Norge 100 år:
De gode
og dårlige
nordmenn
Fjerde artikkel
”Mitt navn er Pavel Anatolievitsj Sudoplatov.
Jeg forventer ikke at du skal ha hørt navnet
før, for gjennom 58 år var det en av de best
bevoktede hemmelighetene i Sovjetunionen.
Jeg var ansvarlig for henrettelsen av Trotskij,
og under andre verdenskrigen stod jeg i spissen
for geriljaoppdrag og desinformasjon i Tyskland
og tyskokkuperte områder. Etter krigen fortsatte
jeg å lede et nettverk av agenter i utlandet,
som hadde som oppgave å drive sabotasje på
amerikanernes og NATOs installasjoner i tilfelle
krig. Jeg hadde også ansvaret for Sovjets
spionasje i De forente stater og Storbritannia
med sikte på å få tak i atombombens
hemmeligheter”
Pavel Sudoplatov, KGB-offiser
med ansvar for spesielle oppdrag og spionasje
Fra hans bok ”Den røde terror”
Historien om sovjetsystemets hemmelige tjenester
Aventura 1994
”Dette er den mest sensasjonelle, den mest
overveldende og på mange måter den mest
informative selvbiografien som noen gang er
kommet fra det stalinistiske miljøet”
Robert Conquest
Amerikansk historiker,
ekspert på Stalin
***
Da den kalde krigen var over og
Sovjetunionen kollapset i 1991, kom
det i de første årene ut en god del
informasjon som før var ukjent fra
Kreml. Mye av denne informasjonen
bekreftet bare hvor gode sovjeterne
var på spionasje og hemmelige
operasjoner. Hvor langsiktig de
arbeidet, hvor intelligente og
skolerte de var, de som arbeidet på
toppen av KGB, i den militære
etterretningsorganisasjon GRU, i det
østtyske STASI og
søsterorganisasjonene deres.
Informasjon bekreftet også en
hensynsløshet som lå utenfor den
vestlige borgers alminnelige moralske
og fysiske fatteevne. De opererte ofte
utenfor forutsetningene for tenkningen
vår her i vesten. Noe som var mye av
hemmeligheten bak det faktum at de
lyktes så godt.
Det var ikke som følge av de hemmelige
tjenester at de tidligere
kommunistlandene tapte den kalde
krigen. Dette var skremmende gode
etterretningsorganisasjoner som også
fulgte godt med på hva vi foretok oss
i Norge. Det hjelper ikke for USA å ha
hangarskip for milliarder av kroner
hvis skipperen viser seg å være agent
for et annet land. Eller det viser seg
at styrmannen har denne rollen og
skipperen i virkeligheten bare er en
stråmann som blir manipulert ut over
sidelinjen straks det oppstår fare og
satt tilbake på broen igjen når faren
er over.
Den menneskelige faktor er nemlig
avgjørende. Overalt. Nesten alt i
livet dreier seg jo om mennesker. Vi
kan ikke vite for mye om dem.
Nei, vi kan ikke det.
Derfor er det om å gjøre å vite mest
mulig om menneskesinnet i dette
urgamle spillet. I et spill hvor det
gjelder å komme bak nakken til fienden
hele tiden, hvor han alltid er og vil
være mest sårbar, vinner den som er
best i håndverket. For etterretning er
et håndverk. Det er en vitenskap
faktisk. Hvor store ressurser er blitt
satt inn til alle tider. Det er et
spill hvor det hele tiden er hauk over
hauk og hvor ingen av haukene under
noenlunde likeverdige forhold kan være
sikre på hvem som er over og hvem som
er under. Der de jager hverandre i den
usynlige flukten.
Etterretning er ikke bare å hente inn
informasjon, analysere den for å finne
ut hva som skjer i virkeligheten og
deretter distribuere dette bildet til
de som skal ha det.
Det er også på påvirke virkeligheten
hos andre som har politisk, militær
eller annen makt. Uansett dreier det
seg om mennesker. På begge sider.
Nå er det mye som ikke er kjent. De
mest sensitive operasjonene og de mest
hemmelige teknikkene blir beskyttet
som skatter av alle stormakter. Hvilke
hemmeligheter som USA klarte å sikre
seg fra STASI, det østtyske hemmelige
politiet, da muren falt sammen i 1989,
er det ingen NATO-allierte som vet.
Det er likevel en kjent sak at USA
sitter på lister over viktige
mennesker i Vest-Europa som arbeidet
for STASI. Uten at Norge eller andre
får vite noe. Ingen skal ha illusjoner
om at USA som en stormakt stoler mer
på allierte enn det landet strengt
tatt må for å få den hjelp landet
trenger.
Russlands første president etter
sovjetsammenbruddet var Boris Jeltsin.
Han forteller i memoarene om hvilke
dokumenter han fant i safen til
generalsekretær Gorbatsjov da han
overtok det aller helligste kontoret i
Kreml. Disse hemmelige papirene fra
den ene sovjetiske topplederen etter
den andre fortalte om ting som ifølge
Jeltsin ville ha vakt sensasjoner i
vestlige land i ukevis. Så du må ikke
tro at alt er kjent. Det vil neppe bli
det heller.
Nå er ikke åpenheten så stor i
Russland som den var før. Russland
styres i dag i stor utstrekning av
folk med bakgrunn fra den tidligere
sovjetiske etterretningstjenesten og
den russiske etterfølgeren. President
Vladimir Putin ble som ung
etterretningsmann opplært av general
Gennadij Titov i KGB i Øst-Tyskland på
slutten av den kalde krigen. Titov var
en av de mest hensynsløse generalene i
KGB, han var føringsoffiser for den
spiondømte Arne Treholt. Som siden har
lykkes å fremstille Titov som en snill
og velmenende mann i fredens tjeneste.
Titov var jo ikke en gang KGB-offiser,
men ”sovjetisk diplomat med KGB-
bakgrunn”. Ifølge Treholt.
I vestlige etterretningsorganisasjoner
er Titov kjent som et av de største
svina som fantes hos KGB. Han benyttet
de midler som var nødvendige, om det
så var fysisk tortur. At Treholt har
lykkes med å skape et inntrykk av
sovjetiske etterretningsorganisasjoner
som spesielt kultiverte og
siviliserte, er beklagelig. For det er
langt fra sannheten. Langt fra
virkeligheten. Den militære
etterretningsorganisasjonen GRU
henrettet for eksempel forrædere ved å
brenne dem levende i et krematorium.
