Appendiks til "Norge 100 år":
I villniset
av speil
Det finnes en ødemark i grenselandet
utenfor lov og rett som kalles
"wilderness of mirrors”. Hvor ingen
normale regler gjelder. Kun en regel er
alltid gyldig: Hensikten helliger midlet.
Wilderness betyr på engelsk ødemark,
villmark. Buskas. I dette villniset av
speil holder etterretningstjenester til.
Også den delen av disse tjenestene som
har som mål å ikke bare påvirke, men
også styre den militære og politiske
utviklingen i et annet land. Som for
eksempel i Norge. Jeg har i disse
artiklene om gode og dårlige nordmenn
gitt deg et innblikk i avansert politisk
manipulasjon. Hvor dyktig dette arbeidet
kan bli gjort. Når du spiller dypt nok.
Slike metoder kan undertrykkende
regimer, eller organisasjoner, benytte
mot egne lands innbyggere eller
medlemmer. Jeg har personlig opplevd
dette. Denne opplevelsen har jeg fortalt
litt om.
Nå vet du at villnis av speil er det
samme som villnis av kontradiksjoner.
Motsigelser. Du vet også hvilken lov som
er relevant for å avsløre skillet mellom
sannhet og usannhet. Nemlig
kontradiksjonsprinsippet. Som sier at
ikke noe kan være usant og sant til
samme tid. Så når dette fenomenet
opptrer i viktige politiske forhold,
skal du som analytiker være observant på
at en bedragerioperasjon, hvor noen
bevisst trekker i trådene for å forlede
deg, kan være tilfelle.
Du kan ikke slå krone og mynt og få
begge deler. Til samme tid. I samme
kast. Krone utelukker mynt. Like mye som
mynt utelukker krone. Begge følgene kan
ikke inntreffe samtidig. De fleste
beslutninger som vi mennesker tar i
dagliglivet, er av denne typen.
Beslutter vi dette, utelukker vi det.
(Mutually Exclusive Events).
Den andre store gruppen av hendelser er
det som kalles ”Conditionally Dependent
Events” hos analytikere i
etterretningsorganisasjonen CIA. På
norsk blir dette noe sånt som
betingelsesvise avhengige hendelser.
Dette er hendelser som kommer i sekvens.
Hvor en hendelse avhenger av utfallet
fra en annen hendelse. Å starte bilen er
et godt eksempel på slike hendelser. Du
vrir om nøkkelen, starteren roterer
motoren, og den tenner. Til slutt
triller vi av gårde. Første hendelse er
betingelsen for den andre og så bort
etter.
Jeg har skildret hvordan felles
utelukkende hendelser har funnet sted
som et karakteristisk trekk i norsk
politikk etter krigen. Hvordan jeg ble
utsatt for denne fremgangsmåten, og
hvordan mange andre er blitt det. Norsk
etterkrigspolitikk har vært en
sammenhengende serie med bedrag. Hvor
alle små spill har funnet sted innenfor
et langt større. Likevel med samme
kjennetegnene, og alle spor inn til
revehiet har hatt samme retning. Det
besynderlige er at alle spor går bare
inn. Ingen spor er kommet ut av revens
skjul. Noe som selvsagt har vakt litt
mistanke hos de mest oppvakte dyra som
har observert også dette fenomenet i
norsk politikk. Men hvordan rever
tenker, kan jo ikke de alminnelige
dyrene vite noe om.
Dette er en tålmodig bransje. Hvor
strategisk makt bygges opp tålmodig.
Over tid. Stein legges på stein.
Ingenting kan imidlertid være sant, hvis
den opprinnelige premissen for følgene
ikke er sann. Selv om den grunnleggende
premissen i fortid for konklusjoner som
blir trukket senere på tidslinjen i
ettertid, kanskje ble lagt for
byggverket flere tiår tidligere. Du har
også lært at spioner er det to
hovedtyper av. De som du ofrer, og de
som du beholder. Skal du holde det store
spillet i gang, må du med jevne
mellomrom kaste en spion til ulvene på
andre siden. Menneskeskjebner betyr
ingenting. Hvis du er herdet og
skruppelløs nok. Dette er ikke noen
hyggelig bransje. Hensikten helliger
midlet. Alltid.
Et menneske er en organisasjon. Det
samme er et politisk parti. Hvis du kan
kontrollere et annet menneske, kan du
også kontrollere et annet parti. Bare du
tenker stort nok, går alt an. Hvis dette
partiet er statsbærende, kontrollerer du
også denne staten. Indirekte. At du må
tillate noen fra motparten å spille sitt
eget spill i det samme partiet, som
Haakon Lie, Johan Jørgen og meg, for å
nevne et par, gjør ikke noe så lenge du
kan kontrollere denne aktiviteten.
Dette tjener bare som effektiv
maskerada. Det samme gjør andre
politiske partier som du hjelper
økonomisk og moralsk for å holde
innbyrdes stridende krefter hos
motparten opptatt med noe konstruktivt.
I magi skal oppmerksomheten avledes. Så
du kan marsjere elefanten over scenen i
sin opphøyde nasjonale hellighet. Uten
at noen merker det. Fram og tilbake. På
samme scene.
At samfunnets voktere kan holdes
sysselsatt i det samme spillet mellom
innbitte motstandere, er også god
kamuflasje. Men for å gjøre det
autentisk må du altså kaste en av dine
egne venner til ulvene. Med jevne
mellomrom. Hva er venner til for? I en
speilvendt verden? Arne Treholt er en
typisk representant i så måte. Han ble
aktivert igjen, trolig kun for å bli
ofret. Dette er en del av spillet. Ingen
andre enn du selv har satt grenser for
hvor kynisk du skal tenke. Andre har
ikke samme grenser. I så fall har du
gjort deg skyld i speiltenkning. En
annen analytisk feil. Hvor du intuitivt
forutsetter at andre tenker på samme
måte som deg. Det gjør de ikke. I
virkeligheten. De kan faktisk tenke
stikk motsatt av deg, speilvendt.
For slik kan virkeligheten være. Hvis du
spiller virkelig stort nok. Noe du
selvsagt gjør. Hvis du selv er stor.
Hundre ganger så stor. Med en fortid som
har gitt deg alle de blodige erfaringene
som du trenger for å utnytte
menneskesinnets svakheter. Det dobbelte
dobbeltspill er også bedre enn det
enkle. Når animerte tråder trekkes. Du
kan til og med gjøre det trippelt.
Kvadrupelt også. Og så videre. Om du
bare har intelligens og kapasitet nok
til å koordinere alle bevegelsene. Som
alle har til felles at de skulle ha vært
felles utelukkende. I virkeligheten. Men
hendelsene er ikke det her. Det
rasjonelt umulige blir gjort selv om det
er rasjonelt umulig. Slik også magikere
gjør. Det er ikke fredsduer de
manipulerer. De manipulerer deg.
Du har i denne artikkelserien truffet
Pavel Sudoplatov, en av de best
bevoktede hemmelighetene og ukjente menn
i Stalins Sovjetunionen. Mannen som
drepte Trostskij. Han gir i boken ”Den
røde terror” et unikt innblikk i
metodene og ikke minst tenkningen bak
dem i Det sovjetiske imperiet. Jeg trakk
fram hvordan Stalin skiftet toppledere.
Hvordan han dobbelkrysset dem. Da
utrenskningen begynte. Hva som skjedde
da arrestasjonsordrene fra sjefen for
NKVD (forløperen til KGB), Jesjov,
plutselig ikke var gyldige lenger uten
at hans nestkommanderende, Berija, hadde
kontrasignert dem.
Nr. 2 ble benyttet til å dobbeltkrysse
nr. 1. Forholdet mellom dem ble snudd på
hodet. Jeg har påvist hvordan dette har
hendt med meg og mange andre ledere i
den norske arbeiderbevegelen etter
krigen. Fremgangsmåten har vært utbredt.
Den samme i grunntrekkene. Noe som så
klart blir dokumentert i boken ”Einar
Gerhardsen og hans menn”. Dette var
boken som jeg lagde en uforglemmelig
radioduell ut av i 1981. Mellom
forfatteren og landsfaderen. Jeg glemmer
den gamle mannen aldri. Da han spyttet
ut "Sladder! Bare sladder!"
Du tenker kanskje ikke over det når du
jobber i en organisasjon, hvor du er
sjef og du har en nestsjef under deg.
For samarbeidet skjer automatisk.
Nestsjefen kan gi beskjeder til ansatte,
men når du gjør det, utelukker dette
nestsjefens beskjeder, hvis det er
motstrid. Slikt skjer av og til. Men
hvis det plutselig er omvendt, at
nestsjefens beskjeder brått utelukker
beskjeder fra deg som sjef, da er du
kommet til den stalinistiske og
kommunistiske verden. At partiet heter
noe annet, har ikke noe med de
maktpolitiske realitetene å gjøre. Eller
kanskje det nettopp har det. For noen
seiler under usant flagg. Uten at
ledelsen vet det. En sannhet kan vi
forsvare oss mot. Med våpen om
nødvendig. Dette kan vi ikke gjøre mot
en usannhet.
En formidabel makt ligger altså i å
kunne snu virkeligheten på hodet. Enda
mer makt er en følge når du får alle
andre til å handle ut fra denne usanne
premissen. Etter hvert som operasjonen
skrider fram. Du koker mange frosker.
Ikke bare én, og ingen merker at
temperaturen stiger før de koker.
Kraften som følge av makten som blir
utøvd, øker suksessivt og med en
snøballs fart.
Ingen kan motstå slike krefter. Jeg ble
knust av disse kreftene fra omgivelsene.
Men jeg har overlevd. Hvilket helvete
som jeg har vært gjennom, kan ikke
beskrives. Så jeg gjør det ikke. Dette
blir bare brukt mot meg likevel.
