einar Gerhardsen som en omvendt skygge til
formålet. Da ble gjøkungen lagt i det vestlige
redet.
Jens Chr. Hauge brukte og kastet for øvrig
mennesker i partiet hensynsløst, som om de skulle
ha vært Potemkins kulisser. For å skjule hva som
i realiteten foregikk. I maskeradaen. En fast og
identifiserbar oppskrift ble fulgt. Hauge kom
tidlig inn i et spill som han ikke kunne komme ut
av. Og som bare ble større og større. Mønsteret
er klassisk.
Hauge ble en storspiller. En mester i faget. Et
skjult monstrum. Jens Christian Hauge ble
betraktet som en gud. "Han fylte hvert rom han
kom inn i," ble det sagt. Ingen turde legge seg
ut med han. Selv ikke etter at Sovjetunionen var
kollapset.
Herskeren kjenner alle, men ingen kjenner
herskeren. Slik skapes det disiplin og slagkraft
i rekkene. Noe som preger enhver organisasjon som
blir styrt av mafiaen. Hvor nå det enn er.
At Arbeiderpartiet i det ytre i virkeligheten
også fungerte som en avansert og gigantisk
frontorganisasjon for KGB, uten at denne ytre
delen av maktmaskinen overhodet visste hva den
indre kjernen bestod av, eller at formålet til
den skjulte delen kumme være stikk motsatt av den
synlige ytre delen, kan være hardt å svelge. Men
slik var det i realiteten. Vi var mange som på
denne måten arbeidet for hovedmotstanderen under
den kalde krigen. Indirekte. Uten å drømme om at
dette kunne være tilfelle. Som følge av den
smarte teknikken hvor til og med selve
organisasjonen Arbeiderpartiet var en bevisst
laget kontradiksjon.
Systemet var delt i to. Fragmentert. Uten annen
innbyrdes forbindelse mellom den ytre og indre
delen enn Hauge & Co. Et sant politisk
janus-ansikt av et politisk system. Edderkoppen
som koordinerte de to fragmentene, var Jens
Christian Hauge. I en slik kontradiktorisk
organisering av et maktsystem kan noe med det
gode som formål i virkeligheten være snudd mot
sin egen hensikt. Med andre ord at det i
realiteten tjener et vondt formål. Brudd på
kontradiksjonsprinsippet er hovedregelen for alt
som blir gjort.
Jeg kan slutte meg til hvordan det stort sett har
vært ut fra det identifiserte modus operandi hos
Jens Chr. Hauge. Når dette handlingsmønsteret
blir sammenholdt med åpne kilder og min egen
erfaring fra ledelsen av Forsvaret og arbeid i
mediene, fremstår en virkelighet som altfor ofte
er stikk motsatt av hva den offisielle versjonen
går ut på. Langt mer brutal også.
Dette var meget dyktig utført
etterretningsarbeid. Hvor alle midler selvsagt
ble brukt for å hindre at denne vellykkede
operasjonen skulle bli blåst. I et slik
virkelighetsbilde er det mye lettere å forstå de
hittil mange uforklarlige fenomenene i norsk
politikk- og sammfunnsliv. Også det som skjedde
med meg fra 1996 av. I tillegg til hva som
skjedde Anne Orderud Paust, en annen av Johan
Jørgen Holsts sekretærer. I 1999.
Hvordan de som vant den kalde krigen, ble
dobbeltkrysset av dem som tapte, men den
paradoksale følge at de som tapte kunne fortsette
som vinnere i norsk politikk på bekostning av dem
som vant, forteller jeg altså her. I villniset av
speil går alt an som ikke skulle ha gått an. I en
normal verden. Nemlig. Også dette fenomenet får
du forklart. Også i detaljer.
Det store bildet er aldri klart før de siste
bitene er falt på plass. Ingenting betyr egentlig
noe bortsett fra det endelige bildet.Tar du vare
på detaljene, tar detaljene vare på resten.