De ble skjøvet levende med bena først
inn i ovnen. Sakte.
Om det var diplomater med GRU–bakgrunn
som gjorde det, vet jeg ikke. Her i
landet dømmer vi bare landsforrædere
ved å bruke loven feil vei på
tidslinjen når vi skal avrette dem. Så
noe har vi lært av teknikken med å
gjøre ting kontrært og i motsatt
rasjonell rekkefølge. Det er utrolig
hvor gode og selvlærte noen unge
norske menn i tjueårsalderen ble under
krigen her hjemme. På egen hånd. De
kom bare ut av svarte skogen etter
krigen som fullærte gangstere og kunne
nesten alle Hitler, Stalin og Al
Capones håndgrep. Det er typisk norsk
å være god. Noen gode nordmenn hadde i
hvert fall lært å dra slangen ut av
hullet med annen manns hånd. Alltid.
Noe av den meste interessante
informasjonen som er kommet fra det
tidligere Sovjetunionen, er å finne i
Pavel Sudoplatovs bok ”Den røde
terror”. Dette er en bok som vakte
oppsikt da den kom i 1994. Boka er
full av solid stoff. Et enestående
dokument. Sudoplatov arbeidet på
kontoret for spesialoppdrag, en
eliteavdeling innenfor den sovjetiske
etterretningsorganisasjonen. Den svært
hemmelige karrieren falt sammen med
Stalins 30 år lange styre i
Sovjetunionen.
At han fortalte om karrieren før han
døde, er et stort bidrag til
historien. Den amerikanske
historikeren Robert Conquest som har
spesialisert seg på Stalin og
utrenskningen som han anslår til å
omfatte 30 millioner døde, sier i
forordet til ”Den røde terror” at
Sudoplatov faktisk står fram som en av
de mest verdifulle av alle mulige
kilder for sentralt stoff fra hele
perioden da stalinismen sto på sitt
høyeste.
Sudoplatov hadde direkte kontakt med
de fleste i det stalinistiske
ledersjiktet. Han hadde et møte med
Jesjov, sjefen for NKVD (forløperen
til KGB), som da stod for fall: Han
hadde hyppige møter med etterfølgeren,
Berija. Han var i møter med Stalin
flere ganger og fikk instrukser fra
ham om mordene på Konovalets og
Trotskij, og senere fikk han høre om
en plan om å drepe Tito. Han traff
andre i høye stillinger, blant dem den
senere generalsekretæren Khrusjtsjov
og utenriksminister Molotov.
Det er i sannhet en spennende bok,
full av interessante nye opplysninger,
og en av opplysningene som vakte
oppsikt hos mange vestlige eksperter
på Sovjetunionen, var tydeligvis ikke
så viktig for Sudoplatov selv. Kanskje
fordi han var en så inngrodd del av et
system hvor dette forekom ofte. Derfor
kommer opplysningen nærmest i en
bisetning. Men det er denne
informasjonen som er av særlig stor
betydning og relevans for denne
artikkelen som skal handle om
dobbeltkrysningene i norsk politikk
gjennom halvparten av landets femti år
lange historie. Nærmere bestemt innen
Arbeiderpartiet og resten av
arbeiderbevegelsen.
Sudoplatov forteller:
”I 1938 var frykten til å ta og føle
på. Sergej Spiegelglass, nestleder i
NKVDs direktorat for
utenlandsetterretning, ble mer og mer
dyster for hver dag som gikk. Han
sluttet å tilbringe helgene sammen med
meg og andre venner i direktoratet
Plutselig en dag i september 1938 ble
det rapportert at Jesjovs sekretær
hadde skutt seg under en båttur på
Moskvaelven. Et gåtefull direktiv ble
distribuert om at heretter var ingen
arrestordre gyldig uten signaturen til
Berija, Jesjovs nestkommanderende.”
Slik begynte altså utrenskningen av
NKVD-sjefen Jesjov. Først ble han
brakt ut av balanse ved at den
nærmeste medarbeideren, sekretæren,
enten var blitt skutt og utgitt for
selvmord eller hadde skutt seg selv.
En mulighet som er nærliggende for meg
å tro av personlig erfaring, er at hun
eller han kunne ha blitt manipulert så
kraftig en tid at hun ikke visste
verken ut eller inn og mistet hodet og
faktisk tok sitt eget liv. Jesjov ble
i hvert fall plutselig dobbeltkrysset
av sine egen nestkommanderende, Berija.
Forholdet mellom dem ble snudd på
hodet. Den viktigste retten som Berija
kanskje hadde, nemlig retten til å
utstede arrestordre, og det var det
umåtelig mange av hver dag på den
tiden, var som første skritt i
urenskningen indirekte gitt til hans
nestkommanderende. Ved at han måtte
kontrasignere dokumentet for at det
skulle være gyldig og ha til følge
arrestasjon av noen.
I løpet av noen uker hadde imidlertid
Berija overtatt alle rettighetene
hans. Det var full utrenskning av
kretsen rundt Jesjov med grunnlag i
falske anklager om å ha forrådt
partiet. Forræderi er svik, bedrag.
Du må være god i bedrag for å begå det
perfekte svik. Også når det gjelder
landssvik.
Teknikken med å gi noen en rett til en
stilling som tidligere også er gitt
til en annen, med den følge at den
siste som har fått retten, utelukker
den første som har fått retten
tidligere på tidslinjen, slik at den
siste blir den første, er et
karakteristisk trekk også i norsk
etterkrigshistorie. Dette er samme
opplegget som jeg selv ble utsatt for
som sjefredaktør i Rogalands Avis i
1996. Men da hadde Sovjetunionen vært
offisielt dødt i fem år allerede. Men
alt henger sammen med alt. Som Gro
Harlem Brundtland en gang sa. De
karakteristiske trekkene ved en
fremgangsmåte kan finnes igjen
nasjonalt og internasjonalt. I fortid
og samtid. Og helt sikkert også i
fremtid.
Double crossing, eller dobbeltkrysning
på norsk, betyr snylteri, lureri.
Direkte oversatt fra engelsk. Når en
person i en stilling blir
dobbeltkrysset med en annen, blir
omgivelsene tvunget og lurt til å
forholde seg til den som er gitt
retten til stillingen sist. På
bekostning av den som var gitt retten
først. Etter hvert som aksepten fra
andre foreligger og de handler ut fra
den nye forutsetningen, medvirker de
til å undertrykke den som i
virkeligheten har den sanne retten til
stillingen. Den uvirkelige blir den
virkelige. Den virkelige blir den
uvirkelige. Gjennom en kontradiksjon.