Jeg har fortalt deg hovedlinjer i denne
historien. Men ingen av dem som var med
på å knuse meg, fordi de ble lurt og
tvunget til det, har lyst til å bli
kompromittert. Derfor tier de fortsatt.
Med ensretting og undertrykkelse av
menneskelig frihet til følge. Det er på
denne måten den svakeste delen av
mennesket kan bli utnyttet maksimalt.
Når du jobber i en hensynsløs bransje.
Det er lettere å leve med en dårlig
samvittighet enn med et dårlig rykte, sa
Friedrich Nietzsche. Noe offeret for
denne fremgangsmåten bittert får lære.
På samme måte som forholdet mellom to
mennesker kan bli snudd på hodet, med de
kumulative følgene som dette forholdet
også har i omgivelsene etter hvert langs
tidslinjen, kan også forholdet mellom
grupper av mennesker bli snudd på hodet
tilsvarende. Nettopp dette skjedde da
Lund-kommisjonen ble nedsatt i 1994.
Lund-kommisjonen var en kommisjon som
ble nedsatt av Stortinget for å granske
påstander om ulovlig overvåking av
norske borgere. Dette var mandatet.
Følgene av nettopp dette mandatet var at
forholdet mellom venstresiden og
overvåkningspolitiet ble snudd på hodet.
Med de følger som dette skulle ha i
årene som fulgte. Fremgangsmåten er i
prinsippet den samme som jeg har gjort
utførlig rede for i andre sammenhenger.
Både overfor meg selv og andre i norsk
politikk.
Den tidligere sjefen min,
forsvarsminister og utenriksminister
Johan Jørgen Holst, døde bare fjorten
dager før kommisjonen ble satt ned.
Ingen hadde som ham innsikt i de
hemmelige tjenester både ute og hjemme
og rikers sikkerhet generelt og dette
rikets sikkerhet spesielt. Absolutt
ingen nordmann. Da kommisjonen og
mandatet endelig var klart, var Johan
Jørgen bare aske.
Holst satte seg alltid inn i sakene som
fulgte av ulike forhold. Han bare lo
overbærende av svogeren Thorvald
Stoltenberg. Som aldri gjorde det. ”Hva
skal Thorvald ned i Eks-Jugoslavia å
gjøre. Han setter jo seg aldri inn i en
sak likevel!” flirte Johan Jørgen under
en middag som Arne Karstad og jeg hadde
med ham i 1993. Kanskje er denne
likesæle grunnen til at Stoltenberg
lever. I motsetning til Holst.
Er det noe historien har lært oss, er
det at når virkeligheten skal bli
kamuflert med stor autoritet, er det
ingen bedre steder å hente denne
legitimiteten enn hos dem som skal være
best skikket til å tolke lov og rett.
Nemlig Høyesterett. Slik også denne
gangen. Høyesterett ble trukket inn i
det politiske spillet. Nok en gang. I et
meget tvilsomt forhold i norsk historie.
Utad gir Høyesterett et solid inntrykk.
Både hos vanlige folk og Storting. Ikke
fullt så mye hos slike som meg. Som bak
kulissene også har gått kommisjoner med
jurister i, nærmere etter i sømmene
flere ganger og har vært lite imponert.
Ingen er så flink til å fuske som dem.
Ingen er heller så lett å lure. Som
jurister er. Dette har jeg i hvert fall
til fulle dokumentert i mine egne
forhold.
Herregud, så rundlurt hele gjengen av
jurister ble, i år etter år! At jeg
selv ble det også, endrer ikke
realitetene. Til liks med Stortinget i
1994 og 1996 og 1997, da Lundkommisjonen
stod sentralt i nasjonalforsamlingen,
ble jeg i mange år lurt til å lure meg
selv. For ikke å si tvunget til det. For
du blir jo presset til å forholde deg
til omgivelsene slik som alle menneskene
i disse omgivelsene opptrer. Følgene av
handlingene til disse menneskene tvinger
deg til det.
Til og med en torsk begynner å hoppe som
en glad laks etter en tid i en
laksemerd. Stortingsrepresentanter og
andre mennesker er ikke annerledes. Mye
er vunnet med aksept i omgivelsene av
den første usanne premissen. At hver
usannhet trenger langt flere usannheter
før den får sannhetens aura, er noe som
kommer i tillegg. Ingen betviler hvilken
fantastisk kommisjon dette var. I dag.
10 år etterpå.
Til overmål ble det valgt ut en leder
med bakgrunn fra Sosialistisk
Venstreparti til å lede den
stortingsoppnevnte kommisjonen. Navnet
hans var Ketil Lund. Jeg kjenner ikke
noe til ham verken før eller senere, så
noe stort inntrykk kan han umulig ha
gjort i norsk politikk og samfunnsliv.
To av kommisjonsmedlemmene kjente jeg
imidlertid fra arbeidet i
Forsvarsdepartementet, offiseren Torkel
Hovland og juristen Ingse Stabel.
Sistnevnte imponerte meg med
intellektet. Men det er gjerne de med
best intellekt som lar seg lure aller
lettest av magikere. Noe litteraturen
innen etterretning understreker mang en
gang.
Som leder for flere utvalg og nestleder
for viktige styringsgrupper innen
Forsvaret, blant annet for
Langtidsplanen for Forsvaret 1988-93,
har jeg også god trening i å forholde
meg til mandat og tolkninger av
mandater. Husk på at jeg ikke søkte om
opptak på Forsvarets Høyskole, jeg var
på et nivå hvor man tok opp kandidater
til skolen. Jeg kjenner Forsvaret bedre
enn de fleste. Så hadde jeg da også litt
av en privatlærer.
Mye av bakgrunnen for at Stortinget
oppnevnte en kommisjon, var avsløringene
i pressen etter at muren falt og
sovjetimperiet raste sammen. Den mest
oppsiktsvekkende boken var ”Vi som
styrer Norge”. Av marxist-leninisten
Finn Sjue og de to
fjernsynsjournalistene Viggo Johansen og
Pål T. Jørgensen. Viggo Johansen er en
tidligere kollega fra NRK Dagsnytt fra
begynnelsen på 80-tallet. De skildret
ikke en virkelighet hvor overvåkning var
det sentrale, men hvor styringen av
landet i det skjulte var poenget. Og
dette er noe langt, langt mer. Derav
også tittelen på boken.
Nå vil ikke jeg trekke
høyesterettsdommer Ketil Lunds
integritet i tvil. Men at Lund var en
tidligere SV’er, var neppe tilfeldig da
han ble plukket ut til oppgaven. Særlig
ikke når dette faktum blir satt inn i en
større sammenheng. Slik jeg har gjort i
ettertid.
Når du forlater den sikre logiske
analysen og ikke lenger deduserer ut fra
trygge fakta, eller foretar induksjoner
ut fra teorier som du har tilegnet deg
på grunnlag av analyse av data
tidligere, men tvert imot begynner å
foreta bedømmelser, stiger også faren
for feil. Likevel gjør jeg dette nå:
For bedømmelsen min av Ketil Lund er at
han er en middels dyktig fyr på alle
måter. Også en middels jurist. Jeg er
ikke imponert overhodet. Tror neppe at
jeg ville ha gått i retten med ham som
advokat.
Jurister, også Ketil Lund, er likevel
gode til å tolke mandater. De kan
sondre. Noe som er fordelen med faget,
men også ulempen. Jurister får en
oppgave og er lært opp til å holde seg
til de rammene som er satt fra
oppdragsgiver. Noe Stortinget her hadde
gjort. Nemlig kun å granske overvåkning.
Det vil i praksis si å granske
Overvåkningspolitiet. Utelukkende. Per
definisjon ville andre typer forhold
falle utenfor. Hvor intet er, og hvor
ingen spor av nettverk finnes, kan ingen
kommisjon finne noe likevel, enten disse
skulle befinne seg innenlands eller
utenlands. Dette er åpenbart.
At ingen bevis for overvåkning kunne bli
funnet i Forsvarets arkiver, enten dette
var i etterretningsstaben eller andre
steder, frifinner ikke denne tjenesten.
Arkivene var jo brent opp allerede i
1987, da Johan Jørgen Holst ville ha
oversikt og kontroll. Det var ikke bare
Forsvarssjefen han tok fatt i. Jeg
flirer derfor bare av de stadig
gjentatte forsikringene fra tidligere
kollega fra Dagsnytt, VGs politiske
redaktør, Olav Versto, om at alt var så
bra i etterretningsvesenet.
Versto har siden kommisjonens
innstilling i 1996 fremholdt med styrke
at tidligere spionsjef Trond Johansen og
e-tjenesten var slike hvite lam.
Kommisjonen har jo frifunnet dem for
enhver mistanke! Sier Olav. Nå tilsier
ikke tjenestens natur akkurat at
hvitheten er så ekte under enhver
omstendighet. Noe grunnlag for det ene
eller annet forhold, hadde i hvert fall
ikke Lundkommisjonen. Dette er bare
sprøyt. For en som har vært med på å
styre dette sikkerhetssystemet som heter
Forsvaret.
Kommisjonen skulle ikke under noen
omstendighet lete etter politisk
manipulasjon. Ikke lete etter deception
operations eller politiske operasjoner
som det heter på russisk. Dette var ikke
mandatet. De fleste som arbeidet i
kommisjonen har sikkert aldri hørt om
fenomenet en gang. Men dette er ikke
poenget. Kommisjonen var ikke satt til å
granske om Norge kunne ha vært styrt
slik Sjue, Johansen og Jørgensen og
mange andre påstod. I boken ”Vi som
styrer Norge”. Pluss andre steder. I
skrift, tale og hvor det nå enn skulle
være. Det gikk mange rykter om nettopp
dét. At det fantes en butikk i butikken.
At de som styrte på de viktigste postene
utad i regjeringen, bare var dukker i et
teater. Mer eller mindre stråmenn. Uten
at de var klar over det selv.
