Norge 100 år:
De gode
og dårlige
nordmenn
Artikkel 2
For en ungdom er ett hundre år en
evighet. For en femti-åring er det
derimot ikke så veldig mye lenger. Jeg
har nå levd et halvt hundreår i dette
landet, har opplevd og bodd i nord og
i sør, i øst og i vest, på landet og i
by, jeg har også vært både på toppen
av og på den dypeste bunnen av dette
fellesskapet.
Jeg har opplevd å være opphøyet og
utstøtt, ukjent og kjent og ukjent
igjen, elsket og hatet, ledd til og
ledd av, kraftfull og sterk, men også
svak og pleietrengende. Med døden tett
til kroppen. Dag etter dag. Måned
etter måned. Jeg vet at den kan komme
som en befrielse. Når den en gang
kommer.
Det har vært 50 dramatiske år. På
denne tiden har jeg rukket å være med
på både å vinne og tape den kalde
krigen. Noe som var en absurd og grovt
urettferdig opplevelse. Men livet er
ikke rettferdig. Senere har jeg
opplevd å se nye fundamentale trusler
vokse fram. Som igjen truer retten vår
til å leve slik vi selv vil. Den
eneste sanne suksess i livet er å
kunne leve det på sin egen måte. I
hvert fall er det min konklusjon. Ikke
alltid blir et slikt syn tolerert.
Livet har ofte vært en krig. Mitt lodd
i livet ble krigerens. Jeg har vært
vanlig soldat, og jeg har vært med i
ledelsen av landets forsvar. Jeg har
gjort min tørn for sikkerheten. Krig
er det normale i menneskets historie.
Fred er unntaket. Du kan også godt
oppleve fred selv, selv om naboen er i
krig. Dette er et kjent fenomen både
for enkeltmennesker og nasjoner, og
fred er således aldri et omfattende
fenomen. Noe sted.
Konflikter har jeg tatt for mange av
ellers også. Eneste som skiller krig
fra andre konflikter er at det i krig
flyter blod. Dynamikken og den
paradoksale logikken som følger av
krig er ellers den samme.
Ofte har jeg tenkt på hvordan jeg har
hatt tid til å være med på alt som jeg
har vært med på, og ikke minst;
hvordan jeg har overlevd strabasene
som denne turbulente reisen har hatt
til følge. Så langt. Og ennå er ikke
dette livet slutt. Jeg har rukket å få
tre fantastiske barn også. Som har
betydd og betyr så uendelig mye for
meg. Jeg vil så gjerne gi dem både
røtter og vinger. I livet. Min familie
har gått gjennom belastninger de
færreste blir utsatt for.
Blant annet derfor skriver jeg ennå.
Selv om det kan være nok en
belastning. Slik at både barna mine og
andre ungdommer kan få sanne røtter.
Ikke de samme usanne som jeg og andre
i generasjonen vår har måttet vokse
opp med. Vi har flydd lenge nok. Uten
røtter. I dette hundreåret som er gått.
Jeg vokste opp med politikk. Som sønn
av en bonde og fremstående kommune- og
fylkespolitiker i Arbeiderpartiet i
Sogn og Fjordane. I de hektiske tjue
årene hvor jeg var yrkesaktiv, levde
jeg også flere hektiske liv, ofte til
samme tid, som forsvarspolitiker, som
næringslivsleder og gründer, men først
og fremst som pressemann. Jeg var
reporter i NRK radio, både innenriks
og utenriks, og jeg var ansvarlig
redaktør i to aviser, Firdaposten i
Florø og Rogalands Avis i Stavanger.
Den siste mest kjent for en annen
redaktør, Trond Hegna, og slagordet
”Ingen nordmann til salgs” fra krigen.
Et slagord som for øvrig var noe tull.
Det var flust av nordmenn til salgs.
Formelt sett er jeg vel fortsatt
sjefredaktør i Rogalands Avis, men det
er etter hvert lagt så mange andre
sjefredaktører over meg at dette
faktum for lengst er kamuflert og
glemt. Dobbeltkrysningene ble for
mange. Noen formell opphørsdato
eksisterer i hvert fall ikke. Noe
bevis bortsett fra det fysiske
fraværet mitt for at jeg har sluttet
som sjefredaktør i Rogalands Avis,
finnes ikke. Absolutt intet bevis
finnes. Overhodet. Ikke noe sted.
Dette var den absurde følgen av den
absurde prosessen som jeg gikk gjennom
fra 1996 av og som holdt på å koste
meg livet. Jeg ble uførepensjonist
uten noen gang å ha formelt sluttet i
stillingen. Dette var en av mange
kontradiksjoner som jeg måtte forholde
meg til. Denne påstanden er ikke noe
bevis for at jeg er gal, men for at
jeg er riktig. Eller for å benytte
synonyme uttrykk med samme betydning
som galt og riktig: Jeg er ikke usann,
men sann.
Jeg var medlem av Det norske
Arbeiderparti fra 1979 til 1995. Det
var faen meg ikke noen søndagsskole,
for å låne Haakon Lies ord. Haakon
skulle bare visst hvor galt og usant
det var. Når virkeligheten først er
ille, er den som regel langt verre enn
du tror. Både han og jeg var vel ikke
annet enn USA-alibi i et langt større
spill. Det er ikke hyggelig å føle seg
brukt.
Da jeg meldte meg ut av partiet i
1995, var det ikke fordi jeg var mer
uenig med det enn før. Troverdighet er
avhengig av hvordan du oppfattes, ikke
hvordan du er, og denne virkeligheten
gjaldt både da jeg var sjefredaktør og
den gjelder enda mer nå. Om kanskje i
dag på et helt annet grunnlag. Jeg
ville stå fritt og oppfattes av andre
slik jeg var. I virkeligheten. Dette
ønsket har jeg ennå. Hvem jeg er, er
uviktig, hvem jeg er for deg, er det
viktige.
Nå vil jeg aldri bli det samme
menneske igjen etter hva jeg har vært
gjennom de siste ti årene, men
politisk har grunnsynet merkelig nok
vært det samme siden jeg var ung. Et
system med sosialisme for eliten og
kapitalisme for folket er ikke akkurat
det jeg forbinder med et varmt samfunn.
Medier og politikk har glidd over i
hverandre, kanskje ikke så bra for
integriteten alltid, men du verden som
det har hjulpet på innsikten. Ofte kan
jeg ta meg i å se med et skjevt og
overbærende smil på tidligere kolleger
som ikke har denne innsikten, og som
avslører manglende kunnskap og innsyn
altfor ofte. Det gjelder både i
pressen og i Forsvaret.
Jeg har måttet leve med at tidligere
kolleger har omtalt meg som gal,
samtidig som utenlandske
sikkerhetstjenester har omtalt meg som
en ”Big Fish” mens jeg har vært i
landene deres. De har selvsagt
forstått langt mer av virkeligheten i
Norge enn norske pressefolk. Selv om
virkeligheten har utspilt seg rett
foran øynene deres. Slikt kaller på
overbærenhet.