Det er en lammende form for angrep.
For mennesket som blir utsatt for det
tror ikke sine egne øyne eller ører.
Så vilt og uvirkelig oppleves det. Som
regel kommer angrepet som lyn fra klar
himmel. Selv om vedkommende kanskje
merker uro rundt seg. Dette er fordi
et sentralt element i fremgangsmåten
består i å manipulere omgivelsene for
å ramme indirekte. Denne oppmykningen
av omgivelsene skjer først. En fast
oppskrift for avansert manipulasjon
følges. Virkeligheten blir umulig å få
tak på for offeret, og forsøkene som
det gjør, danner bare grunnlag for nye
manipulasjoner.
Såkalte klandestine metoder utnytter
maksimalt menneskers grådighet og
svakhet. Det siste uansett hvilken
svakhet som det er. Helt uten hensyn.
Det første, grådighet, kan være
grådighet på penger, sex eller makt.
Noe av det farligste er å bli
forelsket, for en mann som er
forelsket har mistet stoltheten og med
den fornuften, er mafiavisdommen som
ligger til grunn. En slik svakhet kan
utnyttes av fienden. Når det er
hensiktsmessig av andre grunner. En
bedragerioperasjon trenger et sant
faktisk grunnlag som begynnelse. Det
er regelen. Ofte er denne grunnen
lettest å finne privatlivet som
operasjonen er rettet mot. Ethvert
tabuområde innbyr til slikt spill.
Den som farer med usannhet, setter oss
i fare. Vi kan beskytte oss mot fysisk
angrep. Men ikke mot usannhet. Denne
fremgangsmåten som jeg beskriver her,
er psykisk terror på det verste. Du
blir brutt ned og går med på hva som
helst til slutt. Du kan innrømme ting
som du ikke har gjort. Ingen problem.
Blir du deprimert nok, tar du på deg
all skyld for å slippe det
uutholdelige presset. Til og med døden
kan du hilse som en befrielse. Derav
de mange usanne tilståelsene under
Moskva-prosessene også. Akkurat samme
prosedyren ble fulgt. Terror har frykt
til følge. Det er terrorens innerste
kjerne.
Dessuten: Straff en, så gir du en
lærepenge til hundre. Norske
redaktørers mot, og i særdeleshet ikke
i A-pressen, steg ikke akkurat da de
så og opplevde hva som hendte meg. De
holdt hodet lavt og snek seg ut. Etter
å ha løpt på nærmeste fjelltopp da det
smalt. Våren 1996. Tidligere hadde de
heist fanen for redaktør- og
pressefrihet, men faneflukten var
fullstendig da disse redaktørene møtte
de maktpolitiske realitetene. Det
endte ikke bare med svik.
Redaktørkollegene medvirket også til å
undertrykke de samme rettighetene som
de hadde som formål å kjempe for. Ved
å ta opp som medlem en usann redaktør
i sin forening på bekostning av den
sanne. Det som hadde det gode som
formål, ble snudd til det motsatte.
Noe altså Aristoteles sa var mulig med
alt som var skapt med det gode som
formål. Det var altså ikke bare mulig,
men til og med en vanlig
fremgangsmåte. Hos de mest
intelligente spillerne i politikken.
En person som forstod litt av spillet
i Det norske Arbeiderparti, var
professor Nils Ørvik, som var aktiv i
partiet, men som meldte seg ut i
protest i 1975. Han flyttet da til
Canada, hvor han ble professor i
statsvitenskap. Ørvik hørte til
høyrefløyen i Arbeiderpartiet og skrev
i 1977 boken ”Kampen om
Arbeiderpartiet – Venstrefløyen og
vestorienteringen”. I boken beskriver
han også politisk manipulasjon. Alle
metodene har til felles at man i
formen godtar de demokratiske
prinsippene, men avviker fra dem i
praksis. Ørvik mente det ofte ble
drevet et bevisst og organisert
dobbeltspill i Arbeiderpartiet.
”Kodebetegnelsen er ”å ordne”. Man
ordner og fikser ved å tøye regler og
praksis. I visse djerve operasjoner
kan man gå helt på tvers av dem i håp
om at ingen vil reagere før saken alt
er avgjort. Selv om det blir kjent
etterpå, vil det ofte bety så mye bråk
og ekstra anstrengelser å få det gjort
om igjen, at de fleste vil la det
passere. Man LATER SOM om man vil
følge de foreskrevne reglene, samtidig
som man bevisst og kynisk prøver å
omgå dem der hvor rake veien ikke
synes å gi de resultater man tar sikte
på."
”Først skaper man en situasjon.
Deretter fastslår man at man har en
situasjon”. Som Arbeiderpartiets
tidligere leder, Reiulf Steen, en
gang så presist observerte. Reiulf
Steen er en av dem som virkelig er
blitt rammet av denne skjulte
fremgangsmåten i norsk politikk. I
grunnmønsteret er det klassisk bedrag
slik som det er kjent fra
kriminalitet: Skape en villfarelse,
befeste denne villfarelsen og utnytte
den samme villfarelsen. Men omfanget
er så stort. Det skapes så mange
villfarelser. Hver løgn trenger sju
løgner for å oppnå sannhetens aura, sa
Martin Luther. Her er det så utrolig
mange flere usannheter som skaper,
befester og utnytter usannhetene. Med
en opplest og allmenn sannhet til
følge. Historien legger jo vekt på de
avsluttende hendelser. Den som vinner,
skriver dessuten soga.
Det dobbeltkrysses, trippelkrysses,
krysses kvadrupelt og så bortetter
langs tidslinjen på en ekstremt
avansert måte. Dette skjer både i tid
og rom. Det kreves en skarp hjerne for
å kontrollere spillet. Samme hvor god
trening man har fra før. To feil er
lik skyld, blir det sagt. Tusen feil
og du er uskyldig. Virkeligheten er
snudd på hodet. Så mange ganger at den
fremstår som virkelig for alle. For
følgene er jo virkelige nok. Ingen ser
de usanne premissene som er
fremtvunget av like usanne
konklusjoner og som har hatt denne
virkeligheten til følge.
Etter at omgivelsene er myket opp,
ofte med å plante usannheter som
setter folk opp mot hverandre og slik
lage kaos og uvennskap mellom
mennesker, kommer selve kuppene
brått. Dette har vært, og er, en
ekstremt effektiv form for
undertrykkelse. Genial i sin
overraskende brutalitet. Dette er rene
kupp. Indirekte kupp. Det ikke er den
som får makten på bekostning av den
som mister makten, som står bak kuppet
og orkestrerer det. Slik de fleste
lett slutter seg til. Fordi sinnet er
forledet.