Det lå overhodet ikke innenfor mandatet
til kommisjonen å granske slike
tilstander som jeg utførlig har gjort
rede for i disse artiklene om ”gode og
dårlige nordmenn”. Dette var en annen
verden enn det som kommisjonen var satt
til å se på. Stortinget hadde begrenset
mandatet til å granske
Overvåkningspolitiet. I praksis. For det
var jo overvåkningspolitiets oppgave å
overvåke. Hvis ikke hadde det selvsagt
ingen eksistensberettigelse. Fulle
arkiver hadde det også. Ingen hadde
makulert fortiden i noen særlig grad.
Hvorfor skulle politiet gjøre det? Det
hadde brukt ressursene på feil måte, det
er lett å se i ettertid, men fokus er nå
en gang der hvor du har kunnskapen.
Nå skulle sikkerhetspolitiet likevel bli
gått etter i sømmene av en kommisjon,
som falt i fristelse for også å tolke
rettsregler med tilbakevirkende kraft,
slik at mye av dette arbeidet til
politiet i fortid ble stemplet som
ulovlig i ettertid. Men akkurat dette
utfallet er ikke særlig relevant i denne
sammenhengen. Gi meg fakta, så skal jeg
alltid finne jusen.
Mandatet er relevant. Svært relevant.
Det er alfa og omega for å forstå
hvorfor og hvordan alt skjedde. For da
Stortinget var lurt til å begrense
mandatet til bare å omfatte overvåkning,
var Stortinget også lurt til å lure seg
selv. Med den følge at det lurte det
norske folk også. Nok en gang. Den som
er lurt til å lure seg selv, lurer også
andre som en følge av det påførte
selvbedraget. Dette er den rasjonelle
følgen.
Men Stortinget var ikke bare lurt til å
lure seg selv og folket som det var satt
til å tjene. Det hadde nå gått seg
skikkelig vill i intrigespillet og
snudde med dette mandatet også på hodet
det tidligere forholdet mellom
Overvåkningspolitiet og venstresiden i
norsk politikk, inkludert viktige deler
av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Norges Kommunistiske Parti
og AKP (m-l).
Nå ble overvåkningspolitiet
dobbeltkrysset. Av en part som før hadde
vært underordnet denne andre parten. Til
all tid før. Nå var den underordnede i
forholdet mellom dem, brått blitt den
overordnede. Virkeligheten var med ett
slag snudd opp ned, eller mer presist
uttrykt, og presis må jeg jo være når
jeg står overfor en så presis tenker som
Jens Christian Hauge og lignende skarpe
hjerner: Forholdet var snudd ned opp.
Nå skulle det bli det norske
overvåkningspolitiets tur til å kjenne
de brutale følgene av Stalins
fremgangsmåte. Slik NKVD-sjef Jesjov
hadde erfart i forhold til
nestkommanderende Berija på 30-tallet.
Med den følge at overvåkningspolitiet
ble knust og fragmentert. Akkurat slik
jeg ble. Samme opplegget. I prinsippet.
En urenskning var begynt. Ikke av dem
som etter den kalde krigen kanskje var
redd for å bli rensket ut. I hvert fall
røket ut. Men en utrenskning var
påbegynt av dem på motsatt side. Krigens
lov gjelder begge veier. Så du kan snu
alt trill rundt og følgene blir ditto.
Det var de som hadde som formål å passe
på dem som hadde kontakt med den andre
siden i den kalde krigen, som nå skulle
få oppleve utrenskningen. Forholdet var
snudd stikk motsatt av hva det hadde
vært før. Hvorfor?
Det er påstått at den siste sovjetstaten
eksisterte i Norge. I det skjulte. Den
drepte svenske statsminister Olof Palmes
gamle kollega fra svensk etterretning på
50-tallet, en viss samferdselsminister,
kom nemlig i skade for å komme med denne
spissformuleringen for noen år siden. Da
han trodde et tv-opptaket var slutt og
kamera slått av. De siste sovjetmetoder
ble også benyttet. Jeg vet det. Du kan
slutte deg direkte til det fra
handlingsmønsteret som jeg har
identifisert. Ingen tvil.
Når du legger inn denne premissen i
analysen av det store bildet, faller
bitene fortløpende på plass i det store
puslespillet også. Landets største parti
var styrt på en måte som ingen
tillitsvalgte forstod. Det er alltid
viktig å identifisere hvilke nivå som er
viktige og konsentrere kreftene om dem.
Både når du skal ta makten i en stat, og
når du skal analysere den.
Arbeiderpartiet var kapret i 1945.
Indirekte. Noe som gradvis gikk opp for
meg. Det som hadde det gode som formål
var snudd til stikk motsatt formål.
Kjent mønster. Det er når du er svak at
du blir lettest kapret.
Virkeligheten ble altså snudd på hodet.
Etter den kalde krigen utover på 90-
tallet. Også i forholdet mellom
overvåkningspolitiet og en venstreside
som ble holdt under overvåkning. Nettopp
fordi den hadde så nært politisk
slektskap med Sovjetsamveldet. Som på
sin side så på dem alle som nyttige
idioter og brukte dem rått i spillet. I
den nederste kjeden av det doble
dobbeltspillet. Hvor bønder ble ofret
uten for mange skrupler. Splitt og hersk
og lur enhver. La bare rottene spise
hverandre.
Stortinget ble ikke bare narret til å
snu forholdet mellom overvåkere og
overvåkede på hodet. Gjennom en
kontradiksjon. En stor grunnleggende
kontradiksjon. Dette var en motsigelse
så stor at ingen så den. Stortinget ble
også lurt til å maskere denne
speilvendte virkeligheten gjennom alle
følgene som denne usanne premissen i
bunnen skulle få i norsk politikk i
årene fremover. Dette var et glitrende
stykke intrigespill.
Stortinget hadde begitt seg inn i
"Villniset av speil”. Hvor det ikke
hadde noen erfaring. Ikke noen
kompetanse. Faktisk ikke en gang nok
fantasi. Til å forestille seg hvor ille
virkeligheten kan være. Når den først er
ille. Det ville granske det hemmelige
Norge, men ble offer for spillet ved
første vedtak i saken.
Stortinget kunne heller ikke tenke så
presist som nødvendig for å håndtere de
sterke kreftene som nå var i bevegelse.
Noen slike tenkere fantes det heller
ikke i regjeringen. Lenger. For han som
hadde disse egenskapene, eksisterte ikke
lenger. Dette mennesket var nå dødt.
Nemlig mesterhjernen innen norsk
forsvars- og sikkerhetspolitikk: Johan
Jørgen Holst. Statsråden som
Forsvarsdepartementet ikke hadde hatt
maken til siden Jens Christian Hauge. De
to måtte komme i konflikt. En like
lovebestemt følge som konflikten med
Forsvarssjefen. Men han stod i det
minste på samme siden som Holst. I det
store bildet.
De som hadde vunnet den kalde krigen,
var i ferd med å tape den her hjemme.
For dem som hadde tapt. Noen hadde
allerede tapt stort. Det skulle bli
flere høye priser å betale.
Mye rart skulle skje med Holsts
sekretærer med tiden. I dramatiske
omstendigheter hvor omgivelsene grundig
skulle bli forledet til å tro at noe
helt annet skjedde enn det som i
virkeligheten fant sted.
Hvis du skyter noen i motsatt rasjonell
rekkefølge enn hva du normalt ville ha
gjort, lurer du også etterforskere
intuitivt til å tro at motivet først og
fremst er knyttet til de første som blir
skutt og ikke til den siste. Proffer
lurer proffer i denne bransjen. At noen
kan bli skutt utelukkende for å maskere
det virkelige forholdet og få deg til å
tro på et usant motiv, er langt utenfor
vanlige menneskers moralske og fysiske
fatteevne. Men dette er også
hemmeligheten i denne bransjen. Den er
ikke særlig hyggelig. Derfor blir det da
også operert utenfor fordommene våre.
Forutsetningen for hva vi kan tenke oss.
Da lykkes denne bransjen best. Mye skal
stå på spill for at så drastiske skritt
skal bli tatt. Kanskje det mulige tapet
av kontrollen i en hel nasjon.
At domstolene går seg vill i et slikt
villnis av speil er jo opplagt. Dette
skulle være unødvendig å fortelle. Det
samme gjelder pressen. Alle involverte
har til felles at de maskerer
virkeligheten mer og mer gjennom følgene
av handlingene sine langs tidslinjen. At
uskyldige mennesker blir sittende i
fengsel som følge av intrige- og
narrespillet som de er benyttet i for å
skjule drapet på et menneske som visste
for mye, beviser bare hvor vellykket
hele maskeradaen var. Fremgangsmåten mot
Anne Orderud Paust og meg, to av Johan
Jørgen Holsts tidligere sekretærer,
hadde visse karakteristiske trekk til
felles.
Tidligere redaktør i Arbeiderbladet,
Reidar Hirsti, omtalte partisekretærene
som vannbøflene. De gjorde ifølge ham
bare det som de fikk beskjed om, med
skylapper, uten å se seg om verken til
venstre eller høyre. Dette fenomenet
skulle jeg også få merke i Rogaland.
Hvor partisekretæren ikke var blant de
gløggeste av vannbøflene som har vært i
sving i etterkrigstiden. Kjell Sund var
en tidligere fabrikkarbeider fra
plogfabrikken på Kverneland. Men han var
styreleder for Rogalands Avis og gjorde
det som advokaten i arbeiderbevegelsen
sa. Uansett hvor motstridene beskjedene
var, like motstridende ble handlingene
som var en følge av disse instruksene.
Dette er en verden av kontradiksjoner.
Alle blir forvirret i sinnet og slår til
slutt hardt for å komme seg ut av knipen
som de er manøvrert inn i.