Det er blitt en del møter med
spennende mennesker i livet. Mange av
dem du ser på tv eller hører på radio
daglig er tidligere kolleger. Det
samme er mange av dagens redaktører og
avisdirektører. Stort sett kjenner jeg
norsk presses svakhet og styrke. Den
har begge deler. Etter hvert mer
svakhet, men journalistene spiser i
hvert fall nå for tiden bedre enn de
skriver, for å låne en treffsikker
formulering fra min gamle venn og
kollega, Hallvard C. Hanssen.
På samme måte som det finnes gode og
dårlige nordmenn, finnes det gode og
dårlige pressefolk. Faglig dyktighet
er på dette området som på alle andre
relativt. Alltid knyttet opp mot
vanskelighetsgrad og størrelse på
oppgaven. Det er en stor misforståelse
å tro at kompetanse, kunnskap og
intelligens er likelig fordelt her i
samfunnet. Jeg kan i pressen telle på
to hender de journalistene som betyr
noe til eller fra på topplan politisk,
og som er verd å manipulere. Større er
ikke Norge.
Jeg har personlig møtt mange av
landets ledende kvinner og menn i
politikken opp gjennom årene; Einar
Gerhardsen, Haakon Lie, Jens Chr.
Hauge, Trygve Bratteli og Gro Harlem
Brundtland for å nevne noen. Jeg har
fått anledning til å gjøre meg opp en
personlig mening om dem. For å si det
med Jens Chr. Hauge: ”Nesten alt i
livet dreier seg jo om mennesker. Vi
kan ikke vite for mye om dem.”
Nei, vi kan ikke det.
Noe av det beste rådet som jeg har
hørt om, var nettopp Jens Chr. Hauges
råd til Odd Brandsøy, som var
forgjengeren min i redaktørstolen i
Firdaposten i Florø. Brandsøy ringte
en gang advokaten og den beryktede
bulldoseren i Oslo i sin nød. Hauge
var på den tiden den store gud, for
ikke å si gudfar, med oversikt over
det meste. Ingen kjenner herskeren,
men herskeren kjenner alle, og
dessuten stod det bare i alle sentrale
møtereferat at ”Dessuten møtte Jens
Chr. Hauge”. (Han skrev for øvrig
referatene på forhånd stort sett). Odd
Brandsøy var i hvert fall stresset og
frustrert over noen umulige
minoritetsaksjonærer som lagde bråk i
avisen.
”Bare overse dem. Ikke bry deg”, sa
Jens Chr. Hauge enkelt. Noe Brandsøy
straks gjorde og fikk fred og ro.
Makta rår, så hvorfor ødsle krefter på
noen som ikke kan true den likevel? Så
jeg bryr meg heller ikke så mye
lenger, men overser det meste. Å
ignorere kan være en god nøkkel til et
bedre liv. Hvis jeg nå møter
vanskeligheter fra andre og spør meg
selv et par ganger om dette i
virkeligheten er så viktig, får jeg i
nesten alle tilfelle til svar at det
egentlig ikke er det. Da er det bare å
overse både folk og problem. I alle
fall lengst mulig.
Fokus og kunnskap er det aller
viktigste for å oppnå høye mål.
Beholder du fokus og øker gradvis
kunnskapen, når du også målene dine,
og med kunnskap følger makt, og med
makt følger det privilegium å kunne
overse de fleste. Noe som gir færre
bekymringer. I hvert fall unødvendige.
Fokus kan betinge ekstrem
konsentrasjon, ofte over lang tid, men
når du blir belønnet med gjennombrudd
i kunnskap og innsikt, er belastningen
lett glemt etter en stund. Mennesket
har en fabelaktig evne til å hente seg
inn igjen, selv om det kan ta år.
Fakta kan være sjokkerende og
vanskelige å absorbere. Slikt kan ta
tid. Vilkåret for å tilgi, er under
enhver omstendighet å forstå. Det gjør
du ikke uten relevant og tilstrekkelig
kunnskap, og når du har oppnådd denne
innsikten og har forstått det som er
skjedd eller skjer, kan du også tilgi.
Å forstå alt, er å tilgi alt.
I to år var jeg politisk rådgiver for
Johan Jørgen Holst. Da han var
forsvarsminister. Han var ingen vanlig
norsk politiker, men en av de ledende
sikkerhetspolitikerne i NATO og hadde
utrolig mye lærdom å gi fra seg til en
ung disippel. Noe han også gjorde.
Etter tretti år med forsvars- og
sikkerhetspolitikk i større eller
mindre grad, har jeg fått en god del
innsikt i dette faget. I krigskunsten
om du vil.
Forsvaret er ikke alltid en hyggelig
bransje. Du blir lett veldig kynisk.
For det er farlig å ikke være det.
Ikke uten grunn er første bud i en
viss del av denne bransjen å ikke
stole på noen. Selv vil jeg presisere
dette av pedagogiske årsaker og gjerne
formulere det omvendt i
utgangspunktet, ikke avgrense det til
Forsvaret, og si at du kan stole på
alle her i livet. Inntil et visst
punkt.
Blir presset stort nok på omgivelsene
dine som følge av en konflikt, blir du
garantert sviktet. Riktignok lettere
av noen enn andre. Men til slutt av
alle hvis presset er konstant over
tid. Med en snøballs nådeløse effekt
vil du oppleve at andre rundt deg får
nok med å berge seg selv. Gud hjelper
tross alt den som hjelper seg selv.
Valget står mellom å stole på folk
inntil de har bevist at de ikke er til
å stole på. Eller å ikke stole på folk
inntil de har bevist at de er til å
stole på. Noen er føre var og
forenkler dette vanskelige valget ved
å ikke stole på noen. Men et slikt
kynisk liv kan være hardt. Jeg har i
hvert fall brent meg mer på å stole på
folk enn på å ikke gjøre det. Likevel
lærer jeg aldri. Selv om jeg lærer
mye. Hver gang.
Kynismen har likevel bare økt. For
hver gang. Dette har vært følgen. Tro
ingenting og vær på vakt mot allting,
er en viktig mafiaregel.
Interesser kan nemlig være varige, men
allianser kan skifte. Du trenger
heller ikke like dine allierte,
historien er full av eksempler på
dette tilsynelatende paradokset.
Jeg har i hvert fall lært meg til å
ikke diskutere storhavet med frosker i
andedammer. Det har ikke noe for seg.
Dessuten kan det være farlig. Fisken
dør jo som kjent fordi den åpner
munnen.
Johan Jørgen Holst Holst døde i 1994.
Da var han blitt utenriksminister. Det
var så vidt Arne Karstad og jeg, de to
nærmeste følgesvennene i den politiske
ledelsen i de første vanskelige årene
hans som forsvarsminister på åtti-
tallet, fikk plass i Oslo Domkirke.
Kirken var nemlig fylt opp av Norges
ledende kvinner og menn, ikke minst
fra embetsverket, for Holst var nå
blitt berømt og stueren etter
fredsavtalen i Midt-Østen. Alle ville
da sole seg i glansen fra den døde.
Intet er nytt under solen. Særlig ikke
blant dem som soler seg.
Flere av disse menneskene ville
maktpolitikeren Holst med glatt mine
ha skrevet glimrende attester til. Med
gul amerikansk Cross-penn. Om han
hadde hatt noe med dem å gjøre som
statsråd. Noe han neppe hadde. Dette
ville han ha gjort utelukkende for å
få dem ut av landet til en stilling i
et eller annet internasjonalt
byråkrati hvor udyktigheten deres ikke
skadet ham eller landet. Slik var han.