Vedkommende som går til topps blir
nemlig narret i forvirringen til å
handle på dette usanne grunnlaget. At
personlige ambisjoner også hjelper til
i gjennomføringen, er en tilsiktet
følge. Som gjør det lettere å
gjennomføre denne typen operasjoner.
Mennesket vil opp og fram, og da blir
følehornene som vi alle har for falske
signaler, troverdighetsdetektorene
våre, lett undertrykket. Særlig hvis
en autoritet, for eksempel en jurist,
sier at slik skal det gjøres.
Er vedkommende både en politisk
autoritet, en legendarisk helt i
miljøet og nasjonen og anerkjent
advokat attpå til, blir signalene fra
tentaklene som skulle oppdage usannhet
og urent spill, enda lettere
undertrykket og fortrengt. Særlig hvis
noen har store fordeler av det selv.
Slik er mennesket. Alt dreier seg om
mennesker. Vi kan jo aldri vite for
mye om dem. Akkurat dette fenomenet
kjenner likevel de fleste.
Dette er en del av forutsetningene for
denne avanserte psykologiske
manipulasjonen. Hvor de sletteste
egenskaper hos mennesket fremelskes på
en djevelsk måte. For å si det rett
ut. Dette er ikke B-lagets
fremgangsmåte. Dette er heller ikke A.
Men A pluss. Som i enhver annen
organisasjon, i så vel fred som krig,
gir en komplett mangel på skrupler en
rekke fordeler. Jeg vet det. Fra ulike
roller. Også fra den som jeg nå har.
For den som har tatt fanden på ryggen,
får også bære ham fram, som det heter
i et norsk ordtak.
Ofte blir disse operasjonene av
omgivelsene forklart med ”klønet”,
”klosset”, ”lite klokt”, ”
arbeiderbevegelsen har en merkelig
måte å skifte ledere på”, ”A-pressen
snubler” og ”de er ikke så gode på det
formelle”. Glem det. Du har ikke
forstått noe som helst av norsk
politikk hvis du bruker slike
betegnelser på følgene av
fremgangsmåten. Du ser bare én verden,
det finne nemlig en til. Som du ikke
ser. Som er årsak til virkningen som
du kaller klønet eller lite smidig.
Eller umenneskelig. Her er nemlig
uærligheten satt i system.
Ord betyr ingenting, bare handling. Sa
Josef Stalin. Haakon Lie brukte dette
utsagnet som innledning i boken ”Slik
jeg ser det”. Kanskje du har en fordom
om at arbeiderbevegelsen er mer
høyverdig og menneskelig enn andre.
Kanskje er det en riktig forutsetning
for å tenke i det normale liv, hva
skulle vi gjort uten illusjoner, men
da bør du tenke på andre nivåer enn
dem som har med toppen i
arbeiderbevegelsen å gjøre. I hvert
fall har du falt i menneskesinnets
største felle. Det ser årsak først.
Deretter virkning. Denne svakheten
gjør det mulig for magikere å
eksistere.
Fremgangsmåten er nemlig bevisst. Alt
gjøres med forsett. Jeg kan forklare
hvordan arbeiderbevegelsen har fått
rykte på seg for å spise sine egne.
For det er nettopp det
arbeiderbevegelsen gjør. Den benytter
et menneske til å spise opp
rettighetene til et annet menneske som
skal renskes ut. Det er også mer
avansert enn som så. Alle rettigheter
som dette mennesket har, blir
fragmentert og plukket bort en etter
en etter hvert langs tidslinjen. Til
forskjellig tid. På samme måte som
forrædere fra GRU ble stekte bakfra
over tid. Du blir skimmet for
rettigheter. Flådd. Kall det gjerne
politiske røvertokter, men her er
røveriet kombinert med bedrag og
tvang. I et samvirke av operative
bevegelser.
Du kan klippe en sau mange ganger, men
du kan bare flå den en gang.
Arbeiderpartiet har vært en merkelig
skapning. Der kan du både klippe og
flå folk flere ganger.
Tankegangen er den samme som i GRU.
Egentlig. Du fjernes bit for bit i
forhold til andre i omgivelsene. Ved
at rettigheter plukkes fra deg. Helst
i motsatt rasjonell rekkefølge enn hva
som normalt ville bli forventet, hvis
en overhodet oppdaget fenomenet. Noe
som får andre til å tro at du er
borte. Stadig oftere. Stadig mer.
Kanskje de tror det mange ganger til
og med. De forskotterer dermed
fortløpende et faktum som ennå ikke er
tilfelle i virkeligheten. Slik
medvirker de til å hevde en konklusjon
for å bevise premissen. Den kumulative
følgen får effekten til en snøball.
Den rettigheten som du hadde i går, er
der brått ikke lenger i dag. Når du
hevder denne retten som du trodde du
hadde. Et lufttomt rom er oppstått.
Alle mulige begrunnelser blir brukt
for å kamuflere at den er plukket
bort. Hvis det må gis begrunnelse,
helst blir det ikke sagt noe. Et
argument består av en påstand og en
begrunnelse. Den siste er nødvendig
for å forholde seg rasjonelt til hva
en motpart hevder. Derfor venter de
fleste på en begrunnelse før de svarer
på en påstand.
Her er også dette rasjonelle forholdet
fragmentert. Du må som regel forholde
deg til påstander uten begrunnelse.
Noe som kan drive et menneske til
vanvidd i seg selv. Tankene blir
systematisk brakt i uorden. Alt skjer
til rett tid. Manipulasjon av
mennesker er ikke nok i seg selv. Når
dette skjer – timingen – er vel så
viktig.
The capo, Gudfaren, gir en del av
planen til én, en annen del av planen
til en annen, men hele planen til
ingen. Det fragmenters som prinsipp i
denne bransjen. Tvers gjennom alle
handlinger. Usann i ett, usann i alt.
Det er ikke slik at du plutselig blir
en ikke-person, slik inntrykket fra
Sovjetunionen festet seg blant
vestlige observatører. Spillet er
langt mer avansert enn som så. Du blir
derimot plutselig en ikke-person og en
person samtidig for en tid fremover:
Både ikke til og til i stillingen. Så
blir alle rettigheter i arbeidsavtalen
din fragmentert og fjernet én etter én
langs tidslinjen.