Hvis en vanlig sekretær i
Arbeiderpartiet er en vannbøffel, er
Thorbjørn Jagland en kjempevannbøffel.
I januar 1994 var Thorbjørn Jagland
mannen som fikk fastsatt mandatet til
kommisjonen, da nasjonalforsamlingen
fattet vedtak om å opprette en slik
kommisjon. Som altså skulle granske
overvåkningen i Norge (les
overvåkningspolitiet). Mandatet hadde
til følge at denne viktige delen av
norsk ivaretakelse av sikkerhet og min
og din grunnleggende trygghet for liv og
helse og velferd, ikke minst
valgfridommen til å leve slik vi selv
vil, ble dobbeltkrysset av dem som ikke
alltid hadde hatt statslojalitet som den
høyeste dyden. Men som sang
Internasjonalen. Som også Sovjetunionen
alltid gjorde. Selv om imperiet mente
nasjonalen. Nemlig Russland. Alltid.
Enhver er seg selv nærmest. Også
folkeslag og land er det. I hvilket som
helst slags parforhold som de skulle gå
inn i, eller bli tvunget inn i.
Men Jagland gjorde som han fikk instruks
om. Av den juridiske ekspertisen i Det
norske Arbeiderparti. I advokatfirmaet
til Jens Christian Hauge med andre ord.
Hvor Hauge selv styrte i kulissene med
stødig og presis hånd. Mens hans
nærmeste medarbeider Johan Fr. Remmen
gjorde grovarbeidet. Han har lært
teknikken. Jeg opplevde Remmen som til
tider fullstendig beruset av den makten
som kjennskap til oppskriften gir. De
fragmenterende følgene på ethvert
menneske og ethvert forhold mennesker
imellom, må være et fascinerende skue.
For den som lager disse følgene.
Jeg har ingen vansker med å forstå at
mennesket kan bli sadist og torturist.
Når omstendighetene ligger til rette. At
jeg skulle overleve og være i stand til
å nøste opp det hele, tror jeg aldri
Remmen og Hauge drømte om. I 1996.
Det er som regel vanlige mennesker som
blir de verste sadistene. ”Hvis dere
noensinne kommer ut, kan der bare
fortelle andre om hva dere har opplevd.
Ingen vil tro dere likevel,” hånlo de
nazistiske fangevokterne til jøder i
konsentrasjonsleirer. Ifølge den
amerikansk-jødiske forfatteren Elie
Wiesel. Han er fredsprisvinneren som så
sin egen søster stige opp som røyk fra
krematoriets ovner i Nazi-Tyskland. Men
Wiesel overlevde som ved et under og har
siden fremhevet budskapet om fred,
forsoning og menneskeverd til
menneskeheten.
Det noen og hver generelt, og norsk
presse spesielt, har noe å lære av, er
angrepene hans mot likegyldigheten i
slike forhold. Nøytralitet hjelper
alltid overgriperen. Aldri offeret. Sier
Elie Wiesel. Budskapet hans om at de
vondes motkrefter kan seire, er hardt
tilkjempet. Pessimisme er en luksus som
ingen jøde kan tillate seg, sa en annen
jøde, den tidligere israelske
statsministeren Golda Meir. Jeg vet
hvordan det er å være jøde. Jeg vet hva
det vil si å være utsatt for
forfølgelse, undertrykkelse og tortur.
De ondes motkrefter har slett ikke
seiret i landet som utdeler Nobels
Fredspris, Norge. Tvert om. Noe som også
var tilfelle da Stortinget ble lurt til
å lure seg selv. Hauge fulgte imidlertid
grunntrekkene: Gi litt av planen til
noen, andre deler til andre, men ikke
hele til noen. Det er Gudfarens
privilegium å sitte med den strategiske
makten som kjennskapet til hele spillet
har til følge. Dette var tilfelle også
mot meg.
Det norske Arbeiderparti selv var i
virkeligheten ikke overordnet partiets
våpen og skjold, Hauge & Co, slik du
straks feilslutter fordi du er et vanlig
menneske. Forholdet var i virkeligheten
omvendt. Det stikk motsatte. Slik det er
i denne bransjen. Omvendt av det du
tror. Tro er ikke viten, tro er likevel
en disponerende egenskap for handling.
Det norske Arbeiderparti var fortsatt i
avgjørende forhold styrt i det skjulte
fra Moskva i 1994. Slik det hadde vært
siden Einar Gerhardsen ble benyttet som
stråmann i 1945 til et de facto
statskupp med følgende demokratisk
maskering av virkeligheten samme år.
Denne kontrollen ville selvsagt ikke Mor
Russland gi opp selv om Sovjetunionen
var blitt borte. Da heller la mindre
viktige republikker gå for en stund. Som
ikke hadde direkte innvirkning på den
kjernefysiske maktbalansen med USA. Noe
Norge hadde. Ingen gir opp en gevinst
uten å bli tvunget til det. Ikke en slik
juvel i det andre imperiets krone i
hvert fall. Jeg registrerte at den eldre
og herdete, sovjetiske
forsvarsministeren senest i 1987 bare
satt og smålo av Holst en gang. Han
kjente åpenbart mer til de mest
sensitive sidene av Forsvaret vårt i
nord enn selveste eksperten Johan Jørgen
Holst. Dette sier ikke så lite. Om
hvilken kontroll Kreml hadde.
Thorbjørn Jagland skulle vise seg å være
en nyttig vannbøffel. Noe som også var
tilfelle i 1996. Ikke bare fikk han
Stortinget til å godta det mandatet som
kom på plass i siste minutt før
kommisjonen ble nedsatt 1. februar 1994
og som hadde slike følger. Han fikk også
inn Berge Furre i kommisjonen. Han var
professor i historie og en like
framstående politiker for Sosialistisk
Venstreparti som historiker. En gang
disippel av den eneste norske
politikeren som har fått Stalin-prisen
på 50-tallet, en annen pastor. Som
gjorde fredsbevarende arbeid i det som
Norsk Grafisk Forbund alltid kalte
"Parradiset”. Med to r’er. Grafikerne
så alt speilvendt likevel, dette var i
en tid med blysats i avis- og
bokproduksjonen. Så det var ikke bare
jentene som fristet. Men også tenkningen.
Berge Furre er likevel en meget
oppegående mann. At han hadde vært
overvåket som følge av den politiske
aktiviteten og den naive, kappelanske
omgangen med erklært hedenske
Sovjetunionen, Øst-Tyskland og andre
østblokkland, var åpenbart. Skulle bare
mangle. I en slik tilspisset situasjon.
Vi overvåker muslimer for langt mindre
grunn i dag.
Nå skulle Berge Furre imidlertid granske
de som hadde gransket ham. Hevnen er
søt, selv om den bør nytes kald. Men
uansett var Berge Furre gitt denne
makten som følge av at et maktforhold
mellom to parter var snudd på hodet,
speilvendt om du vil. Nå skulle i
tillegg historieprofessoren og den naive
sosialisten brukes. Igjen. Mot eget
bedre vitende. Av mesterhjernen på
Drammensveien. Pluss de enda større
mesterhjernene i Kreml. En bonde skulle
benyttes i et siste trekk på
sjakkbrettet. Av spillerne.
Berge Furre har til felles med andre
historikere og mennesker for øvrig at de
ikke kan forholde seg effektivt til en
virkelighet som blir skapt ved at
hendelse B kommer foran hendelse A. Slik
det skjer når magikere skaper
virkeligheten. De ser årsak først,
deretter virkning. Også i kildene
etterpå.
Makt generelt beror på den andres
avhengighet. Har du et barn som er
avhengig av deg, har du en enorm makt
over dette barnet. Ikke alltid tenker vi
på makt på denne måten. Men makt er slik
også. Nå var Overvåkningspolitiet kommet
i den paradoksale situasjonen at det var
avhengig av et menneske som det hadde
overvåket før. Som følge av
fremgangsmåten som var benyttet av
Stortinget. Som var lurt av Jagland. Som
var lurt av andre igjen. I et spill hvor
ingen kan vite hvem som lurer hvem.
Eller når det skjer.
Spillet med Berge Furre var et riktig
flott spill innenfor spillet, en
glitrende manøver og intrigespill av høy
klasse. Jeg bøyer meg i støvet i respekt
for den faglige planleggingen og
utførelsen, og hvordan brikken Berge
Furre ble brukt er et skoleeksempel på
hvor viktig det er å posisjonere seg i
god tid, flere år på forhånd, ha en ny
snubletråd og et nytt spark klart i det
øyeblikk som den som er sparket før,
skulle vise tegn til å reise seg igjen.
Alle gikk også på denne finten. Ikke
minst overvåkningspolitiet selv. Det var
rett og slett ikke godt nok. I faget
sitt. Men så ble det da også overfalt
bakfra. Fra toppen. I dette spillet skal
du bak enhver. Om du skal sette en kniv
i ryggen på vedkommende.
For to år senere var det gått akkurat
som planlagt, dette var jo et spill som
i grunntrekk var gjort mange ganger før,
mennesker skifter, men selve mennesket
er det samme, og vi kan aldri vite for
mye om dem. Som du nå vet. Så inderlig
vel.
Da saken mot Vidkun Quisling begynte i
lagmannsretten i 1945, hadde Jens
Christian Hauge vært i Tyskland og
hentet kompromitterende materiale som
ble brukt mot den norske fascisten. Så
veldig sterke bevis var det vel ikke
dette, men de ble i hvert fall tolket på
den måten. Data er teoriavhengige. Da
som nå. Ekte tyske dokumenter, direkte
brakt fra det tapte landet, av den store
helten fra skogen, hadde en egenverdi.
(Ingen lurte på hvorfor Hauge hadde så
godt kjennskap til tyskerne.)
