”Jeg kunne glatt ha fått jobben som Meedby fikk som leder av LO’s juridiske kontor. Da Nordahl fikk rede på henvendelsen fra Seweriin, ble han brutal. Ikke tale om, ga han som direktiv til John Wivegh! Om det forelå noe fra ”høyere hold” vet jeg ikke. Wivegh var etter min mening en særs intelligent mann. Vi kom godt ut av det med hverandre. Han tilhørte den kategori fagforeningsledere som uten utdannelse kunne måle seg med nesten hvem som helst. Hans intelligensressurs, hans erfaring fra arbeidsliv og kamper, gjorde ham til litt av en ”ener”. Du vil sikkert forstå når jeg sier at han ikke var ødelagt av borgerlig skolegang, og dertil var han svenskfødt. Det ga ham en egen selvfølelse. Nordahl forsøkte alltid å holde ham nede. Han var for farlig – for venstrevridd, ville man si i dag. Wivegh tok lite hensyn til ”direktivet” fra Nordahl, men han advarte meg av hensyn til mine dager fremover. Jeg sa derfor nei. Noen dager senere satt jeg en dag på kontoret da jeg fikk en oppringning fra statsministerens kontor. Om jeg kunne innfinne meg hos Gerhardsen umiddelbart? Jeg var da styreformann i ”Finansieringsinstituttet for Bergensbanens forkortelse”, og hadde hatt meget av det reelle og daglige arbeidet. Planen hadde vunnet adskillig popularitet og Fritz Rieber som drivkraft var nesten uimotståelig. Altså bort til Gerhardsen. Jeg hadde truffet ham i helt private selskaper noen ganger. Rolf kjente jeg langt bedre. Gerhardsen innledet med å snakke om vanskeligheter med Varmann. Jeg mener den dag i dag å huske at han roste Varmann for hans folkelighet osv. Men Varmann var prest og vant til å love, riktignok det som kom i   ”den neste tilværelse”. Nå hadde han reist land og strand rundt og allerede lovet bort tre samferdselsbudsjetter. Vår samtale fikk et lite avbrekk fordi Jens Christian Hauge kom inn av døren, så vidt jeg husker uten å banke på. Han var også litt heseblesende. ”Nei men – sitter du her”, sa han til meg (eller noe lignende). Jeg sa etterpå til Wivegh at det var dårlig skuespill. Nåvel: Man trengte en vaktbikkje på Varmann. Det måtte jeg påta meg. Men man var helt klar over at Varmann måtte skiftes ut. Det ble nevnt i løpet av to-tre måneder. Hvis jeg klarte å mestre ham i den perioden, var jeg sikker på få plassen etter ham. En så det politisk hensiktsmessig å nyte noe godt av Bergensbane- planens popularitet. Hauge var ytterst sjarmerende og spilte også på        ”juridisk-kollegiale” strenger. Jeg var jo relativt ung og ble selvsagt imponert. Dog hadde jeg fornuft nok til å be om en dags betenkning. Det er mulig at jeg ba om en viss garanti (forsvarerjobb) – men det husker jeg ikke. Jeg finner det ikke sannsynlig. Jeg er derimot så illusjonsløs at jeg tror det er noe G. og H. (Gerhardsen og Hauge) har villet bruke som overtalelsesmiddel og har fortalt Varmann. Han hadde vært meget elskverdig med oss i                       ”Bergensbanen”. Jeg forlot møtet litt sjokkert. Dels var sjansen til å bli statsråd overveldende, men jeg hadde, erindrer jeg, såpass moralsk ballast, at jeg reagerte på å skulle tjenestegjøre under en gladlynt, men uvitende, Varmann i flere måneder for så å ta hans plass. Jeg gikk direkte til Wivegh – noe jeg under enhver omstendighet måtte gjøre pga. oppdragsavtalen min. Om han eller jeg brukte uttrykket ”dolke i ryggen”, husker jeg ikke. Sikkert er det at W (Wivegh) ga meg en innføring i politikkens irrganger som jeg aldri har glemt. W (Wivegh) verken rådet til eller fra. Han lot det være mitt eget valg, men han sa: Du står ved en korsveg. Vil du velge politikken eller advokatkarriere. Du kan sikkert være garantert jobber i tiden fremover om du politisk ikke vil slå an. Men husk at iallfall noen vil huske forholdet Varmann og deg. Neste dag ringte jeg Gerhardsen og sa nei – antagelig innpakket i ord om fagbevegelsen og behovet for jurister osv. Ja, dette var mitt møte med ”de store”. Jeg vil ikke påstå at det gjorde meg særlig godt. Min tillit til politikk fikk en liten knekk, men det har kanskje hjulpet når jeg senere har vært borte i autoriteters handlemåte.” Utdrag fra brev til tidligere justisminister Jens Haugland fra høyestrettsadvokat Alf Nordhus, datert 2. september 1986, gjengitt i boken Dagbok fra Løvebakken” av Jens Haugland (Det Norske Samlaget 1988) (Mine uthevinger) Saksopplysning: Rolf som Nordhus referer til, var bror til Einar Gerhardsen. Han ble benyttet til å plante informasjon blant annet hos Arve Solstad, tidligere ansvarlig redaktør i Dagbladet. Solstad skapte seg en karriere som politisk journalist i stor grad som følge av denne kilden.