Mer hensynsløs enn de fleste.
Han hatet middelmådigheten i Norge. I
møtet med den fikk Johan Jørgen alltid
et oppgitt uttrykk i ansiktet. Av og
til var det jaget. Universitetene
ville han ikke ha noe med å gjøre, de
mente han var så dårlige her til
lands. Selv var han direktør for Norsk
Utenrikspolitisk Institutt. Han mente
for øvrig at Klassekampen var Norges
beste avis.
Jeg husker vi fikk plass i kirken til
slutt, etter mye om og men. Som blant
de siste gjester som fulgte ham til
døren, kom Trond Johansen, Arne
Karstad og jeg sammen inn i den
fullsatte kirken til den fine
seremonien. Med alle de fine
menneskene.
Jeg pendlet i en del år mye mellom
Stavanger og Oslo, fra Rogalands Avis
til Forsvarsdepartementet, men
avsluttet det siste oppdraget for
Johan Jørgen i 1994. Etter at han var
død. Da hadde jeg ledet et utvalg som
foreslo tiltak for å effektivisere
militærtjenesten. Etterpå kunne jeg
konsentrere meg om avis.
Jeg så i grunnen alltid på arbeidet i
Forsvaret som en utvidet form for
verneplikt. Dessuten led jeg av samme
misforståelse som Haakon Lie. At det
sluttet da muren falt. I 1989. Men det
var da det virkelig ubehagelige
begynte. Her hjemme. For oss som hadde
vært med på å vinne den kalde krigen.
I fremste fylking. Vi som visste mer
enn vi kanskje burde.
I 1991 brøt også Sovjetunionen sammen.
Men alle avsløringene som kom i årene
etterpå om de hemmelige tjenester og
samrøre mellom den ene og den andre,
mellom parti og politi og forsvar og
jeg vet ikke hva, fulgte jeg ikke med
på. Jeg var glad for at det var slutt
og hadde hendene fulle med alt annet.
Forsvaret var ute av øye og ute av
sinn. Jeg så meg ikke tilbake før jeg
ble tvunget til det. For å komme meg
videre i livet.
Å gå denne katten tilbake, og i dette
tilfelle var det andres katt også, var
en prosess som skulle ta mange år og
føre meg inn i et nytt tusenår og enda
noen år til. Før jeg hadde klart å
finne ut hva som var skjedd meg. Det
Norske Hus i 1996 ble til slutt et
psykiatrisk sykehus for meg samme år.
Med psykiatrisk sykehus forsvinner
også troverdigheten. Samme hvor høy
den enn er på forhånd.
Asyl er og blir en slik genial plass å
tvinge systemkritikere til. Den nakne
redselen som et menneske kan oppleve
når en fremmed og allvitende lege gir
deg grusom og hjerneskadelig
antipsykotisk medisin fordi du
egentlig bare forteller at du har hatt
en sensitiv toppstilling i samfunnet
med de følger det har for deg, kan
ikke beskrives.
Jo større redsel, desto mer av den
samme medisinen. Ingen vet lenger hva
som er sykdom og hva som er
bivirkning, det første blir fastslått
like mye på grunnlag av det siste som
noe annet. Det blir en evig runddans.
Med ufattelige lidelser. Ingen ansatt
på noe sykehus har gjort meg noe vondt
med vilje. De vet ofte bare så altfor
lite. Ingen kan hjelpe noen når de
ikke vet hvor vedkommende befinner seg.
Det finnes faktisk virkeligheter som
selv ikke leger vet om. Noe de ikke
alltid forstår. Da kan det gå slik.
Men jeg har også hatt psykiatere i
denne tiden som har forstått at det
finnes en grense for hva de forstår.
En i Stavanger og en i Førde. Begge to
har vært til uvurderlig støtte.
Under et sykehusopphold vinteren 2001
fikk jeg tolv elektrosjokk, og jeg
husker for alltid de medlidende øynene
til anestesilegen som satte sprøyten
som flere av gangene sendte meg inn i
mørket og narkosens lettelse av
smertehelvete som jeg var i hvert
sekund av døgnet. ”Nå skal du få
sove,” sa anestesilegen og trykket på
sprøyten. Så kjente jeg skuddet opp
langs armen, hvitløksmaken i munnen og
tunnelen som kom imot meg. Jeg hadde
fått en pause i lidelsene. Men selv om
mye av hukommelsen gikk tapt i
krampene som ble fremkalt, og hjernen
fikk en pause i all grublingen over
det uløselige problemet, var jeg like
langt. Selv om livet ble berget og
harddisken reformatert.
”Du skulle ha søkt politisk asyl et
sted. Ingen andre nordmenn har gjort
det”, sa Arne Karstad stille til meg.
Med et skjevt smil. Han ble i 2000
etterretningssjef (spionsjef) i Norge.
Jeg tror bemerkningen falt i 1998.
Arne var da selv plassert i
utlendighet i Finland. For en stund.
Slik mange andre nordmenn er blitt i
det politiske spillet i norsk
etterkrigshistorie. Flyttet til
utlandet, noe jeg hadde plent nektet
da det ble foreslått i 1996. Da den
massive manipuleringen av livet mitt
tok til. Ikke minst hadde jeg nektet
fordi jeg hadde fått en medisin som i
første tiden gjorde meg fysisk ute av
stand til å bevege meg og pent bare
kunne be om å få være i fred til jeg
kom meg. Det fikk jeg aldri.
Jeg kunne ikke under noen omstendighet
søke om politisk asyl eller noe som
helst annet før jeg hadde funnet ut
hva som var skjedd. Og hvordan det var
skjedd. Dessuten hadde en slik
handling blitt oppfattet som bevis på
galskap under enhver omstendighet. Så
da hadde jeg bare fått enda mer
medisin. Jeg ble i landet og bør vel
indirekte ha bedret noen av dets
sikkerhetssystemer etter hvert. Det er
i alle fall å håpe.
Både Arne og jeg hadde vært med på å
vinne den kalde krigen, men tapt den
her hjemme. For dem som hadde tapt.
Situasjonen var i sannhet absurd. Men
ingen av oss forstod helt hva som var
skjedd. Vi var i godt selskap.
Overvåkningspolitiet lå med brukket
rygg også. Det faste holdepunktet,
Johan Jørgen, læremesteren vår med den
klart største faglige kapasiteten,
hadde allerede vært død lenge.
For å klare å løse den ekstremt
vanskelige oppgaven som jeg stod
overfor, måtte jeg opp på et langt
høyere nivå i bearbeidelse av
informasjon enn jeg noensinne hadde
drømt om var mulig som journalist,
redaktør og forsvarspolitiker. Ingen
vil vel påstå at de analytiske evnene
mine var spesielt dårlige på forhånd
heller. En glitrende karriere hadde
jeg stort sett gjort alle steder hvor
jeg hadde vært. Det skyldtes neppe
bare tilfeldigheter og en medfødt
dristighet.