Dokumentene var ferske og ga inntrykk av
kompromitterende innhold. Selv om de
avslørte stort sett bare vanlige
politiske samtaler. Quisling på sin side
hadde jo før krigen oversendt
riksadvokaten russiske referater hvor
Trygve Lie, FNs senere generalsekretær,
tilbød sovjeterne å opprette
femtekolonner i Norge. Uten at han ble
skutt for det. Eller at riksadvokaten
gjorde noe med det.
Bevis er altfor ofte farget av tid og
rom. Altfor ofte. De kan som i mitt
tilfelle underbygge det stikk motsatte
av hva de tilsynelatende underbygger ved
første øyekast. Noe som også er følgen
av denne fremgangsmåten som jeg
beskriver. Den er rett og slett genial.
Hvem som hadde hentet tyske papirer til
John Sundhagen, SUK, den gamle
læremesteren min fra
Forsvarsdepartementet, kontorsjefen til
Haakon Lie i mange år, vet jeg ikke. Men
jeg synes fremgangsmåten minner mye om
en velkjent tapt krig tidligere. Noe av
handlingsmønsteret må jo komme igjen når
du har vært med på å tape to kriger i
løpet av et liv. Det sier jo seg selv. I
hvert fall når du lykkes i å fremstå som
vinneren i dem alle. Politikk kan til de
grader være å skape illusjoner. Når du
snur virkeligheten på hodet, skapes de
beste illusjonene.
Full av kreft møtte John Sundhagen for
Lundkommisjonen og slo foraktelig i
bordet med en mappe fra STASI, det
hemmelige østtyske politiet. Den
omhandlet kommisjonsmedlem Berge Furre.
SUK hadde bare forakt for hele
kommisjonen. Men verken han eller Haakon
Lie forstod spillet som de var utsatt
for. SUK døde i 1996.
Hva som stod i denne mappen om Berge
Furre, vet jeg ikke, men det var i hvert
fall nok til at overvåkningspolitiet
innledet etterforskning mot Furre
senere. Trolig var det bare uskyldig
informasjon, STASI lagret jo
opplysninger om alle. Når du kjenner
handlingsmønsteret,
manipulasjonsteknikken som er benyttet,
slik jeg gjør nå, er det lett å se at
både Sundhagen og politiet ble lurt. Til
nettopp å handle mot Berge Furre. For
han var snubletråden som skulle brukes
nettopp mot overvåkningspolitiet. Ryggen
skulle bli knekket en gang for alltid.
Så det ikke gikk forholdene i Norge
nærmere etter i sømmene. Etter at den
kalde krigen var over. Ingen andre
utgjorde noen fare. I hvert fall ikke
pressen.
For å stanse all videre etterforskning
og få Stortinget og alle andre til å
stanse graving i forhold utover det å
fastslå gjennom 630 sider at
overvåkingspolitiet faktisk hadde gjort
det som også stod i selve navnet at det
skulle gjøre, nemlig overvåke, dette var
jo et sikkerhetspoliti, noe ethvert land
hadde og har, så måtte en hest skiftes
midt i elva. Skifte av statsminister
midt i en valgperiode var det neste som
skjedde.
Dette er et uvanlig fenomen i norsk
politikk. Likevel skjedde det i 1996. I
det samme klassiske intrigespillet som
jeg ble utsatt for, ble Thorbjørn
Jagland skjøvet stadig sterkere inn over
Gro Harlem Brundtland. Helt til hun
mistet grepet på
statsministerstillingen. Gro ble
dobbeltkrysset ut av norsk politikk.
Thorbjørn Jagland var vannbøffelen som
ble benyttet til denne jobben.
Jagland kunne brukes til mye etter det
omvendte oppgjøret etter den kalde
krigen. Da de lange knivene ble snudd
stikk motsatt av hva som normalt skulle
ha skjedd. Hvis hendelsene i Norge var
skjedd på normalt og rasjonelt vis. Ikke
som følge av fremgangsmåten til
magikeren og ”game playeren”. Hvis
Jagland noensinne har hatt
troverdighetsdetektorer, så var disse i
hvert fall kraftig undertrykt av
personlige ambisjoner og rusen av hva
han trodde som egen suksess. Jagland er
for meg et bevis for at du kan komme
langt i politikk. Om du bare ikke blir
tatt. Hauge er det største beviset.
Jeg fikk året etter et personlig brev
fra Gro. Hvor hun bedyret at hun ikke
hadde hatt noe med min skjebne å gjøre.
Jeg skrev først til henne fordi jeg
angret så sterkt på å ha skjelt henne
ut. Da det stod på som verst i 1996. Jeg
kunne ikke forstå hvorfor hun ikke kunne
stanse prosessen mot meg. Ikke hørte jeg
heller statssekretæren hennes, Martin
Kolberg, prise fagbevegelsen i disse
dramatiske ukene sommeren 1996. Han sa
ikke ordet én gang, langt mindre tre.
Mens jeg lå sammenfiltret som en
kroppslig kontradiksjon i en seng høsten
1996, og var en melankolsk stupor, et
speilbilde av hendelsene som jeg var
utsatt for, hendte det mye i Oslo. Grete
Faremo kjente jeg fra A-pressen. Hun ble
flyttet fra stillingen som ansvarlig for
overvåkningspolitiet. Jagland flyttet
henne fra Justisdepartementet til Olje-
og Energi. Nå hadde Stortinget, som var
lurt til å lure seg selv over to år før,
gått i en nye felle. Nemlig Berge Furre-
fellen. For da det ble kjent at Berge
Furre ble etterforsket av
overvåkningspolitiet på grunnlag av
informasjon i STASI-arkivene, ble de
folkevalgte sinte. Noe som selvsagt var
meningen at de skulle bli.
Stortinget ville ikke finne seg i at
overvåkningspolitiet gransket et
menneske som nasjonalforsamlingen selv
hadde utnevnt til å granske nettopp
overvåkningspolitiet. Dette var en
logisk følge av at Stortinget hadde
snudd forholdet mellom disse to partene
på hodet i utgangspunktet. Den usanne
premissen i bunn skapte denne følgen,
denne situasjonen, senere på tidslinjen.
Ingen på Stortinget hadde peiling på
manipulasjonsmetodene som ble benyttet.
Dessuten hadde overvåkningspolitiet også
gått i fellen med å innlede
etterforskning mot Berge Furre. Den
menneskelige faktor hadde virket slik
den skulle. Begge steder.
Glitrende spilt. Rett og slett
strålende. Hvilket kaos som fulgte! Alle
aktørene var fanget i villniset av
speil. I buskaset av kontradiksjoner.
Nå kom det som regjeringens gløggeste
politiker, Grete Faremo, senere har kalt
”et politisk røvertokt”. Hun var som i
en dårlig kriminalroman etterfulgt som
justisminister av Anne Holt. Et menneske
som er flink til å skrive krim, men som
ikke hadde taket på den virkelige krimen
da hun ble benyttet som brikke i
spillet. Hun var selvsagt lett å styre.
Den som kunne gjøre noe fra eller til,
stikke kjepper i hjulene, var Grete. Hun
var i første trinn av utrenskningen
flytte til et annet departement.
Nå stilte alle vannbøflers vannbøffel,
Thorbjørn Jagland, henne ansvarlig for
et brev om etterforskningen mot Berge
Furre. Som overvåkningspolitiet hadde
sendt Justisdepartementet. Men at dette
brevet først var sendt etter at hun var
gått av som statsråd i Justis, var det
knapt bare faren hennes, motstandsmannen
fra Agder, som la merke til. Magikere
skyver på fakta på tidslinjen.
"Misdirection in time". Viktig triks.
Like viktig som ”misdirection in space”.
I dette faget.
At du også kan legge til grunn en plikt
som i virkeligheten ikke eksisterer, men
bare som en illusjon, er hendelsene som
fulgte nå også et godt eksempel på.
Overvåkningspolitiet ble nemlig tillagt
en plikt til å informere departement og
storting om etterforskningsskritt. Noe
Jagland og andre beskyldte
sikkerhetspolitiet for ikke å ha gjort.
En plikt er noe du skal gjøre. En rett
er noe du kan gjøre.
Men en slik plikt til å informere fantes
ikke. Bare en usann premiss som ble
brukt til å trekke politiske
konklusjoner. I spillet. Ledelsen i
Overvåkningspolitiet forsøkte å si det,
men forvirringen var total. Så ble da
også denne vitale tjenesten fullstendig
knust av følgene av alle
kontradiksjonene som fulgte etter at den
var dobbelkrysset av sine tidligere
motstandere. Statsminister Thorbjørn
Jagland rensket ut ledelsen i
overvåkningspolitiet også. Pliktbrudd er
alvorlig, særlig brudd på plikter som
ikke eksisterer.
Nå ble Riksadvokaten nærmest beordret
til å stanse etterforskningen mot Berge
Furre. Av den nye kriminaleksperten i
Justisdepartementet. Anne Holt ble
benyttet til å dra slangen ut av hullet.
Det skal du som kjent bruke andres
hender til. Holt truet med å instruere
riksadvokaten til å stanse all
etterforskning i STASI-arkivene.
Riksadvokat Tor Aksel Busch ga etter.
Mens hans gamle venn og kompanjong helt
fra spionsaken mot Arne Treholt,
statsadvokat Lasse Qvigstad,
protesterte. Et gammel vennskap fikk et
sår som jeg ennå ikke vet om er leget.
Det gjorde for øvrig vennskapet mellom
Ap-sekretær Martin Kolberg og
partilederen Thorbjørn Jagland også som
følge av dobbelkrysningen av Gro. Dette
er en karakteristisk følge av denne
fremgangsmåten som blir fulgt. I mine
forhold var denne skadefølgen omfattende.
Når det rasjonelt umulige blir gjort
selv om det er rasjonelt umulig,
fragmenteres alt av følgene. Også
mellommenneskelige forhold. Dette er
faktisk et svært typisk kjennetegn for
denne typen politiske operasjoner.