Dermed blir du gradvis mer og mer ikke
til og mindre og mindre til. Eller
stadig mer og mer borte fra stillingen
og stadig mindre og mindre i
stillingen. Disse to motstridende
forholdene er jo gjensidig av
hverandre i utviklingen. Etter hvert
som følgen er at du ender opp som ikke
til. Det stikk motsatte av hva du
begynte som. For hver rettighet som
blir borte, til mindre tom for innhold
blir formen. Eller stillingen om du
vil. Til slutt er du bare ikke til,
for alle rettigheter som beviste at du
var til, er forsvunnet. Etter en tid.
Gjerne etter måneder. Eller etter over
ett år. Slik det ble gjort overfor meg.
Slik kan en usann konklusjon om at du
ikke er til hevdes for å bevise
premissen om det samme. Det stikk
motsatte av rasjonell fremgangsmåte
for øvrig. Hvor du hevder en premiss
for å bevise konklusjonen. Her tvinges
virkeligheten fram gjennom en
kontradiksjon. Samtidig dobbelkrysses
du med en annen. Som får samme
rettigheter som før er gitt deg. Dette
er hovedstrukturen i en utrenskning.
Noen forbindelse mellom de usanne
formelle forholdene og de faktiske
bortfall av rettigheter finnes ikke i
realtid. Overhodet ikke. Dette er
følgen av den juridiske konstruksjonen
som brukes.
Det skapes en virkelighet som oppleves
uvirkelig for alle som er innblandet.
En uvirkelig virkelighet. Ingen får
tak på virkeligheten, det blir krangel
og bråk og årsaken blir enda mer
maskert, men verst er alt dette for
offeret. Som druknes i alle handlinger
fra omgivelsene som er en følge av
usanne premisser. Vedkommende blir
knust av systemet. Ved å lure hele
systemet til å gjøre det. Systemet er
som maskiner. Det går én vei og én
retning, selv om du er satt på motsatt
retning av veien.
Pressen er ikke noe unntak. Den blir
lurt like lett som andre. Ikke minst
mediene har medvirket til å skape
grums i alle politiske handlinger og
beslutninger av betydning her til
lands etter krigen. Jeg har selv
medvirket til det. Både som journalist
og politiker. Men slik kan et system
bli snudd mot et enkelt menneske, og
alle ender opp med å medvirke i den
omfattende terroren som hele prosessen
har til følge. Hvert sekund i døgnet.
I mange døgn. I mange måneder, ja,
kanskje år. Derfor er de som ved denne
fremgangsmåten er tvunget og lurt til
medvirke, heller ikke særlig
interessert i å avdekke hva som er
skjedd i ettertid heller.
Ingen ønsker å bli kompromittert.
Aller minst til å kompromittere seg
selv. Dette menneskelige fenomenet
forklarer også norsk presses
håndtering av hva som skjedde med meg
i alle disse årene som er gått. Dette
er en historie som pressen aller minst
ønsker skal bli kjent. Da heller leve
med usannheten. Det er best for alle.
Unntatt meg. Men pressen vil jo si at
det til mitt eget beste. At den ikke
blir kjent. At jeg ikke blir
kompromittert. Jeg ser faktisk et
poeng i dette argumentet. Men da på et
helt annet grunnlag enn det som de
gamle kollegene mine i pressen legger
til grunn. Hva skal vi med en
pressefrihet som kan bli gjort til et
redskap for bøddelen?
Hvis du skal trylle, må du ofte ha to
ting. Magikeren som sager en dame i
to, til skrekkslagne gisp fra
publikum, har som regel to damer som
han benytter. I arbeiderbevegelsen har
de alltid hatt to ledere å sjonglere
med. Den ene lederen blir i tillegg
gjort falsk ved å bli fragmentert i to
deler. En som er ikke til og en som er
til. Som han eller hun må forholde seg
til at stadig andre forholder seg til
som grunnlag. Abrakadabra! Pluss et
spark bak. Vips så er du ute.
At du forsvinner fra scenen på denne
måten, utelukker slett ikke at du kan
benyttes som et helt menneske en annen
gang. Hvis du ikke er ødelagt som
følge av motstanden din. I en helt
annen sammenheng. På en annen scene.
Flust av eksempler på det i
Arbeiderpartiet. Du blir lett din egen
fiende i et slikt spill. Alle er blitt
det. Som en følge av spillet. Hvis du
kan lure motstanderen til å tro at han
kan vinne noe ved visse handlinger,
skal du få ham til å gjøre det. Slik
at han blir fanget og ødelegger seg
selv. Han vil da arbeide for deg mot
seg selv. Det gode snus til det vonde.
Du kan selv bli lurt til å lure deg
selv. Fullt mulig. Norsk politikk har
flere eksempler.
En magiker må ha full kontroll over
situasjonen. Dette er et absolutt
vilkår. Så det sier seg selv hvilke
metoder som er benyttet i
etterkrigstiden. Operasjonene
gjennomføres med militær presisjon.
Etter ”Standard five- paragraph field
order assessing” som det militært
heter på amerikansk. Jeg kan ikke
andre stormakters språk enn USAs, men
følgende forhold må hele tiden tas i
betraktning: 1) Mission, 2) Situation,
3)Enemy troops, 4) Our troops, 5)
Plans, 6) Logistic Support, 7)
Communications.
Med slik disiplin skaper du en ørn
blant de andre partiene. Uten at de
som utgjør ørnen forstår hvorfor
kroppen flyr så høyt og vingeslagene
er så sterke. Eller hvorfor blikket er
så skarpt. ”Ørnen har landet”, sa
Reiulf Steen resignert om partiet sitt
for noen år siden. Det vet jeg ikke
noe om. Jeg vet derimot fra egen
smerte hvordan ørnen er blitt styrt.
Alle maksimalt effektive
organisasjoner er styrt av en
diktator. Derfor har militære
generaler. Du finner ikke statuer av
komiteer, seminarer, eller for den
saks skyld sentralstyret i Det norske
Arbeiderparti, i parker rundt om i
landet og i verden for øvrig. Du
finner statuer av sterke kvinner og
menn.
Ørner jakter ikke på fluer heller.
Da jeg hadde identifisert
fremgangsmåten mot meg selv for noen
år siden, og heller ikke hadde noen
vansker med å dokumentere den, satt
jeg med nøkkelen til å identifisere
samme fremgangsmåten i
arbeiderbevegelsen i hele
etterkrigstiden. Paleontologi er læren
om utdødde planter og dyr og om
fossile organismer. Jeg følte meg som
en paleontolog. Som satte sammen en
stor hemmelighet ut fra det som i
begynnelsen var tynne fragmenter.