Å analysere kan kort sammenfattes slik
psykologen Max Wertheimer gjorde
allerede i 1910: ”Isoler elementene,
oppdag lovene som styrer dem, samle
sammen elementene igjen og problemet
er løst”. Lettere sagt enn gjort. For
det var bare så ekstremt mange
elementer i saken, hendelsene gikk
over så lang tid, og de fortsatte å
finne sted i årene mens jeg jobbet med
forholdene. Det var så ufattelig mange
data og så ufattelig tidkrevende å
arbeide med dem. Kort sagt, omfanget
var overveldende og oppgaven var så
ekstremt vanskelig.
Jeg oppsporet og bearbeidet fakta,
strukturerte dem, lærte meg mange av
den amerikanske
etterretningsorganisasjonens CIAs
avanserte analyseteknikker, og
praktiserte dem deretter inntil jeg
behersket dem. Ikke minst lærte jeg
hvor viktig det er å tenke langs en
tidslinje og å holde menneskelige
følelser utenfor det møysommelige
arbeidet. Noe som ikke er lett når du
selv er en del av både problemet og
løsningen.
Men like fullt måtte informasjon
innhentes, den måtte bearbeides
vitenskaplig før den eventuelt kunne
formidles til meg selv og andre. Dette
var tre klassiske stadier som all
informasjon må gjennomgå i en
analytisk syklus. For hvert
tilbakeslag var det bare å gå på igjen
med krum hals. Utallige var de gangene
som jeg sporet av, men blodhunden
klarte alltid å finne tilbake til
sporet.
Jeg lærte meg stadig mer å ta vare på
detaljene, for tar du vare på dem, tar
de vare på resten. ”Fullkommenheten
sitter i detaljene”, sa Michelangelo
Buonarroti, og han la til: ”Men
fullkommenheten er ingen detalj.” Jeg
lærte også at kommer hendelse B foran
hendelse A, i stedet for omvendt, slik
det normale er, bytter mennesket
intuitivt om på rekkefølgen i ettertid
for å finne en rasjonell mening i det
som er hendt, og har dermed sporet av
fra virkeligheten straks.
Dette fenomenet har vært utbredt i
norsk etterkrigshistorie og har sporet
av journalister og historikere både i
den opplevde samtid og i ettertid når
fortiden skulle granskes. Første bud
når analytikere innen etterretning
skal finne ut om en bedragerioperasjon
finner sted, er å lete etter manglende
korrelasjon mellom hendelser.
Etter sju år var jeg kommet så langt
at jeg ikke fant noen korrelasjon
overhodet mellom noen viktige
hendelser i det som jeg hadde vært
utsatt for. Frem fra kaoset steg nå
gradvis et klarere og klarere bilde av
virkeligheten fram. Jeg hadde fått tak
på strukturen i handlingsmønsteret.
Det var avansert, ekstremt avansert.
Med en hensynsløshet og brutalitet
langt utenfor vanlig fatteevne. Ikke
en gang jeg var hensynsløs nok til å
gripe, langt mindre ta inn over meg
virkeligheten. Før etter noen år.
”Du skal finne sannheten og sannheten
skal frigjøre deg”, er bibelordet som
står inngravert i gulvet i inngangen
til CIAs hovedkvarter i Langley. Jeg
skulle etter hvert erfare sannheten i
denne bibelske sannheten om sannheten.
Hvor fantastisk gode tenkere de greske
klassikerne var, oppdaget jeg også
etter hvert. Særlig Aristoteles var en
uutømmelig kilde til visdom og
innsikt. Det var han som slo fast at
sannhet er det motsatte av usannhet og
at begge deler kan ikke være tilfelle
samtidig.
Dette er det absolutt eneste sikre
kjennetegnet, eller om du vil
beviset, på sannhet som vi har, og er
kalt motsigelsesloven. Eller mest
kjent er vel denne alle lovers mor som
kontradiksjonsprinsippet. Dette
prinsippet er grunnlaget for at noe er
til, for at noe overhodet eksisterer,
sa Aristoteles.
Det sier altså at ikke noe kan være
både sant og usant til samme tid.
Eller omvendt formulert: Noe kan ikke
være både ikke sant og sant samtidig.
Her gjaldt dette prinsippet i den
siste formuleringen, altså speilvendt.
Jeg kunne ikke være både ikke
sjefredaktør og sjefredaktør til samme
tid. Men det var nettopp denne
kontradiksjonen som plutselig var lagt
til grunn. Som jeg også måtte forholde
meg til.
Hva er fiksjon og hva er virkelighet
hvis noen holder for sant to
motstridende forhold i ethvert
forhold? Til enhver tid? Svaret er at
begge deler er blitt fiksjon. Ethvert
sant forhold kan bli gjort usant ved å
bli fragmentert på denne måten. For
den som utsettes for en slik teknikk
er virkeligheten plutselig blitt sprø,
du blir paralysert og handlingslammet
før du brytes ned i en reaktiv
depresjon. Ingen mulighet eksisterer
lenger for å få grep om virkeligheten.
Jeg måtte overfor alle i omgivelsene
brått forholde meg til at mennesker
ble tvunget og lurt til å holde for
sant at jeg både var ikke til, og til,
samtidig. For til slutt å ende opp som
ikke til. Denne transformasjonen i
forhold til andre mennesker var umulig
å forholde seg til både rasjonelt og
fysisk.
Hvem som er sprø, alle i omgivelsene
som i kortere eller lengre tid legger
til grunn at et annet menneske er
begge deler, for å ende opp med det
stikk motsatte av sannheten, eller den
som utsettes for handlinger og
beslutninger som følge av denne
kontradiksjonen, er jeg ikke mye i
tvil om. På rasjonelt grunnlag.
Forholdet mitt til alle andre
mennesker i omgivelsene rundt meg ble
systematisk ødelagt som følge av den
teknikken som ble benyttet mot meg.
Til enhver som hadde noe med meg å
gjøre. Etter hvert som tiden gikk. Det
var i sannhet en djevelsk oppskrift
som ble fulgt.
Så var det hele tiden de store
mengdene faglitteratur som jeg spiste
meg gjennom i alle disse årene for å
nøste opp det hele. Forsvars- og
sikkerhetspolitikk, inkludert
atomstrategi, etterretningsanalyse og
etterretningshistorie, den hemmelige
krigen på kryss og tvers, nasjonalt og
internasjonalt, terror, stalinisme og
menneskelige relasjoner av alle slag,
filosofi, psykiatri, psykologi,
psykoanalyse, hypnose, biografier,
skjønnlitteratur og jeg vet ikke hva
som jeg etter hvert fant relevant. Jeg
har trolig lest mer de siste ti årene
enn alle de forutgående i livet. I så
fall sier det ikke så lite.
Det menneskelige sinnet er slik laget
at det ser årsak først, deretter
virkning. Denne ulempen er det som får
magikere til å lure oss så lett til å
tro på illusjoner, svindlere til å
bedra oss så det suser og ellers folk
til å lure oss trill rundt. Jeg
begynte å spesialisere meg stadig mer
på løgn og bedrag og nye bøker ble
systematisk kjøpt inn fra USA. Ved
bedrag skal du føre din krig, er blant
annet Mossads slagord.
En lærebok i magi – ”Abracadabra” -
ble særlig nyttig i den stadig økende
innsikten og trykker du her kan du i
en fotnote se noen sentrale prinsipper
i den edle kunsten som denne typen
" mind control” og hjernevask hviler
på. Som en av mestrene i bedrag innen
amerikansk etterretning fra den kalde
krigen sier: ”Har du klart å avlede
oppmerksomheten, kan du marsjere en
elefant over scenen uten at publikum
merker det”.