Moderne norsk historie er full av disse
følgene. Blant annet røk forholdet
mellom Einar Gerhardsen og Haakon Lie på
samme måten. I 1996 var det imidlertid
uvanlige mange vennskap som røk. Norsk
politikk var rene spillebulen.
Har du sett filmen ”Transformers”, kan
du tenke deg hvilken uhygge og skader
som kan oppstå i menneskesinnet når
slike forhold blir virkelighet rundt
deg. Snart er et forhold det ene, snart
det motsatte og slik fortsetter det i
kontradiksjonenes dans. Ikke mulig å få
tak på virkeligheten for noen. Til noe
sted. Til noen tid.
Jeg har stor respekt for Berge Furre som
historiker. Ettersom data er
teoriavhengige, har jeg hatt glede av
informasjon fra ham. Blant annet i boken
”Vårt hundreår – norsk historie 1905-
1990”. Å identifisere et
handlingsmønster gjør at informasjon
blir relevant på en helt annen måte.
Da Norge ble medlem av NATO i 1949,
skjedde det mye rart. Igjen var det Jens
Christian Hauges "kuppliknende
fremgangmåte" som ble benyttet. At Josef
Stalin kunne ha funnet ut at Norge var
et land som kunne bli brukt som en
ekstra smart brikke i det store spillet,
i ”The Grand Strategy”, mot
hovedmotstanderen USA i den kalde krigen
som var begynt, er en mulighet så langt
utenfor normal fatteevne at ingen har
tenkt tanken. Men det bør gjøres i
stormaktspolitikken. Hvis ikke, er du
ikke lenge stor.
Josef Stalin hadde til og med sin egen
spion som sjef for den britiske
kontraspionasjen på denne tiden. Han het
Kim Philby. Utenkelig det også. På
denne tiden. Men det var utvilsomt et
kupp som var karakterisert av den
identifiserte fremgangsmåten, som ble
gjennomført. Da Norge ble medlem av
NATO. Det nordiske forsvarsforbundet som
det ble forhandlet om med Sverige, ble
bare tryllet bort. Hvordan går faktisk
både indirekte og direkte fram av Berge
Furres bok:
”Eit anna omdiskutert punkt er om
leiinga i Arbeidarpartiet prøvde å føra
landsmøtet bak lyset om kva det svenske
synet på våpenforsyningar frå USA gjekk
ut på. Det ser ut til at dei fleste
utsendingane sat med det inntrykket at
Sverige kravde at Norge skulle sikra seg
lovnad om våpen frå USA, og at det var
eit svensk vilkår for å gå med på eit
nordisk forsvarsforbund. Statsminister
Erlander, som var gjest på landsmøtet,
gjorde det heilt klart på slutten av
ordskiftet at dette ikkje var eit svensk
krav, men tvert imot eit norsk. Men det
kom fram så seint at det ikkje var tid
til meir debatt. Prøvde partileiinga å
halde landsmøtet i villreie om sjølve
hovudknuten i dei skandinaviske
tingingane, eller var det tale om reelle
misforståingar? Same kva ein måtte meine
om dette, kan det ikkje ha vore
avgjerande for utfallet. Det er langt
meir grunnleggande forhold som drog
Norge mot alliansen.”
Her kan du lese mer fra samme utdraget
av Berge Furres historiebok.
Sannheten ble snudd på hodet. Først
setter Norge fram et krav overfor
Sverige, det skjer ett sted og til en
tid. Senere på tidslinjen, et annet
sted, blir forholdet mellom partene
fremstilt som stikk motsatt. Nemlig at
Sverige har satt fram et slikt krav.
Dette danner den usanne premissen, en
forutsetning som ikke eksisterer i
virkeligheten, for den konklusjonen som
beslutningstakerne trekker. I dette
tilfelle høyeste organet i Det norsk
Arbeiderparti. I et vitalt nasjonalt
sikkerhetsspørsmål. Med kolossale følger
for ikke bare Norge. Men aller mest for
USA.
Slik kan et nordisk forsvarsforbund
trylles bort. Det ble rett og slett
dobbeltkrysset ut av historien og ble
ikke noe av. Da Norge ble NATO-medlem.
Et helt land var nå blitt Quisling. Den
største trojanske hesten som noen gang
har vært til, vil jeg tro. Josef Stalin
var et strategisk geni. Han tenkte
stort. Han lyktes også. Dette var
ekstremismens tidsalder. Med også
ekstremt smarte løsninger.
Vidkun Quisling hadde den beste
krigsskoleeksamenen i Norge før krigen.
Etter krigen var det Oddmund Hammerstad,
statssekretær i Forsvarsdepartementet og
høyrepolitiker på tidlig 80-tallet, som
hadde den beste eksamen på krigsskolen.
Hammerstad var sentral i høringene som
Stortinget holdt etter at Lund-
kommisjonen la fram innstillingen. Den
verden som Hammerstad beskrev, var fjern
for de folkevalgte. Han ble sett på som
en fremmed. Faktisk ikke riktig klok.
At Quisling er en slik foraktet mann i
Norge, gjør at vi ikke ser de
kvalitetene som han hadde. Hvis du
finner noen pluss hos ham, blir du
straks stemplet som fascist. Fordommene
spiller oss et puss. Igjen. Men at
mannen var en dyktig offiser, at han
kunne faget strategi, er neppe noen
fagfolk uenig i. Det store strategiske
bildet for Vidkun Quisling i 1940, var
at landet stod i fare for å bli delt i
to. At Russland ville okkupere Nord-
Norge av strategiske årsaker og at
Storbritannia ville besette Sør-Norge.
Av samme årsaker. Tyskland kom dem i
forkjøpet med et dristig, men klassisk
strategisk overfall. ”Hadde ikke
Quisling fått opptre, så er det kanskje
ikke så usannsynlig at Norge uten kamp
ville ha funnet seg i sin skjebne slik
Danmark gjorde”, skriver general Otto
Ruge i ”Felttoget”. Det var Ruge som
ledet den militære kampen mot tyskerne i
1940. Han hadde trolig rett. Jens Chr.
Hauge avsatte Ruge for øvrig som
forsvarssjef rett etter krigen.
I 1945 var imidlertid den strategiske
situasjonen for Norge nettopp blitt slik
Vidkun Quisling var redd for fem år før.
Men på en litt annen måte. Russerne stod
på norsk jord, i Finnmark, og formelt
sett stod resten av landet under britisk
kontroll. Tyskerne var borte fra
stormaktsspillet. USA er på denne tiden
ikke mye relevant for Norge.
Storbritannia var, men denne stormakten
var utmattet av krig, måtte snart oppgi
imperiet og strategisk kunne det bli
manipulert direkte av Josef Stalin. Som
hadde kontroll over de britisk hemmelige
tjenestene.
Russerne satt i realiteten med bukta og
begge endene i Norge. Da den nærmeste
medarbeideren til Jens Christian Hauge,
Kai Holst, oppdaget enn fryktelig
sannhet etter avhør av tyske fanger på
Lillehammer i juni 1945, var det lite
hjelp i å kontakte britiske hemmelige
tjenester. Som han arbeidet for. Holst
satt hvit i ansiktet, klar med pistolen
hele tiden i bilen fram til Stockholm.
Dit han straks dro. Fra Lillehammer.
I Stockholm ble han deretter skutt og
drept. Dagen etter at han var kommet
over opplysninger som sjokkerte ham på
Lillehammer. Kai Holst ble skutt på vei
opp trappa til et kontor som disse
britiske tjenestene hadde i den svenske
hovedstaden. Holst fikk aldri fortalt
hva han hadde oppdaget. Han ble
likvidert, og helt fram til for noen få
år siden ble hans død fremstilt som et
selvmord. Hauge har rykket ut og avvist
at han hadde noe med Holsts død å gjøre.
Da sovjetisk soldater hadde invadert
Finnmark i 1944, kom sterke krav mot den
norske regjeringen i London.
Sovjetunionen krevde blant annet tilgang
til isfrie havner. Disse kravene ble
gradvis borte utover i 1945. I 1944
hadde dessuten Sovjetunionen gitt
kommunistene beskjed om å slutte med
væpnede aksjoner og likvidasjoner i
Norge. Noe de alltid Moskva-lojale norsk
kommunister gjorde. Kontrollen var i
ferd med å bli sikret.
Da den politiske situasjonen var
"stabilisert” høsten 1945, trakk Josef
Stalin soldatene ut fra Finnmark. Dette
var tilsynelatende eneste unntaket fra
hovedregelen i Stalins atferd. Hvor
enhver militær fordel ble brukt til å
sikre seg politisk kontroll. Unntaket
kommer alltid foran hovedregelen, heter
det i jusen. Men på en annen måte her
hjemme enn vi tidligere har trodd. At
Stalin skulle være så snill mot Norge
etter krigen, er det jo bare utrolig at
vi har gått rundt og trodd på.
Jeg skal ikke gå så mye inn på
motstandskampen i Norge. Den var jo
under ingen omstendighet omfattende. Den
tyske okkupasjonen var snill i forhold
til hva som var tilfelle i andre land.
Noe som skyldes at vi stort sett
tilpasset oss tyskerne. Mange barn ble
det også ut av omgangen med tyskerne.
Hva som skjer med menneskesinnet i krig
og konflikter med følgende handlinger
hos et mennesket, har jeg beskrevet
blant annet i tilfellet Paal Berg,
lederen for Høyesterett. Som krysset fra
å samarbeide med tyskerne da de vant,
til å motarbeide dem da de tapte. Han
gikk fra å lede et regjeringsutvalg for
tyskerne i 1940 til å være sivil leder
for Hjemmefronten i 1945.
Denne transformeringen i krig er vanlig
hos alle mennesker. Dette fenomenet er
en følge av at krigens logikk er
paradoksal, ikke alltid lineær.
Fenomenet er best skildret av den
amerikanske forsvarseksperten, Edward N.