Dette er ikke en verden hvor du finner
fakta i dokumenter. Ikke straks i
hvert fall. Ingen skriver notater for
historikere her.
Det lages en juridisk konstruksjon
hvor alt er falskt og denne
konstruksjonen blir tillitsvalgte
eller ansatte i arbeiderbevegelens
organer narret og tvunget til å handle
ut fra etter hvert som konstruksjonen
blir bygget ut. Slik kom jeg inn som
sjefredaktør i Rogalands Avis, slik
gikk jeg ut, slik kom Gro Harlem
Brundtland inn som leder for
Arbeiderpartiet, slik gikk hun ut som
statsminister. Noen forskjell på en
redaktør og statsminister har det ikke
vært. Slik har det vært for mange
andre også. Det har vært en del av
kulturen. Den usynlige delen av den.
På denne måten blir den store
konspirasjonen skapt mot et enkelt
menneske.
Brutalt, skånselsløst, uten
barmhjertighet, utenfor hva du tenker
som moralsk og fysisk mulig, utenfor
de forutsetninger som vanlige
mennesker legger til grunn for
tenkningen, ja visst. Slik er det.
Nettopp dette er hemmeligheten ved
teknikken. Den gjorde Stalin til
strategisk geni og en av verdens mest
fryktede ledere. Den gjorde Jens
Christian Hauge til Norges mest
fryktede mann.
Alf Ole Ask og Bjørn Westlie skrev det
året Sovjetunionen raste sammen for
godt, i 1991, en bok som skulle
portrettere Jens Christian Hauge. De
kalte boken ”Maktens ansikt”. Hauge
ville ikke medvirke til boken. Han
bare overså den. Så var boken også
ufarlig.
Noen eller flere av de karakteristiske
elementene i utrenskningsmetoden går
igjen i alle de turbulente politiske
utskiftningene i Norge. Bedrag med
juridiske midler i utgangspunktet, men
jurister er kanskje de første som blir
lurt. For de graver seg ned i de
kompliserte enkeltforholdene som
oppstår som en følge av denne
teknikken. Og disse løse trådene er
det uendelig mange av. Jurister ser
ikke helheten. Heller ikke de. Som
alle andre.
Jurister er dessuten ikke alltid blant
de gløggeste i samfunnet heller. Men
mange av dem er blant de aller
gløggeste. Jus er et samfunnsfag, men
svakheten er at det er et fragmentert
samfunnsfag. Virkeligheten er splittet
opp i saker som er følger av
fragmenterte rettsforhold i
utgangspunktet. Jurister sondrer
alltid. Det er svakheten og styrken
til faget.
Når virkeligheten er splittet opp i
fragmenter, slik denne fremgangsmåten
som jeg beskriver har til følge, er
følgene også at det oppstår en hel
rekke ulike saker som følge av en hel
rekke ulike rettsforhold. Som ikke har
noen synlig forbindelse med hverandre.
Data er teoriavhengige, og uten den
rette teorien har heller ikke jurister
mulighet til å sette sammen alle
bitene i puslespillet som ligger
strødd utover bordet, under det og
overalt på gulvet. Virkeligheten er
pulverisert som ved et granatnedslag.
Forskjellen er bare at nedslaget har
hendt i menneskesinnet. Til alle som
er berørt.
At motsetningene mellom de to som blir
benyttet i magien ved et slikt skifte,
kan bli store med personlige sår i
mange år etterpå, er like innlysende
som menneskelig. Særlig hvis ingen av
dem forstår hva som har hendt.
Egentlig. Den som blir rammet, blir
henfalt til grubling over et uløselig
problem. Det kan ha reaktiv depresjon
til følge. Da får du slike utbrudd som
Reiulf Steen har kommet med mot Gro
Harlem Brundtland opp gjennom årene.
For eksempel at den dama ikke er født,
men at hun er konstruert. Jeg har vært
gjennom det stadiet selv. I skuffelse
over nære medarbeidere som har begått
svik. Nå er jeg ikke sint på dem
lenger. De ble lurt og tvunget.
Manipulert inn i umulige situasjoner.
Med svik til følge. Alle sammen. Å
forstå alt, er å tilgi alt.
Jeg har truffet utrolig mange fine
mennesker i Arbeiderpartiet, Gro og
Reiulf er to av dem. De er som de
fleste andre mennesker her til lands
troverdige, ærlige, hederlige og
sannferdige, vi ønsker som regel alle
å være det. Jeg har ikke kunnet forstå
hvordan så sterke personlige
motsetninger og følelser kunne oppstå
mellom alle disse fine menneskene. Nå
vet jeg det. De ble alle manipulert.
Samme modus operandi hele veien med
nødvendige variasjoner. I hvert enkelt
tilfelle.
Summen av alle enkelte tilfeller og
alle enkeltskjebner som en følge av
denne fremgangsmåten, er at nordmenn
er en gruppe mennesker som er forent i
en kollektiv feiloppfatning av egen
historie. Men dette skal visstnok være
en nasjon per definisjon, ifølge den
amerikanske statsviteren Karl Deutsch.
Jeg har konkludert med at
Arbeiderpartiet har vært et
muppetshow, et dukketeater om du vil,
i alle vesentlige saker og personvalg
i hele etterkrigstiden, og at ingen av
dem som har vært utsatt for dette har
klart å skjønne hva som er foregått i
virkeligheten. Ikke en gang Trygve
Bratteli eller Haakon Lie, to
mennesker som har åpnet seg både
overfor Heradstveit og meg. Også
Haakon Lie var en viktig kilde for
boken ”Einar Gerhardsen og hans menn”
av Per Øyvind Heradstveit. Det er
dratt i strenger hele tiden. Etter en
identifiserbar oppskrift. Hvor
absolutt ingen skitne virkemidler ikke
er benyttet. Dette er den brutale
sannheten.
Mange flotte mennesker er blitt
misbrukt og mange vennskap har gått
over styr på usant grunnlag. Om det er
jeg ikke i tvil. De som har vært
utsatt for denne styringen i det
skjulte med de nedrigste
gangstermetoder, har dessuten vært så
lojale mot partiet at de ikke har
gjort motstand når de er blitt
manipulert og dobbeltkrysset, slik at
følgene ikke er kommet opp i dagen. De
har lojalt funnet seg i å bli brukt,
kastet og eventuelt brukt igjen.