Nettopp denne teknikken var helt
sentral i det som ble gjort med meg. I
mange år. Jeg var kaninen som
omgivelsene ble forledet til å tro ble
borte mange ganger. Ikke rart det gikk
rundt for meg og andre. Der jeg
tilsynelatende føk ut og inn av en
hatt.
I virkeligheten var jeg der hele
tiden. Om ikke fysisk i
redaktørstolen. Hvor det nå satt en
fremmed. Men publikum ble narret til å
tro at jeg ble borte fra stillingen
mange ganger og handlet og besluttet
på dette grunnlaget.
Ingen kan bli borte mange ganger fra
samme sted uten i mellomtiden å ha
vært tilbake til dette stedet. Jeg var
der hele tiden.
Det rasjonelt umulige ble gjort selv
om det var rasjonelt umulig. For etter
hvert kom gjennombruddet fullstendig i
etterforskningen. Alle de vanligste
tankelovene var brutt. Grunnen til at
jeg lenge ikke fant loven som styrte
elementene, da de omsider var isolert,
var at det nettopp var brudd med alle
tenkelige logiske prinsipper som
styrte hele prosessen. Konsekvente og
konsistente brudd på
kontradiksjonsprinsippet var det mest
gjennomgående, men også
identitetsloven og loven om det
utelukkende tredje ble systematisk
brutt.
Det ble opplevd som å få et virus på
harddisken, dette fine instrumentet
som hjernen min er. Kommando- og
kontrollsenteret for hele eksistensen
min ble først lammet av sprø hendelser
uten logisk sammenheng og deretter
smadret på samme måten i den lange
tiden mens utrenskingen foregikk.
Deretter ble den enda mer skadet i
alle årene som jeg grublet over
problemet. Jeg lette etter nøkkelen. I
et hav av biter. I et veldig stort
puslespill.
Først etter sju år hadde jeg brutt
gjennom i grublingen og arbeidet med
saken. Fra da av visste jeg at den
kunne bli løst. Fullstendig. I tiden
som fulgte brukte jeg den nye
kunnskapen til å skaffe meg tilbake
forsikringer og pensjoner som jeg
hadde blitt frarøvet under sykdom,
slik at familien gjenvant økonomisk
handlefrihet igjen. Jeg var nemlig
blitt ribbet for alt.
Det som var felles i omgivelsene mine,
enten det var kolleger, presse,
organisasjonene deres,
forsikringsselskap, myndigheter fra
trygdekontor til domstoler og politi,
var at de absolutt alle var lurt til å
handle og beslutte på falskt grunnlag.
Uten unntak. Etter hvert på
tidslinjen. Med en kumulativ effekt.
Ikke hadde jeg vansker med å
dokumentere det heller, bortsett fra
at omfanget var så stort og tiden som
det var skjedd på, så lang.
Det hjelper ikke å være lite lettlurt
selv. Når omgivelsene dine ikke er
det. Denne manipulasjonsmetoden var
avansert. Først og fremst ble du
indirekte lurt ved at alle i
omgivelsene dine i tur og orden ble
narret til å begå svik og på den måten
rammet deg direkte.
At intelligente og rasjonelle
mennesker er mer utsatt for å bli lurt
enn andre, er også en velkjent sannhet
i denne ikke helt så hyggelige
bransjen som jeg stod opp i med begge
bena. Men hvis jeg berget livet, kunne
jeg nå komme meg ut av det helvete som
var skapt i dette ”wilderness of
mirrors”, eller villniset av
kontradiksjoner. Noe som
karakteriserer alle hemmelige
tjenesters evige runddans og følgende
paranoia.
I psykiatrien og psykologien hadde jeg
funnet bare en sikker lov som holdt
mer enn noen år og som overhodet kunne
avledes noe rasjonelt fra. Nemlig det
sikre medisinske faktum at hvis et
menneske ikke har mulighet til å få
grep om virkeligheten, dør det enten
av ekstremt stress eller så tørner det
og blir galt.
Begge deler kan selvsagt skje, hvis
rekkefølgen av de helseskadelige
følgene inntreffer slik. Ved å melde
seg ut av den uvirkelige
virkeligheten, sørger kroppen selv for
å redde livet fysisk. Når du mister
søvnen som følge av stress, er selv
den sterkeste fort ferdig.
Jeg hadde etter tre måneder i 1996
gått i luften, men så fikk jeg også
god hjelp av Seroxat, et
antidepressiva av den helt nye typen
som ingen visste var livsfarlig den
gang, men som nå har godt dokumenterte
skadevirkninger. Jeg skulle aldri
hatt det, for med det legemiddelet
fikk jeg det verste fra Sovjetunionen
og USA på en gang. Det kunne jeg
selvsagt ikke tåle. Tross jernhelse i
utgangspunktet.
Mange lurte på hvorfor tidligere KGB-
sjef Juri Andropov hadde en statue av
Don Quijote på kontoret. Jeg tror nok
at den gåten er løst. Men den spanske
helten kjempet ikke på kunstig speed i
sin håpløse kamp mot vindmøllene. Det
gjorde jeg. Det gikk helt vilt for seg
en stund. Da jeg oppdaget for alvor
hva som var i ferd med å bli gjort med
meg, gjorde jeg en voldsom motstand.
Jeg slåss for livet. Med livsfarlige
medisiner i blodet. Det endte med
mørke midt på dagen. For meg som alle
andre som i historien har vært utsatt
for samme fremgangsmåten. Men jeg
solgte meg dyrt.
Jurister, leger, vitenskapsfolk,
offiserer og andre svært rasjonelle
mennesker er spesielt sårbare og
utsatt for narrespill, og fra egen
erfaring kan jeg legge til at
journalister og redaktører absolutt
ikke utgjør noe unntak fra denne
hovedregelen. Ikke noe nytt fenomen
akkurat. Under Moskvaprosessene var
det ifølge historikeren Robert
Conquest en viss yrkesmessig
forfengelighet å spore hos særlig
journalister som fulgte sakene uten å
oppdage at det hele var humbug. Det
var utenkelig at de kunne la seg
narre. Og når de først hadde inntatt
det standpunktet, senket det seg en
slags blindhet over dem, skriver han.
Den samme yrkesmessige
forfengeligheten og blindheten, om
ikke verre, har jeg opplevd hos
tidligere kolleger over 60 år etterpå.
I Norge, kanskje naivitetens hjemland,
hvis noe slikt finnes.
”Selvsagt er det den samme gamle
historien, sannheten er alltid den
samme gamle historien”, som Margaret
Thatcher en gang sa. Men det hjelper
lite hvis ikke du kjenner den gamle
historien. Da er sannheten like
vanskelig å finne. I hver generasjon.
Robert Conquest er forfatteren av den
glimrende boken ”Den store terroren”.
Et banebrytende verk om hvordan tretti
millioner mennesker strøk med under
utrenskningene og terroren til den
sovjetiske despoten Josef Stalin. Den
fremste hemmeligheten hans var å
operere utenfor det som var fysisk og
moralsk tenkelig for andre mennesker.