Luttwak, i boken ”Strategy, The Logic of
War and Peace” fra 1987. Johan Jørgen
Holst kalte den en ny klassiker og fikk
meg til å kjøpe boken i Washington i
1988. Luttwak skriver blant annet:
”Within the sphere of strategy, on the
other hand, where human relations are
conditioned by armed conflict actual and
possible, another and quite different
logic is at work. It often violates
ordinary linear logic by inducing the
coming together and even the reversal of
opposites, and it therefore,
incidentally, tends to reward
paradoxical conduct while confronting
straightforwardly logical action, by
yielding results ironical if not
lethally self-damaging.”
Krig fører altså ofte til at motparter
kommer sammen og til og med ombytting av
de som står mot hverandre. Slik kan krig
lede til at mennesker bytter side.
Gjennom en kontradiksjon. Dette skjer på
grunnplanet i fellesskapet, på toppen og
selvsagt også blant mennesker som
arbeider i hemmelighet. Du kan faktisk
foreta induksjoner ut fra denne loven.
Slutte deg til hvordan mennesker har
tenkt, handlet, reagert for øvrig ,som
følge av denne paradoksale logikken.
Krigens logikk. Dens følger for
menneskesinnet. Alt skjer langs en
tidslinje.
I et land som blir okkupert, er det
okkupantens motstandere i andre land som
er aktive i det okkuperte landet. De
benytter mest unge menn fra dette landet
i kampen. Irak skiller seg ikke i
prinsippet fra Norge. Det er ikke uten
grunn at vi sender 20-åringer opp i
jagerfly. Mennesket er på sitt beste i
denne alderen. Krigens stress og
følgelig slitasje er stor. Hvordan vil
den hemmelige tjenesten til okkupanten
opptre? Den vil prøve å få kontroll over
motstandsbevegelsen. For å rulle den
opp. Eller for å styre den. Eller begge
deler. Alt etter som.
Bedre å redusere antall bombeattentater
til 20 i måneden, enn å ha 100 som det
kanskje ville ha vært. Hvis ikke det var
mulig å kontrollere motstanden. Så
kynisk tenkes det innen
etterretningsvesenet i stormakters
forsvar. Abwehr og Gestapo, Tysklands
militære og sivile hemmelige tjenester,
var rutinerte og kløktige aktører. Med
en hensynsløshet og grundighet som bare
tyskere kan oppvise.
Abwehr knyttet til seg betalte agenter,
fortrinnsvis tilsynelatende gode
nordmenn. Gestapo arresterte og
torturerte de nordmennene som disse
andre betalte nordmennene fra Abwehr
anga. Vel og merke bare dem som det
passet tyskerne å gjøre dette med. Dette
var jo ikke noen C-lag som samvirket.
Selv om flere tusen nordmenn ble
arrestert, "lyktes det dog ikke Gestapo
å knekke Hjemmefronten", heter det i
offisiell norsk historieoppfatning.
Ingen har tenkt seg muligheten av at
Gestapo ikke hadde interesse av det
heller. Noe Gestapo og Abwehr neppe
hadde. Hvis de gjorde håndverket riktig:
”Bedre å arbeide med en djevel som vi
kjenner enn å tilpasse seg en ny
djevel”, sier Markus Wolf. Han var
spionsjefen for den østtyske hemmelige
tjenesten, STASI. Mannen uten ansikt.
Mesterspionen.
Dette er regelen til alle
etterretningsvesen. Slik er mennesket.
Kanskje du tenker slik i ekteskapet ditt
også. Uten å være det bevisst. Hva vet
jeg.
Du kan fragmentere motstandbevegelser
også. Når du infiltrerer. For deretter å
dobbelkrysse fragmentene, slik at du
kommer på topp. Hvis du skal infiltrere
en motstandsbevegelse, må du benytte en
av landets innbyggere. Som du har funnet
de rette egenskapene hos. Helst en
personlighetstype som logrer oppad, men
som slår hensynsløst nedover.
Hvis du lar han agitere en tid mot
okkupasjonsmakten, sender du han i
fengsel for å gi ham rette bakgrunnen.
Deretter begynner han som motstandsmann.
Når han har vunnet tillit, kan han rykke
opp i systemet ved at okkupasjonsmakten
truer hans overordnede, som den nå vet
hvem er, slik at vedkommende må rømme.
Slik krysser du deg fram og opp i
organisasjonen. Ved dobbeltspill. Mellom
agent og okkupasjonsmakt. Den siste får
også kontroll over andre stormakters
spill lettere på denne måten. I
villniset av speil.
Det er stormaktene som trekker i trådene
til enhver tid. De unge guttene som blir
benyttet i spillet, er bare stråmenn. De
unge guttene som utgjør motstandskampen
i et okkupert land, jobber selvsagt ikke
for en eksilregjering, men for
etterretnings- og sikkerhetstjenestene
til de stormaktene som bekjemper den
stormakten som okkuperer. Ofte for flere
av disse andre stormaktene samtidig.
Noen unge innfødte menn arbeider for
også den stormakten som okkuperer, og
som vil ha kontroll og styring over
motstanden mot okkupasjon og de andre
stormaktenes spill. Disse unge mennene
er selvsagt de mest skruppelløse,
herdete og etter hvert også best
skolerte i dobbeltspill. Eldre
besteborgere som høyesterettsdommere og
andre som hopper på den vinnende siden
til slutt, er kakepynt og tjener bare
til å maskere de virkelige
maktforholdene. I dette villniset av
speil. De er ikke relevante i annen
sammenheng. Verken før eller siden.
Når en stormakt taper, kan en annen
stormakt glatt overta den tapende
stormaktens agent. Ingen moral gjelder.
Bare hensynsløshet og dyktighet blir
verdsatt. Viktigst er likevel interesser.
I et slikt tilfelle så likvideres alle
som kan vite noe om overgangen. Alle
andre begrunnelser blir brukt enn den
sanne. Den beste begrunnelsen som
maskererer det virkelige forholdet, er
selvsagt at de likviderte var en fare
for motstandskampen og frigjøringen av
landet.
I Norge var det vel ikke mer enn vel
hundre mennesker som sovjetrusserne
måtte skyte for å sikre en trygg
bakgrunn for den hovedagenten som de
overtok fra tyskerne. Dette er et lavt
tall i sovjetiske øyne på den tiden.
Den offiseren som i virkeligheten er den
infiltrerte agentens føringsoffiser så
lenge okkupasjonen pågår på et tidligere
stadium av krigen, sier agenten bare er
en verdifull kontakt hos fienden. Som
bare han kan snakke med. Da blir
enfoldig unge kolleger lurt. Når krigens
logikk får mennesker til å snu, kan
dette samarbeidet mellom agent og
okkupant få en annen karakter. Noe som
gjenspeiler seg i forholdet mellom
føringsoffiser og agent. I en
overgangsfase kan et menneske både i
krig og kjærlighet dobbeltkrysse og
trippelkrysse og mer mellom flere
mennesker og stormakter. Dette
menneskelige fenomenet vet du ubevisst
av egen erfaring, jeg bare gjør det
eksplisitt for deg nå.
Krig har til følge at motparter kommer
sammen, ja til og med bytter plass.
Noe mer skal jeg ikke skrive om
verdenskrigen i denne omgang. Som du har
lært i disse artiklene, er det i
buskaset av kontradiksjoner, mulig å
holde for sant et uendelig antall
motstridende forhold til samme tid. Når
du gjør det, vil du bli tvunget til å
tenke skarpt. Skal du snakke usant, er
du kort. Ellers taus. Det er ikke for
ingenting at kontraspionasjen er på
utkikk etter mennesker som oppfører seg
merkverdig i forhold til andre
mennesker. Dette fenomenet er nemlig en
uunngåelig følge av det livet som dette
mennesket lever.
Jeg har ikke i disse ti årene med jakt
på løsningen av mine egne forhold, bare
lært meg å ta vare på detaljene, så tar
detaljene vare på resten. Jeg har også
lært meg å legge merke til det som ikke
skjer, særlig når det skulle ha skjedd
som følge av naturlige årsaker, men så
hender det ikke likevel. Jeg har også
som utøvende politiker spesielt lært meg
å legge merke til stormakters bruk av
symboler. Når Thorbjørn Jagland verken
som statsminister eller utenriksminister
blir invitert på offisielt besøk til
USA, forteller det meg mye om hvordan
denne fremste av våre allierte har sett
på ham.
Russland holder i disse dager den
største marineøvelsen siden den kalde
krigen. Til og med det eneste operative
hangarskipet deltar. Manøvrene skjer så
langt sør i Norskehavet som utenfor her
i Sogn og Fjordane og i området ved
Shetland. Jeg sitter her og skriver
disse linjene om følgene av den kalde
krigen. Hvor jeg avmaskerer Jens
Christian Hauge og avslører den brutale
sannheten i stormaktsspillet. I den
vestlige delen av den siste
sovjetstaten. Denne store
maktdemonstrasjonen fra russerne begynte
20. august. Den skal holde på til 20.
september.
Den skjer foran et stortingsvalg, og alt
dette forteller meg mye. Ikke bare fordi
jeg er gammel forsvarspolitiker, men
fordi jeg vet hvilken makt sann
informasjon kan ha. Når den kommer ut
til rett tid. Noe den som regel ikke
gjør. For nordmenn flest er denne
øvelsen bare en melding mellom mye
musikk på radioen. Bare kjent fordi
russerne mister et fly. Maktbruken er
neppe bare fyllstoff mellom
musikkinnslag for den norske
regjeringen. Selv om den ikke sier noe
utad. President Vladimir Putin er en
statssjef som kan vise makt. Han kan
også bruke den. Norge er et lite land i
verden. Spillet går sin gang. Som det
alltid har gjort. Det er alltid makta
som rår. Men som de færreste forstår.