Følgelig kan bitene falle på plass. Innsyn gir
utsyn, og synet som som du nå får fra
helikopterperspektiv, kan åpne øynene dine.
Endelig. Minst ti år for sent.
At bitene ikke har falt på plass før, gjør bare
det store bildet som nå fremtrer i dagens lys
enda verre enn det allerede var fra før. I det
skjulte. I mørket. I politikkens buskas og kratt.
Hvor ingen finner veien ut. Hvis ingen viser
retningen. Hvor åpningen er.
Så det er på tide at lyset slipper løs på det
norske trollet. Dette trollet er også oss selv.
Ikke glem det.
Det skal være lys midt på dagen. Ikke mørke. Det
stikk motsatte av det naturlige. Denne
speilvendte virkeligheten var likevel altfor ofte
følgen av det umenneskelige systemet som Norge
ennå ikke har tatt et oppgjør med.
Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har opplevd
følgene av at virkeligheten er snudd på hodet.
Mange ganger. Jeg vet også at offentlighet er det
verste mafiaen vet. Samme om den har en vellykket
politisk forkledning utad for den lyssky
virksomheten eller ikke.
Norsk etterkrigshistorie er komplett umulig å
forstå før du har identifisert Jens Christian
Hauges modus operandi.
For så utrolig mye er en følge nettopp av denne
djevelsk genialefremgangsmåten som jeg har
avdekket. Hvor sannheten blir snudd til den stikk
motsatte av hva den i virkeligheten er. Gjennom
kontradiksjoner. Hele tiden.
Når dobbeltspill blir gjennomført i ethvert
forhold, blir usannhetene i sum så store til
slutt at de oppfattes som en stor sannhet. Du kan
ved hjelp av kontradiksjoner gjøre det stikk
motsatte på overflaten enn hva du i virkeligheten
gjør underdenne maskeringen. Kontinuerlig. Med
slik konsekvent magi er mulighetene uendelige. Du
kan også forlede enhver i omgivelsene til å
oppfatte at et menneske er borte fra et sted
eller stilling. Selv om det i virkeligheten er på
samme sted eller stilling. Du skaper illusjoner
som mennesker handler på grunnlag av. Ikke fakta,
men fiksjoner. Bare følgene av fiksjonene er
fakta.
Når du med denne teknikken legger til grunn at
Norulv Øvrebotten både er ikke Norulv Øvrebotten
og Norulv Øvrebotten til samme tid, og
systematisk over tid narrer og tvinger
omgivelsene hans til å hevde den negative
tilstanden på bekostning av den positive, er
følgen at han til slutt blir bare ikke Norulv
Øvrebotten. Når han har gjennomgått
transformasjonen som denne kontradiksjonen har
til følge hos andre mennesker i omgivelsene. Han
er tryllet bort.
Usannheten skjuler sannheten. De to motsetningene
har gjennom prosessen byttet plass.
Det er denne fremgangsmåten i topp-politikken som
Norge har vært fullstendig forsvarsløs mot i alle
år. Ingen har tidligere funnet ut hvordan det ble
gjort.
Hvis du har evne til innlevelse, kan du bare
tenke deg til hva som også ville ha skjedd med
deg, hvis du gradvis måtte forholde deg til en
stadig mer speilvendt virkelighet i
eksistensielle forhold. Og hvor den stadig økende
motstanden din underveis mot dette overgrepet,
ble benyttet av nettopp overgriperen til å
begrunne fullførelsen av overgrepet. Til å
fullføre denne prosessen som snudde virkeligheten
som menneske til stikk motsatt av hva den var før
prosessen begynte. Dette skjedde altså meg.Jeg
holdt på å miste livet mange ganger.
Lidelsene som jeg ble påført, var ufattelige.
Publisert 12. oktober 2005
Les neste artikkel; "Johan Fredrik Remmen - Hauges ektefødte barn"
Les også: "Norge - Stalins juridiske konstruksjon"
|
|
Sannheten om
Jens Christian
Hauge (90)
|
|
|