Derfor lyktes han og alle andre som
senere ble opplært i de samme
metodene. Enten det var i
Sovjetunionen eller i andre land. Hvor
kunsten også var å snu det som hadde
det gode som formål til det stikk
motsatte.
Ettersom norske redaktører for
eksempel ikke betaler
fagforeningskontingenten selv, men får
den betalt av arbeidsgiver, er det i
grunnen lett å snu Norsk
Redaktørforenings arbeid for presse-
og ytringsfrihet til det stikk
motsatte og lure den til å undertrykke
de rettigheter som den har som formål
å kjempe for. Snu saken på hodet med
andre ord. Det er bare å fysisk få
bort redaktøren et sted, plassere en
annen i stolen hans, noe som utelukker
den som satt der under enhver
omstendighet, og deretter betale
kontingent for den nye. Ikke lenger
for den gamle. Da blir vedkommende
opptatt som medlem i Norsk
Redaktørforening med de følger det
har. Den usanne redaktøren har
utelukket den sanne. For å maskere
denne virkeligheten enda bedre, kan
det benyttes to personer til å
dobbeltkrysse den ene, først brukes en
midlertidig, så en permanent.
Dette er okkupasjonen og krigens
logikk. Kuppmakerens logikk.
Kannibalens også. Et menneske blir
benyttet til å undertrykke et annet.
Den kanskje mest effektive
undertrykkelse som kan tenkes. Slik
har arbeiderbevegelsen spist sine egne
opp gjennom årene. Straks omgivelsene
har godtatt følgene av
dobbeltkryssingen, blir vedkommende
også undertrykket av dem.
Den uvirkelige utelukker altså den
virkelige, og denne kannibalismen blir
enda mer effektiv i sine følger så
snart Redaktørforeningen har tatt opp
den usanne redaktøren som den sanne.
Som medlem. Dobbeltkryssing heter det
på gangsterspråket. Du bare gir den
samme stillingen som en person har,
også til en annen. Rått og brutalt.
Den siste vil da bli den første. Når
vedkommende hevder sin rett, utelukker
hun eller han den andres rett.
Usannhet utelukker sannhet. Like mye
som sannhet utelukker usannhet.
Dersom vi går helt tilbake til det
gamle Roma, finner vi prinsippet tatt
i bruk på en annen måte i de
offentlige kamplekene på liv og død.
En variant av gladiatorkampene var å
ta sverdet fra ham som nettopp hadde
drept en annen gladiator, og deretter
gi sverdet til en ny mann. Som da
kunne drepe den forrige, som på
forhånd i praksis var fratatt retten
til å hevde sin rett til å leve. Som
følge av at den andres rett utelukket
hans. Og slik fortsatte blodbadet til
publikums forlystelse. En uendelig
serie med klassiske dobbelkrysninger.
Dette var utvilsomt et av stalinismens
forbilder.
På garden hjemme la vi ofte et skinn
fra et død lam over et annet levende
for å lure moren til å ta til seg det
nye når hun hadde mistet sitt eget.
Tross mistro gikk det ofte godt.
Tankegangen er den samme. Noe mer skal
jeg ikke skrive om norske redaktørers
integritet. Bortsett fra at den
omfattende dekningen av forholdene som
de var ansvarlig for i mediene sine i
1996, også medvirket til en effektiv
maskerada av de virkelige forholdene.
For alle premisser som forårsaket
hendelsene var usanne.
De tidligere kollegene mine velger vel
denne gangen også å tie meg i hjel. En
psykologisk forsvarsmekanisme som blir
mesterlig utnyttet i så avansert
politisk manipulasjon som dette. Er du
lurt, vil du som regel rasjonalisere
det bort etterpå. Nettopp dette er
hensikten. Det er skjedd hver gang som
teknikken er benyttet etter krigen.
Ingen liker å bli kompromittert.
Heller ikke norske redaktører. Som
ikke akkurat er preget av mot, men er
mest opptatt av å berge eget skinn. De
som de fleste andre.
Nesten alt i livet dreier seg jo om
mennesker. Vi kan jo ikke vite for mye
om dem. Eller for å stjele et annet
sitat som Jens Chr. Hauge benyttet i
forordet til boken ”Mennesker”. Fra
året da muren falt. Hvor han sa:
”…Så jag målar Donna Bianca
Ty det roar mig att måla så”
Norske redaktører er jo som regel gode
nordmenn. Det er ikke jeg lenger, om
jeg noensinne har vært det. ”Dere har
gjort friheten til et våpen for
bøddelen” sa en russer som het
Lermontov til Stalins utøvere av
teknikken. Nå vet du hvordan dette kan
skje. Også her. Ikke minst her. Med
norske redaktørers medvirkning. Noen
skuffelse over dem har jeg vel ikke.
Heller ikke over noen i A-pressen
eller Rogalands Avis. Alle i
omgivelsene ble lurt på samme måten.
Norge har vært forsvarsløs mot denne
type avansert manipulasjon. I over 60
år. Det er vanskelig å forsvare seg
mot noe som ikke kan identifiseres.
Men slik kan et helt system benyttes
til å knuse et menneske. Til det stikk
motsatte formål av det som det skulle
hatt i et sivilisert samfunn. Nå vet
du også hvordan pressen kan lures og
tvinges til å medvirke, og hvordan den
også kan være med på å tie det hele i
hjel etterpå. Dette var den
stalinistiske terrorens kjerne.
Friheten ble snudd til et våpen for
bøddelen. De som ikke ble direkte
rammet, lot det skje. Hvis ikke, kunne
de selv bli rammet. I møte med den
nakne makten.
I grunnen er det for lett å bruke
pressefolk. Nylig ble ”Deep Throat”
avslørt. Avsløringene om Watergate
felte president Richard Nixon i 1974.
Alle vi pressefolk har vært mektig
stolte av de to reporterne i
Washington Post som stod for denne
bragden. Så viste det seg at den
berømte kilden var William Mark Felt.
Han var nestsjef i FBI under den
mektige Edgar Hoover, som skapte en
stat i staten i USA. Nok en gang var
journalister benyttet i en klassisk
intrige. Ikke så glamorøst det hele
likevel.
Den ene av journalistene, Bob
Woodward, trosset Felts råd om å
studere jus. Felt likte dårlig at den
unge vennen ønsket å gå inn i
journalistikken. ”Aviser går sjelden i
dybden og greier aldri å komme til
bunns i en sak”, mente FBI-sjefen.
Selvsagt hadde han rett. Jeg måtte
studere mye jus, ikke bare for å komme
til bunns i saken, men også for å
håndtere den situasjonen som jeg var
kommet opp i etter 1996. God ble jeg
også, jeg leste det ene juridiske
verket etter det andre, prosederte
saker selv i retten og vant alltid i
Gulating lagmannsrett, men tapte like
sikkert i Stavanger byrett. Hvor Ap-
politikeren Olav T. Laake regjerte.
Haken ved det hele var at alle saker
var avledet av fiktive formelle
forhold, og det oppdaget jeg ikke før
jeg hadde gitt opp etter tre års
iherdig innsats ved domstolene. Der
hadde både jeg og alle advokater gått
oss ville, i evige kafka-prosesser.