Absolutt alle. Einar Gerhardsen
medregnet. Selv om han spilte med
ofte, ble han lurt og tvunget selv.
Da han første gangen gikk av som
statsminister i 1951, var han åpenbart
utmanøvrert og nedbrutt. Han gråt.
Gerhardsen sa at han ikke hadde hatt
en glad dag siden han ble
statsminister seks år før. Den gangen
kunne en utslitt politiker eller et
annet menneske ta en pause i bakken og
trekke seg tilbake til hytta eller et
annet øde sted og hente seg inn igjen
etter en hard tørn. Uten å bli proppet
full av farlig antidepressiva. Slik er
det ikke lenger. Nå kan hjernen bli
manipulert også biologisk. Ikke bare
av magikere. Vi tar oss ikke tid til å
hente oss inn igjen. Mens det ennå er
tid.
En av de skarpeste juristene som vi
har hatt i Norge, er bergenseren og
advokaten Alf Nordhus. At han også var
en kommende politiker i yngre år, en
svært lovende sådan, er det nok ikke
mange som husker. Nordhus er best
husket fra de mange kjente
straffesakene som han var forsvarer i
senere i livet. Særlig drap. Han er nå
død. Men i 1986 skrev Nordhus et brev
til tidligere stortingsrepresentant og
justisminister Jens Haugland som jeg
finner svært relevant i denne
fremstillingen.
Dette brevet er gjengitt i Hauglands
bok ”Dagbok fra Løvebakken” fra 1988
(Det norske samlaget). Sørlendingen
Jens Haugland var justisminister under
Einar Gerhardsen i siste halvdel av 50-
tallet. Han kom inn i stillingen etter
Jens Christian Hauge. Som var statsråd
i Justisdepartementet en kort periode
fra 1955. Hauge sørget da blant annet
for at overvåkningspolitiet ikke
lenger skulle rapportere til den
politiske ledelsen, men til
embetsverket.
Haugland som kom som statsråd etterpå,
hadde derfor null kontroll over denne
viktige delen av de hemmelige
tjenestene. Noe han som justisminister
burde ha hatt. Likevel var Haugland
blant dem som skrek høyest om
manglende kontroll da de politiske
forholdene i Europa og her hjemme
gjorde det opportunt. På slutten av
den kalde krigen. Da russiske begrep
som Glasnost fikk grep her hjemme
også. Som han selv sier i boka om en
annen: Når fanden blir gammel, går han
i kloster.
At han ikke hadde kontroll som
justisminister, og langt mindre
respekt hos politiet, går indirekte
fram av hva han selv skriver. Da han
en gang ville vite hva
overvåkningspolitiet drev med, fikk
han følgende svar hos
overvåkningssjefen, Asbjørn Bryhn:
"Spør Haakon Lie!”
Så i Hauglands øyne var Haakon Lie den
store stygge ulven, mannen bak alt
vondt i disse årene. At Asbjørn Bryhn
kanskje følte behov for å drive
faenskap med Arbeiderpartiet generelt
og Haugland spesielt, kan jeg i
ettertid godt forstå, så sarkasmen i
bemerkningen kom nok fra hjertet. Men
statsråd Haugland tok svaret alvorlig
og spurte ikke mer om
overvåkningspolitiets virksomhet de
neste fem årene.
I motsetning til Haugland var Alf
Nordhus en meget intelligent mann og
en glimrende observatør. At han var
særs intelligent, har vi hans egne ord
for. Indirekte. For han sier i dette
brevet at John Wivegh i
Arbeiderpartiet ”var etter min mening
en særs intelligent mann. Vi kom godt
ut av det med hverandre.” Jeg tror
ham. Ikke minst viser fortellingen i
brevet fra et møte med de to store,
Einar Gerhardsen og Jens Christian
Hauge, at han fikk med seg både
viktige og relevante detaljer, for
ikke å snakke om det store bildet i
fremgangsmåten som ble benyttet. Denne
saken var nok et bevis på
hovedregelen. Ikke noe unntak. Her kan
du lese utdrag fra dette brevet som
Nordhus skrev til Haugland i 1986. Det
er jo gjerne slik at du også må bli
noen år før du forstår hva som har
hendt. Nå var både Nordhus og Haugland
blitt gamle og døden banket på døren
hos begge.
Kolbjørn Varmann var
samferdselsminister i fem år under
Gerhardsen. Han ble skiftet ut i april
1960, men ble ikke erstattet med Alf
Nordhus. Brevet forteller hvorfor
ikke. Men planen var klar. Han skulle
inn i Samferdselsdepartementet, som
nestkommanderende under en uvitende
Varmann, og deretter skyves inn over
sjefen sin. Hauge og Gerhardsen planla
en ny dobbeltkrysning. Å snu forholdet
mellom sjef og nærmeste underordnet på
hodet, var ikke bare en teknikk som
ble benyttet i Kreml. Jesjovs skjebne
til fordel for Berija var bare en av
mange dobbeltkrysninger innenfor denne
kulturen. I den juridiske
konstruksjonen som ligger til grunn,
blir en rett bare lappet over en annen
rett. Som et kort over et annet kort.
Så blir det underste kortet trukket ut
etterpå.
Abrakadabra! Omgivelsene forstår
ingenting, men et nytt kort er dukket
opp. Et nytt menneske med samme retten
som det forrige hadde. Uten at den
forrige er blitt fratatt noen rett.
Den siste er blitt den første. Å bruke
nr. 2 til å fjerne nr. 1 på denne
måten, er lettest å få aksept for hos
publikum som bivåner magikerens
forestilling. Men du kan like godt
bruke en helt annen. Gjerne en
midlertidig som en overgangsordning.
Hvis du blir tvunget til å være riktig
avansert i showet. Men da kan det
begynne å bli riktig komplisert. Slik
det ble i mitt tilfelle.
Like fullt mulig å løse og nøste opp.
Etter nesten ti år. I mellomtiden
skulle jeg mange ganger erfare
sannheten i de siste kontradiktoriske
ordene fra Franz Kafka, der han
smertefullt vred seg på dødsleiet:
"Drep meg, ellers er du en morder!"
Forskjellen er at jeg sa dette til meg
selv. Når smertene var så vanvittige.
Lag planer så kompliserte som
nødvendig, men gi enkle ordrer.