Før realitetene innhenter dem. Norge har
vært, er, og blir en brikke i spillet
mellom store.
Sannheten har vært kjent for innvidde i
flere år allerede. Både i øst og vest.
Nå forteller jeg den til alle. Ikke bare
til Den norske Stat indirekte gjennom
prosesskriv. Slik jeg gjorde i 2002 og
2003. Da stormaktsspillet ble avslørt.
Fordi jeg bare parallellførte funn fra
mange års etterforskning i egne forhold
til andre forhold. I så vel nasjonale
som internasjonale forhold. Alt er
enkelt. Så enkelt og opplagt at det kan
være flaut. Når først hemmeligheten er
avslørt. Men veien fram er alltid lang
og smertefull.
Jeg har fortalt sannheten. Usminket og
rå. Selv om jeg vet at følgene av at den
store konspirasjonen lykkes, er at ingen
som har medvirket til å skape den, er
interessert i å få ødelagt integriteten
en gang til. Da heller beholde
usannheten og dermed undertrykke
sannheten som en følge av det første
forholdet. Det er jo det djevelsk
geniale med hele opplegget. Slik kan til
slutt en hel nasjon få vanskeligheter
med integriteten.
Usannhet utelukker sannhet. Like mye som
sannhet utelukker usannhet. Vanskelig å
komme seg rundt og tilbake igjen også.
Uten å skade seg selv. Selv om vi
mennesker har en fantastisk evne til å
skifte skinn som ormen. Noen bedre enn
andre.
For nesten alt dreier seg om mennesker.
Vi kan aldri vite for mye om dem.
Nei, vi kan ikke det. Jens Christian
Hauge sa det presist. Han tenkte skarpt.
Ingen skal ta fra ham det.
Men akkurat dette fenomenet i
menneskesinnet kjenner jeg nå godt til.
Bedre enn de fleste. ”Ikke la små
mennesker ødelegge din dag!” var et råd
som landsfaderen Einar Gerhardsen brakte
videre til andre i arbeiderbevegelsen.
Jeg har også plukket det opp. Noen løver
hist og pist skremte heller ikke Don
Quijote. Han smilte bare umerkelig da
han sa det, ifølge forfatteren
Cervantes. Den enslige ridderen Don
Quijote var ikke så gal som alle trodde,
og stadig flere fikk sympati for ham.
Don Quijote fikk imidlertid vansker
etter en tid med å skille mellom fantasi
og virkelighet, og denne opplevelsen har
også jeg hatt. For i den virkeligheten
som alle ble narret til å holde for sann
overfor meg i altfor mange år, var jeg
selv fragmentert i to motstridende
identiteter. Til enhver tid. Det usanne
forholdet som ble hevdet først på
tidslinjen, holdt på å bli sant senere
på den samme tidslinjen.
Jeg var i mellomtiden både ikke til og
til. I den verden som var en evig kamp
mot vindmøller, men som til slutt hadde
til følge at jeg til og med forstod
hvorfor den kultiverte KGB-sjef Jurij
Andropov og senere sovjetiske statsleder
på 80-tallet, hadde en statue av Don
Quijote på kontoret. Nok av dem som
måtte slåss mot vindmøller innenfor
dette systemet som følge av
fremgangsmåten. De politiske attentatene
stod i kø. Jeg er heller ikke alene i
Norge om å bli utsatt for et politisk
attentat. Med disse smarte midlene.
Ikke noe var lenger virkelig, bare
fiktivt, i den verden som fellesskapet
rundt meg ble tvunget og narret til
holde for sann overfor meg. Fra den
dagen manipulasjonen begynte i
begynnelsen av 1996. Dette speilbildet
av meg selv var fragmentert og usant.
Jeg måtte likevel forholde meg til det.
Hos stadig flere. Med en snøballs
kumulative effekt hadde jeg fått et
formelt opphør på feil side av
tidslinjen. Denne formelle usanne
konklusjonen tvang nesten premissen, et
menneske av kjøtt og blod, i samsvar
med seg selv. Da denne konklusjonen ble
hevdet med stadig større tyngde.
Jeg var i altfor lang tid en død levende
som en følge av at usannheten ble lagt
over sannheten på denne måten, ikke en
levende død, som du vanligvis vil si.
Også dette forholdet var stikk motsatt
av den vanlige rasjonelle slutningen som
mennesker gjør. Utenfor villniset av
speil. Eller kontradiksjoner.
Den virkeligheten hvor kontradiktoriske
fiksjoner ødela livet mitt og nesten
gjorde det slutt, er nå et tilbakelagt
stadium. Jeg er igjen et helt menneske,
men kan aldri bli det samme. Jeg er
likevel et menneske som enten kan være
til eller ikke til, eller omvendt
formulert; ikke til og til, i hvert fall
hos meg selv i det minste, om enn ikke i
omgivelsene ennå. Igjen er jeg av hel
ved. Slik Haakon Lie likte meg.
Fortsatt er jeg til. Jeg går i en
olabukse og en t-skjorte og ser faktisk
yngre ut enn mine femti år. Få eller
ingen vet hva jeg har vært gjennom. Få
eller ingen vet hvem jeg har vært, enten
det er i hel tilstand fra tidligere liv
eller fragmentert, i oppløst tilstand
fra den tiden som jeg ble tryllet bort
som menneske og sjefredaktør. De ser nå
bare et menneske som er til. Slik som
alle andre mennesker. Heldigvis. Men
ingen vet når jeg ble tidligere
sjefredaktør. For jeg ble bare tryllet
bort. Slik lages også folkefiender. Både
før og nå.
Hva hjelper det vel å si at Keiseren
ikke har noen klær på? Når heller ikke
andre i keiserdømmet har det lenger?
Bedre å gå nakne hele gjengen. I en
skapt konspirasjon av en nasjon. I den
skjulte arven etter Josef Stalin. I en
felles arvesynd. Den eneste storheten
som denne nasjonen har i virkeligheten,
er storheten som trojansk hest. Ikke
uten grunn at vi har gitt verden ordet
quisling. Noe mer har vi neppe heller å
gi.
Av og til er ting så store at vi ikke
ser dem. Eller vi lukker øynene og ikke
vil. Selv om andre for lengst har sett
det. Slik kan det skapes et nasjonalt
selvbedrag. En trojansk hest er det
samme som en femtekolonne, en hemmelig
styrke som listes inn på motstanderens
område. En klassisk krigslist. Den kan
altså gjøres riktig stor, denne
krigslisten. Du må bare tenke stort nok
i utgangspunktet.
Når Josef Stalin var så dyktig at han
klarte å overta den britiske
etterretningstjenesten, altså de
hemmeligste tjenestene i en imperial
verdensmakt på den tiden, og deretter
stjele den største hemmeligheten, nemlig
atombomben, fra den kommende
supermakten, USA, var han selvsagt
dyktig nok til i virkeligheten å overta
kontrollen over lille og naive Norge. En
nasjon uten egen utenrikspolitikk i mer
enn knappe førti år, og som oppfylte
alle standardvilkår for at det kunne bli
gjort statskupp våren 1945.
Disse klassiske forutsetningene
beskriver den amerikanske strategen,
Edward Luttwak, glitrende i håndboken
"Coup d’Etat” fra 1967. At Josef Stalin
senere plasserte hele landet som en
trojansk hest innenfor NATO, i det
virkelige stormaktsspillet mot USA, var
et mesterlig trekk. Det gode ble snudd
til det stikk motsatte. Nok en gang. Jeg
forstår det rasjonelle grunnlaget bak
fenomenet McCarthy i USA på 50-tallet.
Ingen problemer.
Denne heksejakten på kommunister var en
virkning av en årsak som jeg har gjort
grundig rede for i disse artiklene.
Nemlig den utrolig avanserte, sovjetiske
fremgangsmåten og dype spillet for å
undergrave og knuse vestlige mennesker
og vestlige verdier. Ofte i nettopp
denne rekkefølgen. Ingen som ble utsatt,
enten det var enkeltmennesker eller små
og store nasjoner, hadde mulighet til å
få tak på virkeligheten. Da slår
mennesker og nasjoner vilt tilbake til
slutt. I maktesløshet og desperasjon.
Mccarthyismen var et slikt menneskelig
fenomen. Da kan overgrep skje.
Frykt oppstår ikke minst når du ikke er
dyktig nok til å identifisere fienden.
Se faren slik den virkelig er. Jeg har
ikke minst sett det som hjortejeger. Hos
hjorten. En av de slueste motstanderne
som mennesket kan stå overfor. I det
naturlige buskaset. Jeg vokste opp
nærmest som en indianer i en bygd uten
vei i Sunnfjord. Jeg kjenner naturen til
både katt og rev. Mindre til bjørnen.
Hvis jeg ikke undertrykker maktmennesket
i meg, må jeg bare bøye meg i støvet for
både Josef Stalin og Jens Christian
Hauge. De var begge barn av sin tid. De
var faglig dyktige. Ingen kan ta fra dem
det. Ingen er bedre nordmann enn Jens
Christian Hauge. I hvert fall ikke
offisielt. For ingen andre nordmenn har
mottatt borgerdådsmedaljen. At sannheten
kan være stikk motsatt, er en mulighet
utenfor fordommene våre.
Borgerdådsmedaljen fikk Jens Christian i
1995. Av Gro Harlem Brundtland. Som han
iskaldt dobbeltkrysset med Thorbjørn
Jagland ett år senere. Ikke bare er
utakk verdens lønn, hensikten helliger
også midlet. Alltid.
Alltid. Alltid. Alltid.
Verden er nemlig rå, men hjerteløs.
Ikke alltid. Heldigvis. Glem alle triste
dager, men aldri en morgen med ømhet.
”Oubliez les jours de tristesse, mais
jamais un matin de tendresse”.
Les neste artikkel: "Sannheten om Jens Chr. Hauge"
|
|