Dette hadde vært en serie
skyggeboksinger. En kamp mot
vindmøller. Utrolig hvor mye
komplisert jus som kan følge av en
juridisk konstruksjon. Hvor alt er
usant. Ingen konklusjoner utledet fra
falske premisser kan være sanne.
Da jeg var i ferd med å løse saken,
gikk jeg i 2002 til søksmål mot Staten
for følgene av dumheten som dommerne
hadde vist. På objektivt grunnlag som
følge av statens arbeidsgiveransvar.
Norske dommere hadde dømt tre
mennesker i Orderud-saken for
medvirkning på langt svakere grunnlag
enn jeg hadde mot noen av dem. Så jeg
bestemte meg respektløst for å la dem
smake egen medisin.
Som norsk statsborger fant jeg meg
ikke i slike grov svikt ved et vitalt
sikkerhetssystem hos Staten. Den
farligste fienden til Israel er den
intellektuelle slappheten til dem som
er ansvarlig for statens sikkerhet,
var statsminister Ben-Gurions ledetråd
i sin tid. Han kalte dette den enkle
og fundamentale sannhet. Filosofien
til grunnleggeren av staten Israel,
kan så avgjort overføres til norske
sikkerhetssystemer; forsvar, politi,
og altså ikke minst domstolene.
Ingen sakkyndig ville betvile
helseskadene som fulgte av den fiktive
saksbehandlingen gjennom flere år i
retten. Så eneste mulighet til å unngå
skandale var å nekte meg tilgang til
domstolene med dette
skaderettstilfellet.
Sannheten må dessuten ifølge Søren
Kierkegaard fortelles indirekte. Noe
jeg gjorde. Men pressen forstod
ingenting av det som i virkeligheten
skjedde. Som vanlig. Dette gjorde nå
endelig dommerne som ikke dro i tvil
min faktiske fremstilling, heller ikke
de perspektivene den ellers hadde, men
de berget kollegene og arbeidsgiveren
ved å trekke fram en paragraf i
tvistemålsloven som gjorde det mulig å
avvise saken som følge av embetsmenns
rettsvern. De har omtrent generelt
amnesti for sivilrettslig forfølgelse.
Irrelevant grunnlag mente likevel jeg,
men domstolene stod på sitt likevel.
Helt til Høyesterett. Makta rår. Jeg
tror ingen i Stortinget vet at
paragrafen finnes.
Nå ble jeg imidlertid behandlet med
stadig stigende respekt ved domstolene.
Et fremstøt fra regjeringsadvokaten
for å betvile min prosessdyktighet i
begynnelsen og fornedre meg
ytterligere uten faktisk grunnlag
overhodet, forstummet etter hvert som
dokumentasjonen over fremgangsmåten
ble levert inn i prosesskrivene det
kommende året. Gulating lagmannsrett
hadde nå våknet for alvor og snudde
kravet om prosessdyktighet på hodet
med krav til Regjeringsadvokatens
fullmektig om at han dokumenterte sin
prosessdyktighet, ja til og med
advokatbevillingen og fullmakt fra Det
Kgl. Justis- og politidepartement. Noe
han ble nødt til.
Jeg slapp. Skulle bare mangle. Jeg
hadde vært nok utsatt for genetiske
personangrep i alle disse årene. Fritt
vilt hadde jeg vært. Hvem som helst
kunne trekke min menneskelige
habilitet i tvil. I den situasjonen
som jeg var kommet i. Noe som også var
blitt gjort. Ikke minst ved Stavanger
byrett. Ikke nevn ordet
menneskerettigheter og Norge for meg i
samme setning. Jeg blir kvalm.
Det var nå grunnlag for berettiget
skadefryd. Jeg visste mer enn noen
gang at jeg var på rett vei. Det
fortalte også bankkontoen min etter
hvert. For jeg angrep systematisk to
sikkerhetssystemer som hadde sviktet
totalt. Nemlig stat og
forsikringsselskap. Jeg har aldri hatt
stor respekt for autoriteter, enten de
går i generaluniform eller svart
kappe. En ekspert er i min oppfatning
et menneske som kan mer enn meg når
jeg har behov for denne kunnskapen.
Når han ikke lenger har mer kunnskap
enn meg, er han ikke lenger en ekspert.
Jus er nødvendig å kunne for å avdekke
de mest alvorlige forholdene i
samfunnet. En god journalist må ikke
nødvendigvis ha juridisk
embetseksamen, jeg vet om redaktører
som ikke forstår noe som helst av
betydning selv om de har den. Du må
rett og slett være svært god i
tenkning generelt og jus spesielt. For
det er de beste juristene som fusker
best, og dette området i samfunnet er
sammen med psykiatrien et eldorado for
å både unngå og å utøve effektiv
politisk kontroll.
Dette oppdaget kanskje det strategiske
geniet Stalin først og best av alle,
og han benyttet nettopp jus og
psykiatri med kløkt for å terrorisere
og renske ut de som satte seg opp mot
systemet. Eller kunne mistenkes for
det. ”De må jo være gale. Som setter
seg opp mot et slikt system”,
konstaterte etterfølgeren Khrusjtsjov.
Ikke uten en viss berettigelse.
Kanskje den største analytiske fellen
som finnes, og som også gjør det mulig
at slikt kan skje, er fordommer. Det
vil si forutsetningene for hvordan vi
tenker. Psykiatri, rase, religion og
geografisk tilhørighet er klassiske
fordommer som en god analytiker må
være seg bevisst. Jeg vil også legge
til historiekunnskap, den rammen for
nasjonal og internasjonal oppfatning
som vi har fått inn fra barnsbein av i
skolen og andre steder.
Denne forutsetningen for tenkningen
kan også være svikefull. Kanskje de
forutsetninger som vi legger til grunn
for hvordan vi tenker oss historien
for de hundre første år som norsk
nasjon, rett og slett ikke er riktige.
Også den muligheten må være åpen.
Fordommer fastlåser sinnet. Ikke noe
kan trenge inn. Ikke noe sant kan
slippe ut. En
etterretningsorganisasjon med ansvar
for sikkerheten til et land kan ikke
tillate seg slike fundamentale feil
som pressen gjør på dette området
stadig vekk. Derfor er fordommenes
feilkilde noe som blir hamret inn hos
alle analytikere som arbeider med et
rikes sikkerhet.
Dessuten skal jeg nevne en vesentlig
feilkilde til, nemlig speiltenkning
(mirror imaging). Det er lett å gå ut
fra at andre tenker som deg selv, men
det skal du som regel ikke ta for gitt
heller. I hvert fall ikke i Norge.
Absolutt ikke her. En islamsk
fundamentalist tenker for eksempel
helt annerledes enn deg. Det kan du
være sikker på. Det samme kan russere,
kinesere og mange andre gjøre, jamfør
kommentaren min om kinesisk
psykologisk manipulasjon fra 1995, som
du også finner på denne nettsiden. Ved
å klikke her.
Da bitene i puslespillet falt på
plass, kunne jeg identifisere det som
i Vesten kalles deception operation. I
Sovjetunionen og Russland heter det
politiske operasjoner. Dette er
operasjoner som
etterretningsorganisasjoner -
hemmelige tjenester - fortrinnsvis i
ressurssterke stormakter, gjennomfører
for å oppnå et bestemt politisk mål
eller utfall i et annet land. At det
ikke heter bedragerioperasjon på
russisk, kan jeg forstå fordi det ikke
er fullt ut dekkende. For der
kombineres både samtidig bedrag og
tvang på en mesterlig hensynsløs måte.