Sersjantene i arbeiderbevegelsen har
alltid gjort som de har fått beskjed
om. For de har trodd at de handlet
riktig. Selv om en sersjant har fått
beskjed om å gjøre det stikk motsatte
av hva en annen sersjant har fått
beskjed om. En kontradiktorisk
juridisk konstruksjon har nemlig slike
følger også. (I mitt tilfelle var det
mange slike). Men beskjedene til dem
som tidligere redaktør i
Arbeiderbladet, Reidar Hirsti, kalte
”vannbøflene i arbeiderbevegelsen”,
blir som regel gitt indirekte. Gjennom
flest mulig ledd. Derfor må de være
enkle.
Hirsti kalte dem vannbøfler fordi de
hadde skylapper på og gikk rett fram
uten hensyn til følger. De var enkle,
men lojale, men det er ikke alltid vi
vet hvem vi jobber for selv om vi tror
det. Tro er ikke det samme som viten.
Men tro er en disponerende egenskap
for handling. Det er likevel først når
du har viten at du i vitenskapen kan
si at et faktum er sant. Når du tror,
kan faktum derimot være usant. Handler
gjør vi likevel, og derfor er norsk
krigs- og etterkrigshistorie blitt
slik som den er blitt.
Nordhus fikk i hvert fall en leksjon i
maktens irrganger som han aldri
glemte. I møtet med statsminister
Einar Gerhardsen og det mennesket som
de andre statsrådene kalte
”visestatsministeren”, Jens Chr.
Hauge. Han var mannen som alltid skrev
”Dessuten møtte Jens Chr. Hauge” i
referatene. Som han hadde laget på
forhånd. Kanskje det snart burde bli
skrevet i skolens historiebøker at
”Dessuten møtte Jens Christian Hauge?”
I norsk historie? Dette hadde i det
minste vært sant.
Hauge tilbrakte mesteparten av
arbeidstiden på kontoret til
statsminister Einar Gerhardsen. At han
som Tjeneren, ”The Servant”, kom
luskende inn døren på kontoret til
Gerhardsen, uten å banke på, og spilte
overrasket over at en gjest som
Nordhus (eller hvilken som helst annen
som var til stede i samme ærend), var
en del av norsk politisk virkelighet.
Brevet fra Nordhus til Haugland
forteller mye om det. Jeg har truffet
både Gerhardsen og Hauge, begge også
på tomannshånd.
Jeg har hatt anledning til å gjøre meg
opp en personlig bedømmelse av begge
disse to fremtredende politiske
skikkelsene i den hundre år gamle
historien vår som selvstendig nasjon.
Når jeg nå klarte å identifisere
handlingsmønsteret til Hauge, er jeg
ikke i tvil om hvem som var den
virkelige sjefen. (Noe jeg ikke var så
veldig usikker på før heller). Selv om
Hauge ikke var sjefen utad. Det var
dessuten ikke Gerhardsen som de aktive
i arbeiderbevegelsen har vært redde
for opp gjennom årene. Han var ofte
elsket.
Det var Jens Christian Hauge folk
fryktet. Følg smerten hos mennesker!
(Eller gleden). Da finner du svaret på
hvorfor det gjør som det gjør. Alltid.
I dette tilfelle finner du makten.
Årsaken til virkningen. Gerhardsen var
mektig, men på avgrensede områder og
mest i rollen som folkeforfører.
Ellers var han bastet og bundet til
masten. Av Hauge. Som hadde skaffet
seg kontroll over maktmidlene i
statsapparatet. Paven har som kjent
ikke mange divisjoner.
Du må i toppolitikken skille skarpt
mellom Statens vitale sensitive
maktorganer og alt det andre hvor den
hverdagslige politikken blir utført
under ledelse av en regjering. En
vanlig statsråd, for eksempel i
Kommunaldepartementet, har selvsagt
ingen relevans for staten og rikets
umiddelbare sikkerhet. Kontroller du
statsministeren, kontrollerer du
byråkratiet. Kontrollerer du Forsvaret
og de hemmelige tjenestene, har du
også kontroll over resten hvis du
ønsker. (Inkludert statsministeren).
De som gjør statskupp, er i første
omgang opptatt av å få kontroll over
statsminister (eller president og
tilsvarende), Forsvaret og dets
hemmelige tjenester. Kontrollen over
politiet kommer senere som en følge av
at det første lykkes.
Det er alltid en som trekker fortere
enn deg. Dette faktum var også den
norske westernhelten Morgan Kanes
skjebne. Han visste det alltid, skrev
forfatteren Kjell Hallbing (Louis
Masterson). For hver gang. Det har
vært min skjebne også. I overført
betydning. Jeg er sikker på at det
også var det for Jens Christian Hauge.
Han måtte handle deretter. Uansett
hvordan du kommer inn i dette
politiske spillet hvor også vitale
interesser innen forsvar og sikkerhet
er det sentrale, kan du være sikker på
at du aldri kommer ut. Ikke på
skikkelig vis i hvert fall. Alt har en
begynnelse. Er du fanget i spillet
under visse forutsetninger, er du dømt
til å spille med og skifte skinn som
ormen når det er nødvendig. Til den
bitre slutt.
Ingen kan da vaske bjørnen uten at
pelsen blir våt, slik et russisk
ordtak sier. Men i politikken kan du
bli pålagt en slik umulig oppgave.
Slik jeg ble da jeg mot min vilje ble
sendt til Rogalands Avis for å snu
avisen i 1990. Mange skulle sies opp
straks. Men jeg fikk ikke de pengene
som jeg skulle ha og
arbeiderbevegelsen skulle i tillegg
ikke ha noe bråk. Da skulle en bjørn
vaskes uten at pelsen ble våt. Jeg
lurer av og til på hvem som fant på
den oppgaven til meg. I virkeligheten.
Det umulige ble likevel gjort. Hvis en
ser bort fra bråket da. Noe jeg gjør.
Jeg har da lært i den skole som jeg
har gått.
Nå har jeg kanskje igjen gjort mulig
noe som først så umulig ut. Nemlig
forklare et fenomen som ingen har
forstått hittil. Men som er nødvendig
å forstå. For å forstå oss selv. Og
for å forstå denne nasjonen som i år
fyller 100 år. All forståelse virker
så uendelig styrkende, mente Arne
Garborg, og kanskje hadde han rett.
Jeg forstod i hvert fall omsider at
Aristoteles hadde rett også da han sa
at "Mennesket er et politisk dyr". Det
kan også være bare et dyr.
Selv om det utad ser ut som et
menneske.
Les neste artikkel i denne serien om Norges hundre års
jubileum
Tilbake til forrige artikkel
|
|