Noe som også var tilfelle her.
Når først handlingsmønsteret var
identifisert, skulle du ikke ha all
verdens kunnskap om etterretning for å
spore opp hvor dette
operasjonsmønsteret kunne stamme fra.
Jeg kunne dessuten spore samme
handlingsmønsteret bakover i norsk
etterkrigshistorie. Historien min var
av en slik karakter at ingen forlag
ville ha trykket manuset. Som en
forlagsmann som selv opplevde en del
av det, sa til meg allerede i 1997.
Til det overgikk opplevelsene det
meste av hva fantasien kan frembringe
av thrillere og skrekkhistorier.
Hitchcock ville lett ha blitt skremt
helvete ut av. Som han selv sa var
målet hans med andre folk.
Der hvor fantasien slutter, begynner
altså av og til virkeligheten. Jeg vet
det.
Likevel synes jeg ikke min personlige
historie er viktigst. Det fantes nå
perspektiver som var langt viktigere,
og som ga meg meget god grunn til å
bli skremt helvete ut av selv. Jeg
hadde nemlig identifisert Jens Chr.
Hauges modus operandi. Men ikke bare
hans.
Hvis du vil bli kjent med kunstneren,
se på arbeidet hans. Dette gamle rådet
fra FBI viste seg å være gyldig.
Det var nettopp det jeg begynte å
gjøre. Se på arbeidet til kunstneren.
Veldig grundig. Ikke bare forstod jeg
hva som var skjedd med meg i 1996, men
også hva som skjedde med statsminister
Gro Harlem Brundtland, justisminister
Grete Faremo, overvåkningspolitiet og
Lundkommisjonen samme år.
Dette var likevel bare ett kritisk år
i landets historie. Langsomt begynte
jeg i tillegg å forandre oppfatning
om hele etterkrigshistorien, men også
selve krigshistorien. Selv om det er
lenge siden jeg forlot det enkle
nivået til krigshelter som Gunnar
Sønsteby & Co. Til det hadde jeg
kikket makten i kortene altfor lenge.
For øvrig hadde jeg vært en del av
makten i akkurat denne vitale delen av
samfunnet som angikk krig. Jeg kunne
også tenke stort. Noe Holst satte så
stor pris på. Men dette var større enn
jeg noen gang hadde tenkt før.
Det demret for meg hvilken trojansk
hest Norge kunne ha vært i den kalde
krigen. I det virkelig store spillet.
Mellom to supermakter hvor mennesker
og land ble benyttet som sjakkbrikker
på et brett, og hvor et liv ikke
behøvde bety noe som helst. Hvis
interessene var sterkt nok truet.
Ikke minst i forhold til den
kjernefysiske maktbalansen. Hva hadde
jeg i virkeligheten vært med på? Hva
var jeg blitt utsatt for? Noen
intellektuell og ufarlig lek var dette
så absolutt ikke.
Når sikkerhetssystemer kan snus mot et
enkelt menneske til det stikk motsatte
formål, kan også et helt lands
sikkerhetssystemer snus på samme måte
til det stikk motsatte formål. Mot et
helt folk, og ikke minst dets
allierte. I det helt store spillet. I ”
The Grand Strategy”. I det langt
dypere spillet. Hvor de store løvene
møtes og sjarmeres. Hvem som sjarmerer
hvem og hvordan det skjer når løver
møtes, kan jo alminnelige dyr ikke
vite, slik Jens Christian Hauge så
treffende skrev i 1989. Jeg så nå rett
inn i løvekjeften.
Alt som er skapt med det gode til
formål, kan benyttes til det motsatte,
sa Aristoteles. Nemlig. Det gode kan
snus til det vonde. Fra mikro til
makronivå.
Noen hyggelige hypoteser var det ikke
jeg måtte lage etter hvert. Mange
ganger slo det meg hvor mye bedre
dette livet mitt hadde vært om en hest
hadde sparket meg i hodet. Før
skolepliktig alder. Men det hadde
ingen hest gjort. Jeg kunne tenke og
dermed kunne jeg heller ikke svikte
det sanne instinktet mitt, den sanne
identiteten: Gjøres det som gjøres må,
komme det som komme vil.
Også ulver mister tennene, men ikke
naturen.
Jeg forstod stadig bedre hvordan
Arbeiderpartiet og dermed landet var
blitt styrt i alle disse kritiske
årene. Hvilket muppet-show eller
dukketeater som det egentlig hadde
vært i viktige saker og ved vesentlige
personvalg. Hvordan vi alle på toppen
var blitt manipulert. Jeg fant sporene
av det samme handlingsmønsteret hele
veien tilbake. Inntrykket av
virkeligheten slik den virkelig var,
var mildt sagt overveldende.
Naive Norge var slett ikke forberedt
på stormaktsspillet i 1940, men
tilstanden fem år senere var neppe
stort bedre. Heller ikke senere. Også
dette forstod jeg etter hvert.
Noen god nordmann følte jeg meg ikke
som. Noe jeg heller ikke var. Jeg
følte meg som en utstøtt fra La Cosa
Nostra uten å være klar over hvilken
vår felles sak som jeg hadde vært en
del av. Kanskje hadde jeg egentlig
arbeidet for den stikk motsatte siden?
Indirekte? Jeg kunne grøsse ved
mindre. .
Det er vanskelig å erkjenne at en slik
idealistisk organisasjon som
Arbeiderpartiet i det skjulte kunne ha
vært styrt med de nedrigste
gangstermetoder. I så mange år. Uten
at noen av de synlige toppene forstod
hvordan det skjedde. Selv om de
tilhørte de toneangivende familiene i
Oslo som ble benyttet mest. Etter
hvert i flere generasjoner.
Jeg satt ikke med fasiten, men det var
ikke langt unna. For jeg satt
utvilsomt med nøkkelen for å finne
fasiten. Ut fra systematiske analyser
av data i mitt eget tilfelle, i sju år
før gjennombruddet kom, hadde jeg
identifisert fremgangsmåten som var
benyttet mot meg. Jeg visste nå også
hvilke følger denne fremgangsmåten
hadde for mennesker. Nå kunne jeg lese
historie på en helt annen måte enn
før. Fra åpne kilder kunne jeg finne
spesifikke fakta som ikke syntes
relevante i den sammenheng som de
fremkom der, eller var gitt en helt
annen relevans, men som for meg nå
hadde relevans i forhold til det
teoretiske grunnlaget som jeg nå satt
på.
Data. eller fakta om du vil, er alltid
teoriavhengige. Alltid. Alltid. Alltid.
Selv i en nasjon som feirer 100 år.
Med gode og dårlige nordmenn. Men det
er ikke de dårlige nordmenn som flere
ganger har fått det til å gå kaldt
nedover ryggen på meg. På en femti år
gammel kald kriger. Det var absolutt
ikke de de dårlige nordmenn som gjorde
det.
Les neste artikkel om Norges hundre års jubileum
Les også første artikkel i denne serien
|
|
